Tirsdag 16. August 2016
Utseendet betyr ingenting; handlingene betyr alt
Som jeg skrev i forrige innlegg:
Det er likegyldig hvordan du ser ut eller hvem du er; summen av et menneskets liv er ikke dets ytre, men dets handlinger - utseendet eller hudfargen betyr ingenting; handlingene betyr alt.
Når man tenker på alle som etter beste evne forsøker å overbevise oss om at vi er fortapt hvis vi ikke kjøper dyre moteklær eller et fast medlemskap i et treningsstudio, vil du muligens være enig i at disse ordene er like kjetterske som å vifte med svarteboka rett foran nesen på en brekende svensk sau; om alle som idag føler at de ikke strekker til, plutselig oppdaget hvor fantastiske de er, sier det seg selv at sunnhetsindustrien og alle som tjener gode penger på idealkroppen, ville bli like bukseløse som Donald Duck - så dette må vel være den mest kontroversielle uttalelsen siden påstanden om at jorden er rund. Tenk å si noe så gruoppvekkende som at utseendet ikke betyr noe som helst i forhold til handlingene. Så før noen finner ut at man skal brenne meg på bålet, er det kanskje best at jeg forklarer dette litt nærmere.
Først og fremst er kropp og utseende to helt forskjellige ting - mens menneskekroppen er et fantastisk verktøy vi er avhengige av for å i det hele tatt kunne leve, er betydningen av et pent utseende noe som skifter etter hvert som motene og århundrene går. Og la oss være ærlige: Hva tenker og føler man når man hører musikk av Bach eller Mozart? Lytter man til musikken han skapte, eller undres man på hvor mye Bach veide? Funderer man på om Mozart luktet hest fordi han levde i en tid der man forsøkte å skjule kroppslukten med parfyme i stedet for vann og såpe, og at det å bade hele to ganger i året, var noe bare de aller mest renslige utsatte seg for? Og hva faller en inn når man hører navn som Hitler, Jeanne d’Arc eller Gandhi? Tenker man på Hitlers mandige ører eller var handlingene hans av større betydning? Spør man hvilken bryststørrelse Jeanne d’Arc hadde, eller om Gandhi burde ha foretatt en plastisk operasjon av nesen …?
Nei, et menneskes utseende er på langt nær så viktig som man kan bli fristet til å tro. Fokuset på en pen kropp har i utgangspunktet evolusjonære årsaker - små barn ser søte ut fordi de er avhengige av å bli tatt vare på; dersom babyer så ut som noe bare Frankenstein kunne ha funnet på, ville menneskeheten raskt dø ut. Når det gjelder voksne, har dette sammenheng med vår ubevisste evne til å sette likhetstegn mellom et pent utseende og sunnhet; med tanke på forplantningen, ønsker evolusjonen at de beste genene skal føres videre, slik at mennesker med en pen kropp får et naturlig fortrinn når de skal lage barn. Dette skyldes ene og alene evnen til å kunne se; hadde vi ikke hatt øyne, hadde man ikke vurdert utseendet ved valg av partner slik man gjør nå, men i stedet fokusert på andre egenskaper.
Hva personligheten angår, er det imidlertid mer komplisert. Poenget er at ingenting kommer av seg selv, og selv om man har talent for musikk, er ikke dette synonymt med at man er en god musiker; for å virkelig lære å spille, må det hardt arbeid til. Det samme gjelder personligheten vår - skal man utvikle trekk som empati, ydmykhet og selvironi, er man nødt til å jobbe med seg selv, og pene mennesker som har fått utseendet gratis fra naturens side, kan bli fristet til å tro at dette er nok til å åpne alle dører. Slik at det virker som enkelte jenter tror at penger nærmest vokser på trær, og at det er en naturlov at de alltid kommer først i køen, noe som fører til at disse jentene - som ellers ville ha vært normale mennesker om det ikke var for utseendet - oppfører seg som bortskjemte, innbilske kjeftesmeller som tror at de er universets midtpunkt.
Da vi var barn, virket fremtiden nær sagt evig, og for en femåring som begeistret feirer bursdagen sin er det ikke så enkelt å forstå at følelsen av tid ikke er annet enn en illusjon. For selv om det kommende året kan virke langt når man feirer nyttår, er det blitt februar før man har fått ryddet unna julepynten, så er det plutselig vår og påske, etterfulgt av en sommer som er blitt til august før man får sukk for seg, og november og juleforberedelsene er like om hjørnet; med ett har et helt år gått fra å være fremtid til å være noe som hører fortiden til. Slik fyker tiden ubarmhjertlig av sted - år etter år, tiår etter tiår, og når man finner frem gebisset på gamlehjemmet, lurer man på hvor all denne tiden man hadde foran seg da man var ung, egentlig er blitt av.
Og hva blir igjen etter oss når man skal oppsummere året som har gått, eller livet som helhet; på hvilken måte har man man satt igjen spor etter seg? Hvis du tenker på drømmene vi hadde da vi var små og ønsket å vokse opp og bli store, og sammenligner de fargerike visjonene vi hadde den gang om å endre verden, med hverdagens grå realiteter, spørs det om ikke de små utgavene av oss hadde følt at dette var like ille som å få en gammel murstein fra Julenissen når man uttrykkelig skrev i ønskelisten at man ønsket seg et Lego-tog.
Jeg vet ikke hva du mener, men tenker man på stressnivået i dagens samfunn og det evige jaget etter ungdom og kroppslig perfeksjon, føler jeg selv at dette er som å ta turen til Pyongyang når man bare skal ut og lufte hunden; én ting er å ta vare på kroppen sin på en normal, sunn måte uten å overdrive, men når menneskekroppen nærmest blir opphøyd til en gullkalv tilværelsen kretser rundt, burde man kanskje se seg i speilet og tenke over hva man egentlig holder på med. Når jeg går på gaten ser jeg mange som stirrer på mobiltelefonen sin, men ikke én av dem har tid til å smile til meg, og når man leser om tredjeklasses kjendiser med et desperat oppmerksomhetsbehov, kan man spørre seg om dette var den verdenen vi ønsket oss da vi var små: En verden full av selvopptatte mennesker, en verden der idealet synes å være et patetisk behov for bli sett og likt på en skjerm - er det virkelig dette vi så for oss da vi drømte om fremtiden …?
I øyeblikket vi blir født, blir det reservert en gravstein med navnet vårt på, og tiden vi har til rådighet, er ikke all verden - noen dør unge, andre blir eldre, men selv om man skulle leve til man blir riktig gammel, legger man årene bak seg i ekspressfart, og spørsmålet er hva man vil bruke tiden til; denne uerstattelige tiden som aldri kommer tilbake. Å dyrke ungdommen og utseendet? Håper ingen motebloggere føler trang til å jage meg med en nyslipt kjøttøks om jeg sier det rett ut - men selv det peneste mennesket man kan tenke seg, vil ikke lenger se like pent ut når man legger til 70 år, så det å bruke livet sitt til å tilbe kroppen, er som å gamble på en død hest. Satt litt på spissen har et pent utseende mye til felles med en kylling i ferskvaredisken på Meny - uansett hvor mye Botox og silikon man fyller den med, vil den en dag gå ut på dato.
Eller skal man bruke livet til å glane på mobiltelefonen for å ta flest mulig selfies? Ærlig talt tviler jeg på om definisjonen på et meningsfullt liv er å ligge på dødsleiet og telle antall “likes” man har fått på Facebook, skjønt med dagens forskrudde oppmerksomhetsbehov vet man aldri. Å bli rik og lykkelig? Mange tror dette er svaret, men ser man på skilsmissestatistikken i Hollywood, og hvordan det i lengden går med mennesker som på liv og død vil kjempe seg til en lykkelig tilværelse; må man lete lenge for å finne genuin lykke i de store, dyre villaene bak tykke murer, der narsissistiske mennesker skjuler seg bak blendende, falske smil; vellykkede utenpå, men til de grader selvopptatte at man holder på å spy. For hvorfor fokusere på etiketten utenpå kakeboksen når det er kakene inni som betyr noe …?
Du er et ufattelig dyrebart menneske som har fått anledning til å leve dette livet, og det er opp til deg hva du vil bruke det til. Men uansett hvordan du ser ut, hvilken hudfarge du er født med, hvilken sosial status eller livssyn du har; alt dette er likegyldig i forhold til handlingene dine - det er de man vil kunne se resultatene av i fremtiden, det er de som gjør deg til den du er og ønsker å være; og det er nettopp de som gjør deg fri: Du er ikke bundet av det ytre, eller det du gjorde igår når du skal gjøre noe idag; hver dag man våkner, startes livet på nytt, og feilene vi gjorde igår, trenger vi ikke å gjøre imorgen: Utseendet betyr ingenting; handlingene betyr alt.
Kort sagt: Vekten din betyr ingenting; smilet ditt betyr alt.
- Brian
Si din oppriktige mening om dette innlegget
Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.