Tirsdag 19. August 2014

Hvordan gi bort kr.10.000 …?

Bevares - jeg vet at spørsmålet kan virke rart i en verden der man helst vil få inn penger i stedet for å gi dem bort, men er du nysgjerrig på hva i all verden dette er for noe, kan jeg godt fortelle hele historien. Her er forresten den gule konvolutten det er snakk om:

Foto: Den gule konvolutten

Kort fortalt setter jeg stor pris på kreativitet, da det er den som er grunnlaget for hele sivilisasjonen vår - alt det menneskeskapte vi kan se rundt oss, oppstod til å begynne med i et menneskes tanker. Slik at konkurranser av typen “klikk og vinn” i mine øyne virker drepende kjedelige da de ikke stimulerer de små grå - selv har jeg mer sans for uløste mysterier man aldri vil komme til bunns i, avgrunnsdype hemmeligheter, skjulte tegn, kryptiske gåter eller innmurte ganger i eldgamle slottsruiner der intet levende menneske har satt sin fot de siste sju hundre årene; ting som får en til å tenke og bruke fantasien, da det å bruke skaperkraften i seg selv gir gevinst.

For noen år siden ville jeg lage sju gåter knyttet til det drømmende Astié-diktet, og den første gåten kom tidlig i 2006, uten at noen klarte å finne svaret, som var rimelig enkelt. Den andre Astié-gåten ble lagt ut på nettet i mai 2006 - en oppmuntring til jenter som mener at de ikke er tilstrekkelig “perfekte”, og i løpet av de åtte årene som har gått, har en rekke personer forsøkt å finne svaret - her er gåten:
“Den første jenta som, etter å ha lest Astié-diktet, kommer med en ugjendrivelig, fordomsfri forklaring på hvorfor ei annen jente skulle være vakrere enn henne selv, får den gule konvolutten med kr.10.000.”

Dette var en klar utfordring til alle jentene som tror at de ikke strekker til: Javel, du føler deg mislykket og føler at alle andre er bedre enn deg, men vær så snill, ettersom du mener at dette er et vitenskapelig faktum - vennligst forklar hvorfor noen andre skulle være vakrere enn deg selv.
Ingen klarte å finne svaret.

Så jeg sier tusen takk til alle som prøvde å finne løsningen og kom med svar, og selv om ei av jentene som svarte, til dels kom inn på tankegangen min, begrunnet hun ikke hvorfor den andre jenta skulle være vakrere enn henne selv, slik at konkurransen var åpen helt til jeg avsluttet den nå i sommer - åtte lange år får klare seg; dessverre klarte ingen å finne frem til et av de to svarene som kunne løse gåten, og jeg kunne omsider få gitt bort premien.

Problemet er nemlig at siden jeg allerede har donert pengene til prosjektet med den gule konvolutten, kan jeg forståelig nok ikke ta dem tilbake; man tar ikke tilbake gaver man allerede har gitt bort. Så idag er situasjonen pussig nok den at pengene fortsatt er uten eier; de venter bare på å bli gitt til noen som vil ha dem. Jammen - pengene kan jo bare gis bort, tenker du kanskje. Så enkelt er det heller ikke. Poenget er at den gule konvolutten med de ti tusen er knyttet til diktet - til tross for at ingen klarte å løse de to første gåtene, kunne jeg naturligvis ha kommet med den tredje gåten, som er en smule vanskeligere, og ventet ytterligere noen år på at noen prøvde å løse den, så jeg tror det er best å si stopp her, og finne en annen måte å gi bort pengene på før Norges Bank bytter ut tusenlappen.

Som tidligere nevnt, har jeg ikke sans for konkurranser som ikke utfordrer fantasien og oppfinnsomheten, slik at jeg undres på om ikke en liten skattejakt i biblioteket kunne være en løsning. Naturligvis burde ingen være så dum at vedkommende skriver i selve boken (selv om enkelte vandaler beklageligvis bruker bibliotekets bøker som sine egne), men tenk så hyggelig det hadde vært å låne en bok, og finne en håndskrevet lapp inni boken fra den forrige låneren som ønsket deg er herlig dag og håpet du fikk glede av boken. Dog uten å være så vampyrisk at lappen avslører hvem som er morderen i en krimbok.

Den ene av løsningene mine holder seg til lapp-i-boken-idéen, der jeg skriver ned løsningen på den andre gåten på et ark papir, river papiret i småbiter, gjemmer bitene i tilfeldige bøker, og legger ut kryptiske hint og koder på nettet om hvilke bøker det er snakk om - den som setter sammen bitene og finner løsningen, får den gule konvolutten. En lignende løsning kan være å bruke det samme lapp-i-boken-konseptet, men i stedet grave ned konvolutten med pengene, diktet og løsningen på gåten på et hemmelig sted, og det opprevne papirarket skjult i bibliotekets bøker avslører hvilket sted det er snakk om. Muligens virker dette som unødvendig mye arbeid for en konvolutt med bare ti tusen - hadde det enda vært en kiste full av gullmynter og et sjørøverlik som voktet over skatten, hadde opplegget utvilsomt blitt mer spennende - men litt av poenget er altså å stimulere kreativiteten fremfor å gjøre det enkelt og kjedelig.

En annen løsning er å rett å slett ta pengene ut av den gule konvolutten, dele opp de ti tusen, og gi en tusenlapp til hver av dem som var nærmest løsningen da de kom med svarene sine på den andre Astié-gåten i 2006. Denne løsningen er kanskje den mest rettferdige - iallfall for dem som forsøkte å finne svaret den gang. Ulempen er at det kan bli vanskelig å spore opp jentene som ville være anonyme; e-postadresser som adressen@neitakk.no eller Hai@ha.no sier ikke all verden, skjønt det var jeg selv som ga dem valget til å ta vare på personvernet. Så i tilfelle må jeg lære meg å spille fiolin, finne frem pipen jeg kjøpte for noen år siden og bytte fornavn til Sherlock før jeg begir meg ut i storbyens skumle gater på jakt etter de heldige vinnerne.

En tredje løsning kan være å brenne opp pengene i protest mot folks likegyldighet. Brenning av penger er fullt lovlig, så den siden av saken er grei, og til tross for at det kanskje virker en smule meningsløst å sette fyr på penger, er det en klassisk metode å bli kvitt ting på en gang for alltid - og den dagen prosjektet avsluttes for godt, kan det godt tenkes at jeg kommer til å gjøre det med mindre pengene allerede er gitt bort. Kanskje et pengebål som en reaksjon på likegyldigheten i samfunnet rundt oss kunne få folk til å tenke litt etter; når ei flott og uerstattelig jente som har opplevd ufattelig mye smerte vil avslutte livet sitt nå, gir folk flest fullstendig blaffen, men om noen skulle brenne krøllete papirlapper med tall på - da begynner de å reagere. Hvilken tragisk ironi.

Løsning nummer fire ville være å implementere den gule konvolutten i Håpets Blomsterkrans, der den som får Håpets Anemone, kan ønske seg absolutt alt - og enten få det, eller få vite hva man kan gjøre for å oppfylle ønsket: Jeg lover deg at om du kommer med et bestemt ønske, vil jeg enten selv oppfylle det, få noen andre til å gjøre det, eller fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre for å få ønsket ditt oppfylt.

Naturligvis hadde det vært morsommere om jeg hadde hatt en halv million å gi bort, men til gjengjeld er det på ingen måte umulig å finne en fargerik løsning som kan øke lommebokens verdi i løpet av kort tid om noen skulle ha behov for det. Med dagens boligpriser i Norge er det dessverre ikke stort man får til den prisen, men ved å bruke idérikdommen kan man alltids finne andre løsninger som øker gevinstpotensialet, og finne på noe ingen andre har funnet på før - tross alt har folk klart å få inn større beløp uten at bankene har gått under. Når man tenker på hvilke milliardbeløp som skifter hender i IT-universet for en enkel app som vil være håpløs gammeldags om noen år, ser man at ved hjelp av de små grå er det mulig å finne en løsning på alt; ethvert spørsmål har minst ett korrekt svar.

Nå er jeg imidlertid i tvil om hva jeg skal gjøre, så det store spørsmålet er derfor: Hva i all verden skal jeg gjøre for å bli kvitt den gule konvolutten med de ti tusen uten å gjøre dette altfor kjedelig…? Om du skulle ha gode forslag å komme med, sier jeg tusen takk; kreativiteten din er mer verdt enn all verdens penger.

- Brian

P.S.: Og hvis en engel med et varmt hjerte skulle ha lyst til å trøste eller muntre opp jenta som har gitt opp alt håp og bare vil dø, sier jeg også tusen takk - man kan for eksempel skrive til henne i dette innlegget; hun fortjener noe bedre enn alt det vonde hun har opplevd. D.S.

De 17 første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

Søndag 17. August 2014

Drit i kroppspresset - du er fantastisk

Kort og godt: Du er et fantastisk menneske, og jeg skulle ønske jeg kunne gi deg et ærlig speilbilde som kunne vise deg hvor unik og uerstattelig du er. Derfor er du invitert til et kunstprosjekt litt utenom det vanlige.

Så tusen ganger unnskyld at for dette tok så lang tid, men jeg føler meg omtrent like sliten som en dansk torsk som på mystisk vis har havnet i Sahara-ørkenen, og etter beste evne forsøker å unngå å bli spist av ei sulten ku - uansett, nå har jeg omsider fått oppdatert innlegget “Stillheten foran stjernene: Kunstprosjektet Håpets Blomsterkrans” som jeg skrev i forrige uke - slik at jeg kan invitere både deg og alle andre til et drømmende prosjekt mot skjønnhetspress og krav om idealkropp som jeg tok fatt på i februar; du finner all informasjon på denne siden - bare spør hvis det er noe du lurer på.

Ønsker deg en strålende kveld…!

- Brian

Fredag 15. August 2014

Det vakre hjertet bak rosabloggen

Som alle vel vet, er jeg ikke den som sukker dypt hver gang jeg ser et par røde damesko i et butikkvindu, så forholdet mitt til konseptet rosablogging er ikke helt ulikt en amerikansk kalkuns forkjærlighet for Thanksgiving og familiens stekeovn. Kort sagt er jeg dypt uenig i at livet kun skal bestå av fokusering på klær, moter eller skjønnhetstips når det likevel ikke har all verdens tid å by på; jeg kan se for meg en ivrig rosablogger som forlater denne verden og havner i heftig krangel foran St. Petersporten fordi englevingene verken er rosa eller har moteriktig design, for ikke å snakke om å bli fratatt muligheten til å twitre til vennekretsen - som for øvrig neppe hadde blitt begeistret over å finne et spøkelse i klesskapet.

For noen dager siden klikket jeg helt tilfeldig på et innlegg om kjærlighet i en rosablogg, og min første tanke var et dypt sukk: “Å nei, ikke enda en som skriver om overfladiske ting og klager over hvor overfladisk verden har blitt.” Men da jeg leste videre, så jeg at jenta som skrev bloggen, stod for noe langt dypere enn det man kunne få inntrykk av ved første øyekast; blant annet hadde hun spontant bestemt seg for å selge en dyr Louis Vuitton-veske for å gi bort pengene til bygging av hytte for kreftsyke barn og familiene deres - slikt står det dyp respekt av. Og når jeg så bedre etter og skrapte bort den overfladiske fasaden i bloggen, må jeg ærlig innrømme at jeg virkelig ble imponert av ønsket og viljen hennes til å gjøre noe godt, og innså at hun er ei fantastisk jente.

Folk flest ser kanskje ikke forskjellen, men det å være vakker og se pen ut er to helt ulike ting; ei jente vil være enestående og vakker fordi hun er et levende menneske uansett hvordan kroppen hennes måtte fremstå, men er hun pen i tillegg, betyr det på ingen måte at livet hennes er en dans på roser. En av skyggesidene ved det å være pen er misunnelsen og den interne konkurransen blant jenter, som ikke nøler med å dømme og hakke på hverandre hvis den ene føler at den andre er penere eller mer populær. Videre er pene jenter mer utsatt for å bli utnyttet av noen som kun fokuserer på utseendet uten å bry seg om tårene hennes. En annen ulempe er at det å være pen kan bli en hvilepute slik at når man mange år senere ser seg selv i speilet på gamlehjemmet mens man leter etter gebisset, kan man finne ut at alt man har oppnådd her i livet, var å se pen ut en gang for lenge siden. Så sagt på en annen måte kan det å være pen kanskje sammenlignes med å vinne en engangsgevinst i Lotto - man kan ikke lene seg bakover og tro at pengene varer evig, for når premien en dag tar slutt, må man ha noe annet å leve av.

Slik er det også med utseende - pene mennesker finnes det mange av - både jenter og gutter, men hvor mange av dem blir husket i ettertid…? Et eksempel er Paul McCartney, som var en søt gutt av den typen jentene falt for. Men grunnen til at man forbinder navnet med noe helt annet, er at han som bassist i The Beatles sammen med John Lennon skrev noen av verdens mest kjente sanger. Poenget er at menneskekroppen ikke er en unyttig pyntedings man kan sette i et glassmonter og beundre, men en praktisk gjenstand naturen har gitt oss for å kunne leve livene våre; en bruksgjenstand som kan brukes til å skape noe godt, enten det er å føde et barn og gi det en trygg oppvekst, dele ut små oppmuntringer og trøste der man kan, eller forme tidløs kunst. Mona Lisas kropp har for lengst gått i oppløsning, men det gåtefulle smilet hennes lever den dag idag, og Beatles-sangene Paul McCartney skrev, kommer til å spilles og synges lenge etter at han har blitt en liten engel, og skaper Beatlemania i engleflokken ved å spille “Yesterday” på harpe.

Å være ei pen jente åpner mange dører og muligheter - muligens litt for mange da det kan være lett å bli skjemt bort og tro at man eier verden - og nettopp derfor er det nedstemmende å se at enkelte jenter bruker den pene munnen sin til å si stygge ord i stedet for å dele ut et ærlig smil på gaten til en fremmed person som ville lyse opp av livsgleden dette unike smilet utstråler; koster det virkelig så mye å være et vennlig medmenneske…? Sannheten er at det finnes mange tiggere her i Norge som ikke tigger etter penger, men etter menneskelig varme. Og tenk om alle jentene som bruker så mye tid på å se seg selv i speilet fremfor å konkurrere med hverandre kunne samarbeide om å bruke utseendet sitt til å gjøre denne verden til et bedre sted; tenk deg hvordan en ensom, nedbrutt gutt som ønsker å ta livet sitt, hadde reagert hvis en gruppe jenter hadde gått bort til ham og fortalt ham at han er et uendelig dyrebart menneske - i stedet for å likegyldig flire av ham før de fortsetter å baksnakke et annet offer.

Når det gjelder utseendet, er jenta jeg leste bloggen til, ei nydelig jente. Hun er på ingen måte perfekt, men spontaniteten i livsgnisten hennes avspeiler noe ekte - i likhet med en sangerinne som gir bort sjelen sin til publikum på konsertscenen når hun får sjansen til det; de gode følelsene og åpenheten i det vakre hjertet er viktigere enn det ytre fordi dette vil prege resten av livet hennes. Hva hun vil bruke fremtiden sin til, er det hun som bestemmer, liksom det også er hun som avgjør hvordan og hvor hun vil realisere seg selv; jeg ønsker henne lykke til og håper drømmene hennes går i oppfyllelse; det fortjener hun. Samtidig skulle jeg ønske andre jenter kunne være like fornuftige med tanke på å bry seg om andre - og forstå at når de ser kroppen sin i speilet, ser de ikke bare en jentekropp, men et vidunderlig, magisk kunstverk som er i stand til å endre hele verden.

- Brian

De åtte første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

Torsdag 14. August 2014

Og en engel dukket opp

Til deg som skrev denne nydelige kommentaren: Tusen, tusen og atter en gang tusen takk for at du brydde deg og skrev dette; du har et strålende hjerte så varmt og lyst at det ikke skulle forundre meg om man kan se det helt fra månen, og jeg skulle ønske en liten engel kunne låne deg et par vinger og en søt glorie slik at alle kunne se hvor stor forskjell du har gjort ved å skrive det du skrev.

Poenget er at det er først når livet blir ufattelig tungt å leve at man ser hvem som er ens virkelige venner, og selv om folk kanskje synes det er rart at man ikke vil bli sett i en mediehverdag der mange står frem med både bilder og navn i blogger åpne for alle, er dette en velkjent situasjon for mennesker som er langt, langt nede - og ofte bare vil forsvinne i en anonym, mørk krok mens tårene triller nedover kinnene; det er ikke alltid man ønsker å bli sett og lagt merke til.

Derfor håper jeg du forstår at jeg simpelthen ikke kan bryte løftet om å ikke fortelle det hun har betrodd meg videre - og grunnen til at jeg skriver til henne, er at jeg vil at hun skal vite at uansett hvor vondt hun enn har det, er hun ikke alene, at det alltid er noen som bryr seg; at verden trenger det lille hjertet hennes som har opplevd så mye smerte.

Så hvis også du skulle ha lyst til å trøste henne eller muntre henne opp, er du velkommen til å skrive noen spontane ord i innleggene jeg har skrevet til henne, som for eksempel dette. Hun kjenner til denne oppmuntringsbloggen, og jeg skulle inderlig ønske at det hun kan lese her, kunne hjelpe henne til å finne tilbake til håpet hun hadde i vinter, og forstå at hun er altfor, altfor verdifull til å dø og for alltid si farvel i livets soloppgang.

Tenk på det jeg så ofte har fortalt deg, snille venn: Det finnes alltid, alltid håp. Så prøv å ta godt vare på deg selv, og skriv når du kan; verden venter på deg.

- Brian

De to første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

Søndag 10. August 2014

Du fortjener noe bedre: Ta rotta på mobbingen

Sant å si vet jeg ikke hva du mener, men spør du meg, føler jeg at mobbing er blitt et så stort problem at det kanskje er på tide med litt nytenkning. Naturligvis har du rett i er det er blitt laget atskillige “Stopp mobbing”-kampanjer i årenes løp, men felles for de fleste av dem er at man bryr seg i omtrent to uker, før livet går videre og ting er like ille som før.

Men hva med forbud mot mobbing, da - det må da virke? I motsetning til mange andre, som hyler på forbud og tror at dette løser alt, tyder alt på at store slagord og forbud mot mobbing dessverre har minimal, om overhodet noen virkning i det lange løp; folk som mobber, er ikke idioter. I 2006 ble det for eksempel innført tvungen registrering av mobilabonnement der man brukte nettopp mobbing som argument. Og resultatet…? Det eneste man har oppnådd er svekket personsikkerhet på grunn av ID-tyveri og registrering i andres navn, og tilnærmet null effekt med tanke på mobbing, som har flyttet seg til Snapchat og andre arenaer.

Hva skal man gjøre da - holde hender på Facebook? Eller sette i gang en politisk styrt mobbereform etter å ha brukt noen hundre millioner på planlegging og konsulenter? Eller skrive sinte avisinnlegg om hvor viktig det er å diskutere mobbing slik at alle er enige i at dette er fælt og diskuterer videre slik man har gjort de siste 35 årene? Niks. Hva med å gå til kjernen…?

Frykten - mobbingens livsgrunnlag

Grovt sett kan man si at mobbingens anatomi er satt sammen av tre deler: Frykt, dømming og utestengelse. Frykten kan oppleves av offeret for mobbingen på forskjellige måter, som når man gruer seg til å gå på skolen fordi man vet hva som venter, eller som underbevisst frykt for å ikke strekke til, noe som kan resultere i et fullstendig ødelagt selvbilde. Uansett er frykten det som holder mobbingen i live, da det utvilsomt hadde blitt vanskeligere å mobbe et forsvarsløst offer hvis bare én av de passive tilskuerne som står og ser på, hadde reagert, plantet en solid knyttneve midt i kjeften på sjefsmobberen og spurt hva i helvete han eller hun driver med. Men akk ja - som regel står saueflokken bare og ser på, uten at noen våger å gripe inn av frykt for konsekvensene; ingen tør å utfordre frykten ved å provosere den som leder mobbingen.

Når det gjelder mobbing blant småunger løste man dette i gamle dager ved at en eldre person som ikke følte denne frykten grep inn - gjerne en storebror eller storesøster som tok en alvorsprat med sjefsmobberen og stillferdig forklarte ham nøyaktig hva som ville skje neste gang han våget å krumme et hår på hodet til lillebror. I de aller fleste tilfellene var dette nok til at mobbingen opphørte, da selv klassens ukronede bølle holder på å gjøre i buksa når han møter noen som er større og sterkere. Men i vår pedagogiske tidsalder er dette beklageligvis ikke lenger mulig; i tilfelle iler mobberens krenkede foreldre til for å forsvare gullungen sin, som i deres øyne er et sant englebarn som ikke har gjort en flue fortred. At den hellige kua deres kan oppføre seg som et bortskjemt monster mot svakere barn, er noe travle, godtroende foreldre har vanskelig for å innse.

Uansett er frykt det som holder mobbingen i live; frykt for å si NEI og brøle at dette finner jeg meg ikke i, frykt for å gripe inn i stedet for å passivt se på, frykt for konsekvensene dersom man forteller dette til foreldrene eller læreren; frykt for å gjøre noe som kan endre situasjonen. Og det er nettopp på grunn av denne frykten titusenvis av barn og unge blir mobbet den dag idag, i tillegg til et ukjent antall voksne som opplever gjentatte mareritt og langvarige traumer lenge etter at skolen er ferdig og mobbingen tilsynelatende har opphørt - men fortsatt lever i minnene og underbevissthetens irrganger.

For å finne ut hvordan man kan utfordre denne frykten, har man antagelig mye å lære av det som skjer når en hel stat mobber befolkningen. Essensen i mobbing er nemlig å vise hvem som er sjefen og har makten, enten det er snakk om et klasserom eller et regjeringspalass. På toppen av pyramiden i et diktatur har man sjefsmobberen - diktatoren, under ham finnes et militært maktapparat hvis hovedoppgave er å holde situasjonen ved like med frykt som våpen, og nederst har man landets befolkning, som tallmessig er langt flere enn diktatoren og militæret, men som likevel ikke tør å gjøre opprør som følge av frykt. For oss som lever her i trygge Norge er det vanskelig å forstå hvordan det må være å leve i konstant frykt og usikkerhet i et land med et brutalt styre som ikke nøler med å rydde folk av veien, som for eksempel i Argentina eller Chile under militærdiktaturene i 1970-årene; grunnlaget for et slikt styresett er basert på ren frykt for å undertrykke all form for motstand - det samme kan man si om andre diktaturer som Nazi-Tyskland med Gestapo i spissen, eller Sovjetunionen under Stalin. Angivere fantes over alt, og man kunne aldri være sikker på at det man i all fortrolighet fortalte en god nabo eller et familemedlem, ikke førte til at man uken etter ble hentet i en mørk bil, og endte sine dager i en umerket grav etter langvarig tortur.

Men selv under ekstreme forhold av dette slaget fantes det små lommer av motstand bestående av mennesker som ikke ville finne seg i dette. Hvordan klarte de det - enda risikoen var så høy…? De lot rett og slett ikke frykten slippe innpå seg; en brutal og nådeløs overmakt kan gjøre alt mot kroppen, den kan slå, sparke, voldta og torturere, men den kan ikke slippe inn i sjelen hvis man ikke selv åpner døren på gløtt. Disse menneskene tror jeg man kan ha mye å lære av hvis man skal lære sin egen frykt å kjenne; frykt er riktignok ubehagelig, men ikke verre enn at om vi hadde sett oss selv fra en fjern planet langt ute i universet, hadde vi sett hvor bittesmå vi i bunn og grunn er: Ikke vær redd, for det er ingenting å være redd for samme hva enn som skjer; sjelen din kan de ikke røre. Ikke vær redd, min venn, ikke vær redd.

Når mobbingen må gi tapt

Akkurat som klassens bølle vil skjelve i buksene dersom han møter noen som er større og sterkere enn ham selv, har også frykten sin overmann: Sinnet. Bare prøv å forestille deg hva som ville skje hvis alle som idag blir mobbet, kunne stille seg foran speilet, og si til seg selv: “NEI, NEI, og atter NEI. Ikke pokker om jeg gidder å finne meg i dette mer.” Tenk om alle de flotte menneskene som gradvis har fått selvtilliten sin knust av klassens praktiserende bødler, kunne være i stand til å si: “NEI!!! Jeg vil ikke lenger finne meg i at en flokk selvopptatte idioter skal trampe meg ned i søla, jeg er et verdifullt menneske som er verdt mer enn den egoistiske bavianflokken, og ikke faen om jeg skal ta meg nær av det de forteller meg eller undermåls kommentarer på nettet - ikke i helvete om de er verdt et eneste sekund av tankene mine.” Tenk om man kunne slutte å være så redd; hva skal man være redd for - en flokk feige tullinger på skolen som ikke har noe bedre å ta seg til enn å dømme noen de kan hakke på? Et anonymt mobbetroll på nettet hvis haltende grammatikk og elementære skrivefeil er så latterlige at opplegget kunne ha fått ei engelsk høne til å verpe tre egg om dagen? Er dette virkelig noe som er verdt å bruke tid og krefter på; er ikke livet verdt mer enn som så…?

Selv har jeg blitt kjent med en lang rekke såre historier skrevet av flotte mennesker som virkelig sliter etter langvarig mobbing, og det som er trist å tenke på, er at disse herlige menneskene som 3-åringer var livsglade barn som uten å nøle kunne si NEI til mors forslag til middagsmat, men mange års tramping på selvfølelsen deres har ført til at alt som heter selvtillit ofte er borte vekk, og fokuset rettes mot angst, spiseforstyrrelser, eller andre ting, men ikke mot den egentlige årsaken til situasjonen deres: Frykten som mobbegjengen grundig har plantet i sinnet deres; frykten for at man ikke strekker til med tanke på kropp eller vekt: Frykten for sitt eget speilbilde. Så lenge man ikke tar et oppgjør med denne frykten og høyt og tydelig sier NEI til idiotien der tåpelige kommentarer fra imbesile mobbere kan få mang ei jente til å glemme hvor vakker og uerstattelig hun definitivt er, kan det være vanskelig å komme seg videre i livet og legge mobbingen fullstendig bak seg; det blir akkurat som med tannpine - man kan prøve å flykte fra seg selv og fokusere på alt mulig annet, men hovedproblemet - hullet i tannen - blir ikke fylt før man kommer seg til tannlegen.

Som jeg skrev til å begynne med, kan man dele opp mobbingens anatomi i tre deler: Frykt, dømming og utestengelse. Med tanke på dømming, som kommer til uttrykk ved at sjefsmobberen finner en grunn til å dømme offeret slik at mobbingen kan rettferdiggjøres ovenfor resten av gruppen, er dette dessverre noe samfunnet vårt er gjennomsyret av, enten det er snakk om å baksnakke ei jente fordi hun skiller seg ut, eller dømme en kjendis som gjør det ene og det andre. So fucking what…?!? I mine øyne har jeg full rett til å være uenig i andres handlinger, men jeg har ingen rett til å dømme dem som mennesker; det er forskjell på å være et levende menneske, og hva man bruker kroppen sin til. Dette fører til at jeg er immun ovenfor andres dømming av meg - hvis folk virkelig vil være så korka dumme at de bruker tid og krefter til å baksnakke og dømme andre i stedet for å konsentrere seg om sitt eget liv, får det være deres sak; jeg gir stille og rolig blaffen: “Jeg dømmer ikke deg - altså har du ingen som helst rett til å dømme meg.” Hvis man hadde hatt den samme holdningen når det gjelder mobbing, kunne man enkelt ha svart ei jente som fnisende hvisker “Giiid, så stygg hun ser ut…” med et treffende svar: “Og du, da - som mener at du har rett til å dømme andre; har du sett deg selv i speilet i det siste?”

Det samme gjelder forholdet folk har til bilder eller videoer av andre på nettet; man sitter trygt i et lukket rom, ser et bilde av en annen person på en skjerm, og tror man har rett til å opphøye seg selv til allmektig dommer der man kan lire av seg avstumpede kommentarer, og dømme andres utseende. Denne kikkermentaliteten er omtrent like ironisk som to fluer som summende flyr inn i stua, der den ene sier: “Min kjære Sophie, har du sett på maken. Se på dette mennesket, se så stygg hun er.” Og svaret lar ikke vente på seg: “Aldeles grusomt, Antoinette, disse menneskene er rett og slett forferdelige. Ingenting er som en vakker, duftende flue.”

Så før man begynner å dømme andre, burde man først gjøre to ting. Det ene er å først se seg i speilet, lukte på de sure sokkene fra igår, og innse at man kanskje likevel ikke er så perfekt selv. Det andre er å tenke over hvorfor man kan se et annet menneske. Den eneste grunnen til at vi kan se andre, er at vi har synet i behold, og at impulsene fra synsnervene sender signaler til hjernene våre. Hadde vi ikke kunnet se og vært blinde, hadde vi heller ikke kunnet dømme andres utseende. Så i stedet for å være glade for at vi tross alt har evnen til å betrakte verden rundt oss, bruker man denne sansen til å sette seg til doms over andre og baksnakke dem. Herlighet - dette er så infantilt og umodent at det knapt er mulig å finne ord. Hvis Internett skal være et resultat av evolusjonen, misunner jeg apene, som er vesentlig smartere i sin måte å kommunisere på enn menneskene, som innbiller seg at de er sosiale ved å glane på hver sin skjerm og med alvor i blikket tror at verdens undergang er nær bare kjæresten ved et uhell endrer Facebook-profilen sin.

Veien videre

Når det gjelder den siste delen som danner bakteppet for mobbing - utestengelse - er situasjonen velkjent: Den ensomme, usynliggjorte jenta som sitter musestille bakerst i klasserommet, eller gutten som nærmest blir sett på som spedalsk. Men til tross for at man ikke kan tvinge resten av klassen til å bli venn med de utstøtte, er det mulig å gjøre noe for å endre situasjonen, og gi dem bedre selvtillit. Saken er nemlig den at verden er full av mennesker som er litt klokere, og er i stand til å se verdien i disse misforståtte englene uavhengig av overfladisk vås.

Som småunger laget vi fargerike tegninger der vi forsøkte å tegne verden slik vi oppfattet den, og til tross for at kreativiteten vår fikk seg en trøkk da vi begynte på skolen og etter hvert ble tvunget til å bruke den en gang så spudlende fantasien vår til diktanalyser på nynorsk, har vi alle beholdt noe av den kunstneriske skaperkraften vi hadde da vi var barn, og det er på ingen måte for sent å ta den i bruk nå. Det finnes så å si ingen grenser for hva man kan finne på i kunstens verden - der det er vesentlig høyere under taket enn i samfunnet for øvrig - man kan kjøpe et fotokamera og begynne å fotografere på et mer seriøst plan enn å ta selfies med mobilen; man kan tegne eller male, man kan kjøpe en brukt gitar eller et trommesett og sette sammen en rockegruppe, man kan skrive dikt eller noveller og legge dem ut på nettet, man kan holde på med rollespill eller teater - mulighetene er tilnærmet grenseløse. Alt dette fører til at man blir kjent med nye mennesker som kan se et helt annet potensiale i en selv enn mobbegjengen fra skolen, noe som fører til bedre selvtillit og tro på egne evner, slik at de tidligere mobberne etter hvert begynner å innse hvem som er den reelle vinneren her.

Avslutningsvis kan man spørre seg om det kan hjelpe å konfrontere den eller dem som i sin tid mobbet en - det er noe man må avgjøre selv; hvis det kan bidra til å overvinne frykten som sitter fastspikret i underbevisstheten, kan dette så absolutt være en mulighet, men man bør ikke heller forvente all verdens forståelse og empati fra mobberens side. Samtidig er det greit å være klar over at de vonde minnene og undertrykte følelsene som i årevis kan plage offeret for mobbingen, er en helt ukjent verden for mobberne, som legger dette bak seg i samme øyeblikk som mobbingen opphører og lar livet gå videre. Når folk samles på gjenforeninger 20 år etter at skolen er over, og man mimrer over fortiden og ser alt med lyserøde briller, er det ikke sjeldent at mobberen hilser på offeret sitt akkurat som om ingenting skulle ha skjedd, og spør om vedkommende husker hvor morsomt alt var i gode, gamle dager. At den som ble mobbet i mellomtiden kanskje har brukt atskillige år på psykiatrisk behandling etter flere selvmordsforsøk, er det ingen som vet - det er liksom ikke noe man skryter av på Facebook, der alle er venner; vellykkede, solbrune og glade.

Til slutt vil jeg bare presisere at selv om jeg for enkelthetens skyld har brukt ord som “mobber” og “offer” her, er vi alle levende mennesker, og at selv verdens mest bestialske mordere i sin tid så dagens lys som små, gråtende babyer. Derfor har jeg ikke rett til å dømme noen som mennesker - til tross for at jeg kan være totalt uenig i handlingene deres. På den annen side synes jeg ikke ord som “mobbeoffer” sier noe som helst om det fantastiske mennesket det beskriver - som jeg uttrykte det her:

“Kort sagt finnes det en dyster side ved samfunnet vårt som dessverre drukner i banal underholdning mediene serverer dag etter dag, og de få gangene skyggene kommer frem i lyset, tar artiklene som regel ikke tak i selve kjernen; når man snakker om spiseforstyrrelser, selvmord eller mobbing, må det mye til for å få et innblikk i smerten og historiene som ligger bak - leser man kommentarene i slike artikler, er det tydeligvis NAV-utgiftene som utgjør den største bekymringen, noe som kanskje sier litt om graden av empati. For dette er ikke tall i en statistikk, dette er ikke en utgiftspost, dette er ikke livløse gjenstander; det finnes ingen “anorektikere”, “selvskadere” eller “mobbeofre”; det finnes bare mennesker, vakre, váre mennesker - alltid, alltid mennesker. Sårbare mennesker som faller og prøver å reise seg igjen, gang på gang; forbigåtte, glemte mennesker som ingen bryr seg om å tørke tårene til. Små mennesker, større mennesker; mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men alle er de mennesker - like levende som du.”

- - - - -

Som kjent døde ei jente jeg en gang var forelsket i, for snart seks år siden etter å i mange år ha slitt med anoreksi, noe som begynte med mobbing i ungdomsskolen året før jeg ble kjent med henne. Jeg vet ikke hva som var årsaken til dette selv om jeg vil gjette på at grunnen var ren misunnelse, liksom jeg ikke vet hvem som mobbet, og hvem som så på. Sannsynligvis er de aller fleste av dem helt normale, vellykkede mennesker idag, som ikke kan begripe at det de en gang gjorde, kunne føre til et slikt resultat, og om man hadde spurt dem, hadde man antagelig fått til svar: “Jammen, dette er da ikke min skyld. Det var hennes valg at hun sluttet å spise og fikk anoreksi.” Feil. For selv om jeg ikke har rett til å dømme dere, kan dere ikke nekte for at alt sammen begynte med det dere gjorde mot henne; uten plagingen deres hadde hun levd et helt vanlig liv idag.

Og når jeg nå vanner blomstene og måker snøen på graven hennes, ser jeg det triste, endelige resultatet av mobbingen - av det som til slutt førte til at hun som en gang var ei nydelig, strålende jente nå er død, og at ingen noensinne vil få se smilet hennes igjen.

- Brian

Lørdag 9. August 2014

Håpets Blomsterkrans

Hvis du tenker godt etter, er du kanskje enig i at hverdagen vår begynner å bli fylt opp av litt vel mye mas. At bryllup og begravelser blir avbrutt av pipende mobiltelefoner, er en velkjent sak - det eneste som mangler, er at også avdøde oppdaterer Twitter:
“Koselig begravelse, masse folk, men kjedelig preken. Skal spøke for presten i natt. Masete engler som vil lære meg å spille harpe, savner Facebook. Er en hemmelig heis her som går ned til kjelleren, der det skal være ganske varmt. Må sjekke den ut.”

For min egen del hadde ikke jeg hatt noe imot å leve i en annen tid; for eksempel var livet i steinalderen langt roligere, og hadde man kverket et villsvin og funnet en komfortabel hule å bo i, kunne man slappe av og nyte livet uten å stresse med husleie eller kroppspress - tenk så avslappende det hadde vært å sitte foran et gnistrende bål om kveldene, se opp mot stjernene og bare kunne snakke sammen uten å måtte mase med mobiler som ringer i utide, eller venner som på liv og død må oppdatere Facebook.

9. februar i år, 11 minutter over klokken 11 om kvelden, satte jeg i gang noe som antagelig er Norges mest åpne kunstprosjekt - som både du, alle du kjenner, samt andre som bor i den europeiske tidssonen vår, er invitert til. Grunnen til at prosjektet er så åpent, er at jeg føler at kunsten som skapes idag i stor grad er blitt altfor elitistisk og lukkes inne i hvitmalte gallerier der det er lommebokens størrelse som teller - jeg vil slippe kunsten ut av det syntetiske buret og inn i menneskehjertene, der den hører hjemme. Så kunstprosjektet handler om å gå ut av den stressende hverdagen vi lever i, la mobiltelefonen, PC-en, eller kravet om idealkroppen være i fred, og bruke tre små minutter til å dele stillheten med andre mennesker foran stjernehimmelen - som jeg har skrevet tidligere:

Om folk bare kunne ta seg tid til å se opp mot himmelhvelvingens endeløse prakt, være klar over hvor bittesmå og verdifulle menneskene er, og gi rom for det tidløse, ville samfunnet vårt utvilsomt ha sett annerledes ut; jeg har full forståelse for at ikke alle klarer å leve opp til forventningene som stilles idag, da dette tross alt ikke er en del av menneskets natur. Steinaldermenneskene hadde sikkert mange interessante diskusjoner rundt bålet mens stjernene funklet over hodene deres uten at de måtte bekymre seg om vekkerklokkens jamring neste morgen, eller hvor mange likes de 391 vennene deres på Facebook har gitt dagens åttende oppdatering. Hvorfor så mye pes…?

Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på. Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod. Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.

I løpet av de tre minuttene dette kunstprosjektet varer, kan man også - om man har lyst - dele ut en nydelig, liten gave til noen man bryr seg om: Håpets Blomsterkrans - i form av de tre edelblomstene Tilgivelsens Anemone, Tillitens Anemone og Håpets Anemone. Selv har jeg gitt bort tre blomsterkranser; den første ga jeg bort om kvelden 8. mai ifjor til bestevenninnen min, den andre til ei jente jeg ønsker alt godt, og den tredje til en herlig venninne på fødselsdagen hennes. Uansett skal jeg fortelle mer om den delen av prosjektet senere; egentlig skulle også de tre stille minuttene ha startet i mai ifjor, men av praktiske årsaker tok jeg altså fatt på kunstprosjektet om kvelden 9. februar, og med unntak av noen få ganger der jeg har forsovet meg, har jeg hver eneste kveld mellom klokken 23:11 og 23:14 i stillhet latt tankene sveve i drømmenes og uendelighetens sfære foran stjernene på kveldshimmelen, enten man kan se dem eller ei.

For å vise hvordan prosjektet fungerer i praksis, kan jeg gjengi notatene mine fra de første kveldene etter 9. februar, slik jeg skrev dette i en rekke e-postmeldinger:

9. februar 2014:

Bare noen få ord om kunstprosjektet, og tankene mine i løpet av de tre minuttene (mellom 23:11 og 23:14) i kveld; her i Oslo regner det nå, vanndråpene som faller ned vasker bort snøen, og stemningen er rimelig depressiv. Iallfall rakk jeg ut på balkongen akkurat i tide til å være der 11 minutter over 11 - leiligheten min har to balkonger, den ene vendt mot vest, der det kjører biler som lager støy, og den andre vendt mot øst, der det heldigvis er stille. Så jeg har mange ganger betraktet stjernehimmelen derfra; tidligere hadde jeg for vane å tenne en enslig sigarett som påskudd for å stå der ute som en liten pause midt i skrivingen, og om sommeren kunne jeg etter en lang natts arbeid se soloppgangen i det fjerne samtidig som jeg visste at i natt hadde jeg skrevet noe virkelig godt; en deilig følelse.

Men i kveld var det ingen soloppgang å se, bare kaldt februarregn som dryppet over mørke, nakne trær. Der jeg stod og betraktet den overskyede, grå kveldshimmelen tenkte jeg på stjernene jeg visste er der ute; alt det vakre som er der til tross for at man ikke kan se det der og da. Slik det også er med menneskene. Man kan enten stirre sørgmodig på det trøstesløse regnet og tro at dette er alt som omgir en, eller man kan tenke på alle stjernene som finnes rundt oss, der bak skydekket; man kan se på de sminkede, triste menneskeansiktene som forsøker å tilpasse seg nåtidens normer for hva som er pent og hva som ikke er det, eller man kan forstå det man ikke kan se med det blotte øyet - nemlig skjønnheten i selve mennesket, ikke fordi det er lyst eller mørkt, tynt eller tykt, men simpelthen fordi det lever. La meg få være en drømmer som vet at stjernene alltid er der selv om jeg bare kan se regnet; la meg få være en poet som lukker øynene for det tomme, overfladiske tøvet andre tenker på når de møter et annet menneske, men kunne lytte til stillheten i dets innerste tanker.

10. februar 2014:

Så noen ord om tankene mine i løpet av de tre minuttene i kveld; stod litt lenger enn til 23:14, noe som førte til at det ble mange filosofiske tanker. Også i kveld var det overskyet, himmelen var like sørgmodig som igår, og det regnet litt. Men bak alt dette stråler fortsatt stjernene, og jeg tenkte på hvor magisk tiden i bunn og grunn er; stjernelyset vi kan se en skyfri natt, er jo ingenting annet enn budbringere fra en fjern fortid - det viser hvordan stjernene så ut for lenge, lenge siden. Mens vi står her og kan betrakte dette i en helt annen tid.

Når man tenker på verden rundt oss, betyr også tiden så utrolig mye mer enn man kanskje tenker over i hverdagens kjas og mas. Hadde jeg vært født for 200 år siden, hadde dagliglivet idag fortonet seg som det reneste science fiction i mine øyne, og det samme gjelder menneskene jeg kjenner. Hadde jeg blitt født 200 år inn i fremtiden, hadde de samme, levende menneskene vært en fjern fortid for meg, og historiebøkene kunne fortelle om tiden de levde i. Dersom jeg hadde sett etter blant gamle, for lengst mosegrodde graver på kirkegårdene der ingen lenger brydde seg om å sette ut blomster, kunne jeg muligens finne gravene til vennene jeg kjenner idag - for meg ville de ha hørt til fortidens glemte tanker.

Der jeg stod ute på balkongen og så foran meg, tenkte jeg også på hvordan bygningene rundt oss kommer til å endre seg i tidens løp; der hvor det er tent små lys idag som et livstegn fra menneskene som bor der, kommer det i fremtiden til å være tomme, forfalne ruiner før man kanskje bygger noe nytt, og det samme gjelder gamle hus man kan få øye på her og der - en gang var de splitter nye, og oldemoren som så vidt klarer å komme seg frem ved hjelp av rullatoren sin, var en gang en sprudlende 12-åring som fniste og lekte med venninnene sine. Og der jeg står idag, kommer det i fremtiden til å gå mennesker jeg aldri kan lære å kjenne, mennesker som aldri vil vite at jeg levde i denne leiligheten i en tid som i deres øyne vil være en fjern fortid.

Vi er alle fanget i tiden, ingen av oss kan bestemme når vi blir født, men samtidig er det pussig å tenke på hvor heldige vi egentlig er som lever på samme tid som vennene våre - hadde vi levd i et annet århundre, hadde vi aldri blitt kjent med dem. Så mye betyr tiden; tiden vi kan prøve å forstå ved å tenke på hvor gammelt lyset fra stjernene som lyser opp himmelhvelvningen, faktisk er. Tiden, som helt tilfeldig har ført oss sammen med menneskene vi kjenner.

Uansett er jeg glad for at jeg kan skrive dette til deg nå, for hadde jeg blitt født om 200 år, hadde du vært et bilde man kunne finne i en gammel, nedstøvet bok på loftet, og hadde jeg vært født om 50 år, hadde jeg sett en gammel dame som hadde vanskeligheter med å krysse gaten; en skrøpelig, gammel dame jeg antagelig aldri hadde blitt kjent med. Så mye betyr tiden, tiden som rommer både livene våre og stillheten i stjernelysets skjønnhet.

11. februar 2014:

Det jeg uansett tenkte på igår kveld, er at i stjernenes klare lys er vi alle trygge, for de tingene man engster seg for, betyr så uendelig lite i den store sammenhengen; om så det verste skulle skje - So what? Der ute i verdensrommet skjer det ting som er større enn vi kan forestille oss; stjerner mange millioner ganger større enn jorden eksploderer og galakser flyr av sted i fantastiske hastigheter, og skulle mediene sette alt det som skjer i universet vi lever i, i riktig perspektiv, ville førstesidene ha vært fulle av oppslag som “Gigantisk fyrverkeri i galaksen HN97028588479WW i natt” eller “Sjekk lyset fra den herlige kvasaren”, ikke vås om monstermarihøner, skrekkbakterier, eller siste nytt om Justin Bieber.

Hadde noen som betraktet universet vårt utenfra, lest hva Dagbladet eller VG klarer å lire av seg, ville nyhetene ha fortonet seg omtrent som “Mauren Rudolf opplevde dødsangsten i skrekkregnet - kom seg bort fra maurtuen, les alt om den dramatiske redningen” eller “Bakterien Elisabeth vurderer plastisk kirurgi. Monstertannbørsten er min store skrekk, sier hun. Se nakenbildene som ryster Karius og kona hans.”

Så alt det man måtte være redd for, betyr egentlig så uendelig lite i den store sammenhengen: Hvem vil huske dette om 5000, 100.000 eller 1.000.000 år? Hvem tenker på dette på en planet to eller fem milliarder lysår herfra? Derfor burde man trygt kunne lene seg mot evigheten når man ser på problemene man står ovenfor i hverdagen uten å føle angst eller frykt; det er ingenting å være redd for. Om man dummer seg ut på et vis slik at folk ler av en - So what? Om man krysser grenser - So what? Ville verden ha gått under om man i stedet for Sotsji-korrupsjons-OL (som jeg for øvrig boikotter fullstendig) ha laget et verdensmesterskap i “Slakt Grisen!”? Ville vulkanene ha begynt å buldre om folk begynte å være mer vennlige mot hverandre? Ville solen vår ha boikottet oss om man vendte seg bort fra etablerte normer og regler, og levde i fred under stjernene i stedet for å krangle og slåss om bagateller?

12. februar 2014:

Bare en kort “situasjonsrapport” fra dagens tanker i løpet av de tre minuttene etter 11:11 - også idag var det overskyet uten å regne, slik som igår, og jeg tenkte på Stillhetens Anemoner, altså lyset fra stjernene menneskekroppen er laget av. Det er alltid rart å tenke på at et sted, langt, langt der ute, kan man fortsatt se lyset fra stjernene som har dannet kroppen min - det føles nesten som om det var en del av meg selv som lyser opp en liten del av stjernehimmelen så umåtelig langt borte.

Ellers tenkte jeg også på hvor magisk menneskekroppen egentlig er - at uten kroppene våre hadde vi bare vært spøkelser som ikke hadde kunnet bygge bygningene jeg ser på, eller lage all kunsten som er blitt til; bøkene man har i bokhyllen, eller musikken man kan lytte til. Eller bombene man bruker i en krig. Så mye skjønnhet, og så uendelig mye smerte menneskekroppen kan brukes til.

13.-14. februar 2014:

Når det gjelder tankene mine i løpet av de tre minuttene, regnet det igår (den 13.) og jeg tenkte på uendeligheten; på hva som måtte finnes utenfor universet vårt, hva som måtte ha skjedd før verden vi kjenner, ble til, og hvordan dette vil slutte, om det noengang vil gjøre det. Rart å tenke på, særlig når man ikke engang vet hva som vil skje i ens eget liv i morgen; man kan ha visse planer og oppfatninger av hva som kommer til å skje, men hva som faktisk vil skje, vet ingen; fremtiden er et mysterium.

I kveld (den 14.) er det fortsatt overskyet her i Oslo, dog uten regn, og tankene mine kretset rundt øyeblikket som aldri kommer tilbake igjen, at her jeg står i disse få minuttene, vil akkurat dette øyeblikket være fryst fast ifor all fremtid - 11 minutter over klokken 11 om kvelden den 14. februar 2014, vil aldri, aldri noensinne komme tilbake igjen. Og når man tenker etter, er jo hele menneskelivet fylt av slike øyeblikk, og selv om jeg selv husker ting som skjedde da jeg var liten, er det ikke ofte jeg tenker på hva andre mennesker gjorde og følte i akkurat disse fastfrosne øyeblikkene i evigheten. Antagelig vil jeg aldri få vite det heller; hva skjedde egentlig i menneskenes liv i et bestemt øyeblikk på en bestemt dag for mange, mange år siden…?

15. februar 2014:

Og det var noe av det jeg tenkte på i løpet av de tre minuttene idag; ute blåste det friskt i tillegg til litt regn - faktisk har jeg ikke sett stjernehimmelen en eneste gang siden jeg begynte med kunstprosjektet for seks dager siden, men den er jo alltid der bak skydekket. Det jeg uansett filosoferte over, var menneskenes evne til å dele opp livet i småbiter. For som jeg skrev for noen timer siden, er det vi definerer som tid, kun noe som mennesker har bruk for her på jorden; ute i universet finnes det ingen “dager” eller “år”.

Det samme gjelder i aller høyeste grad menneskekroppen, og jeg har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt sukke og klage over vekten sin, men er det noen som tenker over at dette også er en illusjon tilknyttet jorden, ikke verden som helhet? Kort fortalt er ei jentes vekt avhengig av massen på planeten hun lever på - hun veier så og så mye fordi jorden er som den er. Men hadde jorden vært mye mindre, slik månen er, hadde hun vært atskillig lettere, og omvendt; hadde jorden vært tyngre, hadde hun blitt klemt flat. Ei jente som veier 55 kilo på jorden, ville veie 9 kilo på månen, 20 kilo på Mars, 3 kilo på Pluto, 1488 kilo på Solen, 71.500 tonn på en hvit dverg og 7,7 millarder tonn på en nøytronstjerne - her kan man selv regne ut hva man ville veie på andre steder i solsystemet vårt:
http://www.exploratorium.edu/ronh/weight/

Og her er sannheten om alderen din; du tror du er 19, noe du riktignok er her på jorden, men på Merkur ville du ha vært en pensjonist på 78, du ville ha vært 10 år på Mars, og hadde du levd på Jupiter, hadde du bare vært ett år gammel:
http://www.exploratorium.edu/ronh/age/

Så hvorfor maser man så mye med alt dette, som i realiteten ikke har noen annen betydning enn i hodene våre? Hvorfor heller ikke slappe litt av, og la livet gå sin gang? Da jeg stod der i natten, følte jeg at man kunne sammenligne livet med en stor, vakker hage - som er laget for å kunne bevege seg i frihet, men som menneskene deler opp i småbiter fulle av “Adgang Forbudt”-skilt. Hvor mange ganger har man vel ikke hørt ei jente fortelle at hun er fornøyd med én del av kroppen sin, mens en annen del er aldeles grusom. Herlighet - er hun et helt menneske, eller en salamipølse som man kan kutte opp i tusen biter…?

Tiden er en helhet, og den eneste grunnen til at disse tre minuttene klokken 11:11 om kvelden er på dette tidspunktet, er for at man skal kunne dele stillheten sammen, ellers blir det bare kaos. Men tiden er like fullt en helhet, og “dager” eller “år” har ingen annen betydning enn her på denne planeten; på Pluto er et år 248 “jordår”, på Merkur er et år knappe 88 “jordiske dager”, og ute blant stjernene gir man blaffen; stjernene bruker kreftene sine på å leve, ikke på å telle tomme tall, og viser derfor at de er smartere enn menneskene, som vikler livene sine i komplekse labyrinter der målet tydeligvis er å lage størst mulige problemer ut av bagateller: “Giiiiid, jeg veier 89 gram mer enn igår - hjelp, hva skal jeg gjøre, jeg føler meg så feit.”

Mennesket er også en helhet til tross for at man etter beste evne idag prøver å dele opp mennesket i småbiter bestående av hudfarge, utseende, vekt, alder, intelligens, sosial status, og antall venner på Facebook. Men mennesket er en helhet, og er man virkelig glad i et annet menneske, forholder man seg til denne helheten som den er; er man glad i ei jente, sikler man ikke ved synet av puppene samtidig som man i sitt stille sinn kritiserer resten av kroppen - som det levende mennesket hun er, er hun en helhet, noe som inkluderer hele kroppen hennes, uansett hvordan den enn ser ut, den knapt hørbare snorkingen hennes om natten, dårlig ånde om morgenen, humørsvingninger og hennes tusen feil - hun er ikke perfekt; hun er et fantastisk, enestående, levende menneske.

16. februar 2014:

Ellers var nattehimmelen klar i kveld og jeg kunne for første gang se stjernene siden prosjektet begynte for en uke siden; det var så vakkert å se på og tenke over hvor langt borte de - sett med våre øyne - små lyspunktene er; månen var nesten full og skinte, den også; ganske rart å tenke på når måneoverflaten i realiteten er en mørk masse av stein. Tenkte også på hvordan det må være å stå på vesle Pluto og se de samme stjernene som vi kan se - hele tiden.

17. februar 2014:

Med tanke på de tre minuttene, var det stjerneklart også idag til tross for at om månen er blitt en smule mindre enn igår, og jeg tenkte på hvor rart det er at jeg kan se dette, mens det som kjent finnes mennesker som ikke kan se; det er så urettferdig. Og selv om det man bare kan se brøkdelen av skjønnheten som er der ute når man ser nattehimmelen uten teleskop, er det jo likevel greit å ta vare på dette øyeblikket inni seg - når jeg blir gammel, kan det komme en dag når jeg mister synet, og da kommer alt jeg ser idag, til å være et vakkert minne jeg vil drømme om; det er ingen selvfølge at man kan se stjernenes milde stråleglans.

- - - - -

Men nå lurer du kanskje på hvordan i all verden det å stå foran stjernehimmelen i tre minutter kan motvirke kroppshysteri og vektpress. Poenget er at dagens motebilde ikke er en naturlov som er hugget inn i steintavler, men noe som endrer seg over tid; moten kommer til å være helt annerledes om 10 år, 40 år, 100 år, 300 år, eller noen tusen år, noe som er godt illustrert i sammenligningen med de usynlige, rosa elefantene:

Tenk deg at du en varm sommerkveld ved en tilfeldighet fant en mystisk tidsmaskin som kunne tatt deg langt, langt frem i tid. Når du fikk se hva som var igjen av Oslo om noen tusen år, ville det neppe ha vært noen overraskelse at menneskets grunnleggende behov, som søvn og kjærlighet, fortsatt var like viktige, men at idealene hadde endret seg til det ugjenkjennelige. Skjønnhetsidealet ville nemlig ha vært å bli fulgt av sju usynlige, rosa elefanter. De mest vellykkede, som var overbevist om at de hadde seks og en kvart rosa elefant bak ryggen sin, ble kraftig misunt av dem som bare fornemmet fem skjulte, rosa elefanter, for ikke å snakke om stakkarene som følte at de var ledsaget av usle tre snabeldyr. For å bøte på dette, gikk jentene med store, krummede speil festet til ørene som de iherdig stirret på for å oppdage flest mulig rosa elefanter, og drømte om produktene de så på de store reklameplakatene, der perfekte modeller kunne fortelle om de seks usynlige elefantene bak ryggen deres og den kostbare mirakelkuren som førte til at flere fargerike dyr dukket opp. Koste hva det koste ville, dette måtte kjøpes - hva ville livet vel vært uten? Utallige jenter brukte store deler av puberteten sin til å deppe over at de ikke kunne se flere enn to usynlige elefanter, mens det sier seg selv at taperne som bare kunne se én enslig elefant bak seg, naturligvis ble mobbet som følge av dette - herlighet, tenk å være så mislykket at man bare ser en eneste rosa elefant når alle normale mennesker i det minste kan se tre.

Hvis du stod der og betraktet alle menneskene som ikke nølte med å bruke tid og krefter på å telle usynlige, rosa elefanter bak ryggen sin, vet jeg ikke hva du ville tenke, men kanskje ville du føle omtrent det samme som ei norsk tenåringsjente fra steinalderen ville ha følt om hun hadde sett dagens vestlige samfunn; ved å få øye på alle jentene som pinte seg selv og ofret tårer for å følge et skjønnhetsideal som ville vært fullstendig fremmed for henne, ville hun muligens bare ristet på hodet og ønsket seg tilbake til en tid da man kunne snakke sammen rundt leirbålet og slappe av under stjernehimmelen uten å måtte stresse med vekkerklokken eller badevekten.

Ved å ønske dagens motebilde pokker i vold når man står foran stjernene i bare tre minutter, har man dannet et lite, men solid utgangspunkt; klarer man tre minutter, klarer man etter hvert å gi blaffen i tåpelige skjønnhetsidealer i fire minutter. Og klarer man fire minutter, klarer man også fem minutter - klarer man fem, klarer man en hel time. Klarer man en time, klarer man en dag; klarer man en dag, klarer man ett år, og klarer man å innse hvilket vidunderlig menneske man egentlig er i et helt år, er man også i stand til å gjøre det resten av livet.

Så du er velkommen til å dele stillheten med både meg, vennene dine og andre foran stjernene 11 minutter over klokken 11 om kvelden hvis du har tid og lyst; tenk hvilket nytt perspektiv man kunne få om folk i stedet for å krige, krangle eller stresse med unødvendige bagateller, bare kunne stoppe opp og se hvor ufattelig vakker stjernehimmelen er, og i tre korte minutter kunne dele stillheten i tankene sine med andre mennesker - som i likhet med dem selv er i stand til å føle skjønnhetens drømmende poesi innerst inne i hjertet sitt.

Jeg er her 11 minutter over 11 hver kveld; har du lyst til å ta del i dette kunstprosjektet…? Da er det bare å legge bort mobilen eller PC-en, og i stedet la tankene dine folde seg ut foran stjernene når natten faller på; håper du kanskje kan være enig i at det er deilig å i noen minutter gi slipp på alle rollene man spiller i hverdagens kjas og mas, gi blaffen i alle kravene og forventningene om kropp, vekt eller utseende, og bare la tankene sveve av gårde mot uendeligheten.

- Brian

FAQ - spørsmål og svar om prosjektet:

Hva er egentlig vitsen med dette?

Ja, hva er vitsen med kunst? Hva er vitsen med et dikt, en bok som får folk til å tenke etter, et fotografi, eller for den saks skyld en gul søppelbøtte på en kunstutstilling? Slik jeg ser det, er poenget med kunst at kunstneren skal kunne avspeile seg selv og følelsene sine i kunstverket, og dele dette med andre, slik mang en forfatter har klart med en klassisk bok, eller da Vinci gjorde med Mona Lisas gåtefulle smil. I løpet av de to siste årene har jeg vært vitne til mer sorg og smerte enn det er mulig å være vitne til uten å selv bli dratt ned i avgrunnen - flere av menneskene jeg bryr meg om, har forsøkt å ta sitt eget liv, mens andre ønsker å gjøre det, og det har vært lange, tunge dager fulle av uvisshet som følge av dette.

Kort sagt finnes det en dyster side ved samfunnet vårt som dessverre drukner i banal underholdning mediene serverer dag etter dag, og de få gangene skyggene kommer frem i lyset, tar artiklene som regel ikke tak i selve kjernen; når man snakker om spiseforstyrrelser, selvmord eller mobbing, må det mye til for å få et innblikk i smerten og historiene som ligger bak - leser man kommentarene i slike artikler, er det tydeligvis NAV-utgiftene som utgjør den største bekymringen, noe som kanskje sier litt om graden av empati. For dette er ikke tall i en statistikk, dette er ikke en utgiftspost, dette er ikke livløse gjenstander; det finnes ingen “anorektikere”, “selvskadere” eller “mobbeofre”; det finnes bare mennesker, vakre, váre mennesker - alltid, alltid mennesker. Sårbare mennesker som faller og prøver å reise seg igjen, gang på gang; forbigåtte, glemte mennesker som ingen bryr seg om å tørke tårene til. Små mennesker, større mennesker; mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men alle er de mennesker - like levende som du.

Men i stedet for å nå komme med melankolske, tungsindige ord om livets alvor, har jeg valgt å lage et kunstprosjekt som uttrykker det stikk motsatte: At selv når livet innhylles i en tåke av fortvilelse og motløshet, er det mulig å finne frem til livsgleden man trodde var tapt og la den folde seg ut foran stjernene; at ingenting er umulig; at det alltid, alltid finnes håp.

Hvorfor er dette et kunstprosjekt?

Kunst kan altså defineres som en gjenstand eller handling med “sjel”, noe kunstneren har klart å legge følelsene sine i, slik at de uttrykkes gjennom kunstverket. Dette prosjektet handler om noe langt mer enn å se på stjernehimmelen i tre minutter, men også om å gå ut av tiden og å løsrive seg fra samfunnets illusjoner som definerer hva man skal eller ikke skal gjøre; når man ser opp mot stjernene, kunne man like gjerne ha levd i et annet årtusen. Og hvis jeg klarer å få andre mennesker til å bruke de tre minuttene til å utfolde kreativiteten sin og innse hvor fantastiske de faktisk er, skaper man noe som ville ha vært utenkelig dersom de brukte de tre minuttene til å sitte på sofaen og glane på TV.

Dessuten føler jeg at det er noe vakkert og eterisk over helheten når ulike mennesker som ikke kjenner hverandre og lever på hvert sitt sted, likevel er i stand til å dele stillheten sammen under stjernene i tre små minutter - da er det fortsatt håp for verden. I august 2013 laget den kjente performance-kunstneren Marina Abramovic en installasjon i Ekebergparken ved å få et par hundre mennesker til å skrike samtidig. Når dette hylles som kunst, sier det seg selv at også mitt prosjekt, som har langt dypere mening, også kan defineres som kunst.

Hvorfor kan man bare dele stillheten i løpet av de tre minuttene etter 11 over 11 om kvelden? Hvorfor ikke når man vil?

Tja - hvorfor feirer man 17. mai i mai og juleaften i desember? Tenk deg en 17. mai-feiring der noen feirer 17. mai 17. mai, andre tar det dagen etter, atter andre venter til høsten, mens de som liker julenissen heiser flagget og går i 17. mai-tog på juleaften, samtidig som en festglad gjeng feirer juleaften 17. mai og andre gir hverandre julegaver i slutten av juli. Kort sagt - et salig kaos. Spørsmålet er: Blir det da ikke litt meningsløst å feire noe som helst?

For at det ikke forvirringen skal bli total i dette prosjektet, må man forståelig nok bli enige om et bestemt tidspunkt. 11 over 11 er enkelt å huske, mørkt nok til at man kan se stjernene mestparten av året - selv om lyse sommernetter og sommertid ikke er så gunstig når man vil skue stjerneprakt; det er ikke for sent på kvelden for de fleste, og tre minutter er passe lenge selv om vinteren. Hovedårsaken til tidspunktet er likevel at dette skal være et kunstprosjekt åpent for alle, og selv det ensomste, mest utstøtte menneske skal kunne vite at hvis vedkommende står foran stjernene 11 minutter over klokken 11, kan han eller hun dele stillheten sammen med andre uten å bli stående utenfor. Når det gjelder klokken, kan man naturligvis stå foran kveldshimmelen så lenge man vil, men det vesentlige er at man er der i de tre minuttene - selv har jeg for vane å begynne ett eller to minutter før; det er definitivt ikke meningen at man skal la seg stresse av sekundviseren.

Hva hvis man er opptatt, og for eksempel ser noe spennende på TV?

Sett sendingen på pause. Selv hadde jeg dette problemet i løpet av fotball-VM, der valget stod mellom fotballen og stillheten, og jeg valgte det siste. Noen kamper satte jeg på pause slik at jeg likevel fikk sett hele kampen, andre kamper mistet jeg noen minutter av - uten at verden gikk under, og ildsprutende kalkuner fra det ytre rom invanderte jorden. Sivilisasjonens undergang er ikke nær selv om man snur ryggen til teknologien i noen minutter.

Hva om man sitter i fengsel eller ikke kan gå ut?

Kunstprosjektet er åpent for alle, og det er intet krav at man bør være utendørs; man kan like gjerne sitte i mørket på kjøkkenet og skue stjernene gjennom vinduet når det er 20 kuldegrader ute. Den samme valgfriheten gjelder mennesker med nedsatt syn eller som ikke er i stand til å se kveldshimmelen, da er det greit å huske på at siden atomene i deres egne kropper stammer fra stjernestøv, kan man bare legge hånden på hjertet og lukke øynene; det vesentlige er å kunne dele stillheten sammen med andre mens man lar tankene fly av sted.

Kan man stille opp kledd som Darth Vader mens man ser på stjernene?

Selvfølgelig, men det er en fordel å sørge for at ikke naboene må behandles for sjokk. Eller sagt på en annen måte - i løpet av disse tre minuttene kan man gjøre det samme man ville ha gjort dersom man stod ensom på en annen planet og skuet stjernene derfra; friheten er essensiell uten at man skal måtte bekymre seg for nåtidens kroppshysteri, moter eller mobbing. Hvis man hadde stilt opp i Darth Vader-kostyme mens man betraktet stjernene på Pluto, kan man gjerne gjøre det. Hvis man vil være hippie med slengbukser og fredstegn rundt halsen, kan man gjøre det. Ei jente jeg kjente for flere år siden, fortalte meg at en gang de var på klassetur, kledde hele klassen seg nakne, la seg ned på bakken, og så opp mot stjernehimmelen; tenk så mye mer poetisk dette var enn om de hadde kranglet eller baksnakket hverandre. Nå skulle jeg tro at folk ville ha blitt opprørt hvis flere hundre mennesker lå på bakken og så opp mot stjernene uten en tråd omgitt av statuene i Frognerparken 11 over 11 om kvelden, selv om jeg ikke forstår hvorfor folk er så ivrige til å dømme andre. Dette kunstprosjektet hever seg elegant over all form for dømming, og dersom noen skulle ha lyst til å være kledd som Batman eller Mikke Mus mens de ser på stjernene og deler stillheten sammen med oss andre, er de frie til å gjøre det.

Hvem er dette prosjektet åpent for?

Alle som bor i den europeiske tidssonen vår, og er i stand til å dele stillheten under stjernene samtidig med oss her i Norge, der klokken er 11 over 11 norsk tid. Men om andre vil gjøre det samme i sin del av verden, er de naturligvis også velkommen til å gjøre det. Dette kunstprosjektet er åpent for absolutt alle - store og små - uansett kroppsfasong, alder eller rase; prosjektet er åpent for muslimer, jøder, kristne, buddhister eller ateister - hvis menneskene kunne lære seg å dele stillheten sammen under stjernene i stedet for å dømme hverandre, slåss eller slakte hverandre, hadde jorden vært like fredelig som den ser ut når man betrakter den fra verdensrommet.

Hva med radikale ekstremister? Er også de velkommen?

Til tross for at jeg kan være dypt uenig i en persons handlinger, er mennesket selv og handlingene vedkommende velger å bruke kroppen sin til å utføre, to helt ulike ting. Følgelig har jeg ingen rett til å sette meg til doms over andre som de levende menneskene de er, og er det noen som ville ha godt av å lytte til stillheten under stjernene, er det nettopp folk som dømmer og hater andre; kanskje de kan glemme hatet for en stund og huske at også de en gang var små, uskyldige babyer som gråt i mammas fang - og tenke over hva de egentlig driver med.

Hva er tittelen på kunstprosjektet?

De tre minuttene der man deler stillheten under stjernene, er Håpets Blomsterkrans. Hvis man i tillegg vil gi bort en vakker gave til noen man bryr seg om, kan man dele ut denne blomsterkransen i form av Tilgivelsens Anemone, Tillitens Anemone og Håpets Anemone, noe man kan lese mer om på denne siden.

Torsdag 7. August 2014

Nakne gutter og rike jenter

“Kvinnenes kropp er fullkommen, men naturen kan umulig ha vært klar i toppen da den utstyrte mannsgrisen med den hengende trompeten.”

Jeg vet ikke om du har hørt dette herlige sitatet før, men har du noen gang spurt deg selv om det ikke er en menneskerett å kunne shoppe så mye man vil? Trylle penger ut av løse luften? Eller praktisere miljøvern ved å kaste bordtennisballer på dingsen til et nakent individ av hankjønn…?

Naturligvis er dette mulig, og alt som kan krype og gå av hunkjønn har allerede nå over en kvart million kroner til gode i Bitcoin. Forklaringen er en ny tradisjon, der man 8. mars deler ut oppmuntringer til jenter i stedet for å med dyster mine gå i tog og se ut som en morsk torsk på nippet til å kastrere en halv tyrkisk grisebinge.

Denne tradisjonen ble til på Kvinnedagen i 2013, da jeg ga en god venninne av meg et teaterstykke ved navn “Slakt Grisen!” i gave. Som følge av likestillingen…
“…kan “Slakt Grisen!” oppsummeres som en idrett med fokus på likestilling der kvinner alltid vinner - og der vinneren kåres ved kasting av bordtennisballer mot en naken Offergris som har den private dingsen sin dekket av en tom dorullhylse prydet med kvinnesaksmerker og sponsorreklame. Alt for Kvinnen.”

Dette høres ille ut, gjør det ikke? For i vårt kalde Norge, der man helst bør se sur ut på gaten og definitivt ikke leke med maten, burde man ikke spøke med slikt. Og iallfall ikke vise spontan livsglede:

“Kanskje fordi dette ville være så unorsk at folk ville måpe av forbauselse og sporenstreks ringe etter en bil med tause menn med hvite frakker. For hva tror du ville skje om folk begynte å ringe på hos naboen, kaste seg om halsen på ham eller henne, og si “Hurra, det er vår!” eller “Kom, la oss glede oss og nyte livet, for du er et fantastisk menneske”. Hadde man gjort det uten å først drikke seg sørpe full, ville man ha blitt sett på som ravende gal. Nei da, da er det langt mer sosialt akseptert å lukke døren, slå på PC-en og sjekke skattelistene for å se hvor mye naboen tjener før man neste dag baksnakker ham. Det samme gjelder i andre sammenhenger - folk klager over ensomhet og snakker om hvor kaldt samfunnet er, men er livredde for å vise mer av følelsene sine enn et tilgjort, påklistret smil. Hvorfor er vi så redde for hverandre…? Kanskje fordi samtidig som man snakker om hvor trygt og fantastisk Norge er, eksisterer det en fryktkultur under den glinsende overflaten, noe mediene drar nytte av - er det ikke skrekkbakterier, dødsvirus og monstermarihøner, så er det noe annet. Man skal ikke stole på ukjente da de kan være perverse mannsgriser med en motorsag i kjøleskapet, man skal ikke stole på partneren, for vedkommende kan være utro, man skal ikke stole på Internett, for det er fullt av farer, og man skal iallfall ikke stole på seg selv, for ifølge visdomsartiklene som flyter over av velmente råd om kropp og utseende, må man konkludere med at man er en mislykket taper.

Så det er kanskje ikke til å undres over at folk går rundt bøyd over hver sin mobiltelefon og har angst for å ta av underbuksa i en fellesdusj, for neste dag kan det som skjer i dusjen være å finne på YouTube. Omtrent de eneste stedene hvor det idag er sosialt akseptert å vise naturlig, impulsiv glede blant andre mennesker, er på en fest der man er dritings etter å ha inntatt den obligatoriske alkoholen, på et karismatisk møte i en pinsemenighet der man taler i tunger, eller på et idrettsarrangement der man kan juble over at hjemmelaget lager mål. Men heller ikke idretten er hva den var - mens fansen i gamle dager i England kunne ta seg en øl på puben sammen med favorittspilleren etter kampen, er man idag heldig om man får et glimt av vedkommende i en rådyr sportsbil, for dagens toppidrett er gjennomsyret av penger og grådigheten som uvilkårlig følger med; det er et langt sprang fra de nakne atletene i det gamle Hellas til farsen OL har blitt idag, og det samme holder på å skje med fotballen - klubbfølelsen blir lite verdt når en annen klubb vifter med sjekkheftet, og det er pengene som styrer.

Noe er fundamentalt galt i samfunnet vårt; det virker som om det ikke lenger er mennesket som står i fokus, men alt mulig annet - penger, berømmelse, skjønnhetsidealer, lover og normer, angst eller depresjoner; samtidig som det enkle, levende menneskets behov for genuin glede blir dyttet bakerst i køen; antall forbud mot det ene og det andre sier sitt. Ikke rart det er så mange tragiske menneskeskjebner her i Norge når folk får følelsen av at de lever i et gyllent bur der oppriktig livsglede uten alkohol er tabu.

Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det?”

Si dét. “Slakt Grisen!” kan uansett lastes ned her; bare fantasien setter grenser for hva man i kunstens navn kan gjøre med en stabel bordtennisballer og en naken offergris.

- - - - -

… og rike jenter

Så over til shoppingglade jenter som tror at penger kan trylles ut av løse luften. For det kan de faktisk - bare spør den mystiske japaneren som står bak den digitale valutaen Bitcoin. Poenget er at Bitcoin og andre valutaer ikke er basert på reelle verdier, men på tillit. Akkurat som når Kari vil kjøpe en motorsag av Ola fordi hun har lyst til å dele Gustav i to, og betaler med en papirlapp som objektivt sett ikke har noen annen verdi enn papiret den er trykket på - at denne papirlappen er verdt noe, er utelukkende fordi vi har tillit til Norges Bank.

Det samme gjelder Bitcoin; grunnen til at folk bruker den, er at tilstrekkelig mange aksepterer Bitcoin som betaling på nettet. Hvis ingen lenger ville ta imot Bitcoin, ville valutaen bli redusert til en rekke meningsløse tall på en skjerm - omtrent like nyttige som en fransk ordbok for en islandsk sau.

Problemet med Bitcoin er at bruken er dominert av individer av hankjønn. Hvilket jo er blodig urettferdig med tanke på likestilling, der kvinner er de rette til å bestemme. Skulle naturen ha gjenspeilet nytteverdien i det å drikke øl mens man glaner på TV og oppfører seg som en kåt orangutang fra regnskogen hver gang dommeren blåser i fløyta, burde menn ha gått på alle fire, klatret i trærne og jublet hemningsløst hver gang keeperen på motstanderlaget fikk en banan stukket i rumpa: Mååååål.

Derfor er det heller ikke rart at likestilling i praksis vil si at når to småunger leker i en sandkasse, peker Josephine på Pers røde lekebil, skriker “GI MEG DEN!!!”, og grafser til seg bilen mens Pers spontane reaksjon er å gjøre i buksa. Der og da får stakkars Per for første gang i sitt korte liv bittert erfare at utovertiss alltid vil være underlegen innovertiss, og at det er en grunn til at Pappa skifter bleier på lillebror mens Mamma driver styrketrening sammen med venninnene sine.

På Kvinnedagen i år ble økonomisk likestilling mellom kjønnene en realitet da en ny digital valuta ble lansert, nemlig KvinneEuro. Det som skjedde denne dagen var ikke ulikt Josephines befaling da hun gikk løs på Pers lekebil:
“Euroen kan jeg ikke gjøre noe med, men i god sosialistisk ånd konfiskerer jeg samtlige Bitcoin disponert av mannsgriser ved midnatt natt til 8. mars, og som kompensasjon for tidligere slekters årtusenlange slit ved kjøkkenbenken og oppvaskmaskinen, skal de digitale pengene i solidaritetens navn deles ut til dere, kjære kvinner. Alle mannsgriser som er i besittelse av Bitcoin, vil fra 08.03.2014 være moralsk og etisk forpliktet til å tvangsinnløse hele formuen sin mot KvinneEuro til en fastsatt kurs: 1 KvinneEuro = 100 BTC (Bitcoin). Da KvinneEuro bare kan brukes av kvinner, og er således ubrukelig for alle andre, vil mannsgrisene som får KvinneEuro i bytte mot de dyrebare Bitcoinsene sine kunne stirre tomt på mynten på PC-skjermen og lære likestillingens pisk å kjenne: Kvinnen styrer lommeboken, Mannsgrisen adlyder.”

Foto: KvinneEuro - Alt for Kvinnen

Med tanke på at kursen på Bitcoin ligger på ca. 590 dollar idag, har ethvert individ av hunkjønn en formue på om lag 368.000 norske kroner i KvinneEuro. Det eneste som må til for at dette skal kunne brukes på shopping, er at hun finner en mannlig offergris med digital lommebok, og i likhet med vesle Josephine forteller ham at det er hans fordømte plikt å i likestillingens navn gi henne Bitcoinsene sine i bytte mot KvinneEuro.

Som den fortapte mannsgrisen jeg er, stiller naturligvis også jeg hele Bitcoin-formuen min på 0.00006046 BTC til disposisjon; Alt for Kvinnen. Dette kunstprosjektet kan man for øvrig lese mer om på Slaktgrisen.com - oppdatering kommer senere.

Til slutt har jeg et spørsmål du kanskje kan hjelpe meg å svare på med tanke på det andre jeg har skrevet om på denne siden: Hva i all verden skal jeg gjøre for å få folk til å bry seg litt mer…?

Ønsker deg en fortsatt fin sommer, og del gjerne ut et spontant smil til andre hvis du har lyst; samfunnet rundt oss hadde nok sett annerledes ut dersom man kunne slappe litt av og gi livsgleden en sjanse, og verden ville neppe ha gått under om folk begynte å le sammen mer enn de gjør idag.

- Brian

Onsdag 6. August 2014

Smilet ditt er vakrere enn du aner …

… så jeg håper at disse ordene kan spre litt livsglede i livet ditt; det fortjener du virkelig. Dette er begynnelsen på et bokprosjekt som det dessverre aldri ble noe av; en nydelig satire med tre små englebarn i hovedrollene - som betrakter verden på sin egen, helt spesielle måte …

Englenes tapte vinger

Hanne ville leke kannibal, men Line mente at det ville bli morsommere hvis vi puttet Lillebror i mikrobølgeovnen, og grillet ham. Jeg sa at Mamma ble veldig, veldig sinna sist jeg lekte med Lillebror, når jeg lekte rema tusen og låste ham i kjøleskapet sammen med melken og pølsene.

Men så begynte Mamma å kjefte på meg og ville ikke være kassadame. Jeg forklarte at det også finnes kjøleskap på rema tusen og at Mamma var dum som en kjøttkake, men hun bare fortsatte å kjefte. Så jeg sa at jeg har masse rettigheter fordi jeg er barn og at hun trengte fettsuging, men Mamma ble som vanlig rasende helt uten grunn, så jeg måtte gå og legge meg uten kveldsmat. Og det er ingen spøk å gå sulten til sengs når man er fem år gammel.

Voksne er innmari dumme, sukket Hanne og tygget på øret til Bamsemor. Vi var enige. Voksne mennesker er dummere enn Georg i barnehagen, og han er så teit at han tror at vesle Ali er en terrorist.

Vi kan leke popstjerner! foreslo Line. Da vil jeg være Britni Spirs, sa Hanne. For hun er så seksy, så da så. Nehehei! ropte jeg og Line i kor. Line mente at Britni Spirs sang så dårlig at hun burde få ris, og jeg forklarte at Pappa sa at hun kledde seg som en ore. Så rakte Hanne tunge til Line og Line lugget Hanne og sa at hun var barnslig fordi hun bare er fire år, og Hanne hylte og mente at det gjorde VONDT, og så begynte de å slåss.

Etterpå, da de var blitt venner igjen og Hanne hadde mistet litt av håret sitt, ble vi enige om at vi skulle leke popstjerner likevel. Da er jeg Lene Marlin, sa Line. Fordi hun er en engel, slik som jeg. Hanne så surt på håret til Line, og hvisket at hun ville ta en saks og leke frisør når Line sov.

Vi tok fram den blå platen med Lene Marlin på som Lillebror hadde prøvd å spise da han mistet en tann. Lene Marlin var orntli søt, selv om hun var helt blå i fjeset. Kanskje alle engler var slik.

Jeg forklarte at det var Julenissen som hadde tatt den med, så de var sikkert gode venner. Tror dere hun har vinger? spurte Hanne. Klart! svarte Line. Hun er jo en engel, og alle engler har vinger som de kan fly med, langt, langt bort. Kanskje helt til Oslo. Men hvor er vingene da? maste Hanne. Jeg kan ikke se dem.

Line snudde platen, men der hadde stakkars Lene Marlin mistet begge hendene sine, og vi så ingen vinger. Tenk om noen har stjålet dem, sa jeg. Men hvem kan vel være så stygg og fæl at han tar vingene fra en engel uten å spørre først? Kanskje det er mamman din som er skurken, foreslo Line. Jeg svarte at Mamma heller ville ha penger til fettsuging.

- - - - -

Ja - smilet ditt er vakrere enn du aner, og du lyser opp når du spontant gir uttrykk for gleden din. Sant å si skulle jeg ønske vi alle kunne le og kose oss i sommersolen. Men dessverre er det ikke alle som har det like greit; noen sliter av forskjellige grunner, og siden jeg selv engasjerer meg, kjenner jeg til mange triste historier folk flest ikke vet om.

Så hvis du har tid og lyst, og skulle ha lyst til å skrive en kommentar til dette innlegget, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive den til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til ei jente som har det svært, svært vondt; hun fortjener noe bedre enn alle tårene livet har gitt henne. Om du vil vite mer, har jeg fortalt hele historien i dette innlegget.

Ta uansett godt vare på deg selv og smilet ditt, som det fantastiske, enestående mennesket du er, og ønsker deg alt godt videre.

- Brian

Onsdag 30. Juli 2014

Fordi du er uendelig verdifull

Uerstattelige, snille venn…

…skulle ønske en liten engel kunne banke på døren din i natt, og vise deg et speil der du kunne se det varme hjertet ditt - så du forstod hvor umistelig du faktisk er; om du skulle dø nå, ville verden miste noe den aldri noensinne kan erstatte: Deg. Jeg skjønner at du har det vondt når du ødelegger deg selv, jeg skjønner at du har gitt opp alt håp og bare venter på døden, men vær så snill - prøv også å forstå hvordan det må føles å være meg, og vite at du går under rett foran øynene mine uten at jeg kan gjøre mer for å trøste deg.

Så jeg har tenkt og tenkt, og ettersom denne sommeren trolig kommer til å bli din aller siste hvis det ikke skjer noe som kan gi deg håpet tilbake igjen, kan jeg ikke annet enn å reagere; når folk flest tydeligvis er knekkende likegyldige til at ei strålende jente som deg vil dø før du fyller 20 fordi livet ditt i mange år har vært preget av smertens dystre skyggspill, er det pokker meg på tide at noen reiser seg og sier ifra; rundt oss finnes det et inferno av spiseforstyrrelser og selvskading samtidig som reklamen ufortrødent gnåler om den perfekte sommerkroppen; hvert år forsøker mellom 400 og 600 jenter under 25 å ta livet sitt bak låste dører - hvor er det blitt av medienes engasjement…? Det er totalt fraværende, kanskje fordi halvparten er travelt opptatt av å ta nærbilder av pupper, mens resten konsentrerer seg om sommerværet.

Vet du, snille venn - jeg er bare et liten, ufullkommen rotekopp, men jeg bryr meg for mye til at jeg stille og rolig kan se deg gå undergangen i møte rett foran øynene mine; hvis du virkelig vil dø, er det naturligvis du selv som avgjør dette, men før du for alvor bestemmer deg om du vil si farvel eller gi livet en siste sjanse, vil jeg forsøke å gjøre mitt beste for å vise deg hvor kostbar du er - at den dagen du dør, dør også alle øyeblikkene du i stedet kunne ha levd, alle ordene du kunne ha sagt, alt det gode du kunne ha gjort; den dagen du dør, dør også hele verden sammen med deg - slik den ville ha blitt om du hadde vært i live.

Derfor vil jeg gi deg en annerledes gave som symboliserer nettopp dette - alt det som kunne ha vært. Og denne gaven er den vesle boken du tidligere har lest; den vil jeg tilegne deg og alle jentene som sliter her i Norge uten å ha krefter til å kjempe om oppmerksomhet; de mest sårbare, de som lider i stillhet: Blomstene som blir overskygget av regnbuens fargeprakt, disse váre menneskene som lever i livets skygge; Regnbuens glemte roser.

Som kjent sluttet jeg å skrive etter at E. begikk selvmord for to år siden, slik at de eneste delene av boken som er ferdigskrevet, er første kapittel, et nydelig andre kapittel, samt det gåtefulle avslutningsdiktet. Mens alt imellom, alt det som kunne ha vært, vil bli erstattet med tomme, blanke sider - for som jeg kommer til å skrive i forordet:

Tenk deg at du en dag åpnet en bok som var blitt laget i et eneste eksemplar, der bare begynnelsen og slutten var intakt, mens resten av innholdet var revet ut og brent. En ufullendt bok full av hemmeligheter og usagte ord. Kanskje ville du undres over hva som stod på de ødelagte sidene ingen lenger kunne lese, og tenke på ordene som burde ha vært der, men som ingen noensinne ville få kjennskap til.

Nå er bøker av dette slaget noe man sjeldent kommer over. Men hvis du tenker godt etter, er du kanskje enig i at noe tilsvarende skjer med unge mennesker som tar livet sitt. I likhet med den ødelagte boken får man bare kjennskap til begynnelsen og slutten av historien, mens resten forblir et evig mysterium; de usagte ordene og øyeblikkene av liv som aldri vil bli levd, skyggene av uforløst glede og skjønnhet som aldri vil bli åpenbart. Tilbake står en kald, ensom grav: Et minnesmerke over noe som kunne ha vært, men brått ble revet bort.

Men i motsetning til en ødelagt bok er skjebnen til boken min fremdeles ikke beseglet, akkurat som livet ditt ikke er slutt enda; det er fortsatt tid. De tomme sidene som følger etter andre kapittel kan følges opp med et tredje kapittel som er bedre enn det andre, og et fjerde kapittel som er mer uttrykksfullt - dersom jeg fortsetter å skrive, og lar de tomme sidene i boken bli fylt opp av ord, kan denne drømmende boken virkelig bli vakker, på samme vis som livet ditt kan bli det om du gir fremtiden en sjanse og fyller de blanke sidene i livet ditt med hjertegnist. Hvis du derimot skulle dø nå, finnes det vel knapt et bedre bilde som kan illustrere dette enn mange blanke, tunge boksider. Boksider som kunne vært fylt opp med de fineste ord og tanker, boksider som ville avspeilet verden slik den hadde blitt om du hadde vært der og delt ut ordene og tankene dine - så om disse boksidene skal fylles med ord, eller om fremtiden din skal fylles med liv, er opp til deg; dette er det du som bestemmer.

Det som iallfall er sikkert, er at hvis også du avslutter livet ditt og sier farvel, vil det være fullstendig meningsløst for meg å fortsette arbeidet med boken; hva skal man vel med verdens vakreste bok om de som kunne ha lest den er døde…? For meg er døden blitt en vond, dyster skygge som har tatt bort så mange fantastiske mennesker som fortsatt burde ha levd; for snart seks år siden døde Cathrine av anoreksi, året etter døde Regine etter å ha kjempet mot kreften, for to år siden begikk E. selvmord, og dersom også du skulle dø nå, er det overhodet ingen mening i å fortsette.

Da kommer de tomme sidene i boken aldri noensinne til å kunne fylles opp, da kommer jeg til å ødelegge den originale, håndskrevne delen, og symbolskt brenne opp den gule konvolutten med ti tusen kroner - pengene som skulle gis bort til den som fant svaret på gåten i avslutningsdiktet - for da kommer hele prosjektet til å være over; da er det ingen mening i å fortsette noe som bare ville ha vekket såre, vonde minner og savnet etter dem som er gått bort; da kan man bare oppsøke kirkegården og legge en enslig rose på en grav mens tårene presser på.

Men så lenge fremtiden ligger foran oss, er det fortsatt håp; jeg kan fylle de tomme, ubeskrevne sidene i boken min med tidløs poesi - liksom du kan fylle de ubrukte dagene i fremtiden din med livsglød og pågangsmot; jeg tror på deg, snille venn - for du er sterkere enn du aner, du kan klare det; du kan klare alt om du bare går inn for det. Og skulle du noengang tvile på hvor dyrebar du er, håper jeg det kan hjelpe å tenke på de tomme sidene i denne boken, for om disse sidene noensinne kommer til å fylles med ord, er avhengig av om du kommer til å fortsette å leve.

Jeg vet - kanskje dette høres helt vilt ut, men jeg bryr meg for mye om menneskene rundt meg til at jeg kan stå rolig og se på mens du ødelegger deg selv og styrer mot døden rett foran øynene mine, du vet hvor mye jeg har skrevet til deg og forsøkt å muntre deg opp, en stund virket det som om du fikk litt av håpet tilbake igjen, men dette har tydeligvis ikke vært nok til å få deg til å forstå hvor uerstattelig du er, og hvor trist verden ville ha blitt om også du ble borte. Jeg respekterer deg som menneske med retten til å selv bestemme over ditt eget liv - til og med når det er snakk om å frivillig avslutte det - men jeg må innrømme at jeg får en stor klump i halsen når jeg tenker på at til neste år kan det være en gravstein og en askehaug igjen av den nydelige jenta som nå er deg.

Det finnes så mye lidelse bak låste dører her i Norge, så mange mennesker som har det vondt uten at man legger merke til dem at man må våkne opp, og ta et oppgjør med tomheten i samfunnet vårt, der det å glane mest mulig på speilbildet sitt synes å være idealet. I stedet for å gjemme oss bak trygge roller og velkjente fraser, burde man kunne utfordre likegyldigheten rundt oss, og forstå at dette rett og slett ikke kan fortsette - om bare ei eneste jente begår selvmord, dør hele verden sammen med den ubeskrevne fremtiden hun kunne fylle, akkurat som man burde innse at om du dør nå, like før du fyller 20, dør hele verden med deg.

Så vær så snill, snille venn, ikke dø. Ikke dø. Vær så snill.

- Brian

P.S. Om du skulle ha lyst til å skrive en kommentar til dette innlegget, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive den til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne. D.S.

De to første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

- - - - -

M. - jenta dette innlegget var skrevet til, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel.

Søndag 27. Juli 2014

Når en venn vil dø

Og her er historien min - for de som ikke kjenner den:

Kort fortalt døde ei jente jeg en gang var forelsket i, av anoreksi for snart seks år siden, og i årene som har gått, har jeg måket snøen og vannet blomstene på graven hennes. Samtidig ville jeg engasjere meg i årsakene som førte til hennes død - det hele begynte med mobbing - og vinteren for over to år siden ble jeg kjent med en sår og dyster underverden av blogger skrevet av jenter som sliter med spiseforstyrrelser, angst, selvskading, eller selvmordstanker.

Så jeg gjorde mitt beste for å komme med trøst eller oppmuntringer så langt kreftene strakk til, men dessverre - smerten som finnes der ute, er for stor til å hindre flere dødsfall, og i juni for to år siden tok ei av jentene jeg leste bloggen til, livet sitt. Hun ble 22 år gammel. Mens tårene rant lovte jeg meg selv i begravelsen hennes at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Så i tiden som har gått, har jeg engasjert meg i kampen mot selvmord, og fjor ble jeg kjent med ei av jentene som kommenterte i bloggen hennes. Nå i vinter prøvde jeg å gjøre det jeg kunne for å få henne til å forstå at det alltid, alltid finnes håp; at livets små solstråler er til for alle, også for dem som har gått seg bort i sjelens og marerittenes nattsvarte labyrint.

Selv om jeg gjorde mitt beste, var det tydeligvis ikke nok, for de siste månedene virker det som om hun har mistet alt som heter håp, og bare venter på døden. Siden jeg har lovet henne at hun kan stole på meg med tanke på alt hun har betrodd meg, kan jeg forståelig nok ikke gå i detaljer - alt jeg kan si, er at hun ikke er den eneste som har opplevd mer smerte enn det er mulig å forestille seg for et menneske som enda ikke har fylt 20; jeg har sett bilder av oppskårne armer etter selvskading som har vært så vonde å se på at det er vanskelig å finne ord, for ikke å snakke om å forstå hvilket helvete disse jentene må gå gjennom når en kniv blir siste utvei for å flykte fra smerten - folk flest tror at når mobbingen eller overgrepene er over, er det slutt. Fullstendig feil. Endeløse mareritt og vonde tanker kan følge en i mange, mange år etterpå.

Og mens mediene skriver om sommerværet, man skal nyte sommeren og alt handler om å kose seg, kjenner jeg til baksiden av medaljen, og vet at denne sommeren antagelig vil bli den aller siste for ei nydelig jente som har opplevd ting hun aldri burde ha opplevd; ei jente som burde ha hatt et normalt liv og gledet seg over ting som andre jenter på hennes alder gleder seg over. Dessverre har skjebnens tornefulle sti sine egne veier; noen tenker på å kjøpe nye sko, andre venter på døden.

Hadde du lest alle bloggene her på blogg.no skrevet av jenter som har opplevd overgrep, blitt voldtatt eller sliter etter langvarig mobbing, hadde du forstått hva jeg mener; de er der, blant menneskene vi møter på gaten, men ingen legger merke til dem, akkurat som ingen brydde seg om å forstå hva som foregikk i hjertet til den stille jenta som satt bakerst i klasserommet, henne ingen la merke til, henne ingen inviterte til fest, enda det var hun som ønsket det mest av alle. Selv har jeg et eget navn på disse glemte jentene som lever i livets skygge: Regnbuens glemte roser.

Hun som nå har gitt opp alt håp og venter på å dø, er også en slik vakker, glemt rose. Jeg kommer ikke til å svikte henne og skal fortsatt gjøre det jeg kan for å gi henne håpet tilbake, men om jeg klarer det, er en annen sak; skulle ønske at også noen andre kunne bry seg, men det virker som om likegyldigheten har tatt overhånd. Da jeg skrev innlegg til henne og lurte på om noen kunne skrive en oppmuntring til henne i kommentarfeltet, var det bare én som skrev noe, og det var bestevenninnen min. Ei annen jente jeg stolte på, svarte ikke, og da jeg spurte en kjent blogger på topplisten om hva man skal gjøre for å få folk til å bry seg litt mer, ble jeg fullstendig oversett. Ingen bryr seg; er samfunnet vårt virkelig blitt så kaldt…?

Som en siste utvei har jeg skrevet til henne både her og i bloggen min på Blogg.no, og selv om hun har skrevet at hun setter pris på alt jeg har gjort, virker det som om dette ikke er nok til å gi henne litt av håpet tilbake - og uten en gnist av håp er det bare den evige natten og døden som blir igjen. Selv om jeg respekterer andre menneskers frie vilje og retten til å selv bestemme over livet sitt, også når det gjelder selvmord, er det likevel fryktelig vondt for meg å vite at alt tyder på at hun snart kommer til å ta farvel med denne verden; det er som å se noen man bryr seg om, drukne i sakte film.

Derfor håper jeg det er i orden at hvis du skulle ha lyst til å kommentere innlegg i denne bloggen, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne.

- Brian

- - - - -

M. - jenta jeg skrev om, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel. Ingen brydde seg om å skrive noen ord til henne her.