Fredag 22. August 2014

Vampyren fra Oslo

Håper virkelig ikke du etter å ha lest overskriften er i ferd med å ringe nærmeste kirke for førstehjelp som inkluderer bruk av hvitløk og vievann, da det er greit å være klar over at det finnes to typer vampyrer: De som drikker blod, har en svart likkiste på soverommet og unngår sollys, og de som er offentlig registrert i Brønnøysundsregistrene.

Kort oppsummert ble jeg ikke Vampyr ved at en naken jomfru klatret inn gjennom vinduet og forførte meg ved å snakke om hvilken helsemessig gevinst man får av å drikke blod, da sannheten er langt mer prosaisk; saken er nemlig den at i mars 2001 ble en liten, eksklusiv kunstforening offentlig registrert, og navnet på denne kunstforeningen er Draculas Forlag. Første trinn på veien mot fullverdig medlemskap i foreningen er å bli Mumie, deretter blir man Zombie, og til slutt får man hederstittelen Vampyr, noe jeg altså er. Grunnen til at denne vesle foreningen er så eksklusiv, er at alle nye medlemmer først må godkjennes med unison enighet blant Vampyrene - hadde for eksempel Oslo hatt tilsvarende regler for nye innbyggere, måtte Ola og Kari før de laget babyer ha sendt inn søknad til kommunen, deretter måtte alle innbyggerne ha gått til valg og krysset av på en stemmeseddel at det var i orden at Ola og Kari laget 1 stk. baby i dobbeltsengen sin onsdag klokken 20:30, og saksbehandlingstiden tatt i betraktning, ville Ola brukt gebiss og Kari lett etter rullatoren sin før søknaden omsider ble innvilget.

Som Vampyr tåler jeg sollys rimelig bra selv om jeg ikke soler meg så mye, og jeg er definitivt ikke et A4-menneske, noe som gjenspeiles i ryktene som undertegnede har hørt om seg selv. Det mest originale ryktet var antagelig ryktet om at jeg med den hårete brystkassen min av en eller annen grunn skulle ha gjennomgått en kjønnsskifteoperasjon og fått pupper, noe som antagelig skyldes bruken av Janice som etternavn i kunstnernavnet mitt: Brian M. Janice. Andre fargerike rykter har også versert - det ene villere enn det andre - opprinnelsen til ryktene sier både litt om folks fantasi og ikke minst evnen til å dømme andre. For ikke å snakke om episoden da en venninne av meg uventet brøt all kontakt etter at moren hennes hadde følt negative vibrasjoner da jeg pratet i telefonen.

Problemet med venner som plutselig og uten et ord til forklaring bryter all kontakt, er forresten noe mange av oss som ikke er A4 har opplevd. Den ene dagen er man bestevenner, og alt er fryd og gammen. Den neste dagen - etter at noen har spredd helt ville rykter om deg - står du alene, og folk vender deg ryggen. Uten å ytre så mye som et pip om årsaken. En forhenværende venn av meg fant en vakker dag ut at jeg lå et par trinn under ham på den sosiale rangstigen da jeg forsvarte narkomane og andre livet ikke har vært snilt mot, og dommen var bestemt: Ingen kontakt mer. Da jeg senere ved en tilfeldighet traff vedkommende, og ville være hyggelig ved å hilse på ham, var reaksjonen så avvisende at man nesten skulle tro at han følte seg til de grader betydningsfull at jeg ville være klar til å falle ned på kne, og bønnfalle ham om å skjenke sitt livs lys over en forkommen stakkar som meg. Herlighet - tenk så innbilske enkelte er. Heldigvis er jeg ikke av typen som tar meg nær av folks dumhet; om noen velger å vende meg ryggen, gir jeg stille og rolig blaffen selv; tross alt finnes det sju milliarder andre mennesker som har fornuften i behold.

Tenårenes glade start …

Det er synd at når andre dømmer en, stiller de seg ikke spørsmålet hvorfor man gjør det ene og det andre. Som for eksempel da jeg gjennom de tre årene i vidergående til dels var skolens svarte får, og til dels gjorde det stikk motsatte av alle andre. Historien er som følger: I ungdomsskolen var jeg ingen opprører, bare en gutt som i siste klasse var dypt og inderlig forelsket i ei søt jente som het Camilla. Ettersom jeg noen år tidligere hadde vært klassens verste bråkmaker og ved en anledning hadde plassert en tegnestift på stolen til den stakkars jenta, i tillegg til en lang rekke andre ting snille barn ikke gjør, endte det med at foreldrene mine ble innkalt til en alvorsprat med læreren, og jeg måtte bli snill gutt igjen ved at daglige meldinger om oppførselen min på skolen ble utvekslet mellom hjem og skole.

Året etter, da jeg var 13, forsøkte jeg bokstavelig talt på liv og død å rekke skolen ved å løpe over en trafikkert vei på rødt lys, og en stund så det nesten ut som om Mannen med ljåen var kommet for å hente meg. Ifølge øyevitner hadde jeg tatt en baklengs salto etter at bilen hadde truffet meg, slik at jeg landet med hodet først i asfalten, hvilket ikke er det sunneste man kan gjøre. Det endte med at jeg lå seks dager i koma etter en kraftig hjernerystelse, og det eneste jeg husket da jeg våknet, var navnet mitt - alt annet hadde blitt visket vekk, omtrent som når man mister en harddisk fra 14. etasje. Sakte, men sikkert vendte hukommelsen tilbake, liksom også resten av kroppen restituerte seg; i tillegg til hjernerystelsen klarte jeg å brekke venstre kne og ankel, liksom jeg også hadde brudd i venstre hånd samtidig som den høyre var lammet i to uker etter ulykken, og listen fortsetter med strukket leddbånd i høyre kne samt et digert, åpent sår i høyre legg, der selve beinet stakk ut fra foten og det var et blodig søl uten like. Selv hadde jeg imidlertid for lengst tatt skrittet inn i bevisstløshetens stille verden.

I samme slengen kan jeg nevne at det var en lærerik opplevelse å oppleve smerte hinsides all fornuft - ettersom det åpne såret i leggen min var av en slik art at beinet måtte festes til en skinne med skruer for at opplegget ikke skulle sprette ut, måtte dette også tas ut igjen etter noen uker. Og av en eller annen grunn fant man ut at man skulle gjøre det uten bedøvelse, så der lå jeg, som 13-åring, og hadde gleden av å føle at seks skruer som var festet direkte i skjelettet, sakte ble skrudd ut uten bedøvelse av noe slag. Men litt frodig smertetortur klarer man jo takle selv om man er 13 og ble påkjørt den 13., så etter tre måneder på sykehus kunne jeg møte verden utenfor igjen. Ingen fare - jeg ser ikke ut som Frankenstein i fjeset, men samtidig sliter jeg med stadige søvnproblemer året rundt som følge av hjernerystelsen, hvilket fører til at jeg så å si alltid er sliten, og mang en gang helt utslitt. Nei, livet er ingen dans på roser, og selv om jeg er positiv og forsøker å spre livsglede rundt meg, vet de færreste hvor tung og uendelig slitsom hverdagen min faktisk er.

Men da jeg vendte tilbake til skolen igjen etter bilulykken, ble jeg - som tidligere hadde sprudlet - innadvendt og forsiktig; i ettertid antar jeg at dette hadde årsak i at bilulykken og vissheten om at et brøkdels sekund og et spontant skritt tilbake reddet meg fra å få englevinger, var en rimelig traumatisk opplevelse for en 13-åring, og det tok flere år før jeg igjen ble meg selv. I mellomtiden var jeg ensom, og puslet stille med frimerkene mine samtidig som verden utenfor gikk sin gang. Så da jeg i siste klasse i ungdomsskolen ble forelsket i tidligere nevnte Camilla, stod jeg helt utenfor veinettet av normer og regler som ungdom lever etter, og det er vel unødvendig å si at det aldri ble noe mer enn en vakker og dyp forelskelse.

… og fortsettelse …

Da jeg begynte på videregående og kom i et helt nytt miljø med folk jeg ikke kjente fra før av, hadde jeg også muligheten til å starte helt på nytt. Imidlertid lå innsikten min i ungdommens sosiale liv et lysår bak de andre, så jeg falt på sett og vis inn i rollen som klassens klovn, som alltid rakte opp hånden i diskusjoner, fant på mye rart og folk trodde jeg bare var ute etter oppmerksomhet selv om jeg ikke var det; jeg prøvde bare å komme meg inn i en ny sosial tilværelse der ingen hadde gitt meg et kart som viste hvor jeg kunne, og hvor jeg ikke kunne gå.

Bedre ble det heller ikke da det etter noen uker etter skolestart ble avholdt en klassefest, der jeg for aller første gang i mitt liv våget å spørre ei jente jeg var litt forelsket i, om hun ville være sammen med meg. Nå må det legges til at synet mitt på Den store kjærligheten på dette tidspunktet var som tatt ut av historiebøkene - det eneste som manglet, var en hvit hest og en fager jomfru jeg kunne redde. Så da jenta sa nei og ingen kunne synge “Du skal få en dag i mårå” for å lege såret i guttehjertet mitt avslaget hadde forårsaket, hadde jeg gjerne meldt meg inn i Fremmedlegionen om jeg bare hadde hatt muligheten. I en alder av 16 år, med kviser i fjeset og fortsatt midt i stemmeskiftet, så jeg ingen annen utvei enn å si farvel til kjærlighetens visne blomster ved å flykte inn i politikkens voksne verden, og allerede seks dager etter det bitre avslaget, så verdens antagelig første politiske parti skapt av kjærlighetssorg dagens lys.

Problemet var at ingen på skolen var klar over dette, og siden dette vesle partiet gikk på tvers av meningene resten av skolen stod for, oppstod det opphetede politiske diskusjoner der jeg ble utsatt for angrep fra alle kanter, og slik sett ble jeg hele skolens svarte får. På den annen side var det flotte mennesker rundt meg som var i stand til å innvie meg i de unges verden så jeg kunne lære mer om hva normal ungdom har for vane å foreta seg i en alder av 16, og sakte tok jeg fatt på den lange veien fra den øde, ensomme øya der jeg hadde levd siden bilulykken, og inn til fastlandet, der folk var sosiale, hadde det moro og levde livet uten å ta alt like høytidelig som jeg selv gjorde den gang.

… og slutt

Men Rom ble som kjent ikke bygget på en dag, og problemene med både den følelsesmessige ensomheten og kjærligheten fortsatte med uforminsket styrke, for selv om jeg hadde fått gode guttekompiser jeg kunne feste og spille musikk med, hadde jeg ingen jentevenner jeg kunne betro hjertesorgene mine til, og på kjærlighetsfeltet gikk alt til et meget varmt sted som begynner på H; jeg dummet meg ut gang på gang, og det å alltid være nummer tre når to andre kysser og koser seg, begynte å ta på kreftene. I slike dystre stunder virker tanken på selvmord forlokkende, og i mitt tilfelle resulterte det både i ensomme turer på kirkegården samt økt interesse for det overnaturlige. Til tross for at jeg aldri gjorde konkrete forsøk på å ta livet mitt, var det mange tunge tanker og et sterkt ønske om å gjøre dette, noe som uttrykkes godt i “Kjære død”-diktet:

    Stille

    synker du hen
    fylt av lys

    Du
    som bærer
    den myke og lette
    blomsterkransen
    på hodet ditt

    Som enda
    kan synge
    uskyldighetens
    vesle vise
    om rødmende kinn

    Så trofast
    varmer verden
    med det
    bittelille
    svarttrosthjertet

    fylt med
    lengsel og håp

    Øynene dine
    løftes opp mot lyset

    Bølgene bruser
    om ditt hode

    Blomstene tørker
    ditt våte kinn

    Leppene former seg
    til et smil

    På et vakkert ansikt
    til ei trist jente
    som jeg så oppriktig
    lider med

       men aldri har funnet

    Du kom aldri
       aldri
       aldri
       aldri -

    Aldri kom du

    Men kom så nå

    Ta hjertet mitt
    løft det til værs
    så vi sammen kan fly
    mot stjernene

    Til tonene
    av sangens glede
    som stille blir til
    i en varm følgeshånd
    der du fører meg

       hjemover

    Jeg vil hjem

    Bort
          fra mørke og fryktsomme skygger
          av iskald asfalt
    Bort
          fra suset
          av hånlige menneskeutbrudd

          kom, ta meg imot

    Og kommer ikke du
    så kommer jeg

          kjære,
          kjære død.

Et selvmord ble det heldigvis aldri noe av, men nederlagene hva kjærligheten angår og jenters evne til å dømme og baksnakke andre, førte til at den en gang så vakre drømmen om å finne ei jente jeg kunne dele mine innerste følelser med, ble knust i tusen biter; jeg ga opp alle forhåpninger, og en gang for alltid innså at jeg var dømt til å leve et liv som evig singel. Noe jeg fortsatt er den dag idag, og ettersom jeg knapt er i stand til å ta vare på meg selv - omgitt av et salig kaos som kunne ha gitt fire indiske snabeldyr kronisk forstoppelse, kan jeg ikke forestille meg at et vesen av hunkjønn kunne føle noe for undertegnede uten å få vedvarende latterkrampe dersom hun hadde sett rotet med de ni eksterne harddiskene på stuebordet mitt; den som åpner døren til en singel, fortapt kunstners hjerte, burde bli advart om at her må man la alt håp fare.

Og livet fortsetter …

Slik har livet mitt utviklet seg, fra å være en outsider som levde i en ensom virkelighet fylt av romantiske og innholdsrike dagdrømmer, ble også jeg en del av den store verden, skjønt dette nok kan diskuteres, da jeg aldri har vært i Syden, og stedet lengst nord i Norge der jeg har satt min fot, er en skoletur til Eidsvoll. Antall kinobesøk siden jeg var liten, kan telles på en hånd, og siste gang jeg gikk på ski, var da jeg var ni, så helt A4 blir jeg nok aldri. Men etter hvert som jeg har lært menneskenes indre bedre å kjenne, har jeg i stadig større grad fått øye på de tause tårene i skyggene, og innser nå at det må sterkere krutt til om man vil endre samfunnet enn å spille gitar, si nei til slankespress, og dele ut flere tusen oppmuntringslapper på gaten. Særlig har dødsfallet til Cathrine - jenta forelsket meg i etter juleballet da jeg var 17 - gått sterkt inn på meg, noe som er nedskrevet i dagboken min fra desember 2008. Da jeg begynte å måke snøen og vanne blomstene på graven hennes ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne for å prøve å gjøre denne verden litt varmere ved å engasjere meg, men sakte har jeg kommet videre og funnet det ut. Og da E. tok livet sitt for to år siden, og tårene rant der jeg stod foran den hvite kisten i begravelsen hennes, forstod jeg hvor viktig det er å ikke komme for sent - at øyeblikket vi opplever her og nå, og muligheten man har til å trøste eller muntre opp et annet menneske - kan være den aller siste sjansen vi noensinne vil få.

Derfor sier jeg tusen ganger unnskyld hvis måten jeg uttrykker meg på når jeg skriver, kan virke svært direkte ettersom jeg kommer med komplimenter og ærlig forteller at jeg mener at du er et fantastisk menneske - så for folk som ikke kjennner meg, kan det virke som om jeg er ute etter å sjekke opp alle jeg skriver til. Sannheten er at jeg prøver så godt jeg kan å spre livsglede gjennom kunsten min, og i et samfunn fylt med krav om idealkropp og meningsløse normer, vil jeg gjerne fortelle folk jeg skriver til det jeg oppriktig mener om dem, uten å være redd for å si at du er et strålende, uerstattelig menneske som verden virkelig trenger.

I det virkelige liv, derimot, er jeg pent nødt til å være langt mer forsiktig, for til tross for at jeg ikke ser ut som grev Dracula eller en orangutang som har rømt fra dyrehagen, er jeg av hankjønn - og som alle vet, er individer av hankjønn noe mang et individ av hunkjønn automatisk plasserer i en bås, og stempler som en kåt og overfladisk mannsgris som bare tenker på trompeten han har hengende mellom beina. Følgelig tar jeg heller ikke sjansen på å spontant være hyggelig, og fortelle kassadamen på REMA 1000 at smilet hennes er strålende eller at hun ser fin ut på håret idag, for i tilfelle er jeg rimelig sikker på at hun vil misforstå alt, tro at jeg sier dette bare fordi jeg vil lage en baby, og slå meg i hodet med kassaapparatet. Nei, kjære kassadame, jeg vil bare skape en litt varmere verden, og skulle ønske at folk man blir stoppet av på gaten, kunne si noe pent til deg uten at det ligger noe bak - i stedet for å be om penger, spørre deg hvilket strømabonnement du har, eller forsøke å melde deg inn i et treningsstudio.

Samtidig har jeg selv blitt dømt og misforstått av andre og vet hvor vondt det føles - så jeg ikke vil gjøre den samme feilen selv og dømme deg, uansett hvem du enn er; det dyrebare mennesket du er, vil alltid forbli like kostbart uansett hvilke handlinger du velger å bruke kroppen din til å utføre. Begge så vi en gang dagens lys som små babyer, begge er vi laget av stjernestøvet solsystemet er dannet av, begge lever vi under stjernene i det gigantiske stjernehavet som fyller universet; begge er vi mennesker - og jeg har ingen som helst rett til å sette meg til doms over deg selv om jeg kan være fullstendig uenig i handlingene dine.

Jeg vet - nå har jeg vært så åpen at jeg antagelig har dummet meg mer ut enn noen andre har gjort i bloggingens verden siden årtusenskiftet. Men til tross for at dette sikkert høres veldig dumt ut, avspeiles hjertet mitt i ordene jeg skriver nå; tråkk på det, le av det, riv det i tusen biter, eller bare se på det; uansett vil jeg ikke dømme deg, og alltid fortelle deg at du er et verdifullt menneske, noe jeg oppriktig tror at du er, uansett hvordan du ser ut, hvor mye eller lite du veier, hvor gammel du er, eller hvor du kommer fra - i mine øyne vil du alltid være et fantastisk, levende menneske.

Så ja, jeg er Vampyr. Men vær så snill - ikke døm meg selv om jeg ikke er som vampyrer flest.

- Brian

P.S.: Vet ikke hva du mener, men spør du meg, er mye av kunsten som skapes idag blitt altfor ekskluderende ved at den lukkes inne i hvitmalte gallerier der det er lommebokens størrelse som teller - kunsten bør være for alle, både fattig og rik - så jeg vil slippe den ut i friheten og inn i menneskehjertene, der den hører hjemme. Derfor er både du og alle du kjenner, invitert til et nydelig kunstprosjekt mot kroppspress som handler om å dele stillheten foran stjernene i tankenes ærlige harmoni; et prosjekt du kan lese mer om på denne siden. Med mindre du ikke har sans for vampyrer, og begynner å jage meg med hvitløk og en kakekjevle dynket med vievann, er du hjertelig velkommen til å ta del i dette prosjektet. D.S.

De fire første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.