Søndag 14. September 2014

Til en glemt engel

For snart to år siden skrev du et innlegg på Freak.no der du fortalte at du hadde blitt tilbudt ti tusen for å selge sex - noe du seriøst vurderte, og reaksjonene du fikk var typisk nok overfladiske; man diskuterte prostitusjon, men uten å stille seg spørsmålet: Hvorfor? Så jeg blandet meg inn:

“jt89: Håper jeg ikke høres ut som en forkommen fransk pelikan når jeg nå skriver dette, men etter å ha lest svarene dine og resten av tråden, fikk jeg lyst til å komme med en liten kommentar.

Sant å si aner jeg ikke hvem du er, jt89, men skal man danne seg et bilde av deg som menneske på bakgrunn av det du skriver, har jeg inntrykk av at du er ei grei, intelligent jente, og selv om jeg forstår at tilbudet du har fått kan høres ut som en enkel måte å tjene 10.000 på i en rimelig presset økonomisk situasjon, og kanskje er du også litt smigret over interessen han har vist deg, lurer jeg på om du kanskje bør ta deg god tid til å tenke over dette - selv om man går ut fra at han er en vanlig mann, og ikke en potensiell kannibal eller vampyr.

Poenget er at hadde du vært en annen enn den du er nå - for eksempel ei bortskjemt jente som er villig til å selge halve vennegjengen sin bare prisen er den riktige, eller ukritisk gått inn for salg av sex som et alternativt yrkesvalg, hadde jeg ikke sagt et pip, men når du skriver at du ikke får økonomisk støtte fra familien din, men situasjonen snarere har vært motsatt helt fra du var 16 - da synes jeg du fortjener respekt for dette.

Samtidig burde man slutte å overdramatisere - å røre ved en hasjpipe er ikke synonymt med evig fortapelse som kronisk narkoman, ikke alle jenter som går til sengs med en ukjent type etter å ha fått spandert noen halvlitere har nødvendigvis solgt kroppen sin, og det er heller ikke forutbestemt at forslaget du har fått kan bli det første skrittet i en livsvarig karierre som prostituert. Spørsmålet man derimot bør stille seg, er muligens: “Er dette virkelig det eneste alternativet?”

Bevares - hadde det vært snakk om en del av et nyskapende kunstverk der du hadde fått en halv million for en natt, noe som heller ikke er all verden med tanke på dagens boligpriser her i Oslo; hadde det vært snakk om et selvironisk veddemål hvorvidt man tar sjansen på å delta i nakenløpet på Roskilde, eller hadde det vært snakk om en desperat stakkar i rullestol som vifter med tusenlapper fordi han ikke har fått anledning til å oppleve seksuelle kjærtegn de siste 12 årene, hadde jeg skjønt det bedre, men hva er det som egentlig er så kreativt eller grensesprengende med det å selge sex? På hvilken måte blir livet rikere, bortsett fra noen papirlapper med tall på og en opplevelse man i ettertid bør være forsiktig med å snakke om til kjente…?

Når man ser på andre studenter, kan man finne eksempler på hvordan folk har klart å tjene langt større beløp enn 10.000 simpelthen ved å bruke fantasien og gi skapergleden fritt spillerom; Steve Jobs med Apple, Zuckerberg med Facebook eller Alex Tew som i 2005 fikk idéen til milliondollarpage.com - idag har de fleste antagelig glemt hele opplegget, men 21-åringen fikk iallfall media med seg, og han fikk solgt pikslene på en enkel webside for den ikke ubetydelige sum av én million dollar. En solid porsjon lommepenger, uten at han av den grunn måtte legge ut jomfrudommen sin for salg.

Så skulle jeg gi deg et velment råd, jt89, ville jeg rett og slett si: Du er et fritt menneske, du har et fritt valg, og du har full rett til å bestemme over ditt eget liv. Men samtidig kan det være lurt å tenke grundig over valg man i fremtiden kan angre på - som sagt kjenner jeg deg ikke, og selv om det muligens kan virke en smule overdrevent å sammenligne deg med Einstein eller da Vinci, var de levende mennesker akkurat som du og jeg - verdifulle mennesker med en levende kropp og en like avansert hjerne som den vi alle har mellom ørene, og så lenge du har troen på deg selv og evnene dine, er det ingen grunn til at ikke også du skal lykkes i livet ditt, og i fremtiden tjene betydelig større beløp enn 10.000 i et yrke du trives i. Er de 10.000 da verdt det å ha sex med noen man ikke ville hatt sex med ellers?

Noen her i tråden påstår at alle har en pris - tja, jeg lurer på hvor langt man ville ha kommet med én eller tusen kofferter fulle av dollarsedler i møte med mennesker som Gandhi eller Nelson Mandela, eller mennesker som ble torturert til døde under 2. verdenskrig fordi de nektet å tyste på kompisene sine i møte med Gestapo; det spørs om ikke ekte karakter- og viljestyrke er mer verdt enn all verdens pengetrykkerier. For hva er vel penger annet enn et kunstig system som ikke tar utgangspunkt i de utallige ressursene jorden har å by på - naturligvis har det sine fordeler å gå til REMA eller KIWI uten å måtte slepe med seg en kurv med egg og en halv gris, men jeg tror neppe man ville ha kommet langt med et romskip fullt av pengesedler på en annen planet, bortsett fra at man i beste fall kunne bruke papirlappene som brensel.

Ærlig talt vet jeg ikke nøyaktig hva jeg hadde gjort om jeg var deg, jt89, men en løsning kunne være å avslå pengetilbudet, for i stedet lage en humoristisk blogg der jeg fortalte leserne om situasjonen som hadde oppstått; at jeg frivillig ga avkall på de 10.000 for én natts sex fordi jeg ikke ville selge kroppen min, og i stedet gikk inn for å tjene pengene på et alternativt vis. Som for eksempel ved å lage et kunstprosjekt der jeg solgte signerte svart-hvitt-fotografier i A4-format med menneskekroppen kledd i pengesedler som tema, eller noe annet som tar for seg forholdet mellom mennesket, kroppen og pengene - bare fantasien setter grensene i kunstens verden. I verste fall kunne jeg tjent mindre enn 10.000. I beste fall ville prosjektet føre til langt bedre resultater, sett både fra et økonomisk og samfunnskritisk synspunkt; å selge sex er klisjé - å lage kunst av det for å skape debatt og sette fokus på eksempelvis sexkjøpslovens overgrep mot funksjonshemmede som mentalt og fysisk ikke er i stand til å finne en partner å ha sex med, er noe helt annet. Men det er som sagt bare noe jeg ville ha funnet på om jeg var jente; gjør det du selv mener er best.

Ønsker deg uansett lykke til videre både med studiene og livet ellers, og ha en fortsatt fin høst, noe som også gjelder dere andre her i tråden; håper ikke min første kommentar her på Freak.no ble så lang at den kunne ha gitt en egyptisk katt halvlitterære traumer. :)”

- - - - -

Og to dager senere fulgte jeg opp med dette:

“Bevares - jeg forstår argumentet om hvorfor sexsalg kan stille i en annen kategori enn for eksempel nasking, men likevel har jeg et enkelt spørsmål jeg håper jeg kan komme med uten at jeg fornærmer eller støter noen. For hvorfor fokusere på dem som selger sex - hvorfor heller ikke snu det hele på hodet, og sette oss selv på tiltalebenken.

Ta meg som et eksempel; hvem er vel jeg? Til tross for at jeg nå har blitt en smule mer moden og støtter opp om Gandhis syn på levende vesener, har jeg ikke alltid vært like vennlig mot småkryp, og jeg tilstår at jeg med kaldt blod har tatt knekken på en del mygg i årenes løp. En bagatell, sier dere kanskje, men la oss nå se saken fra myggens synsvinkel; her flyr man rolig på leting etter litt mat, ufrivillig forviller seg inn i et rom man ikke aner hva er, og så - helt uventet - sier det BANG og livet er ugjenkallelig slutt for alltid og evig. Hadde det vært myggen og ikke menneskene som hadde hatt makten på denne kloden, og hatt sine egne domstoler, hadde undertegnede for lengst endt livet sitt i den elektriske stol, bivånet av små og store mygg på den andre siden av glassruten som hadde frydet seg over at massemorderen som hadde drept slektningene deres endelig var tatt av dage.

Men det stopper ikke der. Nei da - som barn tok jeg også livet av noen fluer, biller og antagelig også uskyldige maur. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde noe jeg ikke er stolt av idag, for det var ikke snilt gjort, men en gang grillet jeg faktisk en stakkars veps. Det arme dyret måtte ha dødd en jævlig død, og hadde det vært vepsene som hadde sittet i domstolene, tør jeg ikke å tenke på hvilken straff jeg hadde fått. Ikke bare som drapsmann, men også som bøddel, torturist og sadistisk vepsemorder.

Videre tilstår jeg at jeg som barn hadde en god og varm pels, men sett fra NOAH sin side er dette å kle seg i dyrelik og synonymt med nekrofili. Jeg spiser også døde dyr - både litt kjøtt og fisk. Når det gjelder det sistnevnte, har jeg i kjelleren en del bokser med markell i tomat som jeg fikk kjøpt på tilbud, og hadde det vært makrellene som hadde jobbet i avisredaksjonene, hadde det ikke forundret meg om jeg hadde blitt hengt ut på det groveste, og overskriften i VG hadde muligens vært: “Iskald makrelleter oppbevarte lik i kjelleren”.

Nå er det jo slik at det fortsatt er menneskene som har makten på denne vesle planeten, så la oss gå videre, og sette meg på tiltalebenken i lys av lov og rett. Fra jeg var 10 år gammel til jeg var 12, utviklet jeg meg etter hvert til å bli klassens verste bråkmaker, og ettersom dette ikke ble satt pris på fra skolens side, fikk jeg brev med hjem, og siden foreldrene mine neppe ville ha vært enige i min kreative utvikling, forfalsket jeg like så godt mors underskrift. Så man kan vel legge “dokumentfalsk” til resten av anklagene.

Om jeg har vært rampete? Lagt en tegnestift på stolen til ei jente så hun vrælte og jeg ble sendt til rektor? Naturligvis. Stjålet ting i butikker da jeg var barn? Så klart. I tillegg til å ikke være direkte vennlig mot bøker som jeg den gangen lånte fra biblioteket. Nå er det ikke all verden, sier dere kanskje, men hadde jeg levd i land der tyver får kappet av hendene, hadde det ikke vært stort mer enn en torso igjen av meg.

Og så videre. Om jeg har trosset norsk lov og røykt hasj? Ja da. Om jeg har spist opplegget? Ja. Kjøpt alkohol til mindreårige? Ja. En gang stod det en gjeng festglade tenåringer utenfor REMA, og siden ingen av dem var rukket å bli 18, lurte de på om jeg kunne hjelpe med kveldens forsyning av øl, noe jeg ikke hadde hjerte til å nekte dem. Et cetera, et cetera. Skulle jeg liste opp alt jeg har gjort som strider mot det ene eller det andre, hadde jeg neppe blitt ferdig før nyttår.

Poenget er at ingen av oss er perfekte eller feilfrie, og det ville ikke forundre meg om jt89 ville fremstå som en halv engel i forhold til meg selv om hun hadde sagt ja til forslaget, så spørsmålet mitt er rett og slett:

Hvilken rett ville jeg ha til å på noe vis dømme henne uten å se meg selv i speilet først…?

Det gjelder også såkalte “prostituerte” som man kaller båsen man setter disse menneskene i; hvilken rett har undertegnede til å dømme andre mennesker som aldri har gjort meg noe vondt?

Grunnen til at dette etter min mening er viktigere enn man skulle tro, er at jeg ser for meg en skolegård og de hånlige ropene: “Hore, hore, stygge, dumme hore”. Mens andre kanskje ikke liker at noen er tynnere eller tykkere enn resten av klassen, og ærlige som de er, nøler de ikke med å vise det. Og atter andre er av den oppfatning at den umoderne, røde genseren er god nok grunn til å si ifra med litt muskelkraft; hva skal man vel med tapere som ikke kan tilpasse seg resten av flokken.

Ifjor (i 2011) var det i alt 85 unge under 25 år som begikk selvmord her i Norge, av dem var 7 under 15 år. Jeg vet ikke hvor mange av de 85 som hadde blitt mobbet i løpet av barne- eller ungdomsårene, men jeg vil gjette på at det var minst halvparten; av de 7 under 15 år som tok livet av seg, er det god grunn til å tro at mobbing direkte eller indirekte var hovedgrunnen til alle dødsfallene. Og selv om man setter dette på dagsordenen og gjennomfører kampanjer, manifester, mobbeløfter og annet nonsens som får politikerne til å slå seg på brystet og skryte av det i festtalene sine, er dette fullstendig bortkastet så lenge noen mener at de har rett til å dømme andre, og får resten av saueflokken med seg. Noe både tall og erfaring tydelig viser, for antall barn/unge som blir mobbet på norske skoler holder seg på samme nivå år etter år. Og problemene blir ikke borte av seg selv den dagen skolen er over, for smerten som i år etter år med mobbing har fått grobunn i menneskesinnet blir ikke borte med et trylleslag.

Man kan være enig eller ikke, men det spørs om ikke samfunnet vårt hadde sett helt annerledes ut om menneskene helt fra barndommen av ble lært opp til å være selvstendige uten å måtte tråkke på andre: “Jeg lever mitt eget liv på mitt eget vis uten at andre kan dømme meg, og andre lever sitt eget liv uten at jeg kan dømme dem.” Kort og godt.

Så man kan spørre seg om ikke en “prostituert” som har solgt kroppen sin halve livet, har nøyaktig like stor verdi som menneske sammelignet med damen med perlehalsbånd til to millioner som stiger ut av limousinen hånd i hånd med den vellykkede mannen sin, sammen med de perfekte barna og den velfriserte puddelen. For ikke å snakke om at den “prostituertes” livshistorie antagelig hadde vært langt mer spennende å høre på enn sludderet til perfekte mennesker som snakker om sine perfekte liv gjemt bak perfekte masker; det er tross alt en grunn til at de som i gamle dager klarte å skape tidløs kunst man beundrer og hyller den dag idag, var folk som levde på kanten av tilværelsen, langt utenfor samfunnets trygge normer og regler; vi vet hvem Vincent van Gogh var, men ingen av oss husker fru Olsen som på samme tid skrøt av katten sin til de perfekte venninnene sine. Noe som forresten måtte ha vært en uforglemmelig samtale. :)”

- - - - -

Og da du svarte meg i en personlig melding, skrev jeg:

“Hei igjen!

Takk for ærlig svar, og ikke ta det så tungt om ikke alt går etter planen. Tenk heller på at et menneske fortsatt forblir et verdifullt menneske uansett hva det enn gjør; kanskje ikke alle vil være enige med meg i dette, men spør du meg, burde folk - i stedet for å diskutere moral - heller se det unike i andre mennesker og ikke fokusere på bagatellene; ingen av oss er perfekte, aller minst jeg, hvis kunstneriske evner kunne ha gitt en albansk grevling hikke. Derfor er det i mine øyne uvesentlig hvor mange sexpartnere ei jente har eller har hatt; hun er fortsatt den samme, levende jenta, slik også du er det. Og du kommer til å være like et like verdifullt menneske uansett om du tar, eller ikke tar imot tilbudet det er snakk om.

Men som jeg skrev i kommentaren min i tråden, er spørsmålet om de 10.000 er verdt det å ha sex med en person man ikke ville hatt sex med ellers; du er et voksent menneske og bestemmer selv over ditt eget liv, men spør du meg, burde du som sagt tenke nøye over det. Jeg skjønner at det kan være vrient å være student med slunken lommebok, men det er så mange andre muligheter å velge mellom; eksempelvis finnes det mange legater man kan få stipend fra, og jeg er temmelig sikker på at du kan finne en eller flere legater som kan gi deg en del tusenlapper - ta en kikk på www.legathandboken.no om du har tid og lyst.

Ellers forstår jeg at livet ikke alltid er like enkelt, men det gjelder å ha tillit til fremtiden og stole på at ting ordner seg - vet du, i slutten av juni var jeg i begravelsen til ei jente som het E. (fornavnet er utelatt her), og som tok livet av seg bare 22 år gammel. Etter at seremonien var over, stod jeg lenge foran den hvite kisten hennes, og mens tårene rant lovte jeg meg selv at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Poenget er at bak den vellykkede fasaden og alle festtalene om at Norge er verdens rikeste og mest fantastiske land, finnes det så mye folk flest ikke aner om; så mye bunnløs smerte, så mange glemte tårer. Samtidig bygger menneskene murer rundt seg i form av uekte roller og kunstige masker, slik at det kan være vanskelig å vite om jenta som smiler et strålende smil, i virkeligheten har opplevd svært mye vondt og kutter seg når natten og mørket faller på.

Som sagt kjenner jeg deg ikke, men følelsen av å ha mistet seg selv vet jeg mange kan få - på den annen side har livet utallige muligheter, og det finnes alltid, alltid håp. Hadde man dratt ut til den ytterste stjernen og sett hvor ørliten jorden er i forhold til resten av stjernehimmelen, og hadde man forstått at selv om menneskene er ufattelig små i det store perspektiv, betyr det ingen verdens ting fordi hvert enkelt menneske er enestående - det eneste i en stor verden, og uansett hvor langt du hadde dratt ut i universet, hadde du aldri funnet noen som er lik deg selv; du er den eneste som kan tenke tankene du tenker; du er den eneste som kan føle det du gjør, og det er uvesentlig hvilke klær du går i, eller hvordan håret ditt ser ut; det er uvesentlig hvor mange sexpartnere du har hatt - det som er viktig, er at du er unik, at du er deg. Det er det som gjør deg så uendelig verdifull.

Sant å si aner jeg ikke hvordan jeg ville ha reagert om ei av jentene jeg kjenner, ville ha fortalt meg at hun har fått det samme tilbudet du har fått, men jeg ville neppe ha begynt å vifte med en moralsk pekefinger; hun ville jo være et fritt menneske som bestemmer over sitt eget liv. Men hadde hun tenkt å gjøre det fordi hun virkelig trengte pengene, hadde jeg muligens fortalt henne at hvis hun ville, kunne hun ha sex for de 10.000, eller hun kunne stille seg foran speilet og si til seg selv “Jeg er mer dyrebar enn jeg er klar over. Jeg er faktisk det.” Så kunne man heller bruke kreativiteten og fantasien, og skaffe pengene på et annet vis. Kanskje fordi hennes selvfølelse og selvbilde ville være mer verdt enn all verdens papirlapper med tall på, bedre kjent som penger.

Likevel må jeg innrømme at jeg ikke vil komme med et lignende råd til deg nettopp fordi jeg ikke kjenner deg - jeg respekterer andre mennesker som dem de er, og hadde jeg gjort meg selv til en gretten moralsk vokter og begynt å behandle andre som småunger, hadde det bare vært dumt; jeg lever mitt eget liv på mitt eget vis uten at andre kan dømme meg, og andre lever sitt eget liv uten at jeg kan dømme dem. Det eneste jeg håper jeg kan fortelle deg, er det jeg oppriktig mener om både deg og andre mennesker: At du er verdifull. Fordi det er fakta.

[…]

Uansett håper jeg alt ordner seg for deg, ønsker deg alt godt, og opp med hodet; jeg har full forståelse for at livet går opp og ned, men husk at alle de overfladiske bagatellene folk flest legger vekt på, ikke spiller noen som helst rolle når alt kommer til alt - som jeg skrev tidligere, er det uvesentlig hvilke klær du går i, eller hvordan håret ditt ser ut; det er uvesentlig hvor mange sexpartnere du har hatt - det som er viktig, er at du er unik, at du er deg. Ta derfor godt vare på deg selv, for det fortjener du virkelig. :)”

- - - - -

Og du svarte med å fortelle noe det er umulig å glemme - at faren din begikk selvmord, og at du fant ham i garasjen da du kom hjem fra skolen; hvilken jente i midten av tenårene ville vel ikke ha bltt preget av dette. Etter noen dager sluttet du å gi livstegn fra deg på Freak.no, så jeg aner ikke hvordan det går med deg idag; håper inderlig at du fortsatt lever, tar godt vare på deg selv, og at alt har ordnet seg for deg - for det er noe du som sagt virkelig fortjener, som det fantastiske mennesket du er; en glemt engel som stille vandrer blant morgensolens skimrende lysknopper.

Skulle ønske at folk ikke ville dømme ei jente og putte henne i en bestemt bås selv om hun vil selge sex, ligger med mange, eller gjør ting andre ikke gjør - for er vi vel så feilfrie og allvitende at vi kan dømme et annet menneske uten å kjenne til historien som ligger bak…?

- Brian

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.