Onsdag 8. Mai 2013
Den første blomsterkransen
Kjære, kjære venn…
Tusen ganger unnskyld at dette har tatt så langt tid, men har vært ufattelig sliten i det siste; det å bry seg så mye som jeg har gjort det siste året, har virkelig tatt på kreftene. På en god dag føler jeg meg omtrent som et rustent sveitsisk gjøkur fra den franske revolusjonens tid, mens på en dårlig dag kunne antagelig et nedgravd frygisk solur fra yngre steinalder tatt knekken på meg i de fleste sportsgrener; de dårlige dagene er det dessverre altfor mange av. I kveld kan jeg imidlertid gi deg gaven jeg skulle ha gitt deg for lenge siden - en gave utenom det vanlige, da du nå kan du ønske deg nøyaktig hva du vil, og jeg skal gjøre mitt beste for at du skal få det. I det minste vil jeg fortelle hvordan ønsket ditt kan oppfylles, for dette er den aller, aller første blomsterkransen i Håpets Blomsterkrans.
Det var forresten rørende å lese bursdagshilsenen din; du snufser og er forkjølet, stakkar, og det første du tenker på, er å sende en hilsen til meg; takk, vennen, takk - ordene dine varmet langt inn i hjertet, og det mener jeg oppriktig. Rart å tenke på hvor fort tiden går, og at vi har vært venner så lenge - slik at jeg er glad for at du omsider kan få denne vesle gaven, for det er ingen tvil om at du fortjener den.
Vet ikke om du har lest det jeg har skrevet her på brian.no, men det er noen ting man må få med seg for å kunne forstå denne gaven; bakgrunnen for kunstprosjektet kan man lese om i innledningen - dette er inspirert av to uerstattelige jenters død; to engler som døde så altfor tidlig. Hvis du lurer på hva Stillhetens Anemoner egentlig betyr, eller vil vite hvorfor du er så viktig og verdifull, håper jeg at denne siden kan gi deg svarene. Og her kan du finne ut alt om Håpets Blomsterkrans. Beklager at det tar litt tid å lese dette, men det er altså noe man må kjenne til for å kunne ha nytte av de tre edelblomstene du fikk av meg da jeg stod foran kveldshimmelen 11 minutter over klokken 11 tidligere i kveld - her er de:
1. Tilgivelsens Anemone
Jeg lover deg at jeg alltid vil skille mellom deg som menneske og de handlingene du gjør; jeg lover deg at jeg aldri kommer til å dømme det unike mennesket du er, eller kroppen din uansett hvordan den måtte se ut. Jeg setter en strek over alt som har skjedd, og lover deg at samme hva du enn har gjort mot meg tidligere, er dette tilgitt fra min side; morgendagen starter med rene, blanke ark.
Akk ja, vennen, når man har vært venner så lenge som vi har vært, er ikke nødvendigvis alt en dans på roser, men siden vi kranglet litt i telefonen for over ni år siden, har du vært en herlig venn som for tiden er den eneste som alltid husker fødselsdagen min. Uansett skal du vite at jeg nå setter en tykk strek over fortiden, og tilgir deg absolutt alt som måtte være å tilgi. På samme vis lover jeg deg at jeg aldri vil dømme deg uansett hva du enn måtte finne på; om du så skulle gjøre noe som er så fælt at du blir jaget av fjorten illsinte belgiske grevlinger og et desorientert dansk villsvin, foruten en stabel norske journalister, vil jeg aldri dømme deg som menneske, samme hvor uenig jeg enn måtte være i handlingene dine. Du er ei unik jente med en kropp laget av stjernestøv, og det samme er hjertet ditt; det er slik du alltid vil være i mine øyne, vennen; en høyst menneskelig engel formet av stjernestøv og tidløs skjønnhet som gjenspeiles i livsgnisten din; du behøver ikke å pynte deg for meg eller spille kunstige roller; det er nok at du er til.
2. Tillitens Anemone
Jeg lover deg at hvis du i fremtiden skulle føle deg virkelig ensom, vil du én gang få trøst eller oppmuntring fra meg; i likhet med en rød boks på veggen med påskriften “I nødstilfelle - knus glasset, trykk her”, bare at her er det snakk om en eneste, liten tankelilje: Tillitens Anemone. Om du noengang skulle være så deppa og nedfor at du føler at absolutt alle har sviktet deg, kan du minne meg på blomsten jeg gir til deg nå, og jeg lover deg at jeg den ene gangen vil gjøre mitt beste for å være der for deg uansett hvor mørk og dyster situasjonen enn måtte være.
Dette skulle i bunn og grunn være unødvendig å si da du vet at jeg ikke er den som svikter vennene mine selv om regnet fosser ned og alt virker håpløst, men likevel - her er Tillitens Anemone, ta godt vare på denne vesle edelblomsten, og minn meg på den om du noengang skulle trenge den, nå, eller langt inn i fremtiden, og jeg skal være der for deg. Det lover jeg.
3. Håpets Anemone
Jeg lover deg at om du kommer med et bestemt ønske, vil jeg enten selv oppfylle det, få noen andre til å gjøre det, eller fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre for å få ønsket ditt oppfylt.
Tenk nøye over hva du ønsker deg, vennen, og ta deg god tid - for dette er omtrent som en hilsen fremsagt av en lampeånd fra Tusen og én natt; her er jeg, klar til å gjøre mitt beste for å oppfylle ønsket ditt: Hva vil du jeg skal gjøre for deg…?
Håpets Blomsterkrans - spørsmål og svar
Og ettersom det kanskje også er andre som har lyst til å dele ut blomsterkranser til noen de bryr seg om, har jeg laget en liste med spørsmål - og svar - som jeg håper kan oppsummere hele prosjektet, og forhåpentligvis være til hjelp.
Hva er egentlig vitsen med dette?
Ja, hva er vitsen med kunst? Hva er vitsen med et dikt, en bok som får folk til å tenke etter, et fotografi, eller for den saks skyld en gul søppelbøtte på en kunstutstilling? Slik jeg ser det, er poenget med kunst at kunstneren skal kunne avspeile seg selv og følelsene sine i kunstverket, og dele dette med andre, slik mang en forfatter har klart med en klassisk bok, eller da Vinci gjorde med Mona Lisas gåtefulle smil. I løpet av det siste året har jeg vært vitne til mer sorg og smerte enn det er mulig å være vitne til uten å selv bli dratt ned i avgrunnen - flere av menneskene jeg bryr meg om, har forsøkt å ta sitt eget liv, mens andre ønsker å gjøre det, og det har vært lange, tunge dager fulle av uvisshet som følge av dette.
Kort sagt finnes det en dyster side ved samfunnet vårt som dessverre drukner i banal underholdning mediene serverer dag etter dag, og de få gangene skyggene kommer frem i lyset, tar artiklene som regel ikke tak i selve kjernen; når man snakker om spiseforstyrrelser, selvmord eller mobbing, må det mye til for å få et innblikk i smerten og historiene som ligger bak - leser man kommentarene i slike artikler, er det tydeligvis NAV-utgiftene som utgjør den største bekymringen, noe som kanskje sier litt om graden av empati. For dette er ikke tall i en statistikk, dette er ikke en utgiftspost, dette er ikke livløse gjenstander; det finnes ingen “anorektikere”, “selvskadere” eller “mobbeofre”; det finnes bare mennesker, vakre, váre mennesker - alltid, alltid mennesker. Sårbare mennesker som faller og prøver å reise seg igjen, gang på gang; forbigåtte, glemte mennesker som ingen bryr seg om å tørke tårene til. Små mennesker, større mennesker; mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men alle er de mennesker - like levende som du.
Etter å ikke bare ha lest et utall blogger av folk som virkelig sliter, men også engasjert meg så mye i disse menneskeskjebnene som jeg har krefter til, avspeiles de salte dråpene som sakte renner nedover kinnene deres i skumringslysets aftensang; med unntak av de to ukene jeg skrev “Slakt Grisen!”, har dette året vært en endeløs, utmattende rekke av bekymringer som har tømt meg for alt som heter energi; tro meg - det koster å bry seg. Men i stedet for å nå komme med melankolske, tungsindige ord om livets alvor, har jeg altså valgt å lage et kunstprosjekt som uttrykker det stikk motsatte: At selv når livet innhylles i en tåke av fortvilelse og motløshet, er det mulig å finne frem til livsgleden man trodde var tapt og la den folde seg ut foran stjernene; at ingenting er umulig; at det alltid, alltid finnes håp.
Hvorfor kan man bare dele ut Håpets Blomsterkrans i løpet av de tre minuttene etter 11 over 11 om kvelden? Hvorfor ikke når man vil?
Tja - hvorfor feirer man 17. mai i mai og juleaften i desember? Tenk deg en 17. mai-feiring der noen feirer 17. mai 17. mai, andre tar det dagen etter, atter andre venter til høsten, mens de som liker julenissen heiser flagget og går i 17. mai-tog på juleaften, samtidig som en festglad gjeng feirer juleaften 17. mai og andre gir hverandre julegaver i slutten av juli. Kort sagt - et salig kaos. Spørsmålet er: Blir det da ikke litt meningsløst å feire noe som helst?
For at det ikke forvirringen skal bli total i dette prosjektet, må man forståelig nok bli enige om et bestemt tidspunkt. 11 over 11 enkelt å huske, mørkt nok til at man kan se stjernene mestparten av året - selv om lyse sommernetter og sommertid ikke er så gunstig når man vil skue stjerneprakt; det er ikke for sent på kvelden for de fleste, og tre minutter er passe lenge selv om vinteren. Hovedårsaken til tidspunktet er likevel at dette skal være et kunstprosjekt åpent for alle, og selv det ensomste, mest utstøtte menneske skal kunne vite at hvis vedkommende står foran stjernene 11 minutter over klokken 11, kan han eller hun dele stillheten sammen med andre uten å bli stående utenfor. Når det gjelder klokken, kan man naturligvis stå foran kveldshimmelen så lenge man vil, men det vesentlige er at man er der i de tre minuttene - de gangene jeg selv har gjort det i forbindelse med utprøving av prosjektet, har jeg stilt opp noen minutter før; det er definitivt ikke meningen at man skal la seg stresse av sekundviseren.
…og det kommer naturligvis mange flere spørsmål og svar, men alt dette må renskrives først, noe jeg ikke har fått gjort enda; beklager at dette tar tid, men håper du forstår at denne bloggen ikke er som andre blogger, og krever mer arbeid enn å lære fem franske griser å synge nasjonalsangen i kor. Når jeg omsider får dette innlegget ferdig, kommer jeg også til å åpne kommentarfunksjonen slik at man kan kommentere dette; vil ikke gjøre det enda, for da blir jeg aldri ferdig. Uansett er dette kunstprosjektet åpent for absolutt alle - hvem som helst kan dele ut blomsterkranser til noen man bryr seg om.