Søndag 1. Mars 2020

Coronaviruset: Tid for samhold, ikke egoisme

Som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt, er det når faren truer at får man øye på det verste - og det beste - i menneskenaturen, og folk viser sitt sanne jeg. Derfor er det direkte skremmende å se enkelte reaksjoner på dette viruset; man får nesten assosiasjoner til en viss politisk ideologi fra 1930-årene.

Et anonymt innlegg publisert i Kvinneguidens forum om morgenen 28. februar som nå er blitt slettet, hadde tittelen “Mennesker jævla hodeløse høns!”, med denne spontane teksten:

Hadde ikke gjort noe om flere døde. De som kaster bort ressursene til helsevesenet nå bare pga eget hysteri.

I innlegget Jeg er redd! Ikke for coronsviruset, men for folk fant jeg denne oppriktige kommentaren, som senere også er blitt slettet av moderator, men her sier man det rett ut:

Synes egentlig de bare kan dø. Så er vi kvitt dem

Ja, så er vi kvitt dem. Men hvis du tror at dette bare er noen få, ekstreme eksempler på hva man gir uttrykk for i dagens situasjon i et samfunn som oser av toleranse og medmenneskelighet, i alle fall på overflaten, må jeg dessverre skuffe deg - for gang på gang finner man mer moderate kommentarer som i bunn og grunn gir gjenklang av det samme menneskesynet, nemlig at dette viruset ikke er verdt oppmerksomheten det får, da de som risikerer å dø av det, bare er syke gamlinger som ville ha strøket med uansett. Pføy - hva skal man med den slags; slike folk er jo bare i veien.

Greit nok - ingen lever evig og vi skal alle dø, men fortjener selv ikke et sykt eller gammelt menneske å leve noen år til, eller er vi kommet dit hen at disse menneskene ikke lenger betyr noe som helst, og bare kan dø uten videre? At det ikke spiller noen rolle at andre kan få komplikasjoner av viruset, så lenge jeg får leve videre? Hva pokker gjør egentlig coronaviruset med oss, nå som vi har en fare mot vår egen velferd stående rett utenfor inngangsdøren vår …?

Videre har man de likegyldige som flirer av hele situasjonen, og oppfatter den som grunnløst hysteri - og følgelig mener å ha full rett til å fortsette livet som før; i verste fall risikerer man noen dager med lette, influensalignende symptomer. Pytt, pytt. La oss reise på ferie til den andre siden av kloden, og kose oss. Pytt, pytt.

Igjen ser man den fantastiske “meg, meg, meg, og enda mer meg”-tankegangen, for det man ser fullstendig bort fra her, er at så lenge man er smittebærer, sprer man smitten videre, og for dem som har svekket helse fra før av, blir dette et spørsmål om liv og død: Det finnes faktisk mennesker der ute som gjerne vil leve, men som kan få forkortet livet sitt på grunn av tåpelig egoisme; en bestemor, en bestefar, en diabetiker; ei jente med hjerteproblemer - bør man ikke ta litt hensyn også til dem …?

Poenget er at skal man for alvor få bukt med viruset, er det beklageligvis verken tid eller sted for å glane på sitt eget speilbilde og la resten av verden tilpasse seg ens egne ønsker om hvordan livet kan bli mest mulig behagelig, men dette er simpelthen krig mot en liten, men svært så aggressiv motstander som allerede har tatt flere tusen menneskeliv, og skal man kunne vinne denne krigen, kan man bare gjøre det med samhold, ikke egoisme; “meg, meg, meg, og enda mer meg”-tankegangen kan man spare til roligere tider når dette er over.

Etter alle tabbene som er begått hittil, er det blodig alvor for dem som er i risikosonen for å få komplikasjoner av viruset - dette er ingen spøk man kan feie under teppet ved å late som om problemet ikke eksisterer: Coronaviruset er i Norge her og nå, og frem til man finner en vaksine, burde det etter min mening være en - unnskyld uttrykket - fordømt plikt å hjelpe til slik at færrest mulig dør av dette.

Vi kan takke all reisingen hit og dit for at viruset har spredd seg så raskt; skal man reise, gjør man det kun hvis det er ytterst nødvendig - feriereisen til Kina kan man vente med til dette er over. Å ha et beredskapslager hjemme er greit, men hamstring av varer som man selger til blodpris på bruktmarkedet er helt forkastelig; man skal dele overskuddet av det man har med vennene sine da det er det ekte vennskap handler om.

Hadde man visst bedre i 1918, og tatt opp kampen mot spanskesyken da den først dukket opp, kunne man forhindret at mellom 40 og 100 millioner døde, og det samme gjelder dagens situasjon; dersom viruset får spre seg uhemmet uten at folk tar hensyn til smittefaren, er det ikke umulig at det muterer et sted på veien, og at de som idag ler av dette, kan få likegyldigheten sin midt i fleisen når de selv risikerer å stryke med: Et aggressivt virus er og forblir et aggressivt virus, og skal man få dette under kontroll, må man brette opp ermene, og bidra til at dette ikke ender i vårt århundres store katastrofe.

Situasjonen er rett og slett så alvorlig at nå er det tid for samhold og gjensidig solidaritet, ikke egoisme.

- Brian

P.S.: Siden det etter alt å dømme finnes mange der ute som har fått angst for viruset, kan man på egen hånd muntre dem opp; alternativt kan kanskje det forrige innlegget mitt - Ikke vær redd, min venn - være til hjelp; man må ta dette på alvor, men uten å la frykten ta overhånd. D.S.

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.