Mandag 9. September 2013

Stemmen fra hjertet

Bevares - jeg har stor respekt for privatlivet ditt, så du behøver naturligvis ikke å fortelle hva du stemte i år, men hva meg angår, kan du sikkert tenke deg hva jeg gjorde: Du gjetter riktig; jeg stemte blankt. Tradisjonen tro. Og du er også inne på noe hvis du påpeker hvor viktig det kan være å stemme i en verden der frie valg på ingen måte er en selvfølge, men skal man være oppriktig, er du kanskje enig i at det er stor forskjell mellom det politikerne snakker om og det de gjør i praksis, som mang en gang viser seg å være det stikk motsatte av innholdet i flotte valgtaler prydet med fargerike balonger. Så da skjønner du kanskje også at det er en mening i å gjøre det samme som en soldat som deserterer i løpet av krigen - det er fullt mulig å ta et standpunkt uten å støtte noen av partene.

Men til forskjell fra folk som lar være å stemme eller anonyme stemmegivere som legger ferdigproduserte stemmesedler i valgurnen, har jeg satt i gang et kunstprosjekt der jeg på mitt særegne vis bruker valgseddelen til å forklare hvorfor jeg stemmer blankt, og stemmesedlene mine er således ingen hemmelighet. I år er jeg forståelig nok preget av det jeg har opplevd det siste året, og stemmen min ble derfor langt mer personlig enn den har vært tidligere:

Også i år velger jeg å stemme blankt, og som vanlig kan jeg begrunne dette. For å forstå bakgrunnen, kan man jo se på de kalde tallene først; hvert år tar mange unge mennesker livet sitt i Norge - i 2011 var det i alt 85 unge under 25 år som begikk selvmord, hvorav 7 var under 15 år. Og dette er bare toppen av isfjellet, for ser man på antall selvmordsforsøk, tar eksempelvis mellom 400 og 600 jenter under 25 år overdose, eller forsøker å avslutte livet sitt på andre måter i et land som ofte beskrives som et av verdens beste og mest fantastiske land å bo i.

Men bak den flotte fasaden finner man en virkelighet de færreste kjenner til; en dyster sfære fylt av bunnløs smerte kledd i tårer - salte, vonde tårer som aldri tar slutt. I løpet av det siste året har jeg blitt kjent med disse váre skyggene; jeg har levd meg inn i smerten til mennesker jeg bryr meg om; ei jente jeg kjente tok livet sitt ifjor, flere andre har prøvd å gjøre det samme; jeg har sett bilder av de blodige hendene deres etter selvskading og fulgt bloggene de skriver i en evig kamp for et bedre liv. Samtidig har jeg også sett et psykisk helsevesen som er til å gråte av der piller i alle regnbuens farger tydeligvis skal erstatte menneskelig varme; jeg har sett et system som ofte overhodet ikke fungerer. For det disse små, sårbare menneskeskjebnene trenger, er ikke pompøse slagord om helse og velferd, de trenger ikke et OL til mange titalls milliarder, de trenger ikke flere påbud eller forbud, heller ikke å bli behandlet som en utgiftspost eller et livløst objekt - det disse triste englene trenger, er noen som kan tørke tårene deres.

Likevel er det et sørgelig faktum at bak alt valgflesket og alle løftene om gull og grønne skoger, finnes det ikke et eneste politisk parti som i praksis kunne gjøre livet lysere for menneskene jeg bryr meg om. Derfor kommer flere unge liv til å gå tapt, og nye ungdommer vil ta livet sitt her i Norge; dette er den uunngåelige fremtiden vi går i møte. Uten at man virkelig tar dette på alvor.

I protest mot den politiske unnfallenheten ovenfor dette stemmer jeg blankt også denne gangen.

Brian

I følelsenes verden finner man ikke politiske stemmer der man stemmer på et parti som fremhever ens eget ego. I følelsenes verden finner man bare stemmer fra hjertet.

Fredag 30. August 2013

En dag hugget inn i stein

Og her kommer innlegget som skulle ha vært klart for lenge siden, men som ikke er ferdigskrevet enda…

Onsdag 31. Juli 2013

Fordi du er vakker

For liksom kjærlighet er noe langt mer enn bare et ord, er også skjønnhet det. Det er noe som finnes i ethvert speil du speiler deg i; noe som er ditt eget og som ingen kan ta fra deg. Det eneste som må til, er at du er moden nok til å få øye på det virkelige speilbildet ditt, ikke det speilbildet andre forteller deg at du har.

Du er vakker. Fordi du er det.

Vet du - nå har det gått snart åtte år siden jeg skrev dette, men når vi betrakter samfunnet rundt oss, er du kanskje enig i at det virker som om folk flest har omtrent like mye kunnskap om menneskelig skjønnhet som et forkomment bengalsk villsvin om Beethovens symfonier. Ærlig talt, ville verdens undergang ha kommet i form av fire tusen kvekkende plastender og en enslig, rosa gris om man ga rom for litt spontan livsglede, og i stedet for å krampaktig spille roller på gaten, kunne fortelle deg hvor vakker du faktisk er?

Poenget er at hadde du sett deg selv slik naturen ser deg, hadde du forstått at når solstrålene varmer kinnet ditt etter den lange reisen fra stjernen som har sendt dem, er de åpne for å møte deg som den du er; du behøver ikke å pynte deg eller si noe spesielt: Det er nok at du er til stede. Når vannet rører ved ansiktet ditt, ber ikke vanndråpene om legitimasjon eller stiller vanskelige spørsmål - de tar deg imot som den du er. Og etter at solen har gått ned og stjernelyset omkranser nattens endeløse horisont, skjer det samme; natten inviterer deg uten at du trenger invitasjon: Kom som du er. Naturen aksepterer deg i din ærlige prakt - det er knekkende likegyldig hva hårfargen eller vekten din er; det er nok at du er til. Så lytt til naturen om du vil høre sannheten om deg selv; lytt til solstrålene, lytt til vannet, lytt til nattens uforgjengelige melodi; lytt til stjernestøvet kroppen din er laget av: Du er vakker. Fordi du lever.

Det å være pen, derimot, er noe menneskene har funnet på, og har sammenheng med sosial status; hvis eliten i et samfunn har et bestemt utseende, avgjør dette skjønnhetsidealet i samfunnet, noe det finnes utallige eksempler på. Som svarte, misfargede tenner. På Elisabeth den førstes tid i andre halvdel av 1500-tallet var prisen på sukker så høy at det bare var de rikeste som hadde råd til å gumle søtsaker og la tennene råtne. Noe som førte til at om de fattige stakkarene med sunne, hvite tenner ville følge moten, måtte de late som om tennene var råtne, og følgelig ga sverting av tennene et utseende som fulgte datidens skjønnhetsideal; til og med dronningen hadde svarte tenner. Kan man vel tenke seg noe penere? Bare spør dem som levde den gang og drømte om kvinnelige åpenbaringer med moteriktige tenner.

Et annet aspekt er vekt - i samfunn der mat er mangelvare, er det å ha solid tilgang til mat et statussymbol, og det er ikke uten grunn at kongene og adelen i Europa i sin tid veide langt mer enn resten av befolkningen; overdådige festmiddager som varte i flere timer var noe bare eliten hadde råd til, og hamburgere på McDonald’s var et ukjent begrep. Solbrun hud er enda et eksempel på hvordan rikdom avgjør hva som blir betraktet som pent i et samfunn - mens en likblek person idag bringer tankene hen på en blodfattig vampyr, var det lenge et skjønnhetsideal ettersom bøndene i gamle dager måtte slite ute i solen og bruke hendene til arbeid på åkeren, samtidig som overklassen hadde råd til å holde seg innendørs og la hendene hvile. Ergo var det å være blek og ha fine hender synonymt med å være pen i Europa frem til langt ut på 1900-tallet, da det å ha råd til å dra på ferie til syden ble det nye statussymbolet alle higet etter.

For å sitere det jeg skrev den gangen, i 2005:
Slik så altså menneskene ut før i tiden, og når folk om noen hundre år vil se på bildene av dagens “skjønnhetsidoler”, kommer de til å le seg ihjel. Poenget er at i fremtiden kommer det til å bli fokusert på andre aspekter ved utseendet, og idealet vil følge dette. Ergo er det å “se pen ut” noe som er fanget i tiden, ikke bare i forhold til samfunnet, men i aller høyeste grad også med tanke på individet; ei jente som “ser pen ut” når hun er 20, vil se annerledes ut den dagen hun fyller 80. Ei jente som “ser pen ut” i en bestemt klesdrakt og med dertil egnet sminke, kan se ut som et romvesen når hun gnir søvnen ut av øynene, og gjesper en mandag morgen.

Kort sagt er det å være vakker og det å se pen ut to helt forskjellige ting; det blir omtrent som å sammenligne en regnbue og en italiensk salamipølse - det ene er naturlig, det andre menneskeskapt. Det ene ekte, det andre like genuint som de sju usynlige, rosa elefantene jeg skrev om tidligere. For hva er egentlig hovedgrunnen til at noen kan mene at en person ser pen eller stygg ut? Eller, for å si det på en annen måte - mon tro om vedkommende hadde sagt det samme om han eller hun ikke hadde kunnet se? Hvilken rolle ville utseendet vårt ha spilt dersom vi levde i en samfunn der ingen av oss hadde kunnet se hverandre…?

Tenker du over dette, forstår du sikkert hvorfor det er så stor forskjell på å være vakker og å se pen ut er - du er vakker fordi du lever, fordi kroppen din er laget av stjernestøv. Du hadde vært like vakker om du så hadde vært det eneste mennesket i hele universet. Men når ei jente ser pen ut, er det utelukkende fordi et annet menneske kan se henne, og kan bedømme utseendet hennes i forhold til skjønnhetsidealene i samfunnet vedkommende lever i. Det at du er vakker, er noe som er ditt eget - en del av deg selv som kommer til å være der så lenge du lever. Du er vakker uansett om du bruker sminke eller ikke; du er vakker når du er våken, du er vakker når du sover, og du er vakker når du gnir søvnen ut av øynene klokken halv seks en mandag morgen og håret ditt stritter til alle kanter uten at det spiller noen rolle; du er vakker fordi du er til, fordi du er enestående, fordi verden ville ha vært annerledes uten deg.

Det å se pen ut, er derimot noe helt annet. For det første er det noe som man ikke eier selv, men som er avhengig av andre menneskers evne til å se - ei jente kunne ha sett overjordisk pen ut, men utseendet hennes ville ha vært verdiløst dersom ingen, ikke engang hun selv, hadde kunnet se henne. For det andre er det å se pen ut tidsbegrenset - ei jente som ser pen ut når hun er 20 vil oppleve at utseendet hennes endrer seg frem til hun fyller 65, og da kan det være en stor fordel å ønske seg noe annet enn Botox og evig ungdom på 65-årsdagen. Og for det tredje kan det å til stadighet se nødt til å se pen ut være temmelig slitsomt; til slutt kan ei virkelig pen jente føle at utseendet fører til at hun ikke blir noe annet enn en estetisk utstillingsdokke for andre mens hennes virkelige jeg kommer i bakgrunnen.

…og dette innlegget er bare halvferdig - det kommer mer, men akkurat nå er jeg så søvnig at det en smule vanskelig å finne de riktige ordene.

Onsdag 8. Mai 2013

Den første blomsterkransen

Kjære, kjære venn…

Tusen ganger unnskyld at dette har tatt så langt tid, men har vært ufattelig sliten i det siste; det å bry seg så mye som jeg har gjort det siste året, har virkelig tatt på kreftene. På en god dag føler jeg meg omtrent som et rustent sveitsisk gjøkur fra den franske revolusjonens tid, mens på en dårlig dag kunne antagelig et nedgravd frygisk solur fra yngre steinalder tatt knekken på meg i de fleste sportsgrener; de dårlige dagene er det dessverre altfor mange av. I kveld kan jeg imidlertid gi deg gaven jeg skulle ha gitt deg for lenge siden - en gave utenom det vanlige, da du nå kan du ønske deg nøyaktig hva du vil, og jeg skal gjøre mitt beste for at du skal få det. I det minste vil jeg fortelle hvordan ønsket ditt kan oppfylles, for dette er den aller, aller første blomsterkransen i Håpets Blomsterkrans.

Det var forresten rørende å lese bursdagshilsenen din; du snufser og er forkjølet, stakkar, og det første du tenker på, er å sende en hilsen til meg; takk, vennen, takk - ordene dine varmet langt inn i hjertet, og det mener jeg oppriktig. Rart å tenke på hvor fort tiden går, og at vi har vært venner så lenge - slik at jeg er glad for at du omsider kan få denne vesle gaven, for det er ingen tvil om at du fortjener den.

Vet ikke om du har lest det jeg har skrevet her på brian.no, men det er noen ting man må få med seg for å kunne forstå denne gaven; bakgrunnen for kunstprosjektet kan man lese om i innledningen - dette er inspirert av to uerstattelige jenters død; to engler som døde så altfor tidlig. Hvis du lurer på hva Stillhetens Anemoner egentlig betyr, eller vil vite hvorfor du er så viktig og verdifull, håper jeg at denne siden kan gi deg svarene. Og her kan du finne ut alt om Håpets Blomsterkrans. Beklager at det tar litt tid å lese dette, men det er altså noe man må kjenne til for å kunne ha nytte av de tre edelblomstene du fikk av meg da jeg stod foran kveldshimmelen 11 minutter over klokken 11 tidligere i kveld - her er de:

1. Tilgivelsens Anemone

Jeg lover deg at jeg alltid vil skille mellom deg som menneske og de handlingene du gjør; jeg lover deg at jeg aldri kommer til å dømme det unike mennesket du er, eller kroppen din uansett hvordan den måtte se ut. Jeg setter en strek over alt som har skjedd, og lover deg at samme hva du enn har gjort mot meg tidligere, er dette tilgitt fra min side; morgendagen starter med rene, blanke ark.
Akk ja, vennen, når man har vært venner så lenge som vi har vært, er ikke nødvendigvis alt en dans på roser, men siden vi kranglet litt i telefonen for over ni år siden, har du vært en herlig venn som for tiden er den eneste som alltid husker fødselsdagen min. Uansett skal du vite at jeg nå setter en tykk strek over fortiden, og tilgir deg absolutt alt som måtte være å tilgi. På samme vis lover jeg deg at jeg aldri vil dømme deg uansett hva du enn måtte finne på; om du så skulle gjøre noe som er så fælt at du blir jaget av fjorten illsinte belgiske grevlinger og et desorientert dansk villsvin, foruten en stabel norske journalister, vil jeg aldri dømme deg som menneske, samme hvor uenig jeg enn måtte være i handlingene dine. Du er ei unik jente med en kropp laget av stjernestøv, og det samme er hjertet ditt; det er slik du alltid vil være i mine øyne, vennen; en høyst menneskelig engel formet av stjernestøv og tidløs skjønnhet som gjenspeiles i livsgnisten din; du behøver ikke å pynte deg for meg eller spille kunstige roller; det er nok at du er til.

2. Tillitens Anemone

Jeg lover deg at hvis du i fremtiden skulle føle deg virkelig ensom, vil du én gang få trøst eller oppmuntring fra meg; i likhet med en rød boks på veggen med påskriften “I nødstilfelle - knus glasset, trykk her”, bare at her er det snakk om en eneste, liten tankelilje: Tillitens Anemone. Om du noengang skulle være så deppa og nedfor at du føler at absolutt alle har sviktet deg, kan du minne meg på blomsten jeg gir til deg nå, og jeg lover deg at jeg den ene gangen vil gjøre mitt beste for å være der for deg uansett hvor mørk og dyster situasjonen enn måtte være.
Dette skulle i bunn og grunn være unødvendig å si da du vet at jeg ikke er den som svikter vennene mine selv om regnet fosser ned og alt virker håpløst, men likevel - her er Tillitens Anemone, ta godt vare på denne vesle edelblomsten, og minn meg på den om du noengang skulle trenge den, nå, eller langt inn i fremtiden, og jeg skal være der for deg. Det lover jeg.

3. Håpets Anemone

Jeg lover deg at om du kommer med et bestemt ønske, vil jeg enten selv oppfylle det, få noen andre til å gjøre det, eller fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre for å få ønsket ditt oppfylt.
Tenk nøye over hva du ønsker deg, vennen, og ta deg god tid - for dette er omtrent som en hilsen fremsagt av en lampeånd fra Tusen og én natt; her er jeg, klar til å gjøre mitt beste for å oppfylle ønsket ditt: Hva vil du jeg skal gjøre for deg…?

Håpets Blomsterkrans - spørsmål og svar

Og ettersom det kanskje også er andre som har lyst til å dele ut blomsterkranser til noen de bryr seg om, har jeg laget en liste med spørsmål - og svar - som jeg håper kan oppsummere hele prosjektet, og forhåpentligvis være til hjelp.

Hva er egentlig vitsen med dette?

Ja, hva er vitsen med kunst? Hva er vitsen med et dikt, en bok som får folk til å tenke etter, et fotografi, eller for den saks skyld en gul søppelbøtte på en kunstutstilling? Slik jeg ser det, er poenget med kunst at kunstneren skal kunne avspeile seg selv og følelsene sine i kunstverket, og dele dette med andre, slik mang en forfatter har klart med en klassisk bok, eller da Vinci gjorde med Mona Lisas gåtefulle smil. I løpet av det siste året har jeg vært vitne til mer sorg og smerte enn det er mulig å være vitne til uten å selv bli dratt ned i avgrunnen - flere av menneskene jeg bryr meg om, har forsøkt å ta sitt eget liv, mens andre ønsker å gjøre det, og det har vært lange, tunge dager fulle av uvisshet som følge av dette.

Kort sagt finnes det en dyster side ved samfunnet vårt som dessverre drukner i banal underholdning mediene serverer dag etter dag, og de få gangene skyggene kommer frem i lyset, tar artiklene som regel ikke tak i selve kjernen; når man snakker om spiseforstyrrelser, selvmord eller mobbing, må det mye til for å få et innblikk i smerten og historiene som ligger bak - leser man kommentarene i slike artikler, er det tydeligvis NAV-utgiftene som utgjør den største bekymringen, noe som kanskje sier litt om graden av empati. For dette er ikke tall i en statistikk, dette er ikke en utgiftspost, dette er ikke livløse gjenstander; det finnes ingen “anorektikere”, “selvskadere” eller “mobbeofre”; det finnes bare mennesker, vakre, váre mennesker - alltid, alltid mennesker. Sårbare mennesker som faller og prøver å reise seg igjen, gang på gang; forbigåtte, glemte mennesker som ingen bryr seg om å tørke tårene til. Små mennesker, større mennesker; mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men alle er de mennesker - like levende som du.

Etter å ikke bare ha lest et utall blogger av folk som virkelig sliter, men også engasjert meg så mye i disse menneskeskjebnene som jeg har krefter til, avspeiles de salte dråpene som sakte renner nedover kinnene deres i skumringslysets aftensang; med unntak av de to ukene jeg skrev “Slakt Grisen!”, har dette året vært en endeløs, utmattende rekke av bekymringer som har tømt meg for alt som heter energi; tro meg - det koster å bry seg. Men i stedet for å nå komme med melankolske, tungsindige ord om livets alvor, har jeg altså valgt å lage et kunstprosjekt som uttrykker det stikk motsatte: At selv når livet innhylles i en tåke av fortvilelse og motløshet, er det mulig å finne frem til livsgleden man trodde var tapt og la den folde seg ut foran stjernene; at ingenting er umulig; at det alltid, alltid finnes håp.

Hvorfor kan man bare dele ut Håpets Blomsterkrans i løpet av de tre minuttene etter 11 over 11 om kvelden? Hvorfor ikke når man vil?

Tja - hvorfor feirer man 17. mai i mai og juleaften i desember? Tenk deg en 17. mai-feiring der noen feirer 17. mai 17. mai, andre tar det dagen etter, atter andre venter til høsten, mens de som liker julenissen heiser flagget og går i 17. mai-tog på juleaften, samtidig som en festglad gjeng feirer juleaften 17. mai og andre gir hverandre julegaver i slutten av juli. Kort sagt - et salig kaos. Spørsmålet er: Blir det da ikke litt meningsløst å feire noe som helst?

For at det ikke forvirringen skal bli total i dette prosjektet, må man forståelig nok bli enige om et bestemt tidspunkt. 11 over 11 enkelt å huske, mørkt nok til at man kan se stjernene mestparten av året - selv om lyse sommernetter og sommertid ikke er så gunstig når man vil skue stjerneprakt; det er ikke for sent på kvelden for de fleste, og tre minutter er passe lenge selv om vinteren. Hovedårsaken til tidspunktet er likevel at dette skal være et kunstprosjekt åpent for alle, og selv det ensomste, mest utstøtte menneske skal kunne vite at hvis vedkommende står foran stjernene 11 minutter over klokken 11, kan han eller hun dele stillheten sammen med andre uten å bli stående utenfor. Når det gjelder klokken, kan man naturligvis stå foran kveldshimmelen så lenge man vil, men det vesentlige er at man er der i de tre minuttene - de gangene jeg selv har gjort det i forbindelse med utprøving av prosjektet, har jeg stilt opp noen minutter før; det er definitivt ikke meningen at man skal la seg stresse av sekundviseren.

…og det kommer naturligvis mange flere spørsmål og svar, men alt dette må renskrives først, noe jeg ikke har fått gjort enda; beklager at dette tar tid, men håper du forstår at denne bloggen ikke er som andre blogger, og krever mer arbeid enn å lære fem franske griser å synge nasjonalsangen i kor. Når jeg omsider får dette innlegget ferdig, kommer jeg også til å åpne kommentarfunksjonen slik at man kan kommentere dette; vil ikke gjøre det enda, for da blir jeg aldri ferdig. Uansett er dette kunstprosjektet åpent for absolutt alle - hvem som helst kan dele ut blomsterkranser til noen man bryr seg om.