Stillhetens Anemoner

Fredag 8. April 2022

Ute venter blomstene på sommeren

Noen tankefulle ord som jeg skrev i natt om krig og angst:

Når jeg ser mitt eget liv sett utenfra, er jeg tross alt bare et støvfnugg i universet, og uansett hva enn som skjer, kommer jeg til å måtte si farvel til denne verden en dag.

Så redd er jeg ikke, og det tror jeg ikke andre burde være heller, for både begynnelse og slutt er en del av helheten livet består av, og når man ser en vakker blomstereng der blomstene strekker seg mot sollyset som varmer landskapet en sommerdag, vet man at når vinteren kommer, vil skjønnheten og duften deres være borte, og kulden og tussmørket senke seg.

Men der og da er det ingen grunn til å bekymre seg for fremtiden; man får ta det som det kommer, dag etter dag, og sette pris på det man har i stedet på å fokusere på overfladiske ting som ikke gir noen mening - kort sagt gjøre det beste ut av øyeblikket man lever i, for denne dagen, dette øyeblikket er det siste i sitt slag, og kommer aldri tilbake igjen.

Derfor er det ingen grunn til å la angsten ta overhånd, for alle de uoversiktlige farene vi kunne frykte i verden rundt oss, er så uendelig små i den store sammenhengen, og etter hvert som tiden går, vil alt det som i våre øyne fortoner seg som betydningsfullt, svinne hen; om 100 år vil det vi opplever nå, være historie; om 200 år vil dette være noe som var for lenge, lenge siden, og om 300 år vil hele verden vi kjenner, tilhøre en helt annen tid som sakte forsvinner i historiens endeløse horisont; i glemselen.

Og kampen om disse små tingene som folk er villig til å ofre hele livet for; kampen om penger, rikdom, berømmelse, makt, ære; kampen for å komme først i køen og dytte andre unna seg - den kampen er totalt meningsløs i den store sammenhengen. Fra tid til annen kommer det mennesker som vil legge verden under sine føtter, og med krigens brutalitet gå løs på andre, slik romerne gjorde det, eller slik Djengis Khan gjorde det, etterfulgt av andre krigere, men alt som er igjen av de storslåtte drømmene deres idag, er ruiner. For 80 år siden var en annen mann ved navn Adolf på høyden av sin karierre og den tyske hæren virket uovervinnelig, før visjonen om Germania og tusenårsriket ble bombet i fillebiter, og han selv endte sine dager i en klaustrofobisk bunker.

Nå har man fått enda en som vil opprette et imperium i form av Putin, men alt man kan si om ham er at han er en stjerneidiot som burde vite bedre enn å bruke de siste årene av livet sitt til å spre vold og hat, for hadde han tenkt seg litt om og åpnet en historiebok, hadde han innsett hvordan det har gått med andre som innbilte seg at de kunne vinne ved hjelp av maktbruk før skjebnen til slutt vendte seg mot dem.

Slik at verken Putin eller en storkrig er noe å være redd for; man får bare ta det som det kommer uten å la angsten kaste skygger over tilværelsen; da mister man bare den dyrebare, uerstattelige tiden livet vårt består av; hver dag, hvert øyeblikk man lever har en verdi som man først vil kunne forstå dersom man blir riktig gammel og ser bakover, mot en fortid fylt av muligheter man ikke tok vare på.

Så ikke vær redd, for det er ingenting å være redd for; ute venter blomstene på sommeren, og over oss skinner stjernene.

- Brian

• Legg til kommentar

Tirsdag 22. Februar 2022

Mystiske Linux-koder

Kode for oppsett av blå temafarge i Linux Kvakk:

Gå til System –> Innstillinger –> Utseende og oppførsel –> Utseende
og velge Mint-X-Blue.

Gå til System –> Innstillinger –> Utseende og oppførsel –> Skrifter
og velge 11 som skriftstørrelse for alle typer skrift samt 20 for Monospace.

Gå til System –> Innstillinger –> Utseende og oppførsel –> Utseende
og velge Installer. Pakke ut Elegance.tar.gz

Etter at Linux Mint fra versjon 18.3 gikk over til gtk-3.0 og temavalgene er i css, kan man ikke lenger selv endre fargene i konfigurasjonen; dette må derfor gjøres manuelt.

Gå til usr/share/themes/Mint-X-Blue og åpne mappen gtk-3.0 med administratorrettigheter; åpne deretter filen gtk-main.css:

/* Default Color Scheme */

@define-color theme_bg_color #d6d6d6; (lysegrå)
@define-color theme_fg_color #212121; (mørkegrå)
@define-color theme_base_color #f7f7f7; (svært lys grå)
@define-color theme_text_color #212121; (mørkegrå)
@define-color theme_selected_bg_color #5b73c4; (blågrå)
@define-color theme_selected_fg_color #f5f5f5; (svært lys grå)
@define-color theme_tooltip_bg_color #fbeaa0; (lys brun)
@define-color theme_tooltip_fg_color #212121; (mørkegrå)

/* Misc Colors */

@define-color insensitive_fg_color shade(@theme_bg_color, 0.6);
@define-color border shade(@theme_bg_color, 0.7);
@define-color internal_element_color shade(@theme_fg_color, 0.7);
@define-color internal_element_prelight shade(@theme_fg_color, 0.9);

Endre til

@define-color theme_bg_color #d1d3fa;
@define-color theme_fg_color #000000;
@define-color theme_base_color #ffffff;
@define-color theme_text_color #000000;
@define-color theme_selected_bg_color #5560ee;
@define-color theme_selected_fg_color #ffffff;
@define-color theme_tooltip_bg_color #ffffff;
@define-color theme_tooltip_fg_color #000000;

/* Misc Colors */

@define-color insensitive_fg_color #bfbfbf;
@define-color border shade(@theme_bg_color, 0.7);
@define-color internal_element_color shade(@theme_fg_color, 0.7);
@define-color internal_element_prelight shade(@theme_fg_color, 0.9);

Betydningen av fargevalgene:

@define-color theme_bg_color #d1d3fa; (#b9bef8 er litt mørkere blå)
(øvre del av vinduet, bakgrunn i symbolene øverst til høyre på siden (Klokke og XApp Status Applet), skriften i valgene i nedtrekksmenyene som man ikke kan velge)
@define-color theme_fg_color #000000;
(skriften i øvre del av vinduet, skriften i menyene øverst på siden, skriften i nedtrekksmenyene, symbolene øverst til høyre på siden)
@define-color theme_base_color #ffffff;
(bakgrunnen i en tekstside, bakgrunn i en mappe)
@define-color theme_text_color #000000;
(tekstfarge)
@define-color theme_selected_bg_color #5560ee;
(valgt element, valgt tekst, fargen på boksene i menyene når man klikker på dem, tekstboksene når man klikker på en mappe)
@define-color theme_selected_fg_color #ffffff;
(skriften i menyene øverst på siden når man trykker på dem, skriften i øvre del av vinduet når man peker på den, markering av skriften i nedtrekksmenyene)
@define-color theme_tooltip_bg_color #ffffff;
(boksene når man peker på et element)
@define-color theme_tooltip_fg_color #000000;
(skriften i informasjonen man får når man peker på et element)

Fargen på valgene i nedtrekksmenyene og symbolene som man ikke kan velge er definert i

/* Misc Colors */

@define-color insensitive_fg_color shade(@theme_bg_color, 0.6);

Åpne deretter filen gtk-widgets.css:

button,
.header-bar.titlebar GtkMenuButton.button.titlebutton {
color: @button_fg;
text-shadow: 0 1px @button_text_shadow;
-gtk-icon-shadow: 0 1px @button_text_shadow;
}

Endre til

button,
.header-bar.titlebar GtkMenuButton.button.titlebutton {
color: @button_fg;
text-shadow: none;
-gtk-icon-shadow: none;
}

Dette fjerner de hvite skyggene ved bokstavene i kalenderen og ikonene i XApp Status Applet etter at bakgrunnen er gjort gjennomsiktig.

/****************
* content view *
****************/

.content-view {
background-color: @theme_base_color;
}

.content-view:hover {
-gtk-icon-effect: highlight;
}

Endre til

/****************
* content view *
****************/

.content-view {
background-color: transparent;
}

.content-view:hover {
-gtk-icon-effect: highlight;
}

samt

/***************
* menubaritem *
***************/

menubar > menuitem,
.menubar > menuitem {
padding: 4px 6px;
border: 1px solid transparent;
text-shadow: 0 1px alpha(white, 0.4);
}

Endre til

/***************
* menubaritem *
***************/

menubar > menuitem,
.menubar > menuitem {
padding: 4px 6px;
border: 1px solid transparent;
text-shadow: none;
}

Sistnevnte fjerner den hvite skyggen ved bokstavene i menyen øverst på siden.

Ønsker man å definere fargen på Arbeidsområdebytter (Workspace Switcher), kan man legge til følgende på slutten av gtk-widgets.css:

.wnck-pager {
background-color: #e8e9fd; }
.wnck-pager:selected {
background-color: #747cf1; }
.wnck-pager:hover {
background-color: #d1d3fa; }

Fargen på sidemenyene (treeview) er definert i mappen
usr/share/themes/Mint-X-Blue/gtk-3.0/apps. Åpne mappen med administratorrettigheter, og redigere filen
mate-applications.css:

@define-color caja_sidebar_bg #505050;
@define-color caja_sidebar_fg #dadada;
@define-color caja_sidebar_selected_fg #fff;

Endre til

@define-color caja_sidebar_bg #e8e9fd;
@define-color caja_sidebar_fg #000000;
@define-color caja_sidebar_selected_fg #fff;

For å gi kalenderen og ikonene i XApp Status Applet gjennomsiktig bakgrunn, må man i tillegg endre dette:

#PanelApplet button {
padding: 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
background-color: @theme_bg_color;
background-image: none;
}

Endre til

#PanelApplet button {
padding: 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
background-color: transparent;
background-image: none;
}

Til slutt endrer man fargen på tab-ene i nedre panel, som opprinnelig er gråaktige:

#PanelApplet wnck-tasklist button.flat {
padding: 0px 3px 0px 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
border-color: transparent;
border-image: -gtk-scaled(url(”../borders/button/button.png”), url(”../borders/button/button@2.png”)) 4 / 4px stretch;
box-shadow: inset 0 1px alpha(white, 0.5),
inset 1px 0 alpha(white, 0.3),
inset -1px 0 alpha(white, 0.3),
inset 0 -1px alpha(white, 0.05);
background-color: transparent;
background-image: linear-gradient(to bottom,
alpha(white, 0.5),
alpha(white, 0.01));
}

#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:hover,
#PanelApplet button:hover {
padding: 0px 3px 0px 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
border-color: transparent;
border-image: -gtk-scaled(url(”../borders/button/button.png”), url(”../borders/button/button@2.png”)) 4 / 4px stretch;
box-shadow: inset 0 1px alpha(white, 0.5),
inset 1px 0 alpha(white, 0.3),
inset -1px 0 alpha(white, 0.3),
inset 0 -1px alpha(white, 0.05);
background-color: transparent;
background-image: linear-gradient(to bottom,
alpha(white, 0.7),
alpha(white, 0.1));
}

#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:checked:hover,
#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:checked,
#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:active:hover,
#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:active,
#PanelApplet button:checked,
#PanelApplet button:checked:hover,
#PanelApplet button:active,
#PanelApplet button:active:hover {
padding: 0px 3px 0px 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
border-color: transparent;
border-image: -gtk-scaled(url(”../borders/button/button-active.png”), url(”../borders/button/button-active@2.png”)) 4 / 4px stretch;
box-shadow: inset 0 1px alpha(black, 0.1),
inset 1px 0 alpha(black, 0.08),
inset -1px 0 alpha(black, 0.08),
inset 0 -1px alpha(black, 0.06);
background-color: transparent;
background-image: linear-gradient(to bottom,
alpha(black, 0.2),
alpha(black, 0.2));
}

Endre til

#PanelApplet wnck-tasklist button.flat {
padding: 0px 3px 0px 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
border-color: transparent;
border-image: -gtk-scaled(url(”../borders/button/button.png”), url(”../borders/button/button@2.png”)) 4 / 4px stretch;
box-shadow: inset 0 1px alpha(white, 0.5),
inset 1px 0 alpha(white, 0.3),
inset -1px 0 alpha(white, 0.3),
inset 0 -1px alpha(white, 0.05);
background-color: #e8e9fd;
background-image: none;
}

#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:hover,
#PanelApplet button:hover {
padding: 0px 3px 0px 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
border-color: transparent;
border-image: -gtk-scaled(url(”../borders/button/button.png”), url(”../borders/button/button@2.png”)) 4 / 4px stretch;
box-shadow: inset 0 1px alpha(white, 0.5),
inset 1px 0 alpha(white, 0.3),
inset -1px 0 alpha(white, 0.3),
inset 0 -1px alpha(white, 0.05);
background-color: #e8e9fd;
background-image: none;
}

#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:checked:hover,
#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:checked,
#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:active:hover,
#PanelApplet wnck-tasklist button.flat:active,
#PanelApplet button:checked,
#PanelApplet button:checked:hover,
#PanelApplet button:active,
#PanelApplet button:active:hover {
padding: 0px 3px 0px 3px;
border-style: solid;
border-width: 2px;
border-radius: 3px;
border-color: transparent;
border-image: -gtk-scaled(url(”../borders/button/button-active.png”), url(”../borders/button/button-active@2.png”)) 4 / 4px stretch;
box-shadow: inset 0 1px alpha(black, 0.1),
inset 1px 0 alpha(black, 0.08),
inset -1px 0 alpha(black, 0.08),
inset 0 -1px alpha(black, 0.06);
background-color: #a2a8f6;
background-image: none;
}

Temafargene endres ved utlogging.

Gå til System –> Innstillinger –> Utseende og oppførsel –> Utseende –> Tilpass:
Kontroller: Mint-X-Blue
Vinduskant: Elegance
Ikoner: Mint-X-Blue
Peker: Forvalgt peker

Videre kan man bekrefte at det er root som har filrettighetene dersom man har brukt sikkerhetskopier av mapper til å gjennomføre endringer:

sudo chown root:root -R /usr/share/themes/Mint-X-Blue

- - - - -

Kode for nedlasting av film fra nett-TV med youtube-dl; URL-en til enkeltepisoder listet opp i 1.txt, URL-en til serier listet opp i 2.txt, URL-en til serier med flere sesonger listet opp i 3.txt, og URL-en til serier i formatet Serienavn - sesong 1 - [episodenummer] listet opp i 4.txt:

youtube-dl -i -a 1.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(title)s.%(ext)s" --all-subs --retries 100; youtube-dl -i -a 2.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(series)s/%(title)s.%(ext)s" --all-subs --retries 100; youtube-dl -i -a 3.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(series)s/%(series)s - sesong %(season_number)s/%(title)s - sesong %(season_number)s.%(ext)s" --all-subs --retries 100; youtube-dl -i -a 4.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(series)s/%(series)s - sesong %(season_number)s/%(series)s - sesong %(season_number)s - %(episode_number)s.%(ext)s" --all-subs --retries 100; cd /home/linux/Dokumenter/1 && find -type d -not -path "./mkv" -exec mkdir -p "./mkv/{}" ; && rm -r /home/linux/Dokumenter/1/mkv/mkv && for i in *.vtt */*.vtt */*/*.vtt; do ffmpeg -i "$i" "${i%.*}.srt"; done ; for file in * */* */*/*; do rename -v 's/.nb-nor.srt/.srt/' *.srt */*.srt */*/*.srt; done ; for file in * */* */*/*; do rename -v -f 's/.nb-ttv.srt/.srt/' *.srt */*.srt */*/*.srt; done ; for mp4 in *.mp4 */*.mp4 */*/*.mp4; do base="${mp4%mp4}" args=(-o "mkv/${base}mkv" "${mp4}"); if [ -f "${base}srt" ]; then args=("${args[@]}" "${base}srt"); fi; if [ -f "${base}idx" ]; then args=("${args[@]}" "${base}idx"); fi; mkvmerge "${args[@]}"; done && ls * */* && cd ~/Dokumenter

Kode for nedlasting av en YouTube-kanal med yt-dlp; ikke bedre kvalitet enn 1080p:

yt-dlp --get-filename -o "%(upload_date)s https://www.youtube.com/watch?v=%(id)s" "https://www.youtube.com/c/[navn på kanal]" > ~/Dokumenter/1.txt && sed -i 's/https/| https/g' 1.txt && sort 1.txt -t'|' -k1 -o 1.txt && sed 's/...........//' 1.txt --> 2.txt && yt-dlp -i -f bestvideo[height<=1080][ext=mp4]+bestaudio[ext=m4a] --autonumber-start 1 -a 2.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(autonumber)03d - %(title)s.%(ext)s" --retries 100

Kode for nedlasting av en YouTube-kanal med yt-dlp uansett hvor høy oppløsningen er:

yt-dlp --get-filename -o "%(upload_date)s https://www.youtube.com/watch?v=%(id)s" "https://www.youtube.com/c/[navn på kanal]" > ~/Dokumenter/1.txt && sed -i 's/https/| https/g' 1.txt && sort 1.txt -t'|' -k1 -o 1.txt && sed 's/...........//' 1.txt --> 2.txt && yt-dlp -i -f bestvideo[ext=mp4]+bestaudio[ext=m4a] --autonumber-start 1 -a 2.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(autonumber)03d - %(title)s.%(ext)s" --retries 100

Kode for lagring og nedlasting av en spilleliste fra YouTube med yt-dlp:

yt-dlp -j --flat-playlist "https://www.youtube.com/playlist?list=[ID-en til listen]" | jq -r '.id' | sed 's_^_https://www.youtube.com/watch?v=_' > Spilleliste.txt && yt-dlp -i -f bestvideo[ext=mp4]+bestaudio[ext=m4a] --all-subs --autonumber-start 1 -a Spilleliste.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(autonumber)03d - %(title)s.%(ext)s" --retries 100

Kode for nedlasting av en enkel film fra YouTube med yt-dlp; ikke bedre kvalitet enn 1080p:

yt-dlp URL -i -f bestvideo[height<=1080][ext=mp4]+bestaudio[ext=m4a] --retries 100

Kode for nedlasting av lyd som mp3 320 kbps listet opp i filen 1.txt med yt-dlp, inkludert de originale m4a-filene:

yt-dlp -i -a 1.txt -f bestaudio --extract-audio --audio-format mp3 --audio-quality 320k --embed-thumbnail --add-metadata --retries 100 -k -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(series)s/%(title)s.%(ext)s"

Kode for lagring og nedlasting av en spilleliste fra YouTube i mp3 320 kbps med yt-dlp:

yt-dlp -j --flat-playlist "https://www.youtube.com/playlist?list=[ID-en til listen]" | jq -r '.id' | sed 's_^_https://www.youtube.com/watch?v=_' > Spilleliste.txt && yt-dlp -i -f bestaudio --extract-audio --audio-format mp3 --audio-quality 320k --embed-thumbnail --add-metadata -a Spilleliste.txt -o "/home/linux/Dokumenter/1/%(autonumber)03d - %(title)s.%(ext)s" --retries 100

Kode som gir automatisk tittel for bøker lastet ned med NBNO.py, der bøkene er listet opp i 1.txt slik: Tittel digibok_ID, med én boktittel pr.linje:

cd /home/linux/Dokumenter/bok && sed -i 's/digibok/| digibok/g' 1.txt && sort 1.txt -t'|' -k2 -o 1.txt && while IFS=| read -r tittel nummer; do python3 nbno.py --id "${nummer}" --cover --pdf; done < 1.txt && sed -i 's/| digibok/digibok/g' 1.txt && for file in *.pdf; do read line; mv -v "${file}" "${line}".pdf; done < 1.txt && for i in */; do read line; mv -v "${i}" "${line}"; done < 1.txt && rename 's/^(.*) (.*)(..*)$/$1.pdf/' *.pdf && find . -type d | rename 's/digibok_//' && ls && cd ~/Dokumenter

• Legg til kommentar

Lørdag 25. September 2021

Lenge leve 1-meteren …!

Da nyheten om koronaviruset nådde verden i begynnelsen av 2020, var det ingenting som tydet på at dette skulle bli en global pandemi med millioner av døde og utallige andre som har blitt berørt av dette; til å begynne med var det snakk om et lokalt utbrudd i Wuhan, Kina.

Men så var det “meg-meg-meg”-folket, da. Som på liv og død måtte reise verden rundt, og slik nådde viruset Europa. Heller ikke da var det krise, da det bare var lokale utbrudd. Men godt hjulpet av “meg-meg-meg”-folket som naturligvis måtte dra på skiferie, feste som om det gjaldt livet, og late som om alt var normalt, spredde viruset seg til resten av Europa og verden for øvrig, deriblant også Norge, der man selvfølgelig måtte slippe inn fullastede fly fulle av italienske turister samtidig som alarmklokkene kimte.

Og etter å ha levd med nedstengning og restiksjoner siden mars 2020, etter at folk har dødd både av viruset og vaksinen, mens andre sliter med long-covid, og atter andre har slitt med både angst og ensomhet, har “meg-meg-meg”-folket fått blod på tann; nå skal det jammen festes og feires som om ingenting har skjedd: Hallo, resten av verden - alt dere har hørt om pandemien, er tydeligvis fake news; viruset opphører offisielt å eksistere klokken 16 den 25. september 2021, norsk tid.

På Kvinneguiden hadde en som har kreft startet en tråd med tittelen “Hva med oss som blir syke av at samfunnet åpner opp?”, og til svar får hun at hele samfunnet ikke kan ta hensyn til noen få syke. Simpelthen en genial tankegang. For eksempel finnes det noen realativt få som er avhengige av å bruke rullestol, så hvorfor skal samfunnet som helhet måtte ta hensyn til dem …?

Hipp, hipp, hipp, hurra, la oss bygge trapper som bare er forbeholdt folk som er friske til beins og høye fortauskanter; la oss gi fullstendig blaffen i om noen sitter i rullestol eller ei. De siste årene har det blitt bedre fremkommelighet, men det var faktisk slik man tenkte i flere tiår da man bygget konstruksjoner som viste fingeren til dem som bruker rullestol. Eller hva med de få menneskene som ikke kan se og er avhengige av blindestokk eller førerhund; hvorfor i all verden skal man bry seg om dem? Hipp, hipp, hipp, hurra, la oss sette digre reklameplakater midt på fortauet og sperre det, og la oss for all del slenge elsparkesykler rundt omkring slik at selv folk med synet i orden følte at fortauene i Oslo etter hvert begynte å minne mer og mer om en militær hinderløype der man måtte svinge og hoppe hit og dit for å unngå å slå seg og miste et par tenner.

Og nå - etter måneder med ord som “dugnad”, “felles innsats”, koronaprøvelser og en lang rekke utsatte personer som av forskjellige grunner fortsatt er i faresonen for å bli alvorlig syke eller dø, har jammen “meg-meg-meg”-folket igjen tatt ordet og styringen: Nå er det tid for null tiltak og full partystemning. Mitt svar til dette er: Hvor hjernedød og egosentrisk er det overhodet mulig å bli …?

For hadde det ikke vært for den ubegrensede egoismen og totale fravær av fornuft som “meg-meg-meg”-folket viste i begynnelsen av 2020, hadde ikke viruset spredt seg som det gjorde - og som takk for alle prøvelsene vi har blitt utsatt for i løpet av det siste året, takket være skifolket, festfolket, feriefolket, grottefolket som var så desperate etter å feste at de gikk løs på et av Sivilforsvarets tidligere anlegg, og pengefolket som måtte ha åpne grenser og billig arbeidskraft som førte importsmitte med seg; som takk for “dugnaden” man er blitt tvunget til å være med på, skal man nå bli presset til å leve i et samfunn der “meg-meg-meg”-folket bestemmer, og kan til og med gi blaffen i å holde 1-meteren, fordi en hostende og harkende representant for “meg-meg-meg”-tankegangen finner det livsnødvendig å stille seg 10 centimeter bak en i køen, og solidarisk ønsker å dele smitten sin med resten av verden.

I mine øyne er dette et direkte hån mot alle som det siste året har følt, og fortsatt føler angst og uro knyttet til viruset; et hån mot alle som har mistet sine kjære, både i Norge og resten av verden; et hån mot sykepleierne og legene som ofret livet sitt i kampen for å stoppe viruset i Italia og andre steder; et stort Fuck You til oss som føler at dette på ingen måte er over, og at verden neppe hadde gått under om man i det minste overholdt 1-meteren.

Nei, samfunnet kan ikke stoppe helt opp, men etter det jeg leser i diverse forum, er det mange som gir inntrykk av at de vil savne 1-meteren, noe jeg har stor forståelse for - da jeg i årevis har praktisert god avstand i influensasesongen, noe som har ført til at det går flere år mellom hver gang jeg er forkjølet; jeg er rett og slett ikke så begeistret i å dele andres smitte; det må da for pokker være mulig å holde litt avstand, eller å holde seg hjemme når man er syk, i stedet for å heltemodig gå ut, og smitte halve nabolaget.

Derfor oppfordrer jeg alle som føler at koronaviruset er altfor alvorlig til å begatelliseres, og som vil beholde 1-meteren, om å ikke gi etter for presset; det er bare et spørsmål om tid før det kommer nye, hissigere mutasjoner og pandemien er på ingen måte over, så å i disse dager ikke holde 1 meters avstand til folk man ikke bor sammen med, er ren idioti. For min del har jeg gått til innkjøp av praktiske teleskopstenger som i utgangspunktet er på størrelse med en kulepenn, men som også kan strekkes ut, og som en nødløsning har jeg også en vaskestang som kan strekkes ut til halvannen meter; hvis det er dette som må til for å få “meg-meg-meg”-folket til å holde avstand, kan jeg med glede vifte med stangen på vei til matbutikken.

Nå som ingen vil forsvare de svakeste i samfunnet fordi “meg-meg-meg”-tankegangen dominerer, vet jeg rett og slett ikke hva man kan gjøre, men det burde vel være mulig å organisere en eller annen form for motstandsbevegelse av oss som fortsatt tar viruset på alvor, uten å være dumme nok til å tro at en verdensomspennende pandemi er over klokken 16 norsk tid.

Kom gjerne med noen forslag hvis du har gode idéer å komme med; selv synes jeg det er utrolig trist at samfunnet vårt er blitt som det har blitt, der “solidaritet” bare er et tomt ord i jakten på lykke og selvrealisering; så snart folk føler seg trygge nok etter å ha fått vaksinen, er det den sterkestes rett som gjelder.

Beklager at jeg sier det rett ut, men “meg-meg-meg”-tankegangen er i mine øyne så hjernedød at man knapt finner ord; hadde det ikke vært for menneskets egoisme, hadde koronaviruset blitt kverket i Wuhan, Kina.

- Brian

• Legg til kommentar

Søndag 19. April 2020

Virus er gøy

Til tross for at hverdagen ikke er så lett nå, kan det være greit å gi livets alvor et lite pusterom, og tenke på at det før virusets tid også fantes noe som het livsglede - så her er et gjensyn med de tre små englebarna, og deres syn på svensker, hamstring av toalettpapir og hytteturer …

Virus er gøy

Virus er gøy, men det er mye morsommere å leke Brannbil, for da skjer det så mye. Sist vi lekte Brannbil, la vi frimerkesamlingen til Pappa på den store sengen til Mamma og Pappa, og så lekte vi med en laiter som Pappa hadde gjemt for at vi ikke skulle finne den. Så kom det tre veldig store, røde brannbiler, men Mamma begynte å kjefte på meg, og spurte om jeg ville ta livet av henne. Jeg sa ja for da kunne vi leke Begravelse, men så ble Mamma rasende helt uten grunn, så jeg måtte gå og legge meg uten kveldsmat. Og det er ingen spøk å gå sulten til sengs når man er fem år gammel.

Lillebror var dum, så Line ville leke Munnbind. Vi stappet en av sokkene til Hanne i munnen på ham og holdt ham fast mens vi kilte ham. Så begynte Lillebror å skifte farge. Først ble han rød, så ble han lilla, og så begynte han å bli blå, men da sa jeg stans, for Mamma ville kanskje bli sint hvis Lillebror så ut som en blå smurf. Jeg tror ikke Mamma liker smurfer. Hun likte iallfall ikke den smurfen jeg mistet i middagsgryta da sjefen hennes kom på besøk, så skrek han AU og sa han hadde brukket en tann, og jeg klappet i hendene og ropte hurra for han hadde funnet smurfen, men Mamma ble helt hysterisk og sa at hun ville gi meg bort på finndoteno.

La oss leke virus, foreslo Line. Slik som de voksne. Vi var enige. Virus er gøy. Men noen måtte være dum svenske, og det var Hanne, som er barnslig fordi hun bare er fire år. Hva gjør en dum svenske, spurte Hanne. Line som hadde hørt de voksne snakke om dumme svensker, forklarte at hun skulle leve som normalt og kysse og klemme bamsene. Så du smitter dem med viruset og så dør de og kommer til elvete der de skal brenne i evigheten sild.

Hanne begynte å gråte. Jammen, bamser er så søte og jeg vil ikke at de skal brenne i masse sild fordi sild smaker vondt. Det må du, sa Line, for det sier bestemor og det er det dumme svensker gjør. Jeg vil ikke, gråt Line. Du er dum som en salamipølse. Og kosebamsen din er brun som en eger, sa Line. Og barbiedukka di ser ut som en ore, ropte Hanne og viste tunga, så lugget Line Hanne og Hanne prøvde å spise fingeren til Line, og så begynte de å slåss.

Etterpå, da de var blitt venner igjen, kom Lillebror og spurte om han kunne være med å leke. Voksne er innmari dumme, men Lillebror er enda dummere. Da må du være dum svenske, sa Line. Lillebror ville ikke, men vi fortalte ham at hvis han ikke var dum svenske, skulle vi leke Begravelse og grave ham ned i hagen der han skulle ligge i tusen år. Det syntes Lillebror var altfor lenge, så han ble dum svenske og begynte å klemme bamsene for å smitte dem.

Først måtte vi hamstre toalettpapir. Vi tok alt toalettpapiret vi fant i huset, og samlet det sammen. Men hvordan hamstre toalettpapir? Det må ha noe med hamstre å gjøre, mente Line. Storesøsteren hennes har en hamster, men den får vi ikke lov til å leke med etter at vi lekte Gjemsel, og bestemoren til Line hylte som en gris da hun skulle bade og fant hamstren i badekaret.

Vi kan legge toalettpapiret på gaten, foreslo Hanne. Hvorfor det, spurte Line. Fordi det bor hamstre der, sa Hanne. Og de stakkars, søte hamstrene som ikke har noe hus å bo i blir sikkert veldig glade hvis de får masse toalettpapir. Tror du det, spurte Line. Ja, sa Hanne, og smilte. Mamma kaller dem rotter. Vi rullet ut toalettpapiret på gaten, og da vi kom hjem, hørte vi Pappa brøle. HVOR I HULESTE ER DET BLITT AV TOALETTPAPIRET? MAN KAN JO IKKE ENGANG GÅ PÅ DASS I DETTE GALEHUSET. Voksne er dumme som kjøttkaker.

Jeg skulle i ka rantene, og Line skulle holde sosial distanse ved å se sint ut, for det gjør de voksne. Lillebror var blitt lei av å klemme bamsene, så han pelte seg i nesa, og ville leke Indianer og hvit rasist, men Line forklarte ham at dumme svensker koste seg med dumheten sin, og at han ville smitte alle bamser i hele verden hvis han sluttet å være dum. Lillebror prøvde å rope på Mamma, men vi stappet en sokk i munnen på ham, og låste ham i klesskapet der han skulle være dum kineser.

Jeg er voksen, sa Hanne. Så jeg MÅ dra til hytta. Hun ville krabbe under bordet som vi hadde bestemt skulle være hytte, men da skrek Line NEI, DET ER FORBUDT og viftet med armene. Hvorfor ikke, spurte Hanne. For da er du ene goist. Men goister drar også til hytta, protesterte Hanne. Alle som drar til hytta er ene goister, sa Line. Det er derfor de ikke kan dra dit. Hanne prøvde å krabbe til hytta, men vi dro i beina hennes, og Line forklarte at straffen for å dra til hytta burde være å leke Begravelse. Da sa det BOM og hele klesskapet med Lillebror i, deiset i gulvet.

Hanne så sint på Line. Line så sint på meg, og jeg så sint på Lillebror, som tittet ut gjennom et stort hull i skapet. Lillebror så sint på oss alle, og vi var enige om at vi var så sinte at nå begynte vi å bli voksne.

- Brian

• Legg til kommentar

Søndag 15. Mars 2020

Under stjernene - 15. mars 2020

Skrev om Håpets Blomsterkrans i det forrige innlegget mitt, og her er beskrivelsen av tankene mine i kunstprosjektet i kveld:

15. mars 2020:

Skyene svevde over himmelhvelvningen, men kunne også se stjernene der jeg stod på balkongen - herlighet, hvilken skjønnhet er det som finnes der ute i denne uutforskede verden der intet menneske har vært; så ufattelig mange stjerner, så mange mysterier.

Kall meg gjerne poet og drømmer, men hva er vel et liv uten følelser …? Og mens jeg så på stjernene, ønsket jeg at jeg kunne se dem sammen med den fantastiske, gode venninnen min som jeg er utrolig bekymret for i forbindelse med viruset, men som jeg nå ikke kan møte - og det er så vanvittig vondt å vite at alt det man opplever nå, kunne vært unngått dersom folk bare hadde brydd seg litt; at viruset ikke var til å spøke med, var enkelt å se når man så hva som skjedde i Kina og Italia, og når vi advarte mot det, flirte man bare av oss og kalte oss hysterikere.

Og selv når coronaviruset hadde kommet til Norge, fortsatte man å kose seg og “leve livet”; noen måtte på liv og død feste, andre måtte på konsert; loppemarked på Deichman med mye folk, fulle ungdommer sist helg i Holmenkollen - livet skulle leves og alt skulle være så moro, og det var ingen kjente personer med autoritet eller norske “kjendiser” som i de første dagene av virusutbruddet gjorde noe som helst for å få folk til å våkne, og innse at dette var noe man måtte ta på alvor så snart som overhodet mulig; hadde man gjort det, kunne man klart å stoppe viruset før det fikk spredt seg.

Likegyldighet og egoisme side om side; meg, meg, meg, og enda en gang meg.

Og se hvor vi er nå; mon tro hvor mange som må dø før dette er over …?

Men tilbake til stjernene - er som sagt bekymret for venninnen min og tårene rant tidligere idag, så det er ikke så lett å tenke på andre ting akkurat nå; på den annen side kan man ikke unngå å bli fylt av en dyp og oppriktig beundring når man tenker etter hvor stort dette er; man føler seg så uendelig liten når man står der og skuer dette praktfulle synet, denne storslåtte himmelhvelvningen, dette skimrende havet av drømmer.

Likevel er det bare én ting jeg ønsker meg nå, og det er at den gode venninnen min skal bli frisk; hun er den beste vennen jeg noen sinne har kjent.

Bli frisk, fantastiske venn.

- Brian

• Legg til kommentar

Fordi frykt er til for å overvinnes

Nå som coronaviruset smitter flere og flere, gatene er tomme, folk stenger seg bak låste dører, og fremtiden er helt uviss, forstår jeg godt at mange føler angst og uro. For min del har jeg forsonet meg med tanken om at jeg kanskje bare har uker eller måneder igjen å leve, så derfor føler jeg at det er på tide å senke skuldrene, og invitere deg til et vakkert kunstprosjekt som nå handler om å overvinne frykt.

Poenget er nemlig at det som virker så stort og skremmende sett med våre øyne - slik viruspandemien er - ikke er like stort dersom man sammenligner dette med noe større, og en grei måte å uskadeliggjøre frykt på, er å innse at det man frykter, egentlig ikke er noe å være redd for.

For la oss nå se oss selv i perspektiv; her bor vi, på denne relativt sett lille planeten, omgitt av et enormt verdensrom; et majestetisk hav av stjernekrystaller som er så stort at man umulig kan forestille seg hvor det ender og begynner, og uansett hva som enn måtte skje her på jorden - om det nå er virus, kriger, kaos eller håpløshet - kommer stjernehimmelen fortsatt til å være der rundt oss, en oase av trygghet og ro midt i en kaotisk og stressende hverdag.

Og motgangene man møter i livet ville vært mye enklere å overvinne hvis man ikke fryktet dem; i stedet for å se på meg selv som en som bor i en 2-roms leilighet i Oslo, Norge, der problemene man møter utenfor inngangsdøren er gigantisk store fordi VG også bruker store bokstaver til å beskrive dem, kunne jeg se på meg selv som en bor i dette fantastiske universet vi alle er en del av, men som tilfeldigvis er bosatt på denne vesle planeten, akkurat som jeg er bosatt i leiligheten min.

Den store fordelen ved å tenke slik og sette ting i perspektiv, er at alle de store problemene som man ellers ville bruke både tid og krefter på å frykte, blir så utrolig små når man løfter hodet og føler roen i stjernehimmelens skjønnhet; det er ingenting å frykte, ingenting å være redd for. Og det er derfor slik jeg også betrakter viruset for min egen del - for selv om jeg skulle dø som følge av dette, får det som skjer, bare skje; jeg kommer til å måtte dø en dag uansett, og til tross for at jeg en dag blir borte, kommer stjernene fortsatt til å være der og spre edelglansen sin ut over graven min.

For litt over seks år siden tok jeg fatt på et kunstprosjekt som jeg kalte Håpets Blomsterkrans, og som i det store og det hele handler om å kunne ta seg en pause fra hverdagens kaos i tre minutter fra klokken 11 over 11 om kvelden, og i stedet la tankene vandre og filosofere litt over livets mysterier; et prosjekt som jeg beskrev med disse ordene:

- - - - -

Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på.

Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod.

Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.

Her er et eksempel på hva jeg tenkte på i løpet av disse tre minuttene da jeg begynte med dette:

- - - - -

10. februar 2014:

Så noen ord om tankene mine i løpet av de tre minuttene i kveld; stod litt lenger enn til 23:14, noe som førte til at det ble mange filosofiske tanker. Også i kveld var det overskyet, himmelen var like sørgmodig som igår, og det regnet litt. Men bak alt dette stråler fortsatt stjernene, og jeg tenkte på hvor magisk tiden i bunn og grunn er; stjernelyset vi kan se en skyfri natt, er jo ingenting annet enn budbringere fra en fjern fortid - det viser hvordan stjernene så ut for lenge, lenge siden. Mens vi står her og kan betrakte dette i en helt annen tid.

Når man tenker på verden rundt oss, betyr også tiden så utrolig mye mer enn man kanskje tenker over i hverdagens kjas og mas. Hadde jeg vært født for 200 år siden, hadde dagliglivet idag fortonet seg som det reneste science fiction i mine øyne, og det samme gjelder menneskene jeg kjenner. Hadde jeg blitt født 200 år inn i fremtiden, hadde de samme, levende menneskene vært en fjern fortid for meg, og historiebøkene kunne fortelle om tiden de levde i. Dersom jeg hadde sett etter blant gamle, for lengst mosegrodde graver på kirkegårdene der ingen lenger brydde seg om å sette ut blomster, kunne jeg muligens finne gravene til vennene jeg kjenner idag - for meg ville de ha hørt til fortidens glemte tanker.

Der jeg stod ute på balkongen og så foran meg, tenkte jeg også på hvordan bygningene rundt oss kommer til å endre seg i tidens løp; der hvor det er tent små lys idag som et livstegn fra menneskene som bor der, kommer det i fremtiden til å være tomme, forfalne ruiner før man kanskje bygger noe nytt, og det samme gjelder gamle hus man kan få øye på her og der - en gang var de splitter nye, og oldemoren som så vidt klarer å komme seg frem ved hjelp av rullatoren sin, var en gang en sprudlende 12-åring som fniste og lekte med venninnene sine. Og der jeg står idag, kommer det i fremtiden til å gå mennesker jeg aldri kan lære å kjenne, mennesker som aldri vil vite at jeg levde i denne leiligheten i en tid som i deres øyne vil være en fjern fortid.

Vi er alle fanget i tiden, ingen av oss kan bestemme når vi blir født, men samtidig er det pussig å tenke på hvor heldige vi egentlig er som lever på samme tid som vennene våre - hadde vi levd i et annet århundre, hadde vi aldri blitt kjent med dem. Så mye betyr tiden; tiden vi kan prøve å forstå ved å tenke på hvor gammelt lyset fra stjernene som lyser opp himmelhvelvningen, faktisk er. Tiden, som helt tilfeldig har ført oss sammen med menneskene vi kjenner.

Uansett er jeg glad for at jeg kan skrive dette til deg nå, for hadde jeg blitt født om 200 år, hadde du vært et bilde man kunne finne i en gammel, nedstøvet bok på loftet, og hadde jeg vært født om 50 år, hadde jeg sett en gammel dame som hadde vanskeligheter med å krysse gaten; en skrøpelig, gammel dame jeg antagelig aldri hadde blitt kjent med. Så mye betyr tiden, tiden som rommer både livene våre og stillheten i stjernelysets skjønnhet.

- - - - -

Flere eksempler samt en nærmere beskrivelse av prosjektet finner du på denne siden.

Disse tre spesielle minuttene foran stjernene har jeg, så sant det lar seg gjøre, fortsatt med i løpet av disse seks årene, og siden det er så mye frykt og angst der ute på grunn av viruset, vil jeg også invitere deg og alle andre som ikke har det så bra nå til å dele stillheten med meg i løpet av disse tre små minuttene - selv om vi bor på hvert vårt sted og aldri kommer til å møte hverandre. Og skulle du ha lyst, er du velkommen til å kommentere her og fortelle hva du tenkte på akkurat denne kvelden.

For til tross for at vi ikke kan overvinne viruset i seg selv, kan vi overvinne frykten for det; frykt er til for å overvinnes, og i forhold til stjernehavet rundt oss, blir selv store problemer bitte, bitte små.

Ikke vær redd, for det er ingenting å frykte; ingenting å være redd for.

- Brian

• Legg til kommentar

Fredag 28. Februar 2020

Ikke vær redd, min venn

Likevel forstår jeg deg godt hvis skulle være det, da det iblant dukker opp uventede ting som river i stykker den behagelige illusjonen om at vi lever i en trygg verden, slik coronaviruset har gjort nå som det har kommet til Norge. Derfor er det helt naturlig at man føler at ikke alt er som det skal være, noe som kan være særlig ille for mennesker som sliter med angst fra før - så jeg skal prøve å komme med noen oppmuntrende ord, ikke ved å flire av dette og bagatellisere situasjonen slik enkelte fortsatt gjør, men ved å se realitetene i øynene uten å være redd; frykt er til for å overvinnes.

På den annen side skal jeg ærlig innrømme at jeg innerst inne er livredd for at konsekvensene av viruset kan bli at en eller begge foreldrene mine får komplikasjoner og dør som følge av dette, og det som hadde vært mest skremmende, var dersom det var jeg som smittet dem - så ja, jeg er definitivt livredd for å bli en smittebærer som sprer viruset videre.

Men hva meg selv angår, ser jeg ingen mening i å bruke dyrebar tid på å være redd for min egen del; poenget er at fra det magiske øyeblikket da vi ser dagens lys begynner også nedtellingen mot øyeblikket da livet vil ta slutt - den tilsynelatende endeløse tiden vi har til rådighet, er en gave det gjelder å bruke mens man fortsatt kan; tiden livet vårt består av er i bunn og grunn av et stort, men ikke uendelig, antall sekunder, og hvert eneste sekund man kaster bort på å være redd, er et bortkastet sekund.

Ikke vær redd, min venn - livet er ikke noe å frykte, selv om det ikke er rart at nyfødte babyer begynner å hyle når de møter en ny og ukjent verden som er fullstendig annerledes enn livet de er vant til i Mammas trygge mage; det føles alltid skremmende å møte noe nytt og helt ukjent. Overgangen fra en baby i magen til en baby utenfor magen er likevel noe vi alle har vært gjennom til tross for at vi ikke husker det, og klarte du denne utfordringen, klarer du også resten.

Vet ikke om du har sett en av de mange filmene som er blitt laget om Titanic, men spør du meg, kan forliset av det gigantiske skipet sammenlignes med møtet med coronaviruset; da man traff isfjellet, virket det til å begynne med som en bagatell - dette skipet kunne jo overhodet ikke synke. Og de som flirte av denne totalt usannsynlige muligheten, måtte bite i seg ordene tre timer senere; at noe er stort og mektig, betyr ikke at det ikke kan gå til grunne.

Hittil har det ikke vært måte på hvor mange ganger avisene har belært oss hvor lykkelige vi er som lever i verdens beste og mest fantastiske land - VG klarte å smelle til med overskriften “JA, VI ER SÅ LYKKELIGE” en junidag i 2012. Det var den dagen ei 22-årig jente som hadde tatt livet sitt etter å fullstendig ha blitt sviktet av helsevesenet, ble begravet.

Slik at alle vi som kjenner til hvordan det står i de mørke og vonde skyggene som finnes også her i landet, har et noe mer nyansert bilde av tilværelsen. Og så kommer øyeblikket da det stolte skipet Titanic Norge møter isfjellet sitt: Coronaviruset. Tidligere lo mange av noe man trodde bare skjedde langt, langt borte i Kina, og de såkalte ekspertene bagatelliserte faren; epidemi-forsker ved Oslo Met Svenn-Erik Mamelund konstanterte at wuhan-viruset er trolig mindre farlig enn influensa, mens professor i mikrobiologi, Ørjan Olsvik, tok for seg vinnersjansene i pengespill:
- Det er større sjanse for å vinne i lotto tre uker på rad, enn at noen av turistene som er her kan smitte oss.

Da man i sin tid gikk verdens undergang i møte med fugle- og svineinfluensaen, tok jeg opplegget med knusende ro, men det som virket skremmende med nettopp dette viruset, var hvordan Kina reagerte; når et så stort og mektig land setter 60 millioner innbyggere i karantene uten å bry seg om de økonomiske konsekvensene dette vil få, må de vite noe som ikke vi vet - man gjør ikke dette uten grunn. Samtidig virket det som om resten av verden trakk på skuldrene, og lot livet gå sin vante gang; man reiste med fly og koste seg, og her hjemme la man stor vekt på at dette var noe som ikke angikk oss; faktisk.no slo bestemt fast at det at viruset hadde kommet til Norge var falske nyheter. Uten å tenke på at dette kunne være en realitet om mindre enn 30 dager, og at man kanskje kunne være litt forsiktig for sikkerhetens skyld. Hadde man tatt dette seriøst på et tidligere tidspunkt da man med stor pondus bagatelliserte dette, hadde man unngått situasjonen vi har idag.

Uansett er vi kommet der vi er, og coronaviruset er i Norge. Hva gjør vi? Hva gjorde passasjerene på Titanic …? Når faren truer får man øye på det verste - og det beste - i menneskenaturen, og folk viser sitt sanne jeg; mens en del av dem som reiste med Titanic, gjorde sitt beste for å kun berge seg selv, tenkte andre på å redde andre, og når man ser tilbake, er det idealistene, ikke egoistene, man minnes; kampen for overlevelse er ikke synonymt med lykke. De som overlevde forliset, møtte først 1. verdenskrig, så børskrakket i 1929, deretter 2. verdenskrig noen år senere, og for noen ble sorgen for stor; Jack Thayer, som overlevde Titanic 17 år gammel, begikk selvmord i 1945 etter å ha mistet sønnen sin i løpet av krigen.

Som sagt er frykt til for å overvinnes. Men når panikken sprer seg og folk begynner å kjempe for livet for å få tak i den siste pakningen med doruller før hyllene blir tomme; når kampen for den sterkestes rett slår ut i full blomst, er man tilbake på steinalderstadiet der man klubbet hverandre ned for å få tak i middagen. Det tilsynelatende verste som kan skje om coronaviruset rammer meg, er at jeg dør. Og hva så …? En dag er dette livet over uansett hvor mye man enn vil sikre seg; er det ikke virus, så kan det være en murstein i hodet, en bilulykke eller en kreftsykdom; en dag må jeg ta farvel med vennene mine og alt livet mitt består av, og man kan slå fast at den dagen kommer samme hvor mange skuddsikre vester man enn kjøper. Trist, men slik er nå livet; man lever - og man dør.

Det som jeg derimot føler hadde vært mye verre for min del, er om jeg ufrivillig hadde smittet andre slik at de døde - og det som hadde vært enda verre, var om jeg ble en som med nebb og klør kjempet for mitt eget ego; livet mitt kommer ikke til å vare evig, og det er bedre å være et lite menneske som bruker tiden skjebnen har gitt meg i gave på en fornuftig måte enn å være et stort menneske som misbruker den; jeg er livredd for å bli smittebærer slik at jeg tar mine forholdsregler for å ikke bli smittet selv, men hvert eneste sekund av livet man bruker for å være redd, er - som tidligere nevnt - et bortkastet sekund.

Naturligvis tar jeg viruset seriøst, men ikke pokker om jeg skal frykte det i tillegg.

Ikke vær redd, min venn, for du er ikke alene om å være redd; det er flere av oss som ikke har det så godt nå, og hvis man sitter der med hver sin angst, blir det bare mer angst ut av dette; nå er det tid for samhold, ikke for egoisme - for det er menneskets egoisme som har ført oss dit vi er; da Li Wenliang sa ifra om viruset, ble han truet til å tie stille. Og så kan man takke dem som på liv og død absolutt må reise jorden rundt for å realisere seg selv; uten den hersens globalismen hadde spredningen foregått mye saktere, slik at man kunne tatt rotta på viruset før det fikk spredt seg verden over.

Men en vaksine er muligens allerede på vei; vi får håpe på det beste, men være realistiske nok til å innse fakta.

Så ikke vær redd, min venn, for frykt er til for å overvinnes; det er en mening med at du er til, og er det meningen at du skal fortsette å leve, eksisterer ikke viruset som kan hindre deg i dette.

Du er mye sterkere enn du er klar over.

- Brian

• Legg til kommentar

Mandag 23. Desember 2019

Til deg som skrev jentapabroen.blogg.no

Trist at jeg ikke lenger kan skrive oppmuntringer til deg nå som bloggen din forsvant sammen med resten av det gamle blogg.no, men sangen jeg lovet å lage til deg, har jeg forlengst begynt på, skjønt dette bare er en uferdig prøveversjon - uansett:

Her er sangen din [11.6 MB] (618 nedlastinger)
.

Er lei meg for at jeg ikke har skrevet dette tidligere, men har en ørlite håp om at du fortsatt er her iblant så du kan lese dette, og skriv gjerne noen ord slik at jeg vet hvordan det går med deg.

Skulle oppriktig ønske alt ordnet seg for den fantastiske jenta som du er, glem aldri hvor uendelig mye du betyr for verden rundt deg, og sender mange gode tanker nå i juletiden. :)

- Brian

• Legg til kommentar

Tirsdag 26. September 2017

Naboer og spøkelser

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian

• Legg til kommentar