Fredag 28. Februar 2020

Ikke vær redd, min venn

Likevel forstår jeg deg godt hvis skulle være det, da det iblant dukker opp uventede ting som river i stykker den behagelige illusjonen om at vi lever i en trygg verden, slik coronaviruset har gjort nå som det har kommet til Norge. Derfor er det helt naturlig at man føler at ikke alt er som det skal være, noe som kan være særlig ille for mennesker som sliter med angst fra før - så jeg skal prøve å komme med noen oppmuntrende ord, ikke ved å flire av dette og bagatellisere situasjonen slik enkelte fortsatt gjør, men ved å se realitetene i øynene uten å være redd; frykt er til for å overvinnes.

På den annen side skal jeg ærlig innrømme at jeg innerst inne er livredd for at konsekvensene av viruset kan bli at en eller begge foreldrene mine får komplikasjoner og dør som følge av dette, og det som hadde vært mest skremmende, var dersom det var jeg som smittet dem - så ja, jeg er definitivt livredd for å bli en smittebærer som sprer viruset videre.

Men hva meg selv angår, ser jeg ingen mening i å bruke dyrebar tid på å være redd for min egen del; poenget er at fra det magiske øyeblikket da vi ser dagens lys begynner også nedtellingen mot øyeblikket da livet vil ta slutt - den tilsynelatende endeløse tiden vi har til rådighet, er en gave det gjelder å bruke mens man fortsatt kan; tiden livet vårt består av er i bunn og grunn av et stort, men ikke uendelig, antall sekunder, og hvert eneste sekund man kaster bort på å være redd, er et bortkastet sekund.

Ikke vær redd, min venn - livet er ikke noe å frykte, selv om det ikke er rart at nyfødte babyer begynner å hyle når de møter en ny og ukjent verden som er fullstendig annerledes enn livet de er vant til i Mammas trygge mage; det føles alltid skremmende å møte noe nytt og helt ukjent. Overgangen fra en baby i magen til en baby utenfor magen er likevel noe vi alle har vært gjennom til tross for at vi ikke husker det, og klarte du denne utfordringen, klarer du også resten.

Vet ikke om du har sett en av de mange filmene som er blitt laget om Titanic, men spør du meg, kan forliset av det gigantiske skipet sammenlignes med møtet med coronaviruset; da man traff isfjellet, virket det til å begynne med som en bagatell - dette skipet kunne jo overhodet ikke synke. Og de som flirte av denne totalt usannsynlige muligheten, måtte bite i seg ordene tre timer senere; at noe er stort og mektig, betyr ikke at det ikke kan gå til grunne.

Hittil har det ikke vært måte på hvor mange ganger avisene har belært oss hvor lykkelige vi er som lever i verdens beste og mest fantastiske land - VG klarte å smelle til med overskriften “JA, VI ER SÅ LYKKELIGE” en junidag i 2012. Det var den dagen ei 22-årig jente som hadde tatt livet sitt etter å fullstendig ha blitt sviktet av helsevesenet, ble begravet.

Slik at alle vi som kjenner til hvordan det står i de mørke og vonde skyggene som finnes også her i landet, har et noe mer nyansert bilde av tilværelsen. Og så kommer øyeblikket da det stolte skipet Titanic Norge møter isfjellet sitt: Coronaviruset. Tidligere lo mange av noe man trodde bare skjedde langt, langt borte i Kina, og de såkalte ekspertene bagatelliserte faren; epidemi-forsker ved Oslo Met Svenn-Erik Mamelund konstanterte at wuhan-viruset er trolig mindre farlig enn influensa, mens professor i mikrobiologi, Ørjan Olsvik, tok for seg vinnersjansene i pengespill:
- Det er større sjanse for å vinne i lotto tre uker på rad, enn at noen av turistene som er her kan smitte oss.

Da man i sin tid gikk verdens undergang i møte med fugle- og svineinfluensaen, tok jeg opplegget med knusende ro, men det som virket skremmende med nettopp dette viruset, var hvordan Kina reagerte; når et så stort og mektig land setter 60 millioner innbyggere i karantene uten å bry seg om de økonomiske konsekvensene dette vil få, må de vite noe som ikke vi vet - man gjør ikke dette uten grunn. Samtidig virket det som om resten av verden trakk på skuldrene, og lot livet gå sin vante gang; man reiste med fly og koste seg, og her hjemme la man stor vekt på at dette var noe som ikke angikk oss; faktisk.no slo bestemt fast at det at viruset hadde kommet til Norge var falske nyheter. Uten å tenke på at dette kunne være en realitet om mindre enn 30 dager, og at man kanskje kunne være litt forsiktig for sikkerhetens skyld. Hadde man tatt dette seriøst på et tidligere tidspunkt da man med stor pondus bagatelliserte dette, hadde man unngått situasjonen vi har idag.

Uansett er vi kommet der vi er, og coronaviruset er i Norge. Hva gjør vi? Hva gjorde passasjerene på Titanic …? Når faren truer får man øye på det verste - og det beste - i menneskenaturen, og folk viser sitt sanne jeg; mens en del av dem som reiste med Titanic, gjorde sitt beste for å kun berge seg selv, tenkte andre på å redde andre, og når man ser tilbake, er det idealistene, ikke egoistene, man minnes; kampen for overlevelse er ikke synonymt med lykke. De som overlevde forliset, møtte først 1. verdenskrig, så børskrakket i 1929, deretter 2. verdenskrig noen år senere, og for noen ble sorgen for stor; Jack Thayer, som overlevde Titanic 17 år gammel, begikk selvmord i 1945 etter å ha mistet sønnen sin i løpet av krigen.

Som sagt er frykt til for å overvinnes. Men når panikken sprer seg og folk begynner å kjempe for livet for å få tak i den siste pakningen med doruller før hyllene blir tomme; når kampen for den sterkestes rett slår ut i full blomst, er man tilbake på steinalderstadiet der man klubbet hverandre ned for å få tak i middagen. Det tilsynelatende verste som kan skje om coronaviruset rammer meg, er at jeg dør. Og hva så …? En dag er dette livet over uansett hvor mye man enn vil sikre seg; er det ikke virus, så kan det være en murstein i hodet, en bilulykke eller en kreftsykdom; en dag må jeg ta farvel med vennene mine og alt livet mitt består av, og man kan slå fast at den dagen kommer samme hvor mange skuddsikre vester man enn kjøper. Trist, men slik er nå livet; man lever - og man dør.

Det som jeg derimot føler hadde vært mye verre for min del, er om jeg ufrivillig hadde smittet andre slik at de døde - og det som hadde vært enda verre, var om jeg ble en som med nebb og klør kjempet for mitt eget ego; livet mitt kommer ikke til å vare evig, og det er bedre å være et lite menneske som bruker tiden skjebnen har gitt meg i gave på en fornuftig måte enn å være et stort menneske som misbruker den; jeg er livredd for å bli smittebærer slik at jeg tar mine forholdsregler for å ikke bli smittet selv, men hvert eneste sekund av livet man bruker for å være redd, er - som tidligere nevnt - et bortkastet sekund.

Naturligvis tar jeg viruset seriøst, men ikke pokker om jeg skal frykte det i tillegg.

Ikke vær redd, min venn, for du er ikke alene om å være redd; det er flere av oss som ikke har det så godt nå, og hvis man sitter der med hver sin angst, blir det bare mer angst ut av dette; nå er det tid for samhold, ikke for egoisme - for det er menneskets egoisme som har ført oss dit vi er; da Li Wenliang sa ifra om viruset, ble han truet til å tie stille. Og så kan man takke dem som på liv og død absolutt må reise jorden rundt for å realisere seg selv; uten den hersens globalismen hadde spredningen foregått mye saktere, slik at man kunne tatt rotta på viruset før det fikk spredt seg verden over.

Men en vaksine er muligens allerede på vei; vi får håpe på det beste, men være realistiske nok til å innse fakta.

Så ikke vær redd, min venn, for frykt er til for å overvinnes; det er en mening med at du er til, og er det meningen at du skal fortsette å leve, eksisterer ikke viruset som kan hindre deg i dette.

Du er mye sterkere enn du er klar over.

- Brian