Onsdag 30. Juli 2014

Fordi du er uendelig verdifull

Uerstattelige, snille venn…

…skulle ønske en liten engel kunne banke på døren din i natt, og vise deg et speil der du kunne se det varme hjertet ditt - så du forstod hvor umistelig du faktisk er; om du skulle dø nå, ville verden miste noe den aldri noensinne kan erstatte: Deg. Jeg skjønner at du har det vondt når du ødelegger deg selv, jeg skjønner at du har gitt opp alt håp og bare venter på døden, men vær så snill - prøv også å forstå hvordan det må føles å være meg, og vite at du går under rett foran øynene mine uten at jeg kan gjøre mer for å trøste deg.

Så jeg har tenkt og tenkt, og ettersom denne sommeren trolig kommer til å bli din aller siste hvis det ikke skjer noe som kan gi deg håpet tilbake igjen, kan jeg ikke annet enn å reagere; når folk flest tydeligvis er knekkende likegyldige til at ei strålende jente som deg vil dø før du fyller 20 fordi livet ditt i mange år har vært preget av smertens dystre skyggspill, er det pokker meg på tide at noen reiser seg og sier ifra; rundt oss finnes det et inferno av spiseforstyrrelser og selvskading samtidig som reklamen ufortrødent gnåler om den perfekte sommerkroppen; hvert år forsøker mellom 400 og 600 jenter under 25 å ta livet sitt bak låste dører - hvor er det blitt av medienes engasjement…? Det er totalt fraværende, kanskje fordi halvparten er travelt opptatt av å ta nærbilder av pupper, mens resten konsentrerer seg om sommerværet.

Vet du, snille venn - jeg er bare et liten, ufullkommen rotekopp, men jeg bryr meg for mye til at jeg stille og rolig kan se deg gå undergangen i møte rett foran øynene mine; hvis du virkelig vil dø, er det naturligvis du selv som avgjør dette, men før du for alvor bestemmer deg om du vil si farvel eller gi livet en siste sjanse, vil jeg forsøke å gjøre mitt beste for å vise deg hvor kostbar du er - at den dagen du dør, dør også alle øyeblikkene du i stedet kunne ha levd, alle ordene du kunne ha sagt, alt det gode du kunne ha gjort; den dagen du dør, dør også hele verden sammen med deg - slik den ville ha blitt om du hadde vært i live.

Derfor vil jeg gi deg en annerledes gave som symboliserer nettopp dette - alt det som kunne ha vært. Og denne gaven er den vesle boken du tidligere har lest; den vil jeg tilegne deg og alle jentene som sliter her i Norge uten å ha krefter til å kjempe om oppmerksomhet; de mest sårbare, de som lider i stillhet: Blomstene som blir overskygget av regnbuens fargeprakt, disse váre menneskene som lever i livets skygge; Regnbuens glemte roser.

Som kjent sluttet jeg å skrive etter at E. begikk selvmord for to år siden, slik at de eneste delene av boken som er ferdigskrevet, er første kapittel, et nydelig andre kapittel, samt det gåtefulle avslutningsdiktet. Mens alt imellom, alt det som kunne ha vært, vil bli erstattet med tomme, blanke sider - for som jeg kommer til å skrive i forordet:

Tenk deg at du en dag åpnet en bok som var blitt laget i et eneste eksemplar, der bare begynnelsen og slutten var intakt, mens resten av innholdet var revet ut og brent. En ufullendt bok full av hemmeligheter og usagte ord. Kanskje ville du undres over hva som stod på de ødelagte sidene ingen lenger kunne lese, og tenke på ordene som burde ha vært der, men som ingen noensinne ville få kjennskap til.

Nå er bøker av dette slaget noe man sjeldent kommer over. Men hvis du tenker godt etter, er du kanskje enig i at noe tilsvarende skjer med unge mennesker som tar livet sitt. I likhet med den ødelagte boken får man bare kjennskap til begynnelsen og slutten av historien, mens resten forblir et evig mysterium; de usagte ordene og øyeblikkene av liv som aldri vil bli levd, skyggene av uforløst glede og skjønnhet som aldri vil bli åpenbart. Tilbake står en kald, ensom grav: Et minnesmerke over noe som kunne ha vært, men brått ble revet bort.

Men i motsetning til en ødelagt bok er skjebnen til boken min fremdeles ikke beseglet, akkurat som livet ditt ikke er slutt enda; det er fortsatt tid. De tomme sidene som følger etter andre kapittel kan følges opp med et tredje kapittel som er bedre enn det andre, og et fjerde kapittel som er mer uttrykksfullt - dersom jeg fortsetter å skrive, og lar de tomme sidene i boken bli fylt opp av ord, kan denne drømmende boken virkelig bli vakker, på samme vis som livet ditt kan bli det om du gir fremtiden en sjanse og fyller de blanke sidene i livet ditt med hjertegnist. Hvis du derimot skulle dø nå, finnes det vel knapt et bedre bilde som kan illustrere dette enn mange blanke, tunge boksider. Boksider som kunne vært fylt opp med de fineste ord og tanker, boksider som ville avspeilet verden slik den hadde blitt om du hadde vært der og delt ut ordene og tankene dine - så om disse boksidene skal fylles med ord, eller om fremtiden din skal fylles med liv, er opp til deg; dette er det du som bestemmer.

Det som iallfall er sikkert, er at hvis også du avslutter livet ditt og sier farvel, vil det være fullstendig meningsløst for meg å fortsette arbeidet med boken; hva skal man vel med verdens vakreste bok om de som kunne ha lest den er døde…? For meg er døden blitt en vond, dyster skygge som har tatt bort så mange fantastiske mennesker som fortsatt burde ha levd; for snart seks år siden døde Cathrine av anoreksi, året etter døde Regine etter å ha kjempet mot kreften, for to år siden begikk E. selvmord, og dersom også du skulle dø nå, er det overhodet ingen mening i å fortsette.

Da kommer de tomme sidene i boken aldri noensinne til å kunne fylles opp, da kommer jeg til å ødelegge den originale, håndskrevne delen, og symbolskt brenne opp den gule konvolutten med ti tusen kroner - pengene som skulle gis bort til den som fant svaret på gåten i avslutningsdiktet - for da kommer hele prosjektet til å være over; da er det ingen mening i å fortsette noe som bare ville ha vekket såre, vonde minner og savnet etter dem som er gått bort; da kan man bare oppsøke kirkegården og legge en enslig rose på en grav mens tårene presser på.

Men så lenge fremtiden ligger foran oss, er det fortsatt håp; jeg kan fylle de tomme, ubeskrevne sidene i boken min med tidløs poesi - liksom du kan fylle de ubrukte dagene i fremtiden din med livsglød og pågangsmot; jeg tror på deg, snille venn - for du er sterkere enn du aner, du kan klare det; du kan klare alt om du bare går inn for det. Og skulle du noengang tvile på hvor dyrebar du er, håper jeg det kan hjelpe å tenke på de tomme sidene i denne boken, for om disse sidene noensinne kommer til å fylles med ord, er avhengig av om du kommer til å fortsette å leve.

Jeg vet - kanskje dette høres helt vilt ut, men jeg bryr meg for mye om menneskene rundt meg til at jeg kan stå rolig og se på mens du ødelegger deg selv og styrer mot døden rett foran øynene mine, du vet hvor mye jeg har skrevet til deg og forsøkt å muntre deg opp, en stund virket det som om du fikk litt av håpet tilbake igjen, men dette har tydeligvis ikke vært nok til å få deg til å forstå hvor uerstattelig du er, og hvor trist verden ville ha blitt om også du ble borte. Jeg respekterer deg som menneske med retten til å selv bestemme over ditt eget liv - til og med når det er snakk om å frivillig avslutte det - men jeg må innrømme at jeg får en stor klump i halsen når jeg tenker på at til neste år kan det være en gravstein og en askehaug igjen av den nydelige jenta som nå er deg.

Det finnes så mye lidelse bak låste dører her i Norge, så mange mennesker som har det vondt uten at man legger merke til dem at man må våkne opp, og ta et oppgjør med tomheten i samfunnet vårt, der det å glane mest mulig på speilbildet sitt synes å være idealet. I stedet for å gjemme oss bak trygge roller og velkjente fraser, burde man kunne utfordre likegyldigheten rundt oss, og forstå at dette rett og slett ikke kan fortsette - om bare ei eneste jente begår selvmord, dør hele verden sammen med den ubeskrevne fremtiden hun kunne fylle, akkurat som man burde innse at om du dør nå, like før du fyller 20, dør hele verden med deg.

Så vær så snill, snille venn, ikke dø. Ikke dø. Vær så snill.

- Brian

P.S. Om du skulle ha lyst til å skrive en kommentar til dette innlegget, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive den til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne. D.S.

De to første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

- - - - -

M. - jenta dette innlegget var skrevet til, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel.

Søndag 27. Juli 2014

Når en venn vil dø

Og her er historien min - for de som ikke kjenner den:

Kort fortalt døde ei jente jeg en gang var forelsket i, av anoreksi for snart seks år siden, og i årene som har gått, har jeg måket snøen og vannet blomstene på graven hennes. Samtidig ville jeg engasjere meg i årsakene som førte til hennes død - det hele begynte med mobbing - og vinteren for over to år siden ble jeg kjent med en sår og dyster underverden av blogger skrevet av jenter som sliter med spiseforstyrrelser, angst, selvskading, eller selvmordstanker.

Så jeg gjorde mitt beste for å komme med trøst eller oppmuntringer så langt kreftene strakk til, men dessverre - smerten som finnes der ute, er for stor til å hindre flere dødsfall, og i juni for to år siden tok ei av jentene jeg leste bloggen til, livet sitt. Hun ble 22 år gammel. Mens tårene rant lovte jeg meg selv i begravelsen hennes at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Så i tiden som har gått, har jeg engasjert meg i kampen mot selvmord, og fjor ble jeg kjent med ei av jentene som kommenterte i bloggen hennes. Nå i vinter prøvde jeg å gjøre det jeg kunne for å få henne til å forstå at det alltid, alltid finnes håp; at livets små solstråler er til for alle, også for dem som har gått seg bort i sjelens og marerittenes nattsvarte labyrint.

Selv om jeg gjorde mitt beste, var det tydeligvis ikke nok, for de siste månedene virker det som om hun har mistet alt som heter håp, og bare venter på døden. Siden jeg har lovet henne at hun kan stole på meg med tanke på alt hun har betrodd meg, kan jeg forståelig nok ikke gå i detaljer - alt jeg kan si, er at hun ikke er den eneste som har opplevd mer smerte enn det er mulig å forestille seg for et menneske som enda ikke har fylt 20; jeg har sett bilder av oppskårne armer etter selvskading som har vært så vonde å se på at det er vanskelig å finne ord, for ikke å snakke om å forstå hvilket helvete disse jentene må gå gjennom når en kniv blir siste utvei for å flykte fra smerten - folk flest tror at når mobbingen eller overgrepene er over, er det slutt. Fullstendig feil. Endeløse mareritt og vonde tanker kan følge en i mange, mange år etterpå.

Og mens mediene skriver om sommerværet, man skal nyte sommeren og alt handler om å kose seg, kjenner jeg til baksiden av medaljen, og vet at denne sommeren antagelig vil bli den aller siste for ei nydelig jente som har opplevd ting hun aldri burde ha opplevd; ei jente som burde ha hatt et normalt liv og gledet seg over ting som andre jenter på hennes alder gleder seg over. Dessverre har skjebnens tornefulle sti sine egne veier; noen tenker på å kjøpe nye sko, andre venter på døden.

Hadde du lest alle bloggene her på blogg.no skrevet av jenter som har opplevd overgrep, blitt voldtatt eller sliter etter langvarig mobbing, hadde du forstått hva jeg mener; de er der, blant menneskene vi møter på gaten, men ingen legger merke til dem, akkurat som ingen brydde seg om å forstå hva som foregikk i hjertet til den stille jenta som satt bakerst i klasserommet, henne ingen la merke til, henne ingen inviterte til fest, enda det var hun som ønsket det mest av alle. Selv har jeg et eget navn på disse glemte jentene som lever i livets skygge: Regnbuens glemte roser.

Hun som nå har gitt opp alt håp og venter på å dø, er også en slik vakker, glemt rose. Jeg kommer ikke til å svikte henne og skal fortsatt gjøre det jeg kan for å gi henne håpet tilbake, men om jeg klarer det, er en annen sak; skulle ønske at også noen andre kunne bry seg, men det virker som om likegyldigheten har tatt overhånd. Da jeg skrev innlegg til henne og lurte på om noen kunne skrive en oppmuntring til henne i kommentarfeltet, var det bare én som skrev noe, og det var bestevenninnen min. Ei annen jente jeg stolte på, svarte ikke, og da jeg spurte en kjent blogger på topplisten om hva man skal gjøre for å få folk til å bry seg litt mer, ble jeg fullstendig oversett. Ingen bryr seg; er samfunnet vårt virkelig blitt så kaldt…?

Som en siste utvei har jeg skrevet til henne både her og i bloggen min på Blogg.no, og selv om hun har skrevet at hun setter pris på alt jeg har gjort, virker det som om dette ikke er nok til å gi henne litt av håpet tilbake - og uten en gnist av håp er det bare den evige natten og døden som blir igjen. Selv om jeg respekterer andre menneskers frie vilje og retten til å selv bestemme over livet sitt, også når det gjelder selvmord, er det likevel fryktelig vondt for meg å vite at alt tyder på at hun snart kommer til å ta farvel med denne verden; det er som å se noen man bryr seg om, drukne i sakte film.

Derfor håper jeg det er i orden at hvis du skulle ha lyst til å kommentere innlegg i denne bloggen, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne.

- Brian

- - - - -

M. - jenta jeg skrev om, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel. Ingen brydde seg om å skrive noen ord til henne her.