Lørdag 17. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 3. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Så kunne du forsøke å ta vare på deg selv og holde deg i live til sangen din en dag blir gitt ut på plate…?

(Fra en SMS jeg sendte M. i oktober 2014)

Sangen din, gode M. - sangen jeg hadde lovet at du skulle få; sangen du ble så glad for. I mai 2014, da jeg for lengst hadde forstått situasjonens alvor - og ville gi deg håp om morgendagen - begynte jeg å legge ut oppmuntringer til deg på siden min for å få deg til å innse hvor viktig du var. Ettersom man ikke kunne kommentere siden din, var dette innlegg der jeg flere ganger ba andre om å legge igjen noen ord til deg slik at du kunne forstå at du ikke var alene, at også andre brydde seg, og jeg sier tusen, tusen takk til dem som gjorde det og skrev til deg. Innleggene var Til en venn, Fordi verden trenger deg, Fordi du er uendelig verdifull, Smilet ditt er vakrere enn du aner, Gi deg selv en siste sjanse og Når en venn vil dø - der jeg skrev dette:

Hun som nå har gitt opp alt håp og venter på å dø, er også en slik vakker, glemt rose. Jeg kommer ikke til å svikte henne og skal fortsatt gjøre det jeg kan for å gi henne håpet tilbake, men om jeg klarer det, er en annen sak; skulle ønske at også noen andre kunne bry seg, men det virker som om likegyldigheten har tatt overhånd. Da jeg skrev innlegg til henne og lurte på om noen kunne skrive en oppmuntring til henne i kommentarfeltet, var det bare én som skrev noe, og det var bestevenninnen min. Ei annen jente jeg stolte på, svarte ikke, og da jeg spurte en kjent blogger på topplisten om hva man skal gjøre for å få folk til å bry seg litt mer, ble jeg fullstendig oversett. Ingen bryr seg; er samfunnet vårt virkelig blitt så kaldt…?

Som en siste utvei har jeg skrevet til henne både her og i bloggen min på Blogg.no, og selv om hun har skrevet at hun setter pris på alt jeg har gjort, virker det som om dette ikke er nok til å gi henne litt av håpet tilbake - og uten en gnist av håp er det bare den evige natten og døden som blir igjen. Selv om jeg respekterer andre menneskers frie vilje og retten til å selv bestemme over livet sitt, også når det gjelder selvmord, er det likevel fryktelig vondt for meg å vite at alt tyder på at hun snart kommer til å ta farvel med denne verden; det er som å se noen man bryr seg om, drukne i sakte film.

- - - - -

Følgelig måtte jeg finne på noe nytt, og etter at Lene Marlin fortalte historien sin i Aftenposten, fikk jeg en lys idé: Hvorfor ikke skrive et velskrevet brev og spørre henne om hun kunne ha lyst til å skrive en sang til deg? Jeg satte i gang, og etter å ha latt kreativiteten spire i to måneder kunne resultatet omsider legges ut på siden min, men først sendte jeg deg det ferdige utkastet - Brevet til Lene Marlin, et vakkert brev som kanskje fikk deg til å forstå hvor verdifull du var:

Det jeg derimot har gjort, er å lese det nydelige brevet du har skrevet - og jeg er helt målløs. Medisinene demper alt av følelser og jeg klarte ikke engang å felle en eneste tåre forrige lørdag, men nå triller de nedover kinnene mine uten stopp; så vakkert og sårbart var det å lese ordene dine - og å se mine egne ord på den måten.

Så kjære, gode Brian, du må aldri tvile på deg selv. Det gjorde vondt i hjertet å lese den siste meldingen du sendte, for jeg vet jo at du kun vil alle godt og at du gjør ditt beste hele tiden. Du er mer enn god nok i deg selv, og alt du gjør i tillegg? Det er helt utrolig. DU er helt utrolig og jeg håper du klarer å se det selv. Jeg hadde aldri i verden forventet at noen skulle stille opp for meg og være der for meg, slik du har vært gjennom det siste året; jeg er helt målløs og egentlig tom for ord, for ingen ord vil noen gang kunne nå opp til det.

Jeg er så ubeskrivelig rørt og takknemlig for alt, Brian; bare det at du har laget denne siden (som absolutt ikke ser simpel ut i mine øyne) betyr så mye mer enn du kan tenke deg. Tusen, tusen takk for alt, snille venn. Tusen takk for at du alltid har vært der, tusen takk for at du ikke har gitt meg opp, tusen takk for ordene dine, tusen takk for tiden du har brukt på det vakre brevet; tusen takk for alt!

Nå er det bare stillheten som fyller den tomme plassen etter deg; verden kommer aldri mer til å høre hjerteslagene fra det lille hjertet ditt; fylt av takknemlighet og glede over et brev som ga deg fornyet håp fordi du skulle få sangen din - du, som hele tiden ønsket at jeg skulle gi deg opp fordi du ville dø, så nå med egne øyne at du var så betydningsfull at selveste Lene Marlin fikk en forespørsel om å lage denne sangen.

- - - - -

At Lene Marlin ikke ga lyd fra seg, betydde ikke all verden så lenge du fikk nye krefter til å leve, og jeg, som hadde gått tom for energi etter et langt år fullt av bekymringer, kunne omsider senke skuldrene da du ble sammen med en snill kjæreste som kunne ta seg av deg; nå var du i trygge hender.

Den siste søndagen i mai 2015 skjedde en kjedelig ulykke som skulle få et uventet utfall - i et øyeblikks uoppmerksomhet klarte jeg med full kraft å mose hodet i en dørkarm i kjellergangen, og blodet rant friskt, for å si det pent. Såret måtte i tre uker beskyttes med plaster som dekket halve pannen, jeg kunne ikke vaske håret, følte meg rimelig deppa og holdt meg innendørs da jeg så ut som en såret krigsfange. Løsningen ble å ta frem den velbrukte Gibson-gitaren min, og begynne å spille gitar igjen - noe jeg ikke hadde gjort på evigheter. I løpet av de to første ukene i juni laget jeg to små, enkle sanger til deg, og allerede den første fikk deg til å lyse opp:

Kjære Brian!

Jeg er så rørt og takknemlig at jeg ikke finner ord; jeg er rett og slett målløs. Selv om
jeg vet at du holder ord så hadde jeg ikke helt forestilt meg at det faktisk skulle gå igjennom.

Tusen takk for alt, det betyr så mye for meg.

Håper du har det bra.

Klem

- - - - -

Om jeg ikke hadde spilt gitar på evigheter, stod det enda verre til med pianospillingen, der alt jeg i sin tid hadde lært, var gått i glemmeboken. Ikke at det var noe særlig; det jeg en gang kunne, var å klunke på de hvite tangentene i C-dur og litt i F med ujevn og manglende rytme i begge hendene; å spille musikk er ikke min sterkeste side da jeg mildt sagt er talentløs på dette feltet. Men siden jeg innså at for å kunne fortsette å jobbe med sangen din, måtte jeg gå løs på tangentene igjen, noe jeg gjorde i slutten av juni, og etter å ha prøvd å lære meg å spille de neste ukene, var sangen din klar i september - musikalsk sett er den svært enkel, men dette var alt jeg fikk til i løpet av to korte måneder: Her er en demo av den første versjonen av En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.) [19.71 MB] (68 nedlastinger).

Det var ett år til du skulle bli borte for alltid, snille M., og jeg skulle gitt alt for at man kunne skru tiden tilbake til disse septemberdagene i måneden du likte aller best - da det enda var tid, da det enda var håp.

- - - - -

Selv om utgangspunktet er håpløst, er det ingen grunn til å gi opp - og det siste året har jeg etter beste evne forsøkt å lære meg å spille for å i praksis vise at håp er noe mer enn bare et tomt ord; i vinter gikk jeg rundt og øvde opp fingrene med halsbrekkende øvelser, i sommer tok jeg fatt på de svarte tangentene slik at jeg kunne begynne å spille i andre tonearter enn C-dur - og tok fatt på sangen din igjen. Den andre versjonen har jeg aldri fått skikkelig til, men samtidig sendte jeg deg også begynnelsen på en liten melodi jeg i mangel av andre idéer kalte Høstsang og som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med; jeg sendte deg en e-post i begynnesen av oktober som dessverre aldri kom frem; det siste livstegnet fra deg fikk jeg den 12. der du fortalte dette. Sendte en ny melding med sangene i slutten av måneden - men alt dette føles så uvesentlig når jeg nå vet at livet ditt gikk mot slutten.

Jeg trodde du fortsatt var her og sendte deg SMS-er der jeg ba om livstegn uten at du svarte - samtidig som jeg jobbet videre med sangen, la til side den andre versjonen og gjorde i stedet Høstsangen til sangen din; sangen jeg håpet kunne gjøre deg glad - demoversjonen jeg sendte deg i november kan man høre her [9.19 MB] (130 nedlastinger). Dette er en uferdig sang som aldri noensinne kommer til å bli fullført, på samme vis som livet ditt heller ikke vil bli det. Idéen min kunne til slutt ha blitt en nydelig sang om det bare var tid nok til å få den ferdig, men tiden som var igjen rant ut da jeg fikk høre at du var død; det er ikke mer tid.

Bare tårene er igjen.

- - - - -

For til tross for at du var så altfor ung da den drittsekken gjorde dette mot deg, er du dessverre ikke den eneste som opplever dette; det finnes mange andre jenter og kvinner - og også menn - som har opplevd marerittet i etterdønningene dette fører med seg; nei, nei og atter nei, alt du har vært gjennom som følge av dette de siste seks årene, skulle aldri ha skjedd, og hvis du dør nå, blir du bare enda en glemt skygge som har gått bort, enda en glemt skygge som ikke taklet presset; du fortjener noe bedre, noe uendelig mye bedre, som den fantastiske jenta du er - jenta med det varme hjertet. Tenk deg en liten tulle som sitter i kroken og gråter etter å ha opplevd det du opplevde den gang; du er i stand til å hjelpe henne, du kan gi henne håpet tilbake med ordene du skriver, ord som kan bli lest om og om igjen i årene som kommer; du kan gjøre en enorm forskjell hvis du ikke gir opp.

En drømmende kveld, på et annet sted, i en annen tid, kommer tre små engler til å møtes for å se på stjernene; du, E. og jeg - det er en tid for alt, og når denne vidunderlige kvelden kommer, kan vi alle slappe av, i trygg forvisning om at alt som heter smerte, for alltid hører fortiden til, og at ingen vil kunne skade deg mer. For den aller siste dagen min her på jorden, den venter på meg i fremtiden, og det gjør også din - en dag da du rolig kan lukke øynene dine og ta med deg englevingene som er gjemt i hjertet ditt; vel vitende om at du har gjort det du kunne for å kunne gjøre denne verden til et bedre sted - den dagen kan du omsider fly av sted mot evighetens strålende regnbue.

Men ikke enda, snille venn, ikke enda.

(Fra innlegget Gi deg selv en siste sjanse)

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

  • Alexandria
    Onsdag, Desember 28, 2016 - 04:13:19

    Hei. Kjære deg. Jeg vil bare si til deg at du ikke er glemt, at du ikke er en person som jeg kan glemme. Jeg har også nevnt bloggen din til noen jeg kjenner fordi den er spesiell.
    Jeg er desverre ikke så flink til å huske ting, men jeg titter innimellom inn her og jeg leste ikke innlegget ditt før nå. Jeg ville egentlig kommentere på det innlegget som var etter dette, men du slo av kommentarer så da skriver jeg her.
    Du har fine tanker, du har en enorm godhet i deg. Jeg ønsker deg godt og du fortjener godt.
    Du og denne bloggen din burde være til inspirasjon for mange mennesker.

    Jeg mener ikke å virke kald når jeg skriver dette, men jeg beklager å lese om din venn som du har mistet.

    Du bryr deg veldig om andre, men du må også huske å ta vare på deg selv.

    Skulle ønske du kunne merke at jeg prøver å gi deg gode ord, ord som jeg mener fordi jeg ønsker at du skal føle på noe godt. Skriver de ikke for min del, men at jeg skriver de til/for deg. Jeg er ikke så flink på sånt, det å skrive, men jeg bryr meg.

    Hilsen meg

  • Alexandria
    Onsdag, Desember 28, 2016 - 04:15:18

    Du er viktig, du og. Det du skriver til andre det stemmer for deg og, at du er verdifull du og.

  • Brian
    Onsdag, Desember 28, 2016 - 05:46:40

    Alexandria: Atter en gang tusen takk for fine ord, og jeg vet at du bryr deg, men det er dessverre ikke alle som tenker som du gjør - det er så altfor mye likegyldighet i samfunnet rundt oss. Når det gjelder den 4. delen som du ville kommentere, virker den sikkert veldig personlig; dette handler likevel ikke om meg, men om alle ensomme der ute som har det vondt uten å bli lagt merke til.

    Sant nok følte jeg meg ensom tidligere, noe som var en av grunnene til at jeg seriøst tenkte på å avslutte livet mitt - nå har jeg imildertid gått videre og alt dette hører fortiden til, men denne Julen gjenopplevde jeg den triste følelsen av å være ensom og ville bli sett - uten å bli det, og skrev dette for å fortelle hvordan alle som er ensomme der ute faktisk har det; det eneste denne “nå-skal-vi-bry-oss”-stemningen før Jul reelt sett fører til, er å gi folk god samvittighet; ensomhet er nemlig noe som er der ikke bare på juleaften, men året rundt, og jeg forstår mennesker som begår selvmord som følge av dette; ensomhet kan være et sant helvete.

    Ellers sier jeg mange takk om du vil fortelle andre om bloggen min - som kjent ønsker jeg ikke oppmerksomhet eller sympati, men det jeg skriver i “Den glemte engelens lille hjerte” er et så viktig tema at dette burde leses av flere slik at folk kunne forstå hvor viktig det er å bry seg. Men som sagt er det dessverre ikke alle som gjør det - igår skrev jeg en kommentar i bloggen til en kjent blogger som tydeligvis mente at Julen bare handlet om gaver, der jeg skrev følgende:

    - - - - -

    “Unnskyld at jeg sier det, men det virker som om hvor jeg enn snur meg, hører man snakk om gaver i forbindelse med Julen - er det virkelig det Julen handler om; hvilke gaver man gir, og hvor dyre de er …?

    For min del ble dette en trist tid, først og fremst fordi ei fantastisk jente er død; juleaften var jeg alene, uten juletre eller gaver av noe slag, og fikk erfare hvordan det føles å være et glemt menneske ingen legger merke til - og for dem som tror at Julen handler om å få eller gi bort penger, eller at man redder verden ved å med store ord snakke om hvor fælt det er å være ensom i Julen, kan kanskje det jeg har skrevet om dette få noen til å tenke litt etter […]

    Uansett - så utrolig det enn høres ut for alle som tror at verden går under bare gavene ikke er dyre nok: Jeg lever fortsatt. Tro det eller ei.”

    - - - - -

    Men tror du hun godkjente kommentaren …? Nei da - de eneste kommentarene som er lov der i bloggen, er etter alt å dømme ord som hyller hennes eget ego; slike som meg blir utsatt for beinhard sensur.

    Nei - det er neimen ikke enkelt å være et lite, oversett menneske i et samfunn som til de grader dyrker egoisme og selvopptatthet at engler som M. blir voldtatt og dør så unge, men det er ingen grunn til at det skal fortsette å være slik; derfor fortsetter jeg å skrive dette og stå på, og det håper jeg også andre gjør.

    Takk for at du bryr deg, og ta godt vare på deg selv videre; verden trenger mennesker som deg.

  • Sofie
    Lørdag, Desember 31, 2016 - 05:20:48

    Hei Brian. Du svarte på bloggen min for noen dager siden. Jeg ville gjerne la deg vita at jeg la merke til kommentaren din. Men når jeg kom her på den forrige bloggen var den ingen måte jeg kunne kommentere den jeg ville kommentere på. Da du nevnte det du hadde sagt på min blogg. Så jeg skriver det her,for det er den tidligeste “posten” jeg fant jeg kunne svare på. Jeg vet så godt at livet er ett puslespill som man kanskje skjønner seg på senere enn nå. Men jeg bruker bloggen min for å utrykke meg. :) Jeg har alltid skrevet en blogg som ikke var ment for alle,men kanskje tiltrukket seg noen som var som meg,eller som ikke skal føle seg alene om at ting ikke alltid er like greit. Håpet er vel at en dag,skal alt jeg har vært gjennom hjelpe noen andre. Jeg må si,jeg har lest litt her,jeg håper at du tar vare på deg selv også,opp i alt dette,hvor det ser ut som du har mistet så mye. Det gjør meg vondt i hjerte rota,rett og slett. Håper du passer på deg selv opp i alt dette. For du kan minne de så mye du vil,men du skal fortsatt leve ett fantastisk liv. Mange klemmer. Sofie

  • Brian
    Lørdag, Desember 31, 2016 - 22:12:58

    Sofie: Tusen takk for gode og varme tanker; skulle gjerne ha skrevet noe poetisk til deg på årets siste dag, men sant å si føler jeg meg temmelig sliten nå, så jeg kan i stedet komme med en liten oppmuntring i bloggen din senere.

    Takk for at du bryr deg - selv om livet mitt ikke er noen dans på roser, klarer jeg likevel alltid å komme meg videre samtidig som nye biter legges til puslespillet som utgjør livet mitt. De glemte englene som er rundt oss, blir derimot glemt og oversett, noe jeg prøver å endre ved å fortelle hvor uendelig verdifulle og uerstattelige de er.

    Ønsker deg uansett et strålende nytt år, og håper alt du har av ønsker, blir oppfylt; det fortjener både du og andre som har hjertene fylt av drømmenes stille musikk.

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.