Søndag 15. Mars 2020

Under stjernene - 15. mars 2020

Skrev om Håpets Blomsterkrans i det forrige innlegget mitt, og her er beskrivelsen av tankene mine i kunstprosjektet i kveld:

15. mars 2020:

Skyene svevde over himmelhvelvningen, men kunne også se stjernene der jeg stod på balkongen - herlighet, hvilken skjønnhet er det som finnes der ute i denne uutforskede verden der intet menneske har vært; så ufattelig mange stjerner, så mange mysterier.

Kall meg gjerne poet og drømmer, men hva er vel et liv uten følelser …? Og mens jeg så på stjernene, ønsket jeg at jeg kunne se dem sammen med den fantastiske, gode venninnen min som jeg er utrolig bekymret for i forbindelse med viruset, men som jeg nå ikke kan møte - og det er så vanvittig vondt å vite at alt det man opplever nå, kunne vært unngått dersom folk bare hadde brydd seg litt; at viruset ikke var til å spøke med, var enkelt å se når man så hva som skjedde i Kina og Italia, og når vi advarte mot det, flirte man bare av oss og kalte oss hysterikere.

Og selv når coronaviruset hadde kommet til Norge, fortsatte man å kose seg og “leve livet”; noen måtte på liv og død feste, andre måtte på konsert; loppemarked på Deichman med mye folk, fulle ungdommer sist helg i Holmenkollen - livet skulle leves og alt skulle være så moro, og det var ingen kjente personer med autoritet eller norske “kjendiser” som i de første dagene av virusutbruddet gjorde noe som helst for å få folk til å våkne, og innse at dette var noe man måtte ta på alvor så snart som overhodet mulig; hadde man gjort det, kunne man klart å stoppe viruset før det fikk spredt seg.

Likegyldighet og egoisme side om side; meg, meg, meg, og enda en gang meg.

Og se hvor vi er nå; mon tro hvor mange som må dø før dette er over …?

Men tilbake til stjernene - er som sagt bekymret for venninnen min og tårene rant tidligere idag, så det er ikke så lett å tenke på andre ting akkurat nå; på den annen side kan man ikke unngå å bli fylt av en dyp og oppriktig beundring når man tenker etter hvor stort dette er; man føler seg så uendelig liten når man står der og skuer dette praktfulle synet, denne storslåtte himmelhvelvningen, dette skimrende havet av drømmer.

Likevel er det bare én ting jeg ønsker meg nå, og det er at den gode venninnen min skal bli frisk; hun er den beste vennen jeg noen sinne har kjent.

Bli frisk, fantastiske venn.

- Brian

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.