Lørdag 31. Desember 2016

Har du en vakker sjel …?

Nei, du har ikke bare en vakker sjel. Du har en vidunderlig sjel som utstråler en grad av skjønnhet som overgår alt vi kan forestille oss - tenk bare på stjernehimmelens forsagte duft av uendelighet og prøv å forstå at i all denne storheten er du unik; den eneste som kan føle det du gjør.

Men uansett hvor dyrebart et menneske enn måtte være, er det likevel noe vi alle må forholde oss til, noe som setter grenser for alle forhåpninger og drømmer - nemlig tid. På den annen side er tid ikke nødvendigvis det vi forestiller oss når vi feirer nyttårsaften, og man kan spørre seg selv om oppdelingen av tid i år i bunn og grunn er like meningsløs som å dele opp havet med en brødkniv; hadde man bodd på Neptun, hadde man blitt riktig gammel og mistet tennene lenge før man kunne feire sin første fødselsdag. Og hvorfor skal man måtte følge etter “alle andre” og gå over i et nytt år når man er rimelig fornøyd med det gamle …? Så på samme tid ifjor satte jeg i gang et uhøytidelig kunstprosjekt for å vise at vår inndeling av tid ikke er noen naturlov, og for min del ble den 31. desember 2015 etterfulgt av den 32. og 33. desember 1965(!) uten at jeg forsvant i løse luften eller at apokalypsen kom - det eneste som skjedde, var at den digitale kalenderen ikke aksepterte at i kunstens verden behøver ikke tidsregningen å være den vi allerede kjenner; klokken kan skrus tilbake uten at verden går under.

Uansett - husker du hvor langt 2016 virket den gangen på nyttårsaften 2015? Så mange ubrukte dager man kunne ta av, så mange planer som skulle gjennomføres, så mange ønsker for fremtiden. Og vipps, så er plutselig året forbi; hvor ble det av …? Går man tilbake til nyttårsaften året før, skjedde det samme. Som jeg har skrevet det i et tidligere innlegg:

Da vi var barn, virket fremtiden nær sagt evig, og for en femåring som begeistret feirer bursdagen sin er det ikke så enkelt å forstå at følelsen av tid ikke er annet enn en illusjon. For selv om det kommende året kan virke langt når man feirer nyttår, er det blitt februar før man har fått ryddet unna julepynten, så er det plutselig vår og påske, etterfulgt av en sommer som er blitt til august før man får sukk for seg, og november og juleforberedelsene er like om hjørnet; med ett har et helt år gått fra å være fremtid til å være noe som hører fortiden til.

I en blogg jeg kommenterte ifjor, oppsummerte jeg tiden slik:

For en 5-åring virker den neste sommeren som en evighet, for en 10-åring virker det neste året som en evighet, for en 20-åring virker det neste tiåret som en evighet, men når man en dag sitter der og skal blåse ut 70 lys fra bursdagskaken, lurer man på hvor alle disse årene egentlig er blitt av.

- - - - -

Altså har vi en praktfull sjel som vi kan bruke til mye godt, men ikke all verdens tid å gjøre det på; nå vil jeg nødig ta knekken på noens nyttårsfeiring ved å oppføre meg som en skrukkete oldemor som sitter i gyngestolen og med dyster stemme forteller det 5-årige oldebarnet sitt at han like gjerne kan kremere kosebamsen han fikk i julegave fordi en hettekledd skikkelse med ljå kommer til å slukke Ole Brumm-lampen hans når han minst venter det, men tid ikke er noe uendelig som man bare kan øse av i all evighet - enhver dag, ethvert øyeblikk vi lever, er det aller siste i sitt slag.

Og det er i grunnen trist å se alle mulighetene folk går glipp av, muligheter som aldri noensinne kommer tilbake. For hvem tror du blir mest glad over å få en 100-lapp - Donald Trump eller en hjemløs stakkar som lever i en pappeske på gaten? Det samme gjelder menneskelig varme og omtanke for andre; personlig har jeg ikke noe imot jenter som går bananas bare de hører navnet Justin Bieber og har rommet fullt av plakater av idolet sitt, men det som i mine øyne er blodig urettferdig, er at han får så mye oppmerksomhet mens ingen legger merke til den ensomme gutten bakerst i klassen. Hadde Justin Bieber vært moden nok til å innse dette, hadde han kanskje sagt til fansen sin: “Kjære dere, takk for at dere er så gode og tenker på meg, men jeg har allerede alt jeg trenger - derimot finnes det mange andre som ikke er så heldige, så tenk i stedet på dem, og bry dere om de venneløse guttene eller jentene som sliter på skolen deres, ikke ved å være snill for snillhetens egen skyld slik at man kan få god samvittighet og skryte av det på Facebook, men simpelthen ved å bry seg litt fordi man føler at det er det rette å gjøre.”

Denne problemstillingen gjelder også kjente bloggere som neppe ville lide sultedøden om noen av leserne deres så seg litt rundt og tenkte over at når to personer jobber like mye i løpet av en kveld, og den ene får 30.000, mens den andre ikke får noe som helst - er ikke dette en smule urettferdig, for å si det mildt …? Ville ikke det gitt mer mening at den som får 30.000, hadde sagt til den andre: “Det er da altfor mye; jeg har fått 30.000 og du har fått 0; er det greit at vi deler litt - jeg klarer meg godt med 25.000, så kan du få 5000 - det er det minste jeg kan gjøre for deg.”

Her tenker jeg ikke på penger, men på antall lesere; jeg har sett atskillige uttrykksfulle blogger skrevet av mennesker som har det vondt og virkelig legger sjelen sin i ordene de skriver; velskrevne blogger som de håper at noen kan lese så folk kan forstå hvordan det føles å leve i livets bekmørke skygger, men hvor mange legger merke til arbeidet og anstrengelsene deres? Svært, svært få. Samtidig får kjente bloggere gang på gang promotert bloggene sine av nettavisene fordi de er “kjendiser”, og det er nesten ikke grenser for hvor mye de kan bli “hyllet” for meningene sine - i motsetning til de glemte, oversette menneskene som etter beste evne forsøker å hjelpe uten å bli lagt merke til.

Denne urettferdigheten reagerer jeg på, og derfor kan jeg ærlig fortelle deg at jeg er glad og takknemlig for at du tok deg tid til å lese dette - tusen, tusen takk. Og jeg skal fortsette å skrive, slik at du er velkommen en annen gang, men i mellomtiden ber jeg deg om å - de neste gangene du vil gå til bloggen min - i stedet gå til en av de nydelige, små bloggene skrevet av fantastiske mennesker som så altfor få leser, og legge igjen en oppmuntring som kan få dem til å lyse opp; de trenger deg, de trenger hjertevarmen din.

Så jeg skal legge ut en liste med små blogger som jeg følger i løpet av kort tid, men vil spørre om lov først da det ikke er alle som ønsker oppmerksomhet; enkelte skriver i det stille for å få satt ord på følelsene sine, noe som naturligvis må respekteres. På den annen side er andre åpne for å dele bloggen sin med resten av verden, og hvis noen som sliter avspeiler tankene sine i en upåaktet blogg som flere burde lese, er det bare å legge igjen en kommentar her.

En av bloggene som definitivt burde leses, er fading.blogg.no, skrevet av ei 19-årig jente som fortjener alle de gode tankene hun kan få.

- - - - -

Dette var alt jeg ønsket meg på juleaften:

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

- - - - -

Nei, verden trenger ikke flere selvopptatte jenter som tror at de er universets midtpunkt. Verden trenger flere snille julenisser som er i stand til å bry seg ikke bare i desember, men året rundt; verden trenger godheten som fyller det klare morgenlyset innerst inne i sjelen din.

Fordi den er så vakker.

- Brian

Lørdag 24. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 4. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Juleaften 2008: Etter at ei 13 år gammel jente hadde blitt voldtatt noen dager tidligere, lever hun i voldsom angst for at hun kan være gravid. “God Jul”, sier folk, og haster forbi henne.

Juleaften 2016: Den glemte engelen som ble voldtatt åtte år tidligere, er nå død. “God Jul”, sier folk, og haster forbi tomrommet der hun skulle ha vært.

Føler de virkelig ikke at det er noe som mangler …?

- - - - -

Savner deg, snille venn; savner de fine meldingene du sendte meg, savner de varme tankene som kom fra det lille hjertet ditt, savner oppriktigheten din, savner takknemligheten din; savner håpet om at alt en dag likevel skulle ordne seg for deg - at du kunne legge det vonde bak deg og gå videre i livet ditt. Alt som er igjen etter deg, er en uendelig følelse av savn og tomhet ingen annen kan fylle; ingen annen kan erstatte deg, gode M. Ingen vil noensinne høre mer fra deg, ingen av vennene dine vil få flere ærlige klemmer fra deg, ingen av dem du brydde deg om, vil kunne vite at du fortsatt er der - et fantastisk, uerstattelig menneske verden virkelig trengte.

Og det som gjør så vondt nå, er likegyldigheten folk viser ovenfor deg. Nei - du var ingen profilert blogger som kjempet om å vise seg frem, du dyttet ikke unna andre i kampen om oppmerksomhet, du skrev ikke harmdirrende avisinnlegg om at du følte deg krenket, det var ingen som hyllet deg for den genuine omsorgen du viste dyrene; du var bare ei følsom og sårbar norsk jente som ble utnyttet og voldtatt. Uten at noen brydde seg den gang, og uten at man gjør det nå som du er død - du kunne nesten vært en flue som man kan slå til og fortsette å leke videre.

Men selv om du var den eneste som var deg, var du på langt nær den eneste som levde i skyggene av fortidens mareritt. Jeg vet ikke hvor mange blogger jeg har kommet over skrevet av unge som lever på kanten av en nattsvart avgrunn etter å ha opplevd langvarig mobbing, voldtekter, trusler eller overgrep; jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har sett av blodige armer eller arr etter selvskading; jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at de hater kroppen sin og ønsker å dø; jeg vet ikke hvor mange verdifulle mennesker som er der ute med fullstendig knust selvtillit - det jeg vet, er at nesten ingen bryr seg om disse glemte rosene som vokser i regnbuens skygge. Det er nesten ingen som tar seg tid til å lese historiene deres, nesten ingen som kommer med kommentarer; nesten ingen som bryr seg: Er et menneskeliv virkelig verdt så lite i dagens Norge …?

På den annen side mangler det så visst ikke engasjement, og det er ikke måte på hvor mye penger og energi man bruker til å redde resten av verden; regnskogen skal reddes, en stund pågikk det en heroisk kampanje mot Freias påskeegg i miljøets ånd, halve Afrika skal reddes, for ikke å snakke om flyktninger. Greit nok; all ære til dem som vil bry seg. Men spørsmålet er om det ikke hadde vært bedre om man før man går inn for å redde resten av verden, hadde tatt seg bryet med å se hva som faktisk foregår utenfor ens egen inngangsdør, og gjort noe med dette - kan man satse på å redde resten av kloden.

- - - - -

Nei, jeg hater ikke eller fordømmer ham som voldtok kroppen og livsgnisten til denne flotte jenta da hun var 13, slik at hun skulle dø åtte år senere. Heller vil jeg ikke bruke tid og krefter på å skrive lange debattinnlegg om strafferammen for voldtekt, eller snakke om hvilken del av verden han kom fra. Rett og slett fordi det i mine øyne ville ha vært helt meningsløst å rette fokuset mot overgriperen når det er offeret som bør stå i sentrum.

Dessverre er vanlig praksis at man gjør det stikk motsatte - når noe dramatisk skjer og offeret er anonymt, blir offerets skjebne glemt uken etter, mens oppmerksomheten og energien rettes mot den eller dem som utførte ugjerningen; hadde alle som legger sjelen sin i å skrive sinte kommentarer på nettet om hvor viktig det er å øke straffene for voldtekt, bare brukt en liten del av denne energien til å støtte ofrene for voldtekt, hadde mange av dem neppe følt seg så ensomme som de gjør nå; idag lar man ofrene seile sin egen sjø.

Det samme gjelder ofrene for mobbing - i fire tiår har “kampen mot mobbing” stått på agendaen, det ene antimobbeprogrammet har etterfulgt det andre, skoler har proklamert seg selv som mobbefrie, kjendiser har stått frem med historien sin og politikere har slått seg selv på brystet; Se, så flinke vi er. Og resultatet er …? I det store og det hele null og niks. For i realiteten er effekten av flotte kampanjer at man engasjerer seg der og da, men så snart den grå hverdagen vender tilbake, fortsetter mobbingen som før.

Som jeg har skrevet tidligere:
Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

Problemet er bare at det er så mye enklere for folk flest å vende oppmerksomheten mot store kampanjer som “alle andre” også støtter; den ene uken skal man redde miljøet, den andre sultne i Afrika, den tredje er det flyktninger som er i fokus, mens juletiden er årstiden da man skal redde de ensomme. Ja, det er kanskje enkelt å holde sammen, gå i fakkeltog, holde hender på Facebook og få god samvittighet etter å ha gjort sitt for å redde verden - men livet handler ikke om å velge den enkleste og mest behagelige løsningen.

Jo visst er det enklere å skyve ansvaret fremfor seg ved å med store ord snakke om “mer penger til psykiatrien” enn å si noen trøstende ord til en som ønsker å ta livet sitt, liksom det er lettere å si at man er mot mobbing enn å gå bort og begynne å snakke med noen som står alene i et hjørne av skolegården; det føles mer meningsfylt å engasjere seg i store saker også andre er opptatt av - som miljøet, sult i verden eller flyktninger - enn å sitte alene og bruke flere timer på å skrive en oppmuntrende kommentar i en blogg ingen andre leser; det er behageligere å føle at man er en helt som blir hyllet ved å legge ut selfies på Instagram sammen med hundrelappen man gir til et godt formål enn å gjøre ting i det stille, men det å virkelig bry seg handler ikke om å bli sett eller motta applaus; det handler om å bry seg om dem som trenger det mest, om dem ingen andre gidder å bry seg om.

Og tro meg - man behøver ikke å rette blikket mot andre deler av verden for å finne mennesker som har behov for forståelse og omtanke; disse menneskene er rundt oss selv om vi ikke kjenner skjebnene deres; det er ikke de vi legger merke til som har det vanskeligst, men de glemte englene som passerer oss på gaten mens folk haster forbi; det er ikke rosabloggen med flere titusen lesere som trenger mest støtte, men den vesle bloggen skrevet av den ensomme jenta som ingen andre kommenterer.

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

Ønsker deg riktig God Jul, og alt godt videre.

- - - - -

Tirsdag 27. desember 2016:

Når Julen nærmer seg er det ikke grenser for hvor store ord man bruker for å uttrykke sin sympati med de ensomme, og hvor mye man tilsynelatende skal bry seg, men hvordan ser alt dette ut med øynene til noen som føler seg glemt og tilsidesatt; gjør all denne “heisann-hoppsann-la-oss-bry-oss”-mentaliteten egentlig noen forskjell, eller er det bare snakk om en gedigen livsløgn for å få god samvittighet til julemiddagen …?

Her er min erfaring fra i år: Mens folk flest gledet seg og kom med den tomme, utslitte frasen “God Jul”, har jeg de siste ukene vært lei meg etter å ha fått vite at M. er død. Dermed var forutsetningene for partystemning på juleaften heller små, og samtidig som man andre steder i landet skålte og feiret, bestod julemiddagen min av tre tørre skiver grovbrød med gulost, der jeg satt mutters alene på kjøkkenet mitt, noe som samsvarte med humøret, som sant å si var temmelig svart.

Men det er ingen grunn til å gi opp, tenkte jeg - folk snakker så mye om å bry seg, så kanskje det finnes en eller annen engel der ute som kan spre litt lys og varme ved å gi meg julegaven jeg ønsker meg aller mest. Følgelig skrev jeg dette innlegget, der jeg til slutt fortalte hva som lå på toppen av ønskelisten min.

Hadde en kjent person skrevet noe slikt, hadde dette blitt delt med lynets hastighet på sosiale medier, og vedkommende hadde blitt “hyllet” og sett opp til, men hva skjer når et lite menneske gjør det samme …? Så mens stemningen i de tusen hjem steg og man forventningsfullt pakket opp julegavene, var det ingenting som kunne minne om julestemning rundt meg; ingen glade mennesker, ingen som kunne gi meg en klem, intet juletre, ingen gaver - bare et stille håp om at det kunne finnes noen der ute som kunne bry seg om en som ikke hadde andre ønsker enn at man skal tenke mer på de glemte menneskene, dem som ingen gidder å tenke på.

Julekvelden gikk og 1. juledag kom uten at jeg så noe til Julenissen eller noen andre som kunne bry seg, så utover kvelden ble jeg 15 kroner fattigere ved å betale for en BloggShout på blogg.no av 1. del av Den glemte engelens lille hjerte - sammen med en lenke til dette innlegget; kanskje noen endelig kan legge merke til en som føler seg oversett, tenkte jeg, og i et desperat forsøk på å bli mer synlig føyde jeg “Hemmeligheten du ikke kjente til” i tittelen. Samtidig ventet jeg også på svar fra andre jeg hadde forsøkt å muntre opp; her er noe jeg skrev natt til julaften:

- - - - -

Ikke vær lei deg; det er du for verdifull til.

For som jeg skrev i en annen blogg forrige natt:

“Vet du - menneskelivet er som et puslespill man sakte setter sammen bit for bit etter hvert som årene går, og det som kanskje virker meningsløst idag, kan godt være en viktig del av et annet bilde som vi først vil kunne se når de andre brikkene faller på plass; dette er noe man kan tenke over når livet føles for tungt - at alt har en mening, både solskinn, tåke og tårer.”

Derfor skjønner jeg godt at man kan føle seg ensom i en tid der man pøser på med sentimentalitet i juleinnpakning og der familielykken står i fokus, men er det i grunnen det livet handler om - denne evige jakten på lykke og selvrealisering mens man ser seg selv i speilet og tar selfies? Finnes det ikke også skjønnhet i blomstene som vokser i skyggen av regnbuen; en drømmende skjønnhet man ikke legger merke til hvis man bare konsentrerer seg om det som skjer i sollysets varme …?

Om du tenker på det jeg skrev i den kommentaren min, synes jeg den vesle bloggen med bare noen få lesere kan være langt bedre enn den store, kjente bloggen “alle andre” leser - og det samme gjelder mennesker; det er ikke de populære, vellykkede jeg bryr meg om, men de glemte menneskene som ingen legger merke til. Så lurer du kanskje på om jeg alltid har tenkt slik, og svaret er “nei”. En gang var også målet mitt å være vellykket; jeg fulgte med på aksjekursene og ville bli børsmegler; senere hadde jeg ambisjoner om å bli en stor kunstner.

Men etter hvert som jeg har sett så mange mennesker jakte på Lykken med stor L, så mange mennesker som dytter andre til side og setter seg selv i sentrum, samtidig som jeg også har sett hva som foregår i skyggene, ikke på den andre siden av kloden, men her i Norge, nesten rett utenfor inngangsdøren vår - for åtte år siden døde ei jente jeg en gang var forelsket i, av anoreksi, for fire år siden tok ei jente jeg leste bloggen til, livet sitt, nå i høst døde ei uerstattelig jente bare 21 år gammel; jeg har sett så mange triste skjebner at denne evige jakten på lykke og oppmerksomhet som preger dagens samfunn virker uendelig tom og meningsløs i mine øyne.

Likevel - tror du jeg hadde tenkt slik om jeg hadde blitt den jeg en gang ville bli; tror du jeg hadde brukt krefter på å bry meg om andre om jeg hadde vært fanget i drømmen om rikdom og lykke …? Nei, da hadde jeg kanskje sittet låst bak tykke murer i en villa i et av Oslos dyreste strøk, og tenkt på hvordan jeg kunne bli enda rikere, enda mer vellykket.

Jo - jeg forstår både deg og andre som føler at julen er en tid man helst bare vil hoppe over. Men samtidig kan det også være greit å huske på at familielykken rundt juleribba ikke er selve meningen med livet, og at julen også kan være meningsfull på andre måter, noe som kan få en til å se verden med nye øyne; noe man kan ta med seg videre på livets lange vei; de vakreste diktene ble ikke skrevet av folk som plutselig hadde blitt lottomillionærer - nei, de hadde det for travelt til å tenke på hva pengene skal brukes til. Og selv om det å ikke være sosial i julen eller på nyttårsaften idag blir sett på som et nederlag, føler jeg selv at dette gir mye rom for ettertanke - tanker jeg ikke ville ha hatt tid til om jeg var opptatt sammen med andre.

Ta godt vare på deg selv og prøv å gjøre det beste ut av det - kanskje nettopp denne dagen er biten som mangler i puslespillet i livet ditt der det venter både solskinn og glede. Men før solen begynner å spre lysstrålene sine, venter det triste regnet; slik er det også i livet.

Så ikke vær lei deg - husk at det alltid, alltid finnes håp.

- - - - -

Men nei, intet svar fra den kanten.

Annen juledag gikk rolig for seg uten at Julenissen eller hjelperne hans la merke til at også jeg er til, og ingen brydde seg om å skrive noen vennlige ord til meg her. Så kom 27. desember, bare 5 personer hadde fått lest dette innlegget i løpet av disse tre dagene, og Julen var over. Uten at noen hadde tid til å bry seg.

Dette ble en trist Jul, men jeg klarer meg og skriver ikke dette for min egen skyld: Jeg tenker på alle som ikke bare i løpet av Julen, men også resten av året sitter der mutters alene omgitt av depresjonens dystre tanker; jeg tenker på alle som vurderer å ta livet sitt - om jeg i løpet av disse juledagene hadde funnet frem et tau til å henge meg i, eller tatt en overdose med piller; hadde du brydd deg om meg? Hadde du vært der når jeg virkelig trengte deg …?

Tro meg - det er ikke uten grunn at selvmordstallene er så høye som de er, og det er ikke uten grunn at det er så mange ensomme mennesker som sliter, rett og slett fordi denne krampaktige “la-oss-tenke-på-de-stakkars-ensomme”-holdningen rundt juletider til syvende og sist bare fører til god samvittighet foran juleribba, ikke til å løse et reelt problem som varer året rundt. Jammen - du kunne ha gjort det ene eller det andre i stedet for å bare sitte der, vil noen kanskje si, men sannheten er at når man er nedfor og tom for krefter, klarer man rett og slett ikke å gjøre ting som for andre virker selvfølgelige; i en slik situasjon virker veien til å gjøre slutt på alt kortere enn veien til et sted der man kan få hjelp. Det er lett å si gjør ditt eller gjør datt når man er frisk, men sykdom og depresjon endrer alt.

Uansett fikk jeg altså ikke en eneste julegave i år, og siden jeg som kjent ikke ønsker materielle gaver av noe slag, bare at folk skal bry seg litt mer om de glemte, oversette englene rundt oss, tar jeg sjansen på å spørre deg rett ut: Har du lyst til å hjelpe meg, slik at denne verden kan bli en smule varmere …?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Lørdag 17. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 3. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Så kunne du forsøke å ta vare på deg selv og holde deg i live til sangen din en dag blir gitt ut på plate…?

(Fra en SMS jeg sendte M. i oktober 2014)

Sangen din, gode M. - sangen jeg hadde lovet at du skulle få; sangen du ble så glad for. I mai 2014, da jeg for lengst hadde forstått situasjonens alvor - og ville gi deg håp om morgendagen - begynte jeg å legge ut oppmuntringer til deg på siden min for å få deg til å innse hvor viktig du var. Ettersom man ikke kunne kommentere siden din, var dette innlegg der jeg flere ganger ba andre om å legge igjen noen ord til deg slik at du kunne forstå at du ikke var alene, at også andre brydde seg, og jeg sier tusen, tusen takk til dem som gjorde det og skrev til deg. Innleggene var Til en venn, Fordi verden trenger deg, Fordi du er uendelig verdifull, Smilet ditt er vakrere enn du aner, Gi deg selv en siste sjanse og Når en venn vil dø - der jeg skrev dette:

Hun som nå har gitt opp alt håp og venter på å dø, er også en slik vakker, glemt rose. Jeg kommer ikke til å svikte henne og skal fortsatt gjøre det jeg kan for å gi henne håpet tilbake, men om jeg klarer det, er en annen sak; skulle ønske at også noen andre kunne bry seg, men det virker som om likegyldigheten har tatt overhånd. Da jeg skrev innlegg til henne og lurte på om noen kunne skrive en oppmuntring til henne i kommentarfeltet, var det bare én som skrev noe, og det var bestevenninnen min. Ei annen jente jeg stolte på, svarte ikke, og da jeg spurte en kjent blogger på topplisten om hva man skal gjøre for å få folk til å bry seg litt mer, ble jeg fullstendig oversett. Ingen bryr seg; er samfunnet vårt virkelig blitt så kaldt…?

Som en siste utvei har jeg skrevet til henne både her og i bloggen min på Blogg.no, og selv om hun har skrevet at hun setter pris på alt jeg har gjort, virker det som om dette ikke er nok til å gi henne litt av håpet tilbake - og uten en gnist av håp er det bare den evige natten og døden som blir igjen. Selv om jeg respekterer andre menneskers frie vilje og retten til å selv bestemme over livet sitt, også når det gjelder selvmord, er det likevel fryktelig vondt for meg å vite at alt tyder på at hun snart kommer til å ta farvel med denne verden; det er som å se noen man bryr seg om, drukne i sakte film.

- - - - -

Følgelig måtte jeg finne på noe nytt, og etter at Lene Marlin fortalte historien sin i Aftenposten, fikk jeg en lys idé: Hvorfor ikke skrive et velskrevet brev og spørre henne om hun kunne ha lyst til å skrive en sang til deg? Jeg satte i gang, og etter å ha latt kreativiteten spire i to måneder kunne resultatet omsider legges ut på siden min, men først sendte jeg deg det ferdige utkastet - Brevet til Lene Marlin, et vakkert brev som kanskje fikk deg til å forstå hvor verdifull du var:

Det jeg derimot har gjort, er å lese det nydelige brevet du har skrevet - og jeg er helt målløs. Medisinene demper alt av følelser og jeg klarte ikke engang å felle en eneste tåre forrige lørdag, men nå triller de nedover kinnene mine uten stopp; så vakkert og sårbart var det å lese ordene dine - og å se mine egne ord på den måten.

Så kjære, gode Brian, du må aldri tvile på deg selv. Det gjorde vondt i hjertet å lese den siste meldingen du sendte, for jeg vet jo at du kun vil alle godt og at du gjør ditt beste hele tiden. Du er mer enn god nok i deg selv, og alt du gjør i tillegg? Det er helt utrolig. DU er helt utrolig og jeg håper du klarer å se det selv. Jeg hadde aldri i verden forventet at noen skulle stille opp for meg og være der for meg, slik du har vært gjennom det siste året; jeg er helt målløs og egentlig tom for ord, for ingen ord vil noen gang kunne nå opp til det.

Jeg er så ubeskrivelig rørt og takknemlig for alt, Brian; bare det at du har laget denne siden (som absolutt ikke ser simpel ut i mine øyne) betyr så mye mer enn du kan tenke deg. Tusen, tusen takk for alt, snille venn. Tusen takk for at du alltid har vært der, tusen takk for at du ikke har gitt meg opp, tusen takk for ordene dine, tusen takk for tiden du har brukt på det vakre brevet; tusen takk for alt!

Nå er det bare stillheten som fyller den tomme plassen etter deg; verden kommer aldri mer til å høre hjerteslagene fra det lille hjertet ditt; fylt av takknemlighet og glede over et brev som ga deg fornyet håp fordi du skulle få sangen din - du, som hele tiden ønsket at jeg skulle gi deg opp fordi du ville dø, så nå med egne øyne at du var så betydningsfull at selveste Lene Marlin fikk en forespørsel om å lage denne sangen.

- - - - -

At Lene Marlin ikke ga lyd fra seg, betydde ikke all verden så lenge du fikk nye krefter til å leve, og jeg, som hadde gått tom for energi etter et langt år fullt av bekymringer, kunne omsider senke skuldrene da du ble sammen med en snill kjæreste som kunne ta seg av deg; nå var du i trygge hender.

Den siste søndagen i mai 2015 skjedde en kjedelig ulykke som skulle få et uventet utfall - i et øyeblikks uoppmerksomhet klarte jeg med full kraft å mose hodet i en dørkarm i kjellergangen, og blodet rant friskt, for å si det pent. Såret måtte i tre uker beskyttes med plaster som dekket halve pannen, jeg kunne ikke vaske håret, følte meg rimelig deppa og holdt meg innendørs da jeg så ut som en såret krigsfange. Løsningen ble å ta frem den velbrukte Gibson-gitaren min, og begynne å spille gitar igjen - noe jeg ikke hadde gjort på evigheter. I løpet av de to første ukene i juni laget jeg to små, enkle sanger til deg, og allerede den første fikk deg til å lyse opp:

Kjære Brian!

Jeg er så rørt og takknemlig at jeg ikke finner ord; jeg er rett og slett målløs. Selv om
jeg vet at du holder ord så hadde jeg ikke helt forestilt meg at det faktisk skulle gå igjennom.

Tusen takk for alt, det betyr så mye for meg.

Håper du har det bra.

Klem

- - - - -

Om jeg ikke hadde spilt gitar på evigheter, stod det enda verre til med pianospillingen, der alt jeg i sin tid hadde lært, var gått i glemmeboken. Ikke at det var noe særlig; det jeg en gang kunne, var å klunke på de hvite tangentene i C-dur og litt i F med ujevn og manglende rytme i begge hendene; å spille musikk er ikke min sterkeste side da jeg mildt sagt er talentløs på dette feltet. Men siden jeg innså at for å kunne fortsette å jobbe med sangen din, måtte jeg gå løs på tangentene igjen, noe jeg gjorde i slutten av juni, og etter å ha prøvd å lære meg å spille de neste ukene, var sangen din klar i september - musikalsk sett er den svært enkel, men dette var alt jeg fikk til i løpet av to korte måneder: Her er en demo av den første versjonen av En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.) [19.71 MB] (68 nedlastinger).

Det var ett år til du skulle bli borte for alltid, snille M., og jeg skulle gitt alt for at man kunne skru tiden tilbake til disse septemberdagene i måneden du likte aller best - da det enda var tid, da det enda var håp.

- - - - -

Selv om utgangspunktet er håpløst, er det ingen grunn til å gi opp - og det siste året har jeg etter beste evne forsøkt å lære meg å spille for å i praksis vise at håp er noe mer enn bare et tomt ord; i vinter gikk jeg rundt og øvde opp fingrene med halsbrekkende øvelser, i sommer tok jeg fatt på de svarte tangentene slik at jeg kunne begynne å spille i andre tonearter enn C-dur - og tok fatt på sangen din igjen. Den andre versjonen har jeg aldri fått skikkelig til, men samtidig sendte jeg deg også begynnelsen på en liten melodi jeg i mangel av andre idéer kalte Høstsang og som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med; jeg sendte deg en e-post i begynnesen av oktober som dessverre aldri kom frem; det siste livstegnet fra deg fikk jeg den 12. der du fortalte dette. Sendte en ny melding med sangene i slutten av måneden - men alt dette føles så uvesentlig når jeg nå vet at livet ditt gikk mot slutten.

Jeg trodde du fortsatt var her og sendte deg SMS-er der jeg ba om livstegn uten at du svarte - samtidig som jeg jobbet videre med sangen, la til side den andre versjonen og gjorde i stedet Høstsangen til sangen din; sangen jeg håpet kunne gjøre deg glad - demoversjonen jeg sendte deg i november kan man høre her [9.19 MB] (130 nedlastinger). Dette er en uferdig sang som aldri noensinne kommer til å bli fullført, på samme vis som livet ditt heller ikke vil bli det. Idéen min kunne til slutt ha blitt en nydelig sang om det bare var tid nok til å få den ferdig, men tiden som var igjen rant ut da jeg fikk høre at du var død; det er ikke mer tid.

Bare tårene er igjen.

- - - - -

For til tross for at du var så altfor ung da den drittsekken gjorde dette mot deg, er du dessverre ikke den eneste som opplever dette; det finnes mange andre jenter og kvinner - og også menn - som har opplevd marerittet i etterdønningene dette fører med seg; nei, nei og atter nei, alt du har vært gjennom som følge av dette de siste seks årene, skulle aldri ha skjedd, og hvis du dør nå, blir du bare enda en glemt skygge som har gått bort, enda en glemt skygge som ikke taklet presset; du fortjener noe bedre, noe uendelig mye bedre, som den fantastiske jenta du er - jenta med det varme hjertet. Tenk deg en liten tulle som sitter i kroken og gråter etter å ha opplevd det du opplevde den gang; du er i stand til å hjelpe henne, du kan gi henne håpet tilbake med ordene du skriver, ord som kan bli lest om og om igjen i årene som kommer; du kan gjøre en enorm forskjell hvis du ikke gir opp.

En drømmende kveld, på et annet sted, i en annen tid, kommer tre små engler til å møtes for å se på stjernene; du, E. og jeg - det er en tid for alt, og når denne vidunderlige kvelden kommer, kan vi alle slappe av, i trygg forvisning om at alt som heter smerte, for alltid hører fortiden til, og at ingen vil kunne skade deg mer. For den aller siste dagen min her på jorden, den venter på meg i fremtiden, og det gjør også din - en dag da du rolig kan lukke øynene dine og ta med deg englevingene som er gjemt i hjertet ditt; vel vitende om at du har gjort det du kunne for å kunne gjøre denne verden til et bedre sted - den dagen kan du omsider fly av sted mot evighetens strålende regnbue.

Men ikke enda, snille venn, ikke enda.

(Fra innlegget Gi deg selv en siste sjanse)

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Tirsdag 13. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 2. del

(Fortsettelse fra forrige del)

13. desember. Dagen den glemte engelen ble voldtatt. Dagen hun hatet og ville flykte fra, år etter år; marerittet slapp aldri tak.

Det som skjedde i løpet av noen få desemberdager i 2008 skulle for alltid endre livene til to forskjellige mennesker på hver sin kant av landet. Den 15. desember fikk jeg vite at jenta jeg en gang var forelsket i, var død av anoreksi. To dager tidligere ble M. voldtatt første gang, 13 år gammel. Uten at noen brydde seg om ei ung jentes rennende tårer og frykten for å bli gravid; Julen stod snart for døren og julebordene var det store samtaleemnet blant folk flest, mens mediene spådde at 2009 ville bli et jubelår.

En junidag fire år senere tok E. livet sitt i en alder av 22 år; hun hadde skrevet en blogg både M., jeg og mange andre fulgte. Av disse vet jeg ikke hvor mange som har forsøkt å ta livet sitt i årene som fulgte, og hvor mange som faktisk har gjort det, men det man kan slå fast, er at den 28. juni, dagen da E. ble begravet, var overskriften i VG “Stor meningsmåling: JA, VI ER SÅ LYKKELIGE”.

Året etter la jeg ut bloggen hennes på siden min slik at de som hadde fulgt den, kunne få den som minne om E.; slik ble jeg kjent med M. - dette er de første ordene hun skrev til meg (har anonymisert alle navn så bare forbokstaven vises):

- - - - -

Fra: M.
Tid: Fredag 21. juni 2013 18.40
Emne: Contact sent through Stillhetens Anemoner

Hei! Jeg hadde kontakt med E. før hun døde, men etter at jeg fikk ny pc så har jeg ikke klart å komme på navnet på bloggen hennes. Kunne du sendt meg det? Jeg hadde selv en blogg på blogg.no tidligere, men jeg har ikke skrevet der på ganske lenge. E. og jeg fortsatte å ha kontakt gjennom meldinger via bloggen, men ikke så mye utenom - men jeg har et stort ønske om å få navnet på bloggen hennes hvis du vil gi meg det. Jeg finner fortsatt stor trøst i å lese gjennom alle meldingene vi skrev til hverandre, og E. var en av de som var med på å gjøre slik at jeg søkte hjelp selv.

Til slutt vil jeg bare takke deg for at du har opprettet denne bloggen, jeg er sikker på at E. hadde satt utrolig stor pris på det.

- M.

- - - - -

Svaret mitt:

Fra: Brian M. Janice
Tid: Fredag 21. juni 2013 21.00
Emne: Passordet til E.-s blogg

Hei, M.!

Naturligvis kan du få navnet til E.-s blogg - her er innloggingsinformasjonen:

Brukernavn: […]
Passord: […]

Og her er direktelenken til bloggen:
[…]

Alt sammen er lagret slik bloggen så ut 22. juni ifjor; alle innleggene som E. skrev og alle kommentarene er med - det eneste jeg har lagt til, er en forside med bilder av E. - håper uansett at bloggen kan være til trøst; har fått inntrykk av at det også gjelder andre som har lest den, og beklager at det tok så lang tid før jeg fikk lagt den ut. Grunnen til at den er passordbeskyttet, er først og fremst av respekt for foreldrene hennes.

Når det gjelder kirkegården der E. er gravlagt, har jeg ikke fått besøkt den enda, men det er snakk om S. kirkegård, og gravnummeret jeg har fått, er:

[…] så hvis du skulle være i nærheten og vil besøke graven hennes, er den å finne her.

Ellers er det ingenting å takke for når det gjelder siden min - har bare så vidt kommet i gang - for som jeg skriver:
“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge”
Poenget er at E. er gått bort, men de andre triste skjebnene som finnes der ute, de er det fortsatt mulig å gjøre noe med; regnbuen er like drømmende selv om man har glemt de vakre rosene som vokser i skyggen av den.

Ellers har jeg fortsatt kontakt med noen av dem som kjente E. den gang, men har byttet bloggadresse; N. fra […] - hvis du husker henne - skriver nå […] - så hvis du skulle ha lyst til å skrive noen ord i bloggen hennes, ville det kanskje kunne trøste henne litt - hun har det vanskelig, hun óg.

Ønsker deg alt godt videre, M., og håper virkelig alt ordner seg for deg; du er mer dyrebar enn du aner. Jeg vet at livet kan være tungt og hardt, men prøv å ta godt vare på deg selv, og aldri gi opp, for du er unik og uerstattelig; verden trenger oss alle, og som jeg har sagt så mange ganger før: Det finnes alltid, alltid håp. Alltid.

Brian

P.S.: Sant å si er jeg litt usikker på hvordan tumblr der du har bloggen/bildene dine fungerer - er det mulig å komme med noen oppmuntrende ord selv om man ikke er registrert der?

- - - - -

Fra: M.
Tid: Søndag 23. juni 2013 13.06
Emne: RE: Passordet til E.-s blogg

Hei igjen!

Jeg beklager at jeg ikke har svart deg før; jeg prøvde å svare deg rett etter at jeg fikk mailen din, og også i går, men jeg klarte det rett og slett ikke - jeg fant ikke de rette ordene. Jeg er fortsatt tom for ord, så jeg kommer dessverre ikke til å komme med et langt svar tilbake - men tusen, tusen takk for all informasjonen. Du virker som et helt fantastisk menneske som bryr deg så mye om andre, og ja, jeg ble helt målløs av ordene dine. Husk å ta godt vare på deg selv oppi alt dette, for du fortjener virkelig kun det aller beste.

Som svar på det siste du spurte om, så vet jeg faktisk ikke helt. Jeg tror det kun er mulig å stille spørsmål til brukeren der inne eller noe slikt, men jeg er ganske usikker. Men ellers har jeg twitter […], instagram 1 […], instagram 2 […] og instagram 3 […] - hvor både twitteren og de to siste instagrammene er låste og private.

Jeg skal følge med på bloggen din videre, og jeg ønsker deg alt godt.

- M.

- - - - -

Deretter var det stille helt frem til desember da jeg skrev dette; i mellomtiden hadde jeg for øvrig byttet e-post, slik at datoinformasjonen ser litt annerledes ut:

- - - - -

Fra: Brian M. Janice
Dato: Tue, 03 Dec 2013 16:03:52 +0100
Emne: Fordi du er så verdifull

Hei, M.!

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge, men denne høsten har ikke vært enkel for meg heller; har vært langt, langt nede.

Uansett ble jeg oppriktig bekymret for deg da jeg leste det du hadde skrevet på siden din på Tumblr med tanke på konserten, så jeg skulle ønske du kunne få i deg mer mat; vær så snill. Poenget er at jeg selv har sett hva matmangel kan føre til - C., jenta som gikk i klassen under meg på skolen og som døde for fem år siden, hadde jo anoreksi - og det var så inderlig vondt å se ei flott jente forvandle seg til et menneskelig vrak som følge av dette; menneskekroppen trenger mat for å kunne leve, ellers får den varige skader som kan bli umulige å rette opp senere, som benskjørhet.

Utifra det du skriver, forstår jeg hvor vanskelig du har det, M., men det er viktig å huske på at ingen av oss kan flykte fra seg selv - mange mennesker prøver og prøver; noen samler opp rikdommer og tror at akjemarkedet kan erstatte sjelen deres, andre reiser fra sted til sted, fra sexpartner til sexpartner, fra en form for rus til en annen rus, mens atter andre sliter med andre ting. Midt oppi alt dette finner man det enkle, levende mennesket, og samme hvor mange klær og masker man enn tar på seg, vil alltid mennesket til syvende og sist være det det faktisk er, nemlig et levende menneske.

I løpet av tiden hun slet med sykdommen, forsøkte også C. å flykte fra seg selv gjennom anoreksien og den evige kampen om vekten; en vei som ikke førte noe annet steds hen enn til en stille grav på en kirkegård. Det fantes så mange andre veier hun kunne ha gått - for eksempel var hun intelligent og hadde så vidt jeg vet gode nok karakterer til å prøve å komme inn på medisinstudiet, og hun kunne sikkert ha blitt en god lege som kunne ha hjulpet mange andre med tilsvarende problemer. Det samme gjelder E. - et fantastisk menneske som fortsatt skulle ha vært her, og gjort verden til et varmere sted å leve i.

Bevares - livet mitt har heller ikke vært noen dans på roser og jeg skjønner hvor tungt og vanskelig det iblant kan være, så jeg forstår deg, M., men vær så snill - glem aldri at du er uerstattelig, glem aldri hvor dyrebar du er; glem aldri hvor mye verden faktisk trenger deg. For tiden og livet går fremover, og når du en gang i fremtiden, kanskje om ti års tid, betrakter deg selv med nye øyne, vil du kunne se at du den gangen hadde langt flere muligheter enn du var klar over; muligheter du har idag. Det finnes så uendelig mye mer man kan gjøre enn å fokusere på vekten og maten man spiser.

Atter en gang beklager at jeg har vært så stille de siste månedene - men jeg foretrekker å trekke meg tilbake når jeg selv har det vanskelig uten å forstyrre andre med mine problemer - og selv om denne høsten ikke har vært lett for min del, betyr det ikke at jeg slutter å bry meg; i perioder mangler jeg bare krefter til det meste. Ellers ser du kanskje at jeg har fjernet alt om E. fra bloggen min, noe jeg måtte gjøre etter å ha fått en skarp beskjed om å gjøre det, men jeg håper både E.-s blogg og det jeg skrev om henne kunne trøste deg og andre som kjente henne.

Ta vare på deg selv så godt du kan, M.; du er ei sterk jente som klarer mer enn du muligens tror - noe de 245 dagene uten selvskading du skriver om, er et tydelig bevis på. Livet er ikke enkelt, men det er bare å prøve og prøve, så ordner det seg til slutt; ønsker deg alt godt videre. Fordi du er så verdifull, så uerstattelig. Glem aldri det.

Noen tanker fra meg
- Brian

- - - - -

Fra: M.
Dato: Sat, 7 Dec 2013 06:27:31 +0100
Emne: RE: Fordi du er så verdifull

Hei, Brian!

Først og fremst; tusen takk for en utrolig fin mail. Jeg
fikk den jo på tirsdag og da skulle jeg faktisk på en ny konsert så jeg leste
den da jeg ventet, og jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest
den til nå. Jeg har ikke klart å svare før og det beklager jeg veldig, men det
gikk ikke så bra på den konserten heller, dessverre, men det ordnet seg. Jeg
har tenkt på deg flere ganger, og det var veldig hyggelig å høre fra deg igjen,
selv om det var helt uforventet - så du har virkelig ingenting å beklage for.

Utrolig trist å høre om venninnen din/hun du skriver om, og
du har veldig rett. Jeg har selv mistet ei fantastisk jente til sykdommen - og
enda flere til selvmord (en flott gutt senest i slutten av oktober), men du trenger
virkelig ikke å bekymre deg for meg. Det er leit å høre om hvordan det går med
deg for tiden, og jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg. Har sett at
det om E. ble borte fra bloggen din, ja, og det må jo også ha vært tungt for
deg, men det trøstet meg mye i tunge perioder og det er jeg helt sikker på at
det gjorde for mange andre og.

Du er en ekte gledesspreder, du, og jeg ble så satt ut av å
få den utrolig lange og betydningsfulle mailen at jeg ikke har hatt noen anelse
om hva jeg skulle skrive tilbake til deg, for det betydde mer enn ord kan
beskrive. Jeg håper du klarer å ta til deg mye av det du skriver til andre, for
du trengs virkelig her i verden og du er så uerstattelig og verdifull.

Jeg må bare beklage at jeg ikke klarer å svare like bra som
jeg gjerne skulle ønske, men jeg er fortsatt litt satt ut av alt du skrev, samt
har det blitt noen søvnløse netter denne uken, men du må vite at det betydde
utrolig mye for meg at du tok deg tid til å skrive så mange kloke og gode ord.
Håper det kan glede deg at jeg i dag (riktig nok om 2 timer) har 290 skadefrie
dager, og jeg håper og tror det skal fortsette den veien.

Og kjære deg, jeg håper virkelig at du kan bruke meg om du
trenger, for du har vært en enorm støtte både for meg og for en haug av andre
også. Du er så god, og jeg håper du klarer å ta godt vare på deg selv oppi alt
dette. Det er bare å skrive til meg, i hvert fall, og jeg svarer vanligvis mye
raskere enn slik jeg gjør denne gangen, bare så det er sagt.

Sender en klem tilbake og mange gode tanker.

- M.

- - - - -

Så oppriktig var godheten som fylte hjertet til den glemte engelen, et varmt hjerte som aldri vil kunne banke mer.

Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg en som ikke var der da det virkelig gjaldt, lik en tapende målmann som strekker seg etter alle skudd i løpet av kampen, bortsett fra det avgjørende målet i aller, aller siste øyeblikk. Så mange ganger ville du avslutte livet ditt, og så mange ganger klarte jeg å gi deg krefter til å fortsette videre. Jeg kunne ha unnskyldt meg med at de siste dagene i livet ditt falt sammen med en rekke uheldige omstendigheter; at den første e-posten jeg sendte deg ikke kom frem, at jeg brukte en hel uke til å stresse med en PC jeg skulle gi bort i gave slik at jeg ikke hadde tid til å øve på sangen din, at jeg forsøkte å skrive en melding til deg på den private siden vår uten å klare det fordi serveren var blitt oppgradert - jeg kunne ha kommet med utallige bortforklaringer, liksom målmannen kunne ha skjøvet ansvaret over på det glatte underlaget, midtstopperen eller dommeren. Men ingenting av dette betyr noe lenger når jeg ikke evnet å være der da livet ditt nærmet seg slutten; jeg øvde på sangen din og trodde det var nok å sende deg oppmuntrende meldinger - døden vant igjen, og tok atter en gang med seg et dyrebart menneske bort fra oss.

Nei, det er ikke min skyld at du døde, M.; du hadde selv ansvaret for din egen helse og ditt eget liv. Men vi har alle ansvar for å bry oss, vi har alle ansvar for å bære noen på våre skuldre og støtte de som ikke klarer det for å komme seg videre på livets lange vei; da du så dagens lys som en liten baby var det aldri meningen at du skulle bli borte bare 21 år senere; det lille hjertet ditt var det eneste i sitt slag og det tomme hullet som er igjen, kan aldri erstattes med noe annet - unnskyld at jeg ikke klarte å være der for deg den siste tiden slik jeg burde ha vært, hadde jeg visst at tiden din gikk mot slutten, hadde jeg funnet frem alt som er igjen av krefter og prøvd mye, mye mer; unnskyld, M. Tusen ganger unnskyld.

Fordi du var så uendelig verdifull, så uerstattelig. Selv om du i samfunnets øye bare var en stor taper; hvorfor kaste bort tiden på å bry seg om slike som deg når man i stedet kan beundre de vellykkede som alle flokker seg rundt …?

- - - - -

Se godt rundt deg, og du vil få øye på menneskene ingen legger merke til; de voldtatte, de ensomme. Menneskene som drømmer om menneskelig varme, menneskene som så lenge har blitt oversett at de nesten har gitt opp håpet om å møte noen som bryr seg om dem. Hvorfor leser så mange populære rosablogger, samtidig som ingen tar seg tid til å kommentere bloggen til jenta som føler seg ensom og ønsker å dø?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Mandag 12. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 1. del

Vanligvis har eventyr en optimistisk slutt der man lever lykkelig alle sine dager, men eventyret om Den glemte engelens lille hjerte er ulikt noe du har hørt før. For dette er ikke et eventyr man finner i en fargerik bok i barneavdelingen på biblioteket, men en historie fra virkeligheten - om den glemte engelen M. som stolte på menneskene rundt seg, men som fikk håpet knust, ble seksuelt misbrukt, forsøkte å begå selvmord som 9-åring, ble voldtatt som 13-åring, og forsøkte forgjeves å gå videre i livet sitt, men falt gang på gang, til hun døde som 21-åring høsten 2016.

Det pussige er likevel at nesten ingen brydde seg, bortsett fra noen få mennesker som stod henne nær. Det var ingen aviser som fant plass til å skrive om skjebnen hennes blant artikler om hvor godt vi har det som lever i rike Norge; det var ingen engasjerte reportere fra TV som dukket opp for å ta henne i forsvar, ingen av dem som skriver om hvor viktig det er å bry seg i debattinnlegg på nettet nevnte henne, og blant alle som varmt snakker om menneskerettigheter og urettferdighet var det ingen som fikk øye på henne på gaten. Det var nesten som om hun ikke fantes, en taper det ikke var verdt å kaste bort tiden på; glemt i maset om å ta seg godt ut foran speilet og jakte på selvrealisering og lykke.

Derfor vil jeg fortelle historien om Den glemte engelens lille hjerte og vise deg hvordan det så ut i hjertet til denne nydelige jenta, om tankene og følelsene hennes, om glimt fra det altfor korte livet til det lille, sårbare hjertet som nå ligger gravlagt på kirkegården. Bakgrunnen er de lange e-postene og meldingene vi sendte til hverandre i løpet av de tre siste årene hun levde, noe hun ga meg lov til da jeg spurte henne om dette i en e-post i november 2014:
“Ellers lurte jeg på en ting; hvis det verste skulle skje og du velger å si farvel, kommer jeg likevel til å fortsette engasjementet mitt mot selvmord - kunne du hjelpe meg ved å la meg få sitere det vi to har skrevet i løpet av det siste året …? Det hadde vært til stor hjelp, selv om jeg håper at du kan fortsette å leve videre.”
Og svaret på Tumblr-siden hennes var:
“Du kan bruke hva du vil av det vi har skrevet, men bare vær snill. Jeg vet jo at du er det, men jeg husker ikke alt jeg har skrevet og du vet nok ganske mye. Håper bare at du respekterer alt og ikke skriver noe som kan ødelegge mer for familien min i tilfelle de skulle komme over det; har helt sikkert skrevet ting som ikke er så hyggelige om dem, men jeg ville aldri hengt de ut, så vær snill mot dem. For meg.”

- Ja, snille, gode M. Jeg skal være varsom, anonymisere alle navn og steder, fjerne alt du har skrevet om familien og utelate ting som du ikke ville ønske jeg satte på trykk; du stolte alltid på meg, og jeg lover at jeg skal forsøke å gjøre mitt beste for å kunne leve opp til tilliten du viste meg. Selvfølgelig kunne jeg gjort som man vanligvis gjør, og gjemme alt det vakre du skrev i en låst skuff, men kommer man noen vei i kampen mot selvmord og psykiske vanskeligheter ved å gjøre dette; hvor mange ser tårene bak tallene i statistikken; hvor mange leser bloggene til jenter som virkelig sliter …?

Jeg kunne ha latt deg være et anonymt tall i statisitikken over unge som dør eller jenter som har blitt voldtatt; jeg kunne ha latt deg være like usynlig som de andre triste skjebnene, men fortjener du ikke noe langt bedre - fortjener du ikke at man forstår hvilken glemt engel verden har mistet, slik at ikke dette skjer igjen? Du hadde naturlig, uforbeholden omtanke for andre, og jeg føler meg sikker på at om jeg hadde spurt deg nå, ville du ha bekreftet det du fortalte meg for to år siden - etter at E. døde, skrev jeg:
“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge.”
Det samme gjelder deg, M. - de vakreste blomstene jeg kan legge igjen på graven din er blomstene som kommer fra hjertet; den mest meningsfylte arven du kan få er om ordene du skrev til meg, kan hindre at flere unge dør.

- - - - -

Men i en verden der altfor mange dessverre gjør ting bare for å oppnå noe, ville det ikke forundre meg om noen spør seg hvorfor i all verden jeg gjør dette. Forklaringen er enkel: Engasjementet mitt mot selvmord begynte i 2012 etter at ei jente jeg leste bloggen til, tok livet sitt - og mens tårene rant, lovte jeg meg selv i begravelsen at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. I løpet av de siste fire årene har jeg forsøkt å engasjere meg så langt kreftene og helsen strekker til, og i motsetning til folk som hemningsløst vifter med mobilkameraet for å skryte av gavmildheten sin på nettet, er jeg ikke så glad i oppmerksomhet; det jeg gjør, det gjør jeg i det stille, og jeg venter heller ikke på ros eller takk; drit i meg, bry deg heller om dem som trenger deg.

Hva M. angår, var vi to helt ulike mennesker, og jeg har aldri snakket med henne eller sett henne; det eneste stedet der vi møttes, var i musikkens, ordenes og kunstens verden - i sangene jeg sendte henne, i e-postmeldingene og senere også SMS-ene, og en tid i tankene mens vi betraktet stjernehimmelen; to mennesker som aldri hadde truffet hverandre, men som var venner i tankenes verden - tankevenner. Dette var en trygg, stille verden, og med tanke på vanskelighetene som ellers preget livet til M., skulle jeg tro at hun følte at dette var et lite pusterom i et ellers tungt og kaotisk liv; jeg var vennen som alltid var der i en tid da hun trengte noen som kunne støtte henne. Kanskje var det lengselen etter å bli respektert og sett på som et levende menneske som var årsaken til den ekte og likeframme takknemligheten hun viste ovenfor folk som brydde seg om henne - etter å ha møtt andre som så på henne som en gjenstand man kunne utnytte, viste hun stor glede over de små tingene. Da jeg ga henne en stemme ved å gjengi ordene hennes i brevet til Lene Marlin gjorde dette så sterkt inntrykk at hun ble rørt til tårer, og det var ikke måte på hvor glad hun ble da jeg laget sangen hennes året etter, så dårlig jeg enn var til å spille.

Sett fra min kant var dette en kamp mot tiden, en kamp for å gi henne fornyet selvtillit og håp om morgendagen; en kamp mot døden. Håpet var at hun til slutt skulle klare å gå videre med livet sitt, denne dyrebare jenta som hadde så mye å gi verden. Jeg har sett andre klare det - Kristine Getz, som jeg i en periode kommenterte mye i bloggen til, hadde også en tung tid i denne fasen av livet, men kom seg ut av spiseforstyrrelsen og skrev en bok om erfaringene sine; uansett hvor vanskelig disse årene kan være i mange jenters liv, der man sliter med dårlig selvtillit, spiseforstyrrelser, selvskading eller selvmordstanker, finnes det fortsatt håp; det er først døden som setter det endelige punktum. M. prøvde og prøvde gang på gang - når man ser det hun skriver i sin helhet, ser man hvor mye hun faktisk prøvde, men hun falt om og om igjen - til døden til slutt innhentet den spede kroppen.

Så hvem var hun da - den glemte engelen M.? Her er et bilde av følelsene i det lille hjertet, avspeilet i tankene hennes som jeg tok med i brevet til Lene Marlin i november 2014:

- - - - -

Når ingenting lenger betyr noe. Når ting som pleide å få deg til å smile ekte, ikke engang gjør deg litt glad lenger. Når ting som vanligvis ville gjort deg redd ikke lenger gjør det. Når man slutter å se seg for når man går over veien. Når livet ikke lenger er verdt å leve. Når alt virker uoppnåelig uansett. Når du vet at du ikke er god nok for noen. Når likegyldigheten tar så over at du ikke lenger klarer å forstå hvorfor det at nettopp DU skal holde ut gir noe som helst mening.

Det verste som kan skje, har allerede skjedd - og det å skulle holde ut er plutselig blitt uutholdelig.

- - - - -

Hvordan forteller man de man elsker at man egentlig skulle vært død? Hvordan forteller man om den konstante frykten for å plutselig skulle stå helt alene med ansvaret? Hvordan forteller man noen at livslysten er så langt borte at lyset i tunnelen mest sannsynlig har forsvunnet for godt? Hvordan forteller man noen at man ønsker døden mer enn livet - for åttende året på rad?

Mer enn noe annet så vil jeg bare gi opp. Jeg vil si takk og farvel til alle nære og kjære, og deretter vil jeg gi slipp. […]

Man blir født uten forespørsel, også kan man ikke engang forlate verden når man selv ønsker det, uten å tenke på de andre som er rundt en. Det er nok det som er verst, for jeg vet jo selv hvilke tanker og følelser jeg har sittet igjen med etter at hele tre fine jenter tapte kampen. Det er ikke noen god følelse i det hele tatt, men samtidig så forstår jeg hvorfor de gjennomførte det - noe de i familien min ikke kommer til å forstå om de så leste alle bloggene jeg har hatt i løpet av de siste årene. De har valgt å ikke forstå, så derfor velger jeg å ikke fortelle dem mer.

For nøyaktig 1 år siden, da jeg skulle fylle 17 år, så skrev jeg følgende: “16 år, snart 17, og mitt aller største ønske er å dø”. Jeg føler det likedan nå, og jeg har ingen tro på at det vil endre seg med det første; jeg har ingen tro på at det vil bli bedre, så hvorfor skal jeg ikke kunne forsvinne og kanskje endelig få fred?

Jeg er så lei av å skulle overleve for alle andres skyld, men har man egentlig noe valg når situasjonen er som den er? En dag vil alt være slutt; en dag skal alle dø, og det å vite at jeg kan dø på egne premisser - det er i det minste betryggende, men hva hjelper det når man må vente til at alle rundt en har et stabilt liv før man hopper ut i det?

Jeg står fast i dette kaoset av et liv, helt uten håp, livslyst og styrke.

17 år, snart 18, og mitt aller største ønske er å dø.

- - - - -

[…] og det er én måned til jeg fyller hele 19 år. Det gjør veldig vondt, for det var aldri meningen at dette skulle skje; men jeg må bare godta at det nå er de nye planene som gjelder og at jeg må holde ut frem til da. Flere sier ofte at jeg har hele livet foran meg, men jeg forstår ikke hva de vil frem til med det. Jeg har snart levd i hele 19 år - burde ikke det være nok? Jeg er så sliten; så ufattelig sliten og tom for krefter, og jeg kunne like gjerne fylt 80 år neste måned, for det er slik det føles ut, og jeg føler meg ferdig her på jorden.

Ukene fremover er litt tunge, for nå er det snart 9 år siden jeg spurte noen som var noen år eldre enn jeg var på den tiden om hvordan man kunne ta sitt eget liv, fordi jeg ikke hadde nett selv og fordi jeg ikke hadde vett nok i hodet til å la være og heller finne det ut på en annen måte. Det er snart 9 år siden jeg forsøkte å ta livet mitt for første gang, og jeg forsøkte flere ganger etter det - men på måter som mest sannsynlig aldri hadde funket. Det er 9 år siden jeg første gang brukte gjenstander til å skade meg selv med. Det er 9 år siden jeg ble truet av en som ville være sammen med meg; for hvis jeg ikke ble det og gjorde nøyaktig som han ville så skulle han fortelle alle at jeg kastet opp maten med vilje - og nå høres det helt latterlig ut, men der og da var det noe av det verste som kunne ha skjedd. Det er 9 år siden jeg ble misbrukt seksuelt for det jeg tror var første gangen (en psykolog lurer på om noe også kan ha skjedd før dette, siden det er store deler av barndommen jeg har fortrengt) og også ble tvunget til det ene og det andre. Det er 9 år siden jeg ble slått, sparket, nesten brukket armen på, stukket i med en passer til jeg begynte å blø, kastet steiner i hodet på […] og veldig mye annet av han som truet meg og sa at han elsket meg mer enn noe annet. Det er 9 år siden jeg ble livredd for ordet “elske” - fordi alle som hadde “elsket” meg “elsket” meg så høyt at de kun ville meg vondt. Det er 9 år siden jeg oppriktig ville dø og kun så døden som den eneste utveien - og det gjør jeg fortsatt.

- - - - -

22.01.2014, 14:41

Natt til i dag må være en av de verste nettene jeg har opplevd i hele mitt lange liv. Jeg husker bare biter, men jeg var så langt, langt borte - og til slutt var jeg helt ute av meg selv mens jeg så alt utenfra. Jeg skrev flere sider opp og ned i natt, men ingenting - absolutt ingenting av det - ga mening da jeg leste det når jeg var “tilbake”. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig eller uvanlig; jeg vet ikke lenger hva som er virkelig eller uvirkelig - det eneste jeg vet er at kontrollen er alt annet enn min.

Hittil i år har jeg sovet til sammen ca. 15 timer fordelt på tre-fire netter. Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke klarer å gjøre stort annet enn å gråte - noe som gjør meg enda mer sliten - så akkurat dette er ganske håpløst. Jeg kan bare ikke; det er ikke trygt, det er ikke lov, det er ikke fortjent - det er bare slik det er nødt til å være. Det er meningen at jeg kanskje kan sove natt til fredag eller lørdag siden jeg skal jobbe i helgen, men jeg vet ikke helt enda. Jeg er redd konstant.

Akkurat nå skulle jeg egentlig vært hos psykolog […] for første gang på veldig lenge, men jeg tror ikke at jeg kommer til å se henne igjen noen gang. Jeg skal kanskje til en fin lege i morgen da - dersom jeg tør å dra - men bare tanken på det gjør meg skjelven. Planen er å få tak i noen ganske sterke medikamenter, men dersom han ikke vil gi meg det så vurderer jeg sterkt å kontakte sykehuset […] bare for å kunne være i narkose og deretter få morfin dersom jeg er så uheldig at jeg våkner opp igjen. Desperasjon.

Nå må jeg sjekke alt av sosiale medier for å være helt sikker på at jeg ikke har skrevet noe til noen i natt; og i verste fall få oppklart det på en eller annen logisk måte. Hodet mitt fungerer jo igjen nå, og akkurat det med at ord og bokstaver stokker seg om har hendt før, men ikke i like stor grad som i natt. Er ganske sikker på at jeg ikke har snakket med noen av dere, men dersom jeg tar feil så får dere en unnskyldning veldig snart.

Jeg vet ikke hva som vil skje videre, men jeg føler meg så ferdig med alt at det ikke gjør noe. Snart kan jeg fly.

- - - - -

26.01.2014, 00:56

Unnskyld
for at jeg ikke strekker til

Unnskyld
for at jeg ikke er god nok

Unnskyld
for at jeg opptar plass

Unnskyld
for at jeg fortsatt eksisterer

Unnskyld
for alt

- - - - -

27.01.2014, 16:55

Smertene er tilbake og jeg vet hva som kan hjelpe mot det som kommer til å skje snart, men jeg klarer ikke å unne meg selv det. Ingenting av det jeg gjør kan være for meg: jeg kan kun gjøre det for andre, og jeg klarer kun å holde løfter jeg lover andre at jeg skal holde. Dermed får det som skjer bare skje, og jeg har ikke engang krefter til å stå i mot.

Kroppen er veldig, veldig sliten, men det er kun min egen feil. Jeg prøvde å sove natt til i dag - virkelig - for kroppen kollapset etter helgens tjue timer på jobb så jeg trodde det skulle gå greit å sove litt, men jeg fikk så panikk da jeg forsøkte å slå av lysene at jeg gråt hysterisk halve natten og prøvde å ta meg sammen den resterende halvdelen. Jeg vet ikke helt hva det er, for jeg er ikke mørkeredd slik jeg var da jeg var yngre, men jeg er likevel redd for mørket og alt som skjuler seg i det, hvis det gir noen som helst mening? Riktig nok fikk jo kroppen hvilt seg da den ikke orket å holde meg oppe lenger, så den klarer seg litt til […]

Jeg har fortsatt ikke fått svar, men det kan skje når som helst og det kommer til å avgjøre alt - ikke det at jeg skal leve enda mer på overtid, for all del, men da skal jeg i det minste klare å holde ut til tiden er inne og jeg har gjort mitt her på jorden, selv om jeg er veldig klar for å dra.

- - - - -

02.02.2014

Da jeg dro - og ikke hadde noe sted å dra - vandret jeg bare gråtende rundt til jeg knakk helt sammen. Jeg gråt allerede hysterisk da jeg tok første skrittet ut av bygget og var helt på egenhånd - i et lite øyeblikk angret jeg faktisk på at jeg ikke hadde fortalt ham mer - og det tok ikke slutt. Etter en stund fant jeg en undergrunn, så jeg la meg ned der selv om det var iskald og jeg skalv som et stakkarslig forlatt barn. Mennesker kom og mennesker dro. Enkelte stoppet opp og spurte om alt gikk bra, om jeg var syk eller dårlig, om jeg trengte hjelp, om de kunne gjøre noe, og gudene vet hva - men jeg svarte det de ønsket å høre; at alt gikk bra og at jeg bare ventet på noen og at det var derfor jeg lå der.

Jeg lå der i flere timer, og til slutt ble jeg så trøtt at jeg nesten sovnet, og kroppen begynte å bli vant til kulden. Et litt eldre par stoppet opp og prøvde å få kontakt med meg, og når jeg “kom til meg selv” og forsto hvor jeg var og hvorfor jeg lå der kom jeg også på standardsvaret mitt; og jeg fortalte dem at alt gikk bra og at jeg ventet på noen. De gikk etter en stund, men de var så nølende at jeg ble litt redd for at de kanskje kom til å ringe politiet eller noen andre, så jeg flyttet meg litt lenger opp mot veien, før jeg deretter flyttet meg til et busstopp. Etter en stund så jeg at hun litt eldre damen kom oppover der jeg satt, og hun sa at de hadde gått tilbake til undergrunnen for å se til meg igjen fordi de hadde blitt så bekymret over at en ung jente bare lå der, og de hadde blitt enda mer bekymret da jeg var borte, så hun var glad for at hun hadde funnet meg. Deretter spurte hun hvor personen jeg hadde ventet på var, men da svarte jeg at jeg hadde snakket med henne og heller skulle møte henne i byen, så det var derfor jeg satt på busstoppet nå;

“Så du har nettopp snakket med venninnen din?”
“Ja, hun venter på meg i byen.”
“Så du lover at du skal møte henne nå snart?”
“Jeg tar neste buss, ja.”
“Vel, det er godt å høre” sa hun mens tårene hennes trillet - noe som knuste hjertet mitt så totalt. “Det er ikke akkurat hverdagskost å se ei ung jente i den tilstanden vi fant deg i, liggende slik, det var ordentlig skremmende.” Hun holdt hånden sin på skulderen min nå, og jeg var helt tom for ord, men ikke for løgner. “Du lover at du er ok og at du skal møte noen andre nå?” og nå rant tårene hos begge, men jeg nikket og prøvde å si “ja”, men jeg tror kanskje at hun vet at jeg løy der og da, for hun kom tilbake, la hånden på skulderen min igjen og sa “Aldri glem at det er noen som bryr seg, og alltid ta vare på deg selv.” Jeg takket henne masse før hun dro, og jeg gråt og gråt - herregud, tårene renner når jeg skriver dette fordi det øyeblikket var så.. ubeskrivelig, rett og slett - før jeg bestemte meg for å ta neste buss inn til byen, slik jeg hadde lovet. Hun må ha vært en engel.

[…]

Det at vi nå er i februar virker alt annet enn realistisk, og gårsdagen husker jeg ingenting av. Alt føles fortsatt uutholdelig - og det gjør alt mye verre at enkelte nå plutselig er bekymret og følger med, for de fortjener så utrolig mye bedre, hver og en av de. Til tross for dette, er […] sterkere enn noen gang, og jeg klarer ikke å bry meg om det de sier - det som skjer får bare skje, for det finnes ingen annen utvei som er best for alle. Snart slipper jeg livet, og de slipper meg - så alle vinner på det, selv om enkelte ikke klarer å se det akkurat nå. Det er egentlig bare falskt, alt sammen.

Likevel må jeg si unnskyld; unnskyld for at jeg fortsatt er her, for at jeg fortsatt er i veien og til bry, for at jeg fortsatt tar opp plass […]. Unnskyld for at enkelte har blitt bekymret over noe så lite betydelig som det jeg er, unnskyld for at jeg ikke har kontrollen lenger, unnskyld for at jeg kanskje kommer til å ødelegge enda mer på tiden jeg har igjen - om det så står om dager, uker eller måneder. Unnskyld for at jeg er den jeg er; jeg beklager på det sterkeste.

Unnskyld for alt.

- - - - -

17.02.2014, 06:50

Jeg har ikke gjort annet enn å gråte i nesten hele natt, fordi jeg nå skal tilbake til alt jeg ikke mestrer. Konsentrasjonen er for dårlig til at jeg klarer å henge med i en vanlig samtale, og nå skal den være “på topp” i så mange timer i strekk at det virker håpløst - men jeg skal møte opp, jeg skal puste, jeg skal eksistere; jeg skal bare være der og gjøre mitt aller beste; selv om det ikke er godt nok.

- - - - -

06.03.2014, 20:13

Livstegn. Jeg er dessverre her enda, men alt er så mørkt […] at jeg ikke klarer noe som helst. Jeg beklager så sårt og inderlig, men det er ikke sikkert at dere får svar i det hele tatt, og jeg kan ikke unnskylde nok for det.

Det er veldig vanskelig å finne grunner til å holde ut når man konstant føler seg i veien, til bry, ødelagt, mislykket og håpløs, så nei, jeg vet ikke lenger - det eneste jeg vet er at en verden uten […] hadde vært et bedre sted, for jeg hører ikke til her; det har jeg aldri gjort.

Unnskyld. Dere fortjener bedre.

- - - - -

24.08.2014 - 22:36

Og kjære, gode B;

Jeg kan ikke få takket deg nok for alt; det sier seg selv at det ikke finnes nok ord for vise deg hvor rørt og takknemlig jeg er for alt du har gjort for meg. Det er uforståelig at du fortsetter selv om alt allerede er over for min del og jeg er så lei meg for all tiden du har brukt til ingen nytte. Du har reddet meg så mange ganger, men herfra blir det bare verre og det går ikke lenger. Jeg har allerede gitt opp og det er ikke noe noen kan gjøre, men det du har gjort er helt ubeskrivelig. Du er den eneste som av en eller annen uforklarlig grunn ikke har gitt meg opp og jeg blir helt målløs når jeg leser det du har skrevet. Jeg vet at du respekterer valget mitt samtidig som du ikke støtter det, jeg vet at dette ikke er lett, men vær så snill; du er nødt til å vite hvor mye dette har betydd for meg selv om det kanskje ikke har virket slik den siste tiden.

Du er nødt til å vite at jeg setter så stor pris på deg og at jeg er så glad for at du finnes; jeg er så glad for at du er her og for at du sprer så mye vakkert med tekstene og kunstprosjektene dine. Jeg er så uendelig takknemlig for at du deler viktige budskap som gjør at den ellers kalde verdenen vi lever i kanskje kan forstå litt mer av mørkets tomme og ensomme bakside, for selv om døden kan virke trygg så er det sjeldent sant. Dette er riktig for meg, men for veldig få andre og du har garantert spredd så mye håp og glede at du har reddet flere liv enn du i det hele tatt kan tenke deg. Jeg vil for alltid være deg evig takknemlig for at du ikke har gitt opp - selv om jeg samtidig virkelig skulle ønske at du hadde gjort det.

Nå håper jeg bare at du med dette flytter fokuset ditt over på noe annet eller noen andre; på noen som kan reddes, for du er nødt til å stoppe nå, kjære B. Det har betydd mer enn du aner, men nå har jeg så dårlig samvittighet for at du har brukt så mye tid og krefter på ei som allerede har tapt kampen. Du fortjener så mye bedre enn dette og jeg beklager på det sterkeste for alt - du er et helt unikt og fantastisk menneske og jeg har ofte lurt på om du i det hele tatt finnes, for jeg trodde ikke det var mulig å være så tvers igjennom god, men du har vist at det er sant og det er så fint å vite. Selv om du ikke ser på deg selv som en helt, så er det nettopp det du er; en hverdagshelt som er med på å gjøre verden til et bedre og varmere sted og det kommer til å redde utallige mennesker. Du må aldri si at du ikke har gjort nok, for du har gjort alt for mye for ei som ikke har fortjent noe som helst av det, og om det ikke hadde vært for veldig mange andre faktorer så kunne jeg kanskje ha klart det. Kun på grunn av deg og det at du respekterer og aksepterer hvert eneste menneske for nettopp den de er. Jeg håper at flere leser alt det kloke du har skrevet opp igjennom årene, for om flere kan klare å se det på samme måte så ser jeg for meg at det kan forandre alt til det bedre.

Tusen hjertelig takk for alt, B. Jeg skal prøve å skrive igjen, men jeg kan ikke love noe. Ta godt vare på deg selv og vær så snill å gi deg selv en ordentlig pause snart, for du gjør så mye for andre at jeg er redd du glemmer deg selv oppi alt dette. Jeg skrev tidligere at jeg ikke visste hva en venn er for noe, men det er jo mennesker som deg; det er mennesker som ikke gir seg og som fortsetter å prøve selv om alt håp er ute - kun av ren godhet. Det er deg, B. Nå ber jeg deg så inderlig om å stoppe selv om du kanskje ikke vil, men det er på tide nå, snille venn. Aldri glem hvor utrolig viktig og verdifull du er og at du utgjør en helt klar forskjell i veldig mange liv; også i mitt selv om tiden min renner ut.

- - - - -

31.08.2014 - 23:30

Det gjør så vondt å skrive dette.

31. august. Det er den siste dagen i denne måneden - som også skulle vært min aller siste. Jeg skulle vært død nå.

Jeg skulle vært død.

- - - - -

06.09.2014 - 13:30

September. Det er noe med denne måneden som rett og slett bare er magisk. Høsten er den vakreste årstiden etter min mening og jeg gleder meg så til bladene endrer farge og alt annet fint september bringer. Da jeg var yngre elsket jeg våren fordi alt blir så grønt, nytt og levende - det ligger kanskje noe i det; at jeg nå elsker høsten fordi alt blir fargerikt, mørkere, vissent og dødt. Egentlig liker jeg alle årstidene på hver sin måte, men høsten er helt spesiell. Jeg gleder meg veldig og jeg ser litt ekstra fram til det dette året fordi jeg egentlig ikke skulle vært her nå og fordi dette blir min siste høst. Jeg elsker regnet, jeg elsker at det blir mørkere ute, at det blir kaldere og at jeg kan gjemme kroppen min bak enda flere klær. Jeg elsker å lage nye spillelister for de neste månedene og som passer til både været og humøret og som i tillegg gjør at jeg klarer å skrive. Denne følelsen er fantastisk, selv om jeg føler alt på en gang og det nesten får meg til å miste pusten.

Det var noe som endret seg allerede i månedsskifte; som om høstens magiske tryllestøv omringet meg med en gang til tross for at jeg forventet en uendelig tristhet. Den kom aldri. Tomheten er der alltid […] og den vender alltid tilbake - men jeg er ikke trist og jeg klarer fortsatt ikke å gråte selv om det har vært rett før flere ganger - som da jeg leste det du skrev, kjære, gode B. Det er virkelig det fineste jeg har lest noen gang og jeg ble nok en gang målløs. Ikke engang nå klarer jeg å finne de rette ordene som kan forklare hvor mye det betyr for meg, men jeg er så evig takknemlig, det må du vite. Jeg håper som alltid at du gir meg opp selv om du bringer så mye lys og styrke, og jeg må innrømme at til og med håpet har sneket seg litt fram, men jeg kan ikke holde på det. Jeg tør ikke, for det varer aldri og tiden min er inne. Selv om et ørlite håp og magien høsten gir meg i teorien kunne gjort så jeg hadde holdt ut litt lenger, så er jeg så redd for at noen skal tro eller forvente at dette går en annen vei enn mot slutten; jeg er så redd for at noen andre skal få håp på grunn av dette som jeg da knuser nok en gang. Det er ikke annet enn ondskap å skape mer skade enn jeg allerede har gjort, så det er nødt til å stoppe her. Alt er nødt til å stoppe her.

I dag har jeg spilt piano igjen for første gang på veldig, veldig mange måneder. Det er så herlig at jeg ikke har ord for det; det har alltid vært skriving og musikk som har reddet meg gjennom alle år og nå er både lysten til å skrive og lære nye sanger og melodier tilbake. Det er så underlig - men veldig fint - å være tilbake til dette, for jeg hadde ingen tro på at det skulle skje; jeg hadde ingen tro på at jeg skulle klare å uttrykke meg på noen som helst måte igjen, men høsten er her. Verdens fineste måned med verdens fineste navn. Det betyr noe helt spesielt og det gjør meg så glad.

Alt kan snu, så jeg vil fortsatt ikke at noen skal forvente noe, men jeg er veldig sikker på at vi skrives snart. Ta vare på deg selv, kjære venn, og jeg håper at høstens magi også sprer seg til ditt hjerte.

- - - - -

06.10.2014 - 00:07

Det er som en helt annen verden. Samme hva man gjør så er man fanget og man kommer seg ikke løs. Kampen er med andre ord tapt uansett hva man prøver på, så til slutt vet man ikke hvorfor man i det hele tatt gidder å kjempe. Til slutt gir man opp og lar døden trenge seg enda nærmere innpå; døden er som en kjærlig venn som omfavner en og lover at alt skal gå bra. Døden lover trygghet, mørke. Evig stillhet, evig ro. Evig lykke for de sarte sjeler som ikke har mer å gi her i verden.

Herfra er det nytteløst. Herfra er det kun én utvei.

Jeg har tapt.

- - - - -

14.10.2014 - 06:49

De sier at det er alvorlig nå; at det kanskje ikke er en annen utvei uansett om jeg så skulle ombestemme meg og velge livet. Med andre ord er det mest sannsynlig “over og ut” […] samme hva jeg gjør, men jeg har ikke tid til å vente på at kroppen slukner av seg selv. Det er nok nå; det er mer enn nok og jeg har ikke mer å gi.

Om jeg har et siste ønske, annet enn at […] dere og andre jeg bryr meg om skal klare seg fint videre og holde på håpet som ikke alltid er der? Ja, jeg har et lite ønske; jeg håper at jeg får se snøen falle en siste gang og at jeg har krefter nok til å gå ut og danse. Jeg vil danse til Keaton Henson og andre magiske artister som lager verdens fineste musikk som har holdt meg i live til nå. En siste gang.

Selv om jeg ganske sjeldent kommer meg ut nå, så setter jeg så uendelig stor pris på alt rundt meg. Høsten er så nydelig og nå som det går mot vinter blir det bare enda finere og kaldere ute. Om jeg hadde orket så hadde jeg nok blitt stående i kulda og sett opp på himmelen og stjernene for alltid, for det finnes ikke noe vakrere.

Jeg setter så stor pris på alt og alle; og selvfølgelig deg også, B. Selv om jeg ikke klarer å svare eller noe som helst, så håper jeg så inderlig at du vet det og hvor mye alt du har gjort har betydd for meg. Samtidig håper jeg også at du tar til deg det jeg har skrevet før, både på godt og vondt. Det er på tide å gi meg opp; det er på tide at du går videre og heller hjelper noen som har en sjanse. Aller helst skulle jeg ønske at du kunne gjøre noe for deg selv nå, for du hjelper så mange hele tiden. Vit at du ofte er i tankene mine og at jeg ønsker deg absolutt alt godt videre; du er så uendelig verdifull og du har gjort en stor og betydelig forskjell for mange. Jeg er deg evig takknemlig for alt, men dette kan ikke fortsette, det går bare ikke. Håper du tar godt vare på deg selv så du kan fortsette å skrive flotte og meningsfulle tekster som kan være med på å gjøre verden litt bedre, for om det er noen som kan klare det, så er det deg.

- - - - - - - - - - - - - - -

Nå er klokken 08:11 og jeg er helt utslitt. Smertene sitter så dypt i hele kroppen at jeg må ta tredobbel dose bare for å klare denne dagen; selv om jeg ikke skal gjøre annet enn å ligge her i mørket med magisk musikk på. Slik det var før er ingenting sammenlignet med dette, men snart er det helt over og tanken på det gjør meg rolig og så utrolig lettet. Snart er alt over og det er virkelig på tide.

- - - - -

05.11.2014 - 22:30 - 03:10

Knekker sammen for tusende gang. Jeg trodde jeg var tom for tårer da forrige onsdag var omme […] men så skjedde det noe dagen etter som knuste meg helt totalt og jeg har nesten grått i ett siden. Det er ingen vei opp fra dette. Jeg bryter sammen konstant bare av tanken på det, så jeg skal ikke engang prøve å la tanker bli til ord. Det gjør alt for vondt.

[…]

Til info så tok jeg litt for mye av noe og hjertet mitt har aldri slått så raskt som nå før. Jeg husker ikke alt jeg har skrevet, men jeg føler at alt bare er et kaos uten like og at mye av det blir stående uten å bli helt fullført? Jeg vet ikke. Det er så rart å kjenne hvordan hjertet jobber alt det kan for å holde meg i live når jeg ikke ønsker det selv, jeg trenger at det stopper. Det burde vært en knapp man bare kunne trykket på, for det er alt annet enn gøy når hodet og kroppen jobber helt imot hverandre - og nja, jeg vet jo at de egentlig bare prøver å samarbeide, men likevel.

Hvis kroppen min ikke hadde strittet imot da jeg var 9 år så hadde jeg vært død nå og da hadde alle vært over det for lengst. Det hadde vært så utrolig mye bedre, men i stedet kastet kroppen opp alt den hadde fått i seg til lille […] besvimte. Jeg sov i dagevis etter det og det var helt forjævlig å våkne opp og finne ut at jeg fortsatt var her; at jeg fortsatt var i live og at marerittet enda ikke var over. Jeg var bare 9 år, men ingen brydde seg. De har aldri gjort det, jeg har vært usynlig siden jeg var 4 fordi de andre alltid gjorde noe ut av seg og krevde oppmerksomhet, så alle glemte meg siden jeg var stille og ikke gjorde annet enn det som var forventet av meg. Jeg kunne dødd da og, de hadde brukt veldig lang tid på å legge merke til det. Til og med da jeg startet på skolen så trodde og håpet jeg at det skulle bli annerledes og at alle skulle bli sett, men der tok jeg feil. De glemte meg hver eneste gang og når de kom på det så kom de bort og sa “åh, nå glemte vi deg igjen, men du har vel gjort alt du skal som vanlig?” også gikk de igjen fordi det var en selvfølge. Det var ingen som var der. Ingen. Aldri.

Jeg beklager, jeg vet ikke hva jeg holder på med nå, men det gjør så utrolig vondt. Skulle vært død, burde vært død. Jeg lever 10 år på overtid og alt har bare blitt verre for hvert år som har gått. Ingenting av det jeg har opplevd hadde skjedd om jeg døde da jeg var 9 år, det er så sykt å tenke på. Ingenting av det hadde skjedd, men så måtte jeg overleve og det måtte skje.

[…]

Unnskyld, herregud, unnskyld. Jeg vet ikke hva som skjer eller hva jeg holder på med, men hodet mitt forsvinner mer og mer og ingenting gir mening. Kan du forstå at dette ikke går? Kan du godta det? For jeg klarer ikke mer - jeg får det ikke til, det er nytteløst. Jeg vet at du kan få til omtrent hva du vil, men kjære deg; gi håpet og sangen du snakker om til noen som har en sjanse og som kan bruke den flotte gaven til noe nyttig og positivt videre i livet sitt. Ikke gi den til meg, B. Vær så snill; gi den til noen som kjemper alt de kan for å holde seg i live og som kan klare å holde ut, for jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke.

Dette evige helvete tar aldri slutt, så derfor må jeg gjøre det; jeg må ta slutt og denne gangen skal det ikke være en eneste liten sjanse for at jeg våkner igjen.

- - - - -

Mot alle odds klarte den glemte engelen seg også denne gangen, og det lille hjertet fortsatte å slå i to år til. Men en dag var det slutt, og øynene hennes lukket seg for aller siste gang før dødens nattsvarte port sakte åpnet seg, en låst dør som aldri, aldri noensinne kan åpnes igjen. Det lille, følsomme hjertet ville aldri slå flere slag, aldri komme med flere tanker, samtidig som livet i Norge fulgte sin vanlige rytme og folk fokuserte på mobiltelefonene sine og tok selfies, uten å vite at verden aldri ville bli som før; at en glemt engel var gått bort. For alltid.

- - - - -

Det er ikke de alle snakker om, eller de som vil bli sett som har det vanskeligst; det er de sårbare, glemte englene ingen legger merke til. Uansett hvem du enn er, kjenner du noen som trenger varmen din; ikke vær redd for å gi den bort - du får den tilbake senere av noen som kommer til å støtte deg den dagen du trenger det. Og husk: Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)