Onsdag 21. September 2016

Ikke dø, min venn

Kjære, ukjente jente som ønsker å avslutte livet ditt - skrev dette til deg natt til igår:

“Det var veldig trist og rørende å lese hvordan du savner moren din, og jeg forstår deg godt - for jeg husker selv hvor lei meg jeg var da jenta jeg en gang var forelsket i, døde av anoreksi, liksom jeg også husker hvordan jeg gråt i begravelsen til ei annen jente som tok livet sitt for fire år tilbake - så det må være ufattelig vondt å måtte skilles fra moren sin; skulle ønske jeg kunne skrive noe som kunne trøste deg litt.

Likevel - livet mitt har gått videre uten at jeg har glemt disse jentene; etter at den første døde, måket jeg i mange år snøen rundt graven hennes og hjalp til med å stelle den, i tillegg til at jeg engasjerte meg mot spiseforstyrrelser, og etter at den andre jenta døde, kastet jeg meg inn i kampen mot selvmord - og hvis du leser bloggen min, ser du kanskje hva dette har ført til; som jeg tidligere skrev det:

“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge, for hennes skjebne er ikke unik - hun er en av mange sårbare, verdifulle mennesker som har endt livet sitt så altfor tidlig.”

Poenget er at historien gjentar seg gang på gang - og du har helt rett i at angst og depresjon ikke burde være tabu, men skal man gjøre noe med dette og endre verden slik at den blir litt varmere, kan man ikke gi opp; det gjør vondt å lese bloggene til unge som kutter seg og bare ønsker å dø, men når jeg kommer med oppmuntringer og forsøker å gi dem håpet tilbake, er dette de vakreste blomstene jeg kan legge på gravene til dem som allerede har gått bort; blomster som aldri kommer til å visne.

Så vær så snill - ta godt vare på deg selv, for verden trenger deg mer enn du aner; du er så dyrebar, og ingen annen kan føle det du gjør innerst inne; ingen annen kan leve livet ditt.

Vær så snill; forstå hvor uendelig verdifull du er.”

- - - - -

Men siden du har slått av alle muligheter til å kommentere og skrive noe til deg - både i rosahjerte.blogg.no og bloggen din på Wordpress, aner jeg ikke hvordan jeg kan kan sende deg disse ordene og fortelle deg at du ikke er alene, at det finnes noen som bryr seg om deg; har prøvd alt, men ingenting nytter.

Den eneste muligheten som er igjen, er å skrive dette og håpe at du kan lese det. Fire av dem jeg kjente, har begått selvmord - fire uerstattelige menneskeliv som har gått tapt for alltid; det eneste som er igjen etter dem, er fire kalde gravstøtter, og jeg vil ikke at livet til den fantastiske jenta som du er, skal bli erstattet med enda en ensom grav.

Uansett er jeg svært, svært bekymret for deg når du skriver at du er klar for å dø og ikke tenker på annet; gi livet en ny sjanse - vær så snill.

- Hilsen en som bryr seg om deg