Søndag 15. Juni 2014

Desember 2008

En regnfull lørdag - før døden banker på

Opprinnelig skrev jeg dette innlegget en helt vanlig lørdag sensommeren 2007 i bloggen min på Blogg.no. Uten å vite hvordan fremtiden ville bli, uten å vite at jeg like før jul året etter skulle skrive dette i en improvisert dagbok:

    Prolog - Det finnes bare én

    Det finnes bare én
    som lyset danser for

    Det finnes bare én
    som dagen lyser om

    Det finnes bare én
    som mørket viker ved

    Det finnes bare én
    som havet lytter til

    Det finnes bare én
    som skjønnheten omfavner

    Det finnes bare én
    Det finnes bare deg -

(Et dikt jeg skrev som 17-åring til ei jente med et strålende hjerte.)

Onsdag 17. desember

Etter at jeg fikk vite at jenta jeg skrev diktet til, døde nå i høst, har tårene bare rent og rent. Tror ikke jeg har grått så mye på flere år.

Iallfall ble anorexia-sykdommen til slutt for mye for helsen hennes, og hun sovnet inn. Angrer for øvrig forferdelig på at jeg ikke forsøkte å få mer kontakt med henne de siste årene - vi hilste når vi traff hverandre, men det ble bare med de vanlige, overfladiske frasene man bruker når man ikke tar sjansen på å si noe mer innholdsrikt, uten at jeg klarte å nå frem til henne. Kanskje var det allerede for sent; kanskje det ikke fantes noen vei tilbake - det var andre som brydde seg om henne uten at hun ble bedre. Likevel angrer jeg utrolig på at jeg ikke forsøkte mer.

Skulle så inderlig ønske at noen kunne skru tiden tilbake, og at man stoppet klokken den desemberdagen da jeg traff henne første gang. Riktignok hadde hun begynt å slutte å spise tidligere, men det fantes fortsatt tid; tid til å tenke etter, tid til å se på stjernene og la tankene vandre uten å fokusere på vekten. Tid til å omfavne livets utallige gleder, tid til å kjenne blomsterduften uten å bekymre seg om småting. Nå er det for sent; bare gravsteinen står igjen.

I tankene mine vil hun likevel forbli slik hun var den gangen for mange år siden, som den nydelige jenta som hadde livet foran seg.

Hvis all verdens tårer hadde vært det som skulle til for å gå tilbake i tid, hadde jeg gjerne grått som en småunge de neste årene; om det bare var mulig å gi henne livsgnisten som kunne ha gitt henne et helt annet liv.

Torsdag 18. desember

Ble etter hvert også klar over et merkelig sammentreff: Første gang jeg traff henne, var på juleballet på skolen, som fant sted på kveldstid den 15. desember; har sjekket datoen. Og nå, mange år senere, sent om kvelden den 15. desember, får jeg vite at hun ikke lenger er i live.

Hvorvidt det finnes et liv etter døden er et mysterium det er umulig å komme til bunns i, men man kan jo spørre seg om hva vi til syvende og sist vet om verden rundt oss. Det vi faktisk vet, er så forsvinnende lite at det kunne ha blitt skrevet på baksiden av et frimerke, og man hadde enda hatt plass til overs.

Universet som astronomene skuer i teleskopene sine, kan vi bare skimte brøkdelen av; milliarder av stjerner knyttet sammen i milliarder av galakser, noe som utgjør bare om lag 4% av den totale materien. Resten antar man er mørk materie og mørk energi; begreper som i bunn og grunn er abstrakte, da intet menneske har klart å erfare dette. Og hva med oss? Man har ikke engang klart å komme til bunns i materien vi selv består av; atomer, protoner, kvarker og så videre i kvantefysikkens mikrounivers - uten at man har funnet et endelig svar på livets gåte.

Så å bastant slå fast at det ikke finnes et liv etter døden, blir omtrent like tåpelig som å påstå at jorden er flat fordi gulvet i KIWI-butikken er det. Sannheten er at vi vet ikke. De rene fakta er at vi lever her på denne vesle kloden omgitt av et stjernehav som er større enn menneskesinnet er i stand til å fatte, og dette utgjør likevel bare en brøkdel av universet. Og de få tiårene vi lever på denne planeten, er for ingenting å regne i forhold til tidens uutgrunnelige horisont. Vi er uendelig små sammenlignet med virkeligheten rundt oss, og all vår viten blir ubetydelig når man tenker på alt vi ikke vet.

Derfor kan man undres på hvorfor jeg fikk vite at hun er død på årsdagen for kvelden jeg traff henne første gang. Det er alltids en mulighet for at dette kan ha vært en tilfeldighet. Men det kan også tenkes at mennesker vi ser på som døde, fortsetter å leve videre i en annen dimensjon, og er i stand til å minne oss om at det å være død kanskje ikke er slutten, men begynnelsen på noe helt annet. Det er iallfall det jeg tror.

Og kanskje, en gang om mange år, i en annen verden utenfor tid og rom - kanskje får jeg bedt henne om unnskyldning for at jeg ikke fikk gitt henne den trøsten og oppmuntringen jeg så gjerne skulle ha gitt henne. Jeg prøvde litt, men jeg prøvde ikke nok.

Vi lever i et samfunn der vi alle trenger trøst og en varm klem iblant, samtidig som de fleste av oss er redde for å bryte samfunnets normer om hva man “bør” eller ikke “bør” gjøre; mens dårlig selvtillit, mobbing og “Slankekrigen” på TV er normen for hva som er “normalt” idag, blir vanlig, menneskelig omtanke sett på som et avvik. Hadde jeg spontant gått bort til deg på gaten og spurt deg om du har det bra, hadde du antagelig trodd at jeg var lettere sinnsforvirret. Om jeg derimot ville prøve å selge deg et mobiltelefonabonnement, hadde alt vært normalt.

Hvorfor er vi så redde for å vise at vi er de levende, fantastiske menneskene vi virkelig er? Jenta som nå er død, ble på mange måter et offer for kulden og dømmingen som er normen i samfunnet rundt oss; kulden vi alle er med på å skape når vi aksepterer en verden der vi er altfor redde for å vise at vi bryr oss om hverandre, og resultatet blir en avgrunn av hjelpeløshet som kan gjøre ei flott jente til verdens ensomste menneske uansett hvor mange hun har rundt seg.

Så kanskje er det på tide å begynne helt på nytt, og skape det samfunnet de aller fleste av oss ønsker å leve i istedenfor en hverdag med kjas, mas, stress, slankepress og hypnotisk mediakjør der man gnåler om hvor viktig det er å se slank og perfekt ut, slik at til og med bestemor innser at hun må bruke resten av sparepengene sine til skjønnhetsoperasjon. At et samfunn med så ekstrem kroppsfokusering kan kalles “sykt”, er noe mange vil være enige i. Likevel dilter man etter resten av saueflokken, og gjør ting man i grunnen ikke ønsker å gjøre fordi “alle andre” har bestemt at slik skal det være. Noe som gjerne bekreftes av en kjendis med silikonpupper som kommer med en mer eller mindre hjernedød kommentar i et realityshow; hvis man legger merke til hvilke saker avisene slår opp på førstesiden, og hva mange TV-programmer legger vekt på, kan “idealene” i dagens samfunn oppsummeres i et eneste ord: Dumhet. Man får heltestatus av å spy på direkten på TV, gjøre noe dumt på YouTube eller jamre en sang med banal tekst som ikke har noe annet formål enn å selge mest mulig, mens tankene til de små menneskene drukner i bråket fra reklamen.

Hun er allerede død. Men der ute finnes det mange andre jenter som har det vondt innerst inne, og hver eneste av disse jentene er levende mennesker med drømmer og følelser som fortjener noe bedre enn å bli fortalt at de ikke er perfekte nok. Lik bortkomne engler vimser de rundt og prøver å hoppe høyest mulig, og glemmer at de har en par vinger som kan brukes til å fly mot soloppgangens første lysstråler; mot friheten.

Fredag 19. desember

Besøkte graven hennes idag, og det var ubeskrivelig trist å stå der og tenke på at jenta jeg engang hadde vært så forelsket i, nå er død. Ettertankens vemod fylte luften mens vintermørket senket seg, og jeg vet ikke om det overhodet lar seg gjøre å beskrive de siste dagene med noen ord; det er så uvirkelig, det hele. Og de som har sett meg snufsende har vel gått ut fra at her må det være snakk om en person som trenger psykologisk førstehjelp. Men nei da. Jeg er bare trist, uendelig trist, og det er ikke alltid så enkelt å holde tårene i sjakk selv når man passerer kirkegårdsporten.

Tid er et merkelig fenomen - en time kan virke som en evighet dersom vi kjeder oss, men når sekundene tikker mot slutten, og sanden i timeglasset holder på å renne ut, vet vi at det som var, snart vil være over for alltid. Det samme gjelder både oss selv samt menneskene rundt oss; hver eneste dag; hvert eneste øyeblikk vi tilbringer sammen med vennene våre, vil aldri komme tilbake igjen. Hvert eneste smil, hver eneste klem er den siste, og til tross for at vi kan få nye klemmer, vil også de ta slutt, skjønt ingen vet når.

De færreste av oss tenker over det, men tiden er uerstattelig, noe fotballspillere som spiller viktige kamper må forholde seg til; når dommeren blåser i fløyten, er kampen ugjenkallelig slutt, og alle forspilte sjanser vil ikke være mer verdt enn vissent løv som høststormen blåser av gårde. Det samme er tilfellet i livene våre, bortsett fra at vi ikke aner når slutten kommer. En krangel med kjæresten kan vise seg å bli skjebnesvanger hvis hun neste dag omkommer i en bilulykke. Hadde man gjort eller sagt det samme dersom man viste at dette var den aller, aller siste gangen man så henne i live?

Tatt i betraktning at tiden er så kostbar, burde vi derfor ta vare på de mulighetene vi får, men hva gjør vi…? Akk ja - dessverre løser vi dem ofte bort på bagateller - hadde man virkelig sett en dårlig film eller debattert skrivefeil på nettet om man viste at morgendagen aldri vil komme?

Nå som jeg vet at hun er gått bort, er jeg fryktelig lei meg for at jeg ikke brukte tiden bedre da hun fremdeles var i live. Jeg kunne ha unnskyldt meg selv med at jeg var sliten, at det kanskje ikke ville ha endret noe som helst og bla bla bla, men fakta er at jeg burde ha brydd meg mer. Og jeg var en idiot som ikke gjorde det. Kort og godt.

Og når sanden i timeglasset har rent ut og man har stått foran graven hennes, må det et hjerte av stein for å unngå å bli rørt. Derfor gråter jeg nå, atter en gang.

Søndag 21. desember

Er fullstendig knust, og tårene rant halve natten pluss flere ganger nå idag. Tror jeg aldri har vært så langt nede i hele mitt liv, og det er fullstendig umulig å få snakket med noen om dette, for folk forstår rett og slett ikke - så jeg prøver å late som ingenting. Men i ensomheten presser gråten på.

Fikk nemlig vite mer om den stakkars jenta etter å ha lett litt på nettet, og det som er ironisk her, er at mens andre snoker rundt og baksnakker vennene sine, så respekterer jeg privatlivet til folk jeg kjenner; er det noe de vil fortelle meg, får de gjøre det selv. Å bruke Google til å søke etter venners private forhold eller å lete i skattelistene for å se hva andre tjener, er rett og slett feigt. Så hvorfor skal jeg bli straffet for dette; for å ikke vite…?

Det kom som et sjokk på meg at hun så å si var dødssyk - herlighet, hadde jeg visst det, hadde jeg bare visst det… Hun så jo syk ut som følge av anorexia-sykdommen, men det hadde hun gjort i flere år, slik at man kunne håpe at alt ville ordne seg til slutt, og at hun klarte å få orden orden på dette. Hadde jeg visst at det stod så ille til, hadde jeg selvfølgelig stilt opp for henne, men så grusomt livet kan være når man ikke er klar over hva som virkelig holder på å skje…

Ja, jeg innrømmer at jeg var en førsteklasses idiot som ikke brydde meg mer, men jeg kan da heller ikke bry meg om alle 24 timer i døgnet; jeg prøver så godt jeg kan å stille opp når folk trenger meg, og når behovet er der, står Brians trøste- og oppmuntringssservice til tjeneste. Og her kommer det som lyn fra klar himmel at hun allerede er død. En følelse som kjennes som et stykke piggtråd i hjertet. Glem alle Hollywood-klisjéer om sørgelige kjærlighetsforhold - det finnes ikke noe verre helvete enn følelsen av avmakt når man står foran graven til ei jente man engang skrev kjærlighetsdikt om og var glad i, og så får man vite at mens man har rotet rundt og kastet bort tiden, forberedte hun seg på å dø. Når man først får vite det, er timeglasset rent ut, og det er det altfor, altfor sent. Alt man kan gjøre, er å grine som en foss. Det hadde nesten vært greiere å dø selv, så ville man iallfall vite hva som skjer.

Jeg vet ikke hva jeg skal si… Trist, trist, trist, trist, trist - det er dét jeg er, og det er forferdelig at hun ikke lenger er til. Ville være villig til å ofre mye bare for å kunne snakke med henne i noen minutter, og komme med noen trøstende ord, for det fortjente hun virkelig, men som det fjolset jeg var, ante jeg ikke hva som virkelig skjedde. Hun måtte ha opplevd et helvete, stakkar, mens jeg ikke kunne hjelpe fordi en førsteklases idiot som meg brukte tiden på andre ting fordi jeg ikke visste… Det er i slike stunder man føler at livet er en labyrint der ting kan skje rett foran nesa på deg, uten at du er klar over det fordi du ser rundt neste hjørne.

Igår var det 20. desember - fødselsdagen hennes, så jeg la en enslig rose på graven; kirkegården er ikke så langt unna. Følte at en hel bukett ville være for prangende, men der tok jeg fullstendig feil, for idag morges var graven prydet av både lykter, fire større buketter, en blomsterkrans samt et stort hjerte. Tydelig at folk husker henne, og bryr seg.

Ellers er jeg fortsatt litt i tvil om hvilken kontroll man har med tanke på spiseforstyrrelser, og hvilken kontroll man mangler; selv hadde jeg tidligere perioder hvor jeg tenkte mye på døden (skjebnens ironi i forhold til det som skjer nå) og vurderte å ta livet mitt, men det ble heldigvis bare med tankene. Skrittet fra å overveie noe til å gjennomføre det, kan være et langt steg. Når det gjelder slanking, derimot, er stegene så små at man ikke merker det før man henger halvveis utenfor stupet. Manglende frokost den andre dagen, manglende kveldsmat den andre, og når vekten går ned og man føler at man har full kontroll over kroppen og livet, er det sikkert enkelt å fortsette. Ned én kilo, ned to kilo, ned fem kilo, så fem til… Og før man vet ordet av det, er man fanget i en felle som kan ende med at livet til slutt ebber ut.

I hennes tilfelle begynte det med mobbing i slutten av ungdomsskolen. Og kanskje også før - jeg vet ikke. Kan se henne for meg; ei flott, sporty jente med glimt i øyet som danser ballett, er god i idrett og flink på skolen - med andre ord et enkelt mål for misunnelige venninner som er opptatt av gutter og selvhevdelse på andres bekostning, og alle som har hørt hvilke spydigheter en flokk 15-årige jenter er i stand til å lire av seg for å såre offeret sitt, vet hva dette innebærer. Hun, stakkar, tok seg vel nær av dette, og slik begynte det muligens, noe som for øvrig også gjelder andre jenter, som dessverre tar sine venninners misunnelse gjemt i “gode råd” på alvor. Hun begynte å slanke seg for å straffe seg selv, et kjent fenomen i selvskadingens verden.

Så kom slankingen for dagen, og det norske helsevesenets middelalderaktige tvangsmetoder har en stor del av æren for at dette utviklet seg til å bli en virkelig tragedie. Tvang, tvang, tvang. Er det noe som enhver 15-åring avskyr, så er det tvang fremfor forståelse. Hun var ei nydelig, intelligent jente med fremtiden fremfor seg, og jeg kan godt forstå at dette gjorde uutslettelig inntrykk på henne.

Selv traff jeg henne altså på et juleball på videregående, like før hun fylte 16. Det var tid for dans med en lokal gruppe som forsøkte å ta knekken på høyttaleranlegget i skolens nye festsal, og hun virket en smule bortkommen der hun stod ved veggen, så jeg ba henne opp med et kyss på hånden, slik man gjorde i gamle dager. Danseferdighetene mine var imidlertid til å gråte av. På fødselsdagen hennes fem dager senere troppet jeg opp med en liten gave, men det ble dessverre ikke noe mer. Har imidlertid bare positive ting å si om henne; ei snill jente med et stort hjerte.

Når jeg betrakter notatene i min 7. sans fra den gang, er det tydelig at jeg var forelsket i henne; har en tradisjon med å si ti ord ved inngangen til et nytt år, og det aller første ordet 1. januar dette året var navnet hennes. Så kom kjærlighetssorgen, og så gikk livet videre.

Etter at jeg sluttet på skolen fikk jeg vite at hun slet med anoreksi, så jeg skrev en sang om henne med tittelen “Alle Vet, Ingen Vil”. Riktignok var det noen som både visste og ville gjøre noe, men resten av folkemassen står likegyldig og ser på triste menneskeskjebner som kunne vært unngått dersom vi alle brydde oss mer. Og når jeg tenker på hvor vondt hun måtte ha det i forhold til samfunnets krav som legger vekt på det ytre, men gir blaffen i menneskesjelene, begynner jeg å grine igjen - jeg vet ikke for hvilken gang idag.

Håper inderlig at hun har funnet fred der hun er nå, og jeg synes ufattelig synd på foreldrene hennes, som har vært igjennom alt sammen. Alt som er igjen, er en stille grav og strømmer av salte, våte tårer.

Mandag 22. desember

Igår natt fikk jeg ikke lukket øynene, men denne natten fikk jeg noen timers søvn, noe som førte til at jeg gikk halve dagen rundt smilende og ønsket alle God Jul. Først om kvelden kom følelsene og tårene frem da jeg så på nattehimmelen, og kom til å tenke på hvor uendelig langt borte hun er nå. Der, et sted i evigheten håper jeg englene har tatt henne hjem til seg, og gitt henne en skjønnhet som ingen kan ta fra henne; en evig blomsterduft av fred og lykke. Det fortjener hun virkelig.

Mens vi her nede fortsetter med det årlige julehandelmaset der det er meningen at man skal stresse mest mulig, kjøpe mest mulig, og sannsynligvis også være mest mulig utslitte på juleaften. For å være helt oppriktig, forstår jeg ikke vitsen. Jeg mener - hvorfor gjør vi ting vi i bunn og grunn ikke ønsker å gjøre? Ønsker vi virkelig å stresse i fritiden og løpe halsblesende fra butikkø til butikkø? Husker en førjulsdag på Platekompaniet på Oslo City for noen år siden der køen var så lang at man skulle tro at de ga bort halve lageret gratis. Greit nok at man prøver å være litt snill og grei ved å ønske hverandre God Jul, men hadde det ikke vært enklere å kutte ut alt maset som følger med…? Samtidig vil enkelte etter alt å dømme skape julestemning ved å fylle julegrana med stearinlys, slik at huset i beste fall tar fyr.

Da kan det være fint å koble av på et sted som er fullstendig fritt for hverdagens kjas og mas; et sted fylt med ro og ettertanke, nemlig byens kirkegårder. Når man ser graver der folk ble født på 1700-tallet og døde på begynnelsen av 1800-tallet, er det nesten som å gå ut av tiden. Disse menneskene var like levende som vi - de spiste, drakk og pustet inn den samme luften som vi gjør, hadde sex uten kondom eller p-pille, de sov, gikk på do, lo og kranglet; de var mennesker. Akkurat slik folk kommer til å se på oss om noen hundre år. Det eneste som skiller oss og dem, er tiden, og på en kirkegård står tiden stille. Fuglesangen høres klart om sommeren uten at motorduren fra en Volvo ødelegger den, og om vinteren kan stemningen være til å ta og føle på når et hav av små gravlykter lyser opp kveldsmørket.

Jeg er fortsatt lei meg for at hun er gått bort, men da jeg idag stod foran graven hennes, løftet jeg blikket mot den klare vinterhimmelen, og kom til å tenke på at gravsteinen jo bare er et symbol, mens hun sikkert lever der ute et sted. Omtrent som om hun skulle ha bodd på en annen planet et sted blant stjernene. Noe som fikk humøret mitt til å stige noen hakk, og etter det første sjokket begynner jeg å forsone meg med at hun nå forhåpentligvis lever blant englene og er kvitt alle bekymringer.

På den annen side har jeg gråsvart samvittighet for at jeg ikke brydde meg mer om henne, for sannheten er at hadde vi alle brydd oss mer om hverandre, hadde hun vært i live idag. Hun var ikke en anorektiker. Hun var et levende menneske. Det har jeg alltid visst etter å ha kjent henne lenge nok, men likevel var jeg så korka dum at jeg stod på sidelinjen som en del av den store flokken som var mer eller mindre likegyldig til smerten hennes. Noe jeg angrer vanvittig på nå som jeg vet hvor vondt hun måtte ha hatt det. Hun sluttet ikke å spise frivillig. Hun sluttet å spise fordi sykdommen hadde tatt kontroll over livet hennes, og ingen kunne hjelpe henne med å bli kvitt den, aller minst det norske helsevesenet, som så på henne som et “problem”; en pasient man kunne slenge hit og dit og gjøre hva man ville med uten å lytte til hennes egne råd. Hun ønsket å bli frisk. Men ingen av dem som kunne ha hjulpet henne i helsevesenet, gadd å bry seg tilstrekkelig. Det var ikke mangelen på mat som tok livet av henne. Det var mangelen på forståelse og omtanke.

Følgelig har jeg nå innsett at jeg må slutte å rote rundt, men også begynne å faktisk gjøre noe. Før i tiden hadde jeg store planer om å redde verden, og planla å en dag selge alt jeg eier for å redde sultende barn i Afrika, og selv dra dit for å hjelpe til. Men etterhvert som man blir klar over realitetene, og ser hvor store “administrasjonsutgifter” det er snakk om, samtidig som 40 års U-hjelp bare har forverret situasjonen, gir man rett og slett opp. Da retter man blikket mot Norge, og håper det lar seg gjøre å endre noe her hjemme. Men når man hører at en stakkars tigger må ha penger fortest mulig fordi Vinmonopolet stenger om fem minutter, forsvinner også mye av motivasjonen. Og slik har jeg sakte, men sikkert mistet den gløden jeg en gang hadde, noe som har gjort meg mer likegyldig. Jeg vet at jeg ikke klarer å hjelpe folk i Afrika om de ikke selv får bukt med korrupte ledere, og jeg er fullt klar over at jeg verken har styrke eller evner til å “redde verden”.

Uansett kan jeg gjøre det jeg kan, og etter hennes død er det særlig to ting jeg har festet meg ved: Spiseforstyrrelser og mobbing. Uten de to tingene hadde hun idag kost seg i stuen hjemme, pyntet juletreet og levd et normalt, men sikkert hyggelig liv i stedet for smerten som preget livet hennes. Så det miste jeg kan gjøre nå, er å våkne opp, røske i meg selv, og begynne å gjøre noe.

Det lar seg ikke gjøre å redde hele verden. Men det går an å gjøre samfunnet vårt lite grann varmere ved å prøve å gjøre det man kan. Hvert enkelt smil man gir bort til en fremmed, gjør noe. Og det er ikke de peneste, vellykkede som trenger disse smilene mest. Det er de utstøtte, de ensomme; det er jenta som står alene i et hjørne av skolegården fordi ingen vil snakke med henne; det er gutten som aldri får kjæreste. Det er de som sitter i fengsel etter å ha blitt uskyldig dømt. Det er jenta med spiseforstyrrelser, og det er gutten som blir mobbet.

Men hvem bryr seg vel om dem…?

Onsdag 24. desember

Så er det blitt juleaften - årets vakreste kveld.

Når vintermørket har senket seg, nattehimmelen prydes av skimrende stjerner som overgår hverandre i sin tidløse prakt, og man sitter der mutters alene på julekvelden, burde man egentlig føle seg svært ensom. Men for en kunstner som meg, som ikke er eller prøver å være som “alle andre”, er juleaften en tid for fred og ettertanke; det finnes neppe noen annen kveld som er like fredelig. Butikkene er ferdige med maset sitt, naboen har reist bort og sluttet å pusse opp kjøkkenet ved å hamre som om det gjaldt livet, og gaten er tom for biler og støy. Det eneste som er igjen, er den endeløse stillheten.

Hvis du er en av dem som er ensom i livet ellers, forstår jeg deg utmerket, for jeg har selv vært gjennom smerten som følger med. Ja da, jeg vet godt hvordan det føles å bare grine og grine uten å ha noen å betro seg til; jeg vet hvordan det føles å ikke ha en kjæreste å holde i hånden når man skulle gitt alt for å gi henne en varm klem; jeg vet hvordan det føles å ville dø fordi ensomheten blir uutholdelig. Så uansett hvem du enn er, har du min fulle sympati hvis du er, eller har vært ensom.

Men det er også lett å glemme at ensomhet er de små, vakre menneskenes hederstegn. Den triste jenta som står alene i et hjørne av skolegården og gråter uten at noen bryr seg, er et eksempel på dette. Hvem er hun? Hun er ikke som resten av flokken, for hadde hun vært som “alle andre”, hadde hun ikke stått der ensom. Så ingen har rett til å dømme henne eller si et vondt ord om henne, for ingen vet hvordan hjertet hennes ser ut. Hun er engelen som er midt iblant oss, men som vi overser fordi vi kun legger merke til det ytre, uten at vi er i stand til å se skjønnheten i følelsene hennes. Hvorfor blir hun dømt av de andre? Kanskje er hun ikke kledd i siste skrik på motefronten, og kanskje er utseendet hennes i utakt med skjønnhetsidealet. Men hva så? Fortjener hun ikke å bli verdsatt som den den hun er…?

Det som gjør en stor kunstner unik, er at vedkommende ikke er som “alle andre”, så hvorfor er folk så korka dumme at de ikke klarer å respektere andres individualisme? Hvis man tenker på verdenshistoriens største kunstnere, ville de fleste av dem hatt store vanskeligheter med å fungere i dagens A4-samfunn; de ville ha blitt mobbet, utstøtt og sperret inne. Henrik Wergeland ville trolig ha fått diagnosen ADHD og blitt dopet ned, mens Mozarts far hadde fått barnevernet på nakken, og vesle Mozart måtte ha lekt med klosser i barnehagen i stedet for å komponere klassisk musikk. Det skulle ikke forundre meg om han hadde endt forvirret og utilpasset i en eller annen offentlig institusjon etter at pappa Mozart ble stemplet som barnemishandler. Edgar Allan Poe hadde sittet i fengsel og vært fullstendig utstøtt idag, slik at verden hadde gått glipp av noen av de beste skrekkhistoriene som har blitt skrevet. Og så videre. Dagens samfunn er så lite tolerant når det gjelder mennesker som skiller seg ut fra resten av flokken at de flinkeste, de mest fargerike menneskene risikerer å bli mobbet og utstøtt simpelthen fordi de tar sjansen på å skille seg ut.

Dessuten er sårbarhet noe verdifullt fordi det vitner om følelser og empati; jenta som døde fikk anorexia nettopp fordi hun var så sårbar innerst inne. Skjønt der ligger også vanskeligheten i det å ha et varmt hjerte og bry seg - man risikerer å bli såret, og det grundig. Det er noe jeg selv har opplevd gjentatte ganger, og hvis også du har vært gjennom dette, forstår jeg deg så altfor godt, men det er bedre å se på stjernene og la livet gå videre enn å bry seg om folk som oppfører seg så dumt at de ikke setter pris på deg. Du fortjener noe bedre.

Og jenta som står alene i et hjørne av skolegården, har ingen grunn til å være trist lenger. I kunstens verden er hun nemlig vakrere enn hun aner, og om hun bare husker det, vil hun også forstå at det er følelsene og smilet hennes som gjør henne verdifull, ikke mobilen eller klesdrakten. Kroppen hennes og drømmene hun drømmer om natten er et kunstverk, og det finnes utallige måter å realisere seg selv på. Som barn tegnet hun fargerike tegninger - kanskje hun har evner på dette feltet? Hvis ikke, spiller hun kanskje piano eller skriver dikt som hun kan legge ut nettet? Eller hva med teater, dans eller fotografi? Det vesentlige er at hun ikke lukker seg inne og begynner å deppe med spiseforstyrrelser eller selvskading som resultat, for hun har ingen grunn til å ødelegge seg selv som følge av andres dumhet.

Internett er åpent for alle, og skulle du ha lyst til å realisere de kreative evnene dine på nettet med ett kunstverk eller to, så gjør det. Om du kan lage kunst? Selvfølgelig kan du det - du drømmer vel om nettene? Da skjønner du nok at hver eneste drøm du drømmer mens du sover, er et eget kunstverk; din egen, personlige tolkning av virkeligheten. I og med at vi har en fenomenal hjerne som stappfull av kreativitet, er vi alle i realiteten kunstnere - det eneste som skiller “virkelige” kunstnere fra folk flest, er at de tar sjansen på å realisere følelsene sine offentlig og må risikere å møte kritikk for å stille ut en gul søppelbøtte fylt med bananskall, mens det lille mennesket med sårbar selvtillit bare drømmer lengselsfulle drømmer eller skriver dikt som gjemmes bakerst i skuffen.

Samfunnet vårt er blitt et kaldt sted med mobbing og slankepress, men det er ikke synonymt med at det fortsatt skal være slik; det er opp til oss selv å forandre det. Jenta som døde av anorexia har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og når jeg ser graven hennes og tenker på den nydelige jenta hun engang var, vet jeg at nå må noe gjøres. Hun kommer aldri til å smile mer og latteren hennes har stilnet for alltid, og det finnes dessverre mange andre jenter der ute som ikke er bevisst skjønnheten sin; så altfor mange jenter som har det vondt siden de ikke vet hvor vakre de faktisk er.

Vi er alle fantastiske mennesker med en hjerne som er så full av muligheter at vi ikke engang kan forestille oss det, og det er fullstendig unødvendig at det finnes så mye smerte som aldri burde ha eksistert; så mange herlige mennesker som er ofre for mobbing eller gruppepress - så mange triste menneskeskjebner som kunne vært unngått. Derfor er det ingen tid å miste; nå må noe skje. Og det er ikke halvhjertede, krampaktige politiske kampanjer som er løsningen, men simpelthen det at vi begynner å ta i bruk den fabelaktige gjenstanden vi alle har i hodene våre som kalles hjerne.

Kort og godt må vi heve oss over dumheten som preger dagens “skjønnhetsideal” og dyrkningen av “kjendiser” hvis oppblåste selvbilde er like patetisk som silikonpuppene deres. Hva Britney Spears eller en C-kjendis fra TV-skjermen mener kan man drite i, for å bruke dette uttrykket. Jeg skal vedde på at du er klokere enn begge to til sammen. Så la oss dyrke det individuelle; det at vi alle er forskjellige mennesker, og respektere forskjellene uten å dømme hverandre. Du er deg, og jeg er meg. Jeg har respekt for deg uansett hvilken hudfarge du har, hvordan du ser ut, hvor mye du veier; jeg bryr meg ikke om alderen din, karakterene dine eller hvor mye du tjener. Jeg respekterer deg fordi du er et levende menneske. Kort og godt. Hadde alle hatt denne innstillingen, hadde denne verden sett helt annerledes ut - uten kriger, vold, mobbing eller andre ting som forårsaker tårer og smerte.

Så hvorfor akseptere noe annet enn dette? Husk at du er den eneste som bestemmer over tankene dine, og at ingen andre kan få deg til å tenke noe du selv ikke ønsker. Slik at hvis du er enig i at du er et fantastisk menneske, er det ingen som kan tvinge deg til å mene noe annet. Folk på skolen eller jobben kan si hva de vil, og reklamen kan fortelle deg at du må kjøpe dyre ting for å se annerledes ut, men så lenge du vet at du er et fantastisk menneske, kan ingen såre deg eller gjøre deg noe vondt. Så la oss ikke være redde for å gjøre opprør mot mobbing og dømming av andre; hvis en gutt sier “Hun er stygg”, burde han se seg selv i speilet først. Og for sikkerhetens skyld gjenta prosedyren om 60 år, ta frem kalkulatoren og telle antall rynker før han legger gebisset i vannglasset.

Du er et fantastisk menneske. Det er like sant som at jorden er rund, så jeg kunne gjerne ha gjentatt det tusen ganger til, men siden jeg nødig vil kjede deg, stopper jeg her: Du er et fantastisk menneske. Glem aldri det. Glem heller aldri at du har en like fantastisk hjerne, og at den er i stand til å hjelpe deg å realisere deg selv som kunstner på et eller annet felt; det får du bestemme. Håper alt ordner seg for deg, og lykke til videre i livet. Og ikke ta deg nær av andres dumhet hvis de ikke forstår deg; du er et fantastisk, verdifullt menneske - det er sannheten.
Ha en riktig fin Jul.

Ellers skulle jeg gjerne ha sendt julehilsen til ei bestemt jente, men hun bor altså blant englene nå. Håper hun trives der, slik at hun kan feire julen blant rosene i evighetens hage, mens lysets uutømmelige stråleglans omslutter hjertet hennes og fyller det med varme.

God Jul, alle sammen.

- - - - -

Men alt dette lå fortsatt i fremtiden denne regnfulle lørdagen i 2007, og ingen - aller minst jeg selv - kunne vite hvordan Cathrines død ville endre livet mitt i årene som fulgte.

Til å begynne med hjalp jeg foreldrene hennes med å stelle graven ved å måke snøen om vinteren og vanne blomstene om sommeren, noe jeg fortsatt gjør den dag idag, men egasjementet endret seg i februar 2012, da jeg ble kjent med atskillige blogger hovedsakelig skrevet av jenter som slet med spiseforstyrrelser, selvskading eller selvmordstanker. Siden jeg ikke bare kunne sitte og rolig se på at dette skjedde rett foran øynene mine, gjorde jeg mitt beste for å trøste eller spre oppmuntring, iallfall så langt kreftene strakk til.

Men dessverre - den grenseløse smerten som skjuler seg i skyggene utenfor inngangsdøren vår er for omfattende til at ikke flere menneskeliv går tapt. I juni 2012 tok ei av jentene jeg leste bloggen til, livet sitt, og mens tårene rant i begravelsen hennes lovte jeg meg selv at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Siden den gang har jeg virkelig forsøkt å gjøre det jeg kan for at ikke flere av menneskene jeg bryr meg om, for alltid skal bli borte bak dødens ugjennomtrengelige, nattsvarte port, noe som i lange perioder har tatt knekken på kreftene mine; det å bry seg er sannelig ikke lett i en verden der reklamen til stadighet terper på hvor viktig det er å glane på sitt eget speilbilde, og det virker som om det er dette som er essensen i samfunnets sjel; går man mot strømmen, kan man føle man seg omtrent som en bortkommen torsk i et skadeskutt akvarium midt i Gobi-ørkenen.

Man må bare å innse at vi lever i et samfunn der oppmerksomhet betyr alt, og ting som blir satt fokus på, får både sympati og spalteplass i mediene. Men bak fasaden, gjemt i skyggene, finner man triste, glemte menneskeskjebner ingen legger merke til; mennesker som ikke har krefter til å kjempe om å bli sett og forstått. Det kan være den upopulære gutten som vil henge seg etter å ha blitt mobbet så lenge han kan huske, det kan være jenta som ble voldtatt som liten og må flykte fra de nattlige marerittene ved å ruse seg; det kan være titusenvis av andre mennesker som har det jævlig vondt, men som ingen legger merke til - hvert eneste år forsøker mellom 400 og 600 jenter under 25 år å ta livet sitt; noen av dem klarer det, og blir borte for alltid. Tilbake står en kald grav med en enslig, vissen rose.

Skal vi bare stå og se på at dette skjer, eller er vi sterke nok til å elegant gi blaffen i maset om perfeksjon og utseende, for i stedet å bruke litt av tiden vår på noe som kanskje betyr mer enn vi tror? En sen kveld for flere år siden da jeg var på vei hjem og følte meg rimelig deppa og ensom, gikk jeg forbi et par hånd i hånd, og jenta - som jeg ikke kjente - sa “Hei!” og smilte til meg. Ikke fordi vi kjente hverandre, ikke fordi hun ville sjekke meg opp, heller ikke fordi hun ville selge noe; kanskje var hun ei av disse jentene som vet hvor mye et ord sammen med et ærlig smil kan bety for et annet, ukjent menneske som har behov for litt oppmuntring. Skulle oppriktig ønske flere var like kloke som henne.

For det at man bryr seg, er ikke synonymt med at man skal sprette opp som en livsglad, gurglende kalkun og redde resten av verden. Det betyr ikke at man skal selge rubbel og bit for å støtte en veldedig organisasjon som tar 45% i administrasjonsgebyr, det betyr heller ikke at man med et kunstig, påklistret smil skal hilse på alle man møter; det å bry seg handler ikke om å leke en følelsesmessig Rambo, men om å forstå hvor viktig du er når noen få sekunder av tiden din kan spre uendelig mye håp og glede i et annet menneskes liv; det handler om å spontant kunne åpne hjertet sitt.

Du er viktigere enn du tror, som det fantastiske, uerstattelige mennesket du utvilsomt er.

- Brian