Søndag 15. Mars 2020

Fordi frykt er til for å overvinnes

Nå som coronaviruset smitter flere og flere, gatene er tomme, folk stenger seg bak låste dører, og fremtiden er helt uviss, forstår jeg godt at mange føler angst og uro. For min del har jeg forsonet meg med tanken om at jeg kanskje bare har uker eller måneder igjen å leve, noe jeg skrev om i det forrige innlegget mitt, så derfor føler jeg at det er på tide å senke skuldrene, og invitere deg til et vakkert kunstprosjekt som nå handler om å overvinne frykt.

Poenget er nemlig at det som virker så stort og skremmende sett med våre øyne - slik viruspandemien er - ikke er like stort dersom man sammenligner dette med noe større, og en grei måte å uskadeliggjøre frykt på, er å innse at det man frykter, egentlig ikke er noe å være redd for.

For la oss nå se oss selv i perspektiv; her bor vi, på denne relativt sett lille planeten, omgitt av et enormt verdensrom; et majestetisk hav av stjernekrystaller som er så stort at man umulig kan forestille seg hvor det ender og begynner, og uansett hva som enn måtte skje her på jorden - om det nå er virus, kriger, kaos eller håpløshet - kommer stjernehimmelen fortsatt til å være der rundt oss, en oase av trygghet og ro midt i en kaotisk og stressende hverdag.

Og motgangene man møter i livet ville vært mye enklere å overvinne hvis man ikke fryktet dem; i stedet for å se på meg selv som en som bor i en 2-roms leilighet i Oslo, Norge, der problemene man møter utenfor inngangsdøren er gigantisk store fordi VG også bruker store bokstaver til å beskrive dem, kunne jeg se på meg selv som en bor i dette fantastiske universet vi alle er en del av, men som tilfeldigvis er bosatt på denne vesle planeten, akkurat som jeg er bosatt i leiligheten min.

Den store fordelen ved å tenke slik og sette ting i perspektiv, er at alle de store problemene som man ellers ville bruke både tid og krefter på å frykte, blir så utrolig små når man løfter hodet og føler roen i stjernehimmelens skjønnhet; det er ingenting å frykte, ingenting å være redd for. Og det er derfor slik jeg også betrakter viruset for min egen del - for selv om jeg skulle dø som følge av dette, får det som skjer, bare skje; jeg kommer til å måtte dø en dag uansett, og til tross for at jeg en dag blir borte, kommer stjernene fortsatt til å være der og spre edelglansen sin ut over graven min.

For litt over seks år siden tok jeg fatt på et kunstprosjekt som jeg kalte Håpets Blomsterkrans, og som i det store og det hele handler om å kunne ta seg en pause fra hverdagens kaos i tre minutter fra klokken 11 over 11 om kvelden, og i stedet la tankene vandre og filosofere litt over livets mysterier; et prosjekt som jeg beskrev med disse ordene:

- - - - -

Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på.

Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod.

Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.

Her er et eksempel på hva jeg tenkte på i løpet av disse tre minuttene da jeg begynte med dette:

- - - - -

10. februar 2014:

Så noen ord om tankene mine i løpet av de tre minuttene i kveld; stod litt lenger enn til 23:14, noe som førte til at det ble mange filosofiske tanker. Også i kveld var det overskyet, himmelen var like sørgmodig som igår, og det regnet litt. Men bak alt dette stråler fortsatt stjernene, og jeg tenkte på hvor magisk tiden i bunn og grunn er; stjernelyset vi kan se en skyfri natt, er jo ingenting annet enn budbringere fra en fjern fortid - det viser hvordan stjernene så ut for lenge, lenge siden. Mens vi står her og kan betrakte dette i en helt annen tid.

Når man tenker på verden rundt oss, betyr også tiden så utrolig mye mer enn man kanskje tenker over i hverdagens kjas og mas. Hadde jeg vært født for 200 år siden, hadde dagliglivet idag fortonet seg som det reneste science fiction i mine øyne, og det samme gjelder menneskene jeg kjenner. Hadde jeg blitt født 200 år inn i fremtiden, hadde de samme, levende menneskene vært en fjern fortid for meg, og historiebøkene kunne fortelle om tiden de levde i. Dersom jeg hadde sett etter blant gamle, for lengst mosegrodde graver på kirkegårdene der ingen lenger brydde seg om å sette ut blomster, kunne jeg muligens finne gravene til vennene jeg kjenner idag - for meg ville de ha hørt til fortidens glemte tanker.

Der jeg stod ute på balkongen og så foran meg, tenkte jeg også på hvordan bygningene rundt oss kommer til å endre seg i tidens løp; der hvor det er tent små lys idag som et livstegn fra menneskene som bor der, kommer det i fremtiden til å være tomme, forfalne ruiner før man kanskje bygger noe nytt, og det samme gjelder gamle hus man kan få øye på her og der - en gang var de splitter nye, og oldemoren som så vidt klarer å komme seg frem ved hjelp av rullatoren sin, var en gang en sprudlende 12-åring som fniste og lekte med venninnene sine. Og der jeg står idag, kommer det i fremtiden til å gå mennesker jeg aldri kan lære å kjenne, mennesker som aldri vil vite at jeg levde i denne leiligheten i en tid som i deres øyne vil være en fjern fortid.

Vi er alle fanget i tiden, ingen av oss kan bestemme når vi blir født, men samtidig er det pussig å tenke på hvor heldige vi egentlig er som lever på samme tid som vennene våre - hadde vi levd i et annet århundre, hadde vi aldri blitt kjent med dem. Så mye betyr tiden; tiden vi kan prøve å forstå ved å tenke på hvor gammelt lyset fra stjernene som lyser opp himmelhvelvningen, faktisk er. Tiden, som helt tilfeldig har ført oss sammen med menneskene vi kjenner.

Uansett er jeg glad for at jeg kan skrive dette til deg nå, for hadde jeg blitt født om 200 år, hadde du vært et bilde man kunne finne i en gammel, nedstøvet bok på loftet, og hadde jeg vært født om 50 år, hadde jeg sett en gammel dame som hadde vanskeligheter med å krysse gaten; en skrøpelig, gammel dame jeg antagelig aldri hadde blitt kjent med. Så mye betyr tiden, tiden som rommer både livene våre og stillheten i stjernelysets skjønnhet.

- - - - -

Flere eksempler samt en nærmere beskrivelse av prosjektet finner du på denne siden.

Disse tre spesielle minuttene foran stjernene har jeg, så sant det lar seg gjøre, fortsatt med i løpet av disse seks årene, og siden det er så mye frykt og angst der ute på grunn av viruset, vil jeg også invitere deg og alle andre som ikke har det så bra nå til å dele stillheten med meg i løpet av disse tre små minuttene - selv om vi bor på hvert vårt sted og aldri kommer til å møte hverandre. Og skulle du ha lyst, er du velkommen til å kommentere her og fortelle hva du tenkte på akkurat denne kvelden.

For til tross for at vi ikke kan overvinne viruset i seg selv, kan vi overvinne frykten for det; frykt er til for å overvinnes, og i forhold til stjernehavet rundt oss, blir selv store problemer bitte, bitte små.

Ikke vær redd, for det er ingenting å frykte; ingenting å være redd for.

- Brian

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.