Lørdag 25. September 2021

Lenge leve 1-meteren …!

Da nyheten om koronaviruset nådde verden i begynnelsen av 2020, var det ingenting som tydet på at dette skulle bli en global pandemi med millioner av døde og utallige andre som har blitt berørt av dette; til å begynne med var det snakk om et lokalt utbrudd i Wuhan, Kina.

Men så var det “meg-meg-meg”-folket, da. Som på liv og død måtte reise verden rundt, og slik nådde viruset Europa. Heller ikke da var det krise, da det bare var lokale utbrudd. Men godt hjulpet av “meg-meg-meg”-folket som naturligvis måtte dra på skiferie, feste som om det gjaldt livet, og late som om alt var normalt, spredde viruset seg til resten av Europa og verden for øvrig, deriblant også Norge, der man selvfølgelig måtte slippe inn fullastede fly fulle av italienske turister samtidig som alarmklokkene kimte.

Og etter å ha levd med nedstengning og restiksjoner siden mars 2020, etter at folk har dødd både av viruset og vaksinen, mens andre sliter med long-covid, og atter andre har slitt med både angst og ensomhet, har “meg-meg-meg”-folket fått blod på tann; nå skal det jammen festes og feires som om ingenting har skjedd: Hallo, resten av verden - alt dere har hørt om pandemien, er tydeligvis fake news; viruset opphører offisielt å eksistere klokken 16 den 25. september 2021, norsk tid.

På Kvinneguiden hadde en som har kreft startet en tråd med tittelen “Hva med oss som blir syke av at samfunnet åpner opp?”, og til svar får hun at hele samfunnet ikke kan ta hensyn til noen få syke. Simpelthen en genial tankegang. For eksempel finnes det noen realativt få som er avhengige av å bruke rullestol, så hvorfor skal samfunnet som helhet måtte ta hensyn til dem …?

Hipp, hipp, hipp, hurra, la oss bygge trapper som bare er forbeholdt folk som er friske til beins og høye fortauskanter; la oss gi fullstendig blaffen i om noen sitter i rullestol eller ei. De siste årene har det blitt bedre fremkommelighet, men det var faktisk slik man tenkte i flere tiår da man bygget konstruksjoner som viste fingeren til dem som bruker rullestol. Eller hva med de få menneskene som ikke kan se og er avhengige av blindestokk eller førerhund; hvorfor i all verden skal man bry seg om dem? Hipp, hipp, hipp, hurra, la oss sette digre reklameplakater midt på fortauet og sperre det, og la oss for all del slenge elsparkesykler rundt omkring slik at selv folk med synet i orden følte at fortauene i Oslo etter hvert begynte å minne mer og mer om en militær hinderløype der man måtte svinge og hoppe hit og dit for å unngå å slå seg og miste et par tenner.

Og nå - etter måneder med ord som “dugnad”, “felles innsats”, koronaprøvelser og en lang rekke utsatte personer som av forskjellige grunner fortsatt er i faresonen for å bli alvorlig syke eller dø, har jammen “meg-meg-meg”-folket igjen tatt ordet og styringen: Nå er det tid for null tiltak og full partystemning. Mitt svar til dette er: Hvor hjernedød og egosentrisk er det overhodet mulig å bli …?

For hadde det ikke vært for den ubegrensede egoismen og totale fravær av fornuft som “meg-meg-meg”-folket viste i begynnelsen av 2020, hadde ikke viruset spredt seg som det gjorde - og som takk for alle prøvelsene vi har blitt utsatt for i løpet av det siste året, takket være skifolket, festfolket, feriefolket, grottefolket som var så desperate etter å feste at de gikk løs på et av Sivilforsvarets tidligere anlegg, og pengefolket som måtte ha åpne grenser og billig arbeidskraft som førte importsmitte med seg; som takk for “dugnaden” man er blitt tvunget til å være med på, skal man nå bli presset til å leve i et samfunn der “meg-meg-meg”-folket bestemmer, og kan til og med gi blaffen i å holde 1-meteren, fordi en hostende og harkende representant for “meg-meg-meg”-tankegangen finner det livsnødvendig å stille seg 10 centimeter bak en i køen, og solidarisk ønsker å dele smitten sin med resten av verden.

I mine øyne er dette et direkte hån mot alle som det siste året har følt, og fortsatt føler angst og uro knyttet til viruset; et hån mot alle som har mistet sine kjære, både i Norge og resten av verden; et hån mot sykepleierne og legene som ofret livet sitt i kampen for å stoppe viruset i Italia og andre steder; et stort Fuck You til oss som føler at dette på ingen måte er over, og at verden neppe hadde gått under om man i det minste overholdt 1-meteren.

Nei, samfunnet kan ikke stoppe helt opp, men etter det jeg leser i diverse forum, er det mange som gir inntrykk av at de vil savne 1-meteren, noe jeg har stor forståelse for - da jeg i årevis har praktisert god avstand i influensasesongen, noe som har ført til at det går flere år mellom hver gang jeg er forkjølet; jeg er rett og slett ikke så begeistret i å dele andres smitte; det må da for pokker være mulig å holde litt avstand, eller å holde seg hjemme når man er syk, i stedet for å heltemodig gå ut, og smitte halve nabolaget.

Derfor oppfordrer jeg alle som føler at koronaviruset er altfor alvorlig til å begatelliseres, og som vil beholde 1-meteren, om å ikke gi etter for presset; det er bare et spørsmål om tid før det kommer nye, hissigere mutasjoner og pandemien er på ingen måte over, så å i disse dager ikke holde 1 meters avstand til folk man ikke bor sammen med, er ren idioti. For min del har jeg gått til innkjøp av praktiske teleskopstenger som i utgangspunktet er på størrelse med en kulepenn, men som også kan strekkes ut, og som en nødløsning har jeg også en vaskestang som kan strekkes ut til halvannen meter; hvis det er dette som må til for å få “meg-meg-meg”-folket til å holde avstand, kan jeg med glede vifte med stangen på vei til matbutikken.

Nå som ingen vil forsvare de svakeste i samfunnet fordi “meg-meg-meg”-tankegangen dominerer, vet jeg rett og slett ikke hva man kan gjøre, men det burde vel være mulig å organisere en eller annen form for motstandsbevegelse av oss som fortsatt tar viruset på alvor, uten å være dumme nok til å tro at en verdensomspennende pandemi er over klokken 16 norsk tid.

Kom gjerne med noen forslag hvis du har gode idéer å komme med; selv synes jeg det er utrolig trist at samfunnet vårt er blitt som det har blitt, der “solidaritet” bare er et tomt ord i jakten på lykke og selvrealisering; så snart folk føler seg trygge nok etter å ha fått vaksinen, er det den sterkestes rett som gjelder.

Beklager at jeg sier det rett ut, men “meg-meg-meg”-tankegangen er i mine øyne så hjernedød at man knapt finner ord; hadde det ikke vært for menneskets egoisme, hadde koronaviruset blitt kverket i Wuhan, Kina.

- Brian

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.