Fredag 19. Juni 2015
Hjertet ditt er viktigere enn Sommerkroppen
Unnskyld at jeg spør, men hvis du skal være helt oppriktig - tror du at et perfekt utseende er veien til lykke …?
Vet ikke om du har tenkt over det, men når folk spør hva som er årsaken til kroppspress og perfeksjonsjag, er svaret kanskje mer nærliggende enn man skulle tro, da dagens lykkeideal nøkternt kan oppsummeres med ordene “Se meg, lik meg; alt handler om meg, meg og meg”. Ikke slik å forstå at man med bøyd nakke skal gå i puritanske sørgeklær og være kuet av Janteloven, for det er ingenting galt i å være fornøyd med kroppen sin, men - herlighet - synes du ikke opplegget blir litt vel desperat når man ser narsissismen og bekreftelsestrangen enkelte viser idag …?
Jo, du har rett i at det har blitt sagt mye rart om Eva som i sin tid lokket arme Adam til epleslang, men sett i lys av dagens idealer kunne Eva like gjerne vært en altruistisk pirat som solidarisk delte eplet med samboeren sin etter “sharing is caring”-prinsippet; hadde historien blitt skrevet idag, ville Eva enten ha fått øyekontakt med de ville dyrene i Edens hage og gitt dem ordre om å glefse i seg stakkars Adam slik at hun kunne få hagen helt for seg selv, eller hun ville engasjert slangen som skilsmisseadvokat siden hun måtte bruke tiden til å fokusere på trening og sunt kosthold i stedet for å kaste bort tid på den nakne, hårete taperen.
Kaster man et blikk på alle selfiene på nettet og betrakter menneskene som etter beste evne forsøker å gi inntrykk av hvor overjordisk lykkelige de er på sosiale medier, og tenker etter hva som skjuler seg bak den perfekte fasaden, sitter man igjen med en sørgelig følelse av tomhet når sannheten går opp for en: Hvorfor til de grader dyrke og idealisere selvopptatthet og navlebeskuelse? Er det virkelig dette som er meningen med tilværelsen; er jakten på drømmekroppen, drømmepartneren, drømmelivet og selveste Lykken alt livet handler om …?
Mens det i gamle dager var nok for ei jente å se på stjernehimmelens storhet for å kunne føle seg verdifull, skal hun idag ikke bare bruke tid og krefter på å glane på speilet og være misfornøyd med kroppen sin ettersom den ikke kan være perfekt nok, men hun må også minst tre ganger i timen kontrollere Facebook-statusen sin for å sjekke hvor mange “likes” hun har fått på den siste selfien i bikini - får hun ikke tilstrekkelig oppmerksomhet, er det full krise. Dersom Titanic hadde sunket i den digitale tidsalder, kan jeg forestille meg kapteinens reaksjon: “Buhuuuuuuu, dakkars meg; livet mitt er over, ingen liker meg. Jeg som la ut det sexy nakingbildet på Facebook i bare underbuksa, så får jeg kun åtte “likes” - og så kommer dere egoistiske tullinger og plager meg med en bagatell som at skipet holder på å synke!”
For ikke å snakke om forholdet til kjæresten. I en svunnen tid da livet var litt enklere og handlet om å leve - ikke om å glane på smarttelefonen - var det i fattige kår gjerne slik at to unge som ble glade i hverandre, giftet seg, fikk barn og klarte å tilpasse seg et liv i “gode og onde dager”. Idag begynner jakten på den perfekte kjæresten med en kravliste lang som et vondt år uten at man tar seg bryet med å spørre seg selv om det er umaken verdt å lete etter en perfekt partner; desto mer feilfri noen fremstår som - desto større sjanse er det for at vedkommende er en kronisk løgner eller notorisk utro.
I tillegg skal naturligvis også alt annet være perfekt. Livsstilen og middagsmaten må være så sunn som overhodet mulig av frykt for at universet vil kollapse hvis man får i seg for mange kalorier, avføringen skal også være perfekt - iallfall ifølge Dagbladet - og sexlivet kan heller ikke være perfekt nok. Mens man tidligere giftet seg uten å ane hvordan partneren var i sengen og fant en felles rytme etter hvert, må dagens sexliv tilfredsstille en lang rekke krav før samliv kommer på tale; når ei jente innser at formen på puppene eller vaginaen hennes ikke er perfekt nok og bare en plastisk operasjon kan redde henne fra den sikre fortapelsen, sier det vel seg selv at kravene til partneren også blir deretter.
Sosiale medier og status på Facebook er også av essensiell betydning, ikke minst når det gjelder utroskap; hvem vet hva partneren egentlig driver med på dette skumle nettet der man kan flørte med alt og alle ved hjelp av noen tastetrykk? Setter man i gang en debatt på et dertil egnet forum og får “velmente råd” fra andre kaklende høner, vil man sitte igjen med så mange grunner til mistanke at man kan anklage partneren for utroskap til vedkommende er kremert. Spørsmålet man derfor kan stille seg hva som egentlig er vitsen med noe så håpløst gammeldags som kjærlighet i dagens høyteknologiske samfunn - hadde det ikke vært enklere med to avatarer som kunne ha perfekt sex på en virtuell server mens de to turtelduene stønnet i hver sin iPhone og laget barn ved hjelp av kunstig befrutning …?
I skyggelandet
Nå høres jeg muligens ut som en gretten mumie på eldresenteret for senile grevlinger som med gebissene sine kjemper mot selfies, men - herlighet; finnes det ikke også en verden utenfor skjermen; hva med de oversette menneskene de færreste gidder å legge merke til selv om man passerer dem på gaten; hva med de mellom 400 og 600 jentene under 25 år som hvert år forsøker å avslutte livet sitt mens folk innbiller seg at de redder universet bare de lar være å gumle påskeegg?
Antagelig husker du ikke hvordan solen skinte her i Oslo den 19. juni for tre år siden, på dette som så ut til å bli en helt vanlig sommerdag, iallfall for de fleste av oss. Likevel skjedde det noe akkurat denne dagen som endret verden for alltid; ingenting kan lenger bli som før. Hadde ikke dette skjedd, kunne du ha fått en oppmuntring fra ei fantastisk jente; du kunne ha sett henne, smilt til henne og fått et strålende smil tilbake; hadde du snakket med henne, hadde hun fortalt deg noe ingen andre kan. Alt dette er opplevelser du ikke lenger kan oppleve; alt dette fikk en brå slutt da denne uerstattelige jenta tok livet sitt på en kirkegård i Oslo denne junidagen i 2012, sommeren før hun fylte 23.
Så de siste tre årene har jeg engasjert meg mot selvmord, ikke ved å bruke store ord eller gå i fakkeltog, men ved å gjøre mye jeg ikke vil skryte av. Hadde jeg kunnet, skulle jeg gjerne gjort mye mer, men kreftene mine setter en begrensing for hvor mye jeg er i stand til - i lange perioder har jeg ærlig talt vært fullstendig utslitt, noe som gjenspeiles her på bloggen. Jeg vet ikke hvor mange mennesker som har ombestemt seg med tanke på selvmord og fortsatt å leve som følge av oppmuntringene og engasjementet mitt, men så er det heller ikke antallet dette går ut på; jeg engasjerer meg ikke for å kunne slå meg på brystet og skryte av opplegget, noe tydeligvis ikke alle har forstått i en tid da det er på moten å stikke seg frem og bli “hyllet” på nettet. Uansett - når jeg i stillhet ser opp mot stjernene, er det greit å vite at også andre har muligheten til å se stjernehimmelen, mennesker som kunne vært borte idag; disse tause, glemte englene som fortjener så uendelig mye mer enn å dø.
For som du sikkert vet, lever vi i en tid der mediene elsker å fremheve overfladiske saker som gir flest klikk, slik at når man først begynner å snakke om meningsfylte ting, blir resultatet gjerne handlinger som fører til skinnende ren samvittighet, men små praktiske resultater: Mobbing? Hurra, la oss holde hender på Facebook, vifte med en rose, eller arrangere et fakkeltog, og alt blir så uendelig mye bedre. Selvmord? Da er det jo bare å “hylle” Lene Marlin, så forsvinner problemet av seg selv …? Nei, stakkaren som mobbes i skolegården kommer til å ha det like jævlig uansett hvor mange som går i fakkeltog to ganger i året, og livet til den 17-årige jenta som har blitt voldtatt, kutter seg selv og planlegger å ta livet sitt i neste uke, blir ikke plutselig problemfritt bare man “hyller” noen; når man holder på å drukne, hjelper det fint lite å vite at Ludvik XIV heller ikke kunne svømme.
Ifjor høst skrev jeg et langt, vakkert brev til nettopp Lene Marlin, et brev som burde leses om man ønsker å forstå hvor viktige de små menneskene er:
Verden trenger ikke flere konger, dronninger eller opphøyde riddere i blanke rustninger som ønsker å være viktige, verden trenger ikke flere som kjemper om oppmerksomhet og prøver å se perfekte ut, verden trenger ikke flere som er forelsket i sitt eget speilbilde; verden trenger de små, melankolske menneskene ingen tenker på og bryr seg om, men som har så mye kjærlighet inni seg. Verden trenger gutten som vil henge seg på grunn av mobbingen han blir utsatt for, verden trenger jenta som har det så vondt at tårene bare renner og renner, verden trenger de sårbare menneskene som får livet sitt snudd opp-ned på grunn av overgrep eller vold, verden trenger alle dem som tenker på eller planlegger å avslutte livet sitt for egen hånd; verden trenger de glemte englene ingen legger merke til, verden trenger dem virkelig.
- - - - -
Poenget er at hvis man bare leter litt, vil man finne atskillige mer eller mindre åpne blogger skrevet av unge jenter som virkelig sliter - noen vil ta livet sitt som følge av voldtekter eller seksuelle overgrep, mens andre vil gjøre det som følge av langvarig mobbing - og felles for dem alle er behovet for forståelse og medmenneskelighet, mens resultatet er nærmest total usynliggjøring. Selv kaller jeg dem Regnbuens glemte roser; de oversette blomstene ingen legger merke til fordi man er så opptatt av å stirre på regnbuen. De er der ute, mange kommer med lange, åpenhjertige historier om det de har vært gjennom; enkelte viser frem hjerteskjærende bilder av de blodige sårene sine etter selvskading; andre gjemmer seg i skyggene og vil være anonyme etter at selvtilliten deres har blitt tråkket på og latterliggjort, gang på gang, til den forvitrer helt. Og den sprudlende, livsglade toåringen de en gang var, forvandles til en blek, tungsindig skygge med armer og lår fulle av arr etter at følelsene deres har blitt hugget inn med knivbladets skarpe egg: “Jeg fortjener ikke bedre”; “Alt er min feil”; “Det er det beste for alle at jeg dør”.
Vet du - disse jentene er på langt nær de eneste som vurderer å ta livet sitt, men de er så avgjort synlige på nettet - om man vil se dem. Så når man sier at selvmord er tabu og at løsningen er å “snakke om det”, kan man undre seg over hvorfor man ikke tar seg tid til å bry seg og lytte til dem som er åpne om dette allerede nå; hva hjelper det vel å “snakke om det” når ingen likevel gidder å bry seg …? Jo da, folk liker tydeligvis å arrangere fakkeltog med store slagord i høstmørket for å vise at man er mot det ene eller det andre - symbolske markeringer som virker viktige der og da, men som går i glemmeboken uken etter - for så lenge folk ikke klarer å se verdien i det lille, tilsynelatende ubetydelige mennesket, ikke bare én gang i året, men dag etter dag, vil man ikke komme av flekken enten det er snakk om mobbing eller selvmord. Synd å måtte si det, men slik er det bare. Det å bry seg handler nemlig ikke om å kjøpe dyre julegaver eller vifte med en rose eller en plakat; det å bry seg handler om å være et medmenneske 365 dager i året. Å slå seg på brystet og si at man er mot mobbing hjelper fint lite når man ikke uken etter klarer å rekke hånden til noen som blir satt utenfor, og å “snakke om” selvmord fører bare til at neste års selvmordstall vil være på samme nivå som i år; altfor mange snakker og snakker - altfor få gjør noe.
- - - - -
Fordi du kan gjøre en forskjell
Nå står sommeren for døren, og ved siden av sollyset der folk koser seg, skjuler skyggene en annen virkelighet; en verden av tårer og smerte man ikke legger merke til fordi disse menneskene ikke har krefter til å stille seg langs byens hovedgate med skiltet “Jeg er så trist og lei meg. Kan du gi meg en klem?”
Det er forståelig at man vil bruke sommerferien til å slappe av og ha det hyggelig, men verden vil neppe gå under om man bruker en brøkdel av energien til å bry seg litt, uten å være så selvopptatte som enkelte er; uten å dømme noen, kan du vel selv tenke deg hvilke “kjendiser” som etter alt å dømme tror at de er universets naturlige midtpunkt. Derfor håper jeg du er fornuftigere og ikke ser på meg som en sulten vampyr som raserer et finsk slakteri hvis jeg pent spør: Har du lyst til å bruke fantasien din og hjelpe meg å spre litt livsglede i et nytt kunstprosjekt …?
For som du kanskje vet kan resultatet av det du gjør bli langt større enn man kan forestille seg; en liten sommerfugl som rører med vingene, kan føre til noe, som igjen fører til noe større og større - for å til slutt få enorme følger et helt annet sted. Kort sagt er du viktigere enn du tror; verden trenger deg mer enn du aner. Derfor er det synd at så mange sliter med dårlig selvtillit idag og bruker kreftene på å glane på et speil med tanke på at de kunne ha brukt tiden til viktigere ting - når det kommer til stykket, er jo menneskekroppen en nyttig bruksgjenstand, ikke en overfladisk pyntedings man skal sette på perfeksjonens pidestall. Hadde folk bare brukt en brøkdel av tiden de bruker på å fokusere på utseendet og egoet sitt til å bry seg om andre, hadde antall selvmord blitt drastisk redusert her i Norge.
Slik at jeg inviterer deg til å utfordre intelligensen og skaperevnen din, og finne en kreativ måte der du kan spre litt håp og livsglede til mennesker som trenger det mest; de små, glemte englene de færreste gidder å legge merke til, eller bry seg om. Det trenger ikke være mye - kanskje bare noen sekunder daglig, men det som er av betydning, er at det ikke blir en engangshendelse, men noe som varer; folk lever i illusjonen om at det hjelper å engasjere seg en kort stund i ting som “tar nettet med storm”, så kan de oppdatere Twitter og føle at de har gjort sitt for å redde verden. Dessverre - ting som mobbing eller selvmord er der hele tiden, dag etter dag, år etter år, og man blir ikke ferdig med dette med en “Nei til mobbing”-kampanje eller en kronikk i avisen; livet går videre, og når entusiasmen har lagt seg og alt er glemt, fortsetter problemene som før. Følgelig er det bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å gå i fakkeltog én gang i året; den daglige omtanken fortsetter å leve - mens de bombastiske fakkeltogene blir glemt uken etter.
Men hvordan spre denne livsgleden, spør du kanskje. Vel - det er opp til deg; bare fantasien din setter grensene for hva som er mulig. Oppmuntringslapper er én måte; selv begynte jeg å dele ut de klassiske “Liker du å le?”-lappene mine i 1999, og i løpet av de påfølgende årene delte jeg ut i alt et par tusen oppmuntringer til ukjente mennesker på gaten - kanskje jeg skulle dele ut noen av de originale lappene også i år? Har fortsatt en bunke ark liggende selv om disse lappene nesten er som antikviteter å regne i en tid der ingen lenger skriver for hånd; i tilfelle må jeg vel endre adressen, da postboksen på Blindern ikke lenger er i bruk. Men jeg er på ingen måte den eneste; en venninne med et stort hjerte fortalte meg at hun muntret opp andre ved å legge igjen håndskrevne oppmuntringer på forskjellige steder. Og det er godt å vite at også andre viderefører denne tradisjonen, noe dette er et flott eksempel på - jenta som lager disse lappene, klarer å spre livsglede til tross for at hun har det vanskelig selv; har stor respekt for mennesker som henne.
Samtidig finnes det også utallige andre måter - hva med å gå bort til et fremmed menneske på gaten som ser ut til å trenge en klem, og spørre vedkommende om han eller hun har lyst til å få en varm klem …? Hva med å innføre en daglig rutine med å hilse på en helt ukjent person og fortelle vedkommende at han/hun er et fantastisk menneske? Og tenk så hyggelig det hadde vært om alle som lånte en bok på biblioteket, kunne legge igjen en hyggelig lapp der de fortalte hva de mente om boken - så hva med å begynne å gjøre dette? Hva med å finne blogger skrevet av jenter som sliter, og legge igjen oppmuntringer der i stedet for å kaste bort tiden på selvopptatte kjendiser med 50.000 lesere; det er bloggen med to lesere i uken som verdsetter kommentarene mest - ikke den patetiske “se meg, her er jeg, se så viktig jeg er”-bloggen. Mulighetene er endeløse. Poenget er at mennesker som ønsker å avslutte livet sitt lever ikke i en annen verden på en fjern planet; de er rundt oss, vi går forbi dem på gaten uten å legge merke til dem, for den ensomme jenta med arrene etter selvskading kjemper ikke om oppmerksomhet og medfølelse; hun ønsker bare å dø.
Hva er så formålet med dette kunstprosjektet? Jeg vet ikke hvor mange som kommer til å forsøke å ta livet sitt eller begå selvmord i Norge nå i sommer, men det er flere enn man tror - sommeren er nemlig tiden da det er særlig vanskelig å være en av dem som lever i skyggene; det er neimen ikke lett å se alle parene som kysser hverandre omslynget av kjærlighetens rosenblader og folk som koser seg mens man selv opplever et helvete. Så hvorfor ikke prøve å endre samfunnet rundt oss, slik at færre avslutter livet sitt …? Men det er bare én side av dette, for mens vi som kjent lever i en narsissistisk, overfladisk kultur fylt av selfies og navlebeskuelse, handler dette prosjektet om det stikk motsatte enn å fylle Facebook med selvskryt. Antagelig kommer du aldri til å få vite hvor mye oppmuntringene dine har betydd for andre, så ikke vent på takk eller hyllest. Likevel kommer handlingene dine til å få følger og påvirke fremtiden i likhet med en stein man har kastet som lager krusninger på vannet; imorgen, neste uke, om 1, 20, 100 eller 500 år uten at du noensinne vil få vite hvor viktig oppmuntringen din har vært; la dette være et spørsmål uten svar, et mysterium man aldri vil komme til bunns i - det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.
Ja, hjertet ditt er viktigere enn Sommerkroppen. For hvor lykkelig blir man egentlig når jakten på drømmekroppen, drømmepartneren, drømmelivet og selveste Lykken er alt livet handler om …?
- Brian
Fantastisk hvis du ved å bry deg litt om menneskene rundt deg har lyst til å prøve å forhindre flere selvmord; ønsker deg alt godt videre, og håper du får en nydelig sommer.
Si din oppriktige mening om dette innlegget
Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.