Lørdag 31. Desember 2016

Har du en vakker sjel …?

Nei, du har ikke bare en vakker sjel. Du har en vidunderlig sjel som utstråler en grad av skjønnhet som overgår alt vi kan forestille oss - tenk bare på stjernehimmelens forsagte duft av uendelighet og prøv å forstå at i all denne storheten er du unik; den eneste som kan føle det du gjør.

Men uansett hvor dyrebart et menneske enn måtte være, er det likevel noe vi alle må forholde oss til, noe som setter grenser for alle forhåpninger og drømmer - nemlig tid. På den annen side er tid ikke nødvendigvis det vi forestiller oss når vi feirer nyttårsaften, og man kan spørre seg selv om oppdelingen av tid i år i bunn og grunn er like meningsløs som å dele opp havet med en brødkniv; hadde man bodd på Neptun, hadde man blitt riktig gammel og mistet tennene lenge før man kunne feire sin første fødselsdag. Og hvorfor skal man måtte følge etter “alle andre” og gå over i et nytt år når man er rimelig fornøyd med det gamle …? Så på samme tid ifjor satte jeg i gang et uhøytidelig kunstprosjekt for å vise at vår inndeling av tid ikke er noen naturlov, og for min del ble den 31. desember 2015 etterfulgt av den 32. og 33. desember 1965(!) uten at jeg forsvant i løse luften eller at apokalypsen kom - det eneste som skjedde, var at den digitale kalenderen ikke aksepterte at i kunstens verden behøver ikke tidsregningen å være den vi allerede kjenner; klokken kan skrus tilbake uten at verden går under.

Uansett - husker du hvor langt 2016 virket den gangen på nyttårsaften 2015? Så mange ubrukte dager man kunne ta av, så mange planer som skulle gjennomføres, så mange ønsker for fremtiden. Og vipps, så er plutselig året forbi; hvor ble det av …? Går man tilbake til nyttårsaften året før, skjedde det samme. Som jeg har skrevet det i et tidligere innlegg:

Da vi var barn, virket fremtiden nær sagt evig, og for en femåring som begeistret feirer bursdagen sin er det ikke så enkelt å forstå at følelsen av tid ikke er annet enn en illusjon. For selv om det kommende året kan virke langt når man feirer nyttår, er det blitt februar før man har fått ryddet unna julepynten, så er det plutselig vår og påske, etterfulgt av en sommer som er blitt til august før man får sukk for seg, og november og juleforberedelsene er like om hjørnet; med ett har et helt år gått fra å være fremtid til å være noe som hører fortiden til.

I en blogg jeg kommenterte ifjor, oppsummerte jeg tiden slik:

For en 5-åring virker den neste sommeren som en evighet, for en 10-åring virker det neste året som en evighet, for en 20-åring virker det neste tiåret som en evighet, men når man en dag sitter der og skal blåse ut 70 lys fra bursdagskaken, lurer man på hvor alle disse årene egentlig er blitt av.

- - - - -

Altså har vi en praktfull sjel som vi kan bruke til mye godt, men ikke all verdens tid å gjøre det på; nå vil jeg nødig ta knekken på noens nyttårsfeiring ved å oppføre meg som en skrukkete oldemor som sitter i gyngestolen og med dyster stemme forteller det 5-årige oldebarnet sitt at han like gjerne kan kremere kosebamsen han fikk i julegave fordi en hettekledd skikkelse med ljå kommer til å slukke Ole Brumm-lampen hans når han minst venter det, men tid ikke er noe uendelig som man bare kan øse av i all evighet - enhver dag, ethvert øyeblikk vi lever, er det aller siste i sitt slag.

Og det er i grunnen trist å se alle mulighetene folk går glipp av, muligheter som aldri noensinne kommer tilbake. For hvem tror du blir mest glad over å få en 100-lapp - Donald Trump eller en hjemløs stakkar som lever i en pappeske på gaten? Det samme gjelder menneskelig varme og omtanke for andre; personlig har jeg ikke noe imot jenter som går bananas bare de hører navnet Justin Bieber og har rommet fullt av plakater av idolet sitt, men det som i mine øyne er blodig urettferdig, er at han får så mye oppmerksomhet mens ingen legger merke til den ensomme gutten bakerst i klassen. Hadde Justin Bieber vært moden nok til å innse dette, hadde han kanskje sagt til fansen sin: “Kjære dere, takk for at dere er så gode og tenker på meg, men jeg har allerede alt jeg trenger - derimot finnes det mange andre som ikke er så heldige, så tenk i stedet på dem, og bry dere om de venneløse guttene eller jentene som sliter på skolen deres, ikke ved å være snill for snillhetens egen skyld slik at man kan få god samvittighet og skryte av det på Facebook, men simpelthen ved å bry seg litt fordi man føler at det er det rette å gjøre.”

Denne problemstillingen gjelder også kjente bloggere som neppe ville lide sultedøden om noen av leserne deres så seg litt rundt og tenkte over at når to personer jobber like mye i løpet av en kveld, og den ene får 30.000, mens den andre ikke får noe som helst - er ikke dette en smule urettferdig, for å si det mildt …? Ville ikke det gitt mer mening at den som får 30.000, hadde sagt til den andre: “Det er da altfor mye; jeg har fått 30.000 og du har fått 0; er det greit at vi deler litt - jeg klarer meg godt med 25.000, så kan du få 5000 - det er det minste jeg kan gjøre for deg.”

Her tenker jeg ikke på penger, men på antall lesere; jeg har sett atskillige uttrykksfulle blogger skrevet av mennesker som har det vondt og virkelig legger sjelen sin i ordene de skriver; velskrevne blogger som de håper at noen kan lese så folk kan forstå hvordan det føles å leve i livets bekmørke skygger, men hvor mange legger merke til arbeidet og anstrengelsene deres? Svært, svært få. Samtidig får kjente bloggere gang på gang promotert bloggene sine av nettavisene fordi de er “kjendiser”, og det er nesten ikke grenser for hvor mye de kan bli “hyllet” for meningene sine - i motsetning til de glemte, oversette menneskene som etter beste evne forsøker å hjelpe uten å bli lagt merke til.

Denne urettferdigheten reagerer jeg på, og derfor kan jeg ærlig fortelle deg at jeg er glad og takknemlig for at du tok deg tid til å lese dette - tusen, tusen takk. Og jeg skal fortsette å skrive, slik at du er velkommen en annen gang, men i mellomtiden ber jeg deg om å - de neste gangene du vil gå til bloggen min - i stedet gå til en av de nydelige, små bloggene skrevet av fantastiske mennesker som så altfor få leser, og legge igjen en oppmuntring som kan få dem til å lyse opp; de trenger deg, de trenger hjertevarmen din.

Så jeg skal legge ut en liste med små blogger som jeg følger i løpet av kort tid, men vil spørre om lov først da det ikke er alle som ønsker oppmerksomhet; enkelte skriver i det stille for å få satt ord på følelsene sine, noe som naturligvis må respekteres. På den annen side er andre åpne for å dele bloggen sin med resten av verden, og hvis noen som sliter avspeiler tankene sine i en upåaktet blogg som flere burde lese, er det bare å legge igjen en kommentar her.

En av bloggene som definitivt burde leses, er fading.blogg.no, skrevet av ei 19-årig jente som fortjener alle de gode tankene hun kan få.

- - - - -

Dette var alt jeg ønsket meg på juleaften:

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

- - - - -

Nei, verden trenger ikke flere selvopptatte jenter som tror at de er universets midtpunkt. Verden trenger flere snille julenisser som er i stand til å bry seg ikke bare i desember, men året rundt; verden trenger godheten som fyller det klare morgenlyset innerst inne i sjelen din.

Fordi den er så vakker.

- Brian

  • Nina Kristin Johansen
    Tirsdag, Januar 3, 2017 - 22:44:55

    Tusen takk for ett flott innlegg! Du er en vakker sjel🤗 gleder meg til å lese flere av dine innlegg. Dette var litt langt så jeg skumleste det meste må jeg innrømme, men du er dyktig på å skriv og jeg er enig i mye av det du skriver! Lykke til videre:)

  • Brian
    Tirsdag, Januar 3, 2017 - 23:29:57

    Nina Kristin Johansen: Mange takk for varme ord - håper ikke innleggene mine er så lange at folk begynner å gjespe lenge før de har kommet halvveis, men når jeg først skriver noe, forsøker jeg å skrive noe som gir mening. Burde ha skrevet noe fint til deg nå, men er så sliten at Ole Lukkøye ikke trenger å jobbe overtid i kveld.

    Ønsker også deg lykke til videre på alle måter, og håper du får et riktig godt nytt år.

  • Luna Helene
    Torsdag, Januar 5, 2017 - 22:19:45

    Hei Brian. For lenge, lenge siden (fra et menneskelig perspektiv) skrev du to kommentarer på noen av mine blogger. Jeg fant endelig igjen bloggen din. Jeg leste begge kommentarene dine og jeg elsket dem. Vanligvis føler jeg en intens kløe i fingrene hver gang noen skriver til meg - spesielt om noe mer enn bare “fine bilder” eller noe lignende -, men de siste månedene har jeg slitt en del. Mangelen på energi har gjort så det har vært veldig vanskelig å skrive blogginnlegg, og å svare på lengre kommentarer som jeg gjerne skriver 1200 ord på, har jeg ikke hatt energi til. Jeg jobber meg oppover, og vil bare fortelle deg at jeg ikke har glemt deg eller kommentarene du la igjen. Jeg satte veldig høyt pris på dem, og jeg skulle ønske jeg hadde energi til å svare ordentlig. Hadde du sendt meg de kommentarene for over et halvt år siden hadde du fått et ordentlig svar tilbake på dem begge to, så på en måte føler jeg at jeg har skuffet deg selv om vi ikke kjenner hverandre.

    Jeg elsker å lese det du skriver, og nå skal jeg merke bloggen din i favoritter så jeg ikke mister den igjen. Takk for at du tok deg tid til å skrive til meg, til tross for at jeg var altfor lat og ikke kunne svare selv etter nye blogginnlegg.

  • Brian
    Torsdag, Januar 5, 2017 - 23:56:22

    Luna Helene: Tusen takk for nydelige ord - forstår fullt ut hvordan det er å slite med mangel på energi; bare ta det med ro og lev livet i ditt eget tempo uten å stille for store krav til deg selv, så håper jeg alt ordner seg etter hvert.

    Har iblant tenkt på deg når jeg ser på stjernene 11 minutter over 11 om kvelden; fikk du noe ut av dette da du forsøkte det tidligere i høst …? Når jeg gjør dette nå om dagen tenker jeg mye på M. og livet og døden, men før jeg fikk den triste nyheten fokuserte jeg på tidens uforløste magi, og vår plass i det - relativt sett - korte øyeblikket vi lever her på denne kloden. Har holdt på med prosjektet i snart tre år, og føler at jeg har lært mye av disse tre små minuttene; uansett hva enn som skjer rundt oss og hvor stort og farlig det enn måtte virke, er dette så uendelig lite i forhold til universet rundt oss - stjernene som fyller nattehimmelen er alltid like majestetiske, like gode og trygge.

    Er sjeleglad for at den flyvende bilen forhåpentligvis aldri kommer til å bli masseprodusert, for med tanke på hvor mye man har klart å ødelegge naturen, fylle havet med søppel og hogge ned trærne - i deler av Nordmarka har den godeste Løvenskiold virkelig slått seg løs - har menneskene enda ikke klart å ødelegge utsikten til stjernene, om man ser bort fra områder som er så forurenset at man knapt kan se fremfor seg. Og det å skrive dikt under stjernene hadde definitivt ikke blitt det samme om man over seg skulle ha et kobbel med flyvende biler med aggressive førere som spolerte alt som het sjelefred; da kunne man like gjerne flytte inn i Ila landsfengsel. Så jeg håper inderlig at planene til Frithjof Arngren og hans likesinnede aldri blir realisert - nå som terrorfaren er kommet på dagsordenen, er det heller tvilsomt om man vil gi islamistiske ekstremister sjansen til å ramme sine mål med en Sky Commuter.

    Ønsker deg uansett alt godt i det nye året, Luna Helene, gratulerer med nytt navn og ta godt vare på deg selv; opp med hodet - morgendagen trenger poesien sjelen din er fylt av.

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.