Søndag 15. Oktober 2017

Sanger til gode venner

Kristins Melodi [11.04 MB] (177 nedlastinger)

Idas sang [10.82 MB] (211 nedlastinger)

Ny sang 04.11.2017 [2.85 MB] (145 nedlastinger)

Kristins Melodi (Til min beste venn) - demo 27.05.2020 [12.71 MB] (314 nedlastinger)

Kristins Melodi (Til min beste venn) - demo 11.06.2020 [15.13 MB] (312 nedlastinger)


Novalies sang - demo 16.12.2021 [14.31 MB] (122 nedlastinger)


Ny sang - demo 26.02.2017 [10 MB] (580 nedlastinger)


Sang til ei trist jente - demo 11.06.2017 [8.39 MB] (38 nedlastinger)


Opus 3 - demo 22.06.2019 [19.19 MB] (579 nedlastinger)


Opus 3 (arrangert av Finn) - demo 21.08.2019 [5.83 MB] (528 nedlastinger)

Julesang - demo 18.08.2019 [8.13 MB] (348 nedlastinger)

De fire vennenes sang - demo 28.04.2020 [4.57 MB] (315 nedlastinger)

De fire vennenes sang - demo 29.04.2020 [4.17 MB] (316 nedlastinger)

Ny sang 06.05.2020 - demo 11.05.2020 [12.16 MB] (313 nedlastinger)

Ny sang 06.05.2020 - demo 12.06.2020 [5.59 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 06.05.2020 - demo 15.06.2020 [5.16 MB] (246 nedlastinger)

Ny sang 13.06.2020 - demo 13.06.2020 [4.75 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 16.06.2020 - demo 16.06.2020 [7.52 MB] (256 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 04.10.2020 [13.28 MB] (2 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 13.10.2020 [13.83 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 13.10.2020 - demo 14.10.2020 [9.03 MB] (219 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 15.10.2020 [15.56 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 16.10.2020 [14.85 MB] (18 nedlastinger)

Tirsdag 26. September 2017

Naboer og spøkelser

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian

Mandag 16. Januar 2017

Musikkens magiske verden

Setter du pris på rock og skulle ha mulighet til å låne en tidsmaskin og dra tilbake i tiden, er det to små konserter du burde ha oppsøkt. Den ene var en ubetydelig konsert i Liverpool i oktober 1957 med en obskur gruppe som kalte seg The Quarrymen, der en kvisete 15-åring ved navn Paul for første gang stod på scenen sammen med en eldre kar som het John. Den andre konserten var i bunn og grunn ingen konsert; bare en av dagene der en ukjent engelsk 17-åring tjente småpenger på å opptre som gatemusikant på Egertorget i Oslo.

Hadde du spurt folk den gangen om det var noe spesielt med disse anonyme tenåringene, hadde de antagelig bare ristet på hodet. Noen få år senere var musikkverdenen snudd på hodet, og både Beatles - anført av duoen John og Paul - og Rolling Stones samlet horder av hylende fans hvor de enn viste seg; den ukjente 17-åringen som spilte og sang på Egertorget, var forresten en viss Brian Jones, som fikk en helt annen velkomst da han kom tilbake til Norge seks år senere.

Nei, Rolling Stones-konsertene i Sjølysthallen i 1965 blir neppe glemt av dagens pensjonister, og det samme gjelder alle som fikk høre The Beatles på scenen i 1960-årene, men likevel kan man spørre seg om hvor man finner musikkens ærlige, likeframme sjel: Er det på den gigantiske konserten med superstjernene alle kjenner til, eller er det på den nesten tomme konserten med de samme musikerne noen år tidligere da ingen hadde hørt om dem, der de hadde god tid til å hilse på publikum både før og etter spillingen? Er det i det velkjente lydopptaket av en kjent sang man har hørt så mange ganger tidligere, eller var det i pianotonene som fylte et mørkt rom bare opplyst av et par blafrende stearinlys, der man for aller første gang kunne høre en uferdig versjon av denne sangen bli spilt av komponisten selv …?

For verken kunst eller musikk handler om penger, berømmelse eller perfeksjon; det handler om å kunne avspeile følelsene sine i det man skaper - enten det er snakk om et maleri, en bok eller en sang, og nettopp derfor kan det å fokusere på de små kunstnerne være langt mer meningsfylt enn å beundre de store; naturligvis kunne man gjøre som resten av flokken, og stille seg i en lang kø i Louvre sammen med kinesiske turister for å se Mona Lisas berømmelige smil et kort øyeblikk - men mon tro om det ikke hadde vært mer interessant å kunne hilse på Leonardo da Vinci på et gatehjørne i Firenze i 1503, og spørre ham hvordan det gikk med det nye maleriet av den mystiske damen; skravlet hun mye mens hun satt modell, eller bare smilte hun for å dekke over latteren som lå på lur?

Derfor burde man aldri glemme at verdien og skjønnheten i kunsten ikke ligger i dyre gjenstander bak tykt glass på et museum, men i livet, følelsene og tårene til dem som skapte dette, og likedan i følelsene til alle som opplever kunsten; verdens vakreste bok ville ikke ha vært annet enn en bunke gammelt papir om ingen kunne lese den. Det samme gjelder musikk - når det kommer til stykket, er jo ikke lyd annet enn trykkbølger i luften som vi kan oppfatte takket være ørene våre; det som gir musikken liv, er menneskenes følelser og drømmer; for noen kan enkelte sanger vekke gode, trygge minner; for andre kan de samme sangene åpne en dør til fortiden som man ønsker å holde lukket. Musikk handler ikke om noter, rytme, plater, opphavsrettigheter eller kjendisstatus; musikk handler om menneskesjelens måte å kommunisere på i tid og rom - uten å måtte bruke ord.

Tenk over det neste gang du hører noe av Bach; ikke hør på musikken, men drøm deg tre hundre år tilbake i tiden, og lytt til sjelen hans gjennom tonene du hører; hva tror du han følte da han laget dette …?

- - - - -

Men det er ikke nødvendigvis Bach eller Tsjajkovskij‪ man må høre på eller kunne spille for å få glede av musikkens univers - når til og med en (u)musikalsk analfabet som undertegnede klarer å spille noe uten at dette automatisk fører til verdens undergang eller invasjon av grønne, kvakkende ender fra det ytre rom, kan også du klare det, så unnskyldningen “jammen, jeg kan jo ikke spille” teller ikke; du kan definitivt spille, og det jeg klarer, klarer du‭ ‏dobbelt så godt. Og siden musikk som tidligere nevnt handler om noe langt mer enn noter eller rytme, kan den også brukes til helt andre formål enn å bare spille eller lytte til en sang.

En ting er hvordan musikk påvirker psykisk helse, da musikk kan være en langt mer effektiv medisin enn all verdens piller, noe man lett kan forstå hvis man tenker etter hvordan musikk er bygd opp; ikke ulikt matematikk er musikkens verden en ryddig verden der alt har sin rette plass; en trygg, forutsigbar verden der man har kontroll og der ingenting er overlatt til tilfeldighetene - i motsetning til kaoset som kan prege et menneskeliv. Når man setter seg foran et piano og trykker på E-tangenten, hører man simpelthen lyden av en E, som i en kromatisk skala alltid blir etterfulgt av en F; ingen vonde følelser, ingen vemod, ingen spørsmål om hva som er meningen med livet eller døden: Bare en E og en F. Så vidunderlig enkelt.

For min del har jeg i løpet av det siste året pugget skalaer forlengs og baklengs i tankene, samtidig som timene har flydd avgårde mens jeg har spilt - og kan konkludere med at når man først fyller hodet med E-er, F-er, dur og moll og konsentrerer seg fullt ut om dette, får man ikke tid til å gruble på noe annet; det blir nesten som en meditativ tilstand som tømmer hjernen for all verdens bekymringer, der E-ene og F-ene er det eneste som betyr noe. Så jeg vil absolutt anbefale mennesker som sliter med depresjon, selvskading eller andre typer problemer å begynne å spille musikk, rett og slett fordi dette er et alternativ til å synke i en bunnløs avgrunn av oppgitthet og dystre tanker; musikkens verden er en oversiktlig verden der det alltid finnes håp, der det finnes løsninger på ethvert problem.

En annen ting musikk kan brukes til, er å komme seg ut av den triste spiralen som kalles ensomhet. For gutter som føler seg ensomme, kan et praktisk råd være å lære seg å spille et instrument - man behøver ikke å være et musikalskt geni for å kunne spille tilstrekkelig til at man kan finne en rockegruppe eller et band som mangler en trommeslager eller bassist. Eller man kan henge opp en lapp i den lokale musikkbutikken der man søker nye bandmedlemmer og starte en verdensberømt death metal-gruppe på egen hånd. Og har man først blitt en del av et musikkfellesskap, vil en helt ny sosial verden åpne seg ettersom det alltid er noen som kjenner noen andre - plutselig blir man invitert til fester som vanligvis ville ha vært lukket, og kan snakke med folk man ellers ikke hadde blitt kjent med. At man fortsatt kan føle seg ensom bak en tøff rolle på scenen, er en annen sak. Hvordan det er med jenteband og miljøet rundt bandet, har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg skulle anta at det er som hos gutta - med både samhold og intern rivalisering innenfor bandet, og et sosialt miljø utenfor. Fuck ensomheten, gi rocken en sjanse.

- - - - -

Hvordan skal jeg lære meg å spille da, lurer du kanskje på. Hva er bedre - å begynne å pugge skalaer til man rekker å bruke gebiss før man kan ta fatt på Fader Jakob, eller et gjør-det-så-enkelt-som-mulig-kurs der man kan spille gitar med én finger, og i løpet av et kvarter komme på nivå med Elton John på piano? Vel - det er opp til deg; før i tiden måtte man vrenge lommeboken for å kjøpe dyre lærebøker, men nå finner man det meste på biblioteket eller gratis på nettet.

Det man imidlertid bør passe seg for, er å tro på mirakler - ja, jeg vet at nå om dagen skal alt gjøres så enkelt som mulig, og i utgangspunktet velger man nivå selv; er målet å spille pønk, rekker det å kjøpe en gitar, stemme strengene, lære seg tre grep, skru forsterkeren på maks, og skremme vettet av nabolaget. Er målet å spille black metal, er det nok å kjøpe en gitar og en bensinkanne, sette fyr på gitaren mens man kauker kryptiske besvergelser av full hals, og satse på at Mørkets Fyrste ordner resten.

Men er målet å virkelig lære seg å spille, vil man raskt finne ut at det å ha oversikt over et hav av akkorder og musikalske begreper ikke er så enkelt, slik at man kan bli fristet til å gi opp før man har startet, eller å satse på enkle løsninger som lover litt for mye; hadde alle kunnet bli like gode som Mozart i løpet av en helg, hadde han ikke vært så kjent som han er. Poenget er at selv om musikk er enkelt å lære seg på de aller enkleste nivåene, trenger man tid for å komme seg videre, og dette tar som regel noen år. Spørsmålet er likevel om det er mulig å fremskynde denne prossessen litt ved å bruke tiden bedre; det er typisk at man kanskje bruker en halv time daglig på å øve å spille, samtidig som man uten å nøle tilbringer to timer foran en amerikansk TV-serie - hva om det gikk an å spille mens man gjorde andre ting; døgnet har tross alt 24 timer …?

Det er dette jeg selv har eksperimentert med etter at jeg begynte å spille igjen - å rett og slett bruke tiden mer effektivt, slik at øvingen går fortere. Resultatet er at jeg har pugget skalaer og noter før jeg har sovnet i stedet for å telle sauer, etter å ha våknet ligger jeg iblant i halvsøvne og øver med fingrene ved å spille på madrassen, og har funnet ut at det går helt greit å spille på en bok, eller hva som ellers måtte være tilgjengelig, mens man ser en film. Ettersom jeg objektivt sett er talentløs hva musikk angår, er jeg omtrent like rask som en som kjører en trehjulssykkel mens andre suser av gårde i sportsbiler, men det går sakte fremover; jeg skulle anta at om du fulgte samme tidsplan, ville du kunne spille et hvilket som helst instrument rimelig greit i løpet av ett år.

Slik har jeg delt opp musikkøvingen min for å bruke tiden bedre:

1. Grunnleggende musikkteori
Dette kan man øve på nær sagt hvor som helst og når som helst - gjerne med lukkede øyne; som nevnt et alternativ til å telle sauer før man sovner, eller man kan gjøre dette mens man går på tur, venter på grønt trafikklys, eller kjeder seg når man har sex.

2. Fingergymnastikk
Også dette er noe man kan gjøre hvor og når man vil, men har man utrente fingre, må man for all del ikke overdrive til å begynne med, og alltid huske på å riste løs fingrene med jevne mellomrom så man ikke risikerer å skade muskler eller sener. Vi har alle ti fingre, og fingrene er definitivt nøkkelen til suksess på piano eller gitar; ved å styrke fingrene og gjøre dem smidigere blir man i stand til å lære nye ting fortere; husk at verdens dyktigste musikere hadde samme utgangspunkt som du har - Django Reinhardt hadde faktisk bare åtte fingre, men var likevel i stand til å spille gitar bedre enn de fleste.

3. Rytmeøvelser
Hva dette angår, er det visse begrensninger hvor man kan øve, da det ikke passer like bra å trene opp rytmen i sin egen eller andres begravelse, men igjen er mulighetene store for å øve samtidig som man gjør andre ting; å høre på musikk mens som man eksperimenterer med takten er en utmerket anledning til å øve opp rytmesansen - man kan aldri bli for god til dette.

4. Praktisk spilling
Så er det på tide å endelig sette seg, legge fingrene på instrumentet, og få bruk for alt du har lært i punkt 1-3. Ikke stress - det viktigste er ikke å spille feilfritt, men å ha glede av spillingen.

- - - - -

Og som en liten oppmuntring til alle som føler at musikkteori virker forferdelig komplisert, kan jeg fortelle at de grunnleggende kunnskapene i bunn og grunn er enklere enn man aner; her er et lite grunnkurs i musikkteori som neppe kommer til å gi deg samme status som Beethoven, men som likevel gir en viss oversikt.

Aller først - kvintsirkelen; kan du denne, kan du det meste ettersom dette er nøkkelen til alle toneartene. Teoretisk sett kan man lære kvintsirkelen ved å bruke huskeregler av typen man lærte i barneskolen, men min egen erfaring er at det er bedre å rett og slett pugge den slik man i sin pugget alfabetet; forlengs og baklengs, til man kan den i søvne. I vår digitale tid kan kvintsirkelen virke en smule gammeldags da den er formet som en rund klokke man brukte i forrige årtusen - der hver time markerer en dur og dens parallelltoneart, alt satt opp i et system som henger sammen. Klokken 12 har man C-dur og parallelltonearten A-moll, og av en eller annen grunn er moll alltid 3 timer forsinket i forhold til dur; mens C-dur er klokken 12, er C-moll klokken 9, og mens A-dur er klokken 3, er A-moll klokken 12. Hvis du hører hvordan A-moll høres ut i forhold til A-dur, kan du høre forskjellen: Dur høres lyst ut, mens moll har en melankolsk klang, antagelig fordi moll henger med hodet og alltid er tre timer for sent ute.

Som du ser, er det dobbelt navn klokken 6; Fiss-dur er det samme som Gess-dur, og Diss-moll er det samme som Ess-moll - grunnen til dette er at de svarte tangentene på et piano har splittet personlighet; akkurat som Donald også er Fantonald, er Fiss Gess, og Diss er Ess. Ikke tenk på om Dolly også er splittet og roter med Fetter Anton i nattens mulm og mørke; bare lær kvintsirkelen uten å la hjernen tørke:

Klokken 12: C-dur - A-moll
Klokken 1: G-dur - E-moll
Klokken 2: D-dur - H-moll
Klokken 3: A-dur - Fiss-moll
Klokken 4: E-dur - Ciss-moll
Klokken 5: H-dur - Giss-moll
Klokken 6: Fiss-dur - Diss-moll / Gess-dur - Ess-moll
Klokken 7: Dess-dur - B-moll
Klokken 8: Ass-dur - F-moll
Klokken 9: Ess-dur - C-moll
Klokken 10: B-dur - G-moll
Klokken 11: F-dur - D-moll

Når du har lært kvintsirkelen, vet du faktisk mer enn Mozart gjorde da han var to måneder gammel og gjorde i buksa. Da Mozart var 17 år komponerte han sin 25. symfoni i G-moll, noe ingen av oss klarer, men du kan iallfall trøste deg med at du vet at G-moll er parallelltonearten til B-dur klokken 10.

Så over til skalaene. En vanlig dur-skala består av sju toner som hopper opp og ned lik en opphisset kanin som vil lage barn; kaninen hopper ned når det er snakk om forrige toneart, og hopper opp når det er neste toneart:

1. tone: Grunntonen
2. tone: Molltonen til forrige toneart
3. tone: Molltonen til neste toneart
4. tone: Durtonen til forrige toneart
5. tone: Durtonen til neste toneart
6. tone: Molltonen til denne tonearten
7. tone: En halv tone under grunntonen

Altså - etter 1. tone, som er grunntonen, hopper kaninen vår ned da 2. tone er molltonen til forrige toneart på kvintsirkelen, så hopper kaninen opp da 3. tone er molltonen til neste toneart, hvorpå kaninen hopper ned igjen da 4. tone er durtonen til forrige toneart, og hopper frydefullt opp igjen da 5. tone er durtonen til neste toneart, så blir den stakkars Casanovaen vår lei seg og hopper ned da 6. tone er molltonen til denne tonearten, og er så deppa at han forblir nede også i den 7. tonen. Kort sagt: opp-ned-opp-ned-opp-ned-ned.

Slik ser C-dur (C-D-E-F-G-A-H) ut med den hoppende vennen vår:

C-dur:

C   E   G
  D   F   A   H

Grunnen til at jeg bruker opp-ned-teknikken, er at den gjør det mye enklere å se forskjell på de sju tonene og betydningen av hver enkelt tone; da jeg forsøkte å lære meg skalaene tidligere, gikk de fort i glemmeboken, men ved å pugge 13 papirlapper med opp-ned-skalaene som jeg lærte utenat sitter de nå spikret fast i hukommelsen. Her er de 12 andre skalaene; Fiss-dur er som kjent det samme som Gess-dur:

G-dur:

G   H   D
  A   C   E   Fiss

D-dur:

D   Fiss   A 
  E      G   H   Ciss

A-dur:

A   Ciss   E 
  H      D   Fiss   Giss

E-dur:

E      Giss   H
  Fiss      A   Ciss   Diss

H-dur:

H      Diss   Fiss
  Ciss      E      Giss   Aiss

Fiss-dur:

Fiss      Aiss   Ciss
     Giss      H      Diss   F

Gess-dur:

Gess     B   Dess
     Ass   H      Ess   F

Dess-dur:

Dess     F      Ass
     Ess   Gess     B   C

Ass-dur:

Ass   C      Ess
    B   Dess     F   G

Ess-dur:

Ess   G     B
    F   Ass   C   D

B-dur:

B   D     F
  C   Ess   G   A

F-dur:

F   A   C
  G   B   D   E

Lag gjerne dine egne versjoner av skalaene utformet på et vis som passer deg best, og lær dem på rams samtidig som du vet hvilken plass hver enkelt tone har; uansett hvilket instrument du vil spille nå eller i fremtiden, er dette kunnskap du vil få nytte av senere. Bøker for nybegynnere, enten det er snakk om piano, gitar eller andre instrumenter, finner du på nærmeste bibliotek, og gode råd og tips finnes på nettet; når til og med jeg kan spille noe, klarer du garantert å gjøre det bedre; gi musikken en sjanse, og du kommer aldri til å angre på at du brukte litt tid på å lære deg noe du kan få nytte og glede av resten av livet.

Musikk er til for alle - også deg.

- - - - -

Til slutt vil jeg si noen ord om en liten duo som kanskje ikke er så kjent, men som definitivt har imponert meg; når undertegnede sakte kommer seg frem på den musikalske trehjulssykkelen min med en toppfart på snaue tre kilometer i timen, er det å høre musikken deres som å se en speilblank Porsche suse forbi - man blir rett og slett stum av beundring.

Den norske duoen heter Autumn Incident, og består av to jenter som har spilt sammen i flere år enda de ikke har fylt 20; når man lytter til harmoniene i Silhouette - en nydelig sang de har lagt ut på SoundCloud og som jeg hører på når jeg skriver dette - er det ingen tvil om at de fortjener all respekten de kan få, både fordi sangen har klare kunstneriske kvaliteter, og ikke minst som følge av talentet og arbeidet de har lagt i dette; bare hør selv - hvilken kjent gruppe minner dette deg om?

I forhold til det jeg fikk til på scenen ved å vræle i mikrofonen og hamre løs på Gibson-gitaren min, er spillingen og sangen deres omtrent som å høre to hvitkledde engler synge i Edens hage - sammenlignet med de desperate hylene til den fortapte rockeren Brian som blir grillet i den lokale mikrobølgeovnen og stukket med en spiss høygaffel et varmt sted der-nede.

En annen sang de har på SoundCloud, er You Should’ve Stayed, også den verdt å høre på.

Videre har duoen også lagt ut flere sanger på YouTube; en av dem er den melodiske Pen and Paper.

Så det er godt å vite at den akustiske musikken har en fremtid også i vår digitale tidsalder; jeg tar av meg hatten for jentene i Autumn Incident, og lover at hvis dere i fremtiden gir ut noe, kommer den signerte CD-en eller LP-en deres til å få reservert en plass i samlingen min sammen med Beatles og resten av musikkhistorien som fyller det jeg har i hyllene. Ønsker dere oppriktig lykke til, og stå på videre …!

- Brian