Torsdag 29. Mai 2014
Fordi verden trenger deg
Uerstattelige, snille venn…
…vet du - hadde jeg vært en liten, grønn grevling fra Pluto som gamblet på skolen, tagget fartøyene til besøkende aliens, og gjorde alt det små, grønne grevlinger fra det ytre rom har for vane å gjøre i vår moderne tidsalder, hadde jeg likevel rødmet på menneskenes vegne om jeg hadde krasjlandet med romskipet mitt i en jordbæråker på Vestre Toten.
Poenget er at til alle tider har folk flest sett opp til noen få utvalgte personer, og glatt ignorert resten. I gamle dager, da mang ei jente hadde rosenrøde drømmer om å bli reddet fra grisebingens traurige hverdag av en ridder i skinnende rustning slik at de kunne leve lykkelig resten av sine dager mens ridderen siklet etter Askepotts feminine mikroføtter, spørs det hvor mange som hadde like romantiske drømmer om staute Ola hvis ære bestod i å stå grytidlig opp for å melke ei rautende ku. Eller hva med Kari med ljåen, som levde en spennende hverdag som for det meste handlet om å dyrke poteter og skifte bleier. For ikke å snakke om den arme nattmannen, som i ly av mørket snek seg ut med hest og kjerre for å tømme det byens elite hadde gjort fra seg på dassene i løpet av dagen; mon tro hvor mange heltekvad og ridderviser som er blitt skrevet om disse fantastiske menneskene som sørget for å holde samfunnet sammen…? Det som iallfall er sikkert, er at hadde forfedrene våre alle vært ærverdige riddere, konger eller dronninger som tilbragte livet foran speilet, hadde menneskeheten for lengst sultet ihjel.
Og selv om smaken har fulgt tiden slik at det nok hadde vakt oppsikt om Ronaldo hadde dukket opp i rustning på en hvit hest foran lokaltoget på Oslo S for å lete etter fagre jomfruer, har menneskenes evne til å dyrke idealer ikke endret seg. Forskjellen er bare at hvis noen for 300 år siden hadde sagt at man kunne bli rik av å løpe rundt i shorts og sparke en ball sammen med 21 andre, hadde vedkommende blitt sperret inne sammen med idiotene som påstod at folk en dag ville fly i digre metallgjenstander. Men når man ser oppmerksomheten nettavisene vier puppene til en såkalt kjendis, betrakter folk krysse gaten og nesten bli påkjørt fordi de på liv og død må glane på smarttelefonen sin, eller oppsummerer hva som regnes som skjønnhetesideal idag, er det i bunn og grunn vanskelig å finne et eneste argument for at sivilisasjonen vår er kommet på et høyere nivå enn apemenneskene lenge før de fant opp hjulet. Tvert imot kan det å sitte rundt bålet om kveldene, snakke og le sammen fremstå som langt mer naturlig og menneskelig enn å sitte innestengt i hvert sitt rom foran en syntetisk skjerm og føle seg sosial fordi man har noen hundre venner på Facebook.
Jeg vet ikke hva du mener, men spør du meg, har samfunnet vårt på mange måter kommet til et punkt der det å gå videre bare blir mer og mer meningsløst - kanskje særlig når det gjelder den desperate jakten på oppmerksomhet man ser rundt oss, som fører til at de små menneskene som ikke har krefter til å gjøre noe for å bli sett eller hørt, simpelthen blir ignorert og glemt. For liksom den peneste jenta i klassen ofte er den som får mest oppmerksomhet fra guttene i motsetning til den sjenerte, sarte skikkelsen som gjemmer seg i kroken til tross for at hun er mer intelligent enn resten av klassen, er det et sørgelig faktum at i et samfunn hvor man rivaliserer og kniver om oppmerksomhet, blir det ikke plass til skjebnene til de små menneskene. De forsvinner i skyggene - så man nesten skulle tro at de aldri hadde eksistert.
I forrige uke oppdaterte jeg informasjonen om selvmord med statistikken for 2012, og det er i sannhet ubeskrivelig vondt å tenke på at jenta som tok livet sitt for to år siden, er en del av disse triste tallene; at hvert enkelt tall rommer en hemmelighet, en menneskeskjebne de færreste kjenner til. For hvem bryr seg egentlig - når det kommer til stykket…? Mens mediene til stadighet gnåler om hvor godt vi har det og hvor lykkelige vi som bor i Norge burde være; mens de som har krefter til det, kjemper for oppmerksomhet og skriver vås om hvordan man får den fullkomne sommerkroppen, snakker man så altfor sjeldent om baksiden av fasaden - som jeg skrev i det første innlegget:
Kort sagt finnes det en dyster side ved samfunnet vårt som dessverre drukner i banal underholdning mediene serverer dag etter dag, og de få gangene skyggene kommer frem i lyset, tar artiklene som regel ikke tak i selve kjernen; når man snakker om spiseforstyrrelser, selvmord eller mobbing, må det mye til for å få et innblikk i smerten og historiene som ligger bak - leser man kommentarene i slike artikler, er det tydeligvis NAV-utgiftene som utgjør den største bekymringen, noe som kanskje sier litt om graden av empati. For dette er ikke tall i en statistikk, dette er ikke en utgiftspost, dette er ikke livløse gjenstander; det finnes ingen “anorektikere”, “selvskadere” eller “mobbeofre”; det finnes bare mennesker, vakre, váre mennesker - alltid, alltid mennesker. Sårbare mennesker som faller og prøver å reise seg igjen, gang på gang; forbigåtte, glemte mennesker som ingen bryr seg om å tørke tårene til. Små mennesker, større mennesker; mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men alle er de mennesker - like levende som du.
Derfor kommer jeg aldri til å svikte deg, snille venn, og grunnen til at jeg skriver dette her i bloggen, er fordi jeg vil vise deg hvor kostbar og enestående du er - at livet hadde blitt uutholdelig tungt om også du sa farvel og for alltid krysset dødens nattsvarte port i likhet med jenta du skrev i bloggen til; verden trenger deg mer enn du er klar over idag - tenk på det jeg skrev ifjor:
Det er så mange tanker som fortsatt ikke er tenkt,
så mange ord som enda ikke er sagt
så uendelig mye ugjort,
som ingen har gjort før
Fordi alt dette venter
på deg.
Verden trenger ikke flere konger, dronninger eller opphøyde riddere i blanke rustninger som ønsker å være viktige, verden trenger ikke flere som kjemper om oppmerksomhet og prøver å se perfekte ut, verden trenger ikke flere som er forelsket i sitt eget speilbilde; verden trenger de små, melankolske menneskene ingen tenker på og bryr seg om, men som har så mye kjærlighet inni seg. Verden trenger gutten som vil henge seg på grunn av mobbingen han blir utsatt for, verden trenger jenta som har det så vondt at tårene bare renner og renner, verden trenger de sårbare menneskene som får livet sitt snudd opp-ned på grunn av overgrep eller vold, verden trenger alle dem som tenker på eller planlegger å avslutte livet sitt for egen hånd; verden trenger de glemte englene ingen legger merke til, verden trenger dem virkelig.
Så tro meg - verden trenger også deg, snille venn. Mer enn du aner.
- Brian
P.S. Om du skulle ha lyst til å skrive en kommentar til dette innlegget, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive den til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun trenger håp og livsglede mer enn jeg gjør, og ordene dine vil bli satt stor pris på. D.S.
- - - - -
M. - jenta dette innlegget var skrevet til, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel.
Lørdag, Juni 7, 2014 - 09:15:24
Er oppriktig lei meg for at ingen andre kunne skrive noen oppmuntrende ord til deg her, snille venn - trodde virkelig at folk ville bry seg litt mer til tross for at de ikke kjenner deg; det skal så lite til for å trøste eller spre håp og varme i et annet menneskes liv…
Og selv om det er enkelt å falle for fristelsen å beundre en glitrende diamant stilt ut i et glassmonter, må man heller ikke glemme at den mest kostbare skatten er den som er skjult rundt oss, men som vi ikke får øye på siden det er så mange andre ting som ser ut til å være viktigere. Den heter Tid.
Dessverre virker det som om folk flest ikke forstår hvor verdifull nettopp tiden er; mange bruker den til å baksnakke andre, konsentrere seg om filleting på Facebook, se en kunstig Hollywood-produksjon på TV, eller stirre på speilbildet sitt og føle seg deprimert fordi man ville sett annerledes ut, samtidig som de glemmer at denne dagen, dette øyeblikket er det siste i sitt slag, og kommer aldri, aldri tilbake igjen; de unike mulighetene vi får akkurat nå, er muligheter vi aldri noensinne vil få igjen.
Så hvorfor ikke ta bedre vare på dem i stedet for å senere angre på det man kunne gjøre der og da, men som man aldri fikk gjort da man brukte tiden på en eller annen bagatell - en gang vil vi alle, når solen har gått ned og dagen for lengst er forsvunnet i fortidens skygger, se oss tilbake, og angre på noe vi i etterpåklokskapens navn skulle og burde ha gjort, men som vi simpelthen var for dumme til å forstå der og da.
Ville det ikke ha vært bedre om vi i stedet tok vare på de sjansene livet gir oss her og nå…?
Tirsdag, Juni 17, 2014 - 16:45:59
Kjære deg,
Jeg er en venninne av Brian og har vært det de siste 12 årene.
Jeg vet alt om å være ung, usikker og føle at livet er meningsløst.
Jeg er ikke så ung lenger(i slutten av tyveårene), men føler allikevel meg ofte verdiløs og at livet er tungt.Slik forstår jeg at du har det også.
Jeg vil du skal vite, at selv om du føler deg alene, misforstått, oversett så er det alltid noen som bryr seg om deg. Så la de som virkelig vil deg vel få lov til å bry seg om deg, få lov til å hjelpe deg. Mennesker er sosiale vesener og vi trenger hverandre. Men det betyr ikke at vi trenger hvem som helst. Vi trenger gode mennesker, som vil oss vel. Ikke kyniske, onde mennesker med egoistiske hensikter. Slike mennesker vil såre og skade oss. Men som ung og usikker i livet er det ikke godt å vite hvem som er hva, og man kan brenne seg både litt eller mye. Men uansett, hvem man har møtt, hva man har gjort, eller ikke gjort, så er livet så fint at det kommer nye muligheter. Hver eneste dag, hver eneste morgen er en ny dag og en ny start. Det er aldri for sent å begynne på nytt. Det er aldri for sent å bryte ut av dårlige mønstre, å kutte kontakten med onde egoistiske mennesker og starte på et nytt og bedre liv.
Jeg skulle gitt mye for å ha din alder. Du er ung og har hele livet foran deg. Om du har gått på noen smeller, så er det masser av tid til å rette det opp igjen.
Jeg har dessverre kastet bort mange år av livet og har hatt vanskelig for å tilpasse meg i samfunnet, selv om jeg har prøvd å skjule det for alle.
Kjære unge deg jeg kjenner deg ikke. Men jeg bryr meg om deg.
Du har like mye rett til å leve og være lykkelig som alle andre i dette landet.
Hvis du skulle ønske en eldre jente å snakke med, en som ikke dømmer, men støtter og forstår så stiller jeg gjerne opp for deg. Husk, du er aldri alene.
Del smerten din med noen så lover jeg deg den blir litt lettere å bære.
Klem fra Brians venninne
Onsdag, Juni 18, 2014 - 15:00:40
@Månejenta: Tusen takk for at du brydde deg, og tusen takk for at du skrev dette. Du har helt rett i at det finnes mange mennesker man ikke kan stole på der ute, men du som har kjent meg så lenge, vet vel at selv om man prøver å være snill og bry seg, er det alltid mulig å gå et skritt lenger og prøve litt til, noe som kanskje kan oppsummere livet mitt de siste årene.
Derfor holder jeg fast ved at det alltid, alltid finnes håp - også for dem som tror at dette håpet er utenfor rekkevidde; at det fortsatt finnes håp også for et usynlig, lite menneske som føler seg verdiløst; at det finnes håp for mennesker som har tatt gale valg i livet og gjort ting de aldri skulle ha gjort, at det finnes håp for gamle og unge - at det finnes håp for oss alle.
Takk for de gode tankene igår, og jeg skal virkelig prøve å få litt orden i rotet som preger leiligheten min til vi sees neste gang; håper alt ordner seg også for deg slik at du etter hvert klarer å få orden på livet ditt, for etter alle årene jeg har kjent deg, kan jeg ærlig slå fast at du er ei strålende jente og en fantastisk venn - hadde flere hatt et hjerte som ditt, hadde denne verden sett helt annerledes ut. Så ta godt vare på deg selv, vennen, og lykke til videre på alle måter; glem aldri at det alltid, alltid finnes håp.