Onsdag 18. Oktober 2017

Fremtidens hemmeligheter - 1. del

For å si det med et glimt i øyet: Man kan si hva man vil om tidsreiser, men det man iallfall aldri bør gjøre, er å åpne en ukjent gul konvolutt med ens egen håndskrift og påskriften: “Oktober 2067”. Det gjorde nemlig undertegnede, og selv om jeg ikke akkurat venter på å bli rammet av en egyptisk forbannelse så jeg begynner å rulle med øynene og taler i tunger, føler jeg meg omtrent som stakkars Adam i Edens hage som etter prøvesmakingen av eplet plutselig oppdaget at han var uten en tråd og fortvilet lette etter et fikenblad i passende størrelse; jeg har brutt et tabu og fått innblikk i hvordan verden vil se ut om 50 år. Som om ikke det var nok, har jeg også brutt et annet tabu og lest et brev skrevet av mitt fremtidige jeg som var adressert til naboen min. Uvisst hvordan dette vil slå ut i tid-og-rom-perspektivet tar jeg likevel sjansen på å publisere dette mystiske brevet, som ble skrevet, eller rettere sagt vil bli skrevet i år 2067.

- - - - -

Oslo, oktober 2067

Kjære tidligere nabo

Ute pøsregner det, og jeg har mistet gebisset mitt igjen. Ja, jeg vet at dette ikke er et emne man vanligvis begynner et brev med, men det pokker så kjedelig å gang på gang glemme hvor man har lagt igjen tennene sine. For slik er hverdagen her på gamlehjemmet; når den forhenværende Formel 1-føreren vil kappkjøre med rullatoren sin og sexbomben Beate som knapt har fylt 82 går inn for å bli en glad nudist til tross for personalets forikringer om at hun er for senil til å ta denne beslutningen, er dette dagens store samtaleemne. Men slik er livet når man blir gammel og grå - monotone dager som uendelig sakte snegler seg av sted mens livet der ute blir styrt av folk som ikke engang var født da jeg var godt voksen; utenfor gamlehjemmets solide murvegger er det en helt annen verden som gamle Brian ikke lenger er en del av.

Beklager at jeg er blitt så glemsk, men hukommelsen min er ikke det den engang var. Nå skriver vi allerede 2067, og når jeg lukker øynene, lurer jeg på hvordan alle disse menneskene som levde tidligere, må ha følt det uten å kjenne fremtiden - alle som skrudde på platespilleren høsten 1967, og trodde Beatles aldri ville bli oppløst. For oss som kan lytte til platene de ga ut i 1968 eller 1969 og tar dette som en selvfølge virker det kanskje uvant, men for dem var dette fortsatt fremtid; et blankt lerret fullt av åpne muligheter og uskrevne ord, en verden der ingen hadde hørt om ABBA, Harry Potter eller Google. En gang for lenge, lenge siden var året 2017 - og den gangen visste heller ingen av oss hva som ville skje året etter, for ikke å snakke om 2027 eller 2037, selv om dette nå er riktig gamle dager flere av oss mimrer til.

Husker du den gangen vi var naboer i den gule blokken i Oslo? Den som ble revet for mange år siden og erstattet med et stort kjøpesenter som siden gikk konkurs; har ikke fått med meg hva som skjer der nå, men de skal vel bygge noe nytt. Vi var altså naboer, og en gang skrev jeg et fire siders brev til deg der hovedtemaet var pizza; det må vel ha vært i 2017 eller 2018. Uansett er det så lenge siden at du sikkert har glemt det, men for noen år siden kom jeg over en interessant bok med tittelen “Pizza über alles”, der forfatteren blant annet skriver følgende:

Når man skriver verdenshistorien, har jeg på følelsen av at historikerne overser hvilken betydning pizzaen har hatt for menneskehetens utvikling helt siden Adam og Evas dager - den eneste grunnen til at hun fristet samboeren sin med et eple i stedet for å bruke alternative kvinnelige fristelser, var antagelig fraværet av pizza og elektrisitet i Edens hage. Videre hadde norgeshistorien sett annerledes ut dersom det den 17. mai 1814 - da eidsvollsmennene holdt på å underskrive det viktige dokumentet - hadde brutt ut brann i kjøkkenet som følge av en pizza kokken glemte i ovnen fordi han måtte foreta et viktig ærend på utedassen etter å ha sett nærmere på kjøkkenpikens store pupper, og Norges grunnlov hadde blitt flammenes rov lenge før brannvesenets vogn rakk å komme, til tross for at hestene virkelig gjorde sitt beste. Dermed ingen årlig 17. mai-feiring.

Jeg kunne også nevnt utallige andre eksempler - som en sliten Beethoven som legger seg til å sove etter å omsider ha fullført Skjebnesymfonien, og våkner av at hele huset står i flammer. Og musikkhistorien måtte skrives om som følge av en svartbrent pizza. Eller når man etter observasjoner av UFO-er over Italia forbereder en topphemmelig forsvarsplan mot invasjon fra verdensrommet, som dessverre går tapt - ja, du gjettet riktig - på grunn av en brann forårsaket av en napolitansk pizza. Med det resultat at Napoli blir overtatt av små, grønne menn fra det ytre rom. Så vokt mine ord uten å se på dette som en konspirasjonsteori, men hadde Shakespeare levd idag, er jeg overbevist om at han hadde byttet ut Richard III sitt desperate utrop “En hest! En hest! Mitt kongerike for en hest!” med “En pizza! En pizza! Min dildo for en pizza!”

For øvrig er dette en usedvanlig bok som virkelig anbefales for dem som setter pris på pizza, selv om den antagelig ikke er så enkel å få tak i da det er en stund siden den ble gitt ut - tror den kom rundt 2050.

- - - - -

I tiden etter at du flyttet inn og jeg fant ro i sjelen etter at den forrige naboen - og ikke minst vedkommendes hoppende hund - omsider hadde flyttet ut, begynte forfatterskapet mitt å blomstre; det var balsam for kropp og sjel å kunne legge seg til å sove uten å bli utsatt for ulyder fra en annen verden fordi morgengymnastikken til bikkja var et rendyrket akkustisk terrorvåpen som kunne få sinte islamister og kannibaler fra Pluto til å bli vegetarianere på heltid.

Samtidig ville jeg ikke på noe som helst vis være påtrengende, så jeg håper det var greit at jeg skrev litt i bloggen min uten at dette kunne misforstås; humor er nå humor. Den gangen jobbet du nemlig med radio, og i radioshowet deres hadde dere noe dere kalte “helvetesuken”, der en kar dere jobbet sammen med skulle utføre en rekke sprø oppgaver; husker ikke navnet hans, men tror det begynte på M - M-et-eller-annet.

Noen år tidligere hadde jeg skrevet en satire ved navn “Slakt Grisen!” på Kvinnedagen den 8. mars for å muntre opp en god venninne. Som jeg skrev i innledningen:

Nå skal jeg ikke påstå at å se skiidrett på TV er like spennende som å bivåne to døde fluer betrakte et veggmaleri i Firenze, for selv om mange sikkert vil være uenige med meg, vil jeg faktisk hevde at det å skue de to fluelikene antagelig er av større interesse. Ja, jeg er klar over at det er tabu å si det rett ut, men likevel undres jeg på om NRK hadde vært like ivrig til å vise vintersport om Norge hadde oppnådd så oppsiktsvekkende resultater som Mongolias stolte landslag klarer i ishockey. For sannheten om årsaken til interessen for norsk langrenn eller damehåndball er kanskje nærmere enn man aner: En kasse øl eller en flaske trøndersk hjemmebrent, et norsk flagg og jubelbrøl foran TV-en eller intense nordnorske besvergelser som man neppe finner i en vanlig ordbok. I og for seg greit nok. Men hvis årsaken til dette er nasjonalfølelse og en grunn til å drikke seg dritings kan man jo spørre seg om hvorfor man i det hele tatt må ha en grunn til å vise spontan livsglede her i det kalde nord.

Det som iallfall er sikkert, er at folk som tror at feiringen etter skiskytterstafetten er sesongens høydepunkt, kan neppe ha opplevd den menneskelige varmen som preger en gatefest i Sør-Amerika. Her hjemme er det noe som kanskje forekommer to ganger i løpet av et århundre - sist det skjedde, var da Norge slo Brasil i VM i 1998, og Karl Johan ble fylt av jublende mennesker som ga uttrykk for gleden sin og ville ha Drillo som president. At dette bare skjedde uten langvarig planlegging, er nesten ikke til å tro; planene om å søke et OL i Oslo, sier vel det meste. Målet er altså to ukers “folkefest”. For å oppnå dette målet, for å faktisk ha en grunn til å glede seg i to uker, må man først bruke atskillige millioner på å planlegge dette, deretter må man bruke flere titalls milliarder på å bygge anlegg mens man tålmodig venter i nesten ti år, og så - omsider - kan man vifte med norske flagg og juble i to uker før festen tar slutt og man vender tilbake til den traurige hverdagen før man kan arrangere et nytt OL om førti års tid. Hurra. Jeg har hørt mange argumenter både for og imot, men jeg har enda til gode å høre en sjel spørre: “Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det?”

Kanskje fordi dette ville være så unorsk at folk ville måpe av forbauselse og sporenstreks ringe etter en bil med tause menn med hvite frakker. For hva tror du ville skje om folk begynte å ringe på hos naboen, kaste seg om halsen på ham eller henne, og si “Hurra, det er vår!” eller “Kom, la oss glede oss og nyte livet, for du er et fantastisk menneske”. Hadde man gjort det uten å først drikke seg sørpe full, ville man ha blitt sett på som ravende gal. Nei da, da er det langt mer sosialt akseptert å lukke døren, slå på PC-en og sjekke skattelistene for å se hvor mye naboen tjener før man neste dag baksnakker ham. Det samme gjelder i andre sammenhenger - folk klager over ensomhet og snakker om hvor kaldt samfunnet er, men er livredde for å vise mer av følelsene sine enn et tilgjort, påklistret smil. Hvorfor er vi så redde for hverandre…? Kanskje fordi samtidig som man snakker om hvor trygt og fantastisk Norge er, eksisterer det en fryktkultur under den glinsende overflaten, noe mediene drar nytte av - er det ikke skrekkbakterier, dødsvirus og monstermarihøner, så er det noe annet. Man skal ikke stole på ukjente da de kan være perverse mannsgriser med en motorsag i kjøleskapet, man skal ikke stole på partneren, for vedkommende kan være utro, man skal ikke stole på Internett, for det er fullt av farer, og man skal iallfall ikke stole på seg selv, for ifølge visdomsartiklene som flyter over av velmente råd om kropp og utseende, må man konkludere med at man er en mislykket taper.

Så det er kanskje ikke til å undres over at folk går rundt bøyd over hver sin mobiltelefon og har angst for å ta av underbuksa i en fellesdusj, for neste dag kan det som skjer i dusjen være å finne på YouTube. Omtrent de eneste stedene hvor det idag er sosialt akseptert å vise naturlig, impulsiv glede blant andre mennesker, er på en fest der man er dritings etter å ha inntatt den obligatoriske alkoholen, på et karismatisk møte i en pinsemenighet der man taler i tunger, eller på et idrettsarrangement der man kan juble over at hjemmelaget lager mål. Men heller ikke idretten er hva den var - mens fansen i gamle dager i England kunne ta seg en øl på puben sammen med favorittspilleren etter kampen, er man idag heldig om man får et glimt av vedkommende i en rådyr sportsbil, for dagens toppidrett er gjennomsyret av penger og grådigheten som uvilkårlig følger med; det er et langt sprang fra de nakne atletene i det gamle Hellas til farsen OL har blitt idag, og det samme holder på å skje med fotballen - klubbfølelsen blir lite verdt når en annen klubb vifter med sjekkheftet, og det er pengene som styrer.

Noe er fundamentalt galt i samfunnet vårt; det virker som om det ikke lenger er mennesket som står i fokus, men alt mulig annet - penger, berømmelse, skjønnhetsidealer, lover og normer, angst eller depresjoner; samtidig som det enkle, levende menneskets behov for genuin glede blir dyttet bakerst i køen; antall forbud mot det ene og det andre sier sitt. Ikke rart det er så mange tragiske menneskeskjebner her i Norge når folk får følelsen av at de lever i et gyllent bur der oppriktig livsglede uten alkohol er tabu. Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det? Hvorfor setter man spontane menneskelige følelser i fengsel?

Følgelig har jeg som en kunstnerisk protest mot dette funnet opp en ny idrett som er så absurd at man ikke kan la være å le - da det er nettopp dette som er hensikten: Å skape latter. Å gi blaffen i hva man bør, eller ikke bør gjøre; bare slippe latteren løs. En fargerik idrett som ikke bare fremhever kvinnenes styrke og dominans, men også er en idrett der kvinnene alltid vinner og mannsgrisene blir sosialt kastrert. En idrett som tar knekken på mange tabuer; en sportslig satire og parodi på dagens samfunn - derfor har jeg gleden av å presentere det minimalistiske teaterstykket “Slakt Grisen!”. Håper ingen blir fornærmet av dette, og begynner å jage meg med tre bronsealderøkser samt en løpsk motorsag; kunst som ikke vekker reaksjoner er dårlig kunst.

- - - - -

Kort fortalt var “Slakt Grisen!” både et teaterstykke og en idrett som gikk ut på å le mest mulig mens to kvinner konkurrerte ved å kaste bordtennisballer mot den private dingsen til en naken mannsgris som lå fastbundet på et bordtennisbord med dingsen sin dekket av en tom dorullhylse prydet med kvinnesaksmerker, kamplystne slagord som “Alle menn er svin”, eller sponsorreklame. Dialogen i teaterstykket viste tydelig hvilket kjønn som var det sterkeste med uforglemmelige sitater som “Kvinnens kropp er fullkommen, men naturen kan umulig ha vært klar i toppen da den utstyrte mannsgrisen med den hengende trompeten.”

Eller når en av kvinnene peker mot dingsen offergrisen har mellom beina, og kommer til en gravalvorlig konklusjon: “Denne fordervelsen hadde gitt åtte ville flodhester livsvarig hikke.” Muligens høres dette komisk ut, men alle som har sett åtte ville flodhester hikke i kor resten av livet, vil forstå alvoret i situasjonen. Ikke rart jenter i sin tid reagerte når de fikk tilsendt nærbilder av omtalte kroppsdel på mobiltelefonen av en siklende gutt som trodde han hadde funnet opp et genialt og nyskapende sjekketriks.

I tillegg hadde jeg opprettet en egen webside - slaktgrisen.com - der jeg kom ut av skapet som ivrig kvinnesaksforkjemper og skrev blant annet følgende:

Kjære kvinner. Som den fødte mannsgrisen jeg nå er, sier det seg selv at brystkassen min er omtrent like hårete som King Kong sin, og antagelig kunne brukes i en skrekkfilm, eller som noe man skremmer ulydige tannlegepasienter med. Ikke desto mindre er jeg glødende opptatt av kvinners rettigheter, og når man tenker på at dere kan avle barn ved hjelp av kunstig befruktning uten stønningen og pesingen vår, skjønner jeg ærlig talt ikke hva dere skal med oss menn. Sannheten er at de eneste stedene hvor vi kan gjøre nytte for oss, er i vitenskapelige forsøk der man tidligere brukte hvite mus, eller i buret ved siden av orangutangene i en svensk dyrehage.

Som en konsekvens av dette feiret jeg fjorårets Kvinnedag ved å skrive “Slakt Grisen!”, noe som tydeligvis har gitt opphav til spontan latter. Og siden det virker som om det er populært med konsise sammendrag av typen “Se operahuset bli bygget på to minutter” eller “Se en mannsgris bli kastrert på 30 sekunder”, kan “Slakt Grisen!” oppsummeres som en idrett med fokus på likestilling der kvinner alltid vinner - og der vinneren kåres ved kasting av bordtennisballer mot en naken Offergris som har den private dingsen sin dekket av en tom dorullhylse prydet med kvinnesaksmerker og sponsorreklame. Alt for Kvinnen.

Følgelig har jeg på årets Kvinnedag tenkt å støtte opp om Kvinnerevolusjonen, og er fullstendig enig i at det er enhver kvinnes rett til å shoppe så mye hun vil. Som en kunstnerisk protest mot meg selv og mannsgrisenes kroniske utnyttelse av kvinner, erklærer jeg derfor at en ny digital valuta vil se dagens lys den 8. mars, nemlig KvinneEuro.

Grunnen til dette, er at både Euro og internettvalutaen Bitcoin er mannsdominerte, kvinnerasistiske fallossymboler som ikke tar hensyn til kjønnskvotering. Hvis verdensøkonomien skulle vært rettferdig, hadde kvinner og mannsgriser vært likestilt på samme vis som mennesker og hunder er det; med mindre Fido arver formuen til matmor og vil kunne gafle i seg svinestek resten av livet, kan en vanlig hund tigge halve natten utenfor Norges Banks hovedkontor uten å få en pølsebit. Derfor er det overraskende at dere kvinner enda ikke har gjort krav på oljefondet og satt oss på plass der vi hører hjemme - Kvinnens plass er på kjøkkenet, Mannsgrisens plass er på slaktebenken.

Euroen kan jeg ikke gjøre noe med, men i god sosialistisk ånd konfiskerer jeg samtlige Bitcoin disponert av mannsgriser ved midnatt natt til 8. mars, og som kompensasjon for tidligere slekters årtusenlange slit ved kjøkkenbenken og oppvaskmaskinen, skal de digitale pengene i solidaritetens navn deles ut til dere, kjære kvinner. Alle mannsgriser som er i besittelse av Bitcoin, vil fra 08.03.2014 være moralsk og etisk forpliktet til å tvangsinnløse hele formuen sin mot KvinneEuro til en fastsatt kurs: 1 KvinneEuro = 100 BTC (Bitcoin). Da KvinneEuro bare kan brukes av kvinner, og er således ubrukelig for alle andre, vil mannsgrisene som får KvinneEuro i bytte mot de dyrebare Bitcoinsene sine kunne stirre tomt på mynten på PC-skjermen og lære likestillingens pisk å kjenne: Kvinnen styrer lommeboken, Mannsgrisen adlyder.

Og siden Kvinnerevolusjonen er beviset på at enhver kvinne er skapt til å vinne, har dere alle rett til å få utdelt 1 KvinneEuro som gave. Pengene kan dere bruke til å kreve inn Bitcoin fra mannsgrisene som ruger over dem - med en kurs på opptil $1000 pr. Bitcoin, blir 1 KvinneEuro verdt over en halv million norske kroner, så dere kan med god samvittighet shoppe så mye dere vil uten å la kvinneligheten deres bli underkastet kredittkortets mannsjåvinistiske og patriarkalske natur.

Etter hvert som kursen på Bitcoin raste oppover, steg også KvinneEuroens potensiale, og det eneste praktiske hinderet som skilte enhver kvinne fra ubegrenset shopping og et liv i sus og dus, var å finne et mannlig offerlam med en digital lommebok full av Bitcoin som i likestillingens navn lydig ville gi fra seg pengene, og i stedet ta fatt på oppvasken etter å ha blitt skjelt ut som en kåt mannsgris som var ansvarlig for undertrykking av slekten hennes helt tilbake til vikingtiden da forfader Halldor Gislaugsson kom hjem med en frille etter å ha jaktet villsvin.

For øvrig gjorde du en glimrende jobb i radioshowet deres; å høre showet uten deg var omtrent som å se Ronaldo spille fotball med amputerte bein. Og i forbindelse med den omtalte “helvetesuken” som M-et-eller-annet skulle gjennom, der den arme karen tidligere blant annet måtte løpe naken bortover byens hovedgate, lurte jeg på om du kanskje kunne ha lyst til å bruke noen av idéene i “Slakt Grisen!”, og ville skrive noen ord til deg.

Men med tanke på at du alltid har hatt sans for humor, ombestemte jeg meg i siste liten - jeg så for meg en lang rekke menn som bedrøvet så på meg med hundeøyne og anklaget meg for å ha åpnet Pandoras eske ved at kjærestene og venninnene deres kunne begynne å bruke den private dingsen deres som kreativ blink for bordtennisballer, og det ville bli vanskelig å forklare at denne dingsen fra naturens side ikke er skapt som et underholdningsobjekt, eller en blink for feministisk skuddtrening, uansett hvor mange dorullhylser og kvinnesaksmerker man kler den i. Dermed fikk jeg rimelig dårlig samvittighet, og i et anfall av spontan solidaritet med mitt eget kjønn følte jeg at det muligens var best å la “Slakt Grisen!” forbli et vilt, humoristisk påfunn i litteraturens verden, dog uten å virkeliggjøre idéen - man vet aldri hva jenter og kvinner kan finne på når de først begynner å le.

- - - - -

Og dette var 1. del av brevet fra år 2067; neste del kommer så snart jeg får sovet litt - og forhåpentligvis avsluttet letingen etter det forsvunne gebisset.

- Brian

Søndag 15. Oktober 2017

Sanger til gode venner

Kristins Melodi

Idas sang

Onsdag 27. September 2017

Naboer og spøkelser

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt livstegn fra meg så lenge, men håper du kan tilgi meg når jeg forteller hvorfor.

For etter at M. gikk bort, føles det omtrent som å sitte igjen med knuste glasskår av det som tidligere var noe uendelig verdifullt; det fantastiske mennesket hun var, er ikke lenger til, og visstheten om at det eneste som er igjen av henne, er en gråsvart gravstein, kjennes like tung som steinen selv; en viktig del av verden er borte for alltid - et tomrom som aldri kan bli fylt igjen.

Samtidig føler jeg at noe må være fundamentalt galt i samfunnet rundt oss når ei jente som ble misbrukt som barn, forsøkte å ta livet sitt som 9-åring, ble voldtatt første gang som 13-åring, og dør som 21-åring - samtidig som ingen blir stilt til ansvar; ingen bryr seg, og alt går videre som om ingenting hadde skjedd; var livet hennes virkelig så lite verdt …?

Derfor har jeg til tider vært langt, langt nede i løpet av det siste året; en skygge av den ukuelige optimisten jeg vanligvis er, og selv om jeg har forsøkt å gå videre, har jeg stort sett ikke kommet av flekken; det eneste lyspunktet har vært musikken, der det sakte går fremover med spillingen.

Nå har jeg imidlertid funnet ro i sjelen og begynt å skrive igjen, og hovedgrunnen til det er at jeg endelig kan sove litt uten å bli plaget av de forrige naboene, som nå - takk og lov - har flyttet ut. Den nye naboen er ei snill og hyggelig jente, og alt jeg kan si om henne er at hun har et strålende smil; som kjent er andre mennesker verdifulle i mine øyne fordi de er levende mennesker uten at jeg bryr meg om deres sosiale status; det er ikke sminken eller fasaden som betyr noe - det er mennesket selv.

Som jeg har skrevet på en bitte liten oppmuntringshilsen en smilende Lego-figur holder i hånden:
    Det er ikke de store ordene som forteller mest, men de små;
    det er ikke de store handlingene som endrer verden, men de små
    - for kunst handler ikke om gamle malerier i et nedstøvet museum,
    men om et uventet smil som lyser opp en grå regnværsdag.

På den annen side kan jeg forestille meg at inntrykket den nye naboen må ha fått av undertegnede, antagelig kunne ha fått en måpende torsk til å søke asyl i frysedisken på REMA; jeg håper hun har så mye sans for humor at hun ikke tror at jeg er en sulten zombie som venter på å komme ut av skapet, selv om det er sikkert som i banken at jeg på et eller annet tidspunkt klarer å dumme meg ut.

Da jeg eksempelvis flyttet inn, tok jeg med meg en sorgløs rock’n roll-innstilling sammen med musikken, trampet som en gravid flodhest, kunne begynne å spille gitar med forsterker midt på natten, og var oppgangens ubestridte mareritt. Når folk klaget, skjønte jeg ikke hvorfor ikke andre også kunne tenke som meg - slapp av, folkens; verden går da ikke under om man begynner å spille litt rock klokken tre om natten; det er noe man må tåle når man bor i nærheten av en kommende rockestjerne. Problemet er bare at naboen som skal tidlig på jobb, trolig ser dette fra et helt annet perspektiv, og den illsinte damen som bodde under meg da, har all min medfølelse; det er flaut å erkjenne det idag, men den gang var jeg omtrent en like god nabo som et halvt dusin eggkastende pøbelunger på Halloween som med djevelske smil ser på deg og forteller sukkersøtt at de jo bare leker.

Likevel - livet går videre, man blir klokere etter hvert som årene går; idag går jeg bokstavelig talt på tærne for å ikke forstyrre naboene, og prøver etter beste evne å ta hensyn der jeg kan. Men for å si det rett ut: Karma is a bitch. For noen år siden fikk jeg nye naboer, og siden jeg respekterer andres privatliv, skal jeg ikke gå i detaljer, men det er noe ved enkelte lyder virkelig som går en på nervene, som lyden av kritt som skrapes mot en tavle. Særlig var det to typer lyder i leiligheten over jeg straks kjente igjen; den ene var lyden av en ball som ble kastet mot gulvet. Den andre var blytunge, infernalske drønn, gjerne midt på natten, som begynte helt uventet og varte en god stund: BUUUUUM. Pause. BUUUUUUUM. Litt lengre pause. BUM. BUUUM. Pause. BUM-BUM-BUM-BUM. Og så videre. Hos meg hørtes dette ut som jordskjelv som burde gitt solide utslag på Richters skala, men lenge trodde jeg at dette var et resultat av naboenes sexliv, så jeg fant meg tålmodig i dette. Karma is a bitch.

Etter at en av dem midlertidig flyttet ut, og bare den andre ble boende, gikk jeg bort fra hypotesen om at det var sex som var årsaken til bråket; selv med intens onanivirksomhet kunne neppe en enkelt person lage så mye støy med mindre han hoppet rundt mens han utførte unevnelige handlinger - altså måtte det finnes en annen mistenkt. Mistanken ble rettet mot et mystisk dyr jeg ikke så mye til; hvilken art det elskelige dyret tilhørte, var jeg også usikker på, men det minnet om en hund. Kunne dette være Udyret selv, den onde beistet og herskeren av underverdenen i leiligheten over, som hadde terrorisert meg så lenge …? Sherlock-instinktet fortalte meg at jeg var på rett spor; en hund som rett og slett våknet midt på natten og tok fatt på morgengymnastikken. Noe som skapte så mye støy at dette ga assosiasjoner til utbruddet av 3. verdenskrig.

Men av og til inntreffer det hendelser som snur opp-ned på hele tilværelsen, og da jeg så “Visning”-skiltet kunne jeg neppe øynet større lykke enn om jeg hadde vunnet førstepremien i Lotto og en tur til Bahamas. Skjønt - som offer for psykiske traumer forårsaket av en hoppende hund var jeg passe desperat før visningsrunden: Hvem ville bli den neste naboen? I bunn og grunn er en ny nabo et skjebnelotteri man har null oversikt over; den neste naboen kunne like gjerne bli en sint islamist som rettet en fatwa mot meg, en som kjøpte leiligheten for å så leie den ut til et kollektiv av festende Hells Angels-medlemmer, eller en dyrevenn med tre hoppende hunder, fire katter og en skilpadde. Hadde jeg vært eiendomsmegler, hadde jeg for lengst gjort det obligatorisk for naboene å måtte svare på 20 spørsmål i en runde av “Nødt eller sannhet” på visningen.

Så hva kan man gjøre for å tiltrekke folk av det rolige slaget …? Da jeg spurte noen jeg kjenner om råd, ble jeg fortalt at det var umulig. Skjønt - ingenting er umulig bare man er kreativ nok; dersom en 70-årig bestefar stiller opp splitter naken i døråpningen, ønsker de kommende nye naboene hjertelig velkommen og spør om også de setter pris på sosiale nudistmiddager, vil man antagelig utelukke flere potensielle kjøpere; det samme er tilfelle hvis man går løs på en ustemt gitar og av full hals synger “Mil etter mil” så falskt man bare kan gjennom hele visningen, eller gang på gang roper “Dø, din perverse tomat. Til ketchup skal du bli” akkompagnert av en bongotromme. Problemet er at hvis noen kjøper leiligheten med denne forhåndsreklamen, kan man forvente å få en nabo som hyler ved fullmåne.

Et alternativ som kunne ha fungert, er rett og slett å tapetsere sitt eget vindu ut mot gaten med en stor plakat med påskriften: “Rolig nabo søkes”. Andre, mer drastiske alternativer med svart humor er tekster som “Velkommen til helvete. Jeg har ikke dusjet siden julevasken i 2001”, eller “Rolig nabo søkes. Død eller levende, men helst død”.

Uansett ble det til slutt den snille, hyggelige naboen med det strålende smilet som bor der nå, men hvorfor hun flyttet akkurat hit, er fortsatt et mysterium jeg ikke har svar på; hvis hun befinner seg i eliteserien, er undertegnede på nedrykksplass i 8. divisjon.

I alle fall vet hun neppe at hun har fått en kunstnerisk nabo som meg til tross for at jeg alltid ser sliten ut og for tiden har klesstil som en uteligger, samtidig som jeg har utviklet allergi mot hoppende hunder. Forresten er det merkelig hvordan man endrer seg med alderen - hadde alle i en oppgang vært småunger, hadde vi lekt døgnet rundt; to decennier senere blir den sosiale kontakten redusert til et høflig, men reservert “Hei” når man møter naboen, og den dagen man glemmer hvor man har lagt gebisset, sitter man i et rom sammen med 17 andre på gamlehjemmet og klager over hvor ensom man er.

Og siden vi snakker om naboer, kan jeg presentere begynnelsen på en liten fortelling om to spøkelser som får en ny nabo - som jeg tok fatt på etter at skrivelysten kom tilbake:

- - - - -

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian

Tirsdag 17. Januar 2017

Musikkens magiske verden

Setter du pris på rock og skulle ha mulighet til å låne en tidsmaskin og dra tilbake i tiden, er det to små konserter du burde ha oppsøkt. Den ene var en ubetydelig konsert i Liverpool i oktober 1957 med en obskur gruppe som kalte seg The Quarrymen, der en kvisete 15-åring ved navn Paul for første gang stod på scenen sammen med en eldre kar som het John. Den andre konserten var i bunn og grunn ingen konsert; bare en av dagene der en ukjent engelsk 17-åring tjente småpenger på å opptre som gatemusikant på Egertorget i Oslo.

Hadde du spurt folk den gangen om det var noe spesielt med disse anonyme tenåringene, hadde de antagelig bare ristet på hodet. Noen få år senere var musikkverdenen snudd på hodet, og både Beatles - anført av duoen John og Paul - og Rolling Stones samlet horder av hylende fans hvor de enn viste seg; den ukjente 17-åringen som spilte og sang på Egertorget, var forresten en viss Brian Jones, som fikk en helt annen velkomst da han kom tilbake til Norge seks år senere.

Nei, Rolling Stones-konsertene i Sjølysthallen i 1965 blir neppe glemt av dagens pensjonister, og det samme gjelder alle som fikk høre The Beatles på scenen i 1960-årene, men likevel kan man spørre seg om hvor man finner musikkens ærlige, likeframme sjel: Er det på den gigantiske konserten med superstjernene alle kjenner til, eller er det på den nesten tomme konserten med de samme musikerne noen år tidligere da ingen hadde hørt om dem, der de hadde god tid til å hilse på publikum både før og etter spillingen? Er det i det velkjente lydopptaket av en kjent sang man har hørt så mange ganger tidligere, eller var det i pianotonene som fylte et mørkt rom bare opplyst av et par blafrende stearinlys, der man for aller første gang kunne høre en uferdig versjon av denne sangen bli spilt av komponisten selv …?

For verken kunst eller musikk handler om penger, berømmelse eller perfeksjon; det handler om å kunne avspeile følelsene sine i det man skaper - enten det er snakk om et maleri, en bok eller en sang, og nettopp derfor kan det å fokusere på de små kunstnerne være langt mer meningsfylt enn å beundre de store; naturligvis kunne man gjøre som resten av flokken, og stille seg i en lang kø i Louvre sammen med kinesiske turister for å se Mona Lisas berømmelige smil et kort øyeblikk - men mon tro om det ikke hadde vært mer interessant å kunne hilse på Leonardo da Vinci på et gatehjørne i Firenze i 1503, og spørre ham hvordan det gikk med det nye maleriet av den mystiske damen; skravlet hun mye mens hun satt modell, eller bare smilte hun for å dekke over latteren som lå på lur?

Derfor burde man aldri glemme at verdien og skjønnheten i kunsten ikke ligger i dyre gjenstander bak tykt glass på et museum, men i livet, følelsene og tårene til dem som skapte dette, og likedan i følelsene til alle som opplever kunsten; verdens vakreste bok ville ikke ha vært annet enn en bunke gammelt papir om ingen kunne lese den. Det samme gjelder musikk - når det kommer til stykket, er jo ikke lyd annet enn trykkbølger i luften som vi kan oppfatte takket være ørene våre; det som gir musikken liv, er menneskenes følelser og drømmer; for noen kan enkelte sanger vekke gode, trygge minner; for andre kan de samme sangene åpne en dør til fortiden som man ønsker å holde lukket. Musikk handler ikke om noter, rytme, plater, opphavsrettigheter eller kjendisstatus; musikk handler om menneskesjelens måte å kommunisere på i tid og rom - uten å måtte bruke ord.

Tenk over det neste gang du hører noe av Bach; ikke hør på musikken, men drøm deg tre hundre år tilbake i tiden, og lytt til sjelen hans gjennom tonene du hører; hva tror du han følte da han laget dette …?

- - - - -

Men det er ikke nødvendigvis Bach eller Tsjajkovskij‪ man må høre på eller kunne spille for å få glede av musikkens univers - når til og med en (u)musikalsk analfabet som undertegnede klarer å spille noe uten at dette automatisk fører til verdens undergang eller invasjon av grønne, kvakkende ender fra det ytre rom, kan også du klare det, så unnskyldningen “jammen, jeg kan jo ikke spille” teller ikke; du kan definitivt spille, og det jeg klarer, klarer du‭ ‏dobbelt så godt. Og siden musikk som tidligere nevnt handler om noe langt mer enn noter eller rytme, kan den også brukes til helt andre formål enn å bare spille eller lytte til en sang.

En ting er hvordan musikk påvirker psykisk helse, da musikk kan være en langt mer effektiv medisin enn all verdens piller, noe man lett kan forstå hvis man tenker etter hvordan musikk er bygd opp; ikke ulikt matematikk er musikkens verden en ryddig verden der alt har sin rette plass; en trygg, forutsigbar verden der man har kontroll og der ingenting er overlatt til tilfeldighetene - i motsetning til kaoset som kan prege et menneskeliv. Når man setter seg foran et piano og trykker på E-tangenten, hører man simpelthen lyden av en E, som i en kromatisk skala alltid blir etterfulgt av en F; ingen vonde følelser, ingen vemod, ingen spørsmål om hva som er meningen med livet eller døden: Bare en E og en F. Så vidunderlig enkelt.

For min del har jeg i løpet av det siste året pugget skalaer forlengs og baklengs i tankene, samtidig som timene har flydd avgårde mens jeg har spilt - og kan konkludere med at når man først fyller hodet med E-er, F-er, dur og moll og konsentrerer seg fullt ut om dette, får man ikke tid til å gruble på noe annet; det blir nesten som en meditativ tilstand som tømmer hjernen for all verdens bekymringer, der E-ene og F-ene er det eneste som betyr noe. Så jeg vil absolutt anbefale mennesker som sliter med depresjon, selvskading eller andre typer problemer å begynne å spille musikk, rett og slett fordi dette er et alternativ til å synke i en bunnløs avgrunn av oppgitthet og dystre tanker; musikkens verden er en oversiktlig verden der det alltid finnes håp, der det finnes løsninger på ethvert problem.

En annen ting musikk kan brukes til, er å komme seg ut av den triste spiralen som kalles ensomhet. For gutter som føler seg ensomme, kan et praktisk råd være å lære seg å spille et instrument - man behøver ikke å være et musikalskt geni for å kunne spille tilstrekkelig til at man kan finne en rockegruppe eller et band som mangler en trommeslager eller bassist. Eller man kan henge opp en lapp i den lokale musikkbutikken der man søker nye bandmedlemmer og starte en verdensberømt death metal-gruppe på egen hånd. Og har man først blitt en del av et musikkfellesskap, vil en helt ny sosial verden åpne seg ettersom det alltid er noen som kjenner noen andre - plutselig blir man invitert til fester som vanligvis ville ha vært lukket, og kan snakke med folk man ellers ikke hadde blitt kjent med. At man fortsatt kan føle seg ensom bak en tøff rolle på scenen, er en annen sak. Hvordan det er med jenteband og miljøet rundt bandet, har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg skulle anta at det er som hos gutta - med både samhold og intern rivalisering innenfor bandet, og et sosialt miljø utenfor. Fuck ensomheten, gi rocken en sjanse.

- - - - -

Hvordan skal jeg lære meg å spille da, lurer du kanskje på. Hva er bedre - å begynne å pugge skalaer til man rekker å bruke gebiss før man kan ta fatt på Fader Jakob, eller et gjør-det-så-enkelt-som-mulig-kurs der man kan spille gitar med én finger, og i løpet av et kvarter komme på nivå med Elton John på piano? Vel - det er opp til deg; før i tiden måtte man vrenge lommeboken for å kjøpe dyre lærebøker, men nå finner man det meste på biblioteket eller gratis på nettet.

Det man imidlertid bør passe seg for, er å tro på mirakler - ja, jeg vet at nå om dagen skal alt gjøres så enkelt som mulig, og i utgangspunktet velger man nivå selv; er målet å spille pønk, rekker det å kjøpe en gitar, stemme strengene, lære seg tre grep, skru forsterkeren på maks, og skremme vettet av nabolaget. Er målet å spille black metal, er det nok å kjøpe en gitar og en bensinkanne, sette fyr på gitaren mens man kauker kryptiske besvergelser av full hals, og satse på at Mørkets Fyrste ordner resten.

Men er målet å virkelig lære seg å spille, vil man raskt finne ut at det å ha oversikt over et hav av akkorder og musikalske begreper ikke er så enkelt, slik at man kan bli fristet til å gi opp før man har startet, eller å satse på enkle løsninger som lover litt for mye; hadde alle kunnet bli like gode som Mozart i løpet av en helg, hadde han ikke vært så kjent som han er. Poenget er at selv om musikk er enkelt å lære seg på de aller enkleste nivåene, trenger man tid for å komme seg videre, og dette tar som regel noen år. Spørsmålet er likevel om det er mulig å fremskynde denne prossessen litt ved å bruke tiden bedre; det er typisk at man kanskje bruker en halv time daglig på å øve å spille, samtidig som man uten å nøle tilbringer to timer foran en amerikansk TV-serie - hva om det gikk an å spille mens man gjorde andre ting; døgnet har tross alt 24 timer …?

Det er dette jeg selv har eksperimentert med etter at jeg begynte å spille igjen - å rett og slett bruke tiden mer effektivt, slik at øvingen går fortere. Resultatet er at jeg har pugget skalaer og noter før jeg har sovnet i stedet for å telle sauer, etter å ha våknet ligger jeg iblant i halvsøvne og øver med fingrene ved å spille på madrassen, og har funnet ut at det går helt greit å spille på en bok, eller hva som ellers måtte være tilgjengelig, mens man ser en film. Ettersom jeg objektivt sett er talentløs hva musikk angår, er jeg omtrent like rask som en som kjører en trehjulssykkel mens andre suser av gårde i sportsbiler, men det går sakte fremover; jeg skulle anta at om du fulgte samme tidsplan, ville du kunne spille et hvilket som helst instrument rimelig greit i løpet av ett år.

Slik har jeg delt opp musikkøvingen min for å bruke tiden bedre:

1. Grunnleggende musikkteori
Dette kan man øve på nær sagt hvor som helst og når som helst - gjerne med lukkede øyne; som nevnt et alternativ til å telle sauer før man sovner, eller man kan gjøre dette mens man går på tur, venter på grønt trafikklys, eller kjeder seg når man har sex.

2. Fingergymnastikk
Også dette er noe man kan gjøre hvor og når man vil, men har man utrente fingre, må man for all del ikke overdrive til å begynne med, og alltid huske på å riste løs fingrene med jevne mellomrom så man ikke risikerer å skade muskler eller sener. Vi har alle ti fingre, og fingrene er definitivt nøkkelen til suksess på piano eller gitar; ved å styrke fingrene og gjøre dem smidigere blir man i stand til å lære nye ting fortere; husk at verdens dyktigste musikere hadde samme utgangspunkt som du har - Django Reinhardt hadde faktisk bare åtte fingre, men var likevel i stand til å spille gitar bedre enn de fleste.

3. Rytmeøvelser
Hva dette angår, er det visse begrensninger hvor man kan øve, da det ikke passer like bra å trene opp rytmen i sin egen eller andres begravelse, men igjen er mulighetene store for å øve samtidig som man gjør andre ting; å høre på musikk mens som man eksperimenterer med takten er en utmerket anledning til å øve opp rytmesansen - man kan aldri bli for god til dette.

4. Praktisk spilling
Så er det på tide å endelig sette seg, legge fingrene på instrumentet, og få bruk for alt du har lært i punkt 1-3. Ikke stress - det viktigste er ikke å spille feilfritt, men å ha glede av spillingen.

- - - - -

Og som en liten oppmuntring til alle som føler at musikkteori virker forferdelig komplisert, kan jeg fortelle at de grunnleggende kunnskapene i bunn og grunn er enklere enn man aner; her er et lite grunnkurs i musikkteori som neppe kommer til å gi deg samme status som Beethoven, men som likevel gir en viss oversikt.

Aller først - kvintsirkelen; kan du denne, kan du det meste ettersom dette er nøkkelen til alle toneartene. Teoretisk sett kan man lære kvintsirkelen ved å bruke huskeregler av typen man lærte i barneskolen, men min egen erfaring er at det er bedre å rett og slett pugge den slik man i sin pugget alfabetet; forlengs og baklengs, til man kan den i søvne. I vår digitale tid kan kvintsirkelen virke en smule gammeldags da den er formet som en rund klokke man brukte i forrige årtusen - der hver time markerer en dur og dens parallelltoneart, alt satt opp i et system som henger sammen. Klokken 12 har man C-dur og parallelltonearten A-moll, og av en eller annen grunn er moll alltid 3 timer forsinket i forhold til dur; mens C-dur er klokken 12, er C-moll klokken 9, og mens A-dur er klokken 3, er A-moll klokken 12. Hvis du hører hvordan A-moll høres ut i forhold til A-dur, kan du høre forskjellen: Dur høres lyst ut, mens moll har en melankolsk klang, antagelig fordi moll henger med hodet og alltid er tre timer for sent ute.

Som du ser, er det dobbelt navn klokken 6; Fiss-dur er det samme som Gess-dur, og Diss-moll er det samme som Ess-moll - grunnen til dette er at de svarte tangentene på et piano har splittet personlighet; akkurat som Donald også er Fantonald, er Fiss Gess, og Diss er Ess. Ikke tenk på om Dolly også er splittet og roter med Fetter Anton i nattens mulm og mørke; bare lær kvintsirkelen uten å la hjernen tørke:

Klokken 12: C-dur - A-moll
Klokken 1: G-dur - E-moll
Klokken 2: D-dur - H-moll
Klokken 3: A-dur - Fiss-moll
Klokken 4: E-dur - Ciss-moll
Klokken 5: H-dur - Giss-moll
Klokken 6: Fiss-dur - Diss-moll / Gess-dur - Ess-moll
Klokken 7: Dess-dur - B-moll
Klokken 8: Ass-dur - F-moll
Klokken 9: Ess-dur - C-moll
Klokken 10: B-dur - G-moll
Klokken 11: F-dur - D-moll

Når du har lært kvintsirkelen, vet du faktisk mer enn Mozart gjorde da han var to måneder gammel og gjorde i buksa. Da Mozart var 17 år komponerte han sin 25. symfoni i G-moll, noe ingen av oss klarer, men du kan iallfall trøste deg med at du vet at G-moll er parallelltonearten til B-dur klokken 10.

Så over til skalaene. En vanlig dur-skala består av sju toner som hopper opp og ned lik en opphisset kanin som vil lage barn; kaninen hopper ned når det er snakk om forrige toneart, og hopper opp når det er neste toneart:

1. tone: Grunntonen
2. tone: Molltonen til forrige toneart
3. tone: Molltonen til neste toneart
4. tone: Durtonen til forrige toneart
5. tone: Durtonen til neste toneart
6. tone: Molltonen til denne tonearten
7. tone: En halv tone under grunntonen

Altså - etter 1. tone, som er grunntonen, hopper kaninen vår ned da 2. tone er molltonen til forrige toneart på kvintsirkelen, så hopper kaninen opp da 3. tone er molltonen til neste toneart, hvorpå kaninen hopper ned igjen da 4. tone er durtonen til forrige toneart, og hopper frydefullt opp igjen da 5. tone er durtonen til neste toneart, så blir den stakkars Casanovaen vår lei seg og hopper ned da 6. tone er molltonen til denne tonearten, og er så deppa at han forblir nede også i den 7. tonen. Kort sagt: opp-ned-opp-ned-opp-ned-ned.

Slik ser C-dur (C-D-E-F-G-A-H) ut med den hoppende vennen vår:

C-dur:

C   E   G
  D   F   A   H

Grunnen til at jeg bruker opp-ned-teknikken, er at den gjør det mye enklere å se forskjell på de sju tonene og betydningen av hver enkelt tone; da jeg forsøkte å lære meg skalaene tidligere, gikk de fort i glemmeboken, men ved å pugge 13 papirlapper med opp-ned-skalaene som jeg lærte utenat sitter de nå spikret fast i hukommelsen. Her er de 12 andre skalaene; Fiss-dur er som kjent det samme som Gess-dur:

G-dur:

G   H   D
  A   C   E   Fiss

D-dur:

D   Fiss   A 
  E      G   H   Ciss

A-dur:

A   Ciss   E 
  H      D   Fiss   Giss

E-dur:

E      Giss   H
  Fiss      A   Ciss   Diss

H-dur:

H      Diss   Fiss
  Ciss      E      Giss   Aiss

Fiss-dur:

Fiss      Aiss   Ciss
     Giss      H      Diss   F

Gess-dur:

Gess     B   Dess
     Ass   H      Ess   F

Dess-dur:

Dess     F      Ass
     Ess   Gess     B   C

Ass-dur:

Ass   C      Ess
    B   Dess     F   G

Ess-dur:

Ess   G     B
    F   Ass   C   D

B-dur:

B   D     F
  C   Ess   G   A

F-dur:

F   A   C
  G   B   D   E

Lag gjerne dine egne versjoner av skalaene utformet på et vis som passer deg best, og lær dem på rams samtidig som du vet hvilken plass hver enkelt tone har; uansett hvilket instrument du vil spille nå eller i fremtiden, er dette kunnskap du vil få nytte av senere. Bøker for nybegynnere, enten det er snakk om piano, gitar eller andre instrumenter, finner du på nærmeste bibliotek, og gode råd og tips finnes på nettet; når til og med jeg kan spille noe, klarer du garantert å gjøre det bedre; gi musikken en sjanse, og du kommer aldri til å angre på at du brukte litt tid på å lære deg noe du kan få nytte og glede av resten av livet.

Musikk er til for alle - også deg.

- - - - -

Til slutt vil jeg si noen ord om en liten duo som kanskje ikke er så kjent, men som definitivt har imponert meg; når undertegnede sakte kommer seg frem på den musikalske trehjulssykkelen min med en toppfart på snaue tre kilometer i timen, er det å høre musikken deres som å se en speilblank Porsche suse forbi - man blir rett og slett stum av beundring.

Den norske duoen heter Autumn Incident, og består av to jenter som har spilt sammen i flere år enda de ikke har fylt 20; når man lytter til harmoniene i Silhouette - en nydelig sang de har lagt ut på SoundCloud og som jeg hører på når jeg skriver dette - er det ingen tvil om at de fortjener all respekten de kan få, både fordi sangen har klare kunstneriske kvaliteter, og ikke minst som følge av talentet og arbeidet de har lagt i dette; bare hør selv - hvilken kjent gruppe minner dette deg om?

I forhold til det jeg fikk til på scenen ved å vræle i mikrofonen og hamre løs på Gibson-gitaren min, er spillingen og sangen deres omtrent som å høre to hvitkledde engler synge i Edens hage - sammenlignet med de desperate hylene til den fortapte rockeren Brian som blir grillet i den lokale mikrobølgeovnen og stukket med en spiss høygaffel et varmt sted der-nede.

En annen sang de har på SoundCloud, er You Should’ve Stayed, også den verdt å høre på.

Videre har duoen også lagt ut flere sanger på YouTube; en av dem er den melodiske Pen and Paper.

Så det er godt å vite at den akustiske musikken har en fremtid også i vår digitale tidsalder; jeg tar av meg hatten for jentene i Autumn Incident, og lover at hvis dere i fremtiden gir ut noe, kommer den signerte CD-en eller LP-en deres til å få reservert en plass i samlingen min sammen med Beatles og resten av musikkhistorien som fyller det jeg har i hyllene. Ønsker dere oppriktig lykke til, og stå på videre …!

- Brian