Tirsdag 13. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 2. del

(Fortsettelse fra forrige del)

13. desember. Dagen den glemte engelen ble voldtatt. Dagen hun hatet og ville flykte fra, år etter år; marerittet slapp aldri tak.

Det som skjedde i løpet av noen få desemberdager i 2008 skulle for alltid endre livene til to forskjellige mennesker på hver sin kant av landet. Den 15. desember fikk jeg vite at jenta jeg en gang var forelsket i, var død av anoreksi. To dager tidligere ble M. voldtatt første gang, 13 år gammel. Uten at noen brydde seg om ei ung jentes rennende tårer og frykten for å bli gravid; Julen stod snart for døren og julebordene var det store samtaleemnet blant folk flest, mens mediene spådde at 2009 ville bli et jubelår.

En junidag fire år senere tok E. livet sitt i en alder av 22 år; hun hadde skrevet en blogg både M., jeg og mange andre fulgte. Av disse vet jeg ikke hvor mange som har forsøkt å ta livet sitt i årene som fulgte, og hvor mange som faktisk har gjort det, men det man kan slå fast, er at den 28. juni, dagen da E. ble begravet, var overskriften i VG “Stor meningsmåling: JA, VI ER SÅ LYKKELIGE”.

Året etter la jeg ut bloggen hennes på siden min slik at de som hadde fulgt den, kunne få den som minne om E.; slik ble jeg kjent med M. - dette er de første ordene hun skrev til meg (har anonymisert alle navn så bare forbokstaven vises):

- - - - -

Fra: M.
Tid: Fredag 21. juni 2013 18.40
Emne: Contact sent through Stillhetens Anemoner

Hei! Jeg hadde kontakt med E. før hun døde, men etter at jeg fikk ny pc så har jeg ikke klart å komme på navnet på bloggen hennes. Kunne du sendt meg det? Jeg hadde selv en blogg på blogg.no tidligere, men jeg har ikke skrevet der på ganske lenge. E. og jeg fortsatte å ha kontakt gjennom meldinger via bloggen, men ikke så mye utenom - men jeg har et stort ønske om å få navnet på bloggen hennes hvis du vil gi meg det. Jeg finner fortsatt stor trøst i å lese gjennom alle meldingene vi skrev til hverandre, og E. var en av de som var med på å gjøre slik at jeg søkte hjelp selv.

Til slutt vil jeg bare takke deg for at du har opprettet denne bloggen, jeg er sikker på at E. hadde satt utrolig stor pris på det.

- M.

- - - - -

Svaret mitt:

Fra: Brian M. Janice
Tid: Fredag 21. juni 2013 21.00
Emne: Passordet til E.-s blogg

Hei, M.!

Naturligvis kan du få navnet til E.-s blogg - her er innloggingsinformasjonen:

Brukernavn: […]
Passord: […]

Og her er direktelenken til bloggen:
[…]

Alt sammen er lagret slik bloggen så ut 22. juni ifjor; alle innleggene som E. skrev og alle kommentarene er med - det eneste jeg har lagt til, er en forside med bilder av E. - håper uansett at bloggen kan være til trøst; har fått inntrykk av at det også gjelder andre som har lest den, og beklager at det tok så lang tid før jeg fikk lagt den ut. Grunnen til at den er passordbeskyttet, er først og fremst av respekt for foreldrene hennes.

Når det gjelder kirkegården der E. er gravlagt, har jeg ikke fått besøkt den enda, men det er snakk om S. kirkegård, og gravnummeret jeg har fått, er:

[…] så hvis du skulle være i nærheten og vil besøke graven hennes, er den å finne her.

Ellers er det ingenting å takke for når det gjelder siden min - har bare så vidt kommet i gang - for som jeg skriver:
“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge”
Poenget er at E. er gått bort, men de andre triste skjebnene som finnes der ute, de er det fortsatt mulig å gjøre noe med; regnbuen er like drømmende selv om man har glemt de vakre rosene som vokser i skyggen av den.

Ellers har jeg fortsatt kontakt med noen av dem som kjente E. den gang, men har byttet bloggadresse; N. fra […] - hvis du husker henne - skriver nå […] - så hvis du skulle ha lyst til å skrive noen ord i bloggen hennes, ville det kanskje kunne trøste henne litt - hun har det vanskelig, hun óg.

Ønsker deg alt godt videre, M., og håper virkelig alt ordner seg for deg; du er mer dyrebar enn du aner. Jeg vet at livet kan være tungt og hardt, men prøv å ta godt vare på deg selv, og aldri gi opp, for du er unik og uerstattelig; verden trenger oss alle, og som jeg har sagt så mange ganger før: Det finnes alltid, alltid håp. Alltid.

Brian

P.S.: Sant å si er jeg litt usikker på hvordan tumblr der du har bloggen/bildene dine fungerer - er det mulig å komme med noen oppmuntrende ord selv om man ikke er registrert der?

- - - - -

Fra: M.
Tid: Søndag 23. juni 2013 13.06
Emne: RE: Passordet til E.-s blogg

Hei igjen!

Jeg beklager at jeg ikke har svart deg før; jeg prøvde å svare deg rett etter at jeg fikk mailen din, og også i går, men jeg klarte det rett og slett ikke - jeg fant ikke de rette ordene. Jeg er fortsatt tom for ord, så jeg kommer dessverre ikke til å komme med et langt svar tilbake - men tusen, tusen takk for all informasjonen. Du virker som et helt fantastisk menneske som bryr deg så mye om andre, og ja, jeg ble helt målløs av ordene dine. Husk å ta godt vare på deg selv oppi alt dette, for du fortjener virkelig kun det aller beste.

Som svar på det siste du spurte om, så vet jeg faktisk ikke helt. Jeg tror det kun er mulig å stille spørsmål til brukeren der inne eller noe slikt, men jeg er ganske usikker. Men ellers har jeg twitter […], instagram 1 […], instagram 2 […] og instagram 3 […] - hvor både twitteren og de to siste instagrammene er låste og private.

Jeg skal følge med på bloggen din videre, og jeg ønsker deg alt godt.

- M.

- - - - -

Deretter var det stille helt frem til desember da jeg skrev dette; i mellomtiden hadde jeg for øvrig byttet e-post, slik at datoinformasjonen ser litt annerledes ut:

- - - - -

Fra: Brian M. Janice
Dato: Tue, 03 Dec 2013 16:03:52 +0100
Emne: Fordi du er så verdifull

Hei, M.!

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge, men denne høsten har ikke vært enkel for meg heller; har vært langt, langt nede.

Uansett ble jeg oppriktig bekymret for deg da jeg leste det du hadde skrevet på siden din på Tumblr med tanke på konserten, så jeg skulle ønske du kunne få i deg mer mat; vær så snill. Poenget er at jeg selv har sett hva matmangel kan føre til - C., jenta som gikk i klassen under meg på skolen og som døde for fem år siden, hadde jo anoreksi - og det var så inderlig vondt å se ei flott jente forvandle seg til et menneskelig vrak som følge av dette; menneskekroppen trenger mat for å kunne leve, ellers får den varige skader som kan bli umulige å rette opp senere, som benskjørhet.

Utifra det du skriver, forstår jeg hvor vanskelig du har det, M., men det er viktig å huske på at ingen av oss kan flykte fra seg selv - mange mennesker prøver og prøver; noen samler opp rikdommer og tror at akjemarkedet kan erstatte sjelen deres, andre reiser fra sted til sted, fra sexpartner til sexpartner, fra en form for rus til en annen rus, mens atter andre sliter med andre ting. Midt oppi alt dette finner man det enkle, levende mennesket, og samme hvor mange klær og masker man enn tar på seg, vil alltid mennesket til syvende og sist være det det faktisk er, nemlig et levende menneske.

I løpet av tiden hun slet med sykdommen, forsøkte også C. å flykte fra seg selv gjennom anoreksien og den evige kampen om vekten; en vei som ikke førte noe annet steds hen enn til en stille grav på en kirkegård. Det fantes så mange andre veier hun kunne ha gått - for eksempel var hun intelligent og hadde så vidt jeg vet gode nok karakterer til å prøve å komme inn på medisinstudiet, og hun kunne sikkert ha blitt en god lege som kunne ha hjulpet mange andre med tilsvarende problemer. Det samme gjelder E. - et fantastisk menneske som fortsatt skulle ha vært her, og gjort verden til et varmere sted å leve i.

Bevares - livet mitt har heller ikke vært noen dans på roser og jeg skjønner hvor tungt og vanskelig det iblant kan være, så jeg forstår deg, M., men vær så snill - glem aldri at du er uerstattelig, glem aldri hvor dyrebar du er; glem aldri hvor mye verden faktisk trenger deg. For tiden og livet går fremover, og når du en gang i fremtiden, kanskje om ti års tid, betrakter deg selv med nye øyne, vil du kunne se at du den gangen hadde langt flere muligheter enn du var klar over; muligheter du har idag. Det finnes så uendelig mye mer man kan gjøre enn å fokusere på vekten og maten man spiser.

Atter en gang beklager at jeg har vært så stille de siste månedene - men jeg foretrekker å trekke meg tilbake når jeg selv har det vanskelig uten å forstyrre andre med mine problemer - og selv om denne høsten ikke har vært lett for min del, betyr det ikke at jeg slutter å bry meg; i perioder mangler jeg bare krefter til det meste. Ellers ser du kanskje at jeg har fjernet alt om E. fra bloggen min, noe jeg måtte gjøre etter å ha fått en skarp beskjed om å gjøre det, men jeg håper både E.-s blogg og det jeg skrev om henne kunne trøste deg og andre som kjente henne.

Ta vare på deg selv så godt du kan, M.; du er ei sterk jente som klarer mer enn du muligens tror - noe de 245 dagene uten selvskading du skriver om, er et tydelig bevis på. Livet er ikke enkelt, men det er bare å prøve og prøve, så ordner det seg til slutt; ønsker deg alt godt videre. Fordi du er så verdifull, så uerstattelig. Glem aldri det.

Noen tanker fra meg
- Brian

- - - - -

Fra: M.
Dato: Sat, 7 Dec 2013 06:27:31 +0100
Emne: RE: Fordi du er så verdifull

Hei, Brian!

Først og fremst; tusen takk for en utrolig fin mail. Jeg
fikk den jo på tirsdag og da skulle jeg faktisk på en ny konsert så jeg leste
den da jeg ventet, og jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest
den til nå. Jeg har ikke klart å svare før og det beklager jeg veldig, men det
gikk ikke så bra på den konserten heller, dessverre, men det ordnet seg. Jeg
har tenkt på deg flere ganger, og det var veldig hyggelig å høre fra deg igjen,
selv om det var helt uforventet - så du har virkelig ingenting å beklage for.

Utrolig trist å høre om venninnen din/hun du skriver om, og
du har veldig rett. Jeg har selv mistet ei fantastisk jente til sykdommen - og
enda flere til selvmord (en flott gutt senest i slutten av oktober), men du trenger
virkelig ikke å bekymre deg for meg. Det er leit å høre om hvordan det går med
deg for tiden, og jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg. Har sett at
det om E. ble borte fra bloggen din, ja, og det må jo også ha vært tungt for
deg, men det trøstet meg mye i tunge perioder og det er jeg helt sikker på at
det gjorde for mange andre og.

Du er en ekte gledesspreder, du, og jeg ble så satt ut av å
få den utrolig lange og betydningsfulle mailen at jeg ikke har hatt noen anelse
om hva jeg skulle skrive tilbake til deg, for det betydde mer enn ord kan
beskrive. Jeg håper du klarer å ta til deg mye av det du skriver til andre, for
du trengs virkelig her i verden og du er så uerstattelig og verdifull.

Jeg må bare beklage at jeg ikke klarer å svare like bra som
jeg gjerne skulle ønske, men jeg er fortsatt litt satt ut av alt du skrev, samt
har det blitt noen søvnløse netter denne uken, men du må vite at det betydde
utrolig mye for meg at du tok deg tid til å skrive så mange kloke og gode ord.
Håper det kan glede deg at jeg i dag (riktig nok om 2 timer) har 290 skadefrie
dager, og jeg håper og tror det skal fortsette den veien.

Og kjære deg, jeg håper virkelig at du kan bruke meg om du
trenger, for du har vært en enorm støtte både for meg og for en haug av andre
også. Du er så god, og jeg håper du klarer å ta godt vare på deg selv oppi alt
dette. Det er bare å skrive til meg, i hvert fall, og jeg svarer vanligvis mye
raskere enn slik jeg gjør denne gangen, bare så det er sagt.

Sender en klem tilbake og mange gode tanker.

- M.

- - - - -

Så oppriktig var godheten som fylte hjertet til den glemte engelen, et varmt hjerte som aldri vil kunne banke mer.

Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg en som ikke var der da det virkelig gjaldt, lik en tapende målmann som strekker seg etter alle skudd i løpet av kampen, bortsett fra det avgjørende målet i aller, aller siste øyeblikk. Så mange ganger ville du avslutte livet ditt, og så mange ganger klarte jeg å gi deg krefter til å fortsette videre. Jeg kunne ha unnskyldt meg med at de siste dagene i livet ditt falt sammen med en rekke uheldige omstendigheter; at den første e-posten jeg sendte deg ikke kom frem, at jeg brukte en hel uke til å stresse med en PC jeg skulle gi bort i gave slik at jeg ikke hadde tid til å øve på sangen din, at jeg forsøkte å skrive en melding til deg på den private siden vår uten å klare det fordi serveren var blitt oppgradert - jeg kunne ha kommet med utallige bortforklaringer, liksom målmannen kunne ha skjøvet ansvaret over på det glatte underlaget, midtstopperen eller dommeren. Men ingenting av dette betyr noe lenger når jeg ikke evnet å være der da livet ditt nærmet seg slutten; jeg øvde på sangen din og trodde det var nok å sende deg oppmuntrende meldinger - døden vant igjen, og tok atter en gang med seg et dyrebart menneske bort fra oss.

Nei, det er ikke min skyld at du døde, M.; du hadde selv ansvaret for din egen helse og ditt eget liv. Men vi har alle ansvar for å bry oss, vi har alle ansvar for å bære noen på våre skuldre og støtte de som ikke klarer det for å komme seg videre på livets lange vei; da du så dagens lys som en liten baby var det aldri meningen at du skulle bli borte bare 21 år senere; det lille hjertet ditt var det eneste i sitt slag og det tomme hullet som er igjen, kan aldri erstattes med noe annet - unnskyld at jeg ikke klarte å være der for deg den siste tiden slik jeg burde ha vært, hadde jeg visst at tiden din gikk mot slutten, hadde jeg funnet frem alt som er igjen av krefter og prøvd mye, mye mer; unnskyld, M. Tusen ganger unnskyld.

Fordi du var så uendelig verdifull, så uerstattelig. Selv om du i samfunnets øye bare var en stor taper; hvorfor kaste bort tiden på å bry seg om slike som deg når man i stedet kan beundre de vellykkede som alle flokker seg rundt …?

- - - - -

Se godt rundt deg, og du vil få øye på menneskene ingen legger merke til; de voldtatte, de ensomme. Menneskene som drømmer om menneskelig varme, menneskene som så lenge har blitt oversett at de nesten har gitt opp håpet om å møte noen som bryr seg om dem. Hvorfor leser så mange populære rosablogger, samtidig som ingen tar seg tid til å kommentere bloggen til jenta som føler seg ensom og ønsker å dø?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

  • Alexandria
    Fredag, Desember 16, 2016 - 04:07:29

    Når jeg leser det du skriver, så får jeg et ord i hodet mitt som jeg syns beskriver deg, -sterk. Du er sterk.
    Håper det går bra med deg.

  • Brian
    Fredag, Desember 16, 2016 - 07:47:33

    Alexandria: Tusen takk for gode ord - hyggelig å høre fra deg igjen. Sant å si føler jeg meg ikke særlig sterk når helsen min er så svak som den er, men hva annet kan jeg gjøre når jeg ser samfunnet rundt meg enn å gjøre opprør mot den urettferdigheten som utvilsomt er der? Når man vanligvis snakker om vanskelige emner som unge som dør, mumler man som regel hvor tragisk dette er før man skifter tema; skulle jeg også ha latt M. bli glemt uten å fortelle sannheten om hvilket dyrebart og uerstattelig menneske verden har mistet - skulle jeg bare ha sett på at dette skjedde om og om igjen …?

    Jeg kunne nok ha satt meg til rette i et behagelig, konformt A4-liv og lukket øynene bortsett fra å gå i fakkeltog en gang i året, ta selfies av begivenheten, skryte av det på Facebook og føle at jeg har gjort mitt før jeg slo på TV-en, men ville det ha gitt noen annen mening enn at jeg bedro meg selv?

    Se på barna og hør hva de har å si - en vil bli brannmann, en annen lege; en tredje vil hjelpe syke hunder. Spol så 30 år frem i tid, og se hva som har blitt av fremtidsdrømmene deres, der de sitter i bilkøen, krangler om huslånet, og er utro mot partneren sin - hvor ble det av drømmene; hvor ble det av håpet om å endre verden?

    Da C. døde av anoreksi for åtte år siden hadde jeg valget mellom å tenne et lys, si “uff da”, og la dette gå i glemmeboken uken etter. I stedet begynte jeg å måke snøen på graven hennes, og ville engasjere meg uten å helt vite hvor jeg skulle starte. Da E. tok livet sitt fire år senere, kunne jeg igjen ha sagt “uff da”, og latt livet gå videre. Jeg gikk i begravelsen, gråt foran kisten, og lovte meg selv at jeg skulle gjøre alt for å forhindre flere selvmord. Hadde jeg ikke gjort dette, hadde jeg ikke skrevet denne bloggen, og heller ikke blitt kjent med M., deg, eller andre fantastiske mennesker.

    For til syvende og sist består et menneskeliv av en lang rekke valg, som igjen fører oss til nye veikryss der vi kan bestemme hvor livet skal føre oss videre; en labyrint av kronglete stier og veier der ingen vet hva som venter oss rundt neste sving, og skal livets vei få en mening, kan man ikke velge den letteste, mest behagelige veien som “alle andre” velger, for da ender man bare opp med et liv man i utgangspunktet ikke ønsket seg - et behagelig, men tomt liv, der man på dødsleiet kan spørre seg om hva man egentlig har brukt alle disse årene til - glane på mobiltelefonen og bedra kona …?

    Derfor spørs det om ikke det er mye bedre å ta sjansen på si “nei” når resten av flokken sier “ja” dersom man føler at det er det rette, og være åpen for at det også finnes andre veier enn den “alle andre” følger.

    Du, slik jeg kjenner deg av det jeg har lest, har for eksempel mange fine evner og individuelle meninger - ikke la deg knekke av motgang, men bare stå på; du er ei flott jente som jeg ønsker alt godt videre. Det er så altfor mange som har sunket i en hengemyr av depresjon og motløshet på grunn av presset utenfra - strålende jenter som i tenårene får spiseforstyrrelser og psykiske vanskeligheter som følge av mobbing fra jevnaldrende tåper med risengrøt i stedet for hjerne; hadde de bare klart å si “nei, dette finner jeg meg ikke i” til speilbildet sitt og gjort opprør mot presset, hadde skjebnen til C. og andre blitt helt annerledes. Jeg forstår at det ikke er enkelt, særlig når man i år etter år har fått smadret selvtilliten sin av andre, men det er ingen grunn til at dette skal fortsette; enhver dag er en ny begynnelse, en ny start. Dessuten er man ikke alene uansett hvor ensom man føler seg; verden er full av venner man ikke kjenner.

    Man snakker om perfeksjonsjag og kroppspress som om dette var noe like selvfølgelig og opplagt som at jorden er rund, men til syvende og sist er jo kroppspress bare en illusjon som er like ekte som en luftspeiling i Sahara-ørkenen - for blir man tvunget til å lese alle disse stereotype treningsbloggene der folk pøser på med selfies for å vise hvor sunne og veltrente de er, eller er det pålagt ved lov å måtte lese dumme rosablogger skrevet av noen som gnir seg i hendene når de leser kontoutskriften …? At 50.000 andre også gjør det, er ingen grunn til å følge flokken og gjøre det samme; legg i stedet en hyggelig, oppmuntrende kommentar i den vesle bloggen skrevet av noen som sliter - som de andre overser. Ikke følg etter “alle andre”, men lev ditt eget liv - det gjorde Gandhi, det gjorde Nelson Mandela og mange andre kjente skikkelser; det er lov å si “nei” til tross for at det ikke alltid er så lett - vi var alle individualister da vi var treåringer, og det er ingen grunn til å bøye seg for press eller følge etter “alle andre” når vi blir eldre.

    Ønsker deg som sagt alt godt videre, og glem aldri hvor mye verden trenger deg - nettopp fordi du er det flotte mennesket som du er.

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.