Onsdag 6. Desember 2017

Årets juleeventyr

Husker du hvordan det var å være barn, planlegge alt man skulle gjøre bare man ble stor nok, og vente spent på den mystiske karen som de voksne kalte Julenissen?

Når man ser alt maset i Julen - fra marsipangrisene som dukker opp i butikkhyllene i september til desperate mennesker som minner om utsultede zombier på jakt etter kjøtt der de løper rundt for å rekke å kjøpe obligatoriske gaver før butikkene stenger juleaften - kan man spørre seg hva det egentlig har blitt av oss nå som vi er blitt voksne; hvor ble det av alle de storslåtte drømmene, alt håpet om å finne skjulte, uoppdagede skatter i en fremtid der gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet …?

Ikke vet jeg hvordan du hadde det da du var liten, men for min del husker jeg at skoleveien var fylt av dagdrømmer, at jeg i barneskolen skrev lange historier om tidsreiser og romvesener, spilte fotball i stuen hjemme, og hadde planer om å bygge en hoppbakke på soverommet, bare for å nevne noe; kort sagt ingen mangel på fantasi. Når man så spoler frem til nåtiden, har jeg hjemme blant annet en diger kosegris i full størrelse, mange mindre griser, sju store gule badeender, en riktig søt sau, tre smilende Duracell-kaniner og den største Hello Kitty-Pez-dispenseren som var å oppdrive - da ser jeg bort fra en hel bærepose fylt av svarte badeender, hvorav én er strategisk plassert rett utenfor inngangsdøren.

Så er spørsmålet: Hva tror du en selvironisk kunstner som samler på rosa griser og har nok badeender til å fylle et helt badekar, vil skrive i forbindelse med julefeiringen? Selv lurte jeg på om jeg kanskje skulle sette i gang en ny tradisjon ved å hvert år skrive et juleeventyr som ikke bare gir deg lyst til å le, men som også setter Julen i et nytt perspektiv - og årets eventyr er inspirert av og tilegnet ei livsglad jente ved navn Marte. Nå aner jeg ikke hva hun ville gjøre dersom hun fikk stillingen som Julenissens offisielle medhjelper, slik at jeg måtte ta i bruk kreativiteten når jeg brukte henne som modell for Lille Marte, som dette eventyret handler om.

- - - - -

Lille Marte og invasjonen fra det ytre rom

Hvis du hadde dratt langt, langt mot nord, like ved der hvor Julenissen holder til, hadde du funnet et lite, rødt hus omgitt av en nydelig hage som alltid blomstrer. Hvorfor blomstene dufter så godt og fortsetter å spire mens snøen faller i skogen som omgir huset, er det ingen som vet, men kanskje er det fordi det bor en liten engel her som har et så varmt hjerte at varmen er nok til å få gresset til å bli grønt året rundt.

Den lille engelen heter Lille Marte, og hvorfor hun ikke spiller harpe og synger sammen med de andre englene, er det heller ingen som vet, men det kan ha noe å gjøre med at mens engler flest ser veldig høytidelige ut der de i kor synger salmer og lærer å spille harpe, brukte Lille Marte harpen som akebrett og trampoline, og forsøkte å finne ut om den også kan brukes som bumerang, selv om hun sa pent unnskyld da sjefsengelen fikk den i hodet. Etter denne episoden flyttet Lille Marte til det røde huset og ble Julenissens medhjelper, der hun gjør sitt beste for å hjelpe, selv om ikke alle blir like glade. For Lille Marte har et barns hjerte, og er det noe alle barn vet, så er det at voksne kan være fryktelig kjedelige, og misforstå absolutt alt.

Som den gangen da alt vesle Tobias ønsket seg til Jul, var at pappaen hans skulle slutte å ha vondt i en tann, for pappa ble sint og irritert når han hadde tannpine. Lille Marte syntes så synd på stakkars Tobias at på juleaften ble pappaen hans kidnappet av en frenetisk tannlege som dopet ham ned og brukte julekvelden til å trekke ut alle tennene mens han drakk Vodka og skrålte “Glade Jul”. Hva pappaen til Tobias mente om å bruke gebiss resten av livet, er en annen historie. Men slik er nå voksne - de finner alltid noe å klage på.

Eller den gangen Julenissen følte at reinsdyrene hans trengte en velfortjent ferie, og bestilte nye reinsdyr. Bare pass på at alt er i orden, for det er flere som skal ha gaver, fortalte han Lille Marte, som strålte som en sol, og sa at ingenting kan gå galt. Like etter snublet hun så lang hun var så gaveønsker og navnelapper fløy i alle retninger, men gjorde sitt beste for å rydde opp. Noen dager senere fikk alle gavene sine; en beduin i utkanten av Sahara fikk et sett bildekk til en klassisk BMW, en bilentusiast i Tyskland ble vekket av en flokk sultne reinsdyr utenfor garasjen sin, og Julenissen selv fikk tre flotte kameler og et lite harem av søte, mørkøyde jomfruer.

For ikke å forglemme den gangen da innbyggerne i en avsidesliggende bygd begynte å krangle like før Jul, og Lille Marte ville overraske og muntre dem opp ved å bytte gaver. Ei jente som likte å eksperimentere når hun lekte doktor, fikk en bibelanalyse i fem bind skrevet av en tysk professor, ungkaren Jonas fikk ‪‪‪en kokebok som fortalte hvordan han skulle lage rødbeter på deprimerende dager, evig sure enkefru Olsen fikk en oppblåsbar Barbara med vibrerende pupper, og presten svimte av da han fant to par håndjern, en pisk samt boken “Nå er du i min makt, slave” under juletreet.

Denne morgenen hadde snøen varsomt lagt seg over tretoppene lik en myk, hvit dyne, men hagen rundt det røde huset var som alltid like duggfrisk, og blomstene strakte seg mot sollyset. Lille Marte våknet tidlig, ga teddybjørnen sin en god, varm klem, og bestemte seg for å være ekstra snill idag. Men hva skulle hun finne på? Alle gavene var for lengst bestilt, og over hele verden satt barn og ventet på at en stresset Julenisse skulle foreta halsbrekkende akrobatiske øvelser og klatre gjennom pipa.

Et eller annet sted der ute måtte det likevel finnes noen som ønsket seg noe, men hadde gitt opp å få det. Lille Marte sukket. Voksne var så dumme. Mens barn fylte hjertene sine med drømmer og ventet på at de skulle bli oppfylt, snakket voksne om realiteter og problemer mens de stirret på en liten skjerm og trodde meningen med livet var å finne i en iPhone. Så ble de deppa fordi de leste noen ord på denne skjermen, og la ikke merke til at solstrålene smilte til dem.

   -  -  -

I et lite land som heter Norge finnes det en bitte liten by som heter Oslo. Hadde du gått langs en av gatene der denne tidlige morgenen juleaften, hadde du kunnet se en Julenisse av det større slaget. Det ville feil å si at han var like rund som Obelix, for selv om det er temmelig politisk ukorrekt å si det, var han minst dobbelt så stor. I hjemlandet var han kjent som “Det gule monsteret”, men følte seg overhodet ikke som et monster. Hadde du sett godt etter bak det hvite skjegget og julenissekostymet, hadde du fått øye på en sårbar, liten gutt som bodde innerst inne i sjelen til denne mannen, som het Yuki og var en kjent japansk sumobryter.

Hvordan han hadde havnet her i Oslo på juleaften, er en lang historie, men det begynte med at Yuki, som var svært flink til å omgå alle forbudene i sumosporten og kjente strippebarene i Tokyo like godt som notisbøkene der han hadde skrevet ned navnene på veninnene han hadde lekt doktor med, en vakker dag fant ut at livet hans var like tomt som en gjennomsnittlig rosabloggers hjerne. Umettelig når det gjaldt kreativ sex både med og uten pisk og lenker med det meste som kunne bevege seg på to eller fire bein, fikk han primærbehovene sine dekket flere ganger om dagen, men hvor ble det av kjærligheten og Den Rette …?

Yuki tok frem Skjebnemynten han hadde vunnet i poker en fuktig natt, puttet mynten i en liten eske, ristet den, sa farvel til fortiden, og lot skjebnen bestemme livets videre vei. Etter litt klabb og babb der han holdt på å bli middagsmat hos en vennlig stamme med kulinarsk interesserte urinnvånere i regnskogen i Amazonas, endte han til slutt i et nissekostyme på gaten i Oslo, fast bestemt på at den neste som rundet hushjørnet, ville være Den Rette, uansett hvem det var. Det hadde nemlig mynten besluttet, og Yuki var fast bestemt på å gi Drømmekvinnen sin alt han hadde av kjærlighet og sexlyst.

Og skjebnen smilte til Yuki. For den som gikk ham i møte på den andre siden av hushjørnet, var ei nydelig jente som følte seg ensom og lurte på hvor hun kunne tilbringe juleaften. Bak henne sjanglet en heller rufsete kar som hadde festet hele natten og endt på et nachspiel han overhodet ikke husket noe av, men det var ikke så farlig, for det gjorde heller ingen andre, da kollektivt hukommelsestap er en viktig del av den tradisjonsrike norske drikkekulturen. Denne karen, som het Mattis, hadde etter hvert kommet i en filosofisk stemning der han følte han var ett med resten av universet, og grublet over eksistensielle spørsmål som “Hvem er jeg” og “Hvorfor kjører ikke giraffer trikk”. Mysteriet han overhodet ikke kunne finne svar på, var imidlertid om det finnes liv på andre kloder. Og hvis det gjør det - så hvordan ser de ut? Hvor mange øyne har de, og hvordan påvirker dette salget av solbriller? Det blir fort dyrt når man må kjøpe tre par bare for å dekke øynene i nakken. Bruker de bankkort, eller tar de det på krita når de handler? Mattis ble helt ør i hodet av å tenke på hvor mange skapninger som måtte leve der ute i universet med solbriller kjøpt på kreditt.

Men mest av alt ønsket han seg noen som kunne gi ham kjærlighet. Og sex. Mye sex. Kolofenomenalt mye sex. Uten å måtte bli offer for sine kollegeres perverse lyster, som lot ham gå gjennom en helvetesuke der han ble tatovert på stumpen, måtte løpe naken gjennom byens hovedgate, ble presset til å strippe for ei ukjent jente, og gjort til et mannlig sexobjekt i bokseringen. Med en god advokat i en amerikansk rettsal ville erstatningskravet for prøvelsene han hadde vært gjennom kunne dekke utgiftene til å kjøpe halve New York.

Lille Marte syntes synd på Mattis, og følte at det ville være feil å la skjebnen bestemme her - de to søte turtelduene måtte da få en sjanse til å få oppleve den store kjærligheten sammen. Derfor stoppet den nydelige jenta opp da hun fikk en uventet melding på mobilen, slik at det ble Mattis som rundet hushjørnet først.

Yuki ble litt overrasket da han så hva skjebnen hadde kommet frem til, men skjebne er nå skjebne. Han kastet seg over Mattis, overøste ham med våte kyss, og sa det rett ut: ダーリン。私はあなたを愛しています。 Mattis stirret på Yuki med øyne runde som tallerkener. Og så et vesen utkledd som Julenisse, et vesen som sett med hans øyne hadde to hoder, fire øyne og to røde neser. Kort sagt et fellende bevis på at han hadde fått nærkontakt av tredje grad med en utenomjordisk sivilisasjon, og i en sådann stund er det ikke lett å finne ord. Yuki på sin side følte at han hadde funnet en som omsider var klar til å gi ham den kjærligheten han ventet på, men var for sjenert til å vise det. Han oversatte til engelsk: “Darling. I love ya.”

Mattis, som ikke var helt sikker på hvilken hashtag man måtte bruke for å vise at man tar avstand fra å bli analundersøkt av aliens fra andre planeter, sa det første som falt ham inn: “Me too.” Yuki tolket dette som et klart “ja”, tok Mattis under armen mens han sprellet med beina, og begynte å rusle mot hotellet samtidig som han fortalte Mattis hvor høyt han elsket ham, og hvor mye han så frem til å leke doktor. Alt Mattis tenkte på, var at han nå var blitt bortført av et romvesen som ville frakte ham til en ukjent klode, og sjokket gjorde ham stum som en østers. Farvel, Moder jord.

Lille Marte sukket oppgitt når hun så dette. Typisk voksne. Først vil de ha sex, og maser og maser. Og når de får ønsket sitt oppfylt, vil de ikke ha det likevel. Skal jeg gi masekoppen en sjanse til? Egentlig ville hun si nei, men det lille englehjertet hennes sa ja.

I samme øyeblikk snublet Yuki, og Mattis benyttet sjansen til å rømme mot friheten, like ivrig som en fembarnsfar som etter tjue års monogami plutselig ser portene til toppløsbaren “Kåt og Våt” åpne seg. Men mens han løp for livet med Yuki pesende fire meter bak, måtte Mattis gjøre det alle gjør i en krisesituasjon nå til dags, nemlig å ta en selfie, og oppdatere sosiale medier med noe som kan brukes i nekrologen: “HJELP. Invasjon fra det ytre rom. Flykter fra et romvesen utkledd som julenisse. Dette er slutten. #RIPMattis #ViSomMinnesMattis #Mattis4Ever”.

Yuki på sin side var forbauset når han så hvordan disse søte og eksotiske nordmennene reagerte på litt spontan kjærlighet. Vel var folk sjenerte også i Japan, men dette tok kaka. 停止し、ropte han, 私はあなたを愛しています! Dog uten at Mattis så ut til å gjengjelde kjærlighetserklæringen, for han løp som om han han hadde den sultne svigermoren til Dracula etter seg.

Omsider nådde han frem til radiostasjonen der han arbeidet, galopperte gjennom lokalene, rasket med seg en stekepanne som slagvåpen, smelte igjen døren etter seg, og følte seg som en livstidsfange etter en vellykket flukt fra Alcatraz. På den andre siden av døren stod stakkars Yuki, hvis vennlige ord hadde hatt en helt annen virkning enn hjemme i Tokyo. Å misforstå betydningen av 私はあなたを愛しています var komplett umulig, da selv en japansk treåring forstod hva han mente. Grunnen til at nordmannen oppførte seg så rart, måtte være at han var usedvanlig sjenert og ville gjøre seg uoppnåelig. Yuki humret - disse pussige nordmennene var jammen noe for seg selv. Men i krig og kjærlighet er alt tillatt. Han hamret på døren med knyttnevene, og sa med kraftig røst: ドアを開けてください。 私はあなたを愛しています。 あなたはそれをよく知っています。

En vettskremt Mattis tok der og da sitt livs beslutning. Selv hadde han klart å slippe unna det utenomjordiske monsteret, men hva med resten av byen? Ingen tvil - det var i slike øyeblikk verden trengte superhelter. Han satte seg ved mikrofonen med stekepannen trygt innenfor rekkevidde, og tok fatt på den mest dramatiske direktesendingen i norsk radiohistorie. Med skjelvende stemme beskrev han hvordan han hadde unnsluppet den overhengende faren, og hulkende fortalte han lytterne at dette sannsynligvis var deres siste dag i live. De heldigste kunne regne med å havne i en dyrehage eller et laboratorium på en fremmed klode. Avbrutt av den intense hamringen til Yuki konkluderte han med at dette er Slutten. Udyrene i julenissedrakter var sikkert altetende kannibaler, og både elskerinnen din, barna dine, hunden din, og du selv kom til å havne på en middagstallerken eller i frysedisken på et interplanetarisk supermarked.

Nyheten slo ned som en atombombe ved frokostbordene. For ingenting er som god, gammeldags frykt når man skal gjøre en liten fjær om til fem dusin trailere fulle av blodige, nyslaktede hønselik. Hvis du spør folk om de la merke til den skumle mannen med det røde skjegget som krysset gaten et kvarter tidligere, spiller det ingen rolle at dette i virkeligheten var ei liten jente med barbiedukken sin - noen vil beskrive hvilken farge skoene han hadde, andre vil fortelle at de ble skremt av det dyriske uttrykket i øynene, mens atter andre er villige til å sverge på at han har gjemt seg under sengen deres.

Bland denne frykten med en busemann som er på moten der og da, og du får en saftig blanding det lukter dynamitt av. I riktig gamle dager var ingenting farligere enn slemme hekser som gjorde fæle ting uten en tråd på de sosiale, nattlige møtene med ham-der-nede. Bare ordet “heks” var nok til å få folk til å hoppe opp av stolen og rygge fem meter bakover. Senere var ordet “jøde” nok til å få folk til å hoppe opp og rope om hjelp fra en mann med bart. Så var det en seksuell legning som begynte på bokstaven “p” som fikk folk til å velte halve inventaret. Nå var turen kommet til Julenissen, og alt som kunne minne om røde toppluer og hvitt skjegg fikk folk til å hyle som stukne tyrkiske griser. Som en livredd seksåring så treffende sa det da hun så pappas godmodige, smilende fjes bak julenissemasken: “Mamma! Monsteret har spist opp Pappa!”

Nettavisene, som ble nedringt av desperate mennesker som endelig kunne få sine femten minutters berømmelse ved å fortelle om møtet med de utenomjordiske, kom raskt på banen og sparte ikke på kruttet. Særlig er det tre ord redaksjonene er glade i når de skal selge nyheter, og det er skrekk, monster og død. Stifter du bekjentskap med en skrekkbakterie eller får øye på en monstermarihøne, er det fortsatt håp. Men kommer dødsskilpadden, kan du like gjerne ringe presten og bestille begravelsen. Nettavisen var først ute med nyheten: “Monsternissene kommer”, etterfulgt av Aftenpostens “Flukten fra skrekknissene”. VG skapte ville tilstander med “ALT OM VERDENS UNDERGANG: DØDSNISSENE ER HER.”, Dagbladet brukte en annen innfallsvinkel og skrev at man først måtte bli kjent med de nyankomne uten å vise fordommer eller rasistiske tendenser, mens Klassekampen slo fast at nå er det viktig å vise solidaritet, og at romnissene hadde like mye rett til å være her som vi andre.

Antagelig den eneste som ikke hadde fått med seg de kataklysmiske, apokalyptiske nyhetene, var Stian, som jobbet i radioen sammen med Mattis. Etter en lang natt heller ikke han husket noe av, sov han ut rusen i et siderom, og følte at halsen var like tørr som egyptisk sandpapir da han våknet. Av en eller annen grunn hadde han også kledd seg ut som Julenisse. Men hvorfor? Si dét. Dette var et av tilværesens store mysterier. Etter en heroisk kamp mot planetens tyngdekraft, klarte han å komme seg opp av sofaen, og ravet ut av rommet, der han fikk øye på en skrekkslagen Mattis med stekepannen i hånden.

ET NYTT MONSTER, vrælte Mattis så man kunne høre det i Gjøvik. Jeg er Stian, hørte Stian seg selv si, men Mattis, som fortsatt hadde problemer med å fokusere blikket, holdt seg til vitenskapelige fakta: Du er avslørt, ropte han, Stian har bare to øyne - du har fire! Videre argumentasjon mot dette forskningsresultatet var nytteløs, så Stian tok beina fatt fulgt av Mattis viftende med stekepannen som om det var en klubbe de hårete forfedrene hans brukte i steinalderen, og balanse i regnskapet ble det først da Stian åpnet oppvaskmaskinen, og fikk tak i en annen stekepanne. Dermed begynte den store duellen, og i mangel av Star Wars-rekvisita og lyssabler var stekepanner en brukbar erstatning, noe lytterne som fortsatt satt ved radioen uten å hylende ha rømt ut på gaten, kunne bevitne: BOOOING! BANG!!! KRAAAAASJ!!!!!!! Etterfulgt av lyden av Yuki som etter å ha brutt opp døren stormet frem for å hjelpe sin elskede, og skriking om monstre, romvesener, to falske Julenisser, kjøkkenutstyr og Armageddon.

Lille Marte kunne knapt tro sine egne øyne da hun så kaoset som utspant seg. Det var bare så typisk voksne å misforstå alt og oppføre seg som småunger i barnehagen. Det hun ville, var at alle skulle bli glade på julekvelden. Var det virkelig så vanskelig å være venner? Hun sukket dypt, og tuslet bort til Julenissen for å spørre om hun kunne låne vanndampmaskinen hans.

Med den skrev hun store, hvite bokstaver på himmelen så alle kunne se det: IKKE VÆR REDDE, DUMMINGER. HVORFOR ER DERE SÅ SLEMME MOT JULENISSEN NÅR HAN ALDRI HAR GJORT DERE NOE VONDT? IKKE LA DEN DUMME FRYKTEN DERES ØDELEGGE JULEN. GOD JUL, ALLE SAMMEN.

Menneskene så opp og leste dette, før de vendte blikket mot hverandre, og skamfullt så ned i bakken. Lenge lette de etter monstrene de nettopp hadde flyktet fra og vært så redde for, men uansett hvor mye de enn prøvde å finne dem, fant de ingen. Kanskje fordi de aldri hadde vært der.

Og utslitt etter en lang dag, la Lille Marte seg til å sove. Men før hun falt i søvn, ønsket hun teddybjørnen sin God Jul, og ga ham en varm klem.

- - - - -

… og dette var årets juleeventyr fra min hånd; håper du liker det. Men til tross for at eventyret altså er tilegnet Marte, er det også en liten julegave til deg og alle andre som får lyst til å trekke på smilebåndet når du leser dette.

Om du vil, kan du gjerne dele lenken til denne siden med andre du kjenner, da historien om Lille Marte er et eventyr litt utenom det vanlige som alle voksne burde lese.

Håper du får en riktig fin førsjulstid, og husk at så lenge det fortsatt finnes badeender og små engler, er det alltid håp.

- Brian

Torsdag 26. Oktober 2017

Hvordan trylle frem en million …?

Håper den snille og hyggelige naboen i etasjen over ikke snubler over denne siden med det første, for liksom andre er gode til det ene eller det andre, virker det som om min spesialitet er å dumme meg ut; neste stopp blir vel å migrere til Sydpolen og få en stillferdig, filosofisk innstilt pingvin som nabo.

Alle som kjenner meg, vet at det siste året ikke har vært enkelt for min del, slik at jeg trengte en liten oppmuntring i form av litt ro og inspirasjon som kunne dytte meg fremover, hvilket ikke var særlig lett med de forrige beboerne og en hoppende utgave av Hunden fra Baskerville. Så dukket den nye naboen opp med det strålende smilet sitt, og jeg begynte å skrive igjen med en hastighet som ville ha gjort en rosa smurf blå av misunnelse.

Derfor er jeg oppriktig takknemlig for at hun har gitt meg inspirasjonen jeg trengte, samtidig som jeg er redd for at hun kan misforstå meg, og tro at jeg ser på henne som noe mer enn en snill nabo. Akkurat det kan hun ta helt med ro, for som jeg skrev i Naboer og spøkelser - hvis hun befinner seg i eliteserien, er undertegnede på nedrykksplass i 8. divisjon, og jeg er mer opptatt av å bruke årene jeg har igjen før jeg havner seks fot under jorden til å gjøre denne verdenen litt varmere å leve i enn å ha store ambisjoner; sexlivet mitt er for tiden like ambisiøst som Dalai Lamas, og det er antagelig bare et spørsmål om tid før undertegnedes åndelighet når et nivå som sørger for at sjelen begynner å sveve en halv meter over kroppen slik at jeg får vanskeligheter med å komme meg gjennom normale døråpninger.

For det andre har jeg ikke glemt noe ei jente jeg hadde som nabo i året da jeg bodde på hybel, fortalte meg da jeg spurte henne om hvorfor hun flørtet med alle andre, men ikke med meg: Du er for dyrebar til å flørte med, var svaret; kloke ord fra ei flott jente. Den samme innstillingen har jeg til naboen over: Et menneske jeg har stor respekt for fordi hun er så positiv og har sans for humor; et fantastisk, levende menneske som jeg på alle måter ønsker lykke til videre uten å tenke på noe “mer”; det er fullt mulig å respektere en kvinne uten å måtte sikle etter puppene hennes uansett hvor heterofil man er.

Som kjent er jeg ikke av typen som leser “Se og Hør” og løper rundt med en selfiestang; hadde jeg fått besøk av Elvis midt i frokosten, hadde jeg vært mer opptatt av at han kunne sitte behagelig enn å hyle og be om autografen hans. Følgelig prøver jeg å ta hensyn til henne som en god nabo og være musestille hvis jeg er oppe om natten slik at hun kan få en rolig natts søvn før hun skal på jobb, og hvis hun i fremtiden skulle bli lei seg, har hun i likhet med alle andre i min omgangskrets, fri tilgang til Brians oppmuntringstjenester der jeg etter beste evne forsøker å stille opp om noen jeg kjenner trenger trøst eller oppmuntring; riktignok er det visse tekniske og praktiske utfordringer som må løses før jeg kan ta opp konkurransen med Alladins lampeånd og bosette meg i en gammel lampe, men jeg forsøker så godt jeg kan å være der om noen trenger meg; det er bare å si ifra.

På den annen side skal jeg ikke nekte for at jeg har begynt å sette pris på de daglige, humoristiske innslagene på radio som hun er en del av - i et tidligere innlegg skrev jeg at å høre showet uten henne var omtrent som å se Ronaldo spille fotball med amputerte bein - og i forrige uke snakket hun om hennes evne til å gamble på panteautomaten i håp om å vinne en million, noe jeg selv sant å si aldri gjør, ettersom jeg er en smule uenig i at generalsekretæren i Røde Kors skal ha så høy lønn; han kunne klart seg utmerket med halvparten. Da jeg hørte henne fortelle dette, fikk jeg assosiasjoner til den lille piken med svovelstikkene hvis drømmer blir knust av tilværelsens uutholdelige motorsag; riktignok klarte hun å vinne akkurat denne gangen, men når man ser “Ingen gevinst”-lappene liggende foran panteautomatene, er det ikke vanskelig å forstå folks skuffelse når de ikke vinner, hvilket dessverre skjer langt oftere enn det motsatte. Følgelig fikk jeg lyst til å leke litt med den kreative delen av de små grå, og finne en måte den hyggelige naboen min kunne få millionen sin på.

For hvor vanskelig - eller hvor enkelt - er det egentlig å trylle frem en million i våre dager da man knapt får kjøpt et kott på Majorstuen til det firedobbelte …? Da ser jeg bort fra svarte flosshatter fulle av hvite kaniner. Hvis noen der ute har sans for humor uten å være redd for å ta sjanser, kan et forsiktig tips være å introdusere en vill idrett med både litt nakenhet og mye latter for et større publikum; jeg skal ikke love at det å arrangere et norgesmesterskap i “Slakt Grisen!” kan gjøre deg til mangemillionær, men jeg skulle anta at det ligger en økonomisk gevinst i å tenke utenfor rammen av det politisk korrekte; spør du meg, er samfunnet vårt altfor opptatt av å ikke støte eller krenke noen, og er således blitt like kjedelig som Disneys familievennlige utgave av Mikke Mus; alt skal pakkes inn i silkehansker. Det dagens verden trenger, er et opprør som i likhet med pønken i 1970-årene peker nese til alt det bestående.

Men tilbake til naboen min og idéen jeg har fått med tanke på millionen. Hvem er hun? En sprudlende, fargerik person. Derfor har jeg tenkt litt frem og tilbake, og til slutt endt opp med en skisse til et kunstprosjekt - håper hun ikke begynner å jage meg med en par nyinnkjøpte boksehansker dersom hun ikke har sans for idéen, men alle som kjenner meg, vet at til tross for at de kreative forslagene mine til tider kan være like ville som en flokk sjimpanser som okkuperer Carl I. Hagens badeværelse, forsøker jeg å gjøre mitt beste.

- - - - -

Tenk deg et abstrakt kunstbilde som består av 777.777 piksler (med en høyde/bredde på 881/882 piksler), som selges i små deler på 10 piksler hver. Altså 77.777 deler i alt; den siste delen med 7 piksler består av informasjon om prosjektet. Hver del koster 30 kroner, og gir rett til å legge ut en lenke til et eget bilde fra delen man har kjøpt. Men det stopper naturligvis ikke der. For hele kunstbildet er utformet som en gåte - nøkkelen til en skjult kode, som gir kr.1.000.000 i premie.

Koden er bygget opp slik at man samler opp informasjon og hint gjennom flere trinn før man kommer frem til målet, men ikke nødvendigvis - man kan også gå direkte til bildet, og forsøke å gjette seg frem; dette skal være enkelt, men tilstrekkelig vanskelig til at ikke folk og fé kan finne frem til svaret. De første hintene vil være å finne i noen av de 77.777 bildene folk har lagt ut. Andre hint kan være sitater fra mindre kjente bøker. Eller små detaljer i bildene som naboen min legger ut på Instagram. Eller navnene på fjerne stjerner på nattehimmelen. Absolutt alt kan brukes som grunnlag for å lage en kode.

Poenget er at dette skal være en utfordring for skaperkraften og intelligensen - et komplekst, avansert puslespill som er en skattejakt både i den virtuelle og den fysiske verdenen. Alle kan være med, men den eneste som kan heve førstepremien, er den første som finner svaret samtidig som vedkommende har kjøpt en del av bildet. Likevel er det fritt frem for gruppesamarbeid med venner for å finne løsningen; pengepremien kan jo etter eget ønske deles opp i vennegjengen.

Man kan også ta med et annet interessant element: Spill med skjebnen - også som en del av koden, som ikke er statisk, men endrer seg som et resultat av valgene folk tar. Som jeg skrev i presentasjonen av Skjebnemynten tidligere; for øvrig et fascinerende prosjekt der man i ettertid kan se hvilke endringer selv små valg kan føre til:

Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

[…]

Resultatet er iallfall at det er tankevekkende hvor få som egentlig forsøker å utforske livet; hvor mange liv tror du fremtiden din består av? Ett …? Feil. Fakta er at fremtiden vår består av ufattelig mange liv - potensielle resultat av de ufattelig mange valgene som står foran oss; valg vi selv kommer til å ta, bevisst eller ubevisst. Det stemmer at vi bare kommer til å leve ett liv, men hvordan dette livet kommer til å arte seg, er fortsatt et åpent spørsmål, og til tross for at “folk flest” lever i en rimelig konvensjonell tilværelse der de følger den kjedelige “hovedveien” i livet sitt uten å tenke mer over dette, er det fullt mulig å velge andre løsninger: Hva om; hva ville skje dersom man gjorde noe helt annet enn det man vanligvis ville ha gjort, og fikk øye på det man overser?

I dette kunstprosjektet kunne man utfordre skjebnen ved skrive ned svaret på en krøllete, skitten papirlapp uten å nevne et ord om at dette er løsningen på en gåte som gir en million i gevinst, og på en tilfeldig dag legge den i en krok på et fortau i en norsk by: Hva kommer til å bli skjebnen til lappen - kommer den til å bli plukket opp av en heldig Fetter Anton som ser potensialet i dette, eller kommer folk til å bare gå forbi, uvitende om at de nettopp har passert en million …? Dette kunne dokumenteres med et skjult kamera - filmen om menneskene som gikk forbi milliongevinsten.

Og hvilke motiver skal så de 77.777 bildene ha? Dette er noe man kan vurdere, men her er en idé man ikke ser så ofte: Lego-figurer i et landskap av naken hud. Hvilken pervers tankegang, tenker du kanskje. Slapp av. Poenget er at bilder av avkledde mennesker ser man så å si over alt; det er ingenting nyskapende i dette med mindre man er en god fotograf og lar lyset og skyggene leke seg med kroppen på en måte som ikke er blitt gjort før. Lego er det derimot ikke så ofte man ser i denne sammenhengen: Når så du sist en nærsynt Lego-arkeolog som for første gang i sitt sexfrie liv får studere en kvinnelig brystvorte på nært hold, og lurer på hva i all verden dette er for noe? Man må huske på at det ikke er noen dans på roser å være en Lego-figur, risikere å bli delt opp i mindre deler og måtte bytte hode med en annen, og ellers være forvist til et liv der alle senger, stoler og sexleketøy er laget av harde, kalde klosser - også Lego-figurer har følelser og behov for varme og mykhet; slipp Lego-mennene fri, og gi dem en silikonfri pupp å kose seg med.

Ooooops. Der gikk jeg vel over streken. Håper du forstår humoren i dette før du stempler meg som en fortapt mannsgris med unevnelige, kjønnsdiskriminerende tanker om bruken av Lego.

I det hele tatt virker det som om regelen er at man forsøker å holde Lego-figurene innenfor et univers av klosser uten å la dem utforske verden utenfor, men ingen regel uten unntak - her er et humoristisk bilde der en lærevillig Lego-dame utfører oralsex på partneren sin tydelig inspirert av menneskene i bakgrunnen. At produsenten av en barnevennlig leke som Lego ikke ble så begeistret da de fant ut ut den polske kunstneren Zbigniew Libera brukte klossene de sponset ham med til å bygge Lego-konsentrasjonsleire er en sak, så det spørs hva de ville ha sagt om 77.777 bilder av Lego-figurer som utforsker nakne menneskekropper lik astronauter på fremmede kloder, men hvorfor ikke; hvorfor skal man sette grenser for kunst …?

Andre temaer enn Lego-figurer på oppdagelsesferd kan selvfølgelig også brukes; min vane tro har jeg et par alternative, kontroversielle forslag på lager, men ettersom et av dem i verste fall kan sette halve Midt-Østen i brann og gjøre meg et hode kortere, er det kanskje best at jeg ikke nevner dette her; stikkordet er en kjent profet i Lego-format.

Med 77.777 deler og en pris på 30 kroner pr. del blir det kr.2.333.310 i alt; kr.1.000.000 til den som første som løser gåten, kr.333.310 til gjennomføringen av prosjektet, og kr.1.000.000 til naboen min. Dette krever mer arbeid og fantasi enn å kjøpe et Flaxlodd, men til gjengjeld ville et slikt prosjekt være langt morsommere å få til.

- - - - -

Og det var alt for denne gangen; beklager at jeg ikke oppdaterer denne siden så ofte, men er konstant sliten, og føler meg like sprek som en vampyr på vegetarianerdiett. Skulle imidlertid også du ha et ønske om å bli en million rikere, eller ha andre ønsker; bare si ifra - det kan hende at det finnes en løsning du ikke har tenkt på. Husk at ingenting er umulig, og at ethvert spørsmål har minst to riktige svar, uansett hvor vanskelig det enn måtte være: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Så opp med hodet, og ønsker deg en fortsatt fin høst.

- Brian

P.S.: Etter å ha skrevet dette, har jeg fått flere idéer til hvordan naboen min kan trylle frem en million, og jeg er ikke i tvil om at hun kan klare det hvis hun skulle ha lyst til å forsøke. Prosjektet jeg skisserer i innlegget, består til syvende og sist av tre deler som alle kan gjennomføres uavhengig av hverandre: Skattejakt, spill med skjebnen og noe uortodoks bruk av Lego - eksempelvis vil jeg gjette på at det er et marked for en kunstbok med fotografier av Lego-figurer på oppdagelsesferd i et landskap av naken hud.

Men idéen som kanskje har mest potensiale i dagens verden der folk stresser rundt og føler at tilværelsen består av en lang liste med krav man må leve opp til, er å kunne senke skuldrene og la skjebnen avgjøre hvilken vei livet skal ta; universet går ikke under og jorden blir ikke invandert av grønne, kvekkende ender fra Jupiter om ei jente går ut uten sminke selv om det kanskje virker slik i hennes øyne. Som sagt - hva ville skje dersom man gjorde noe helt annet enn det man vanligvis ville ha gjort, og fikk øye på det man overser?

Så dersom naboen min hadde skrevet en blogg som var like fargerik som hun selv, beskrevet hvilke muligheter vi alle faktisk har, og hvordan man kan åpne seg for disse mulighetene ved å spille med skjebnen, tror jeg dette ville bli satt pris på i et bloggunivers fylt av klisjér. Rosablogger eller livsstilsblogger går det 13 på dusinet av - man trenger noe helt nytt, og det er i kunsten man finner friheten til å utfordre vedtatte sannheter; har man en søppelbøtte fylt av noe alle andre mener er søppel, får dette en ny økonomisk dimensjon dersom man setter søppelbøtten i et hvitmalt utstillingslokale og kaller verket “Storbyens ode til Picasso” med en utsalgspris på kr.45.000. Ti år senere blir dette nyskapende kunstverket som gjennom sitt abstrakte uttrykk så levende skildrer kaosets sublime duft, hyllet og omsettes for to millioner. Var det noen som snakket om å trylle penger ut av løse luften …? D.S.

- - - - -

P.P.S.: Naboen min har definitivt sans for humor, så jeg håper hun ikke putter undertegnede i en finsk vaskemaskin fordi idéene mine er altfor ville og kreative, men her er en ny, spontan idé. Utstillinger der folk kommer påkledd og kan se fotografier av nakne mennesker eller dyr er noe alle kjenner til. I 2013 hadde Leopold Museum i Wien en alternativ innfallsvinkel, da besøkende i Adams og Evas drakt kunne beskue utstillingen “Nude Men” med 300 malerier, fotografier, tegninger og skulpturer av den nakne mannskroppen i historisk perspektiv. Men hva om man snudde det hele på hodet, og hadde en kunstutstilling med fotografier av påkledde mennesker og påkledde dyr som bare var åpen for personer uten en tråd? Det samme kunne gjøres som et performance-prosjekt i Frognerparken; kle på alle statuene, la Sinnataggen stå der i ullgenser og topplue, og bare la nakne personer gå rundt i parken og se kunstprosjektet - dette har garantert aldri blitt gjort før.

Enkelte fotografer har fokusert på klærnes betydning ved å gi ut fotobøker med bilder av de samme menneskene både med og uten klær, slik Sophia Vogel gjorde i prosjektet With and Without, eller Dag Öhrlund i boken Nakna Svenskar, men en park full av påkledde statuer som i utgangspunktet var nakne, og nakne besøkende som i utgangspunktet var påkledde, ville være noe helt nytt. D.D.S.

Søndag 15. Oktober 2017

Sanger til gode venner

Kristins Melodi [11.04 MB] (21 nedlastinger)

Idas sang [10.82 MB] (26 nedlastinger)

Ny sang 04.11.2017 [2.85 MB] (14 nedlastinger)

Onsdag 27. September 2017

Naboer og spøkelser

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt livstegn fra meg så lenge, men håper du kan tilgi meg når jeg forteller hvorfor.

For etter at M. gikk bort, føles det omtrent som å sitte igjen med knuste glasskår av det som tidligere var noe uendelig verdifullt; det fantastiske mennesket hun var, er ikke lenger til, og visstheten om at det eneste som er igjen av henne, er en gråsvart gravstein, kjennes like tung som steinen selv; en viktig del av verden er borte for alltid - et tomrom som aldri kan bli fylt igjen.

Samtidig føler jeg at noe må være fundamentalt galt i samfunnet rundt oss når ei jente som ble misbrukt som barn, forsøkte å ta livet sitt som 9-åring, ble voldtatt første gang som 13-åring, og dør som 21-åring - samtidig som ingen blir stilt til ansvar; ingen bryr seg, og alt går videre som om ingenting hadde skjedd; var livet hennes virkelig så lite verdt …?

Derfor har jeg til tider vært langt, langt nede i løpet av det siste året; en skygge av den ukuelige optimisten jeg vanligvis er, og selv om jeg har forsøkt å gå videre, har jeg stort sett ikke kommet av flekken; det eneste lyspunktet har vært musikken, der det sakte går fremover med spillingen.

Nå har jeg imidlertid funnet ro i sjelen og begynt å skrive igjen, og hovedgrunnen til det er at jeg endelig kan sove litt uten å bli plaget av de forrige naboene, som nå - takk og lov - har flyttet ut. Den nye naboen er ei snill og hyggelig jente, og alt jeg kan si om henne er at hun har et strålende smil; som kjent er andre mennesker verdifulle i mine øyne fordi de er levende mennesker uten at jeg bryr meg om deres sosiale status; det er ikke sminken eller fasaden som betyr noe - det er mennesket selv.

Som jeg har skrevet på en bitte liten oppmuntringshilsen en smilende Lego-figur holder i hånden:
    Det er ikke de store ordene som forteller mest, men de små;
    det er ikke de store handlingene som endrer verden, men de små
    - for kunst handler ikke om gamle malerier i et nedstøvet museum,
    men om et uventet smil som lyser opp en grå regnværsdag.

På den annen side kan jeg forestille meg at inntrykket den nye naboen må ha fått av undertegnede, antagelig kunne ha fått en måpende torsk til å søke asyl i frysedisken på REMA; jeg håper hun har så mye sans for humor at hun ikke tror at jeg er en sulten zombie som venter på å komme ut av skapet, selv om det er sikkert som i banken at jeg på et eller annet tidspunkt klarer å dumme meg ut.

Da jeg eksempelvis flyttet inn, tok jeg med meg en sorgløs rock’n roll-innstilling sammen med musikken, trampet som en gravid flodhest, kunne begynne å spille gitar med forsterker midt på natten, og var oppgangens ubestridte mareritt. Når folk klaget, skjønte jeg ikke hvorfor ikke andre også kunne tenke som meg - slapp av, folkens; verden går da ikke under om man begynner å spille litt rock klokken tre om natten; det er noe man må tåle når man bor i nærheten av en kommende rockestjerne. Problemet er bare at naboen som skal tidlig på jobb, trolig ser dette fra et helt annet perspektiv, og den illsinte damen som bodde under meg da, har all min medfølelse; det er flaut å erkjenne det idag, men den gang var jeg omtrent en like god nabo som et halvt dusin eggkastende pøbelunger på Halloween som med djevelske smil ser på deg og forteller sukkersøtt at de jo bare leker.

Likevel - livet går videre, man blir klokere etter hvert som årene går; idag går jeg bokstavelig talt på tærne for å ikke forstyrre naboene, og prøver etter beste evne å ta hensyn der jeg kan. Men for å si det rett ut: Karma is a bitch. For noen år siden fikk jeg nye naboer, og siden jeg respekterer andres privatliv, skal jeg ikke gå i detaljer, men det er noe ved enkelte lyder virkelig som går en på nervene, som lyden av kritt som skrapes mot en tavle. Særlig var det to typer lyder i leiligheten over jeg straks kjente igjen; den ene var lyden av en ball som ble kastet mot gulvet. Den andre var blytunge, infernalske drønn, gjerne midt på natten, som begynte helt uventet og varte en god stund: BUUUUUM. Pause. BUUUUUUUM. Litt lengre pause. BUM. BUUUM. Pause. BUM-BUM-BUM-BUM. Og så videre. Hos meg hørtes dette ut som jordskjelv som burde gitt solide utslag på Richters skala, men lenge trodde jeg at dette var et resultat av naboenes sexliv, så jeg fant meg tålmodig i dette. Karma is a bitch.

Etter at en av dem midlertidig flyttet ut, og bare den andre ble boende, gikk jeg bort fra hypotesen om at det var sex som var årsaken til bråket; selv med intens onanivirksomhet kunne neppe en enkelt person lage så mye støy med mindre han hoppet rundt mens han utførte unevnelige handlinger - altså måtte det finnes en annen mistenkt. Mistanken ble rettet mot et mystisk dyr jeg ikke så mye til; hvilken art det elskelige dyret tilhørte, var jeg også usikker på, men det minnet om en hund. Kunne dette være Udyret selv, den onde beistet og herskeren av underverdenen i leiligheten over, som hadde terrorisert meg så lenge …? Sherlock-instinktet fortalte meg at jeg var på rett spor; en hund som rett og slett våknet midt på natten og tok fatt på morgengymnastikken. Noe som skapte så mye støy at dette ga assosiasjoner til utbruddet av 3. verdenskrig.

Men av og til inntreffer det hendelser som snur opp-ned på hele tilværelsen, og da jeg så “Visning”-skiltet kunne jeg neppe øynet større lykke enn om jeg hadde vunnet førstepremien i Lotto og en tur til Bahamas. Skjønt - som offer for psykiske traumer forårsaket av en hoppende hund var jeg passe desperat før visningsrunden: Hvem ville bli den neste naboen? I bunn og grunn er en ny nabo et skjebnelotteri man har null oversikt over; den neste naboen kunne like gjerne bli en sint islamist som rettet en fatwa mot meg, en som kjøpte leiligheten for å så leie den ut til et kollektiv av festende Hells Angels-medlemmer, eller en dyrevenn med tre hoppende hunder, fire katter og en skilpadde. Hadde jeg vært eiendomsmegler, hadde jeg for lengst gjort det obligatorisk for naboene å måtte svare på 20 spørsmål i en runde av “Nødt eller sannhet” på visningen.

Så hva kan man gjøre for å tiltrekke folk av det rolige slaget …? Da jeg spurte noen jeg kjenner om råd, ble jeg fortalt at det var umulig. Skjønt - ingenting er umulig bare man er kreativ nok; dersom en 70-årig bestefar stiller opp splitter naken i døråpningen, ønsker de kommende nye naboene hjertelig velkommen og spør om også de setter pris på sosiale nudistmiddager, vil man antagelig utelukke flere potensielle kjøpere; det samme er tilfelle hvis man går løs på en ustemt gitar og av full hals synger “Mil etter mil” så falskt man bare kan gjennom hele visningen, eller gang på gang roper “Dø, din perverse tomat. Til ketchup skal du bli” akkompagnert av en bongotromme. Problemet er at hvis noen kjøper leiligheten med denne forhåndsreklamen, kan man forvente å få en nabo som hyler ved fullmåne.

Et alternativ som kunne ha fungert, er rett og slett å tapetsere sitt eget vindu ut mot gaten med en stor plakat med påskriften: “Rolig nabo søkes”. Andre, mer drastiske alternativer med svart humor er tekster som “Velkommen til helvete. Jeg har ikke dusjet siden julevasken i 2001”, eller “Rolig nabo søkes. Død eller levende, men helst død”.

Uansett ble det til slutt den snille, hyggelige naboen med det strålende smilet som bor der nå, men hvorfor hun flyttet akkurat hit, er fortsatt et mysterium jeg ikke har svar på; hvis hun befinner seg i eliteserien, er undertegnede på nedrykksplass i 8. divisjon.

I alle fall vet hun neppe at hun har fått en kunstnerisk nabo som meg til tross for at jeg alltid ser sliten ut og for tiden har klesstil som en uteligger, samtidig som jeg har utviklet allergi mot hoppende hunder. Forresten er det merkelig hvordan man endrer seg med alderen - hadde alle i en oppgang vært småunger, hadde vi lekt døgnet rundt; to decennier senere blir den sosiale kontakten redusert til et høflig, men reservert “Hei” når man møter naboen, og den dagen man glemmer hvor man har lagt gebisset, sitter man i et rom sammen med 17 andre på gamlehjemmet og klager over hvor ensom man er.

Og siden vi snakker om naboer, kan jeg presentere begynnelsen på en liten fortelling om to spøkelser som får en ny nabo - som jeg tok fatt på etter at skrivelysten kom tilbake:

- - - - -

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian

Tirsdag 17. Januar 2017

Musikkens magiske verden

Setter du pris på rock og skulle ha mulighet til å låne en tidsmaskin og dra tilbake i tiden, er det to små konserter du burde ha oppsøkt. Den ene var en ubetydelig konsert i Liverpool i oktober 1957 med en obskur gruppe som kalte seg The Quarrymen, der en kvisete 15-åring ved navn Paul for første gang stod på scenen sammen med en eldre kar som het John. Den andre konserten var i bunn og grunn ingen konsert; bare en av dagene der en ukjent engelsk 17-åring tjente småpenger på å opptre som gatemusikant på Egertorget i Oslo.

Hadde du spurt folk den gangen om det var noe spesielt med disse anonyme tenåringene, hadde de antagelig bare ristet på hodet. Noen få år senere var musikkverdenen snudd på hodet, og både Beatles - anført av duoen John og Paul - og Rolling Stones samlet horder av hylende fans hvor de enn viste seg; den ukjente 17-åringen som spilte og sang på Egertorget, var forresten en viss Brian Jones, som fikk en helt annen velkomst da han kom tilbake til Norge seks år senere.

Nei, Rolling Stones-konsertene i Sjølysthallen i 1965 blir neppe glemt av dagens pensjonister, og det samme gjelder alle som fikk høre The Beatles på scenen i 1960-årene, men likevel kan man spørre seg om hvor man finner musikkens ærlige, likeframme sjel: Er det på den gigantiske konserten med superstjernene alle kjenner til, eller er det på den nesten tomme konserten med de samme musikerne noen år tidligere da ingen hadde hørt om dem, der de hadde god tid til å hilse på publikum både før og etter spillingen? Er det i det velkjente lydopptaket av en kjent sang man har hørt så mange ganger tidligere, eller var det i pianotonene som fylte et mørkt rom bare opplyst av et par blafrende stearinlys, der man for aller første gang kunne høre en uferdig versjon av denne sangen bli spilt av komponisten selv …?

For verken kunst eller musikk handler om penger, berømmelse eller perfeksjon; det handler om å kunne avspeile følelsene sine i det man skaper - enten det er snakk om et maleri, en bok eller en sang, og nettopp derfor kan det å fokusere på de små kunstnerne være langt mer meningsfylt enn å beundre de store; naturligvis kunne man gjøre som resten av flokken, og stille seg i en lang kø i Louvre sammen med kinesiske turister for å se Mona Lisas berømmelige smil et kort øyeblikk - men mon tro om det ikke hadde vært mer interessant å kunne hilse på Leonardo da Vinci på et gatehjørne i Firenze i 1503, og spørre ham hvordan det gikk med det nye maleriet av den mystiske damen; skravlet hun mye mens hun satt modell, eller bare smilte hun for å dekke over latteren som lå på lur?

Derfor burde man aldri glemme at verdien og skjønnheten i kunsten ikke ligger i dyre gjenstander bak tykt glass på et museum, men i livet, følelsene og tårene til dem som skapte dette, og likedan i følelsene til alle som opplever kunsten; verdens vakreste bok ville ikke ha vært annet enn en bunke gammelt papir om ingen kunne lese den. Det samme gjelder musikk - når det kommer til stykket, er jo ikke lyd annet enn trykkbølger i luften som vi kan oppfatte takket være ørene våre; det som gir musikken liv, er menneskenes følelser og drømmer; for noen kan enkelte sanger vekke gode, trygge minner; for andre kan de samme sangene åpne en dør til fortiden som man ønsker å holde lukket. Musikk handler ikke om noter, rytme, plater, opphavsrettigheter eller kjendisstatus; musikk handler om menneskesjelens måte å kommunisere på i tid og rom - uten å måtte bruke ord.

Tenk over det neste gang du hører noe av Bach; ikke hør på musikken, men drøm deg tre hundre år tilbake i tiden, og lytt til sjelen hans gjennom tonene du hører; hva tror du han følte da han laget dette …?

- - - - -

Men det er ikke nødvendigvis Bach eller Tsjajkovskij‪ man må høre på eller kunne spille for å få glede av musikkens univers - når til og med en (u)musikalsk analfabet som undertegnede klarer å spille noe uten at dette automatisk fører til verdens undergang eller invasjon av grønne, kvakkende ender fra det ytre rom, kan også du klare det, så unnskyldningen “jammen, jeg kan jo ikke spille” teller ikke; du kan definitivt spille, og det jeg klarer, klarer du‭ ‏dobbelt så godt. Og siden musikk som tidligere nevnt handler om noe langt mer enn noter eller rytme, kan den også brukes til helt andre formål enn å bare spille eller lytte til en sang.

En ting er hvordan musikk påvirker psykisk helse, da musikk kan være en langt mer effektiv medisin enn all verdens piller, noe man lett kan forstå hvis man tenker etter hvordan musikk er bygd opp; ikke ulikt matematikk er musikkens verden en ryddig verden der alt har sin rette plass; en trygg, forutsigbar verden der man har kontroll og der ingenting er overlatt til tilfeldighetene - i motsetning til kaoset som kan prege et menneskeliv. Når man setter seg foran et piano og trykker på E-tangenten, hører man simpelthen lyden av en E, som i en kromatisk skala alltid blir etterfulgt av en F; ingen vonde følelser, ingen vemod, ingen spørsmål om hva som er meningen med livet eller døden: Bare en E og en F. Så vidunderlig enkelt.

For min del har jeg i løpet av det siste året pugget skalaer forlengs og baklengs i tankene, samtidig som timene har flydd avgårde mens jeg har spilt - og kan konkludere med at når man først fyller hodet med E-er, F-er, dur og moll og konsentrerer seg fullt ut om dette, får man ikke tid til å gruble på noe annet; det blir nesten som en meditativ tilstand som tømmer hjernen for all verdens bekymringer, der E-ene og F-ene er det eneste som betyr noe. Så jeg vil absolutt anbefale mennesker som sliter med depresjon, selvskading eller andre typer problemer å begynne å spille musikk, rett og slett fordi dette er et alternativ til å synke i en bunnløs avgrunn av oppgitthet og dystre tanker; musikkens verden er en oversiktlig verden der det alltid finnes håp, der det finnes løsninger på ethvert problem.

En annen ting musikk kan brukes til, er å komme seg ut av den triste spiralen som kalles ensomhet. For gutter som føler seg ensomme, kan et praktisk råd være å lære seg å spille et instrument - man behøver ikke å være et musikalskt geni for å kunne spille tilstrekkelig til at man kan finne en rockegruppe eller et band som mangler en trommeslager eller bassist. Eller man kan henge opp en lapp i den lokale musikkbutikken der man søker nye bandmedlemmer og starte en verdensberømt death metal-gruppe på egen hånd. Og har man først blitt en del av et musikkfellesskap, vil en helt ny sosial verden åpne seg ettersom det alltid er noen som kjenner noen andre - plutselig blir man invitert til fester som vanligvis ville ha vært lukket, og kan snakke med folk man ellers ikke hadde blitt kjent med. At man fortsatt kan føle seg ensom bak en tøff rolle på scenen, er en annen sak. Hvordan det er med jenteband og miljøet rundt bandet, har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg skulle anta at det er som hos gutta - med både samhold og intern rivalisering innenfor bandet, og et sosialt miljø utenfor. Fuck ensomheten, gi rocken en sjanse.

- - - - -

Hvordan skal jeg lære meg å spille da, lurer du kanskje på. Hva er bedre - å begynne å pugge skalaer til man rekker å bruke gebiss før man kan ta fatt på Fader Jakob, eller et gjør-det-så-enkelt-som-mulig-kurs der man kan spille gitar med én finger, og i løpet av et kvarter komme på nivå med Elton John på piano? Vel - det er opp til deg; før i tiden måtte man vrenge lommeboken for å kjøpe dyre lærebøker, men nå finner man det meste på biblioteket eller gratis på nettet.

Det man imidlertid bør passe seg for, er å tro på mirakler - ja, jeg vet at nå om dagen skal alt gjøres så enkelt som mulig, og i utgangspunktet velger man nivå selv; er målet å spille pønk, rekker det å kjøpe en gitar, stemme strengene, lære seg tre grep, skru forsterkeren på maks, og skremme vettet av nabolaget. Er målet å spille black metal, er det nok å kjøpe en gitar og en bensinkanne, sette fyr på gitaren mens man kauker kryptiske besvergelser av full hals, og satse på at Mørkets Fyrste ordner resten.

Men er målet å virkelig lære seg å spille, vil man raskt finne ut at det å ha oversikt over et hav av akkorder og musikalske begreper ikke er så enkelt, slik at man kan bli fristet til å gi opp før man har startet, eller å satse på enkle løsninger som lover litt for mye; hadde alle kunnet bli like gode som Mozart i løpet av en helg, hadde han ikke vært så kjent som han er. Poenget er at selv om musikk er enkelt å lære seg på de aller enkleste nivåene, trenger man tid for å komme seg videre, og dette tar som regel noen år. Spørsmålet er likevel om det er mulig å fremskynde denne prossessen litt ved å bruke tiden bedre; det er typisk at man kanskje bruker en halv time daglig på å øve å spille, samtidig som man uten å nøle tilbringer to timer foran en amerikansk TV-serie - hva om det gikk an å spille mens man gjorde andre ting; døgnet har tross alt 24 timer …?

Det er dette jeg selv har eksperimentert med etter at jeg begynte å spille igjen - å rett og slett bruke tiden mer effektivt, slik at øvingen går fortere. Resultatet er at jeg har pugget skalaer og noter før jeg har sovnet i stedet for å telle sauer, etter å ha våknet ligger jeg iblant i halvsøvne og øver med fingrene ved å spille på madrassen, og har funnet ut at det går helt greit å spille på en bok, eller hva som ellers måtte være tilgjengelig, mens man ser en film. Ettersom jeg objektivt sett er talentløs hva musikk angår, er jeg omtrent like rask som en som kjører en trehjulssykkel mens andre suser av gårde i sportsbiler, men det går sakte fremover; jeg skulle anta at om du fulgte samme tidsplan, ville du kunne spille et hvilket som helst instrument rimelig greit i løpet av ett år.

Slik har jeg delt opp musikkøvingen min for å bruke tiden bedre:

1. Grunnleggende musikkteori
Dette kan man øve på nær sagt hvor som helst og når som helst - gjerne med lukkede øyne; som nevnt et alternativ til å telle sauer før man sovner, eller man kan gjøre dette mens man går på tur, venter på grønt trafikklys, eller kjeder seg når man har sex.

2. Fingergymnastikk
Også dette er noe man kan gjøre hvor og når man vil, men har man utrente fingre, må man for all del ikke overdrive til å begynne med, og alltid huske på å riste løs fingrene med jevne mellomrom så man ikke risikerer å skade muskler eller sener. Vi har alle ti fingre, og fingrene er definitivt nøkkelen til suksess på piano eller gitar; ved å styrke fingrene og gjøre dem smidigere blir man i stand til å lære nye ting fortere; husk at verdens dyktigste musikere hadde samme utgangspunkt som du har - Django Reinhardt hadde faktisk bare åtte fingre, men var likevel i stand til å spille gitar bedre enn de fleste.

3. Rytmeøvelser
Hva dette angår, er det visse begrensninger hvor man kan øve, da det ikke passer like bra å trene opp rytmen i sin egen eller andres begravelse, men igjen er mulighetene store for å øve samtidig som man gjør andre ting; å høre på musikk mens som man eksperimenterer med takten er en utmerket anledning til å øve opp rytmesansen - man kan aldri bli for god til dette.

4. Praktisk spilling
Så er det på tide å endelig sette seg, legge fingrene på instrumentet, og få bruk for alt du har lært i punkt 1-3. Ikke stress - det viktigste er ikke å spille feilfritt, men å ha glede av spillingen.

- - - - -

Og som en liten oppmuntring til alle som føler at musikkteori virker forferdelig komplisert, kan jeg fortelle at de grunnleggende kunnskapene i bunn og grunn er enklere enn man aner; her er et lite grunnkurs i musikkteori som neppe kommer til å gi deg samme status som Beethoven, men som likevel gir en viss oversikt.

Aller først - kvintsirkelen; kan du denne, kan du det meste ettersom dette er nøkkelen til alle toneartene. Teoretisk sett kan man lære kvintsirkelen ved å bruke huskeregler av typen man lærte i barneskolen, men min egen erfaring er at det er bedre å rett og slett pugge den slik man i sin pugget alfabetet; forlengs og baklengs, til man kan den i søvne. I vår digitale tid kan kvintsirkelen virke en smule gammeldags da den er formet som en rund klokke man brukte i forrige årtusen - der hver time markerer en dur og dens parallelltoneart, alt satt opp i et system som henger sammen. Klokken 12 har man C-dur og parallelltonearten A-moll, og av en eller annen grunn er moll alltid 3 timer forsinket i forhold til dur; mens C-dur er klokken 12, er C-moll klokken 9, og mens A-dur er klokken 3, er A-moll klokken 12. Hvis du hører hvordan A-moll høres ut i forhold til A-dur, kan du høre forskjellen: Dur høres lyst ut, mens moll har en melankolsk klang, antagelig fordi moll henger med hodet og alltid er tre timer for sent ute.

Som du ser, er det dobbelt navn klokken 6; Fiss-dur er det samme som Gess-dur, og Diss-moll er det samme som Ess-moll - grunnen til dette er at de svarte tangentene på et piano har splittet personlighet; akkurat som Donald også er Fantonald, er Fiss Gess, og Diss er Ess. Ikke tenk på om Dolly også er splittet og roter med Fetter Anton i nattens mulm og mørke; bare lær kvintsirkelen uten å la hjernen tørke:

Klokken 12: C-dur - A-moll
Klokken 1: G-dur - E-moll
Klokken 2: D-dur - H-moll
Klokken 3: A-dur - Fiss-moll
Klokken 4: E-dur - Ciss-moll
Klokken 5: H-dur - Giss-moll
Klokken 6: Fiss-dur - Diss-moll / Gess-dur - Ess-moll
Klokken 7: Dess-dur - B-moll
Klokken 8: Ass-dur - F-moll
Klokken 9: Ess-dur - C-moll
Klokken 10: B-dur - G-moll
Klokken 11: F-dur - D-moll

Når du har lært kvintsirkelen, vet du faktisk mer enn Mozart gjorde da han var to måneder gammel og gjorde i buksa. Da Mozart var 17 år komponerte han sin 25. symfoni i G-moll, noe ingen av oss klarer, men du kan iallfall trøste deg med at du vet at G-moll er parallelltonearten til B-dur klokken 10.

Så over til skalaene. En vanlig dur-skala består av sju toner som hopper opp og ned lik en opphisset kanin som vil lage barn; kaninen hopper ned når det er snakk om forrige toneart, og hopper opp når det er neste toneart:

1. tone: Grunntonen
2. tone: Molltonen til forrige toneart
3. tone: Molltonen til neste toneart
4. tone: Durtonen til forrige toneart
5. tone: Durtonen til neste toneart
6. tone: Molltonen til denne tonearten
7. tone: En halv tone under grunntonen

Altså - etter 1. tone, som er grunntonen, hopper kaninen vår ned da 2. tone er molltonen til forrige toneart på kvintsirkelen, så hopper kaninen opp da 3. tone er molltonen til neste toneart, hvorpå kaninen hopper ned igjen da 4. tone er durtonen til forrige toneart, og hopper frydefullt opp igjen da 5. tone er durtonen til neste toneart, så blir den stakkars Casanovaen vår lei seg og hopper ned da 6. tone er molltonen til denne tonearten, og er så deppa at han forblir nede også i den 7. tonen. Kort sagt: opp-ned-opp-ned-opp-ned-ned.

Slik ser C-dur (C-D-E-F-G-A-H) ut med den hoppende vennen vår:

C-dur:

C   E   G
  D   F   A   H

Grunnen til at jeg bruker opp-ned-teknikken, er at den gjør det mye enklere å se forskjell på de sju tonene og betydningen av hver enkelt tone; da jeg forsøkte å lære meg skalaene tidligere, gikk de fort i glemmeboken, men ved å pugge 13 papirlapper med opp-ned-skalaene som jeg lærte utenat sitter de nå spikret fast i hukommelsen. Her er de 12 andre skalaene; Fiss-dur er som kjent det samme som Gess-dur:

G-dur:

G   H   D
  A   C   E   Fiss

D-dur:

D   Fiss   A 
  E      G   H   Ciss

A-dur:

A   Ciss   E 
  H      D   Fiss   Giss

E-dur:

E      Giss   H
  Fiss      A   Ciss   Diss

H-dur:

H      Diss   Fiss
  Ciss      E      Giss   Aiss

Fiss-dur:

Fiss      Aiss   Ciss
     Giss      H      Diss   F

Gess-dur:

Gess     B   Dess
     Ass   H      Ess   F

Dess-dur:

Dess     F      Ass
     Ess   Gess     B   C

Ass-dur:

Ass   C      Ess
    B   Dess     F   G

Ess-dur:

Ess   G     B
    F   Ass   C   D

B-dur:

B   D     F
  C   Ess   G   A

F-dur:

F   A   C
  G   B   D   E

Lag gjerne dine egne versjoner av skalaene utformet på et vis som passer deg best, og lær dem på rams samtidig som du vet hvilken plass hver enkelt tone har; uansett hvilket instrument du vil spille nå eller i fremtiden, er dette kunnskap du vil få nytte av senere. Bøker for nybegynnere, enten det er snakk om piano, gitar eller andre instrumenter, finner du på nærmeste bibliotek, og gode råd og tips finnes på nettet; når til og med jeg kan spille noe, klarer du garantert å gjøre det bedre; gi musikken en sjanse, og du kommer aldri til å angre på at du brukte litt tid på å lære deg noe du kan få nytte og glede av resten av livet.

Musikk er til for alle - også deg.

- - - - -

Til slutt vil jeg si noen ord om en liten duo som kanskje ikke er så kjent, men som definitivt har imponert meg; når undertegnede sakte kommer seg frem på den musikalske trehjulssykkelen min med en toppfart på snaue tre kilometer i timen, er det å høre musikken deres som å se en speilblank Porsche suse forbi - man blir rett og slett stum av beundring.

Den norske duoen heter Autumn Incident, og består av to jenter som har spilt sammen i flere år enda de ikke har fylt 20; når man lytter til harmoniene i Silhouette - en nydelig sang de har lagt ut på SoundCloud og som jeg hører på når jeg skriver dette - er det ingen tvil om at de fortjener all respekten de kan få, både fordi sangen har klare kunstneriske kvaliteter, og ikke minst som følge av talentet og arbeidet de har lagt i dette; bare hør selv - hvilken kjent gruppe minner dette deg om?

I forhold til det jeg fikk til på scenen ved å vræle i mikrofonen og hamre løs på Gibson-gitaren min, er spillingen og sangen deres omtrent som å høre to hvitkledde engler synge i Edens hage - sammenlignet med de desperate hylene til den fortapte rockeren Brian som blir grillet i den lokale mikrobølgeovnen og stukket med en spiss høygaffel et varmt sted der-nede.

En annen sang de har på SoundCloud, er You Should’ve Stayed, også den verdt å høre på.

Videre har duoen også lagt ut flere sanger på YouTube; en av dem er den melodiske Pen and Paper.

Så det er godt å vite at den akustiske musikken har en fremtid også i vår digitale tidsalder; jeg tar av meg hatten for jentene i Autumn Incident, og lover at hvis dere i fremtiden gir ut noe, kommer den signerte CD-en eller LP-en deres til å få reservert en plass i samlingen min sammen med Beatles og resten av musikkhistorien som fyller det jeg har i hyllene. Ønsker dere oppriktig lykke til, og stå på videre …!

- Brian