Mandag 16. Januar 2017

Musikkens magiske verden

Setter du pris på rock og skulle ha mulighet til å låne en tidsmaskin og dra tilbake i tiden, er det to små konserter du burde ha oppsøkt. Den ene var en ubetydelig konsert i Liverpool i oktober 1957 med en obskur gruppe som kalte seg The Quarrymen, der en kvisete 15-åring ved navn Paul for første gang stod på scenen sammen med en eldre kar som het John. Den andre konserten var i bunn og grunn ingen konsert; bare en av dagene der en ukjent engelsk 17-åring tjente småpenger på å opptre som gatemusikant på Egertorget i Oslo.

Hadde du spurt folk den gangen om det var noe spesielt med disse anonyme tenåringene, hadde de antagelig bare ristet på hodet. Noen få år senere var musikkverdenen snudd på hodet, og både Beatles - anført av duoen John og Paul - og Rolling Stones samlet horder av hylende fans hvor de enn viste seg; den ukjente 17-åringen som spilte og sang på Egertorget, var forresten en viss Brian Jones, som fikk en helt annen velkomst da han kom tilbake til Norge seks år senere.

Nei, Rolling Stones-konsertene i Sjølysthallen i 1965 blir neppe glemt av dagens pensjonister, og det samme gjelder alle som fikk høre The Beatles på scenen i 1960-årene, men likevel kan man spørre seg om hvor man finner musikkens ærlige, likeframme sjel: Er det på den gigantiske konserten med superstjernene alle kjenner til, eller er det på den nesten tomme konserten med de samme musikerne noen år tidligere da ingen hadde hørt om dem, der de hadde god tid til å hilse på publikum både før og etter spillingen? Er det i det velkjente lydopptaket av en kjent sang man har hørt så mange ganger tidligere, eller var det i pianotonene som fylte et mørkt rom bare opplyst av et par blafrende stearinlys, der man for aller første gang kunne høre en uferdig versjon av denne sangen bli spilt av komponisten selv …?

For verken kunst eller musikk handler om penger, berømmelse eller perfeksjon; det handler om å kunne avspeile følelsene sine i det man skaper - enten det er snakk om et maleri, en bok eller en sang, og nettopp derfor kan det å fokusere på de små kunstnerne være langt mer meningsfylt enn å beundre de store; naturligvis kunne man gjøre som resten av flokken, og stille seg i en lang kø i Louvre sammen med kinesiske turister for å se Mona Lisas berømmelige smil et kort øyeblikk - men mon tro om det ikke hadde vært mer interessant å kunne hilse på Leonardo da Vinci på et gatehjørne i Firenze i 1503, og spørre ham hvordan det gikk med det nye maleriet av den mystiske damen; skravlet hun mye mens hun satt modell, eller bare smilte hun for å dekke over latteren som lå på lur?

Derfor burde man aldri glemme at verdien og skjønnheten i kunsten ikke ligger i dyre gjenstander bak tykt glass på et museum, men i livet, følelsene og tårene til dem som skapte dette, og likedan i følelsene til alle som opplever kunsten; verdens vakreste bok ville ikke ha vært annet enn en bunke gammelt papir om ingen kunne lese den. Det samme gjelder musikk - når det kommer til stykket, er jo ikke lyd annet enn trykkbølger i luften som vi kan oppfatte takket være ørene våre; det som gir musikken liv, er menneskenes følelser og drømmer; for noen kan enkelte sanger vekke gode, trygge minner; for andre kan de samme sangene åpne en dør til fortiden som man ønsker å holde lukket. Musikk handler ikke om noter, rytme, plater, opphavsrettigheter eller kjendisstatus; musikk handler om menneskesjelens måte å kommunisere på i tid og rom - uten å måtte bruke ord.

Tenk over det neste gang du hører noe av Bach; ikke hør på musikken, men drøm deg tre hundre år tilbake i tiden, og lytt til sjelen hans gjennom tonene du hører; hva tror du han følte da han laget dette …?

- - - - -

Men det er ikke nødvendigvis Bach eller Tsjajkovskij‪ man må høre på eller kunne spille for å få glede av musikkens univers - når til og med en (u)musikalsk analfabet som undertegnede klarer å spille noe uten at dette automatisk fører til verdens undergang eller invasjon av grønne, kvakkende ender fra det ytre rom, kan også du klare det, så unnskyldningen “jammen, jeg kan jo ikke spille” teller ikke; du kan definitivt spille, og det jeg klarer, klarer du‭ ‏dobbelt så godt. Og siden musikk som tidligere nevnt handler om noe langt mer enn noter eller rytme, kan den også brukes til helt andre formål enn å bare spille eller lytte til en sang.

En ting er hvordan musikk påvirker psykisk helse, da musikk kan være en langt mer effektiv medisin enn all verdens piller, noe man lett kan forstå hvis man tenker etter hvordan musikk er bygd opp; ikke ulikt matematikk er musikkens verden en ryddig verden der alt har sin rette plass; en trygg, forutsigbar verden der man har kontroll og der ingenting er overlatt til tilfeldighetene - i motsetning til kaoset som kan prege et menneskeliv. Når man setter seg foran et piano og trykker på E-tangenten, hører man simpelthen lyden av en E, som i en kromatisk skala alltid blir etterfulgt av en F; ingen vonde følelser, ingen vemod, ingen spørsmål om hva som er meningen med livet eller døden: Bare en E og en F. Så vidunderlig enkelt.

For min del har jeg i løpet av det siste året pugget skalaer forlengs og baklengs i tankene, samtidig som timene har flydd avgårde mens jeg har spilt - og kan konkludere med at når man først fyller hodet med E-er, F-er, dur og moll og konsentrerer seg fullt ut om dette, får man ikke tid til å gruble på noe annet; det blir nesten som en meditativ tilstand som tømmer hjernen for all verdens bekymringer, der E-ene og F-ene er det eneste som betyr noe. Så jeg vil absolutt anbefale mennesker som sliter med depresjon, selvskading eller andre typer problemer å begynne å spille musikk, rett og slett fordi dette er et alternativ til å synke i en bunnløs avgrunn av oppgitthet og dystre tanker; musikkens verden er en oversiktlig verden der det alltid finnes håp, der det finnes løsninger på ethvert problem.

En annen ting musikk kan brukes til, er å komme seg ut av den triste spiralen som kalles ensomhet. For gutter som føler seg ensomme, kan et praktisk råd være å lære seg å spille et instrument - man behøver ikke å være et musikalskt geni for å kunne spille tilstrekkelig til at man kan finne en rockegruppe eller et band som mangler en trommeslager eller bassist. Eller man kan henge opp en lapp i den lokale musikkbutikken der man søker nye bandmedlemmer og starte en verdensberømt death metal-gruppe på egen hånd. Og har man først blitt en del av et musikkfellesskap, vil en helt ny sosial verden åpne seg ettersom det alltid er noen som kjenner noen andre - plutselig blir man invitert til fester som vanligvis ville ha vært lukket, og kan snakke med folk man ellers ikke hadde blitt kjent med. At man fortsatt kan føle seg ensom bak en tøff rolle på scenen, er en annen sak. Hvordan det er med jenteband og miljøet rundt bandet, har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg skulle anta at det er som hos gutta - med både samhold og intern rivalisering innenfor bandet, og et sosialt miljø utenfor. Fuck ensomheten, gi rocken en sjanse.

- - - - -

Hvordan skal jeg lære meg å spille da, lurer du kanskje på. Hva er bedre - å begynne å pugge skalaer til man rekker å bruke gebiss før man kan ta fatt på Fader Jakob, eller et gjør-det-så-enkelt-som-mulig-kurs der man kan spille gitar med én finger, og i løpet av et kvarter komme på nivå med Elton John på piano? Vel - det er opp til deg; før i tiden måtte man vrenge lommeboken for å kjøpe dyre lærebøker, men nå finner man det meste på biblioteket eller gratis på nettet.

Det man imidlertid bør passe seg for, er å tro på mirakler - ja, jeg vet at nå om dagen skal alt gjøres så enkelt som mulig, og i utgangspunktet velger man nivå selv; er målet å spille pønk, rekker det å kjøpe en gitar, stemme strengene, lære seg tre grep, skru forsterkeren på maks, og skremme vettet av nabolaget. Er målet å spille black metal, er det nok å kjøpe en gitar og en bensinkanne, sette fyr på gitaren mens man kauker kryptiske besvergelser av full hals, og satse på at Mørkets Fyrste ordner resten.

Men er målet å virkelig lære seg å spille, vil man raskt finne ut at det å ha oversikt over et hav av akkorder og musikalske begreper ikke er så enkelt, slik at man kan bli fristet til å gi opp før man har startet, eller å satse på enkle løsninger som lover litt for mye; hadde alle kunnet bli like gode som Mozart i løpet av en helg, hadde han ikke vært så kjent som han er. Poenget er at selv om musikk er enkelt å lære seg på de aller enkleste nivåene, trenger man tid for å komme seg videre, og dette tar som regel noen år. Spørsmålet er likevel om det er mulig å fremskynde denne prossessen litt ved å bruke tiden bedre; det er typisk at man kanskje bruker en halv time daglig på å øve å spille, samtidig som man uten å nøle tilbringer to timer foran en amerikansk TV-serie - hva om det gikk an å spille mens man gjorde andre ting; døgnet har tross alt 24 timer …?

Det er dette jeg selv har eksperimentert med etter at jeg begynte å spille igjen - å rett og slett bruke tiden mer effektivt, slik at øvingen går fortere. Resultatet er at jeg har pugget skalaer og noter før jeg har sovnet i stedet for å telle sauer, etter å ha våknet ligger jeg iblant i halvsøvne og øver med fingrene ved å spille på madrassen, og har funnet ut at det går helt greit å spille på en bok, eller hva som ellers måtte være tilgjengelig, mens man ser en film. Ettersom jeg objektivt sett er talentløs hva musikk angår, er jeg omtrent like rask som en som kjører en trehjulssykkel mens andre suser av gårde i sportsbiler, men det går sakte fremover; jeg skulle anta at om du fulgte samme tidsplan, ville du kunne spille et hvilket som helst instrument rimelig greit i løpet av ett år.

Slik har jeg delt opp musikkøvingen min for å bruke tiden bedre:

1. Grunnleggende musikkteori
Dette kan man øve på nær sagt hvor som helst og når som helst - gjerne med lukkede øyne; som nevnt et alternativ til å telle sauer før man sovner, eller man kan gjøre dette mens man går på tur, venter på grønt trafikklys, eller kjeder seg når man har sex.

2. Fingergymnastikk
Også dette er noe man kan gjøre hvor og når man vil, men har man utrente fingre, må man for all del ikke overdrive til å begynne med, og alltid huske på å riste løs fingrene med jevne mellomrom så man ikke risikerer å skade muskler eller sener. Vi har alle ti fingre, og fingrene er definitivt nøkkelen til suksess på piano eller gitar; ved å styrke fingrene og gjøre dem smidigere blir man i stand til å lære nye ting fortere; husk at verdens dyktigste musikere hadde samme utgangspunkt som du har - Django Reinhardt hadde faktisk bare åtte fingre, men var likevel i stand til å spille gitar bedre enn de fleste.

3. Rytmeøvelser
Hva dette angår, er det visse begrensninger hvor man kan øve, da det ikke passer like bra å trene opp rytmen i sin egen eller andres begravelse, men igjen er mulighetene store for å øve samtidig som man gjør andre ting; å høre på musikk mens som man eksperimenterer med takten er en utmerket anledning til å øve opp rytmesansen - man kan aldri bli for god til dette.

4. Praktisk spilling
Så er det på tide å endelig sette seg, legge fingrene på instrumentet, og få bruk for alt du har lært i punkt 1-3. Ikke stress - det viktigste er ikke å spille feilfritt, men å ha glede av spillingen.

- - - - -

Og som en liten oppmuntring til alle som føler at musikkteori virker forferdelig komplisert, kan jeg fortelle at de grunnleggende kunnskapene i bunn og grunn er enklere enn man aner; her er et lite grunnkurs i musikkteori som neppe kommer til å gi deg samme status som Beethoven, men som likevel gir en viss oversikt.

Aller først - kvintsirkelen; kan du denne, kan du det meste ettersom dette er nøkkelen til alle toneartene. Teoretisk sett kan man lære kvintsirkelen ved å bruke huskeregler av typen man lærte i barneskolen, men min egen erfaring er at det er bedre å rett og slett pugge den slik man i sin pugget alfabetet; forlengs og baklengs, til man kan den i søvne. I vår digitale tid kan kvintsirkelen virke en smule gammeldags da den er formet som en rund klokke man brukte i forrige årtusen - der hver time markerer en dur og dens parallelltoneart, alt satt opp i et system som henger sammen. Klokken 12 har man C-dur og parallelltonearten A-moll, og av en eller annen grunn er moll alltid 3 timer forsinket i forhold til dur; mens C-dur er klokken 12, er C-moll klokken 9, og mens A-dur er klokken 3, er A-moll klokken 12. Hvis du hører hvordan A-moll høres ut i forhold til A-dur, kan du høre forskjellen: Dur høres lyst ut, mens moll har en melankolsk klang, antagelig fordi moll henger med hodet og alltid er tre timer for sent ute.

Som du ser, er det dobbelt navn klokken 6; Fiss-dur er det samme som Gess-dur, og Diss-moll er det samme som Ess-moll - grunnen til dette er at de svarte tangentene på et piano har splittet personlighet; akkurat som Donald også er Fantonald, er Fiss Gess, og Diss er Ess. Ikke tenk på om Dolly også er splittet og roter med Fetter Anton i nattens mulm og mørke; bare lær kvintsirkelen uten å la hjernen tørke:

Klokken 12: C-dur - A-moll
Klokken 1: G-dur - E-moll
Klokken 2: D-dur - H-moll
Klokken 3: A-dur - Fiss-moll
Klokken 4: E-dur - Ciss-moll
Klokken 5: H-dur - Giss-moll
Klokken 6: Fiss-dur - Diss-moll / Gess-dur - Ess-moll
Klokken 7: Dess-dur - B-moll
Klokken 8: Ass-dur - F-moll
Klokken 9: Ess-dur - C-moll
Klokken 10: B-dur - G-moll
Klokken 11: F-dur - D-moll

Når du har lært kvintsirkelen, vet du faktisk mer enn Mozart gjorde da han var to måneder gammel og gjorde i buksa. Da Mozart var 17 år komponerte han sin 25. symfoni i G-moll, noe ingen av oss klarer, men du kan iallfall trøste deg med at du vet at G-moll er parallelltonearten til B-dur klokken 10.

Så over til skalaene. En vanlig dur-skala består av sju toner som hopper opp og ned lik en opphisset kanin som vil lage barn; kaninen hopper ned når det er snakk om forrige toneart, og hopper opp når det er neste toneart:

1. tone: Grunntonen
2. tone: Molltonen til forrige toneart
3. tone: Molltonen til neste toneart
4. tone: Durtonen til forrige toneart
5. tone: Durtonen til neste toneart
6. tone: Molltonen til denne tonearten
7. tone: En halv tone under grunntonen

Altså - etter 1. tone, som er grunntonen, hopper kaninen vår ned da 2. tone er molltonen til forrige toneart på kvintsirkelen, så hopper kaninen opp da 3. tone er molltonen til neste toneart, hvorpå kaninen hopper ned igjen da 4. tone er durtonen til forrige toneart, og hopper frydefullt opp igjen da 5. tone er durtonen til neste toneart, så blir den stakkars Casanovaen vår lei seg og hopper ned da 6. tone er molltonen til denne tonearten, og er så deppa at han forblir nede også i den 7. tonen. Kort sagt: opp-ned-opp-ned-opp-ned-ned.

Slik ser C-dur (C-D-E-F-G-A-H) ut med den hoppende vennen vår:

C-dur:

C   E   G
  D   F   A   H

Grunnen til at jeg bruker opp-ned-teknikken, er at den gjør det mye enklere å se forskjell på de sju tonene og betydningen av hver enkelt tone; da jeg forsøkte å lære meg skalaene tidligere, gikk de fort i glemmeboken, men ved å pugge 13 papirlapper med opp-ned-skalaene som jeg lærte utenat sitter de nå spikret fast i hukommelsen. Her er de 12 andre skalaene; Fiss-dur er som kjent det samme som Gess-dur:

G-dur:

G   H   D
  A   C   E   Fiss

D-dur:

D   Fiss   A 
  E      G   H   Ciss

A-dur:

A   Ciss   E 
  H      D   Fiss   Giss

E-dur:

E      Giss   H
  Fiss      A   Ciss   Diss

H-dur:

H      Diss   Fiss
  Ciss      E      Giss   Aiss

Fiss-dur:

Fiss      Aiss   Ciss
     Giss      H      Diss   F

Gess-dur:

Gess     B   Dess
     Ass   H      Ess   F

Dess-dur:

Dess     F      Ass
     Ess   Gess     B   C

Ass-dur:

Ass   C      Ess
    B   Dess     F   G

Ess-dur:

Ess   G     B
    F   Ass   C   D

B-dur:

B   D     F
  C   Ess   G   A

F-dur:

F   A   C
  G   B   D   E

Lag gjerne dine egne versjoner av skalaene utformet på et vis som passer deg best, og lær dem på rams samtidig som du vet hvilken plass hver enkelt tone har; uansett hvilket instrument du vil spille nå eller i fremtiden, er dette kunnskap du vil få nytte av senere. Bøker for nybegynnere, enten det er snakk om piano, gitar eller andre instrumenter, finner du på nærmeste bibliotek, og gode råd og tips finnes på nettet; når til og med jeg kan spille noe, klarer du garantert å gjøre det bedre; gi musikken en sjanse, og du kommer aldri til å angre på at du brukte litt tid på å lære deg noe du kan få nytte og glede av resten av livet.

Musikk er til for alle - også deg.

- - - - -

Til slutt vil jeg si noen ord om en liten duo som kanskje ikke er så kjent, men som definitivt har imponert meg; når undertegnede sakte kommer seg frem på den musikalske trehjulssykkelen min med en toppfart på snaue tre kilometer i timen, er det å høre musikken deres som å se en speilblank Porsche suse forbi - man blir rett og slett stum av beundring.

Den norske duoen heter Autumn Incident, og består av to jenter som har spilt sammen i flere år enda de ikke har fylt 20; når man lytter til harmoniene i Silhouette - en nydelig sang de har lagt ut på SoundCloud og som jeg hører på når jeg skriver dette - er det ingen tvil om at de fortjener all respekten de kan få, både fordi sangen har klare kunstneriske kvaliteter, og ikke minst som følge av talentet og arbeidet de har lagt i dette; bare hør selv - hvilken kjent gruppe minner dette deg om?

I forhold til det jeg fikk til på scenen ved å vræle i mikrofonen og hamre løs på Gibson-gitaren min, er spillingen og sangen deres omtrent som å høre to hvitkledde engler synge i Edens hage - sammenlignet med de desperate hylene til den fortapte rockeren Brian som blir grillet i den lokale mikrobølgeovnen og stukket med en spiss høygaffel et varmt sted der-nede.

En annen sang de har på SoundCloud, er You Should’ve Stayed, også den verdt å høre på.

Videre har duoen også lagt ut flere sanger på YouTube; en av dem er den melodiske Pen and Paper.

Så det er godt å vite at den akustiske musikken har en fremtid også i vår digitale tidsalder; jeg tar av meg hatten for jentene i Autumn Incident, og lover at hvis dere i fremtiden gir ut noe, kommer den signerte CD-en eller LP-en deres til å få reservert en plass i samlingen min sammen med Beatles og resten av musikkhistorien som fyller det jeg har i hyllene. Ønsker dere oppriktig lykke til, og stå på videre …!

- Brian

  • Pål Jensen
    Tirsdag, Januar 17, 2017 - 17:24:43

    Om musikk og kaniner:
    Jeg syns Autumn Incident avgjort ikke høres som rock, som du innledet med. Syns det minner mer om en mindre «bluegrassy» utgave av Alison Krauss og Union Station, eller Hazel Dickens; sagt på en annen måte: Kanskje litt rolig bluegrass uten bluegrass. Blir det en slags blues? Men jeg innrømmer gjerne at Alison Krauss, Union Station og Hazel Dickens ikke er så verdensberømte i Norge; de ble kanskje ikke omtalt før jeg i a.b.* skrev om dem i Wkipedia-artikkelen om bluegrass.
    Det stemmer at Django fikk ødelagt to fingre. Jeg trodde først at ulykken skyldtes en sigarettglo (Django kunne røyke mens han spilte – bl.a. fordi han jo ikke spilte horn), men det stemmer ikke. Han veltet et lys i campingvognen han og hans kone bodde i. Hun lagde kunstige blomster av celluloid – samme stoff som ble brukt i nitratfilm (og nitratfilm er katastrofefilm :(. Hvis du tør, kan du jo lese om nitratfilm og celluloid på Wikipedia. Iallfall stod vognen i full fyr på sekunder. Beboerne reddet seg ut, men iallfall Django fikk alvorlige forbrenninger. For øvrig er Django av og til sammenlignet med Bill Monroe. Sigøynerjazzen er kalt et europeisk sidestykke til bluegrass. Begge musikkformer er i sjelden grad skapt av én mann, og begge steder finner du strengt akustiske virtuoser. David Grisman og andre har forsøkt å forene de to musikkformene.
    Tilfellet Django minner også om Charlie Poole (1892–1931), en av de store banjospillerne innen den gren av oldtime-musikk som av og til kalles proto-bluegrass – ellers en tragisk figur, som døde altfor tidlig da han feiret et løfte om en Hollywood-rolle med en fyllekule som skal ha vart 13 uker. I sine unge dager spilte han også baseball, men en gang han unnlot å bruke hanske, lukket han hånden litt for tidlig – og fikk den halvveis knust, og ødelagt to fingre. Derfor lærte han seg en spesiell banjostil.
    Kaniner er søte, så kanskje jeg klarer å lære de andre skalaene ved hjelp av dem☻ Den vanlige skalaen (C-D-E-F-og-så-videre) lærte vi på skolen. Den (iallfall C-D-E-F-og-så-videre) er ellers udødeliggjort i Doffen tar spilletime, hvor Doffen – etter å ha drevet Frk. Christophersen til vanvidd – demonstrerte hvordan han hadde lært seg å brukte armen for å ta skalaen i ett.
    Med erkemultiekstrasuperhypermiljøhilsen,
    Pål Jensen
    *I all beskjedenhet

  • Brian
    Tirsdag, Januar 17, 2017 - 22:57:58

    Pål: Takk for lang kommentar, og utfyllende opplysninger om Django Reinhardt - alltid interessant å lære noe nytt; visste at de to fingrene hans var brannskadet, men kjente ikke til bakgrunnen.

    Ellers beklager jeg om jeg kanskje har ordlagt meg litt feil, men da jeg brukte ordet rock i innledningen, var det de to små konsertene jeg skrev om til å begynne med jeg hadde i tankene, selv om det kan diskuteres hvilken type musikk Beatles egentlig spilte de første årene - coverlåtene de spilte i Hamburg, kan vel for det meste trygt kalles rock, men de tidlige platene deres faller muligens innenfor kategorien pop, selv om enkelte sanger skiller seg ut. Stones, derimot, var som kjent tilhengere av blues, og det skulle ikke forundre meg om den unge Brian Jones hadde blues-låter på programmet da han opptrådde som gatemusikant.

    Så til tross for at Beatles og Stones stod på vennskapelig fot rent privat, og Stones spilte inn “I Wanna Be Your Man”, ble denne musikalske forskjellen forsterket i imaget deres; mens Beatles fremstod som fire hyggelige, morsomme gutter som selv bestemor kunne like, var de langhårede rullende steinene på mange måter det motsatte, noe som tydelig kom frem i rivaliseringen mellom fansen som delte seg i to leire, og man kan få inntrykk av at det å både like Beatles og Stones i 1960-årene var omtrent som å holde med Manchester United og Liverpool; man måtte velge side. På den annen side er det mindre kjent at Andrew Loog Oldham - Stones-manageren som faktisk var yngre enn gruppemedlemmene selv - helt til å begynne med forsøkte å få Stones til å fremstå som en Beatles-kopi, og at det rufsete imaget deres ble til som følge av en tilfeldighet.

    Ellers ringer det en bjelle når du nevner Doffen som skal lære seg å spille piano - det er en Carl Barks-historie, er det ikke? Med tanke på alle kunnskapene som har blitt innpodet i små barnesinn takket være Donald-bladet, er det nesten synd at Frøken Christophersen ikke tok med de andre toneartene; når det kommer til stykket, er dette neppe særlig vanskeligere å lære for en 1. klassing enn alfabetet. Og tenker man på alle ungene som mot sin vilje har blitt sendt til pianotimer, kan jeg forstå Doffens frustrasjon; kanskje det ville hjelpe med hoppende kaniner, eller muligens flaksende ender …? :)

  • Pål Jensen
    Fredag, Januar 20, 2017 - 07:57:02

    Doffen (Einar Sissener) i Doffen-sketsjene (Doffen-platene) er en helt annen enn Carl Barks’ Doffen. Navnet kan være hentet fra Donald, men jeg har ikke inntrykk av at sketsjene er spesielt Barks- eller donaldisme-inspirert.
    Jeg foretrakk (og foretrekker) Beatles fremfor Stones, men mener begge i høy grad bygger på arven fra oldtime-musikk, blues, «ur-country» og bluegrass (musikken skapt av Bill Monroe, eller iallfall av musikere under hans ledelse). Gammelrockere som Elvis Presley og Carl Perkins beundret og var direkte inspirert av Monroe; f.eks. var Blue Moon of Kentucky på Elvis’ aller første plate skrevet av Monroe.
    I spørsmålet om Manchester United vs Liverpool er jeg strengt nøytral. De stadige uavgjortene mellom dem tyder på at de er omtrent like gode, og som Spurs-supporter syns jeg uavgjort mellom dem er utmerket☺

    Med vennlig miljøhilsen,
    Pål Jensen

  • Brian
    Lørdag, Januar 21, 2017 - 00:19:10

    Pål: Med tanke på alle de klassiske og nyere Donald-historiene jeg har lest i årenes løp, er det ikke rart det kan oppstå en smule kaos, så da du nevnte Doffen, syntes jeg at jeg kunne huske noe tilsvarende i Andeby-universet, men det er nok bare jeg som har rotet litt.

    Må innrømme at jeg ikke hadde kjennskap til Einar Sissener og Doffen før du nevnte dette; Einar Sissener er forresten å finne på YouTube - her er YouTube-siden med musikktimen du tenker på:
    https://www.youtube.com/watch?v=Rbp9Ewue5WM
    Sketsjene med Doffen er også gitt ut på CD; den kan lånes på biblioteket:
    https://sok.deichman.no/work/w143cb9432edd7c6eeaeaa060a9ca3ac1/publication/p143cb9432edd7c6eeaeaa060a9ca3ac1?back=%2Fsearch%3Fquery%3Ddoffen&showMore=p143cb9432edd7c6eeaeaa060a9ca3ac1

    Når det gjelder Beatles og Stones, har jeg tidligere oppsummert Stones før og etter 1969 på en grei måte: “Rolling Stones uten Brian Jones er omtrent like genuint som en Ferrari laget av italienske sylteagurker.” Så med bakgrunn i sangene de spilte inn i 1963-69, kan man finne en rekke låter som kvalitetsmessig er meget gode; etter min mening skiller perioden 1966-67 seg ut - synd at de ikke ga ut Aftermath som dobbeltalbum.

    Men sammenlignet med Beatles, blir Rolling Stones bare Stones, og Beatles er nå Beatles. At både de, Elvis og rocken som helhet er bygget på eldre røtter, er en annen sak; ingen Beatles uten Elvis, og ingen Elvis uten blues - utviklingen innenfor musikken er i praksis lik en pyramide der en ny generasjon bygger videre på det forrige generasjon skapte.

    På den annen side burde dette bety at det som lages av musikk idag teoretisk sett skulle vært bedre enn det man laget for et halvt århundre siden, men ironisk nok er man for det første i ferd med å ta knekken på både hørselen og musikkvaliteten med Loudness War:
    https://no.wikipedia.org/wiki/Loudness_War
    … og for det andre komprimeres musikken ihjel; at noen i år 2017 - med dagens teknologi - fortsatt er i stand til å lytte til musikk i mp3 når man har andre alternativer, er omtrent som å gå tilbake i tid, og begynne å se film i svart-hvitt på et fjernsynsapparat fra 1961. Og for det tredje - hvis Justin Bieber skal være toppen av pyramiden og essensen av musikkens utvikling de siste hundre årene; hva blir det neste …? ;)

  • Pål Jensen
    Torsdag, Desember 21, 2017 - 20:31:46

    Jeg er minst av alt ekspert på biler, men vil med en til visshet grensende sannsynlighet påstå at en Ferrari laget av sylteagurker vil støye mindre enn en Ferrari laget av bildeler.

    Med vennlig hilsen,
    Pål Jensen
    Seniorrrådgiver i Norsk forening mot støy

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.