Tirsdag 20. September 2016

Ikke dø, min venn

Kjære, ukjente jente som ønsker å avslutte livet ditt - skrev dette til deg natt til igår:

“Det var veldig trist og rørende å lese hvordan du savner moren din, og jeg forstår deg godt - for jeg husker selv hvor lei meg jeg var da jenta jeg en gang var forelsket i, døde av anoreksi, liksom jeg også husker hvordan jeg gråt i begravelsen til ei annen jente som tok livet sitt for fire år tilbake - så det må være ufattelig vondt å måtte skilles fra moren sin; skulle ønske jeg kunne skrive noe som kunne trøste deg litt.

Likevel - livet mitt har gått videre uten at jeg har glemt disse jentene; etter at den første døde, måket jeg i mange år snøen rundt graven hennes og hjalp til med å stelle den, i tillegg til at jeg engasjerte meg mot spiseforstyrrelser, og etter at den andre jenta døde, kastet jeg meg inn i kampen mot selvmord - og hvis du leser bloggen min, ser du kanskje hva dette har ført til; som jeg tidligere skrev det:

“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge, for hennes skjebne er ikke unik - hun er en av mange sårbare, verdifulle mennesker som har endt livet sitt så altfor tidlig.”

Poenget er at historien gjentar seg gang på gang - og du har helt rett i at angst og depresjon ikke burde være tabu, men skal man gjøre noe med dette og endre verden slik at den blir litt varmere, kan man ikke gi opp; det gjør vondt å lese bloggene til unge som kutter seg og bare ønsker å dø, men når jeg kommer med oppmuntringer og forsøker å gi dem håpet tilbake, er dette de vakreste blomstene jeg kan legge på gravene til dem som allerede har gått bort; blomster som aldri kommer til å visne.

Så vær så snill - ta godt vare på deg selv, for verden trenger deg mer enn du aner; du er så dyrebar, og ingen annen kan føle det du gjør innerst inne; ingen annen kan leve livet ditt.

Vær så snill; forstå hvor uendelig verdifull du er.”

- - - - -

Men siden du har slått av alle muligheter til å kommentere og skrive noe til deg - både i rosahjerte.blogg.no og bloggen din på Wordpress, aner jeg ikke hvordan jeg kan kan sende deg disse ordene og fortelle deg at du ikke er alene, at det finnes noen som bryr seg om deg; har prøvd alt, men ingenting nytter.

Den eneste muligheten som er igjen, er å skrive dette og håpe at du kan lese det. Fire av dem jeg kjente, har begått selvmord - fire uerstattelige menneskeliv som har gått tapt for alltid; det eneste som er igjen etter dem, er fire kalde gravstøtter, og jeg vil ikke at livet til den fantastiske jenta som du er, skal bli erstattet med enda en ensom grav.

Uansett er jeg svært, svært bekymret for deg når du skriver at du er klar for å dø og ikke tenker på annet; gi livet en ny sjanse - vær så snill.

- Hilsen en som bryr seg om deg

  • Aleksandria
    Torsdag, September 22, 2016 - 00:45:02

    Hmm. Vet ikke hva jeg skal skrive, men føler at jeg kanskje burde skrive noe siden du har tatt deg bryet til å skrive her.
    Tror grunnen til at jeg har slått av kommentarene er fordi jeg kanskje er litt redd for hva andre kan skrive til meg, eller at jeg skal få råd fra bedrevitere. Eller kanskje jeg bare er redd for mennesker og ved å slå av, så er det som om ingen egentlig leser det jeg skriver. Kanskje fordi jeg ikke orker å lese. Eller kanskje det ikke er noe derfor.

    Flau er ikke riktig ord i det hele tatt, men det jeg skriver på bloggen er bare tilbakestående og burde ikke deles m noen. Så kanskje ordet er usikker. Men jeg er litt tard (noen ganger) og da blir tekster tard. Tenker liksom ikke på at andre kan lese det.

    Ord påvirker ikke meg, komplimenter er ingenting for meg. Men jeg setter veldig pris på det du skriver til meg, at du skrev til meg, at du orket. Samtidig så føles det litt rart at noen “så meg”. Samtidig som jeg syns det var fint at du skrev til meg, så det gjorde meg vel litt glad.

    Jeg tror jeg bare venter, dagene som går så venter jeg, vet ikke hva jeg venter på, kanskje jeg bare ser. Ser hva som er i morra, om en uke eller hva som er om en mnd. Vet at å dø er ganske permanent (dårlig spøk), så jeg føler at jeg må være sikker. Jeg var helt sikker før, helt. Mens nå så vet jeg ikke. Vet ingenting lenger. Har tenkt at det går an å være i livet fordet om man er ulykkelig, men at da kan jeg vente på at døden henter meg. Så om jeg dør naturlig så er det liksom mer greit. Men om jeg skal dø av alderdom så er det litt for lenge for meg å vente. Dessuten så vil jeg ikke bli gammel av flere grunner.
    Har aldri ansett meg for å være suicidal, så ingen trenger å være bekymret for meg:)

    Jeg er altfor god på å skrive masse piss. Jeg burde vel egentlig bare ha skrevet takk og ikke no mer enn det. Jeg skulle nok ha skrevet dette annerledes og bedre, men jeg er ikke god med ord, så det får bli med dette:)

    Det er trist å lese om de du har mistet og trist er ikke et godt nok ord engang. Jeg kondolerer.

    Du er en fin person.

    Og forresten du er morsom.

    M.

  • Aleksandria
    Torsdag, September 22, 2016 - 01:26:25

    Er noob på sånt her jeg, men går det an å følge bloggen di på en måte så man får melding om når du har skrevet?

  • Brian
    Torsdag, September 22, 2016 - 14:32:44

    Aleksandria: Tusen takk for fine ord, og jeg skal skrive et lengre svar til deg i kveld; har dessverre litt dårlig tid akkurat nå. I tillegg skal jeg lage muligheten til å følge bloggen med RSS slik at man kan få beskjed når det kommer noe nytt, men kan også sende melding når jeg oppdaterer bloggen - som du ser, skriver jeg relativt lite; som regel blir det bare ett innlegg i måneden.

    Håper du får en fortsatt fin dag - er glad for å høre fra deg.

  • Brian
    Fredag, September 23, 2016 - 01:36:35

    Aleksandria: Hvis du leser det jeg skriver, skjønner du muligens hvorfor jeg la merke til deg og skrev dette innlegget - rett og slett fordi jeg bare er et lite menneske som lever på et støvfnugg i universet som man kaller jorden, og mens mange stresser etter å oppnå noe, enten det er oppmerksomhet eller perfeksjon, forsøker jeg å se verdien i de små tingene; en rosablogg med mange tusen treff daglig har kanskje flest lesere, men den glemte bloggen som får tre treff i løpet av uken, kan gjenspeile tårene og følelsene til ei jente som virkelig har lagt sjelen sin i dette; hvilken av disse bloggene tror du jeg setter mest pris på …?

    Poenget er at når det kommer til stykket, er menneskelivet svært enkelt: En dag blir man født, en dag dør man - og livet vårt er tidsrommet mellom disse to dagene; et tomrom det er opp til oss å fylle, liksom man sakte fyller et glass med vann, og vi får bare én sjanse til å fylle dette glasset, en eneste sjanse. Noen streber etter å bli rikest mulig, andre vil ha mest mulig makt og er villige til å gå over lik for å oppnå dette, og atter andre drømmer om å bli sett, likt eller elsket.

    I Brevet til Lene Marlin beskrev jeg dette slik:

    “For når man tenker etter hvor mye tid og krefter mange bruker for å strebe etter ting de håper og tror vil gjøre dem lykkelige, og hvor mange som havner i grøfta etter å ha blitt dyttet unna på veien mot illusjonen om den ultimate Lykken, kan man saktens spørre seg hva dette egentlig fører til. Noen tror kanskje at Lykken er å tilhøre sjefsgjengen på skolen, og for å oppnå dette, blir man likesågodt med på mobbingen av klassens hakkekylling, slik at man ved å trampe på ham eller henne kan forbedre statusen sin. Andre, derimot, tror tydeligvis at Lykken er å ha en perfekt kropp, så man bruker dagene til selvpining på nærmeste helsestudio, nye slankekurer annenhver uke, posting av “selfies” i bikini for å få sine 15 sekunders oppmerksomhet på nettet, og om et halvt århundre sitter en bitter, gammel dame og stirrer med forferdelse på rynkene i speilbildet sitt, mens hun lurer på om et par nye pupper kan få henne til å se ut som om hun var 18 igjen. Atter andre, tror at de vil bli lykkelige bare de får nok penger. Eller makt. Og vil ha mer og mer. Mens andre tror at Lykken er mest mulig sex, og bytter sexpartnere tre ganger i uken. Alt for Lykken; Alt for Grådigheten. Er det virkelig dette som er blitt igjen av de små, søte babyene som en gang krabbet rundt på gulvet, og var fornøyde bare de kunne holde den trygge, utslitte bamsen inntil seg og gi den en klem …?”

    Så der har du meg i et nøtteskall, og det er ikke rart jeg skriver ting som “Vekten din betyr ingenting; smilet ditt betyr alt” eller “Fuck Facebook - snakk til meg”; begge sitatene skal jeg ha som jakkemerker.

    Uansett mente jeg det jeg skrev til deg i innlegget over - du er uendelig verdifull, og verden anno 2016 trenger ikke flere som glaner på mobiltelefonen sin eller drømmer om å bli kjendis; dagens verden trenger flere mennesker som ikke er A4. Jeg skjønner at det iblant kan være lett å gi opp når livet føles for tungt, men hvis du setter deg ned med et blankt ark papir og punkt for punkt skriver hvilke muligheter du har, er jeg sikker på at du finner noe du trives med.

    Som for eksempel kunst. Her er det ingen krav om utdannelse eller prangende diplomer - det er bare å sette i gang, enten ved å begynne å skrive, fotografere, spille musikk, tegne eller gjøre tusen andre ting. Og nei, man behøver heller ikke å ha talent for å få til noe, og da tenker jeg ikke på hva som skjer i dagens musikkverden, der totalt fravær av talent kjennetegner artister som tror at Mozart ble oppkalt etter en konfekteske og Beethoven er navnet på en hund - selv begynte jeg å spille piano ifjor etter å ha glemt så å si alt jeg kunne tidligere, og hvis man ser bort fra at jeg er like musikalsk som en nordnorsk flyndre og alltid har hatt vanskeligheter med å holde takten, hadde jeg i sin tid to hender som var omtrent like bevegelige som kinesiskproduserte kakekjevler. Og hva så …? Når jeg setter meg ned for å spille, elsker jeg gleden musikken gir meg.

    Eller hva med oppmuntringer? For min del føler jeg meg konstant sliten, så jeg kan ikke sveve i luften og hoppe ned fra hustakene med kappe og maske for å redde verden, men likevel engasjerer jeg meg mot selvmord, og til tross for at søvnproblemene og hodepinen setter en stopper for hvor mye jeg kan gi av meg selv, gjør jeg likevel det jeg kan, og håper at de små oppmuntringene mine kan hjelpe andre til innse hvilke fantastiske mennesker de faktisk er. De som driver de forskjellige psykiske hjelpetelefonene gjør en fenomenal jobb ved å snakke med folk som ringer dem; for min del har jeg ikke krefter til å gjøre mer enn det jeg gjør, men selv en liten vanndråpe gjør havet større.

    I forbifarten kan jeg si noen ord om det å “stå frem” - slik du vurderer å gjøre - og vil be deg tenke deg godt om før du gjør dette; kjenner flere som har gjort det, og etter den første entusiasmen kommer den grå hverdagen tilbake, der man blir satt i bås som “psykisk syk”, og det er kanskje ikke så lurt i et samfunn der folk altfor lett dømmer andre.

    Uansett - nå har jeg skrevet denne kommentaren i ikke mindre enn tre timer, så jeg må nesten slutte nå da Ole Lukkøye vifter med paraplyen sin lik en frenetisk tegneseriefigur; vil bare til slutt ønske deg lykke til videre på alle måter, og håper alt ordner seg for deg - ta vare på livet ditt; som jeg skrev det tidligere:

    “For det er en mening med alt, og du er den eneste som kan leve livet ditt; verden trenger deg mer enn du aner og det er en grunn til at du er til - du er vennen noen savner, mennesket noen bryr seg om. Det er likegyldig hvordan du ser ut eller hvem du er; summen av et menneskets liv er ikke dets ytre, men dets handlinger - utseendet eller hudfargen betyr ingenting; handlingene betyr alt.”

    - - - - -

    Og helt til slutt kan jeg legge til at hvis du eller andre vil vite når jeg legger ut et nytt innlegg, finner man bloggens RSS på
    http://www.brian.no/rss.php
    - der dukker de siste innleggene mine opp.

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.