Onsdag 27. September 2017

Naboer og spøkelser

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt livstegn fra meg så lenge, men håper du kan tilgi meg når jeg forteller hvorfor.

For etter at M. gikk bort, føles det omtrent som å sitte igjen med knuste glasskår av det som tidligere var noe uendelig verdifullt; det fantastiske mennesket hun var, er ikke lenger til, og visstheten om at det eneste som er igjen av henne, er en gråsvart gravstein, kjennes like tung som steinen selv; en viktig del av verden er borte for alltid - et tomrom som aldri kan bli fylt igjen.

Samtidig føler jeg at noe må være fundamentalt galt i samfunnet rundt oss når ei jente som ble misbrukt som barn, forsøkte å ta livet sitt som 9-åring, ble voldtatt første gang som 13-åring, og dør som 21-åring - samtidig som ingen blir stilt til ansvar; ingen bryr seg, og alt går videre som om ingenting hadde skjedd; var livet hennes virkelig så lite verdt …?

Derfor har jeg til tider vært langt, langt nede i løpet av det siste året; en skygge av den ukuelige optimisten jeg vanligvis er, og selv om jeg har forsøkt å gå videre, har jeg stort sett ikke kommet av flekken; det eneste lyspunktet har vært musikken, der det sakte går fremover med spillingen.

Nå har jeg imidlertid funnet ro i sjelen og begynt å skrive igjen, og hovedgrunnen til det er at jeg endelig kan sove litt uten å bli plaget av de forrige naboene, som nå - takk og lov - har flyttet ut. Den nye naboen er ei snill og hyggelig jente, og alt jeg kan si om henne er at hun har et strålende smil; som kjent er andre mennesker verdifulle i mine øyne fordi de er levende mennesker uten at jeg bryr meg om deres sosiale status; det er ikke sminken eller fasaden som betyr noe - det er mennesket selv.

Som jeg har skrevet på en bitte liten oppmuntringshilsen en smilende Lego-figur holder i hånden:
    Det er ikke de store ordene som forteller mest, men de små;
    det er ikke de store handlingene som endrer verden, men de små
    - for kunst handler ikke om gamle malerier i et nedstøvet museum,
    men om et uventet smil som lyser opp en grå regnværsdag.

På den annen side kan jeg forestille meg at inntrykket den nye naboen må ha fått av undertegnede, antagelig kunne ha fått en måpende torsk til å søke asyl i frysedisken på REMA; jeg håper hun har så mye sans for humor at hun ikke tror at jeg er en sulten zombie som venter på å komme ut av skapet, selv om det er sikkert som i banken at jeg på et eller annet tidspunkt klarer å dumme meg ut.

Da jeg eksempelvis flyttet inn, tok jeg med meg en sorgløs rock’n roll-innstilling sammen med musikken, trampet som en gravid flodhest, kunne begynne å spille gitar med forsterker midt på natten, og var oppgangens ubestridte mareritt. Når folk klaget, skjønte jeg ikke hvorfor ikke andre også kunne tenke som meg - slapp av, folkens; verden går da ikke under om man begynner å spille litt rock klokken tre om natten; det er noe man må tåle når man bor i nærheten av en kommende rockestjerne. Problemet er bare at naboen som skal tidlig på jobb, trolig ser dette fra et helt annet perspektiv, og den illsinte damen som bodde under meg da, har all min medfølelse; det er flaut å erkjenne det idag, men den gang var jeg omtrent en like god nabo som et halvt dusin eggkastende pøbelunger på Halloween som med djevelske smil ser på deg og forteller sukkersøtt at de jo bare leker.

Likevel - livet går videre, man blir klokere etter hvert som årene går; idag går jeg bokstavelig talt på tærne for å ikke forstyrre naboene, og prøver etter beste evne å ta hensyn der jeg kan. Men for å si det rett ut: Karma is a bitch. For noen år siden fikk jeg nye naboer, og siden jeg respekterer andres privatliv, skal jeg ikke gå i detaljer, men det er noe ved enkelte lyder virkelig som går en på nervene, som lyden av kritt som skrapes mot en tavle. Særlig var det to typer lyder i leiligheten over jeg straks kjente igjen; den ene var lyden av en ball som ble kastet mot gulvet. Den andre var blytunge, infernalske drønn, gjerne midt på natten, som begynte helt uventet og varte en god stund: BUUUUUM. Pause. BUUUUUUUM. Litt lengre pause. BUM. BUUUM. Pause. BUM-BUM-BUM-BUM. Og så videre. Hos meg hørtes dette ut som jordskjelv som burde gitt solide utslag på Richters skala, men lenge trodde jeg at dette var et resultat av naboenes sexliv, så jeg fant meg tålmodig i dette. Karma is a bitch.

Etter at en av dem midlertidig flyttet ut, og bare den andre ble boende, gikk jeg bort fra hypotesen om at det var sex som var årsaken til bråket; selv med intens onanivirksomhet kunne neppe en enkelt person lage så mye støy med mindre han hoppet rundt mens han utførte unevnelige handlinger - altså måtte det finnes en annen mistenkt. Mistanken ble rettet mot et mystisk dyr jeg ikke så mye til; hvilken art det elskelige dyret tilhørte, var jeg også usikker på, men det minnet om en hund. Kunne dette være Udyret selv, den onde beistet og herskeren av underverdenen i leiligheten over, som hadde terrorisert meg så lenge …? Sherlock-instinktet fortalte meg at jeg var på rett spor; en hund som rett og slett våknet midt på natten og tok fatt på morgengymnastikken. Noe som skapte så mye støy at dette ga assosiasjoner til utbruddet av 3. verdenskrig.

Men av og til inntreffer det hendelser som snur opp-ned på hele tilværelsen, og da jeg så “Visning”-skiltet kunne jeg neppe øynet større lykke enn om jeg hadde vunnet førstepremien i Lotto og en tur til Bahamas. Skjønt - som offer for psykiske traumer forårsaket av en hoppende hund var jeg passe desperat før visningsrunden: Hvem ville bli den neste naboen? I bunn og grunn er en ny nabo et skjebnelotteri man har null oversikt over; den neste naboen kunne like gjerne bli en sint islamist som rettet en fatwa mot meg, en som kjøpte leiligheten for å så leie den ut til et kollektiv av festende Hells Angels-medlemmer, eller en dyrevenn med tre hoppende hunder, fire katter og en skilpadde. Hadde jeg vært eiendomsmegler, hadde jeg for lengst gjort det obligatorisk for naboene å måtte svare på 20 spørsmål i en runde av “Nødt eller sannhet” på visningen.

Så hva kan man gjøre for å tiltrekke folk av det rolige slaget …? Da jeg spurte noen jeg kjenner om råd, ble jeg fortalt at det var umulig. Skjønt - ingenting er umulig bare man er kreativ nok; dersom en 70-årig bestefar stiller opp splitter naken i døråpningen, ønsker de kommende nye naboene hjertelig velkommen og spør om også de setter pris på sosiale nudistmiddager, vil man antagelig utelukke flere potensielle kjøpere; det samme er tilfelle hvis man går løs på en ustemt gitar og av full hals synger “Mil etter mil” så falskt man bare kan gjennom hele visningen, eller gang på gang roper “Dø, din perverse tomat. Til ketchup skal du bli” akkompagnert av en bongotromme. Problemet er at hvis noen kjøper leiligheten med denne forhåndsreklamen, kan man forvente å få en nabo som hyler ved fullmåne.

Et alternativ som kunne ha fungert, er rett og slett å tapetsere sitt eget vindu ut mot gaten med en stor plakat med påskriften: “Rolig nabo søkes”. Andre, mer drastiske alternativer med svart humor er tekster som “Velkommen til helvete. Jeg har ikke dusjet siden julevasken i 2001”, eller “Rolig nabo søkes. Død eller levende, men helst død”.

Uansett ble det til slutt den snille, hyggelige naboen med det strålende smilet som bor der nå, men hvorfor hun flyttet akkurat hit, er fortsatt et mysterium jeg ikke har svar på; hvis hun befinner seg i eliteserien, er undertegnede på nedrykksplass i 8. divisjon.

I alle fall vet hun neppe at hun har fått en kunstnerisk nabo som meg til tross for at jeg alltid ser sliten ut og for tiden har klesstil som en uteligger, samtidig som jeg har utviklet allergi mot hoppende hunder. Forresten er det merkelig hvordan man endrer seg med alderen - hadde alle i en oppgang vært småunger, hadde vi lekt døgnet rundt; to decennier senere blir den sosiale kontakten redusert til et høflig, men reservert “Hei” når man møter naboen, og den dagen man glemmer hvor man har lagt gebisset, sitter man i et rom sammen med 17 andre på gamlehjemmet og klager over hvor ensom man er.

Og siden vi snakker om naboer, kan jeg presentere begynnelsen på en liten fortelling om to spøkelser som får en ny nabo - som jeg tok fatt på etter at skrivelysten kom tilbake:

- - - - -

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.