Mandag 9. September 2013

Stemmen fra hjertet

Bevares - jeg har stor respekt for privatlivet ditt, så du behøver naturligvis ikke å fortelle hva du stemte i år, men hva meg angår, kan du sikkert tenke deg hva jeg gjorde: Du gjetter riktig; jeg stemte blankt. Tradisjonen tro. Og du er også inne på noe hvis du påpeker hvor viktig det kan være å stemme i en verden der frie valg på ingen måte er en selvfølge, men skal man være oppriktig, er du kanskje enig i at det er stor forskjell mellom det politikerne snakker om og det de gjør i praksis, som mang en gang viser seg å være det stikk motsatte av innholdet i flotte valgtaler prydet med fargerike balonger. Så da skjønner du kanskje også at det er en mening i å gjøre det samme som en soldat som deserterer i løpet av krigen - det er fullt mulig å ta et standpunkt uten å støtte noen av partene.

Men til forskjell fra folk som lar være å stemme eller anonyme stemmegivere som legger ferdigproduserte stemmesedler i valgurnen, har jeg satt i gang et kunstprosjekt der jeg på mitt særegne vis bruker valgseddelen til å forklare hvorfor jeg stemmer blankt, og stemmesedlene mine er således ingen hemmelighet. I år er jeg forståelig nok preget av det jeg har opplevd det siste året, og stemmen min ble derfor langt mer personlig enn den har vært tidligere:

Også i år velger jeg å stemme blankt, og som vanlig kan jeg begrunne dette. For å forstå bakgrunnen, kan man jo se på de kalde tallene først; hvert år tar mange unge mennesker livet sitt i Norge - i 2011 var det i alt 85 unge under 25 år som begikk selvmord, hvorav 7 var under 15 år. Og dette er bare toppen av isfjellet, for ser man på antall selvmordsforsøk, tar eksempelvis mellom 400 og 600 jenter under 25 år overdose, eller forsøker å avslutte livet sitt på andre måter i et land som ofte beskrives som et av verdens beste og mest fantastiske land å bo i.

Men bak den flotte fasaden finner man en virkelighet de færreste kjenner til; en dyster sfære fylt av bunnløs smerte kledd i tårer - salte, vonde tårer som aldri tar slutt. I løpet av det siste året har jeg blitt kjent med disse váre skyggene; jeg har levd meg inn i smerten til mennesker jeg bryr meg om; ei jente jeg kjente tok livet sitt ifjor, flere andre har prøvd å gjøre det samme; jeg har sett bilder av de blodige hendene deres etter selvskading og fulgt bloggene de skriver i en evig kamp for et bedre liv. Samtidig har jeg også sett et psykisk helsevesen som er til å gråte av der piller i alle regnbuens farger tydeligvis skal erstatte menneskelig varme; jeg har sett et system som ofte overhodet ikke fungerer. For det disse små, sårbare menneskeskjebnene trenger, er ikke pompøse slagord om helse og velferd, de trenger ikke et OL til mange titalls milliarder, de trenger ikke flere påbud eller forbud, heller ikke å bli behandlet som en utgiftspost eller et livløst objekt - det disse triste englene trenger, er noen som kan tørke tårene deres.

Likevel er det et sørgelig faktum at bak alt valgflesket og alle løftene om gull og grønne skoger, finnes det ikke et eneste politisk parti som i praksis kunne gjøre livet lysere for menneskene jeg bryr meg om. Derfor kommer flere unge liv til å gå tapt, og nye ungdommer vil ta livet sitt her i Norge; dette er den uunngåelige fremtiden vi går i møte. Uten at man virkelig tar dette på alvor.

I protest mot den politiske unnfallenheten ovenfor dette stemmer jeg blankt også denne gangen.

Brian

I følelsenes verden finner man ikke politiske stemmer der man stemmer på et parti som fremhever ens eget ego. I følelsenes verden finner man bare stemmer fra hjertet.