Lørdag 24. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 4. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Juleaften 2008: Etter at ei 13 år gammel jente hadde blitt voldtatt noen dager tidligere, lever hun i voldsom angst for at hun kan være gravid. “God Jul”, sier folk, og haster forbi henne.

Juleaften 2016: Den glemte engelen som ble voldtatt åtte år tidligere, er nå død. “God Jul”, sier folk, og haster forbi tomrommet der hun skulle ha vært.

Føler de virkelig ikke at det er noe som mangler …?

- - - - -

Savner deg, snille venn; savner de fine meldingene du sendte meg, savner de varme tankene som kom fra det lille hjertet ditt, savner oppriktigheten din, savner takknemligheten din; savner håpet om at alt en dag likevel skulle ordne seg for deg - at du kunne legge det vonde bak deg og gå videre i livet ditt. Alt som er igjen etter deg, er en uendelig følelse av savn og tomhet ingen annen kan fylle; ingen annen kan erstatte deg, gode M. Ingen vil noensinne høre mer fra deg, ingen av vennene dine vil få flere ærlige klemmer fra deg, ingen av dem du brydde deg om, vil kunne vite at du fortsatt er der - et fantastisk, uerstattelig menneske verden virkelig trengte.

Og det som gjør så vondt nå, er likegyldigheten folk viser ovenfor deg. Nei - du var ingen profilert blogger som kjempet om å vise seg frem, du dyttet ikke unna andre i kampen om oppmerksomhet, du skrev ikke harmdirrende avisinnlegg om at du følte deg krenket, det var ingen som hyllet deg for den genuine omsorgen du viste dyrene; du var bare ei følsom og sårbar norsk jente som ble utnyttet og voldtatt. Uten at noen brydde seg den gang, og uten at man gjør det nå som du er død - du kunne nesten vært en flue som man kan slå til og fortsette å leke videre.

Men selv om du var den eneste som var deg, var du på langt nær den eneste som levde i skyggene av fortidens mareritt. Jeg vet ikke hvor mange blogger jeg har kommet over skrevet av unge som lever på kanten av en nattsvart avgrunn etter å ha opplevd langvarig mobbing, voldtekter, trusler eller overgrep; jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har sett av blodige armer eller arr etter selvskading; jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at de hater kroppen sin og ønsker å dø; jeg vet ikke hvor mange verdifulle mennesker som er der ute med fullstendig knust selvtillit - det jeg vet, er at nesten ingen bryr seg om disse glemte rosene som vokser i regnbuens skygge. Det er nesten ingen som tar seg tid til å lese historiene deres, nesten ingen som kommer med kommentarer; nesten ingen som bryr seg: Er et menneskeliv virkelig verdt så lite i dagens Norge …?

På den annen side mangler det så visst ikke engasjement, og det er ikke måte på hvor mye penger og energi man bruker til å redde resten av verden; regnskogen skal reddes, en stund pågikk det en heroisk kampanje mot Freias påskeegg i miljøets ånd, halve Afrika skal reddes, for ikke å snakke om flyktninger. Greit nok; all ære til dem som vil bry seg. Men spørsmålet er om det ikke hadde vært bedre om man før man går inn for å redde resten av verden, hadde tatt seg bryet med å se hva som faktisk foregår utenfor ens egen inngangsdør, og gjort noe med dette - kan man satse på å redde resten av kloden.

- - - - -

Nei, jeg hater ikke eller fordømmer ham som voldtok kroppen og livsgnisten til denne flotte jenta da hun var 13, slik at hun skulle dø åtte år senere. Heller vil jeg ikke bruke tid og krefter på å skrive lange debattinnlegg om strafferammen for voldtekt, eller snakke om hvilken del av verden han kom fra. Rett og slett fordi det i mine øyne ville ha vært helt meningsløst å rette fokuset mot overgriperen når det er offeret som bør stå i sentrum.

Dessverre er vanlig praksis at man gjør det stikk motsatte - når noe dramatisk skjer og offeret er anonymt, blir offerets skjebne glemt uken etter, mens oppmerksomheten og energien rettes mot den eller dem som utførte ugjerningen; hadde alle som legger sjelen sin i å skrive sinte kommentarer på nettet om hvor viktig det er å øke straffene for voldtekt, bare brukt en liten del av denne energien til å støtte ofrene for voldtekt, hadde mange av dem neppe følt seg så ensomme som de gjør nå; idag lar man ofrene seile sin egen sjø.

Det samme gjelder ofrene for mobbing - i fire tiår har “kampen mot mobbing” stått på agendaen, det ene antimobbeprogrammet har etterfulgt det andre, skoler har proklamert seg selv som mobbefrie, kjendiser har stått frem med historien sin og politikere har slått seg selv på brystet; Se, så flinke vi er. Og resultatet er …? I det store og det hele null og niks. For i realiteten er effekten av flotte kampanjer at man engasjerer seg der og da, men så snart den grå hverdagen vender tilbake, fortsetter mobbingen som før.

Som jeg har skrevet tidligere:
Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

Problemet er bare at det er så mye enklere for folk flest å vende oppmerksomheten mot store kampanjer som “alle andre” også støtter; den ene uken skal man redde miljøet, den andre sultne i Afrika, den tredje er det flyktninger som er i fokus, mens juletiden er årstiden da man skal redde de ensomme. Ja, det er kanskje enkelt å holde sammen, gå i fakkeltog, holde hender på Facebook og få god samvittighet etter å ha gjort sitt for å redde verden - men livet handler ikke om å velge den enkleste og mest behagelige løsningen.

Jo visst er det enklere å skyve ansvaret fremfor seg ved å med store ord snakke om “mer penger til psykiatrien” enn å si noen trøstende ord til en som ønsker å ta livet sitt, liksom det er lettere å si at man er mot mobbing enn å gå bort og begynne å snakke med noen som står alene i et hjørne av skolegården; det føles mer meningsfylt å engasjere seg i store saker også andre er opptatt av - som miljøet, sult i verden eller flyktninger - enn å sitte alene og bruke flere timer på å skrive en oppmuntrende kommentar i en blogg ingen andre leser; det er behageligere å føle at man er en helt som blir hyllet ved å legge ut selfies på Instagram sammen med hundrelappen man gir til et godt formål enn å gjøre ting i det stille, men det å virkelig bry seg handler ikke om å bli sett eller motta applaus; det handler om å bry seg om dem som trenger det mest, om dem ingen andre gidder å bry seg om.

Og tro meg - man behøver ikke å rette blikket mot andre deler av verden for å finne mennesker som har behov for forståelse og omtanke; disse menneskene er rundt oss selv om vi ikke kjenner skjebnene deres; det er ikke de vi legger merke til som har det vanskeligst, men de glemte englene som passerer oss på gaten mens folk haster forbi; det er ikke rosabloggen med flere titusen lesere som trenger mest støtte, men den vesle bloggen skrevet av den ensomme jenta som ingen andre kommenterer.

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

Ønsker deg riktig God Jul, og alt godt videre.

- - - - -

Tirsdag 27. desember 2016:

Når Julen nærmer seg er det ikke grenser for hvor store ord man bruker for å uttrykke sin sympati med de ensomme, og hvor mye man tilsynelatende skal bry seg, men hvordan ser alt dette ut med øynene til noen som føler seg glemt og tilsidesatt; gjør all denne “heisann-hoppsann-la-oss-bry-oss”-mentaliteten egentlig noen forskjell, eller er det bare snakk om en gedigen livsløgn for å få god samvittighet til julemiddagen …?

Her er min erfaring fra i år: Mens folk flest gledet seg og kom med den tomme, utslitte frasen “God Jul”, har jeg de siste ukene vært lei meg etter å ha fått vite at M. er død. Dermed var forutsetningene for partystemning på juleaften heller små, og samtidig som man andre steder i landet skålte og feiret, bestod julemiddagen min av tre tørre skiver grovbrød med gulost, der jeg satt mutters alene på kjøkkenet mitt, noe som samsvarte med humøret, som sant å si var temmelig svart.

Men det er ingen grunn til å gi opp, tenkte jeg - folk snakker så mye om å bry seg, så kanskje det finnes en eller annen engel der ute som kan spre litt lys og varme ved å gi meg julegaven jeg ønsker meg aller mest. Følgelig skrev jeg dette innlegget, der jeg til slutt fortalte hva som lå på toppen av ønskelisten min.

Hadde en kjent person skrevet noe slikt, hadde dette blitt delt med lynets hastighet på sosiale medier, og vedkommende hadde blitt “hyllet” og sett opp til, men hva skjer når et lite menneske gjør det samme …? Så mens stemningen i de tusen hjem steg og man forventningsfullt pakket opp julegavene, var det ingenting som kunne minne om julestemning rundt meg; ingen glade mennesker, ingen som kunne gi meg en klem, intet juletre, ingen gaver - bare et stille håp om at det kunne finnes noen der ute som kunne bry seg om en som ikke hadde andre ønsker enn at man skal tenke mer på de glemte menneskene, dem som ingen gidder å tenke på.

Julekvelden gikk og 1. juledag kom uten at jeg så noe til Julenissen eller noen andre som kunne bry seg, så utover kvelden ble jeg 15 kroner fattigere ved å betale for en BloggShout på blogg.no av 1. del av Den glemte engelens lille hjerte - sammen med en lenke til dette innlegget; kanskje noen endelig kan legge merke til en som føler seg oversett, tenkte jeg, og i et desperat forsøk på å bli mer synlig føyde jeg “Hemmeligheten du ikke kjente til” i tittelen. Samtidig ventet jeg også på svar fra andre jeg hadde forsøkt å muntre opp; her er noe jeg skrev natt til julaften:

- - - - -

Ikke vær lei deg; det er du for verdifull til.

For som jeg skrev i en annen blogg forrige natt:

“Vet du - menneskelivet er som et puslespill man sakte setter sammen bit for bit etter hvert som årene går, og det som kanskje virker meningsløst idag, kan godt være en viktig del av et annet bilde som vi først vil kunne se når de andre brikkene faller på plass; dette er noe man kan tenke over når livet føles for tungt - at alt har en mening, både solskinn, tåke og tårer.”

Derfor skjønner jeg godt at man kan føle seg ensom i en tid der man pøser på med sentimentalitet i juleinnpakning og der familielykken står i fokus, men er det i grunnen det livet handler om - denne evige jakten på lykke og selvrealisering mens man ser seg selv i speilet og tar selfies? Finnes det ikke også skjønnhet i blomstene som vokser i skyggen av regnbuen; en drømmende skjønnhet man ikke legger merke til hvis man bare konsentrerer seg om det som skjer i sollysets varme …?

Om du tenker på det jeg skrev i den kommentaren min, synes jeg den vesle bloggen med bare noen få lesere kan være langt bedre enn den store, kjente bloggen “alle andre” leser - og det samme gjelder mennesker; det er ikke de populære, vellykkede jeg bryr meg om, men de glemte menneskene som ingen legger merke til. Så lurer du kanskje på om jeg alltid har tenkt slik, og svaret er “nei”. En gang var også målet mitt å være vellykket; jeg fulgte med på aksjekursene og ville bli børsmegler; senere hadde jeg ambisjoner om å bli en stor kunstner.

Men etter hvert som jeg har sett så mange mennesker jakte på Lykken med stor L, så mange mennesker som dytter andre til side og setter seg selv i sentrum, samtidig som jeg også har sett hva som foregår i skyggene, ikke på den andre siden av kloden, men her i Norge, nesten rett utenfor inngangsdøren vår - for åtte år siden døde ei jente jeg en gang var forelsket i, av anoreksi, for fire år siden tok ei jente jeg leste bloggen til, livet sitt, nå i høst døde ei uerstattelig jente bare 21 år gammel; jeg har sett så mange triste skjebner at denne evige jakten på lykke og oppmerksomhet som preger dagens samfunn virker uendelig tom og meningsløs i mine øyne.

Likevel - tror du jeg hadde tenkt slik om jeg hadde blitt den jeg en gang ville bli; tror du jeg hadde brukt krefter på å bry meg om andre om jeg hadde vært fanget i drømmen om rikdom og lykke …? Nei, da hadde jeg kanskje sittet låst bak tykke murer i en villa i et av Oslos dyreste strøk, og tenkt på hvordan jeg kunne bli enda rikere, enda mer vellykket.

Jo - jeg forstår både deg og andre som føler at julen er en tid man helst bare vil hoppe over. Men samtidig kan det også være greit å huske på at familielykken rundt juleribba ikke er selve meningen med livet, og at julen også kan være meningsfull på andre måter, noe som kan få en til å se verden med nye øyne; noe man kan ta med seg videre på livets lange vei; de vakreste diktene ble ikke skrevet av folk som plutselig hadde blitt lottomillionærer - nei, de hadde det for travelt til å tenke på hva pengene skal brukes til. Og selv om det å ikke være sosial i julen eller på nyttårsaften idag blir sett på som et nederlag, føler jeg selv at dette gir mye rom for ettertanke - tanker jeg ikke ville ha hatt tid til om jeg var opptatt sammen med andre.

Ta godt vare på deg selv og prøv å gjøre det beste ut av det - kanskje nettopp denne dagen er biten som mangler i puslespillet i livet ditt der det venter både solskinn og glede. Men før solen begynner å spre lysstrålene sine, venter det triste regnet; slik er det også i livet.

Så ikke vær lei deg - husk at det alltid, alltid finnes håp.

- - - - -

Men nei, intet svar fra den kanten.

Annen juledag gikk rolig for seg uten at Julenissen eller hjelperne hans la merke til at også jeg er til, og ingen brydde seg om å skrive noen vennlige ord til meg her. Så kom 27. desember, bare 5 personer hadde fått lest dette innlegget i løpet av disse tre dagene, og Julen var over. Uten at noen hadde tid til å bry seg.

Dette ble en trist Jul, men jeg klarer meg og skriver ikke dette for min egen skyld: Jeg tenker på alle som ikke bare i løpet av Julen, men også resten av året sitter der mutters alene omgitt av depresjonens dystre tanker; jeg tenker på alle som vurderer å ta livet sitt - om jeg i løpet av disse juledagene hadde funnet frem et tau til å henge meg i, eller tatt en overdose med piller; hadde du brydd deg om meg? Hadde du vært der når jeg virkelig trengte deg …?

Tro meg - det er ikke uten grunn at selvmordstallene er så høye som de er, og det er ikke uten grunn at det er så mange ensomme mennesker som sliter, rett og slett fordi denne krampaktige “la-oss-tenke-på-de-stakkars-ensomme”-holdningen rundt juletider til syvende og sist bare fører til god samvittighet foran juleribba, ikke til å løse et reelt problem som varer året rundt. Jammen - du kunne ha gjort det ene eller det andre i stedet for å bare sitte der, vil noen kanskje si, men sannheten er at når man er nedfor og tom for krefter, klarer man rett og slett ikke å gjøre ting som for andre virker selvfølgelige; i en slik situasjon virker veien til å gjøre slutt på alt kortere enn veien til et sted der man kan få hjelp. Det er lett å si gjør ditt eller gjør datt når man er frisk, men sykdom og depresjon endrer alt.

Uansett fikk jeg altså ikke en eneste julegave i år, og siden jeg som kjent ikke ønsker materielle gaver av noe slag, bare at folk skal bry seg litt mer om de glemte, oversette englene rundt oss, tar jeg sjansen på å spørre deg rett ut: Har du lyst til å hjelpe meg, slik at denne verden kan bli en smule varmere …?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

  • Brian
    Tirsdag, Desember 27, 2016 - 00:17:09

    Tålmodig ventet jeg i tre dager på at en vennlig sjel skulle ta seg tid til å kommentere dette innlegget - uten at noen brydde seg om å gjøre det, og nå som det er blitt 27. desember og Julen er over, er det vel like greit å stenge kommentarfeltet; ingen bryr seg likevel.

  • Brian
    Onsdag, Desember 28, 2016 - 07:19:52

    Tusen takk til deg som har et så godt hjerte at du tenker på meg etter å ha lest disse ordene, men dette innlegget handler ikke om meg - det handler om de ensomme som er der ute uten å bli sett, ikke bare i Julen, men 365 dager i året.

    For min del var jeg ensom tidligere og tenkte på å avslutte livet mitt, og jeg kan fortelle at denne følelsen er svært, svært vond uten at “folk flest” aner hva dette egentlig vil si; det er ikke “bare” å gå ut og bli sosial når livet går til helvete. Uansett gjenopplevde jeg denne følelsen i løpet av Julen - det er omtrent som å befinne seg i bunnen av et dypt, bekmørkt hull der det er umulig å komme opp, og man roper og roper om hjelp uten å bli hørt.

    Dette er den dystre virkeligheten for ensomme mennesker rundt oss - de vil så gjerne bli hørt uten at noen tar seg tid til å lytte til dem, og i stedet for å gå til den vesle bloggen flokker folk seg rundt en overfladisk rosablogg; i stedet for å legge merke til de små menneskene, ser de opp til de vellykkede som allerede får oppmerksomhet i bøtter og spann - hvorfor får en som Justin Bieber så mye omtanke fra jenter som gir fullstendig blaffen i den ensomme gutten i klassen …?

    Denne Julen satt jeg der og prøvde å bli hørt, men ingen brydde seg om å svare. Som jeg har sagt det før; drit i meg, bry deg heller om dem som trenger deg - jeg klarer meg, men jenta som har blitt voldtatt og som skriver en blogg ingen gidder å lese, eller den venneløse gutten som har blitt mobbet siden barneskolen - de trenger noen som kan bry seg om dem, og de trenger det før det blir for sent; når noen har tatt livet sitt, nytter det ikke å komme med all verdens tårer: Da er det rett og slett for sent. Av samme grunn kommer kommentarfeltet i dette innlegget til å forbli stengt - nettopp for å understreke hvor viktig det er å bry seg i tide.

    Ellers er innlegget autentisk; dette var tankene og følelsene mine der og da avspeilet i ordene mine; slik følte jeg det denne triste Julen, og som jeg skriver det mot slutten: “om jeg i løpet av disse juledagene hadde funnet frem et tau til å henge meg i, eller tatt en overdose med piller; hadde du brydd deg om meg? Hadde du vært der når jeg virkelig trengte deg …?”

    Tidligere var jeg ensom, og ja, jeg vurderte å ta livet mitt. Noe jeg ikke gjør lenger; det er lenge, lenge siden jeg skrev “Kjære død”-diktet. Men samtidig er det så mange dyrebare mennesker der ute som ser på døden som eneste utvei fra skyggene og det dystre mørket som preger livet deres, og fortjener ikke også de å få en ny sjanse ved å føle at noen bryr seg om dem? Fortjener ikke også de litt menneskelig varme …?