Søndag 27. Juli 2014
Når en venn vil dø
Og her er historien min - for de som ikke kjenner den:
Kort fortalt døde ei jente jeg en gang var forelsket i, av anoreksi for snart seks år siden, og i årene som har gått, har jeg måket snøen og vannet blomstene på graven hennes. Samtidig ville jeg engasjere meg i årsakene som førte til hennes død - det hele begynte med mobbing - og vinteren for over to år siden ble jeg kjent med en sår og dyster underverden av blogger skrevet av jenter som sliter med spiseforstyrrelser, angst, selvskading, eller selvmordstanker.
Så jeg gjorde mitt beste for å komme med trøst eller oppmuntringer så langt kreftene strakk til, men dessverre - smerten som finnes der ute, er for stor til å hindre flere dødsfall, og i juni for to år siden tok ei av jentene jeg leste bloggen til, livet sitt. Hun ble 22 år gammel. Mens tårene rant lovte jeg meg selv i begravelsen hennes at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Så i tiden som har gått, har jeg engasjert meg i kampen mot selvmord, og fjor ble jeg kjent med ei av jentene som kommenterte i bloggen hennes. Nå i vinter prøvde jeg å gjøre det jeg kunne for å få henne til å forstå at det alltid, alltid finnes håp; at livets små solstråler er til for alle, også for dem som har gått seg bort i sjelens og marerittenes nattsvarte labyrint.
Selv om jeg gjorde mitt beste, var det tydeligvis ikke nok, for de siste månedene virker det som om hun har mistet alt som heter håp, og bare venter på døden. Siden jeg har lovet henne at hun kan stole på meg med tanke på alt hun har betrodd meg, kan jeg forståelig nok ikke gå i detaljer - alt jeg kan si, er at hun ikke er den eneste som har opplevd mer smerte enn det er mulig å forestille seg for et menneske som enda ikke har fylt 20; jeg har sett bilder av oppskårne armer etter selvskading som har vært så vonde å se på at det er vanskelig å finne ord, for ikke å snakke om å forstå hvilket helvete disse jentene må gå gjennom når en kniv blir siste utvei for å flykte fra smerten - folk flest tror at når mobbingen eller overgrepene er over, er det slutt. Fullstendig feil. Endeløse mareritt og vonde tanker kan følge en i mange, mange år etterpå.
Og mens mediene skriver om sommerværet, man skal nyte sommeren og alt handler om å kose seg, kjenner jeg til baksiden av medaljen, og vet at denne sommeren antagelig vil bli den aller siste for ei nydelig jente som har opplevd ting hun aldri burde ha opplevd; ei jente som burde ha hatt et normalt liv og gledet seg over ting som andre jenter på hennes alder gleder seg over. Dessverre har skjebnens tornefulle sti sine egne veier; noen tenker på å kjøpe nye sko, andre venter på døden.
Hadde du lest alle bloggene her på blogg.no skrevet av jenter som har opplevd overgrep, blitt voldtatt eller sliter etter langvarig mobbing, hadde du forstått hva jeg mener; de er der, blant menneskene vi møter på gaten, men ingen legger merke til dem, akkurat som ingen brydde seg om å forstå hva som foregikk i hjertet til den stille jenta som satt bakerst i klasserommet, henne ingen la merke til, henne ingen inviterte til fest, enda det var hun som ønsket det mest av alle. Selv har jeg et eget navn på disse glemte jentene som lever i livets skygge: Regnbuens glemte roser.
Hun som nå har gitt opp alt håp og venter på å dø, er også en slik vakker, glemt rose. Jeg kommer ikke til å svikte henne og skal fortsatt gjøre det jeg kan for å gi henne håpet tilbake, men om jeg klarer det, er en annen sak; skulle ønske at også noen andre kunne bry seg, men det virker som om likegyldigheten har tatt overhånd. Da jeg skrev innlegg til henne og lurte på om noen kunne skrive en oppmuntring til henne i kommentarfeltet, var det bare én som skrev noe, og det var bestevenninnen min. Ei annen jente jeg stolte på, svarte ikke, og da jeg spurte en kjent blogger på topplisten om hva man skal gjøre for å få folk til å bry seg litt mer, ble jeg fullstendig oversett. Ingen bryr seg; er samfunnet vårt virkelig blitt så kaldt…?
Som en siste utvei har jeg skrevet til henne både her og i bloggen min på Blogg.no, og selv om hun har skrevet at hun setter pris på alt jeg har gjort, virker det som om dette ikke er nok til å gi henne litt av håpet tilbake - og uten en gnist av håp er det bare den evige natten og døden som blir igjen. Selv om jeg respekterer andre menneskers frie vilje og retten til å selv bestemme over livet sitt, også når det gjelder selvmord, er det likevel fryktelig vondt for meg å vite at alt tyder på at hun snart kommer til å ta farvel med denne verden; det er som å se noen man bryr seg om, drukne i sakte film.
Derfor håper jeg det er i orden at hvis du skulle ha lyst til å kommentere innlegg i denne bloggen, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne.
- Brian
- - - - -
M. - jenta jeg skrev om, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel. Ingen brydde seg om å skrive noen ord til henne her.