Fredag 8. April 2022
Ute venter blomstene på sommeren
Noen tankefulle ord som jeg skrev i natt om krig og angst:
Når jeg ser mitt eget liv sett utenfra, er jeg tross alt bare et støvfnugg i universet, og uansett hva enn som skjer, kommer jeg til å måtte si farvel til denne verden en dag.
Så redd er jeg ikke, og det tror jeg ikke andre burde være heller, for både begynnelse og slutt er en del av helheten livet består av, og når man ser en vakker blomstereng der blomstene strekker seg mot sollyset som varmer landskapet en sommerdag, vet man at når vinteren kommer, vil skjønnheten og duften deres være borte, og kulden og tussmørket senke seg.
Men der og da er det ingen grunn til å bekymre seg for fremtiden; man får ta det som det kommer, dag etter dag, og sette pris på det man har i stedet på å fokusere på overfladiske ting som ikke gir noen mening - kort sagt gjøre det beste ut av øyeblikket man lever i, for denne dagen, dette øyeblikket er det siste i sitt slag, og kommer aldri tilbake igjen.
Derfor er det ingen grunn til å la angsten ta overhånd, for alle de uoversiktlige farene vi kunne frykte i verden rundt oss, er så uendelig små i den store sammenhengen, og etter hvert som tiden går, vil alt det som i våre øyne fortoner seg som betydningsfullt, svinne hen; om 100 år vil det vi opplever nå, være historie; om 200 år vil dette være noe som var for lenge, lenge siden, og om 300 år vil hele verden vi kjenner, tilhøre en helt annen tid som sakte forsvinner i historiens endeløse horisont; i glemselen.
Og kampen om disse små tingene som folk er villig til å ofre hele livet for; kampen om penger, rikdom, berømmelse, makt, ære; kampen for å komme først i køen og dytte andre unna seg - den kampen er totalt meningsløs i den store sammenhengen. Fra tid til annen kommer det mennesker som vil legge verden under sine føtter, og med krigens brutalitet gå løs på andre, slik romerne gjorde det, eller slik Djengis Khan gjorde det, etterfulgt av andre krigere, men alt som er igjen av de storslåtte drømmene deres idag, er ruiner. For 80 år siden var en annen mann ved navn Adolf på høyden av sin karierre og den tyske hæren virket uovervinnelig, før visjonen om Germania og tusenårsriket ble bombet i fillebiter, og han selv endte sine dager i en klaustrofobisk bunker.
Nå har man fått enda en som vil opprette et imperium i form av Putin, men alt man kan si om ham er at han er en stjerneidiot som burde vite bedre enn å bruke de siste årene av livet sitt til å spre vold og hat, for hadde han tenkt seg litt om og åpnet en historiebok, hadde han innsett hvordan det har gått med andre som innbilte seg at de kunne vinne ved hjelp av maktbruk før skjebnen til slutt vendte seg mot dem.
Slik at verken Putin eller en storkrig er noe å være redd for; man får bare ta det som det kommer uten å la angsten kaste skygger over tilværelsen; da mister man bare den dyrebare, uerstattelige tiden livet vårt består av; hver dag, hvert øyeblikk man lever har en verdi som man først vil kunne forstå dersom man blir riktig gammel og ser bakover, mot en fortid fylt av muligheter man ikke tok vare på.
Så ikke vær redd, for det er ingenting å være redd for; ute venter blomstene på sommeren, og over oss skinner stjernene.
- Brian
Si din oppriktige mening om dette innlegget
Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.