Søndag 10. August 2014

Du fortjener noe bedre: Ta rotta på mobbingen

Sant å si vet jeg ikke hva du mener, men spør du meg, føler jeg at mobbing er blitt et så stort problem at det kanskje er på tide med litt nytenkning. Naturligvis har du rett i er det er blitt laget atskillige “Stopp mobbing”-kampanjer i årenes løp, men felles for de fleste av dem er at man bryr seg i omtrent to uker, før livet går videre og ting er like ille som før.

Men hva med forbud mot mobbing, da - det må da virke? I motsetning til mange andre, som hyler på forbud og tror at dette løser alt, tyder alt på at store slagord og forbud mot mobbing dessverre har minimal, om overhodet noen virkning i det lange løp; folk som mobber, er ikke idioter. I 2006 ble det for eksempel innført tvungen registrering av mobilabonnement der man brukte nettopp mobbing som argument. Og resultatet…? Det eneste man har oppnådd er svekket personsikkerhet på grunn av ID-tyveri og registrering i andres navn, og tilnærmet null effekt med tanke på mobbing, som har flyttet seg til Snapchat og andre arenaer.

Hva skal man gjøre da - holde hender på Facebook? Eller sette i gang en politisk styrt mobbereform etter å ha brukt noen hundre millioner på planlegging og konsulenter? Eller skrive sinte avisinnlegg om hvor viktig det er å diskutere mobbing slik at alle er enige i at dette er fælt og diskuterer videre slik man har gjort de siste 35 årene? Niks. Hva med å gå til kjernen…?

Frykten - mobbingens livsgrunnlag

Grovt sett kan man si at mobbingens anatomi er satt sammen av tre deler: Frykt, dømming og utestengelse. Frykten kan oppleves av offeret for mobbingen på forskjellige måter, som når man gruer seg til å gå på skolen fordi man vet hva som venter, eller som underbevisst frykt for å ikke strekke til, noe som kan resultere i et fullstendig ødelagt selvbilde. Uansett er frykten det som holder mobbingen i live, da det utvilsomt hadde blitt vanskeligere å mobbe et forsvarsløst offer hvis bare én av de passive tilskuerne som står og ser på, hadde reagert, plantet en solid knyttneve midt i kjeften på sjefsmobberen og spurt hva i helvete han eller hun driver med. Men akk ja - som regel står saueflokken bare og ser på, uten at noen våger å gripe inn av frykt for konsekvensene; ingen tør å utfordre frykten ved å provosere den som leder mobbingen.

Når det gjelder mobbing blant småunger løste man dette i gamle dager ved at en eldre person som ikke følte denne frykten grep inn - gjerne en storebror eller storesøster som tok en alvorsprat med sjefsmobberen og stillferdig forklarte ham nøyaktig hva som ville skje neste gang han våget å krumme et hår på hodet til lillebror. I de aller fleste tilfellene var dette nok til at mobbingen opphørte, da selv klassens ukronede bølle holder på å gjøre i buksa når han møter noen som er større og sterkere. Men i vår pedagogiske tidsalder er dette beklageligvis ikke lenger mulig; i tilfelle iler mobberens krenkede foreldre til for å forsvare gullungen sin, som i deres øyne er et sant englebarn som ikke har gjort en flue fortred. At den hellige kua deres kan oppføre seg som et bortskjemt monster mot svakere barn, er noe travle, godtroende foreldre har vanskelig for å innse.

Uansett er frykt det som holder mobbingen i live; frykt for å si NEI og brøle at dette finner jeg meg ikke i, frykt for å gripe inn i stedet for å passivt se på, frykt for konsekvensene dersom man forteller dette til foreldrene eller læreren; frykt for å gjøre noe som kan endre situasjonen. Og det er nettopp på grunn av denne frykten titusenvis av barn og unge blir mobbet den dag idag, i tillegg til et ukjent antall voksne som opplever gjentatte mareritt og langvarige traumer lenge etter at skolen er ferdig og mobbingen tilsynelatende har opphørt - men fortsatt lever i minnene og underbevissthetens irrganger.

For å finne ut hvordan man kan utfordre denne frykten, har man antagelig mye å lære av det som skjer når en hel stat mobber befolkningen. Essensen i mobbing er nemlig å vise hvem som er sjefen og har makten, enten det er snakk om et klasserom eller et regjeringspalass. På toppen av pyramiden i et diktatur har man sjefsmobberen - diktatoren, under ham finnes et militært maktapparat hvis hovedoppgave er å holde situasjonen ved like med frykt som våpen, og nederst har man landets befolkning, som tallmessig er langt flere enn diktatoren og militæret, men som likevel ikke tør å gjøre opprør som følge av frykt. For oss som lever her i trygge Norge er det vanskelig å forstå hvordan det må være å leve i konstant frykt og usikkerhet i et land med et brutalt styre som ikke nøler med å rydde folk av veien, som for eksempel i Argentina eller Chile under militærdiktaturene i 1970-årene; grunnlaget for et slikt styresett er basert på ren frykt for å undertrykke all form for motstand - det samme kan man si om andre diktaturer som Nazi-Tyskland med Gestapo i spissen, eller Sovjetunionen under Stalin. Angivere fantes over alt, og man kunne aldri være sikker på at det man i all fortrolighet fortalte en god nabo eller et familemedlem, ikke førte til at man uken etter ble hentet i en mørk bil, og endte sine dager i en umerket grav etter langvarig tortur.

Men selv under ekstreme forhold av dette slaget fantes det små lommer av motstand bestående av mennesker som ikke ville finne seg i dette. Hvordan klarte de det - enda risikoen var så høy…? De lot rett og slett ikke frykten slippe innpå seg; en brutal og nådeløs overmakt kan gjøre alt mot kroppen, den kan slå, sparke, voldta og torturere, men den kan ikke slippe inn i sjelen hvis man ikke selv åpner døren på gløtt. Disse menneskene tror jeg man kan ha mye å lære av hvis man skal lære sin egen frykt å kjenne; frykt er riktignok ubehagelig, men ikke verre enn at om vi hadde sett oss selv fra en fjern planet langt ute i universet, hadde vi sett hvor bittesmå vi i bunn og grunn er: Ikke vær redd, for det er ingenting å være redd for samme hva enn som skjer; sjelen din kan de ikke røre. Ikke vær redd, min venn, ikke vær redd.

Når mobbingen må gi tapt

Akkurat som klassens bølle vil skjelve i buksene dersom han møter noen som er større og sterkere enn ham selv, har også frykten sin overmann: Sinnet. Bare prøv å forestille deg hva som ville skje hvis alle som idag blir mobbet, kunne stille seg foran speilet, og si til seg selv: “NEI, NEI, og atter NEI. Ikke pokker om jeg gidder å finne meg i dette mer.” Tenk om alle de flotte menneskene som gradvis har fått selvtilliten sin knust av klassens praktiserende bødler, kunne være i stand til å si: “NEI!!! Jeg vil ikke lenger finne meg i at en flokk selvopptatte idioter skal trampe meg ned i søla, jeg er et verdifullt menneske som er verdt mer enn den egoistiske bavianflokken, og ikke faen om jeg skal ta meg nær av det de forteller meg eller undermåls kommentarer på nettet - ikke i helvete om de er verdt et eneste sekund av tankene mine.” Tenk om man kunne slutte å være så redd; hva skal man være redd for - en flokk feige tullinger på skolen som ikke har noe bedre å ta seg til enn å dømme noen de kan hakke på? Et anonymt mobbetroll på nettet hvis haltende grammatikk og elementære skrivefeil er så latterlige at opplegget kunne ha fått ei engelsk høne til å verpe tre egg om dagen? Er dette virkelig noe som er verdt å bruke tid og krefter på; er ikke livet verdt mer enn som så…?

Selv har jeg blitt kjent med en lang rekke såre historier skrevet av flotte mennesker som virkelig sliter etter langvarig mobbing, og det som er trist å tenke på, er at disse herlige menneskene som 3-åringer var livsglade barn som uten å nøle kunne si NEI til mors forslag til middagsmat, men mange års tramping på selvfølelsen deres har ført til at alt som heter selvtillit ofte er borte vekk, og fokuset rettes mot angst, spiseforstyrrelser, eller andre ting, men ikke mot den egentlige årsaken til situasjonen deres: Frykten som mobbegjengen grundig har plantet i sinnet deres; frykten for at man ikke strekker til med tanke på kropp eller vekt: Frykten for sitt eget speilbilde. Så lenge man ikke tar et oppgjør med denne frykten og høyt og tydelig sier NEI til idiotien der tåpelige kommentarer fra imbesile mobbere kan få mang ei jente til å glemme hvor vakker og uerstattelig hun definitivt er, kan det være vanskelig å komme seg videre i livet og legge mobbingen fullstendig bak seg; det blir akkurat som med tannpine - man kan prøve å flykte fra seg selv og fokusere på alt mulig annet, men hovedproblemet - hullet i tannen - blir ikke fylt før man kommer seg til tannlegen.

Som jeg skrev til å begynne med, kan man dele opp mobbingens anatomi i tre deler: Frykt, dømming og utestengelse. Med tanke på dømming, som kommer til uttrykk ved at sjefsmobberen finner en grunn til å dømme offeret slik at mobbingen kan rettferdiggjøres ovenfor resten av gruppen, er dette dessverre noe samfunnet vårt er gjennomsyret av, enten det er snakk om å baksnakke ei jente fordi hun skiller seg ut, eller dømme en kjendis som gjør det ene og det andre. So fucking what…?!? I mine øyne har jeg full rett til å være uenig i andres handlinger, men jeg har ingen rett til å dømme dem som mennesker; det er forskjell på å være et levende menneske, og hva man bruker kroppen sin til. Dette fører til at jeg er immun ovenfor andres dømming av meg - hvis folk virkelig vil være så korka dumme at de bruker tid og krefter til å baksnakke og dømme andre i stedet for å konsentrere seg om sitt eget liv, får det være deres sak; jeg gir stille og rolig blaffen: “Jeg dømmer ikke deg - altså har du ingen som helst rett til å dømme meg.” Hvis man hadde hatt den samme holdningen når det gjelder mobbing, kunne man enkelt ha svart ei jente som fnisende hvisker “Giiid, så stygg hun ser ut…” med et treffende svar: “Og du, da - som mener at du har rett til å dømme andre; har du sett deg selv i speilet i det siste?”

Det samme gjelder forholdet folk har til bilder eller videoer av andre på nettet; man sitter trygt i et lukket rom, ser et bilde av en annen person på en skjerm, og tror man har rett til å opphøye seg selv til allmektig dommer der man kan lire av seg avstumpede kommentarer, og dømme andres utseende. Denne kikkermentaliteten er omtrent like ironisk som to fluer som summende flyr inn i stua, der den ene sier: “Min kjære Sophie, har du sett på maken. Se på dette mennesket, se så stygg hun er.” Og svaret lar ikke vente på seg: “Aldeles grusomt, Antoinette, disse menneskene er rett og slett forferdelige. Ingenting er som en vakker, duftende flue.”

Så før man begynner å dømme andre, burde man først gjøre to ting. Det ene er å først se seg i speilet, lukte på de sure sokkene fra igår, og innse at man kanskje likevel ikke er så perfekt selv. Det andre er å tenke over hvorfor man kan se et annet menneske. Den eneste grunnen til at vi kan se andre, er at vi har synet i behold, og at impulsene fra synsnervene sender signaler til hjernene våre. Hadde vi ikke kunnet se og vært blinde, hadde vi heller ikke kunnet dømme andres utseende. Så i stedet for å være glade for at vi tross alt har evnen til å betrakte verden rundt oss, bruker man denne sansen til å sette seg til doms over andre og baksnakke dem. Herlighet - dette er så infantilt og umodent at det knapt er mulig å finne ord. Hvis Internett skal være et resultat av evolusjonen, misunner jeg apene, som er vesentlig smartere i sin måte å kommunisere på enn menneskene, som innbiller seg at de er sosiale ved å glane på hver sin skjerm og med alvor i blikket tror at verdens undergang er nær bare kjæresten ved et uhell endrer Facebook-profilen sin.

Veien videre

Når det gjelder den siste delen som danner bakteppet for mobbing - utestengelse - er situasjonen velkjent: Den ensomme, usynliggjorte jenta som sitter musestille bakerst i klasserommet, eller gutten som nærmest blir sett på som spedalsk. Men til tross for at man ikke kan tvinge resten av klassen til å bli venn med de utstøtte, er det mulig å gjøre noe for å endre situasjonen, og gi dem bedre selvtillit. Saken er nemlig den at verden er full av mennesker som er litt klokere, og er i stand til å se verdien i disse misforståtte englene uavhengig av overfladisk vås.

Som småunger laget vi fargerike tegninger der vi forsøkte å tegne verden slik vi oppfattet den, og til tross for at kreativiteten vår fikk seg en trøkk da vi begynte på skolen og etter hvert ble tvunget til å bruke den en gang så spudlende fantasien vår til diktanalyser på nynorsk, har vi alle beholdt noe av den kunstneriske skaperkraften vi hadde da vi var barn, og det er på ingen måte for sent å ta den i bruk nå. Det finnes så å si ingen grenser for hva man kan finne på i kunstens verden - der det er vesentlig høyere under taket enn i samfunnet for øvrig - man kan kjøpe et fotokamera og begynne å fotografere på et mer seriøst plan enn å ta selfies med mobilen; man kan tegne eller male, man kan kjøpe en brukt gitar eller et trommesett og sette sammen en rockegruppe, man kan skrive dikt eller noveller og legge dem ut på nettet, man kan holde på med rollespill eller teater - mulighetene er tilnærmet grenseløse. Alt dette fører til at man blir kjent med nye mennesker som kan se et helt annet potensiale i en selv enn mobbegjengen fra skolen, noe som fører til bedre selvtillit og tro på egne evner, slik at de tidligere mobberne etter hvert begynner å innse hvem som er den reelle vinneren her.

Avslutningsvis kan man spørre seg om det kan hjelpe å konfrontere den eller dem som i sin tid mobbet en - det er noe man må avgjøre selv; hvis det kan bidra til å overvinne frykten som sitter fastspikret i underbevisstheten, kan dette så absolutt være en mulighet, men man bør ikke heller forvente all verdens forståelse og empati fra mobberens side. Samtidig er det greit å være klar over at de vonde minnene og undertrykte følelsene som i årevis kan plage offeret for mobbingen, er en helt ukjent verden for mobberne, som legger dette bak seg i samme øyeblikk som mobbingen opphører og lar livet gå videre. Når folk samles på gjenforeninger 20 år etter at skolen er over, og man mimrer over fortiden og ser alt med lyserøde briller, er det ikke sjeldent at mobberen hilser på offeret sitt akkurat som om ingenting skulle ha skjedd, og spør om vedkommende husker hvor morsomt alt var i gode, gamle dager. At den som ble mobbet i mellomtiden kanskje har brukt atskillige år på psykiatrisk behandling etter flere selvmordsforsøk, er det ingen som vet - det er liksom ikke noe man skryter av på Facebook, der alle er venner; vellykkede, solbrune og glade.

Til slutt vil jeg bare presisere at selv om jeg for enkelthetens skyld har brukt ord som “mobber” og “offer” her, er vi alle levende mennesker, og at selv verdens mest bestialske mordere i sin tid så dagens lys som små, gråtende babyer. Derfor har jeg ikke rett til å dømme noen som mennesker - til tross for at jeg kan være totalt uenig i handlingene deres. På den annen side synes jeg ikke ord som “mobbeoffer” sier noe som helst om det fantastiske mennesket det beskriver - som jeg uttrykte det her:

“Kort sagt finnes det en dyster side ved samfunnet vårt som dessverre drukner i banal underholdning mediene serverer dag etter dag, og de få gangene skyggene kommer frem i lyset, tar artiklene som regel ikke tak i selve kjernen; når man snakker om spiseforstyrrelser, selvmord eller mobbing, må det mye til for å få et innblikk i smerten og historiene som ligger bak - leser man kommentarene i slike artikler, er det tydeligvis NAV-utgiftene som utgjør den største bekymringen, noe som kanskje sier litt om graden av empati. For dette er ikke tall i en statistikk, dette er ikke en utgiftspost, dette er ikke livløse gjenstander; det finnes ingen “anorektikere”, “selvskadere” eller “mobbeofre”; det finnes bare mennesker, vakre, váre mennesker - alltid, alltid mennesker. Sårbare mennesker som faller og prøver å reise seg igjen, gang på gang; forbigåtte, glemte mennesker som ingen bryr seg om å tørke tårene til. Små mennesker, større mennesker; mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men alle er de mennesker - like levende som du.”

- - - - -

Som kjent døde ei jente jeg en gang var forelsket i, for snart seks år siden etter å i mange år ha slitt med anoreksi, noe som begynte med mobbing i ungdomsskolen året før jeg ble kjent med henne. Jeg vet ikke hva som var årsaken til dette selv om jeg vil gjette på at grunnen var ren misunnelse, liksom jeg ikke vet hvem som mobbet, og hvem som så på. Sannsynligvis er de aller fleste av dem helt normale, vellykkede mennesker idag, som ikke kan begripe at det de en gang gjorde, kunne føre til et slikt resultat, og om man hadde spurt dem, hadde man antagelig fått til svar: “Jammen, dette er da ikke min skyld. Det var hennes valg at hun sluttet å spise og fikk anoreksi.” Feil. For selv om jeg ikke har rett til å dømme dere, kan dere ikke nekte for at alt sammen begynte med det dere gjorde mot henne; uten plagingen deres hadde hun levd et helt vanlig liv idag.

Og når jeg nå vanner blomstene og måker snøen på graven hennes, ser jeg det triste, endelige resultatet av mobbingen - av det som til slutt førte til at hun som en gang var ei nydelig, strålende jente nå er død, og at ingen noensinne vil få se smilet hennes igjen.

- Brian

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.