Tirsdag 30. Desember 2014

Hvorfor bruker vi klær …?

Som du sikkert vet, er klær er blitt en viktig del av sivilisasjonen vår, og de fleste av oss hadde antagelig blitt like overrasket som tolv kypriotiske vannbøfler dersom vi hadde visst hvorfor mennesket egentlig bruker klær.

En viktig grunn er at bestemte klesplagg tydelig symboliserer overgangen fra barn til voksen. Mens ungdom i gamle dager måtte vente på å bli konfirmert og pugget bibelvers for harde livet for å unngå å bli kjeppjaget av presten, handler dagens konfirmasjon som kjent om å samle flest mulig gaver. Skal man derimot vise at man er blitt voksen, er det tilstrekkelig for dagens unge å endre klesstil, og når 12-årige Frida en vakker aprilmorgen bytter ut den rosa Minni Mus-genseren med en kullsvart T-skjorte med bilde av Marilyn Manson og påskriften “Fuck me - I am Satan’s Whore”, kan det i enkelte fromme familier føre til at både Mamma og Pappa havner på intensivavdelingen på nærmeste sykehus etter å ha satt frokostegget i vrangstrupen.

En annen grunn til at vi bruker klær, er at journalister jo må ha noe å skrive om. Enhver erfaren avisreporter vet at klær - og da særlig fravær av dem - selger, så ordet “naken” kan hindre avisen i å gå konkurs. Derfor bruker man bevisst overskrifter som kan lokke leserne, og en sak som “Spurv kvitret i vinduskarmen” kan med litt kreativt forarbeid trykkes på forsiden med krigstyper: “Naken monsterfugl blottet seg for forsvarsløst offer”. Andre hendelser som “Oscar ryddet i garasjen og gikk barndomskompisen i møte”, kan raskt endres til det mer tabloide “Naken greve jaget neger med øks”. Alle som har lest Dagbladet, vet at dagen ikke ville ha vært den samme uten nyhetssaker som inneholder ordet “naken”; et raskt søk hos Google gir ikke mindre enn 50.200 treff på dette ordet hos dagbladet.no., og etter antall klikk å dømme er det tydeligvis mange som setter pris på avisens oppdaterte reportasjer fra feministgruppen Femens toppløsdemonstrasjoner, mens Ottars bruk av praktiske hverdagsklær dessverre ikke vekker like stor interesse.

En tredje grunn til at vi bruker klær, er at de fremskynder den digitale utviklingen - mens man i Internetts barndom la vekt på hvor spennende det var å kunne lese aviser fra den andre siden av jordkloden, kan vi idag med hånden på hjertet tilstå at det ikke er så mange av oss som daglig leser nyheter fra Bombay eller Kuala Lumpur; derimot skal det ikke så mye til før en video på YouTube med fokus på stripping tar nettet med storm. Så hadde det ikke vært for menneskets evne til å kle av seg, hadde vi antagelig fortsatt nistirret på svarte dataskjermer med grønne tegn, og skulle man tatt med seg en kalkulator på en matteeksamen, måtte den kjøleskapsstore regnemaskinen først fraktes med lastebil.

Men klær har også en annen viktig funksjon - de er en essensiell del av menneskets rollespill, og siden vi er blitt vant til å se en lege kledd i den tradisjonelle hvite legedrakten, ville nok mange av oss hatt visse betenkeligheter med å stole på den nye fastlegen dersom han var kledd i SS-uniform og høflig forklarte at foreldrene hans hadde gitt ham fornavnet Mengele. En annen yrkesgruppe med uerstattelige samfunnsfunksjoner er brannmenn, og heller ikke her er klær uviktige. For hvis juletreet begynner å brenne etter at husets far har koblet sammen fire skjøteledninger sammen med varmeovnen, og den første brannbilen dukker opp, ville tilliten til brannmennene ha blitt betydelig svekket om de var kledd i røde drakter med hale og horn i pannen, prydet med slagordet “Heia Brann!”.

Visse typer klær kan også forårsake misforståelser med tanke på rasisme; deler av minoritetsbefolkningen ville antagelig ha reagert dersom trafikkpolitiet begynte å stoppe bilene deres iført Ku Klux Klan-drakter. For ikke å snakke om at prestens lange og tankevekkende preken om avhold trolig ikke ville få like stor gjenklang hos menigheten om han hadde en T-skjorte med teksten “Altervinen og biskopens ølkjeller er sponset av Carlsberg”.

Klærnes tidlige historie

Kanskje er det ikke så mange som tenker over det, men med unntak av pudler som vinterstid blir kledd i skotskrutete gensere av eierne sine, er mennesket faktisk den eneste skapningen på denne planeten som tar på seg klær; torsken Rudolf stirrer ikke på sin gode venn Gustav og lurer på om han er homo fordi de begge svømmer kliss nakne. Og selv om det ikke finnes dokumentasjon på bruk av klær ellers i universet, tyder fortellingene om besøkene av små, grønne menn fra høyerestående sivilisasjoner at klær ikke er like viktige andre steder i verdensrommet.

I det hele tatt har vi mye å lære av besøk av aliens fra det ytre rom - mens vi vet at de primitive menneskene i gamle dager kommuniserte ved å åpne munnen og snakke til hverandre, har man heldigvis utviklet seg, og i vår teknologiske tidsalder foregår kommunikasjonen gjerne ved at man sitter inntil hverandre og sender tekstmeldinger på mobilen, eller at naboer glaner på hver sin PC-skjerm, og har sosialt samvær ved å oppdatere Facebook-profilene sine. Hva fremtiden vil bringe, er fortsatt uvisst, men når UFO-er dukker opp, og høyintelligente vesener som har tilbakelagt millioner av lysår vil fortelle oss noe, bruker de ofte kryptiske symboler i kornsirkler som kommunikasjonsmetode, så dette er noe Nokia burde ha tenkt på før de gikk dukken.

Men tilbake til klærnes historie. Ifølge Wikipedia er det stor usikkerhet når mennesket egentlig begynte å bruke klær, men arkeologer har funnet synåler av ben og elfenben datert til rundt år 30.000 f.Kr., og disse nålene ble neppe brukt til sadomasochistiske sexleker. En annen indikasjon er når kroppslusen først dukket opp, slik at man løst kan anta at en eller annen gang mellom 65.000 og 170.000 år siden begynte man så smått å bli flau når man oppdaget at fikenbladet manglet. Før den tid var menneskene like nakne som dyrene de spiste, og det å jakte på middag var viktigere enn intimbarbering og produksjon av dårlig selvtillit ved å se seg selv i vannspeilet, og lure på om man skulle ha pornopung. I det hele tatt var dette en tid der menn var menn og kvinner var kvinner. Når Brutus med hår ikke bare på brystet, men på hele kroppen en solrik ettermiddag møtte en nesten like behåret Sophie Elise på det afrikanske slettelandet, sa hun ikke “Giiid, jeg er naken; hvor er rosabloggen min”. Nei, kommunikasjonen foregikk i langt mer jordnære former - ved at Brutus svingte steinklubben, slengte Sophie Elise over ryggen og gryntet noen uartikulerte brummelyder som skulle bety: “Du være min middag”.

De første klærne hadde etter alt å dømme et enkelt design der brukervennligheten stod i sentrum, og siden underbetalte kinesiske fabrikkarbeidere fortsatt hørte fremtiden til, kunne man bruke livet til fornuftigere ting enn å jakte på piratkopierte merkevarer. Men når man tenker på hvordan menneskets natur er satt sammen, tok det antagelig ikke lang tid før jenter begynte å konkurrere om hvem som hadde penest fikenblad, og hvisket og tisket bak ryggen på en stakkar som hadde klart å rote bort fikenbladet sitt. I og med at det var kvinnene som stekte maten og styrte hverdagslivet i hulen, hadde de sikkert en viss påvirkning ovenfor den mannlige delen av stammen som tanketomt brølte i flokk og jaktet villsvin uten fikenblad, slik at også de kunne lære å holde hendene foran skrittet og innse at de var nakne.

Og selv om den eventyrlystne gjengen som etter hvert flyttet nordover trengte pels for å holde seg varme uten at dyrevernaktivister gikk i protesttog, tyder studier av primitive folkeslag på at både kroppsmaling og klær også ble brukt som et middel til å vise at det tross alt er forskjell på folk. Mens man idag bruker antall nuller i formueberegningen for å vise denne forskjellen, hadde man den gangen verken banker eller finansakrobater, så både antall ringer i nesen og størrelsen på fikenbladet kunne være utslagsgivende for hvem som var lederen. Likevel - misunnelsen er en sterk drivkraft, og fra tid til annen var det sikkert noen som utfordret sjefen ved å grynte: “Mitt fikenblad være større enn ditt”. Sjefen gryntet kanskje tilbake: “Min kvinnes rumpe ha større hull enn din kvinnes rumpe”, og så begynte de å jage hverandre med steinøkser for å finne ut hvem som hadde størst fikenblad, og hvem sin kvinnes bakdel som var best egnet til analsex. Slik begynte ferden mot sivilisasjonen og tilbudsskiltene i dagens klesbutikker.

- - - - -

Dette var den første av tre deler som jeg vil skrive om klær i denne omgang; neste del skal handle om klær og helse, der jeg skal gruble over menneskets trofaste følgesvenn - kroppslusen som kom sammen med klærne, og hvordan klær påvirker kroppslukten ved å stenge kroppen inne. Dette måtte særlig ha vært merkbart i århundrene etter Svartedauen der det å bade ble sett på som skadelig, og folk brukte parfyme til å skjule lukten - Dronning Elizabeth I som var rensligheten selv skrøt av å bade én gang i måneden, og Ludvik XIV badet visstnok hele to ganger i løpet av hele livet. Men merker grisene lukten i grisebingen …? Til slutt skal jeg gå inn på nåtidens tvangstrøye - kvinnesko med høye hæler, som er intet mindre enn et moderne torturinstrument for kroppen.

I den tredje delen skal jeg ta for meg klær og psykologi - som tidligere nevnt finnes det yrker der klærne definerer rollen personen har; leger, politi, brannmenn og soldater, bare for å nevne noen. Hva skjer med tilliten om disse rollene snus på hodet ved bruk av andre typer klær; ville man ha latt seg operere av en kirurg kledd ut som Mikke Mus, eller hatt samme respekt for en general uten klær? Er det personens erfaring og kunnskap eller uniformen som er utslagsgivende? Hva når klærne brukes til å innskrenke en persons rettigheter, som jødestjernen under 2. verdenskrig, de oransje fangedraktene i U.S.A., eller burkaen i Midtøsten? Og hva med folk som ved å bruke kroppen sin til å forme kunst avseksualiserer den - slik Simon Morley og David Friend gjør - og klærne mister sin betydning, noe som kan være forklaringen på at små, grønne menn fra det ytre rom ikke bryr seg om motebutikker …?

Men inntil videre ønsker jeg deg alt godt, og bryr du deg om andre og lurer på hva som står i brevet til Lene Marlin, er du velkommen til å lese det. Problemet er bare at hun bare holder til på Facebook uten å ha oppgitt annen kontaktinformasjon, noe som gjør det vanskelig for en stakkars kunstner som ikke har konto der; i mine øyne representerer Facebook det stikk motsatte av det jeg står for - oppdateringer om siste dobesøk, null personvern og salg av sjelen sin til reklamegudene - så for meg er det like aktuelt å få en Facebook-konto som det er for en nordlending å bli yppersteprest i Ku Klux Klan.

Derfor lurte jeg på om en kreativ sjel som nå leser dette har lyst til å være snill til tross for at julefreden er forbi og folk har begynt å krangle så fillene fyker, og kunne ønske henne Godt Nytt År ved å legge igjen en beskjed på siden hennes, slik at hun kunne få lest brevet. På forhånd tusen takk; jeg vet ikke hvordan forholdet til klær og moter er der-oppe, men har fått inntrykk av at engler går kledd i en nyvasket, skinnende hvit kjole, i tillegg til et par moteriktige vinger, en bærbar harpe samt en søt glorie som svever over hodet. I så fall skal jeg legge inn et godt ord for deg når jeg en gang sovner inn og får vinger, og personlig sørge for at glorien du får, også kan brukes som frisbee, og at den kjedelige harpen byttes ut med et mer rocka instrument - med et solid høytaleranlegg der du kan spille for full guffe så man hører det helt her-nede, og spre like mye livsglede som du gjør nå.

- Brian

Onsdag 26. November 2014

Brevet til Lene Marlin

Kjære deg.

Kanskje er det først når ei jente kan se gjenskinnet av nattens uutømmelige stjerneglans i tårene sine at hun blir i stand til å se meningen med dem, og selv om det er trist å høre at du har hatt det så vondt, er det likevel godt å vite at du har hatt styrke til å gå videre; du aner ikke hvilket ubegripelig tomrom som ville ha blitt igjen om også du hadde blitt borte og brått avsluttet livet ditt. For til tross for at folk flest lar seg blende av overfladiske ting, er vi jo alle levende mennesker med følelser som iblant kan føles uforståelig tunge og gjøre oss mer sårbare enn andre kan forestille seg; uansett hvor mange roller ei jente spiller, uansett hvor rik og berømt hun enn måtte være, finnes det ingen rustning som er så tykk at den kan gjøre henne immun mot smerten som kommer innenfra, og sakte slite henne i stykker uten at hun klarer å stå imot; stilt ovenfor ting vi ikke har oversikt over, blir vi alle like forsvarsløse som vi var da vi var små.

Derfor skjønner jeg godt at mennesker som i andres øyne har “alt” og tilsynelatende burde være lykkelige, en morgen kan våkne opp og oppdage at dette i bunn og grunn ikke betyr noe som helst fordi man har mistet seg selv - jeg vet ikke, men kanskje var det noe slikt du følte i denne vonde tiden du skriver om; uansett er det som sagt godt å vite at du har klart å komme deg videre, og selv om du sikkert forstår det nå, fornuftig som du er, er det dessverre ikke alle som gjør det: At vi er originalene, ikke en kopi av andres forventninger. Tenk bare på alle jentene som til stadighet er misfornøyde med utseendet sitt fordi de ønsker å leve opp til et skjønnhetsideal som overhodet ikke avspeiler det váre og unike ved dem selv, og tenk så mye enklere det ville ha vært for ei jente å innse hvor vakker hun er hvis hun bare kunne gi blaffen i sårende kommentarer fra “alle andre” - og være klar over uansett hva enn som skjer, vil hun alltid være originalen, ikke en blek kopi av andres tåpelige forventninger; hun er den eneste som er seg selv, et uerstattelig, umåtelig verdifullt menneske, akkurat som også du er det.

Så tusen takk for at du skrev kronikken din tidligere i høst og var så åpen om det du hadde opplevd, for du har fullstendig rett i at livet er verdt å holde ut, men, du vet - det er ikke like lett å holde fast ved håpet når gråten bare presser på og morgendagen blir en uendelig tung dør man ikke lenger har krefter til å åpne. Selv sier jeg at det alltid, alltid finnes håp; samtidig ser jeg hvor vanskelig det er å få folk som virkelig har det vondt, til å faktisk tro på dette; ord er tross alt ikke mer enn ord med mindre man vekker dem til liv. Du skjønner - hvis du tenker på hvordan verden rundt oss er blitt, er du kanskje enig i at det er altfor mange som streber etter oppmerksomhet, mens det på det annen side også finnes atskillige glemte engler som gjemmer seg i krokene med tårene sine uten å ha krefter eller trang til å kjempe om denne oppmerksomheten i et samfunn der hemningsløst selvskryt på nettet ser ut til å ha blitt den nye normen; det er tydeligvis ingen grenser for hvor lykkelig man skal være på Facebook og hvor mange “selfies” enkelte jenter skal vise frem slik at andre kan få dårlig samvittighet for hvor stygge og daustekte de føler at kroppene deres ser ut, og hvor mislykkede de er som ikke trener tre ganger daglig og skryter av det på Twitter.

Tenk så urettferdig livet egentlig er: Til alle tider har man sett opp til de rike og mektige - og hensynsløst tråkket ned de utstøtte som ikke passer inn noe sted, de ensomme man ser med forakt på; de upopulære, forbigåtte englene ingen gidder å bry seg om. Men ser man hvilke historiske personer man beundrer og kan lære av noe idag, var det ikke datidens omsvermede kjendiser som var i stand til å avspeile følelsene sine på papiret eller lerretet, men ukjente outsidere som Kafka eller van Gogh, liksom det heller ikke er kongene og overklassen som har skapt velkjent klassisk musikk eller blues. Nei - det var ofte mennesker som hadde lært livets nattsvarte skyggesider å kjenne; folk som visste hva det vil si å leve i et personlig helvete av kaos og uutalt angst; genier som kunne balansere på en syltynn linje som skilte normalitet og galskap, kjærlighet og sorg, liv og død.

Og det er takket være de evinnelige stormene som raste i hjertene deres at vi idag kan høre Beethovens skjebnesymfoni eller undre oss over den sublime skjønnheten i et kjent maleri mens kritikerne deres er blitt henvist til historiens skraphaug. Ironien er at det samme skjer idag, for hvis du ser deg rundt og tenker på at mellom 400 og 600 jenter under 25 år hvert eneste år forsøker å avslutte livet sitt her i Norge samtidig som de færreste tar seg tid til å høre etter hva de har å si, kan man virkelig spørre seg om selvmord er et så stort tabu som man vil ha det til.

De glemte, vakre rosene …

Poenget er at hvis man bare leter litt, vil man finne atskillige mer eller mindre åpne blogger skrevet av unge jenter som virkelig sliter - noen vil ta livet sitt som følge av voldtekter eller seksuelle overgrep, mens andre vil gjøre det som følge av langvarig mobbing - og felles for dem alle er behovet for forståelse og medmenneskelighet, mens resultatet er nærmest total usynliggjøring. Selv kaller jeg dem Regnbuens glemte roser; de oversette blomstene ingen legger merke til fordi man er så opptatt av å stirre på regnbuen. De er der ute, mange kommer med lange, åpenhjertige historier om det de har vært gjennom; enkelte viser frem hjerteskjærende bilder av de blodige sårene sine etter selvskading; andre gjemmer seg i skyggene og vil være anonyme etter at selvtilliten deres har blitt tråkket på og latterliggjort, gang på gang, til den forvitrer helt. Og den sprudlende, livsglade toåringen de en gang var, forvandles til en blek, tungsindig skygge med armer og lår fulle av arr etter at følelsene deres har blitt hugget inn med knivbladets skarpe egg: “Jeg fortjener ikke bedre”; “Alt er min feil”; “Det er det beste for alle at jeg dør”.

Vet du - disse jentene er på langt nær de eneste som vurderer å ta livet sitt, men de er så avgjort synlige på nettet - om man vil se dem. Så når man sier at selvmord er tabu og at løsningen er å “snakke om det”, kan man undre seg over hvorfor man ikke tar seg tid til å bry seg og lytte til dem som er åpne om dette allerede nå; hva hjelper det vel å “snakke om det” når ingen likevel gidder å bry seg …? Jo da, folk liker tydeligvis å arrangere fakkeltog med store slagord i høstmørket for å vise at man er mot det ene eller det andre - symbolske markeringer som virker viktige der og da, men som går i glemmeboken uken etter - for så lenge folk ikke klarer å se verdien i det lille, tilsynelatende ubetydelige mennesket, ikke bare én gang i året, men dag etter dag, vil man ikke komme av flekken enten det er snakk om mobbing eller selvmord. Synd å måtte si det, men slik er det bare. Det å bry seg handler nemlig ikke om å kjøpe dyre julegaver eller vifte med en rose eller en plakat; det å bry seg handler om å være et medmenneske 365 dager i året. Å slå seg på brystet og si at man er mot mobbing hjelper fint lite når man ikke uken etter klarer å rekke hånden til noen som blir satt utenfor, og å “snakke om” selvmord fører bare til at neste års selvmordstall vil være på samme nivå som i år; altfor mange snakker og snakker - altfor få gjør noe.

En god venninne jeg har kjent i mange år og som i perioder kan være langt nede, skrev i forgårs og takket meg for “at du fortsatt ønsker å være venn med en mislykket person som meg”. Jeg svarte at jeg heller vil være venn med ei uendelig dyrebar jente som henne - med hjertet på rett plass - enn å bli baksnakket av en oversminket bærumstragedie som tviholder på silikonpuppene og Louis Vuitton-vesken sin, bruker en halv time på å sminke seg før hun tør å gå ut av badeværelset om morgenen, og i dagens femte Facebook-oppdatering sukker og jamrer seg over hvor ulykkelig hun er fordi andre mener at hun er overfladisk selv om hun synes sååååå synd på de søte dyrene på YouTube og er mot pels, krig og alt som kan skade den perfekte neglelakken hennes. Kanskje var dette en smule slemt sagt med tanke på at det også finnes utallige flotte mennesker som bor vest for Røa-krysset og at det ikke er min oppgave å dømme andre - det som derimot i mine øyne er hinsides all fornuft, er at den herlige venninnen min skal måtte føle seg mislykket fordi hun ikke er en av dem som stikker seg frem mens hun tar “selfies” og sjekker Facebook-profilen sin hvert kvarter, eller skriver en rosablogg der hun gjør alt for å få oppmerksomhet; det er et sørgelig faktum at i dagens samfunn har ikke de normale, beskjedne menneskene mye de skulle ha sagt.

For når man tenker etter hvor mye tid og krefter mange bruker for å strebe etter ting de håper og tror vil gjøre dem lykkelige, og hvor mange som havner i grøfta etter å ha blitt dyttet unna på veien mot illusjonen om den ultimate Lykken, kan man saktens spørre seg hva dette egentlig fører til. Noen tror kanskje at Lykken er å tilhøre sjefsgjengen på skolen, og for å oppnå dette, blir man likesågodt med på mobbingen av klassens hakkekylling, slik at man ved å trampe på ham eller henne kan forbedre statusen sin. Andre, derimot, tror tydeligvis at Lykken er å ha en perfekt kropp, så man bruker dagene til selvpining på nærmeste helsestudio, nye slankekurer annenhver uke, posting av “selfies” i bikini for å få sine 15 sekunders oppmerksomhet på nettet, og om et halvt århundre sitter en bitter, gammel dame og stirrer med forferdelse på rynkene i speilbildet sitt, mens hun lurer på om et par nye pupper kan få henne til å se ut som om hun var 18 igjen. Atter andre, tror at de vil bli lykkelige bare de får nok penger. Eller makt. Og vil ha mer og mer. Mens andre tror at Lykken er mest mulig sex, og bytter sexpartnere tre ganger i uken. Alt for Lykken; Alt for Grådigheten. Er det virkelig dette som er blitt igjen av de små, søte babyene som en gang krabbet rundt på gulvet, og var fornøyde bare de kunne holde den trygge, utslitte bamsen inntil seg og gi den en klem …?

… i regnbuens skyggeland

Så er det i grunnen rart at så mange vidunderlige mennesker sliter i dagens samfunn når alt handler om å ha mer og mer og mer og mer av det ene eller det andre - uten at det blir plass igjen til det lille, unnselige mennesket som drukner i kravene om hvordan man skal se ut eller oppføre seg …? “Vær deg selv”, sier man. Sukk. Hadde det bare vært så enkelt i en tid der beskjedenhet ser ut til å ha blitt plassert i en nedstøvet krok på et forlatt museum. For i praksis fører det å “være seg selv” til at man blir skubbet unna og dyttet i rennesteinen av andre som med nebb og klør kjemper for å få oppmerksomhet i dagens her-er-jeg-se-meg-kultur der status på sosiale medier teller mer enn menneskelige følelser, og der barn tidlig lærer at det er viktigere for Mamma å glane på nettbrettet for å se hvor mange “likes” hun har fått på Facebook enn å legge merke til tegningen som ungen har brukt en hel ettermiddag på. Og om ikke de små, stillferdige menneskene som er “seg selv” blir utsatt for mobbing allerede i barnehagen, er de ofte sjanseløse når de begynner på skolen, lik lam i en ulveflokk som vil ha mer og mer og mer og mer for å kunne hevde seg i klassens hierarki. Og det nytter ikke med all verdens kampanjer og slagord mot mobbing eller selvmord så lenge man ikke klarer å innse verdien i selv det minste, mest tilsidesatte mennesket uten å måtte putte ham eller henne i en bestemt bås og stemple vedkommende som “taper”; er det ikke nettopp fortidens “tapere” som får hedersplassen i kunstgalleriene idag? Er det ikke i møte med de usynliggjorte skyggebildene at vi kan lære menneskenes sanne ansikt å kjenne; er det ikke de små, oversette menneskene vi har mest å lære av når det kommer til stykket …?

Vet ikke hva du mener, men noe jeg selv synes er rimelig bedrøvelig, er når folk som i mange år har blitt mobbet, står frem med historien sin, og beskriver seg selv som “mobbeoffer”. Hvorfor jeg reagerer …? Simpelthen fordi ingen av oss blir født som “ofre”; vi blir alle født som umåtelig verdifulle mennesker, og forblir det livet ut uansett hva enn man opplever - og det at noen blir mobbet, burde aldri definere det som individ; tross alt finnes det også tusen andre, positive ting man kan si om dette strålende mennesket. Hadde vi betraktet oss selv fra en planet langt, langt borte i verdensrommets storslåtte stjernehav, hadde vi sett hvor unike vi i bunn og grunn er, så hvorfor bry seg om hva en liten gjeng selvgode mobbere mener når stjernestøvet menneskekroppen er laget av - og resten av universet - er et bevis på hvor fantastiske vi er? Slik at når jeg til å begynne med skrev hvilket ubegripelig tomrom som ville ha blitt igjen om også du hadde blitt borte, tenkte jeg ikke på plateutgivelsene dine eller statusen din i norsk musikkliv, men på deg som et unikt, levende menneske; dersom den enestående jenta fra Tromsø som en gang satt med gitaren i fanget hadde tatt livet av seg, hadde det vært knekkende likegyldig hvor mange plater du hadde solgt - i lyset fra stjernene er stillheten like tung uansett om det er en tiljublet kjendis eller forsømt baby som dør; når man sitter i kroken og lar tårene renne nedover kinnene, føles all verdens rikdommer verdiløse i forhold til savnet etter en menneskesjel som aldri mer kan gi livstegn fra seg.

Slik at skal man kunne gjøre noe mer med selvmord enn man har gjort hittil, må man også våge å utfordre det som fører til så mange meningsløse tragedier, der utallige mennesker føler at de ikke strekker til, da “alle andre” i deres øyne er mer vellykkede: Blir vi virkelig lykkeligere av å jakte på Lykken …? Tenk deg ei helt vanlig jente. Hadde hun levd alene på en øde planet i en annen galakse uten å ha noen å sammenligne seg med, hadde hun - ikke ulikt en viss Eva uten Adam - spist frukt, fulgt drømmene sine i en stor hage, sett opp mot stjernene, og vært tilfreds med livet og seg selv. Men siden hun nå kommer til verden på denne planeten, må den stakkars jenta ikke bare konsentrere seg om én slange som lurer på om hun liker epler, men om en hel tropisk dyrehage full av såkalte venninner som kommer med “gode råd”. Klærne hun er glad i, havner i kroken etter at klassens primadonna har sagt “æsj” og fnist bak ryggen hennes; kroppen hennes føles plutselig tung og mislykket når hun får vite at hun er “stygg og feit”, og det jentene ikke klarer å ødelegge, tar gutta seg av. Etter noen år i det flotte fellesskapet på skolen er kanskje kniven og saksen så flittig brukt at hun stadig må lete etter nye steder på kroppen der hun kan kutte seg selv.

Men hva om hun gjør det som populært kalles å “gjøre opprør mot Janteloven” …? Altså å poste “selfies” med minst mulig undertøy, stirre på speilbildet sitt, trene mens svetten siler, og telle antall “likes” like ivrig som Onkel Skrue teller tiøringer. Alt med et umettelig, nærmest desperat oppmerksomhetsbehov og trang til konstant bekreftelse: “Se meg, her er jeg, legg merke til meg, er ikke jeg pen; lik meg, se meg, lik meg.” Hvor mange “likes” må til for at hun skal kunne bli lykkelig når selvtilliten hennes likevel er like skjør som en porselensvase? Det folk flest dessverre glemmer, er at normal, naturlig beskjedenhet overhodet ikke trenger å være et resultat av Janteloven; virkelig store mennesker hevet seg elegant over den til tross for en svært enkel livsstil, og jeg har en smule vanskelig for å forestille meg Gandhi posere i tanga og sende bildet til halve India for å få flest mulig “likes” på Facebook. Som sagt - vi er originalene, ikke en kopi av andres forventninger, noe både Gandhi og andre store mennesker forstod; det er overhodet ikke nødvendig å krampaktig måtte jakte på Lykken for å kunne være lykkelig; dette klarte vi jo alle da vi var babyer.

Hadde man bare forstått dette og respektert de små menneskene uten å se ned på dem og stemple dem som “tapere” fordi de ikke lar seg blende av dagens perfeksjonshysteri og oppmerksomhetsbehov, hadde man også kunnet gjøre noe mer med mobbing og selvmord enn å bare snakke og snakke; noe jeg skrev tidligere i år klarer kanskje å sette ord på nettopp de små menneskenes sanne verdi:

Verden trenger ikke flere konger, dronninger eller opphøyde riddere i blanke rustninger som ønsker å være viktige, verden trenger ikke flere som kjemper om oppmerksomhet og prøver å se perfekte ut, verden trenger ikke flere som er forelsket i sitt eget speilbilde; verden trenger de små, melankolske menneskene ingen tenker på og bryr seg om, men som har så mye kjærlighet inni seg. Verden trenger gutten som vil henge seg på grunn av mobbingen han blir utsatt for, verden trenger jenta som har det så vondt at tårene bare renner og renner, verden trenger de sårbare menneskene som får livet sitt snudd opp-ned på grunn av overgrep eller vold, verden trenger alle dem som tenker på eller planlegger å avslutte livet sitt for egen hånd; verden trenger de glemte englene ingen legger merke til, verden trenger dem virkelig.

Vinternattens tårer

Snart er det Jul, og ei jente jeg kjenner som har gitt opp alt håp, vil ta livet sitt. Hvis hun gjør det, vil ingen kunne høre henne synge mer, ingen vil kunne føle varmen i hendene hennes; ingen vil noensinne kunne tørke tårene hennes.

Hun har ingen sjokkerende eller ultrasøte videoer av seg selv som hun kan legge ut på YouTube og “ta nettet med storm”. Det er heller ingen som “hyller” henne. Hun er bare ei følsom jente som til tross for at hun enda ikke har fylt 20 er en av dem som har opplevd mer smerte enn det er mulig å forestille seg.

Og mens butikkene forkynner det glade julebudskap ved å oppfordre folk til å kjøpe mer og mer og mediene fremhever hvor viktig det er å fokusere på kroner og ører slik at det å etter norske forhold være fattig fremstilles som en episk tragedie, finnes det andre som har viktigere ting å tenke på; noen av dem kommer ikke lenger til å være i live når juletiden er over. Og nei, man behøver ikke å dra til den andre siden av jordkloden for å finne dem; de lever rundt oss, nærmere enn vi aner - menneskene det ikke er plass til i et navlebeskuende samfunn der beskjedenhet blir sett på som et svakhetstegn som etter alt å dømme gir andre fribillett til å tråkke en ned i søla; det er ikke bare i Hans Christian Andersens eventyr at Piken med svovelstikkene er dømt til å bukke under. Med mindre hun hadde lært seg å dytte folk til side i kampen om oppmerksomhet og andres gunst ville sjansene hennes ha vært små også idag; i stedet for å fryse ihjel ville hun muligens ha blitt mobbet eller hatt spiseforstyrrelser, noe som ikke er mindre dødelig.

Ved juletider for seks år siden hadde jeg noen dager tidligere fått vite at ei jente jeg en gang hadde vært forelsket i, hadde dødd som følge av anoreksi, og etter at jeg begynte å engasjere meg, har jeg fått kjenskap til mange tragiske og dypt urettferdige skjebner som står i skarp kontrast til det medieskapte bildet av Norge som “verdens beste land”; det var jenta som tok livet sitt etter å mot sin vilje ha blitt tvangsflyttet av helsevesenet; det var ei annen jente som skrev i bloggen hennes, og etter å i mange år ha blitt mobbet ble innlagt og proppet full av medisiner slik at hun bare ble sykere og sykere; det er jenta som etter gjentatte voldtekter anmeldte dette, med henleggelse som resultat og et helvete som fulgte på grunn av hevnvold, trusler og nye overgrep - jeg kunne ha fortsatt i det uendelige. For dette er historiene som aldri blir offentlig kjent, historiene til de små, glemte menneskene; det er ingen journalister som vil fordype seg i skjebnene deres til tross for at historiene er av en helt annen karakter enn overskrifter som “ALT OM PUPPESJOKKET”; det er ingen i en samfunnsposisjon der de kunne gjøre en forskjell som tar seg tid til å lytte til dem; det er så å si ingen som bryr seg.

En av dem er den umistelige jenta som har gitt opp alt håp - om hun skulle dø, vil hele verden, slik den ville ha vært om hun hadde fortsatt å leve, dø med henne. Så fortjener ikke hun å bli verdsatt som den hun er; fortjener ikke også hun å bli hørt …?

Siden hun er en av de glemte rosene hvis liv har vært så vanskelig at hun ikke har krefter til å stå frem i en åpen blogg, har hun en passordbeskyttet side som bare noen få betrodde personer får lese, men ettersom hun vet at jeg skriver dette brevet og stoler på meg, har hun gitt meg lov til å gjengi noen utdrag fra siden hennes, som for øvrig er nydelig skrevet, da hun til tross for smerten er flink til å skrive, og sette ord på ting. I og med at jeg har stor respekt for henne, har jeg gjort mitt beste for å plukke ut noe som kan avspeile tankene og følelsene hennes samtidig som både hun og alle hun skriver om, blir anonymisert; derfor er deler av teksten erstattet med en ellipse: […]

Her er noen av tankene hennes; les dette med respekt, for det fortjener hun virkelig:

- - - - -

Når ingenting lenger betyr noe. Når ting som pleide å få deg til å smile ekte, ikke engang gjør deg litt glad lenger. Når ting som vanligvis ville gjort deg redd ikke lenger gjør det. Når man slutter å se seg for når man går over veien. Når livet ikke lenger er verdt å leve. Når alt virker uoppnåelig uansett. Når du vet at du ikke er god nok for noen. Når likegyldigheten tar så over at du ikke lenger klarer å forstå hvorfor det at nettopp DU skal holde ut gir noe som helst mening.

Det verste som kan skje, har allerede skjedd - og det å skulle holde ut er plutselig blitt uutholdelig.

- - - - -

Hvordan forteller man de man elsker at man egentlig skulle vært død? Hvordan forteller man om den konstante frykten for å plutselig skulle stå helt alene med ansvaret? Hvordan forteller man noen at livslysten er så langt borte at lyset i tunnelen mest sannsynlig har forsvunnet for godt? Hvordan forteller man noen at man ønsker døden mer enn livet - for åttende året på rad?

Mer enn noe annet så vil jeg bare gi opp. Jeg vil si takk og farvel til alle nære og kjære, og deretter vil jeg gi slipp. […]

Man blir født uten forespørsel, også kan man ikke engang forlate verden når man selv ønsker det, uten å tenke på de andre som er rundt en. Det er nok det som er verst, for jeg vet jo selv hvilke tanker og følelser jeg har sittet igjen med etter at hele tre fine jenter tapte kampen. Det er ikke noen god følelse i det hele tatt, men samtidig så forstår jeg hvorfor de gjennomførte det - noe de i familien min ikke kommer til å forstå om de så leste alle bloggene jeg har hatt i løpet av de siste årene. De har valgt å ikke forstå, så derfor velger jeg å ikke fortelle dem mer.

For nøyaktig 1 år siden, da jeg skulle fylle 17 år, så skrev jeg følgende: “16 år, snart 17, og mitt aller største ønske er å dø”. Jeg føler det likedan nå, og jeg har ingen tro på at det vil endre seg med det første; jeg har ingen tro på at det vil bli bedre, så hvorfor skal jeg ikke kunne forsvinne og kanskje endelig få fred?

Jeg er så lei av å skulle overleve for alle andres skyld, men har man egentlig noe valg når situasjonen er som den er? En dag vil alt være slutt; en dag skal alle dø, og det å vite at jeg kan dø på egne premisser - det er i det minste betryggende, men hva hjelper det når man må vente til at alle rundt en har et stabilt liv før man hopper ut i det?

Jeg står fast i dette kaoset av et liv, helt uten håp, livslyst og styrke.

17 år, snart 18, og mitt aller største ønske er å dø.

- - - - -

[…] og det er én måned til jeg fyller hele 19 år. Det gjør veldig vondt, for det var aldri meningen at dette skulle skje; men jeg må bare godta at det nå er de nye planene som gjelder og at jeg må holde ut frem til da. Flere sier ofte at jeg har hele livet foran meg, men jeg forstår ikke hva de vil frem til med det. Jeg har snart levd i hele 19 år - burde ikke det være nok? Jeg er så sliten; så ufattelig sliten og tom for krefter, og jeg kunne like gjerne fylt 80 år neste måned, for det er slik det føles ut, og jeg føler meg ferdig her på jorden.

Ukene fremover er litt tunge, for nå er det snart 9 år siden jeg spurte noen som var noen år eldre enn jeg var på den tiden om hvordan man kunne ta sitt eget liv, fordi jeg ikke hadde nett selv og fordi jeg ikke hadde vett nok i hodet til å la være og heller finne det ut på en annen måte. Det er snart 9 år siden jeg forsøkte å ta livet mitt for første gang, og jeg forsøkte flere ganger etter det - men på måter som mest sannsynlig aldri hadde funket. Det er 9 år siden jeg første gang brukte gjenstander til å skade meg selv med. Det er 9 år siden jeg ble truet av en som ville være sammen med meg; for hvis jeg ikke ble det og gjorde nøyaktig som han ville så skulle han fortelle alle at jeg kastet opp maten med vilje - og nå høres det helt latterlig ut, men der og da var det noe av det verste som kunne ha skjedd. Det er 9 år siden jeg ble misbrukt seksuelt for det jeg tror var første gangen (en psykolog lurer på om noe også kan ha skjedd før dette, siden det er store deler av barndommen jeg har fortrengt) og også ble tvunget til det ene og det andre. Det er 9 år siden jeg ble slått, sparket, nesten brukket armen på, stukket i med en passer til jeg begynte å blø, kastet steiner i hodet på […] og veldig mye annet av han som truet meg og sa at han elsket meg mer enn noe annet. Det er 9 år siden jeg ble livredd for ordet “elske” - fordi alle som hadde “elsket” meg “elsket” meg så høyt at de kun ville meg vondt. Det er 9 år siden jeg oppriktig ville dø og kun så døden som den eneste utveien - og det gjør jeg fortsatt.

- - - - -

22.01.2014, 14:41

Natt til i dag må være en av de verste nettene jeg har opplevd i hele mitt lange liv. Jeg husker bare biter, men jeg var så langt, langt borte - og til slutt var jeg helt ute av meg selv mens jeg så alt utenfra. Jeg skrev flere sider opp og ned i natt, men ingenting - absolutt ingenting av det - ga mening da jeg leste det når jeg var “tilbake”. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig eller uvanlig; jeg vet ikke lenger hva som er virkelig eller uvirkelig - det eneste jeg vet er at kontrollen er alt annet enn min.

Hittil i år har jeg sovet til sammen ca. 15 timer fordelt på tre-fire netter. Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke klarer å gjøre stort annet enn å gråte - noe som gjør meg enda mer sliten - så akkurat dette er ganske håpløst. Jeg kan bare ikke; det er ikke trygt, det er ikke lov, det er ikke fortjent - det er bare slik det er nødt til å være. Det er meningen at jeg kanskje kan sove natt til fredag eller lørdag siden jeg skal jobbe i helgen, men jeg vet ikke helt enda. Jeg er redd konstant.

Akkurat nå skulle jeg egentlig vært hos psykolog […] for første gang på veldig lenge, men jeg tror ikke at jeg kommer til å se henne igjen noen gang. Jeg skal kanskje til en fin lege i morgen da - dersom jeg tør å dra - men bare tanken på det gjør meg skjelven. Planen er å få tak i noen ganske sterke medikamenter, men dersom han ikke vil gi meg det så vurderer jeg sterkt å kontakte sykehuset […] bare for å kunne være i narkose og deretter få morfin dersom jeg er så uheldig at jeg våkner opp igjen. Desperasjon.

Nå må jeg sjekke alt av sosiale medier for å være helt sikker på at jeg ikke har skrevet noe til noen i natt; og i verste fall få oppklart det på en eller annen logisk måte. Hodet mitt fungerer jo igjen nå, og akkurat det med at ord og bokstaver stokker seg om har hendt før, men ikke i like stor grad som i natt. Er ganske sikker på at jeg ikke har snakket med noen av dere, men dersom jeg tar feil så får dere en unnskyldning veldig snart.

Jeg vet ikke hva som vil skje videre, men jeg føler meg så ferdig med alt at det ikke gjør noe. Snart kan jeg fly.

- - - - -

26.01.2014, 00:56

Unnskyld
for at jeg ikke strekker til

Unnskyld
for at jeg ikke er god nok

Unnskyld
for at jeg opptar plass

Unnskyld
for at jeg fortsatt eksisterer

Unnskyld
for alt

- - - - -

27.01.2014, 16:55

Smertene er tilbake og jeg vet hva som kan hjelpe mot det som kommer til å skje snart, men jeg klarer ikke å unne meg selv det. Ingenting av det jeg gjør kan være for meg: jeg kan kun gjøre det for andre, og jeg klarer kun å holde løfter jeg lover andre at jeg skal holde. Dermed får det som skjer bare skje, og jeg har ikke engang krefter til å stå i mot.

Kroppen er veldig, veldig sliten, men det er kun min egen feil. Jeg prøvde å sove natt til i dag - virkelig - for kroppen kollapset etter helgens tjue timer på jobb så jeg trodde det skulle gå greit å sove litt, men jeg fikk så panikk da jeg forsøkte å slå av lysene at jeg gråt hysterisk halve natten og prøvde å ta meg sammen den resterende halvdelen. Jeg vet ikke helt hva det er, for jeg er ikke mørkeredd slik jeg var da jeg var yngre, men jeg er likevel redd for mørket og alt som skjuler seg i det, hvis det gir noen som helst mening? Riktig nok fikk jo kroppen hvilt seg da den ikke orket å holde meg oppe lenger, så den klarer seg litt til […]

Jeg har fortsatt ikke fått svar, men det kan skje når som helst og det kommer til å avgjøre alt - ikke det at jeg skal leve enda mer på overtid, for all del, men da skal jeg i det minste klare å holde ut til tiden er inne og jeg har gjort mitt her på jorden, selv om jeg er veldig klar for å dra.

- - - - -

02.02.2014

Da jeg dro - og ikke hadde noe sted å dra - vandret jeg bare gråtende rundt til jeg knakk helt sammen. Jeg gråt allerede hysterisk da jeg tok første skrittet ut av bygget og var helt på egenhånd - i et lite øyeblikk angret jeg faktisk på at jeg ikke hadde fortalt ham mer - og det tok ikke slutt. Etter en stund fant jeg en undergrunn, så jeg la meg ned der selv om det var iskald og jeg skalv som et stakkarslig forlatt barn. Mennesker kom og mennesker dro. Enkelte stoppet opp og spurte om alt gikk bra, om jeg var syk eller dårlig, om jeg trengte hjelp, om de kunne gjøre noe, og gudene vet hva - men jeg svarte det de ønsket å høre; at alt gikk bra og at jeg bare ventet på noen og at det var derfor jeg lå der.

Jeg lå der i flere timer, og til slutt ble jeg så trøtt at jeg nesten sovnet, og kroppen begynte å bli vant til kulden. Et litt eldre par stoppet opp og prøvde å få kontakt med meg, og når jeg “kom til meg selv” og forsto hvor jeg var og hvorfor jeg lå der kom jeg også på standardsvaret mitt; og jeg fortalte dem at alt gikk bra og at jeg ventet på noen. De gikk etter en stund, men de var så nølende at jeg ble litt redd for at de kanskje kom til å ringe politiet eller noen andre, så jeg flyttet meg litt lenger opp mot veien, før jeg deretter flyttet meg til et busstopp. Etter en stund så jeg at hun litt eldre damen kom oppover der jeg satt, og hun sa at de hadde gått tilbake til undergrunnen for å se til meg igjen fordi de hadde blitt så bekymret over at en ung jente bare lå der, og de hadde blitt enda mer bekymret da jeg var borte, så hun var glad for at hun hadde funnet meg. Deretter spurte hun hvor personen jeg hadde ventet på var, men da svarte jeg at jeg hadde snakket med henne og heller skulle møte henne i byen, så det var derfor jeg satt på busstoppet nå;

“Så du har nettopp snakket med venninnen din?”
“Ja, hun venter på meg i byen.”
“Så du lover at du skal møte henne nå snart?”
“Jeg tar neste buss, ja.”
“Vel, det er godt å høre” sa hun mens tårene hennes trillet - noe som knuste hjertet mitt så totalt. “Det er ikke akkurat hverdagskost å se ei ung jente i den tilstanden vi fant deg i, liggende slik, det var ordentlig skremmende.” Hun holdt hånden sin på skulderen min nå, og jeg var helt tom for ord, men ikke for løgner. “Du lover at du er ok og at du skal møte noen andre nå?” og nå rant tårene hos begge, men jeg nikket og prøvde å si “ja”, men jeg tror kanskje at hun vet at jeg løy der og da, for hun kom tilbake, la hånden på skulderen min igjen og sa “Aldri glem at det er noen som bryr seg, og alltid ta vare på deg selv.” Jeg takket henne masse før hun dro, og jeg gråt og gråt - herregud, tårene renner når jeg skriver dette fordi det øyeblikket var så.. ubeskrivelig, rett og slett - før jeg bestemte meg for å ta neste buss inn til byen, slik jeg hadde lovet. Hun må ha vært en engel.

[…]

Det at vi nå er i februar virker alt annet enn realistisk, og gårsdagen husker jeg ingenting av. Alt føles fortsatt uutholdelig - og det gjør alt mye verre at enkelte nå plutselig er bekymret og følger med, for de fortjener så utrolig mye bedre, hver og en av de. Til tross for dette, er […] sterkere enn noen gang, og jeg klarer ikke å bry meg om det de sier - det som skjer får bare skje, for det finnes ingen annen utvei som er best for alle. Snart slipper jeg livet, og de slipper meg - så alle vinner på det, selv om enkelte ikke klarer å se det akkurat nå. Det er egentlig bare falskt, alt sammen.

Likevel må jeg si unnskyld; unnskyld for at jeg fortsatt er her, for at jeg fortsatt er i veien og til bry, for at jeg fortsatt tar opp plass […]. Unnskyld for at enkelte har blitt bekymret over noe så lite betydelig som det jeg er, unnskyld for at jeg ikke har kontrollen lenger, unnskyld for at jeg kanskje kommer til å ødelegge enda mer på tiden jeg har igjen - om det så står om dager, uker eller måneder. Unnskyld for at jeg er den jeg er; jeg beklager på det sterkeste.

Unnskyld for alt.

- - - - -

17.02.2014, 06:50

Jeg har ikke gjort annet enn å gråte i nesten hele natt, fordi jeg nå skal tilbake til alt jeg ikke mestrer. Konsentrasjonen er for dårlig til at jeg klarer å henge med i en vanlig samtale, og nå skal den være “på topp” i så mange timer i strekk at det virker håpløst - men jeg skal møte opp, jeg skal puste, jeg skal eksistere; jeg skal bare være der og gjøre mitt aller beste; selv om det ikke er godt nok.

- - - - -

06.03.2014, 20:13

Livstegn. Jeg er dessverre her enda, men alt er så mørkt […] at jeg ikke klarer noe som helst. Jeg beklager så sårt og inderlig, men det er ikke sikkert at dere får svar i det hele tatt, og jeg kan ikke unnskylde nok for det.

Det er veldig vanskelig å finne grunner til å holde ut når man konstant føler seg i veien, til bry, ødelagt, mislykket og håpløs, så nei, jeg vet ikke lenger - det eneste jeg vet er at en verden uten […] hadde vært et bedre sted, for jeg hører ikke til her; det har jeg aldri gjort.

Unnskyld. Dere fortjener bedre.

- - - - -

24.08.2014 - 22:36

Og kjære, gode B;

Jeg kan ikke få takket deg nok for alt; det sier seg selv at det ikke finnes nok ord for vise deg hvor rørt og takknemlig jeg er for alt du har gjort for meg. Det er uforståelig at du fortsetter selv om alt allerede er over for min del og jeg er så lei meg for all tiden du har brukt til ingen nytte. Du har reddet meg så mange ganger, men herfra blir det bare verre og det går ikke lenger. Jeg har allerede gitt opp og det er ikke noe noen kan gjøre, men det du har gjort er helt ubeskrivelig. Du er den eneste som av en eller annen uforklarlig grunn ikke har gitt meg opp og jeg blir helt målløs når jeg leser det du har skrevet. Jeg vet at du respekterer valget mitt samtidig som du ikke støtter det, jeg vet at dette ikke er lett, men vær så snill; du er nødt til å vite hvor mye dette har betydd for meg selv om det kanskje ikke har virket slik den siste tiden.

Du er nødt til å vite at jeg setter så stor pris på deg og at jeg er så glad for at du finnes; jeg er så glad for at du er her og for at du sprer så mye vakkert med tekstene og kunstprosjektene dine. Jeg er så uendelig takknemlig for at du deler viktige budskap som gjør at den ellers kalde verdenen vi lever i kanskje kan forstå litt mer av mørkets tomme og ensomme bakside, for selv om døden kan virke trygg så er det sjeldent sant. Dette er riktig for meg, men for veldig få andre og du har garantert spredd så mye håp og glede at du har reddet flere liv enn du i det hele tatt kan tenke deg. Jeg vil for alltid være deg evig takknemlig for at du ikke har gitt opp - selv om jeg samtidig virkelig skulle ønske at du hadde gjort det.

Nå håper jeg bare at du med dette flytter fokuset ditt over på noe annet eller noen andre; på noen som kan reddes, for du er nødt til å stoppe nå, kjære B. Det har betydd mer enn du aner, men nå har jeg så dårlig samvittighet for at du har brukt så mye tid og krefter på ei som allerede har tapt kampen. Du fortjener så mye bedre enn dette og jeg beklager på det sterkeste for alt - du er et helt unikt og fantastisk menneske og jeg har ofte lurt på om du i det hele tatt finnes, for jeg trodde ikke det var mulig å være så tvers igjennom god, men du har vist at det er sant og det er så fint å vite. Selv om du ikke ser på deg selv som en helt, så er det nettopp det du er; en hverdagshelt som er med på å gjøre verden til et bedre og varmere sted og det kommer til å redde utallige mennesker. Du må aldri si at du ikke har gjort nok, for du har gjort alt for mye for ei som ikke har fortjent noe som helst av det, og om det ikke hadde vært for veldig mange andre faktorer så kunne jeg kanskje ha klart det. Kun på grunn av deg og det at du respekterer og aksepterer hvert eneste menneske for nettopp den de er. Jeg håper at flere leser alt det kloke du har skrevet opp igjennom årene, for om flere kan klare å se det på samme måte så ser jeg for meg at det kan forandre alt til det bedre.

Tusen hjertelig takk for alt, B. Jeg skal prøve å skrive igjen, men jeg kan ikke love noe. Ta godt vare på deg selv og vær så snill å gi deg selv en ordentlig pause snart, for du gjør så mye for andre at jeg er redd du glemmer deg selv oppi alt dette. Jeg skrev tidligere at jeg ikke visste hva en venn er for noe, men det er jo mennesker som deg; det er mennesker som ikke gir seg og som fortsetter å prøve selv om alt håp er ute - kun av ren godhet. Det er deg, B. Nå ber jeg deg så inderlig om å stoppe selv om du kanskje ikke vil, men det er på tide nå, snille venn. Aldri glem hvor utrolig viktig og verdifull du er og at du utgjør en helt klar forskjell i veldig mange liv; også i mitt selv om tiden min renner ut.

- - - - -

31.08.2014 - 23:30

Det gjør så vondt å skrive dette.

31. august. Det er den siste dagen i denne måneden - som også skulle vært min aller siste. Jeg skulle vært død nå.

Jeg skulle vært død.

- - - - -

06.09.2014 - 13:30

September. Det er noe med denne måneden som rett og slett bare er magisk. Høsten er den vakreste årstiden etter min mening og jeg gleder meg så til bladene endrer farge og alt annet fint september bringer. Da jeg var yngre elsket jeg våren fordi alt blir så grønt, nytt og levende - det ligger kanskje noe i det; at jeg nå elsker høsten fordi alt blir fargerikt, mørkere, vissent og dødt. Egentlig liker jeg alle årstidene på hver sin måte, men høsten er helt spesiell. Jeg gleder meg veldig og jeg ser litt ekstra fram til det dette året fordi jeg egentlig ikke skulle vært her nå og fordi dette blir min siste høst. Jeg elsker regnet, jeg elsker at det blir mørkere ute, at det blir kaldere og at jeg kan gjemme kroppen min bak enda flere klær. Jeg elsker å lage nye spillelister for de neste månedene og som passer til både været og humøret og som i tillegg gjør at jeg klarer å skrive. Denne følelsen er fantastisk, selv om jeg føler alt på en gang og det nesten får meg til å miste pusten.

Det var noe som endret seg allerede i månedsskifte; som om høstens magiske tryllestøv omringet meg med en gang til tross for at jeg forventet en uendelig tristhet. Den kom aldri. Tomheten er der alltid […] og den vender alltid tilbake - men jeg er ikke trist og jeg klarer fortsatt ikke å gråte selv om det har vært rett før flere ganger - som da jeg leste det du skrev, kjære, gode B. Det er virkelig det fineste jeg har lest noen gang og jeg ble nok en gang målløs. Ikke engang nå klarer jeg å finne de rette ordene som kan forklare hvor mye det betyr for meg, men jeg er så evig takknemlig, det må du vite. Jeg håper som alltid at du gir meg opp selv om du bringer så mye lys og styrke, og jeg må innrømme at til og med håpet har sneket seg litt fram, men jeg kan ikke holde på det. Jeg tør ikke, for det varer aldri og tiden min er inne. Selv om et ørlite håp og magien høsten gir meg i teorien kunne gjort så jeg hadde holdt ut litt lenger, så er jeg så redd for at noen skal tro eller forvente at dette går en annen vei enn mot slutten; jeg er så redd for at noen andre skal få håp på grunn av dette som jeg da knuser nok en gang. Det er ikke annet enn ondskap å skape mer skade enn jeg allerede har gjort, så det er nødt til å stoppe her. Alt er nødt til å stoppe her.

I dag har jeg spilt piano igjen for første gang på veldig, veldig mange måneder. Det er så herlig at jeg ikke har ord for det; det har alltid vært skriving og musikk som har reddet meg gjennom alle år og nå er både lysten til å skrive og lære nye sanger og melodier tilbake. Det er så underlig - men veldig fint - å være tilbake til dette, for jeg hadde ingen tro på at det skulle skje; jeg hadde ingen tro på at jeg skulle klare å uttrykke meg på noen som helst måte igjen, men høsten er her. Verdens fineste måned med verdens fineste navn. Det betyr noe helt spesielt og det gjør meg så glad.

Alt kan snu, så jeg vil fortsatt ikke at noen skal forvente noe, men jeg er veldig sikker på at vi skrives snart. Ta vare på deg selv, kjære venn, og jeg håper at høstens magi også sprer seg til ditt hjerte.

- - - - -

06.10.2014 - 00:07

Det er som en helt annen verden. Samme hva man gjør så er man fanget og man kommer seg ikke løs. Kampen er med andre ord tapt uansett hva man prøver på, så til slutt vet man ikke hvorfor man i det hele tatt gidder å kjempe. Til slutt gir man opp og lar døden trenge seg enda nærmere innpå; døden er som en kjærlig venn som omfavner en og lover at alt skal gå bra. Døden lover trygghet, mørke. Evig stillhet, evig ro. Evig lykke for de sarte sjeler som ikke har mer å gi her i verden.

Herfra er det nytteløst. Herfra er det kun én utvei.

Jeg har tapt.

- - - - -

14.10.2014 - 06:49

De sier at det er alvorlig nå; at det kanskje ikke er en annen utvei uansett om jeg så skulle ombestemme meg og velge livet. Med andre ord er det mest sannsynlig “over og ut” […] samme hva jeg gjør, men jeg har ikke tid til å vente på at kroppen slukner av seg selv. Det er nok nå; det er mer enn nok og jeg har ikke mer å gi.

Om jeg har et siste ønske, annet enn at […] dere og andre jeg bryr meg om skal klare seg fint videre og holde på håpet som ikke alltid er der? Ja, jeg har et lite ønske; jeg håper at jeg får se snøen falle en siste gang og at jeg har krefter nok til å gå ut og danse. Jeg vil danse til Keaton Henson og andre magiske artister som lager verdens fineste musikk som har holdt meg i live til nå. En siste gang.

Selv om jeg ganske sjeldent kommer meg ut nå, så setter jeg så uendelig stor pris på alt rundt meg. Høsten er så nydelig og nå som det går mot vinter blir det bare enda finere og kaldere ute. Om jeg hadde orket så hadde jeg nok blitt stående i kulda og sett opp på himmelen og stjernene for alltid, for det finnes ikke noe vakrere.

Jeg setter så stor pris på alt og alle; og selvfølgelig deg også, B. Selv om jeg ikke klarer å svare eller noe som helst, så håper jeg så inderlig at du vet det og hvor mye alt du har gjort har betydd for meg. Samtidig håper jeg også at du tar til deg det jeg har skrevet før, både på godt og vondt. Det er på tide å gi meg opp; det er på tide at du går videre og heller hjelper noen som har en sjanse. Aller helst skulle jeg ønske at du kunne gjøre noe for deg selv nå, for du hjelper så mange hele tiden. Vit at du ofte er i tankene mine og at jeg ønsker deg absolutt alt godt videre; du er så uendelig verdifull og du har gjort en stor og betydelig forskjell for mange. Jeg er deg evig takknemlig for alt, men dette kan ikke fortsette, det går bare ikke. Håper du tar godt vare på deg selv så du kan fortsette å skrive flotte og meningsfulle tekster som kan være med på å gjøre verden litt bedre, for om det er noen som kan klare det, så er det deg.

- - - - - - - - - - - - - - -

Nå er klokken 08:11 og jeg er helt utslitt. Smertene sitter så dypt i hele kroppen at jeg må ta tredobbel dose bare for å klare denne dagen; selv om jeg ikke skal gjøre annet enn å ligge her i mørket med magisk musikk på. Slik det var før er ingenting sammenlignet med dette, men snart er det helt over og tanken på det gjør meg rolig og så utrolig lettet. Snart er alt over og det er virkelig på tide.

- - - - -

05.11.2014 - 22:30 - 03:10

Knekker sammen for tusende gang. Jeg trodde jeg var tom for tårer da forrige onsdag var omme […] men så skjedde det noe dagen etter som knuste meg helt totalt og jeg har nesten grått i ett siden. Det er ingen vei opp fra dette. Jeg bryter sammen konstant bare av tanken på det, så jeg skal ikke engang prøve å la tanker bli til ord. Det gjør alt for vondt.

[…]

Til info så tok jeg litt for mye av noe og hjertet mitt har aldri slått så raskt som nå før. Jeg husker ikke alt jeg har skrevet, men jeg føler at alt bare er et kaos uten like og at mye av det blir stående uten å bli helt fullført? Jeg vet ikke. Det er så rart å kjenne hvordan hjertet jobber alt det kan for å holde meg i live når jeg ikke ønsker det selv, jeg trenger at det stopper. Det burde vært en knapp man bare kunne trykket på, for det er alt annet enn gøy når hodet og kroppen jobber helt imot hverandre - og nja, jeg vet jo at de egentlig bare prøver å samarbeide, men likevel.

Hvis kroppen min ikke hadde strittet imot da jeg var 9 år så hadde jeg vært død nå og da hadde alle vært over det for lengst. Det hadde vært så utrolig mye bedre, men i stedet kastet kroppen opp alt den hadde fått i seg til lille […] besvimte. Jeg sov i dagevis etter det og det var helt forjævlig å våkne opp og finne ut at jeg fortsatt var her; at jeg fortsatt var i live og at marerittet enda ikke var over. Jeg var bare 9 år, men ingen brydde seg. De har aldri gjort det, jeg har vært usynlig siden jeg var 4 fordi de andre alltid gjorde noe ut av seg og krevde oppmerksomhet, så alle glemte meg siden jeg var stille og ikke gjorde annet enn det som var forventet av meg. Jeg kunne dødd da og, de hadde brukt veldig lang tid på å legge merke til det. Til og med da jeg startet på skolen så trodde og håpet jeg at det skulle bli annerledes og at alle skulle bli sett, men der tok jeg feil. De glemte meg hver eneste gang og når de kom på det så kom de bort og sa “åh, nå glemte vi deg igjen, men du har vel gjort alt du skal som vanlig?” også gikk de igjen fordi det var en selvfølge. Det var ingen som var der. Ingen. Aldri.

Jeg beklager, jeg vet ikke hva jeg holder på med nå, men det gjør så utrolig vondt. Skulle vært død, burde vært død. Jeg lever 10 år på overtid og alt har bare blitt verre for hvert år som har gått. Ingenting av det jeg har opplevd hadde skjedd om jeg døde da jeg var 9 år, det er så sykt å tenke på. Ingenting av det hadde skjedd, men så måtte jeg overleve og det måtte skje.

[…]

Unnskyld, herregud, unnskyld. Jeg vet ikke hva som skjer eller hva jeg holder på med, men hodet mitt forsvinner mer og mer og ingenting gir mening. Kan du forstå at dette ikke går? Kan du godta det? For jeg klarer ikke mer - jeg får det ikke til, det er nytteløst. Jeg vet at du kan få til omtrent hva du vil, men kjære deg; gi håpet og sangen du snakker om til noen som har en sjanse og som kan bruke den flotte gaven til noe nyttig og positivt videre i livet sitt. Ikke gi den til meg, B. Vær så snill; gi den til noen som kjemper alt de kan for å holde seg i live og som kan klare å holde ut, for jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke.

Dette evige helvete tar aldri slutt, så derfor må jeg gjøre det; jeg må ta slutt og denne gangen skal det ikke være en eneste liten sjanse for at jeg våkner igjen.

- - - - -

En sang til en glemt rose

Sommeren 2012 begikk ei annen jente jeg leste bloggen til selvmord bare 22 år gammel, og mens tårene rant, lovte jeg meg selv i begravelsen at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Året etter skrev jeg om henne på siden min, og ettersom jeg hadde lagret hele bloggen hennes før den ble slettet, ville jeg gi den bort som et minne til dem som tidligere hadde fulgt bloggen. Jenta som har skrevet alt det du nettopp har lest, var en av dem som hadde kommentert den, og hun satte stor pris på å igjen kunne lese ordene til den avdøde venninnen sin.

Tidlig i desember ifjor forsøkte jeg å muntre henne opp pr. e-post, hun kom med et nydelig svar, og slik begynte vi å skrive til hverandre. Jeg er bare en liten kunstner, men det virker som om oppmuntringene og de trøstene ordene mine kan være til hjelp og bety mye for andre - forhåpentligvis nok til at jeg klarer å holde døden på en armlengdes avstand slik at ingen av menneskene jeg har kontakt med, tar livet sitt, selv om det tar på kreftene å hele tiden måtte leve med vissheten om at noen du bryr deg om, kan være død imorgen. Det jeg likevel er glad for, er at jeg har kunnet være der for henne gjennom dette vanskelige året; hun fortjener definitivt noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne.

Men etter hvert som tiden gikk, innså jeg at også jeg hadde mine begrensninger, og samme hvor mye jeg enn skulle ønske at hun kunne få litt av håpet og livslysten tilbake slik at denne fantastiske jenta også kunne ha en fremtid i stedet for å hele tiden forberede seg på å dø, var ikke de tallrike oppmuntringene mine nok; det måtte noe ekstraordinært til. Så i oktober lovte jeg henne at hun skulle få en egen sang - en sang skrevet til eller om henne - og jeg begynte så smått å skrive dette brevet; et eller annet sted i Norge måtte det da finnes en musiker med et varmt hjerte som kunne lage en sang om en glemt rose hvis skjebne har vært så vond og sår at hun ønsker å avslutte livet sitt før hun fyller 20 - og om ikke det var mulig å finne en musiker med hjertet på rett sted, kunne jeg - som en siste utvei - alltids ta frem den trofaste Gibson-gitaren min som for tiden samler støv under sofaen; jeg har lovet henne at hun skal få en sang, og jeg kommer til å holde det jeg lover. Mens andre stresser rundt i butikker med en lang kravliste og ønsker seg dyre gaver under juletreet, har jeg bare et eneste, lite ønske: At denne uersattelige jenta kan få tilbake litt av håpet og troen på fremtiden, slik at også hun kan få et verdig liv; det er alt jeg ønsker meg til Jul.

Unnskyld at jeg spør, for jeg vet hvor slitsomt det er med folk som skal tigge det ene eller det andre uansett hvor godt formålet enn måtte være, men kanskje du kunne ha lyst til å skrive denne sangen, og ta den med på den neste platen din? Vel og merke hvis du virkelig har lyst, for musikk bør komme rett fra hjertet - ellers ville det jo være meningsløst; sann kunst er ikke kunst om den ikke klarer å avspeile sjelens dyp. Jeg skal ikke mase - bare tenk over dette, vær så snill. Og om ikke du vil, hadde jeg vært veldig takknemlig hvis du kunne gi meg gode råd om hvilke andre norske musikere jeg kunne spørre; det må da finnes noen som bryr seg …?

Poenget er at til tross for at folk flest tydeligvis er veldig opptatt av fasaden, ser jeg på meg selv som et ufullkomment støvfnugg som lever på en bitteliten planet som svever av gårde omgitt av universets storhet. Og selv om jeg har stor respekt for andre kunstnere som følge av kunsten de skaper, er jeg ikke helt med på notene når det gjelder “kjendisstatusen” deres; kort sagt respekterer jeg folk for det de er, ikke etter hvor kjente de har blitt og hva som står om dem i ukebladstativet på KIWI. Følgelig er du i mine øyne er ei fornuftig jente som fortjener respekt ikke bare på grunn av musikken du har laget, men først og fremst fordi jeg har inntrykk av at du er rimelig beskjeden; i forhold til det du har oppnådd, har du et naturlig forhold til dette, noe ikke alle kjente personer har. Vet ikke hvor mye det er igjen av den jenta du en gang var lenge før berømmelsen og suksessen kom, men har på følelsen av at hun fortsatt lever videre innerst inne i hjertet ditt; håper du tar godt vare på henne.

Så lykke til videre på alle måter, og ønsker deg en fin Jul samt et strålende nytt år.

- Brian

P.S.: Ettersom jeg holder meg langt unna Facebook, har jeg således ikke en Facebook-konto - og siden Lene Marlin bare er å finne på Facebook, lurte jeg på om en vennlig sjel som nå leser dette har lyst til å legge igjen en beskjed på siden hennes, og gi henne lenken til dette brevet, slik at hun kunne få lest det. På forhånd tusen, tusen takk; det er ikke så greit å bruke to måneder på å skrive et brev når man ikke aner hvor man skal sende det. D.S.

- - - - -

Den glemte rosen jeg skrev om i dette brevet, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel. Siden jeg aldri hørte noe fra Lene Marlin, begynte jeg året etter å spille musikk igjen og laget sangen jeg hadde lovet henne - hun ble så glad, så glad. Den fikk tittelen “En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.)” og jeg laget flere versjoner av sangen etter hvert som jeg lærte å spille - den første i september 2015, den siste i november 2016 mens jeg ventet på livstegn og sendte henne sangen uvitende om hva som hadde skjedd noen uker i forveien. Her er en demo av den aller siste versjonen av
En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.) [9.19 MB] (511 nedlastinger)
- sangen kommer aldri til å bli fullført, akkurat som livet til M. aldri vil bli det.

Søndag 23. November 2014

Noe å tenke på …?

Kort fortalt har jeg et enkelt spørsmål jeg håper noen kan være i stand til å svare på: Hvorfor er det betydelig flere (om lag dobbelt så mange) unge som tar livet sitt i Norge som i Danmark når forholdet tidligere var det motsatte?

Ser man på tallene som viser antall selvmord pr. 100.000 innbyggere blant ungdom i alderen 10-24 år i Norge og Danmark, hentet fra statistikken i perioden 1995-2002 og 2003-2012, med den nordiske databasen som kilde - kan man lett se at forskjellen er markant:

2012:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,2
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 7,3
Danmark: 4,1

Gutter 10-19 år:
Norge: 4,6
Danmark: 2,5

Gutter 20-24 år:
Norge: 18,7
Danmark: 9,5

2011:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,9
Danmark: 4,2

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,1
Danmark: 2,5

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,8
Danmark: 9,8

2010:

Jenter 10-19 år:
Norge: 1,3
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,0
Danmark: 3,7

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,1
Danmark: 3,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 25,7
Danmark: 3,0 (korrekt tall, men dette kan umulig stemme.)

2009:

Jenter 10-19 år:
Norge: 4,5
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 4,8
Danmark: 0,6

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,7
Danmark: 2,8

Gutter 20-24 år:
Norge: 17,6
Danmark: 9,8

2008:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: 1,5

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,3
Danmark: 3,3

Gutter 10-19 år:
Norge: 5,5
Danmark: 2,8

Gutter 20-24 år:
Norge: 21,0
Danmark: 13,4

2007:

Ingen tilgjengelige tall.

2006:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,0
Danmark: 1,5

Jenter 20-24 år:
Norge: 8,8
Danmark: 3,5

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,6
Danmark: 2,0

Gutter 20-24 år:
Norge: 32,0
Danmark: 12,2

2005:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,4
Danmark: 0,6

Jenter 20-24 år:
Norge: 10,4
Danmark: 3,5

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,1
Danmark: 3,3

Gutter 20-24 år:
Norge: 23,0
Danmark: 8,8

2004:

Jenter 10-19 år:
Norge: 4,3
Danmark: -

Jenter 20-24 år:
Norge: 7,2
Danmark: -

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,9
Danmark: -

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,7
Danmark: -

2003:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: -

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,7
Danmark: -

Gutter 10-19 år:
Norge: 9,0
Danmark: -

Gutter 20-24 år:
Norge: 25,8
Danmark: -

2002:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,9
Danmark: -

Jenter 20-24 år:
Norge: 5,2
Danmark: -

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,8
Danmark: -

Gutter 20-24 år:
Norge: 22,3
Danmark: -

2001:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,9
Danmark: 0,7

Jenter 20-24 år:
Norge: 8,9
Danmark: 3,1

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,3
Danmark: 5,7

Gutter 20-24 år:
Norge: 28,7
Danmark: 13,9

2000:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,0
Danmark: 2,5

Jenter 20-24 år:
Norge: 4,4
Danmark: 1,2

Gutter 10-19 år:
Norge: 11,3
Danmark: 4,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 29,9
Danmark: 16,0

1999:

Jenter 10-19 år:
Norge: 6,4
Danmark: 0,4

Jenter 20-24 år:
Norge: 5,8
Danmark: 3,5

Gutter 10-19 år:
Norge: 10,1
Danmark: 5,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 36,4
Danmark: 15,2

1998:

Jenter 10-19 år:
Norge: -
Danmark: 1,4

Jenter 20-24 år:
Norge: -
Danmark: 2,9

Gutter 10-19 år:
Norge: -
Danmark: 6,1

Gutter 20-24 år:
Norge: -
Danmark: 10,0

1997:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,1
Danmark: 2,8

Jenter 20-24 år:
Norge: 3,4
Danmark: 5,0

Gutter 10-19 år:
Norge: 8,8
Danmark: 7,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,4
Danmark: 14,1

1996:

Ingen tilgjengelige tall.

1995:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: 0,7

Jenter 20-24 år:
Norge: 5,1
Danmark: 3,3

Gutter 10-19 år:
Norge: 12,9
Danmark: 5,3

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,6
Danmark: 16,7

For å være på den sikre siden har jeg også funnet frem til kildeopplysningene; det norske tallmaterialet er tatt fra Statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå, mens de danske tallene er hentet fra Statistikkbanken til Center for Selvmordsforskning; så mange unge over 14 år har tatt livet sitt i de to landene siden 1970 - og legg merke til hvordan forskjellen mellom Norge og Danmark endrer seg over tid:

2012:

Norge:
15-24 år: 66 - 21 jenter og 45 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 4 jenter og 13 gutter
20-29 år: 43 - 11 jenter og 32 gutter

2011:

Norge:
15-24 år: 78 - 20 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 13 - 4 jenter og 9 gutter
20-29 år: 40 - 12 jenter og 28 gutter

2010:

Norge:
15-24 år: 72 - 13 jenter og 59 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 4 jenter og 12 gutter
20-29 år: 38 - 7 jenter og 31 gutter

2009:

Norge:
15-24 år: 69 - 18 jenter og 51 gutter

Danmark:
15-19 år: 11 - 3 jenter og 8 gutter
20-29 år: 39 - 3 jenter og 36 gutter

2008:

Norge:
15-24 år: 69 - 21 jenter og 48 gutter

Danmark:
15-19 år: 12 - 3 jenter og 9 gutter
20-29 år: 49 - 9 jenter og 40 gutter

2007:

Norge:
15-24 år: 59 - 14 jenter og 45 gutter

Danmark:
15-19 år: 7 - 2 jenter og 5 gutter
20-29 år: 47 - 9 jenter og 38 gutter

2006:

Norge:
15-24 år: 86 - 18 jenter og 68 gutter

Danmark:
15-19 år: 10 - 4 jenter og 6 gutter
20-29 år: 50 - 12 jenter og 38 gutter

2005:

Norge:
15-24 år: 70 - 20 jenter og 50 gutter

Danmark:
15-19 år: 10 - 2 jenter og 8 gutter
20-29 år: 50 - 11 jenter og 39 gutter

2004:

Norge:
15-24 år: 78 - 20 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 13 - 2 jenter og 11 gutter
20-29 år: 64 - 20 jenter og 44 gutter

2003:

Norge:
15-24 år: 75 - 17 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 9 - 1 jente og 8 gutter
20-29 år: 46 - 12 jenter og 34 gutter

2002:

Norge:
15-24 år: 64 - 15 jenter og 49 gutter

Danmark:
15-19 år: 15 - 3 jenter og 12 gutter
20-29 år: 63 - 8 jenter og 55 gutter

2001:

Norge:
15-24 år: 81 - 20 jenter og 61 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 2 jenter og 15 gutter
20-29 år: 59 - 10 jenter og 49 gutter

2000:

Norge:
15-24 år: 84 - 14 jenter og 70 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 7 jenter og 12 gutter
20-29 år: 64 - 10 jenter og 54 gutter

1999:

Norge:
15-24 år: 103 - 24 jenter og 79 gutter

Danmark:
15-19 år: 14 - 1 jente og 13 gutter
20-29 år: 93 - 20 jenter og 73 gutter

1998:

Norge:
15-24 år: 88 - 21 jenter og 67 gutter

Danmark:
15-19 år: 20 - 4 jenter og 16 gutter
20-29 år: 65 - 11 jenter og 54 gutter

1997:

Norge:
15-24 år: 71 - 13 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 27 - 8 jenter og 19 gutter
20-29 år: 81 - 22 jenter og 59 gutter

1996:

Norge:
15-24 år: 78 - 16 jenter og 62 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 4 jenter og 13 gutter
20-29 år: 77 - 10 jenter og 67 gutter

1995:

Norge:
15-24 år: 84 - 16 jenter og 68 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 2 jenter og 15 gutter
20-29 år: 102 - 11 jenter og 91 gutter

1994:

Norge:
15-24 år: 77 - 13 jenter og 64 gutter

Danmark:
15-19 år: 15 - 4 jenter og 11 gutter
20-29 år: 83 - 17 jenter og 66 gutter

1993:

Norge:
15-24 år: 87 - 18 jenter og 69 gutter

Danmark:
15-19 år: 15 - 3 jenter og 12 gutter
20-29 år: 100 - 17 jenter og 83 gutter

1992:

Norge:
15-24 år: 107 - 16 jenter og 91 gutter

Danmark:
15-19 år: 14 - 4 jenter og 10 gutter
20-29 år: 103 - 22 jenter og 81 gutter

1991:

Norge:
15-24 år: 104 - 14 jenter og 90 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 5 jenter og 11 gutter
20-29 år: 122 - 22 jenter og 100 gutter

1990:

Norge:
15-24 år: 94 - 20 jenter og 74 gutter

Danmark:
15-19 år: 18 - 4 jenter og 14 gutter
20-29 år: 108 - 25 jenter og 83 gutter

1989:

Norge:
15-24 år: 108 - 20 jenter og 88 gutter

Danmark:
15-19 år: 18 - 3 jenter og 15 gutter
20-29 år: 120 - 30 jenter og 90 gutter

1988:

Norge:
15-24 år: 112 - 21 jenter og 91 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 9 jenter og 14 gutter
20-29 år: 148 - 35 jenter og 113 gutter

1987:

Norge:
15-24 år: 92 - 12 jenter og 80 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 8 jenter og 11 gutter
20-29 år: 163 - 45 jenter og 118 gutter

1986:

Norge:
15-24 år: 81 - 12 jenter og 69 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 3 jenter og 20 gutter
20-29 år: 136 - 40 jenter og 96 gutter

1985:

Norge:
15-24 år: 97 - 24 jenter og 73 gutter

Danmark:
15-19 år: 33 - 9 jenter og 24 gutter
20-29 år: 166 - 47 jenter og 119 gutter

1984:

Norge:
15-24 år: 100 - 16 jenter og 84 gutter

Danmark:
15-19 år: 28 - 3 jenter og 25 gutter
20-29 år: 134 - 35 jenter og 99 gutter

1983:

Norge:
15-24 år: 81 - 11 jenter og 70 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 4 jenter og 19 gutter
20-29 år: 140 - 40 jenter og 100 gutter

1982:

Norge:
15-24 år: 77 - 15 jenter og 62 gutter

Danmark:
15-19 år: 33 - 10 jenter og 23 gutter
20-29 år: 177 - 51 jenter og 126 gutter

1981:

Norge:
15-24 år: 75 - 10 jenter og 65 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 5 jenter og 18 gutter
20-29 år: 166 - 42 jenter og 124 gutter

1980:

Norge:
15-24 år: 75 - 10 jenter og 65 gutter

Danmark:
15-19 år: 24 - 9 jenter og 15 gutter
20-29 år: 177 - 52 jenter og 125 gutter

1979:

Norge:
15-24 år: 65 - 16 jenter og 49 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 9 jenter og 14 gutter
20-29 år: 144 - 40 jenter og 104 gutter

1978:

Norge:
15-24 år: 76 - 19 jenter og 57 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 7 jenter og 9 gutter
20-29 år: 128 - 42 jenter og 86 gutter

1977:

Norge:
15-24 år: 68 - 16 jenter og 52 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 5 jenter og 11 gutter
20-29 år: 131 - 37 jenter og 94 gutter

1976:

Norge:
15-24 år: 56 - 17 jenter og 39 gutter

Danmark:
15-19 år: 20 - 4 jenter og 16 gutter
20-29 år: 140 - 40 jenter og 100 gutter

1975:

Norge:
15-24 år: 51 - 14 jenter og 37 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 6 jenter og 13 gutter
20-29 år: 144 - 36 jenter og 108 gutter

1974:

Norge:
15-24 år: 57 - 13 jenter og 44 gutter

Danmark:
15-19 år: 21 - 4 jenter og 17 gutter
20-29 år: 137 - 26 jenter og 111 gutter

1973:

Norge:
15-24 år: 38 - 7 jenter og 31 gutter

Danmark:
15-19 år: 22 - 9 jenter og 13 gutter
20-29 år: 116 - 28 jenter og 88 gutter

1972:

Norge:
15-24 år: 46 - 15 jenter og 31 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 7 jenter og 12 gutter
20-29 år: 116 - 39 jenter og 77 gutter

1971:

Norge:
15-24 år: 31 - 9 jenter og 22 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 4 jenter og 15 gutter
20-29 år: 123 - 40 jenter og 83 gutter

1970:

Norge:
15-24 år: 23 - 6 jenter og 17 gutter

Danmark:
15-19 år: 9 - 2 jenter og 7 gutter
20-29 år: 120 - 35 jenter og 85 gutter

Som du ser, var det vesentlig flere selvmord blant unge i Danmark enn i Norge i 1970, men siden 1988 har antallet blitt redusert i begge landene - med størst nedgang i Danmark. Det eneste som har økt, er antall selvmordsforsøk blant ungdom i alderen 15-19 år; i perioden 1990-2010 har antallet i Fyn Amt - som var det eneste stedet i Danmark der man førte statistikk over selvmordsforsøk i denne tidsperioden - mer enn blitt doblet fra 46 til 100. Hadde man ført samme type statistikk i Norge, er det overveiende sannsynlig at man hadde sett den samme utviklingen.

Likevel - i forhold til 1980-årene er de danske tallene for selvmord i 2012 knapt tredjeparten av det de var i 1980, mens tallene i Norge har gått ned fra 75 til 66 i samme periode. Så hvorfor har Norge, et land med færre innbyggere, idag flere selvmord i aldersgruppen 15-24 år enn Danmark har i aldersgruppen 15-29 år? Hvorfor er det om lag dobbelt så mange unge som tar livet sitt i Norge? Hva er det man har klart i Danmark som man ikke får til her hjemme …?

- Brian

Fredag 31. Oktober 2014

Tårenes pris

Når man ikke vet om noen man bryr seg om, er død eller fortsatt er i live, og man leter gjennom endeløse dødsannonser for å prøve å finne svaret - forstår man så altfor godt at selvmord handler om noe langt mer enn å “ta sitt eget valg” - som enkelte påstår.

For ingen av oss er en øde øy, og bekymringene og tårene til dem som blir igjen har også en pris; mon tro hvem av dem som tenker på å ta livet sitt, kan med hånden på hjertet si at han eller hun er i stand til å betale denne prisen …?

- Brian

Søndag 14. September 2014

Til en glemt engel

For snart to år siden skrev du et innlegg på Freak.no der du fortalte at du hadde blitt tilbudt ti tusen for å selge sex - noe du seriøst vurderte, og reaksjonene du fikk var typisk nok overfladiske; man diskuterte prostitusjon, men uten å stille seg spørsmålet: Hvorfor? Så jeg blandet meg inn:

“jt89: Håper jeg ikke høres ut som en forkommen fransk pelikan når jeg nå skriver dette, men etter å ha lest svarene dine og resten av tråden, fikk jeg lyst til å komme med en liten kommentar.

Sant å si aner jeg ikke hvem du er, jt89, men skal man danne seg et bilde av deg som menneske på bakgrunn av det du skriver, har jeg inntrykk av at du er ei grei, intelligent jente, og selv om jeg forstår at tilbudet du har fått kan høres ut som en enkel måte å tjene 10.000 på i en rimelig presset økonomisk situasjon, og kanskje er du også litt smigret over interessen han har vist deg, lurer jeg på om du kanskje bør ta deg god tid til å tenke over dette - selv om man går ut fra at han er en vanlig mann, og ikke en potensiell kannibal eller vampyr.

Poenget er at hadde du vært en annen enn den du er nå - for eksempel ei bortskjemt jente som er villig til å selge halve vennegjengen sin bare prisen er den riktige, eller ukritisk gått inn for salg av sex som et alternativt yrkesvalg, hadde jeg ikke sagt et pip, men når du skriver at du ikke får økonomisk støtte fra familien din, men situasjonen snarere har vært motsatt helt fra du var 16 - da synes jeg du fortjener respekt for dette.

Samtidig burde man slutte å overdramatisere - å røre ved en hasjpipe er ikke synonymt med evig fortapelse som kronisk narkoman, ikke alle jenter som går til sengs med en ukjent type etter å ha fått spandert noen halvlitere har nødvendigvis solgt kroppen sin, og det er heller ikke forutbestemt at forslaget du har fått kan bli det første skrittet i en livsvarig karierre som prostituert. Spørsmålet man derimot bør stille seg, er muligens: “Er dette virkelig det eneste alternativet?”

Bevares - hadde det vært snakk om en del av et nyskapende kunstverk der du hadde fått en halv million for en natt, noe som heller ikke er all verden med tanke på dagens boligpriser her i Oslo; hadde det vært snakk om et selvironisk veddemål hvorvidt man tar sjansen på å delta i nakenløpet på Roskilde, eller hadde det vært snakk om en desperat stakkar i rullestol som vifter med tusenlapper fordi han ikke har fått anledning til å oppleve seksuelle kjærtegn de siste 12 årene, hadde jeg skjønt det bedre, men hva er det som egentlig er så kreativt eller grensesprengende med det å selge sex? På hvilken måte blir livet rikere, bortsett fra noen papirlapper med tall på og en opplevelse man i ettertid bør være forsiktig med å snakke om til kjente…?

Når man ser på andre studenter, kan man finne eksempler på hvordan folk har klart å tjene langt større beløp enn 10.000 simpelthen ved å bruke fantasien og gi skapergleden fritt spillerom; Steve Jobs med Apple, Zuckerberg med Facebook eller Alex Tew som i 2005 fikk idéen til milliondollarpage.com - idag har de fleste antagelig glemt hele opplegget, men 21-åringen fikk iallfall media med seg, og han fikk solgt pikslene på en enkel webside for den ikke ubetydelige sum av én million dollar. En solid porsjon lommepenger, uten at han av den grunn måtte legge ut jomfrudommen sin for salg.

Så skulle jeg gi deg et velment råd, jt89, ville jeg rett og slett si: Du er et fritt menneske, du har et fritt valg, og du har full rett til å bestemme over ditt eget liv. Men samtidig kan det være lurt å tenke grundig over valg man i fremtiden kan angre på - som sagt kjenner jeg deg ikke, og selv om det muligens kan virke en smule overdrevent å sammenligne deg med Einstein eller da Vinci, var de levende mennesker akkurat som du og jeg - verdifulle mennesker med en levende kropp og en like avansert hjerne som den vi alle har mellom ørene, og så lenge du har troen på deg selv og evnene dine, er det ingen grunn til at ikke også du skal lykkes i livet ditt, og i fremtiden tjene betydelig større beløp enn 10.000 i et yrke du trives i. Er de 10.000 da verdt det å ha sex med noen man ikke ville hatt sex med ellers?

Noen her i tråden påstår at alle har en pris - tja, jeg lurer på hvor langt man ville ha kommet med én eller tusen kofferter fulle av dollarsedler i møte med mennesker som Gandhi eller Nelson Mandela, eller mennesker som ble torturert til døde under 2. verdenskrig fordi de nektet å tyste på kompisene sine i møte med Gestapo; det spørs om ikke ekte karakter- og viljestyrke er mer verdt enn all verdens pengetrykkerier. For hva er vel penger annet enn et kunstig system som ikke tar utgangspunkt i de utallige ressursene jorden har å by på - naturligvis har det sine fordeler å gå til REMA eller KIWI uten å måtte slepe med seg en kurv med egg og en halv gris, men jeg tror neppe man ville ha kommet langt med et romskip fullt av pengesedler på en annen planet, bortsett fra at man i beste fall kunne bruke papirlappene som brensel.

Ærlig talt vet jeg ikke nøyaktig hva jeg hadde gjort om jeg var deg, jt89, men en løsning kunne være å avslå pengetilbudet, for i stedet lage en humoristisk blogg der jeg fortalte leserne om situasjonen som hadde oppstått; at jeg frivillig ga avkall på de 10.000 for én natts sex fordi jeg ikke ville selge kroppen min, og i stedet gikk inn for å tjene pengene på et alternativt vis. Som for eksempel ved å lage et kunstprosjekt der jeg solgte signerte svart-hvitt-fotografier i A4-format med menneskekroppen kledd i pengesedler som tema, eller noe annet som tar for seg forholdet mellom mennesket, kroppen og pengene - bare fantasien setter grensene i kunstens verden. I verste fall kunne jeg tjent mindre enn 10.000. I beste fall ville prosjektet føre til langt bedre resultater, sett både fra et økonomisk og samfunnskritisk synspunkt; å selge sex er klisjé - å lage kunst av det for å skape debatt og sette fokus på eksempelvis sexkjøpslovens overgrep mot funksjonshemmede som mentalt og fysisk ikke er i stand til å finne en partner å ha sex med, er noe helt annet. Men det er som sagt bare noe jeg ville ha funnet på om jeg var jente; gjør det du selv mener er best.

Ønsker deg uansett lykke til videre både med studiene og livet ellers, og ha en fortsatt fin høst, noe som også gjelder dere andre her i tråden; håper ikke min første kommentar her på Freak.no ble så lang at den kunne ha gitt en egyptisk katt halvlitterære traumer. :)”

- - - - -

Og to dager senere fulgte jeg opp med dette:

“Bevares - jeg forstår argumentet om hvorfor sexsalg kan stille i en annen kategori enn for eksempel nasking, men likevel har jeg et enkelt spørsmål jeg håper jeg kan komme med uten at jeg fornærmer eller støter noen. For hvorfor fokusere på dem som selger sex - hvorfor heller ikke snu det hele på hodet, og sette oss selv på tiltalebenken.

Ta meg som et eksempel; hvem er vel jeg? Til tross for at jeg nå har blitt en smule mer moden og støtter opp om Gandhis syn på levende vesener, har jeg ikke alltid vært like vennlig mot småkryp, og jeg tilstår at jeg med kaldt blod har tatt knekken på en del mygg i årenes løp. En bagatell, sier dere kanskje, men la oss nå se saken fra myggens synsvinkel; her flyr man rolig på leting etter litt mat, ufrivillig forviller seg inn i et rom man ikke aner hva er, og så - helt uventet - sier det BANG og livet er ugjenkallelig slutt for alltid og evig. Hadde det vært myggen og ikke menneskene som hadde hatt makten på denne kloden, og hatt sine egne domstoler, hadde undertegnede for lengst endt livet sitt i den elektriske stol, bivånet av små og store mygg på den andre siden av glassruten som hadde frydet seg over at massemorderen som hadde drept slektningene deres endelig var tatt av dage.

Men det stopper ikke der. Nei da - som barn tok jeg også livet av noen fluer, biller og antagelig også uskyldige maur. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde noe jeg ikke er stolt av idag, for det var ikke snilt gjort, men en gang grillet jeg faktisk en stakkars veps. Det arme dyret måtte ha dødd en jævlig død, og hadde det vært vepsene som hadde sittet i domstolene, tør jeg ikke å tenke på hvilken straff jeg hadde fått. Ikke bare som drapsmann, men også som bøddel, torturist og sadistisk vepsemorder.

Videre tilstår jeg at jeg som barn hadde en god og varm pels, men sett fra NOAH sin side er dette å kle seg i dyrelik og synonymt med nekrofili. Jeg spiser også døde dyr - både litt kjøtt og fisk. Når det gjelder det sistnevnte, har jeg i kjelleren en del bokser med markell i tomat som jeg fikk kjøpt på tilbud, og hadde det vært makrellene som hadde jobbet i avisredaksjonene, hadde det ikke forundret meg om jeg hadde blitt hengt ut på det groveste, og overskriften i VG hadde muligens vært: “Iskald makrelleter oppbevarte lik i kjelleren”.

Nå er det jo slik at det fortsatt er menneskene som har makten på denne vesle planeten, så la oss gå videre, og sette meg på tiltalebenken i lys av lov og rett. Fra jeg var 10 år gammel til jeg var 12, utviklet jeg meg etter hvert til å bli klassens verste bråkmaker, og ettersom dette ikke ble satt pris på fra skolens side, fikk jeg brev med hjem, og siden foreldrene mine neppe ville ha vært enige i min kreative utvikling, forfalsket jeg like så godt mors underskrift. Så man kan vel legge “dokumentfalsk” til resten av anklagene.

Om jeg har vært rampete? Lagt en tegnestift på stolen til ei jente så hun vrælte og jeg ble sendt til rektor? Naturligvis. Stjålet ting i butikker da jeg var barn? Så klart. I tillegg til å ikke være direkte vennlig mot bøker som jeg den gangen lånte fra biblioteket. Nå er det ikke all verden, sier dere kanskje, men hadde jeg levd i land der tyver får kappet av hendene, hadde det ikke vært stort mer enn en torso igjen av meg.

Og så videre. Om jeg har trosset norsk lov og røykt hasj? Ja da. Om jeg har spist opplegget? Ja. Kjøpt alkohol til mindreårige? Ja. En gang stod det en gjeng festglade tenåringer utenfor REMA, og siden ingen av dem var rukket å bli 18, lurte de på om jeg kunne hjelpe med kveldens forsyning av øl, noe jeg ikke hadde hjerte til å nekte dem. Et cetera, et cetera. Skulle jeg liste opp alt jeg har gjort som strider mot det ene eller det andre, hadde jeg neppe blitt ferdig før nyttår.

Poenget er at ingen av oss er perfekte eller feilfrie, og det ville ikke forundre meg om jt89 ville fremstå som en halv engel i forhold til meg selv om hun hadde sagt ja til forslaget, så spørsmålet mitt er rett og slett:

Hvilken rett ville jeg ha til å på noe vis dømme henne uten å se meg selv i speilet først…?

Det gjelder også såkalte “prostituerte” som man kaller båsen man setter disse menneskene i; hvilken rett har undertegnede til å dømme andre mennesker som aldri har gjort meg noe vondt?

Grunnen til at dette etter min mening er viktigere enn man skulle tro, er at jeg ser for meg en skolegård og de hånlige ropene: “Hore, hore, stygge, dumme hore”. Mens andre kanskje ikke liker at noen er tynnere eller tykkere enn resten av klassen, og ærlige som de er, nøler de ikke med å vise det. Og atter andre er av den oppfatning at den umoderne, røde genseren er god nok grunn til å si ifra med litt muskelkraft; hva skal man vel med tapere som ikke kan tilpasse seg resten av flokken.

Ifjor (i 2011) var det i alt 85 unge under 25 år som begikk selvmord her i Norge, av dem var 7 under 15 år. Jeg vet ikke hvor mange av de 85 som hadde blitt mobbet i løpet av barne- eller ungdomsårene, men jeg vil gjette på at det var minst halvparten; av de 7 under 15 år som tok livet av seg, er det god grunn til å tro at mobbing direkte eller indirekte var hovedgrunnen til alle dødsfallene. Og selv om man setter dette på dagsordenen og gjennomfører kampanjer, manifester, mobbeløfter og annet nonsens som får politikerne til å slå seg på brystet og skryte av det i festtalene sine, er dette fullstendig bortkastet så lenge noen mener at de har rett til å dømme andre, og får resten av saueflokken med seg. Noe både tall og erfaring tydelig viser, for antall barn/unge som blir mobbet på norske skoler holder seg på samme nivå år etter år. Og problemene blir ikke borte av seg selv den dagen skolen er over, for smerten som i år etter år med mobbing har fått grobunn i menneskesinnet blir ikke borte med et trylleslag.

Man kan være enig eller ikke, men det spørs om ikke samfunnet vårt hadde sett helt annerledes ut om menneskene helt fra barndommen av ble lært opp til å være selvstendige uten å måtte tråkke på andre: “Jeg lever mitt eget liv på mitt eget vis uten at andre kan dømme meg, og andre lever sitt eget liv uten at jeg kan dømme dem.” Kort og godt.

Så man kan spørre seg om ikke en “prostituert” som har solgt kroppen sin halve livet, har nøyaktig like stor verdi som menneske sammelignet med damen med perlehalsbånd til to millioner som stiger ut av limousinen hånd i hånd med den vellykkede mannen sin, sammen med de perfekte barna og den velfriserte puddelen. For ikke å snakke om at den “prostituertes” livshistorie antagelig hadde vært langt mer spennende å høre på enn sludderet til perfekte mennesker som snakker om sine perfekte liv gjemt bak perfekte masker; det er tross alt en grunn til at de som i gamle dager klarte å skape tidløs kunst man beundrer og hyller den dag idag, var folk som levde på kanten av tilværelsen, langt utenfor samfunnets trygge normer og regler; vi vet hvem Vincent van Gogh var, men ingen av oss husker fru Olsen som på samme tid skrøt av katten sin til de perfekte venninnene sine. Noe som forresten måtte ha vært en uforglemmelig samtale. :)”

- - - - -

Og da du svarte meg i en personlig melding, skrev jeg:

“Hei igjen!

Takk for ærlig svar, og ikke ta det så tungt om ikke alt går etter planen. Tenk heller på at et menneske fortsatt forblir et verdifullt menneske uansett hva det enn gjør; kanskje ikke alle vil være enige med meg i dette, men spør du meg, burde folk - i stedet for å diskutere moral - heller se det unike i andre mennesker og ikke fokusere på bagatellene; ingen av oss er perfekte, aller minst jeg, hvis kunstneriske evner kunne ha gitt en albansk grevling hikke. Derfor er det i mine øyne uvesentlig hvor mange sexpartnere ei jente har eller har hatt; hun er fortsatt den samme, levende jenta, slik også du er det. Og du kommer til å være like et like verdifullt menneske uansett om du tar, eller ikke tar imot tilbudet det er snakk om.

Men som jeg skrev i kommentaren min i tråden, er spørsmålet om de 10.000 er verdt det å ha sex med en person man ikke ville hatt sex med ellers; du er et voksent menneske og bestemmer selv over ditt eget liv, men spør du meg, burde du som sagt tenke nøye over det. Jeg skjønner at det kan være vrient å være student med slunken lommebok, men det er så mange andre muligheter å velge mellom; eksempelvis finnes det mange legater man kan få stipend fra, og jeg er temmelig sikker på at du kan finne en eller flere legater som kan gi deg en del tusenlapper - ta en kikk på www.legathandboken.no om du har tid og lyst.

Ellers forstår jeg at livet ikke alltid er like enkelt, men det gjelder å ha tillit til fremtiden og stole på at ting ordner seg - vet du, i slutten av juni var jeg i begravelsen til ei jente som het E. (fornavnet er utelatt her), og som tok livet av seg bare 22 år gammel. Etter at seremonien var over, stod jeg lenge foran den hvite kisten hennes, og mens tårene rant lovte jeg meg selv at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Poenget er at bak den vellykkede fasaden og alle festtalene om at Norge er verdens rikeste og mest fantastiske land, finnes det så mye folk flest ikke aner om; så mye bunnløs smerte, så mange glemte tårer. Samtidig bygger menneskene murer rundt seg i form av uekte roller og kunstige masker, slik at det kan være vanskelig å vite om jenta som smiler et strålende smil, i virkeligheten har opplevd svært mye vondt og kutter seg når natten og mørket faller på.

Som sagt kjenner jeg deg ikke, men følelsen av å ha mistet seg selv vet jeg mange kan få - på den annen side har livet utallige muligheter, og det finnes alltid, alltid håp. Hadde man dratt ut til den ytterste stjernen og sett hvor ørliten jorden er i forhold til resten av stjernehimmelen, og hadde man forstått at selv om menneskene er ufattelig små i det store perspektiv, betyr det ingen verdens ting fordi hvert enkelt menneske er enestående - det eneste i en stor verden, og uansett hvor langt du hadde dratt ut i universet, hadde du aldri funnet noen som er lik deg selv; du er den eneste som kan tenke tankene du tenker; du er den eneste som kan føle det du gjør, og det er uvesentlig hvilke klær du går i, eller hvordan håret ditt ser ut; det er uvesentlig hvor mange sexpartnere du har hatt - det som er viktig, er at du er unik, at du er deg. Det er det som gjør deg så uendelig verdifull.

Sant å si aner jeg ikke hvordan jeg ville ha reagert om ei av jentene jeg kjenner, ville ha fortalt meg at hun har fått det samme tilbudet du har fått, men jeg ville neppe ha begynt å vifte med en moralsk pekefinger; hun ville jo være et fritt menneske som bestemmer over sitt eget liv. Men hadde hun tenkt å gjøre det fordi hun virkelig trengte pengene, hadde jeg muligens fortalt henne at hvis hun ville, kunne hun ha sex for de 10.000, eller hun kunne stille seg foran speilet og si til seg selv “Jeg er mer dyrebar enn jeg er klar over. Jeg er faktisk det.” Så kunne man heller bruke kreativiteten og fantasien, og skaffe pengene på et annet vis. Kanskje fordi hennes selvfølelse og selvbilde ville være mer verdt enn all verdens papirlapper med tall på, bedre kjent som penger.

Likevel må jeg innrømme at jeg ikke vil komme med et lignende råd til deg nettopp fordi jeg ikke kjenner deg - jeg respekterer andre mennesker som dem de er, og hadde jeg gjort meg selv til en gretten moralsk vokter og begynt å behandle andre som småunger, hadde det bare vært dumt; jeg lever mitt eget liv på mitt eget vis uten at andre kan dømme meg, og andre lever sitt eget liv uten at jeg kan dømme dem. Det eneste jeg håper jeg kan fortelle deg, er det jeg oppriktig mener om både deg og andre mennesker: At du er verdifull. Fordi det er fakta.

[…]

Uansett håper jeg alt ordner seg for deg, ønsker deg alt godt, og opp med hodet; jeg har full forståelse for at livet går opp og ned, men husk at alle de overfladiske bagatellene folk flest legger vekt på, ikke spiller noen som helst rolle når alt kommer til alt - som jeg skrev tidligere, er det uvesentlig hvilke klær du går i, eller hvordan håret ditt ser ut; det er uvesentlig hvor mange sexpartnere du har hatt - det som er viktig, er at du er unik, at du er deg. Ta derfor godt vare på deg selv, for det fortjener du virkelig. :)”

- - - - -

Og du svarte med å fortelle noe det er umulig å glemme - at faren din begikk selvmord, og at du fant ham i garasjen da du kom hjem fra skolen; hvilken jente i midten av tenårene ville vel ikke ha bltt preget av dette. Etter noen dager sluttet du å gi livstegn fra deg på Freak.no, så jeg aner ikke hvordan det går med deg idag; håper inderlig at du fortsatt lever, tar godt vare på deg selv, og at alt har ordnet seg for deg - for det er noe du som sagt virkelig fortjener, som det fantastiske mennesket du er; en glemt engel som stille vandrer blant morgensolens skimrende lysknopper.

Skulle ønske at folk ikke ville dømme ei jente og putte henne i en bestemt bås selv om hun vil selge sex, ligger med mange, eller gjør ting andre ikke gjør - for er vi vel så feilfrie og allvitende at vi kan dømme et annet menneske uten å kjenne til historien som ligger bak…?

- Brian

Mandag 8. September 2014

Den nakne sannheten om kropp og sex

Hadde vi vært små, grønne grevlinger fra det ytre rom som etter en lang reise hadde kommet på feriebesøk hit til Jorden, hadde vi sikkert undret oss over jordboernes interesse for noe de kaller “sex”, men som i våre øyne ville ha virket like forvirrende som grevlinger kledd i bikini. For hvorfor gjøre noe så grisete som å ligge i samme seng og hoppe oppå hverandre når man enkelt kan lage en baby ved å trykke på en knapp, og vente til babygrevlingen kommer ut av automaten, ikke helt ulikt jordboernes kaffemaskiner.

Så i stedet for å sikle og tenke urene tanker slik enkelte jordboere har for vane å gjøre, vil jeg i dette innlegget ta for meg kropp og sex betraktet fra en objektiv synsvinkel - sett med øynene til en liten, grønn grevling fra det ytre rom. På forhånd unnskyld om jeg skulle tråkke noen på tærne, for det er ikke meningen å fornærme verken jordboere av hunkjønn, grevlinger, sexglade spøkelser, eller andre skapninger som har et forhold til kropp og sex; håper jeg i natt ikke blir hjemsøkt av en gjennomsiktig, grå dame som svevende over sengen min erklærer at hun har lyst til å lage en baby, skjønt man vet jo aldri med disse forunderlige jordboerne.

Mon tro hva en utenomjordisk grevling ville ha sagt dersom han hadde sett hvor mye energi, hvor mange løgner, baksnakking, kunstig rollespill og jævelskap jordboere er villige til å ofre bare for å kunne bruke dyrebar tid på det de kaller “sex”? Om den stakkars grevlingen hadde fått øye på den vesle spruten som kommer ut av dingsen til hankjønn-jordboeren etter at han er ferdig med å stønne, ville han kanskje fromt ha lukket øynene, og sukket: “Tenk at noe så lite kan bety så mye”. Noe som i bunn og grunn er en grei definisjon på “sex”; tenk at noe så lite kan bety så vanvittig mye for disse arme skapningene.

Ettersom jeg går ut fra at de fleste som leser dette, er kjent med jordboernes grunnleggende anatomi, skal jeg ikke gå i detaljer, men kort fortalt har jordboere av hankjønn en merkelig dings hengende mellom beina som produserer kimen til nye jordboere i et forrykende tempo, mens jordboere av hunkjønn har et slags hull som det er meningen at jordboere av hankjønn skal putte dingsen sin inn i. Etter å ha hoppet opp og ned og gitt fra seg lyder ingen av jordboerne ville ha våget å ytre bak kontorpulten, er de ferdige med selve “sexen”, men hva som kommer senere, vet ingen - av og til hender det at en jordboerbaby kommer ut ni måneder senere, andre ganger blir en annen jordboer sint og forteller hankjønn-jordboeren at han er en utro gris og at hun vil skilles, men som regel skjer det ikke stort, bortsett fra at begge jordboerne får dårlig samvittighet dagen etter når de våkner opp i et rom fullt av tomme ølflasker.

Avisene jordboerne kjøper, er iallfall begeistret over å bruke ordet “sex” for å øke opplaget, og smeller til med krigsoverskrifter som “MONSTERSEXEN TOK LIVET AV HAM” eller “ALT OM SEXSJOKKET” om de ikke av en eller annen grunn går løs på leserne med ordet “NAKEN” akkurat som om dette skulle være noe sensasjonspreget når jordboerne er de eneste i hele universet som bruker underbukse. Et annet pussig fenomen er jordboernes evne til å stirre på små skjermer på kommunikasjonsredskapene sine, der de også bruker mye tid på kropp og sex, og jordboere av hankjønn tenker grisete tanker og blir røde i fjeset mens de med den ene hånden gjør uforståelige ting med dingsen sin, samtidig som den andre hånden roter med kommunikasjonsredskapet, der hunkjønn-jordboere uten klær vifter med puppene sine. Forstå det den som kan. I en liten, grønn grevlings øyne virker dette like sykt som at andre grevlinger skulle ta på seg badetøy når man bader sammen.

Så jordboernes forhold til de rare greiene de kaller “klær” er utvilsomt verdt et nærmere studium. Er det kaldt ute og jordboerne hakker tenner, kan man skjønne at de vil ta på seg noe så de ikke må hakke tenner mer, men når solen steker og jordboerne likevel klamrer seg fast til klesplaggene sine, er det hinsides en grønn grevlings sunne fornuft; selv en ape som freidig gumler på en banan er klokere. Mens noen hunkjønn-jordboere går i heldekkende, svarte klær i solen for å fremme kvinnens rettigheter, tar andre på seg så lite som mulig, og kaller det “bikini”. Det merkelige er likevel reaksjonen deres om de skulle miste det knøttlille plagget som likevel ikke dekker stort: “HJELP!!! Jeg er naken!” hyler de, som om dette skulle utgjøre noen stor forskjell - men etter skrikene deres å dømme, kan man få inntrykk av at galaksens undergang er nær. Samtidig nøler de ikke med å frivillig dra av seg klærne når de leker trekant senere på dagen. Ren galskap. Kanskje skyldes dette det merkelige forholdet de har til “sex”, der det virker som om de konkurrerer om å få av seg klærne fortest mulig, samtidig som de tviholder på de sure sokkene mens de stønner så naboene holder seg for ørene.

En annen ting som også er verdt å legge merke til, er jordboernes forhold til sex og løgn, der de to tingene ofte henger sammen. Når en hankjønn-jordboer spør en hunkjønn-jordboer om hun har lyst, snur hun seg og sier at hun er for trøtt - uten å si et kvekk om de tre andre jordboerne hun tidligere på dagen lekte oralsex med. Men hankjønn-jordboere er like ille - når de sier “Jeg elsker deg”, vet man aldri om dette er noe de sier for å la være å prate om den andre hunkjønn-jordboeren de praktiserer sex med i lunsjpausen, eller om de bare vil ha fred for å se resten av fotballkampen. Det virker også som om hunkjønn-jordboere liker å knise og le av andre jordboere fordi dette får dem til å føle seg bedre, og sex er et tema der de tror at de er bedre enn alle andre, og har således rett til å drite dem ut.

Men det villeste er vel hunkjønn-jordboernes forhold til sin egen kropp etter å ha funnet beskrivelser av idealkroppen i ukebladene. Når de våkner om morgenen, stiller de seg ikke foran speilet slik naturen har skapt dem, og sier “Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv.” - slik alle fornuftige grønne grevlinger ville ha gjort. Nei da, med et tårevått blikk stirrer de bedrøvet på speilbildet sitt som om de i løpet av natten var blitt forvandlet til ildsprutende monstre fra en dyrehage på Pluto, før de rastløst hopper på badevekten og begynner å ynke seg over at de er for feite. Så raser de ut for å jogge seg til god samvittighet, og når man ser de svette fjesene til disse treningsdesperadoene som er villige til å jogge til Neptun og tilbake igjen bare for å bli misfornøyd med noe annet ved kroppen sin neste gang de ser seg selv i speilet, skjønner man galskapen i noe ingen utenomjordisk grevling ville ha kastet bort tiden på; hva i all verden er vitsen…? En dag kommer de likevel til å bli gamle og se ut som inntørkede rosiner i fjeset - kunne de ikke ha gitt blaffen, og i stedet brukt dagene til å glede seg over at de lever, er friske og bor i et land uten krig?

Ja - når man objektivt betrakter jordboernes forhold til kroppen sin, kan man virkelig spørre seg om det ikke hadde vært bedre om også de kunne plukke ut babyer fra en automat etter å ha trykket på en knapp, uten å måtte stønne, lyve, bedra, spille falske roller og gå løs på hverandre fordi “sex” er så viktig for dem. Hadde jordboerne tatt seg tid til å se opp mot stjernene, hadde de kanskje innsett hvor lite de har forstått av universet de lever i, og at rollespillet de spiller ovenfor hverandre, er fullstendig meningsløst i den store sammenhengen. Hvis man hadde sett jorden fra en fjern planet langt, langt borte, hadde man sett en bitteliten, blå klode omgitt av stjernehavets umåtelighet; en liten, ensom verden bebodd av ørsmå, jordboere laget av stjernestøv - vakre og fantastiske i sin uerstattelighet. Så hvorfor stresser og maser de så mye…?

- - - - -

Derfor har jeg en utfordring til alle jordboere av hunkjønn som nå leser dette, og feilaktig føler at kroppene deres ikke er perfekte nok: Når dere har våknet om morgenen og gnidd søvnen ut av øynene, kan dere stille dere foran et speil der dere kan se den fantastiske kroppen deres i helfigur, slik naturen har skapt dere; slik dere faktisk er, uten å måtte sminke dere, eller spille kunstige roller ovenfor dere selv i form av klær. Vær ærlige, og si til speilbildet deres: “Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv.” Hvis dere ikke tror dette fullt ut, så si det om igjen, og om igjen, og om igjen, hver eneste morgen - til dere innser betydningen og skjønnheten i disse enkle ordene: “Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv.”

Vær så snill - prøv å forstå at man ikke behøver å være en liten, grønn grevling fra det ytre rom for å se vanviddet i det dere holder på med når dere streber etter idealkroppen samtidig som dere ikke ser den myke, ordløse poesien i kroppen dere allerede har, for uansett hvor mye eller lite dere veier, uansett hvilken alder dere har - er dette bare meningsløse tall som ikke forteller noe om tankene, følelsene eller drømmene deres; dette sier ingen verdens ting om den magiske helheten kroppen deres skaper når dere lever og former verden rundt dere, dette sier ingenting om dere selv, som de uperfekte englene dere er; tross alt er dere originalene, ikke en kopi av andres forventninger.

Prøv å forstå hvor vakre - hvor vidunderlige dere er, og slutt å mase om perfeksjon når dere allerede er fullkomne. Vær så snill.

- Brian

Søndag 7. September 2014

Skjebnekunst

Man kan si hva man vil om Edvard Munch, men å se verkene hans er omtrent like forutsigbart som å åpne kjøledisken på REMA 1000, eller stikke hodet inn i en antikk fransk giljotin og fullføre dagen som spøkelse. Derimot ville kunstopplevelsen fått en helt annen karakter om “Skrik” var utstyrt med en automatisk terningskastmaskin som ga de besøkende en uventet opplevelse avhengig av resultatet: Fikk han 6, ville en gutt bli overrasket av en flokk skrikende, nakne jenter med bæreposer fulle av pengesedler, og fikk han 5, ville de samme jentene dukke opp hylende i bikini med bæreposer fulle av ullundertøy. Fikk han 4, ville jentene skrike at det var sjokksalg på burka, fikk han 3, ville jentene ha blitt 30 år eldre og skrike om likestilling og kvinnerettigheter, fikk han 2, ville en gjeng bestemødre skrike om nye gebiss mens de gikk løs på ham med rullatorene sine - og fikk han 1, ville en sexy blondine skrike at hun ville ha skilsmisse og krevde hele formuen som kompensasjon for lidelsene hun var blitt utsatt for ved å stirre på sminkespeilet og lure på om hun skulle kjøpe nye pupper. Ingen tvil om at dette ville gi Munchs malerier en helt ny dimensjon.

Vår kvekkende venn Donald Duck løste problemet med livets tilfeldigheter ved å overlate skjebnen til en allvitende mynt i klassikeren om Kronismen, og i boken “The Dice Man” lar hovedpersonen terningen styre livet sitt. Men folk flest foretrekker stort sett det trygge og hverdagslige selv om de liker å klage over at livet er for kjedelig, noe som på sin side fører til økt salg av overprisede skjønnhetskurer og flere skilsmisser. Men når det kommer til stykket, bruker de færreste av oss pil og bue for å kverke ei ku til frokost når alternativet er å ta ut melken fra kjøleskapet.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på dette innlegget - det kommer mye, mye mer, men min vane tro, har jeg et søvnunderskudd som ikke ligner grisen og er omtrent like sliten som en oransje støvsuger, så resten kommer etter at jeg - forhåpentligvis - får sovet litt.

- Brian

Fredag 29. August 2014

Gi deg selv en siste sjanse

Uerstattelige, snille venn…

Vet du - da jeg mandag kveld leste det du tidligere hadde lagt ut på siden din, brast jeg i gråt, og tårene rant i over to timer; så sterkt var det å lese det du hadde skrevet. Og jeg husker at da jeg selv tenkte på å avslutte livet mitt, hadde også jeg et todelt kroppsbilde - der kropp og sjel fremstod som to atskilte deler uavhengige av hverandre, så jeg vet hvordan du har det. Selv om jeg er oppriktig lei meg for at du har det vondt, forstår jeg at etter så mye smerte ønsker du bare å forsvinne, folde vingene ut, og bli fri ved å for alltid si farvel til denne verden, og at de som vil holde deg tilbake igjen, bare er i veien. Ja, jeg vet - etter alt du har opplevd, virker det som om det er for mye å be om dersom man ber deg vente, men tro meg, jeg har det ikke så enkelt, jeg heller.

Hvis jeg i morgen skulle bli oppsøkt av en lutrygget, hettekledd skikkelse med ljå i den ene hånden og en liste med mitt navn på i den andre, hadde jeg med glede blitt med, og stille lukket døren bak meg - for hva tror du jeg i bunn og grunn har å leve for…? Mindre enn en liten, grønn grevling fra Pluto som har tapt alle klærne sine i klespoker. Hver ny dag jeg føler meg altfor sliten, er en kamp for å komme meg gjennom den, og fremtiden er et stort, svart hull ribbet for alt som heter håp. Alt det som får vanlige mennesker til å se på glade bilder med stjerner i blikket og drømme seg bort, er for meg en verden jeg er stengt ute fra; jeg har ingen kjæreste som kan gi meg en klem når jeg er nedfor og bry seg om meg, ambisjonene mine om å “bli noen” i fremtiden er lik null, og begrepet ferie er like fremmed i mitt vokabular som et romskip fra Star Wars for en italiensk gullfisk; jeg er ikke i stand til å flykte fra en kropp som alltid vil være tynget av ettervirkningene etter hjernerystelsen i bilulykken.

Men vet du hva det er som midt i all elendigheten holder meg igjen, får meg til å spre livsglede så langt kreftene strekker til, betrakte mitt eget speilbilde med en solid dose selvironi der den svarte humoren stikker av med seieren, og fortelle andre at det alltid, alltid finnes håp? Det at uansett hvor tung hverdagen min er og hvor vondt det er å være meg, så vet jeg at jeg bare har ett liv, og at denne tilværelsen er min eneste sjanse til å gjøre verden litt varmere; hver dag, hver time, hvert minutt - hvert øyeblikk er den siste sjansen jeg får til å leve det, og hvis jeg skulle kaste bort denne muligheten, vil jeg aldri noensinne kunne leve det på nytt; klokken 07:07:34 om morgenen 29. august 2014, er et sekund som aldri vil komme tilbake, og om jeg ikke lever det fullt ut - hva har jeg da igjen…?

Så i stedet for å gi etter for perfeksjonshysteriet og forsøke å sette kroppen min på en pidestall der andres meninger får diktere selvbildet mitt, gir jeg fullstendig blaffen i hva som måtte være på moten i år; tross alt er jeg originalen, ikke en kopi av andres forventninger. Kroppen min - som jeg tidligere hadde problemer med - har blitt min beste venn, for uansett hvor uperfekt den enn er, og uansett om den hårete brystkassen min kunne ha skremt vettet av King Kong og antagelig fått halve byen til å flykte skrekkslagne av gårde dersom jeg hadde åpnet noen skjorteknapper på en badestrand, er det takket være denne kroppen at jeg klarer å skrive disse ordene til deg, snille venn; hadde jeg vært et gjennomsiktig, svevende spøkelse, kunne jeg kanskje fått øye på deg på kirkegården, men jeg kunne ikke ha klart å vise at jeg bryr meg, og avspeilet tankene mine i alt jeg har skrevet til deg det siste året. Det er takket være denne levende, herlige kroppen at jeg lever - den er ikke en pyntedings man kan sette i et bur og kritisere, men en nyttig bruksgjenstand jeg bruker til å skape livsglede.

Slik at det beste rådet jeg kan gi deg, samt alle andre som har problemer med kroppen sin, er å innse at menneskekroppens verdi ikke ligger i om den i noen år er pen å se på eller ikke, men i alt det vakre, tidsløse den er i stand til å skape; ei jentes skjønnhet avspeiles ikke i at hun bruker en halv time på badet om morgenen før hun våger seg ut, men i livsgnisten som fyller livet hennes; i det spontane smilet hun gir en fremmed person, i ærligheten i tårene hennes, i ordene hun skriver i en bok som vil bli lest om hundre år, lenge etter at hun selv er borte. Den kroppen både du og andre har, er så utrolig at den kan lære menneskene noe nytt og endre hele verden; du er fantastisk, ikke fordi du er perfekt eller må leve opp til et glansbilde der du blir nødt til å spille uekte roller, men fordi du er til; fordi du lever. Vær så snill - ta vare på denne muligheten, snille venn.

Ingen vet hvilken dato det er snakk om, men i fremtiden finnes det en dag som vil bli min aller siste; en dag da jeg kanskje vil kunne se soloppgangen, men ikke natten som faller på når dagen er over. Hadde jeg blitt født om tre hundre år, kunne jeg finne denne datoen i historiebøkene eller på en gammel, mosegrodd grav på kirkegården, da den for meg ville ha vært fortid - men siden jeg lever her og nå, er denne siste dagen stadig noe som ligger foran meg, og for hver dag som går, kommer den nærmere; etter hvert som dagene passerer, blir livet mitt kortere og kortere - til min tid en dag er over, og jeg kan bli en liten engel som roter bort vingene mine, synger så fælt at resten av engleflokken må holde seg for ørene, og skaper fullt kaos etter harpespillingen. Men inntil denne dagen kommer, vil jeg sette pris på de utallige mulighetene livet gir meg, om det så er snakk om livsgleden i oppmuntringene jeg skriver, eller hjelpeløsheten i mangelen på krefter som følger meg som en skygge, for selv om den ikke er enkel å leve med, gjør den meg klokere - hadde jeg vært mangemilliardær med tre biler og åtte elskerinner, tviler jeg på at jeg hadde brydd meg om å skrive disse ordene.

Det samme gjelder alle andre - ingen av oss kommer til å leve evig - den pene kroppen ei jente ser i speilet når hun er 20, vil svinne etter hvert som årene går og hun ser et helt annet speilbilde når hun fyller 80 - men det vi alle har til felles, er de mulighetene vi får, uansett hvem vi enn er og hvordan vi lever. Noen får fra naturens side et pent utseende som gir dem muligheter til å bruke utseendet sitt på en positiv måte, mens andre blir født med en kropp som lenker dem fast til sykesengen eller rullestolen resten av livet, samtidig som atter andre blir født som sprudlende, glade babyer, men det som skjer senere fyller livene deres med smerte og håpløshet. Likevel får vi alle våre muligheter, større eller mindre, til å forme verden rundt oss - noen velger å gjøre det med hat og vold, mens andre gjør det stikk motsatte, og lar skjønnheten være sterkere enn all verdens sorg og motløshet.

Jeg vet hvor vanskelig du har det, snille venn, og jeg forstår fullt ut ønsket ditt om å dø slik at du kan legge alt dette bak deg - men det du ikke må glemme, er at siden smerten du har opplevd har farget hjertet ditt med tårer, kan ordene du skriver i en bok bli så vakre at de kan spre uendelig mye trøst og håp for ei annen jente som har opplevd det samme som du gjorde; historien din er så sterk at hadde du gitt håpet en sjanse og fortalt den i en bok, hadde en ny verden åpnet seg for deg - ikke bare ville du ha fått mye støtte fra alle som leste den, men du ville også ha kunnet hjelpe de som har blitt eller kommer til å bli utsatt for noe like grusomt som du selv. Hvis du vil, kan du godt være anonym i boken, liksom du også kan bruke ting du skrevet tidligere slik at det ikke er så mye arbeid som gjenstår, så jeg ber deg så inderlig, vær så snill og tenk nøye over dette; gi deg selv en siste sjanse.

For til tross for at du var så altfor ung da den drittsekken gjorde dette mot deg, er du dessverre ikke den eneste som opplever dette; det finnes mange andre jenter og kvinner - og også menn - som har opplevd marerittet i etterdønningene dette fører med seg; nei, nei og atter nei, alt du har vært gjennom som følge av dette de siste seks årene, skulle aldri ha skjedd, og hvis du dør nå, blir du bare enda en glemt skygge som har gått bort, enda en glemt skygge som ikke taklet presset; du fortjener noe bedre, noe uendelig mye bedre, som den fantastiske jenta du er - jenta med det varme hjertet. Tenk deg en liten tulle som sitter i kroken og gråter etter å ha opplevd det du opplevde den gang; du er i stand til å hjelpe henne, du kan gi henne håpet tilbake med ordene du skriver, ord som kan bli lest om og om igjen i årene som kommer; du kan gjøre en enorm forskjell hvis du ikke gir opp.

En drømmende kveld, på et annet sted, i en annen tid, kommer tre små engler til å møtes for å se på stjernene; du, Eline og jeg - det er en tid for alt, og når denne vidunderlige kvelden kommer, kan vi alle slappe av, i trygg forvisning om at alt som heter smerte, for alltid hører fortiden til, og at ingen vil kunne skade deg mer. For den aller siste dagen min her på jorden, den venter på meg i fremtiden, og det gjør også din - en dag da du rolig kan lukke øynene dine og ta med deg englevingene som er gjemt i hjertet ditt; vel vitende om at du har gjort det du kunne for å kunne gjøre denne verden til et bedre sted - den dagen kan du omsider fly av sted mot evighetens strålende regnbue.

Men ikke enda, snille venn, ikke enda.

- Brian

P.S. Om du skulle ha lyst til å skrive en kommentar til dette innlegget, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive den til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn tårene livet har gitt henne. D.S.

- - - - -

M. - jenta dette innlegget var skrevet til, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel. Ingen brydde seg om å skrive noen ord til henne her.

Onsdag 27. August 2014

Her er det du som bestemmer

Tenk deg to små butikker i en liten landsby. Den ene butikken har et fargesprakende skilt i vinduet med teksten: “SE, SE, SE. DETTE MÅ DU KJØPE. KJØP, KJØP, KJØP!!!” Når du kommer inn i butikken, blir du omringet av tre overivrige alver og fem julenisser som hopper rundt, lik søvnløse, hylende zombier som går løs på deg med ordene: “Om 119 dager er det JUUUUUUUL…!” Skrekkslagen rygger du tilbake, bare for å bli angrepet av musikken som strømmer ut av høytalerne, fremført av et kor som på klingende nordnorsk gauler: “Du kjøper og du kjøper, julesang og bjelleklang, vi raner deg på høylys dag - GOD JUUUUUL…!!!!!” Den andre butikken, derimot, har et diskret skilt i vinduet der det står: “Gjør hva pokker du vil. Her er det du som bestemmer.” Hvilken av de to butikkene har du mest lyst til å handle i…?

Alle vet vi hva reklame er, og hvor irriterende den kan være. Men har du tenkt på at det er du som i tillegg må betale for den? Kanskje dette høres rimelig masochistisk ut, men fakta er at reklame overhodet ikke er gratis, da det den koster er innbakt i prisen vi betaler for varen, og spørsmålet er derfor hvorfor i all verden man først skal bli irritert av aggressiv, pågående reklame som forteller deg at det er livsviktig å kjøpe det ene eller det andre, for å så betale for reklamen når du handler i butikken - ville det ikke ha vært like greit å droppe den?

For min del har reklame stikk motsatt virkning enn for folk flest - når jeg får øye på en svær reklameplakat som blokkerer halve fortauet her i Oslo og tvinger eldre med rullator eller rullestolbrukere til å foreta halsbrekkende gymnastiske øvelser for å komme seg videre, ønsker jeg hele opplegget til helvete, og lover meg selv at jeg iallfall ikke skal finansiere dette ved å kjøpe produktet plakaten reklamerer for. Det samme gjelder reklame på nettet - desto mer irriterende og påtrengende den er, desto større sjanse er det for at jeg heller foretrekker å danse tango naken på et fullsatt Ullevål Stadion fremfor å gi etter, så nettannonsørene får prise seg lykkelige over at jeg bruker Adblock. Hadde bare alle vært like kritiske til reklamen - spør du meg, fortjener du noe bedre enn å måtte betale for noe som plager deg; du burde i det minste få kunne velge selv.

Jeg har forståelse for at man vil drive en reklamefinansiert tjeneste, men når reklamen blir så voldsom at den ikke ligner grisen designmessig sett, og passer omtrent like godt i bloggen som en rapende flodhest i Barbies rosa dukkehus, kan man virkelig spørre seg selv om den har noen annen hensikt enn å være et irritasjonsmoment man vil bli kvitt. Bare ta en kikk på hvor glimrende den spretne rumpa og treningsreklamen passer inn i det poetiske diktet i bloggen min på Blogg.no, og nyt harmonien i det som kan sammenlignes med åtte dusin svette, glefsende treningsdesperadoer som er i ferd med å rasere stillheten i et kunstmuseum.

Derfor mener jeg at det er rett og rimelig å gi deg valget mellom å lese bloggen min med reklame på Blogg.no, eller å gi deg muligheten til å lese de samme innleggene her på Brian.no, som er kjemisk fri for reklamemas. I og med at jeg som følge av det bombastiske inntoget av reklamebanneret på Blogg.no etter hvert har tenkt å flytte alle innlegg og kommentarer over til denne siden, kan man like gjerne legge igjen kommentarer her i stedet.

For her er det du som bestemmer. Rett og slett.

Ønsker deg en strålende, reklamefri dag.

- Brian

Fredag 22. August 2014

Vampyren fra Oslo

Håper virkelig ikke du etter å ha lest overskriften er i ferd med å ringe nærmeste kirke for førstehjelp som inkluderer bruk av hvitløk og vievann, da det er greit å være klar over at det finnes to typer vampyrer: De som drikker blod, har en svart likkiste på soverommet og unngår sollys, og de som er offentlig registrert i Brønnøysundsregistrene.

Kort oppsummert ble jeg ikke Vampyr ved at en naken jomfru klatret inn gjennom vinduet og forførte meg ved å snakke om hvilken helsemessig gevinst man får av å drikke blod, da sannheten er langt mer prosaisk; saken er nemlig den at i mars 2001 ble en liten, eksklusiv kunstforening offentlig registrert, og navnet på denne kunstforeningen er Draculas Forlag. Første trinn på veien mot fullverdig medlemskap i foreningen er å bli Mumie, deretter blir man Zombie, og til slutt får man hederstittelen Vampyr, noe jeg altså er. Grunnen til at denne vesle foreningen er så eksklusiv, er at alle nye medlemmer først må godkjennes med unison enighet blant Vampyrene - hadde for eksempel Oslo hatt tilsvarende regler for nye innbyggere, måtte Ola og Kari før de laget babyer ha sendt inn søknad til kommunen, deretter måtte alle innbyggerne ha gått til valg og krysset av på en stemmeseddel at det var i orden at Ola og Kari laget 1 stk. baby i dobbeltsengen sin onsdag klokken 20:30, og saksbehandlingstiden tatt i betraktning, ville Ola brukt gebiss og Kari lett etter rullatoren sin før søknaden omsider ble innvilget.

Som Vampyr tåler jeg sollys rimelig bra selv om jeg ikke soler meg så mye, og jeg er definitivt ikke et A4-menneske, noe som gjenspeiles i ryktene som undertegnede har hørt om seg selv. Det mest originale ryktet var antagelig ryktet om at jeg med den hårete brystkassen min av en eller annen grunn skulle ha gjennomgått en kjønnsskifteoperasjon og fått pupper, noe som antagelig skyldes bruken av Janice som etternavn i kunstnernavnet mitt: Brian M. Janice. Andre fargerike rykter har også versert - det ene villere enn det andre - opprinnelsen til ryktene sier både litt om folks fantasi og ikke minst evnen til å dømme andre. For ikke å snakke om episoden da en venninne av meg uventet brøt all kontakt etter at moren hennes hadde følt negative vibrasjoner da jeg pratet i telefonen.

Problemet med venner som plutselig og uten et ord til forklaring bryter all kontakt, er forresten noe mange av oss som ikke er A4 har opplevd. Den ene dagen er man bestevenner, og alt er fryd og gammen. Den neste dagen - etter at noen har spredd helt ville rykter om deg - står du alene, og folk vender deg ryggen. Uten å ytre så mye som et pip om årsaken. En forhenværende venn av meg fant en vakker dag ut at jeg lå et par trinn under ham på den sosiale rangstigen da jeg forsvarte narkomane og andre livet ikke har vært snilt mot, og dommen var bestemt: Ingen kontakt mer. Da jeg senere ved en tilfeldighet traff vedkommende, og ville være hyggelig ved å hilse på ham, var reaksjonen så avvisende at man nesten skulle tro at han følte seg til de grader betydningsfull at jeg ville være klar til å falle ned på kne, og bønnfalle ham om å skjenke sitt livs lys over en forkommen stakkar som meg. Herlighet - tenk så innbilske enkelte er. Heldigvis er jeg ikke av typen som tar meg nær av folks dumhet; om noen velger å vende meg ryggen, gir jeg stille og rolig blaffen selv; tross alt finnes det sju milliarder andre mennesker som har fornuften i behold.

Tenårenes glade start …

Det er synd at når andre dømmer en, stiller de seg ikke spørsmålet hvorfor man gjør det ene og det andre. Som for eksempel da jeg gjennom de tre årene i vidergående til dels var skolens svarte får, og til dels gjorde det stikk motsatte av alle andre. Historien er som følger: I ungdomsskolen var jeg ingen opprører, bare en gutt som i siste klasse var dypt og inderlig forelsket i ei søt jente som het Camilla. Ettersom jeg noen år tidligere hadde vært klassens verste bråkmaker og ved en anledning hadde plassert en tegnestift på stolen til den stakkars jenta, i tillegg til en lang rekke andre ting snille barn ikke gjør, endte det med at foreldrene mine ble innkalt til en alvorsprat med læreren, og jeg måtte bli snill gutt igjen ved at daglige meldinger om oppførselen min på skolen ble utvekslet mellom hjem og skole.

Året etter, da jeg var 13, forsøkte jeg bokstavelig talt på liv og død å rekke skolen ved å løpe over en trafikkert vei på rødt lys, og en stund så det nesten ut som om Mannen med ljåen var kommet for å hente meg. Ifølge øyevitner hadde jeg tatt en baklengs salto etter at bilen hadde truffet meg, slik at jeg landet med hodet først i asfalten, hvilket ikke er det sunneste man kan gjøre. Det endte med at jeg lå seks dager i koma etter en kraftig hjernerystelse, og det eneste jeg husket da jeg våknet, var navnet mitt - alt annet hadde blitt visket vekk, omtrent som når man mister en harddisk fra 14. etasje. Sakte, men sikkert vendte hukommelsen tilbake, liksom også resten av kroppen restituerte seg; i tillegg til hjernerystelsen klarte jeg å brekke venstre kne og ankel, liksom jeg også hadde brudd i venstre hånd samtidig som den høyre var lammet i to uker etter ulykken, og listen fortsetter med strukket leddbånd i høyre kne samt et digert, åpent sår i høyre legg, der selve beinet stakk ut fra foten og det var et blodig søl uten like. Selv hadde jeg imidlertid for lengst tatt skrittet inn i bevisstløshetens stille verden.

I samme slengen kan jeg nevne at det var en lærerik opplevelse å oppleve smerte hinsides all fornuft - ettersom det åpne såret i leggen min var av en slik art at beinet måtte festes til en skinne med skruer for at opplegget ikke skulle sprette ut, måtte dette også tas ut igjen etter noen uker. Og av en eller annen grunn fant man ut at man skulle gjøre det uten bedøvelse, så der lå jeg, som 13-åring, og hadde gleden av å føle at seks skruer som var festet direkte i skjelettet, sakte ble skrudd ut uten bedøvelse av noe slag. Men litt frodig smertetortur klarer man jo takle selv om man er 13 og ble påkjørt den 13., så etter tre måneder på sykehus kunne jeg møte verden utenfor igjen. Ingen fare - jeg ser ikke ut som Frankenstein i fjeset, men samtidig sliter jeg med stadige søvnproblemer året rundt som følge av hjernerystelsen, hvilket fører til at jeg så å si alltid er sliten, og mang en gang helt utslitt. Nei, livet er ingen dans på roser, og selv om jeg er positiv og forsøker å spre livsglede rundt meg, vet de færreste hvor tung og uendelig slitsom hverdagen min faktisk er.

Men da jeg vendte tilbake til skolen igjen etter bilulykken, ble jeg - som tidligere hadde sprudlet - innadvendt og forsiktig; i ettertid antar jeg at dette hadde årsak i at bilulykken og vissheten om at et brøkdels sekund og et spontant skritt tilbake reddet meg fra å få englevinger, var en rimelig traumatisk opplevelse for en 13-åring, og det tok flere år før jeg igjen ble meg selv. I mellomtiden var jeg ensom, og puslet stille med frimerkene mine samtidig som verden utenfor gikk sin gang. Så da jeg i siste klasse i ungdomsskolen ble forelsket i tidligere nevnte Camilla, stod jeg helt utenfor veinettet av normer og regler som ungdom lever etter, og det er vel unødvendig å si at det aldri ble noe mer enn en vakker og dyp forelskelse.

… og fortsettelse …

Da jeg begynte på videregående og kom i et helt nytt miljø med folk jeg ikke kjente fra før av, hadde jeg også muligheten til å starte helt på nytt. Imidlertid lå innsikten min i ungdommens sosiale liv et lysår bak de andre, så jeg falt på sett og vis inn i rollen som klassens klovn, som alltid rakte opp hånden i diskusjoner, fant på mye rart og folk trodde jeg bare var ute etter oppmerksomhet selv om jeg ikke var det; jeg prøvde bare å komme meg inn i en ny sosial tilværelse der ingen hadde gitt meg et kart som viste hvor jeg kunne, og hvor jeg ikke kunne gå.

Bedre ble det heller ikke da det etter noen uker etter skolestart ble avholdt en klassefest, der jeg for aller første gang i mitt liv våget å spørre ei jente jeg var litt forelsket i, om hun ville være sammen med meg. Nå må det legges til at synet mitt på Den store kjærligheten på dette tidspunktet var som tatt ut av historiebøkene - det eneste som manglet, var en hvit hest og en fager jomfru jeg kunne redde. Så da jenta sa nei og ingen kunne synge “Du skal få en dag i mårå” for å lege såret i guttehjertet mitt avslaget hadde forårsaket, hadde jeg gjerne meldt meg inn i Fremmedlegionen om jeg bare hadde hatt muligheten. I en alder av 16 år, med kviser i fjeset og fortsatt midt i stemmeskiftet, så jeg ingen annen utvei enn å si farvel til kjærlighetens visne blomster ved å flykte inn i politikkens voksne verden, og allerede seks dager etter det bitre avslaget, så verdens antagelig første politiske parti skapt av kjærlighetssorg dagens lys.

Problemet var at ingen på skolen var klar over dette, og siden dette vesle partiet gikk på tvers av meningene resten av skolen stod for, oppstod det opphetede politiske diskusjoner der jeg ble utsatt for angrep fra alle kanter, og slik sett ble jeg hele skolens svarte får. På den annen side var det flotte mennesker rundt meg som var i stand til å innvie meg i de unges verden så jeg kunne lære mer om hva normal ungdom har for vane å foreta seg i en alder av 16, og sakte tok jeg fatt på den lange veien fra den øde, ensomme øya der jeg hadde levd siden bilulykken, og inn til fastlandet, der folk var sosiale, hadde det moro og levde livet uten å ta alt like høytidelig som jeg selv gjorde den gang.

… og slutt

Men Rom ble som kjent ikke bygget på en dag, og problemene med både den følelsesmessige ensomheten og kjærligheten fortsatte med uforminsket styrke, for selv om jeg hadde fått gode guttekompiser jeg kunne feste og spille musikk med, hadde jeg ingen jentevenner jeg kunne betro hjertesorgene mine til, og på kjærlighetsfeltet gikk alt til et meget varmt sted som begynner på H; jeg dummet meg ut gang på gang, og det å alltid være nummer tre når to andre kysser og koser seg, begynte å ta på kreftene. I slike dystre stunder virker tanken på selvmord forlokkende, og i mitt tilfelle resulterte det både i ensomme turer på kirkegården samt økt interesse for det overnaturlige. Til tross for at jeg aldri gjorde konkrete forsøk på å ta livet mitt, var det mange tunge tanker og et sterkt ønske om å gjøre dette, noe som uttrykkes godt i “Kjære død”-diktet:

    Stille

    synker du hen
    fylt av lys

    Du
    som bærer
    den myke og lette
    blomsterkransen
    på hodet ditt

    Som enda
    kan synge
    uskyldighetens
    vesle vise
    om rødmende kinn

    Så trofast
    varmer verden
    med det
    bittelille
    svarttrosthjertet

    fylt med
    lengsel og håp

    Øynene dine
    løftes opp mot lyset

    Bølgene bruser
    om ditt hode

    Blomstene tørker
    ditt våte kinn

    Leppene former seg
    til et smil

    På et vakkert ansikt
    til ei trist jente
    som jeg så oppriktig
    lider med

       men aldri har funnet

    Du kom aldri
       aldri
       aldri
       aldri -

    Aldri kom du

    Men kom så nå

    Ta hjertet mitt
    løft det til værs
    så vi sammen kan fly
    mot stjernene

    Til tonene
    av sangens glede
    som stille blir til
    i en varm følgeshånd
    der du fører meg

       hjemover

    Jeg vil hjem

    Bort
          fra mørke og fryktsomme skygger
          av iskald asfalt
    Bort
          fra suset
          av hånlige menneskeutbrudd

          kom, ta meg imot

    Og kommer ikke du
    så kommer jeg

          kjære,
          kjære død.

Et selvmord ble det heldigvis aldri noe av, men nederlagene hva kjærligheten angår og jenters evne til å dømme og baksnakke andre, førte til at den en gang så vakre drømmen om å finne ei jente jeg kunne dele mine innerste følelser med, ble knust i tusen biter; jeg ga opp alle forhåpninger, og en gang for alltid innså at jeg var dømt til å leve et liv som evig singel. Noe jeg fortsatt er den dag idag, og ettersom jeg knapt er i stand til å ta vare på meg selv - omgitt av et salig kaos som kunne ha gitt fire indiske snabeldyr kronisk forstoppelse, kan jeg ikke forestille meg at et vesen av hunkjønn kunne føle noe for undertegnede uten å få vedvarende latterkrampe dersom hun hadde sett rotet med de ni eksterne harddiskene på stuebordet mitt; den som åpner døren til en singel, fortapt kunstners hjerte, burde bli advart om at her må man la alt håp fare.

Og livet fortsetter …

Slik har livet mitt utviklet seg, fra å være en outsider som levde i en ensom virkelighet fylt av romantiske og innholdsrike dagdrømmer, ble også jeg en del av den store verden, skjønt dette nok kan diskuteres, da jeg aldri har vært i Syden, og stedet lengst nord i Norge der jeg har satt min fot, er en skoletur til Eidsvoll. Antall kinobesøk siden jeg var liten, kan telles på en hånd, og siste gang jeg gikk på ski, var da jeg var ni, så helt A4 blir jeg nok aldri. Men etter hvert som jeg har lært menneskenes indre bedre å kjenne, har jeg i stadig større grad fått øye på de tause tårene i skyggene, og innser nå at det må sterkere krutt til om man vil endre samfunnet enn å spille gitar, si nei til slankespress, og dele ut flere tusen oppmuntringslapper på gaten. Særlig har dødsfallet til Cathrine - jenta forelsket meg i etter juleballet da jeg var 17 - gått sterkt inn på meg, noe som er nedskrevet i dagboken min fra desember 2008. Da jeg begynte å måke snøen og vanne blomstene på graven hennes ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne for å prøve å gjøre denne verden litt varmere ved å engasjere meg, men sakte har jeg kommet videre og funnet det ut. Og da E. tok livet sitt for to år siden, og tårene rant der jeg stod foran den hvite kisten i begravelsen hennes, forstod jeg hvor viktig det er å ikke komme for sent - at øyeblikket vi opplever her og nå, og muligheten man har til å trøste eller muntre opp et annet menneske - kan være den aller siste sjansen vi noensinne vil få.

Derfor sier jeg tusen ganger unnskyld hvis måten jeg uttrykker meg på når jeg skriver, kan virke svært direkte ettersom jeg kommer med komplimenter og ærlig forteller at jeg mener at du er et fantastisk menneske - så for folk som ikke kjennner meg, kan det virke som om jeg er ute etter å sjekke opp alle jeg skriver til. Sannheten er at jeg prøver så godt jeg kan å spre livsglede gjennom kunsten min, og i et samfunn fylt med krav om idealkropp og meningsløse normer, vil jeg gjerne fortelle folk jeg skriver til det jeg oppriktig mener om dem, uten å være redd for å si at du er et strålende, uerstattelig menneske som verden virkelig trenger.

I det virkelige liv, derimot, er jeg pent nødt til å være langt mer forsiktig, for til tross for at jeg ikke ser ut som grev Dracula eller en orangutang som har rømt fra dyrehagen, er jeg av hankjønn - og som alle vet, er individer av hankjønn noe mang et individ av hunkjønn automatisk plasserer i en bås, og stempler som en kåt og overfladisk mannsgris som bare tenker på trompeten han har hengende mellom beina. Følgelig tar jeg heller ikke sjansen på å spontant være hyggelig, og fortelle kassadamen på REMA 1000 at smilet hennes er strålende eller at hun ser fin ut på håret idag, for i tilfelle er jeg rimelig sikker på at hun vil misforstå alt, tro at jeg sier dette bare fordi jeg vil lage en baby, og slå meg i hodet med kassaapparatet. Nei, kjære kassadame, jeg vil bare skape en litt varmere verden, og skulle ønske at folk man blir stoppet av på gaten, kunne si noe pent til deg uten at det ligger noe bak - i stedet for å be om penger, spørre deg hvilket strømabonnement du har, eller forsøke å melde deg inn i et treningsstudio.

Samtidig har jeg selv blitt dømt og misforstått av andre og vet hvor vondt det føles - så jeg ikke vil gjøre den samme feilen selv og dømme deg, uansett hvem du enn er; det dyrebare mennesket du er, vil alltid forbli like kostbart uansett hvilke handlinger du velger å bruke kroppen din til å utføre. Begge så vi en gang dagens lys som små babyer, begge er vi laget av stjernestøvet solsystemet er dannet av, begge lever vi under stjernene i det gigantiske stjernehavet som fyller universet; begge er vi mennesker - og jeg har ingen som helst rett til å sette meg til doms over deg selv om jeg kan være fullstendig uenig i handlingene dine.

Jeg vet - nå har jeg vært så åpen at jeg antagelig har dummet meg mer ut enn noen andre har gjort i bloggingens verden siden årtusenskiftet. Men til tross for at dette sikkert høres veldig dumt ut, avspeiles hjertet mitt i ordene jeg skriver nå; tråkk på det, le av det, riv det i tusen biter, eller bare se på det; uansett vil jeg ikke dømme deg, og alltid fortelle deg at du er et verdifullt menneske, noe jeg oppriktig tror at du er, uansett hvordan du ser ut, hvor mye eller lite du veier, hvor gammel du er, eller hvor du kommer fra - i mine øyne vil du alltid være et fantastisk, levende menneske.

Så ja, jeg er Vampyr. Men vær så snill - ikke døm meg selv om jeg ikke er som vampyrer flest.

- Brian

P.S.: Vet ikke hva du mener, men spør du meg, er mye av kunsten som skapes idag blitt altfor ekskluderende ved at den lukkes inne i hvitmalte gallerier der det er lommebokens størrelse som teller - kunsten bør være for alle, både fattig og rik - så jeg vil slippe den ut i friheten og inn i menneskehjertene, der den hører hjemme. Derfor er både du og alle du kjenner, invitert til et nydelig kunstprosjekt mot kroppspress som handler om å dele stillheten foran stjernene i tankenes ærlige harmoni; et prosjekt du kan lese mer om på denne siden. Med mindre du ikke har sans for vampyrer, og begynner å jage meg med hvitløk og en kakekjevle dynket med vievann, er du hjertelig velkommen til å ta del i dette prosjektet. D.S.

De fire første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.