Torsdag 12. Mars 2020

Coronaviruset: Dømt til å dø

For snart to uker siden skrev jeg innlegget Ikke vær redd, min venn, og i løpet av de to korte ukene har situasjonen eskalert voldsomt her i Norge, slik at de som hadde litt angst den gang, nå antagelig er mer eller mindre livredde. Folk hamstrer varer i butikkene etter beste evne, og den utviklingen jeg adverte mot - kampen for den sterkestes rett - begynner dessverre å gjøre seg gjeldende; det er alles kamp mot alle, og den som kommer først i køen, river til seg de siste rullene med toalettpapir.

Hvorfor er vi kommet dit vi er nå? Hvorfor reagerte man ikke fra politisk hold og stengte grensene tidligere, mens det fremdeles var tid? Hvorfor måtte folk på liv og død reise på ferie når man så hvor farlig utbruddet var i Kina, og være ultrasosiale etter at de hadde kommet hjem? Hvorfor fortalte man øyelegen på Ullevål at han kunne gå på jobb selv om han mistenkte at han var syk? Hvorfor ble stemmene til de som tok dette på alvor druknet og hånet av folk som absolutt ville bagatellisere viruset, og “leve livet” som om ingenting var hendt, slik som ungdommene som drakk seg dritings i Holmenkollen forrige helg …?

Det er så mange “hvorfor” at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men det som er sikkert, er at man ser resultatet av dette nå, og i og med at man vil spre smitten utover i tid, noe man ser i den seneste risikorapporten der man regner med at rundt 2,2 millioner - 42% av befolkningen - vil bli smittet i løpet av året. Når man leser om friske og sunne folk som beskriver coronaviruset som å være i helvete, kan man forestille seg hvordan dette vil kunne oppleves av noen som ikke er fullt så frisk og sunn. Det vil simpelthen bety døden for mange, altfor mange.

For min del er helsen min ikke den beste etter en bilulykke jeg hadde da jeg var barn, og hvis jeg får viruset, vet jeg at kroppen min med stor sannsynlighet ikke vil være sterk nok til å vinne denne kampen, slik at jeg kommer til å dø; hverdagen er allerede tung nok, selv uten coronavirus. Uten at det finnes noe som kan hindre dette; ingen vidundermedisin, ingen vaksine. En trist tanke, men det som nesten er litt paradoksalt, er hvor lite det er som skal til; hadde aldri sett for meg at noe så prosaisk som det å holde et lommetørkle på feil måte, eller uforskyldt ta på en gjenstand skulle være det som kunne bety forskjellen på liv og død for min del; å måtte ta farvel med vennene mine, å aldri få oppleve sommeren; å aldri mer få se stjernehimmelens prakt.

Så jeg kommer til å dø. Kanskje om noen uker, kanskje har jeg fortsatt noen måneder igjen å leve slik at jeg kan få med meg denne sommeren. Høsten tør jeg ikke å håpe på. Og selv om jeg mot alle odds skulle klare å ikke bli smittet av viruset i løpet av det kommende året, venter døden der i det fjerne; kanskje neste år, kanskje om 5 år; kanskje om 10 - uansett kommer jeg ikke til å slippe unna; en dag kommer jeg til å dø, samme hva jeg enn gjør. Hvorfor da være redd, når dette er en skjebne som er en del av livet mitt, på samme måte som hodet og hendene henger sammen med resten av kroppen …?

I øyeblikket jeg ble født, begynte en usynlig klokke å tikke ned tiden jeg hadde igjen å leve, og disse årene jeg har levd her på denne kloden, har ikke alltid vært like snille mot meg; likevel sier jeg tusen takk for at jeg har fått denne unike gaven som består av tid til å leve - samtidig må jeg kunne akseptere at denne tiden ikke er uendelig, og at den usynlige klokken som tikker ned tiden jeg har igjen, en dag vil komme til sluttpunktet, og det ikke vil være mer tid igjen.

Rart å tenke på at mange tror at livet handler om å oppnå rikdom eller berømmelse, gjerne sammen med mest mulig nytelse, mens det virkelig verdifulle - tiden - er noe man tar som en selvfølge, og gjør ofte banale ting for å få tiden til å gå. Men det er først når man ligger der og vet at man kanskje bare har uker eller dager igjen å leve at man innser tidens verdi; selv den aller, aller rikeste ville ha vært villig til å ofre hele formuen sin for å kunne utsette døden med litt tid. Så uendelig dyrebar er tiden, og så lite pris setter vi på den i forhold til det den faktisk er verdt.

Ja, døden er en del av livet, og til tross for at den ikke er behagelig å tenke på, er den ikke noe å frykte; i bunn og grunn skiller ikke døden seg så mye fra en time hos tannlegen - det er ikke noe man gleder seg til, men vil man ha tenner i stedet for et gebiss på nattbordet, er det bare noe man må gjennom; vil man leve, må man også akseptere at livet man har fått i gave, en dag vil ta slutt. Uten at det er noen grunn til å være redd; det man derimot burde være redd for, er å ikke sette pris på tiden som fortsatt er der; livet er altfor verdifullt til å sløses bort på å være redd.

Derfor kommer jeg til å være her så lenge jeg kan og håpe at det på mirakuløst vis kan dukke opp noe som kan stoppe spredningen av viruset, men hvis tallene i risikorapporten slår til, har jeg 58% sjanse for å ikke bli smittet og overleve dette året, og 42% sjanse for å stryke med. Temmelig dårlige odds, spør du meg.

Men ikke tenk på meg nå, for jeg er bare et lite menneske som verden kan klare seg uten. Tenk i stedet på alle de fantastiske menneskene som er der ute; eldre folk som ikke lenger er unge, men som andre kunne ha mye å lære av; tenk på alle de svake og syke som ikke kan løpe maraton, men som definitivt er flotte, uerstattelige mennesker; tenk på alle dem som kommer til å dø i fryktelige smerter som følge av dette.

Det var så lite som skulle til for å hindre denne katastrofen, men likevel ble det ikke gjort.

Selv om jeg bare er den jeg er, et lite menneske som ikke legger vekt på titler eller store ord, hadde det likevel vært koselig å kunne føle solstrålenes varme neste sommer, en sommer både jeg og mange andre antagelig aldri kommer til å få oppleve.

- Brian

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.