Tirsdag 26. September 2017

Naboer og spøkelser

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian