Lørdag 9. August 2014

Håpets Blomsterkrans

Hvis du tenker godt etter, er du kanskje enig i at hverdagen vår begynner å bli fylt opp av litt vel mye mas. At bryllup og begravelser blir avbrutt av pipende mobiltelefoner, er en velkjent sak - det eneste som mangler, er at også avdøde oppdaterer Twitter:
“Koselig begravelse, masse folk, men kjedelig preken. Skal spøke for presten i natt. Masete engler som vil lære meg å spille harpe, savner Facebook. Er en hemmelig heis her som går ned til kjelleren, der det skal være ganske varmt. Må sjekke den ut.”

For min egen del hadde ikke jeg hatt noe imot å leve i en annen tid; for eksempel var livet i steinalderen langt roligere, og hadde man kverket et villsvin og funnet en komfortabel hule å bo i, kunne man slappe av og nyte livet uten å stresse med husleie eller kroppspress - tenk så avslappende det hadde vært å sitte foran et gnistrende bål om kveldene, se opp mot stjernene og bare kunne snakke sammen uten å måtte mase med mobiler som ringer i utide, eller venner som på liv og død må oppdatere Facebook.

9. februar i år, 11 minutter over klokken 11 om kvelden, satte jeg i gang noe som antagelig er Norges mest åpne kunstprosjekt - som både du, alle du kjenner, samt andre som bor i den europeiske tidssonen vår, er invitert til. Grunnen til at prosjektet er så åpent, er at jeg føler at kunsten som skapes idag i stor grad er blitt altfor elitistisk og lukkes inne i hvitmalte gallerier der det er lommebokens størrelse som teller - jeg vil slippe kunsten ut av det syntetiske buret og inn i menneskehjertene, der den hører hjemme. Så kunstprosjektet handler om å gå ut av den stressende hverdagen vi lever i, la mobiltelefonen, PC-en, eller kravet om idealkroppen være i fred, og bruke tre små minutter til å dele stillheten med andre mennesker foran stjernehimmelen - som jeg har skrevet tidligere:

Om folk bare kunne ta seg tid til å se opp mot himmelhvelvingens endeløse prakt, være klar over hvor bittesmå og verdifulle menneskene er, og gi rom for det tidløse, ville samfunnet vårt utvilsomt ha sett annerledes ut; jeg har full forståelse for at ikke alle klarer å leve opp til forventningene som stilles idag, da dette tross alt ikke er en del av menneskets natur. Steinaldermenneskene hadde sikkert mange interessante diskusjoner rundt bålet mens stjernene funklet over hodene deres uten at de måtte bekymre seg om vekkerklokkens jamring neste morgen, eller hvor mange likes de 391 vennene deres på Facebook har gitt dagens åttende oppdatering. Hvorfor så mye pes…?

Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på. Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod. Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.

I løpet av de tre minuttene dette kunstprosjektet varer, kan man også - om man har lyst - dele ut en nydelig, liten gave til noen man bryr seg om: Håpets Blomsterkrans - i form av de tre edelblomstene Tilgivelsens Anemone, Tillitens Anemone og Håpets Anemone. Selv har jeg gitt bort tre blomsterkranser; den første ga jeg bort om kvelden 8. mai ifjor til bestevenninnen min, den andre til ei jente jeg ønsker alt godt, og den tredje til en herlig venninne på fødselsdagen hennes. Uansett skal jeg fortelle mer om den delen av prosjektet senere; egentlig skulle også de tre stille minuttene ha startet i mai ifjor, men av praktiske årsaker tok jeg altså fatt på kunstprosjektet om kvelden 9. februar, og med unntak av noen få ganger der jeg har forsovet meg, har jeg hver eneste kveld mellom klokken 23:11 og 23:14 i stillhet latt tankene sveve i drømmenes og uendelighetens sfære foran stjernene på kveldshimmelen, enten man kan se dem eller ei.

For å vise hvordan prosjektet fungerer i praksis, kan jeg gjengi notatene mine fra de første kveldene etter 9. februar, slik jeg skrev dette i en rekke e-postmeldinger:

9. februar 2014:

Bare noen få ord om kunstprosjektet, og tankene mine i løpet av de tre minuttene (mellom 23:11 og 23:14) i kveld; her i Oslo regner det nå, vanndråpene som faller ned vasker bort snøen, og stemningen er rimelig depressiv. Iallfall rakk jeg ut på balkongen akkurat i tide til å være der 11 minutter over 11 - leiligheten min har to balkonger, den ene vendt mot vest, der det kjører biler som lager støy, og den andre vendt mot øst, der det heldigvis er stille. Så jeg har mange ganger betraktet stjernehimmelen derfra; tidligere hadde jeg for vane å tenne en enslig sigarett som påskudd for å stå der ute som en liten pause midt i skrivingen, og om sommeren kunne jeg etter en lang natts arbeid se soloppgangen i det fjerne samtidig som jeg visste at i natt hadde jeg skrevet noe virkelig godt; en deilig følelse.

Men i kveld var det ingen soloppgang å se, bare kaldt februarregn som dryppet over mørke, nakne trær. Der jeg stod og betraktet den overskyede, grå kveldshimmelen tenkte jeg på stjernene jeg visste er der ute; alt det vakre som er der til tross for at man ikke kan se det der og da. Slik det også er med menneskene. Man kan enten stirre sørgmodig på det trøstesløse regnet og tro at dette er alt som omgir en, eller man kan tenke på alle stjernene som finnes rundt oss, der bak skydekket; man kan se på de sminkede, triste menneskeansiktene som forsøker å tilpasse seg nåtidens normer for hva som er pent og hva som ikke er det, eller man kan forstå det man ikke kan se med det blotte øyet - nemlig skjønnheten i selve mennesket, ikke fordi det er lyst eller mørkt, tynt eller tykt, men simpelthen fordi det lever. La meg få være en drømmer som vet at stjernene alltid er der selv om jeg bare kan se regnet; la meg få være en poet som lukker øynene for det tomme, overfladiske tøvet andre tenker på når de møter et annet menneske, men kunne lytte til stillheten i dets innerste tanker.

10. februar 2014:

Så noen ord om tankene mine i løpet av de tre minuttene i kveld; stod litt lenger enn til 23:14, noe som førte til at det ble mange filosofiske tanker. Også i kveld var det overskyet, himmelen var like sørgmodig som igår, og det regnet litt. Men bak alt dette stråler fortsatt stjernene, og jeg tenkte på hvor magisk tiden i bunn og grunn er; stjernelyset vi kan se en skyfri natt, er jo ingenting annet enn budbringere fra en fjern fortid - det viser hvordan stjernene så ut for lenge, lenge siden. Mens vi står her og kan betrakte dette i en helt annen tid.

Når man tenker på verden rundt oss, betyr også tiden så utrolig mye mer enn man kanskje tenker over i hverdagens kjas og mas. Hadde jeg vært født for 200 år siden, hadde dagliglivet idag fortonet seg som det reneste science fiction i mine øyne, og det samme gjelder menneskene jeg kjenner. Hadde jeg blitt født 200 år inn i fremtiden, hadde de samme, levende menneskene vært en fjern fortid for meg, og historiebøkene kunne fortelle om tiden de levde i. Dersom jeg hadde sett etter blant gamle, for lengst mosegrodde graver på kirkegårdene der ingen lenger brydde seg om å sette ut blomster, kunne jeg muligens finne gravene til vennene jeg kjenner idag - for meg ville de ha hørt til fortidens glemte tanker.

Der jeg stod ute på balkongen og så foran meg, tenkte jeg også på hvordan bygningene rundt oss kommer til å endre seg i tidens løp; der hvor det er tent små lys idag som et livstegn fra menneskene som bor der, kommer det i fremtiden til å være tomme, forfalne ruiner før man kanskje bygger noe nytt, og det samme gjelder gamle hus man kan få øye på her og der - en gang var de splitter nye, og oldemoren som så vidt klarer å komme seg frem ved hjelp av rullatoren sin, var en gang en sprudlende 12-åring som fniste og lekte med venninnene sine. Og der jeg står idag, kommer det i fremtiden til å gå mennesker jeg aldri kan lære å kjenne, mennesker som aldri vil vite at jeg levde i denne leiligheten i en tid som i deres øyne vil være en fjern fortid.

Vi er alle fanget i tiden, ingen av oss kan bestemme når vi blir født, men samtidig er det pussig å tenke på hvor heldige vi egentlig er som lever på samme tid som vennene våre - hadde vi levd i et annet århundre, hadde vi aldri blitt kjent med dem. Så mye betyr tiden; tiden vi kan prøve å forstå ved å tenke på hvor gammelt lyset fra stjernene som lyser opp himmelhvelvningen, faktisk er. Tiden, som helt tilfeldig har ført oss sammen med menneskene vi kjenner.

Uansett er jeg glad for at jeg kan skrive dette til deg nå, for hadde jeg blitt født om 200 år, hadde du vært et bilde man kunne finne i en gammel, nedstøvet bok på loftet, og hadde jeg vært født om 50 år, hadde jeg sett en gammel dame som hadde vanskeligheter med å krysse gaten; en skrøpelig, gammel dame jeg antagelig aldri hadde blitt kjent med. Så mye betyr tiden, tiden som rommer både livene våre og stillheten i stjernelysets skjønnhet.

11. februar 2014:

Det jeg uansett tenkte på igår kveld, er at i stjernenes klare lys er vi alle trygge, for de tingene man engster seg for, betyr så uendelig lite i den store sammenhengen; om så det verste skulle skje - So what? Der ute i verdensrommet skjer det ting som er større enn vi kan forestille oss; stjerner mange millioner ganger større enn jorden eksploderer og galakser flyr av sted i fantastiske hastigheter, og skulle mediene sette alt det som skjer i universet vi lever i, i riktig perspektiv, ville førstesidene ha vært fulle av oppslag som “Gigantisk fyrverkeri i galaksen HN97028588479WW i natt” eller “Sjekk lyset fra den herlige kvasaren”, ikke vås om monstermarihøner, skrekkbakterier, eller siste nytt om Justin Bieber.

Hadde noen som betraktet universet vårt utenfra, lest hva Dagbladet eller VG klarer å lire av seg, ville nyhetene ha fortonet seg omtrent som “Mauren Rudolf opplevde dødsangsten i skrekkregnet - kom seg bort fra maurtuen, les alt om den dramatiske redningen” eller “Bakterien Elisabeth vurderer plastisk kirurgi. Monstertannbørsten er min store skrekk, sier hun. Se nakenbildene som ryster Karius og kona hans.”

Så alt det man måtte være redd for, betyr egentlig så uendelig lite i den store sammenhengen: Hvem vil huske dette om 5000, 100.000 eller 1.000.000 år? Hvem tenker på dette på en planet to eller fem milliarder lysår herfra? Derfor burde man trygt kunne lene seg mot evigheten når man ser på problemene man står ovenfor i hverdagen uten å føle angst eller frykt; det er ingenting å være redd for. Om man dummer seg ut på et vis slik at folk ler av en - So what? Om man krysser grenser - So what? Ville verden ha gått under om man i stedet for Sotsji-korrupsjons-OL (som jeg for øvrig boikotter fullstendig) ha laget et verdensmesterskap i “Slakt Grisen!”? Ville vulkanene ha begynt å buldre om folk begynte å være mer vennlige mot hverandre? Ville solen vår ha boikottet oss om man vendte seg bort fra etablerte normer og regler, og levde i fred under stjernene i stedet for å krangle og slåss om bagateller?

12. februar 2014:

Bare en kort “situasjonsrapport” fra dagens tanker i løpet av de tre minuttene etter 11:11 - også idag var det overskyet uten å regne, slik som igår, og jeg tenkte på Stillhetens Anemoner, altså lyset fra stjernene menneskekroppen er laget av. Det er alltid rart å tenke på at et sted, langt, langt der ute, kan man fortsatt se lyset fra stjernene som har dannet kroppen min - det føles nesten som om det var en del av meg selv som lyser opp en liten del av stjernehimmelen så umåtelig langt borte.

Ellers tenkte jeg også på hvor magisk menneskekroppen egentlig er - at uten kroppene våre hadde vi bare vært spøkelser som ikke hadde kunnet bygge bygningene jeg ser på, eller lage all kunsten som er blitt til; bøkene man har i bokhyllen, eller musikken man kan lytte til. Eller bombene man bruker i en krig. Så mye skjønnhet, og så uendelig mye smerte menneskekroppen kan brukes til.

13.-14. februar 2014:

Når det gjelder tankene mine i løpet av de tre minuttene, regnet det igår (den 13.) og jeg tenkte på uendeligheten; på hva som måtte finnes utenfor universet vårt, hva som måtte ha skjedd før verden vi kjenner, ble til, og hvordan dette vil slutte, om det noengang vil gjøre det. Rart å tenke på, særlig når man ikke engang vet hva som vil skje i ens eget liv i morgen; man kan ha visse planer og oppfatninger av hva som kommer til å skje, men hva som faktisk vil skje, vet ingen; fremtiden er et mysterium.

I kveld (den 14.) er det fortsatt overskyet her i Oslo, dog uten regn, og tankene mine kretset rundt øyeblikket som aldri kommer tilbake igjen, at her jeg står i disse få minuttene, vil akkurat dette øyeblikket være fryst fast ifor all fremtid - 11 minutter over klokken 11 om kvelden den 14. februar 2014, vil aldri, aldri noensinne komme tilbake igjen. Og når man tenker etter, er jo hele menneskelivet fylt av slike øyeblikk, og selv om jeg selv husker ting som skjedde da jeg var liten, er det ikke ofte jeg tenker på hva andre mennesker gjorde og følte i akkurat disse fastfrosne øyeblikkene i evigheten. Antagelig vil jeg aldri få vite det heller; hva skjedde egentlig i menneskenes liv i et bestemt øyeblikk på en bestemt dag for mange, mange år siden…?

15. februar 2014:

Og det var noe av det jeg tenkte på i løpet av de tre minuttene idag; ute blåste det friskt i tillegg til litt regn - faktisk har jeg ikke sett stjernehimmelen en eneste gang siden jeg begynte med kunstprosjektet for seks dager siden, men den er jo alltid der bak skydekket. Det jeg uansett filosoferte over, var menneskenes evne til å dele opp livet i småbiter. For som jeg skrev for noen timer siden, er det vi definerer som tid, kun noe som mennesker har bruk for her på jorden; ute i universet finnes det ingen “dager” eller “år”.

Det samme gjelder i aller høyeste grad menneskekroppen, og jeg har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt sukke og klage over vekten sin, men er det noen som tenker over at dette også er en illusjon tilknyttet jorden, ikke verden som helhet? Kort fortalt er ei jentes vekt avhengig av massen på planeten hun lever på - hun veier så og så mye fordi jorden er som den er. Men hadde jorden vært mye mindre, slik månen er, hadde hun vært atskillig lettere, og omvendt; hadde jorden vært tyngre, hadde hun blitt klemt flat. Ei jente som veier 55 kilo på jorden, ville veie 9 kilo på månen, 20 kilo på Mars, 3 kilo på Pluto, 1488 kilo på Solen, 71.500 tonn på en hvit dverg og 7,7 millarder tonn på en nøytronstjerne - her kan man selv regne ut hva man ville veie på andre steder i solsystemet vårt:
http://www.exploratorium.edu/ronh/weight/

Og her er sannheten om alderen din; du tror du er 19, noe du riktignok er her på jorden, men på Merkur ville du ha vært en pensjonist på 78, du ville ha vært 10 år på Mars, og hadde du levd på Jupiter, hadde du bare vært ett år gammel:
http://www.exploratorium.edu/ronh/age/

Så hvorfor maser man så mye med alt dette, som i realiteten ikke har noen annen betydning enn i hodene våre? Hvorfor heller ikke slappe litt av, og la livet gå sin gang? Da jeg stod der i natten, følte jeg at man kunne sammenligne livet med en stor, vakker hage - som er laget for å kunne bevege seg i frihet, men som menneskene deler opp i småbiter fulle av “Adgang Forbudt”-skilt. Hvor mange ganger har man vel ikke hørt ei jente fortelle at hun er fornøyd med én del av kroppen sin, mens en annen del er aldeles grusom. Herlighet - er hun et helt menneske, eller en salamipølse som man kan kutte opp i tusen biter…?

Tiden er en helhet, og den eneste grunnen til at disse tre minuttene klokken 11:11 om kvelden er på dette tidspunktet, er for at man skal kunne dele stillheten sammen, ellers blir det bare kaos. Men tiden er like fullt en helhet, og “dager” eller “år” har ingen annen betydning enn her på denne planeten; på Pluto er et år 248 “jordår”, på Merkur er et år knappe 88 “jordiske dager”, og ute blant stjernene gir man blaffen; stjernene bruker kreftene sine på å leve, ikke på å telle tomme tall, og viser derfor at de er smartere enn menneskene, som vikler livene sine i komplekse labyrinter der målet tydeligvis er å lage størst mulige problemer ut av bagateller: “Giiiiid, jeg veier 89 gram mer enn igår - hjelp, hva skal jeg gjøre, jeg føler meg så feit.”

Mennesket er også en helhet til tross for at man etter beste evne idag prøver å dele opp mennesket i småbiter bestående av hudfarge, utseende, vekt, alder, intelligens, sosial status, og antall venner på Facebook. Men mennesket er en helhet, og er man virkelig glad i et annet menneske, forholder man seg til denne helheten som den er; er man glad i ei jente, sikler man ikke ved synet av puppene samtidig som man i sitt stille sinn kritiserer resten av kroppen - som det levende mennesket hun er, er hun en helhet, noe som inkluderer hele kroppen hennes, uansett hvordan den enn ser ut, den knapt hørbare snorkingen hennes om natten, dårlig ånde om morgenen, humørsvingninger og hennes tusen feil - hun er ikke perfekt; hun er et fantastisk, enestående, levende menneske.

16. februar 2014:

Ellers var nattehimmelen klar i kveld og jeg kunne for første gang se stjernene siden prosjektet begynte for en uke siden; det var så vakkert å se på og tenke over hvor langt borte de - sett med våre øyne - små lyspunktene er; månen var nesten full og skinte, den også; ganske rart å tenke på når måneoverflaten i realiteten er en mørk masse av stein. Tenkte også på hvordan det må være å stå på vesle Pluto og se de samme stjernene som vi kan se - hele tiden.

17. februar 2014:

Med tanke på de tre minuttene, var det stjerneklart også idag til tross for at om månen er blitt en smule mindre enn igår, og jeg tenkte på hvor rart det er at jeg kan se dette, mens det som kjent finnes mennesker som ikke kan se; det er så urettferdig. Og selv om det man bare kan se brøkdelen av skjønnheten som er der ute når man ser nattehimmelen uten teleskop, er det jo likevel greit å ta vare på dette øyeblikket inni seg - når jeg blir gammel, kan det komme en dag når jeg mister synet, og da kommer alt jeg ser idag, til å være et vakkert minne jeg vil drømme om; det er ingen selvfølge at man kan se stjernenes milde stråleglans.

- - - - -

Men nå lurer du kanskje på hvordan i all verden det å stå foran stjernehimmelen i tre minutter kan motvirke kroppshysteri og vektpress. Poenget er at dagens motebilde ikke er en naturlov som er hugget inn i steintavler, men noe som endrer seg over tid; moten kommer til å være helt annerledes om 10 år, 40 år, 100 år, 300 år, eller noen tusen år, noe som er godt illustrert i sammenligningen med de usynlige, rosa elefantene:

Tenk deg at du en varm sommerkveld ved en tilfeldighet fant en mystisk tidsmaskin som kunne tatt deg langt, langt frem i tid. Når du fikk se hva som var igjen av Oslo om noen tusen år, ville det neppe ha vært noen overraskelse at menneskets grunnleggende behov, som søvn og kjærlighet, fortsatt var like viktige, men at idealene hadde endret seg til det ugjenkjennelige. Skjønnhetsidealet ville nemlig ha vært å bli fulgt av sju usynlige, rosa elefanter. De mest vellykkede, som var overbevist om at de hadde seks og en kvart rosa elefant bak ryggen sin, ble kraftig misunt av dem som bare fornemmet fem skjulte, rosa elefanter, for ikke å snakke om stakkarene som følte at de var ledsaget av usle tre snabeldyr. For å bøte på dette, gikk jentene med store, krummede speil festet til ørene som de iherdig stirret på for å oppdage flest mulig rosa elefanter, og drømte om produktene de så på de store reklameplakatene, der perfekte modeller kunne fortelle om de seks usynlige elefantene bak ryggen deres og den kostbare mirakelkuren som førte til at flere fargerike dyr dukket opp. Koste hva det koste ville, dette måtte kjøpes - hva ville livet vel vært uten? Utallige jenter brukte store deler av puberteten sin til å deppe over at de ikke kunne se flere enn to usynlige elefanter, mens det sier seg selv at taperne som bare kunne se én enslig elefant bak seg, naturligvis ble mobbet som følge av dette - herlighet, tenk å være så mislykket at man bare ser en eneste rosa elefant når alle normale mennesker i det minste kan se tre.

Hvis du stod der og betraktet alle menneskene som ikke nølte med å bruke tid og krefter på å telle usynlige, rosa elefanter bak ryggen sin, vet jeg ikke hva du ville tenke, men kanskje ville du føle omtrent det samme som ei norsk tenåringsjente fra steinalderen ville ha følt om hun hadde sett dagens vestlige samfunn; ved å få øye på alle jentene som pinte seg selv og ofret tårer for å følge et skjønnhetsideal som ville vært fullstendig fremmed for henne, ville hun muligens bare ristet på hodet og ønsket seg tilbake til en tid da man kunne snakke sammen rundt leirbålet og slappe av under stjernehimmelen uten å måtte stresse med vekkerklokken eller badevekten.

Ved å ønske dagens motebilde pokker i vold når man står foran stjernene i bare tre minutter, har man dannet et lite, men solid utgangspunkt; klarer man tre minutter, klarer man etter hvert å gi blaffen i tåpelige skjønnhetsidealer i fire minutter. Og klarer man fire minutter, klarer man også fem minutter - klarer man fem, klarer man en hel time. Klarer man en time, klarer man en dag; klarer man en dag, klarer man ett år, og klarer man å innse hvilket vidunderlig menneske man egentlig er i et helt år, er man også i stand til å gjøre det resten av livet.

Så du er velkommen til å dele stillheten med både meg, vennene dine og andre foran stjernene 11 minutter over klokken 11 om kvelden hvis du har tid og lyst; tenk hvilket nytt perspektiv man kunne få om folk i stedet for å krige, krangle eller stresse med unødvendige bagateller, bare kunne stoppe opp og se hvor ufattelig vakker stjernehimmelen er, og i tre korte minutter kunne dele stillheten i tankene sine med andre mennesker - som i likhet med dem selv er i stand til å føle skjønnhetens drømmende poesi innerst inne i hjertet sitt.

Jeg er her 11 minutter over 11 hver kveld; har du lyst til å ta del i dette kunstprosjektet…? Da er det bare å legge bort mobilen eller PC-en, og i stedet la tankene dine folde seg ut foran stjernene når natten faller på; håper du kanskje kan være enig i at det er deilig å i noen minutter gi slipp på alle rollene man spiller i hverdagens kjas og mas, gi blaffen i alle kravene og forventningene om kropp, vekt eller utseende, og bare la tankene sveve av gårde mot uendeligheten.

- Brian

FAQ - spørsmål og svar om prosjektet:

Hva er egentlig vitsen med dette?

Ja, hva er vitsen med kunst? Hva er vitsen med et dikt, en bok som får folk til å tenke etter, et fotografi, eller for den saks skyld en gul søppelbøtte på en kunstutstilling? Slik jeg ser det, er poenget med kunst at kunstneren skal kunne avspeile seg selv og følelsene sine i kunstverket, og dele dette med andre, slik mang en forfatter har klart med en klassisk bok, eller da Vinci gjorde med Mona Lisas gåtefulle smil. I løpet av de to siste årene har jeg vært vitne til mer sorg og smerte enn det er mulig å være vitne til uten å selv bli dratt ned i avgrunnen - flere av menneskene jeg bryr meg om, har forsøkt å ta sitt eget liv, mens andre ønsker å gjøre det, og det har vært lange, tunge dager fulle av uvisshet som følge av dette.

Kort sagt finnes det en dyster side ved samfunnet vårt som dessverre drukner i banal underholdning mediene serverer dag etter dag, og de få gangene skyggene kommer frem i lyset, tar artiklene som regel ikke tak i selve kjernen; når man snakker om spiseforstyrrelser, selvmord eller mobbing, må det mye til for å få et innblikk i smerten og historiene som ligger bak - leser man kommentarene i slike artikler, er det tydeligvis NAV-utgiftene som utgjør den største bekymringen, noe som kanskje sier litt om graden av empati. For dette er ikke tall i en statistikk, dette er ikke en utgiftspost, dette er ikke livløse gjenstander; det finnes ingen “anorektikere”, “selvskadere” eller “mobbeofre”; det finnes bare mennesker, vakre, váre mennesker - alltid, alltid mennesker. Sårbare mennesker som faller og prøver å reise seg igjen, gang på gang; forbigåtte, glemte mennesker som ingen bryr seg om å tørke tårene til. Små mennesker, større mennesker; mennesker som veier mer, mennesker som veier mindre, men alle er de mennesker - like levende som du.

Men i stedet for å nå komme med melankolske, tungsindige ord om livets alvor, har jeg valgt å lage et kunstprosjekt som uttrykker det stikk motsatte: At selv når livet innhylles i en tåke av fortvilelse og motløshet, er det mulig å finne frem til livsgleden man trodde var tapt og la den folde seg ut foran stjernene; at ingenting er umulig; at det alltid, alltid finnes håp.

Hvorfor er dette et kunstprosjekt?

Kunst kan altså defineres som en gjenstand eller handling med “sjel”, noe kunstneren har klart å legge følelsene sine i, slik at de uttrykkes gjennom kunstverket. Dette prosjektet handler om noe langt mer enn å se på stjernehimmelen i tre minutter, men også om å gå ut av tiden og å løsrive seg fra samfunnets illusjoner som definerer hva man skal eller ikke skal gjøre; når man ser opp mot stjernene, kunne man like gjerne ha levd i et annet årtusen. Og hvis jeg klarer å få andre mennesker til å bruke de tre minuttene til å utfolde kreativiteten sin og innse hvor fantastiske de faktisk er, skaper man noe som ville ha vært utenkelig dersom de brukte de tre minuttene til å sitte på sofaen og glane på TV.

Dessuten føler jeg at det er noe vakkert og eterisk over helheten når ulike mennesker som ikke kjenner hverandre og lever på hvert sitt sted, likevel er i stand til å dele stillheten sammen under stjernene i tre små minutter - da er det fortsatt håp for verden. I august 2013 laget den kjente performance-kunstneren Marina Abramovic en installasjon i Ekebergparken ved å få et par hundre mennesker til å skrike samtidig. Når dette hylles som kunst, sier det seg selv at også mitt prosjekt, som har langt dypere mening, også kan defineres som kunst.

Hvorfor kan man bare dele stillheten i løpet av de tre minuttene etter 11 over 11 om kvelden? Hvorfor ikke når man vil?

Tja - hvorfor feirer man 17. mai i mai og juleaften i desember? Tenk deg en 17. mai-feiring der noen feirer 17. mai 17. mai, andre tar det dagen etter, atter andre venter til høsten, mens de som liker julenissen heiser flagget og går i 17. mai-tog på juleaften, samtidig som en festglad gjeng feirer juleaften 17. mai og andre gir hverandre julegaver i slutten av juli. Kort sagt - et salig kaos. Spørsmålet er: Blir det da ikke litt meningsløst å feire noe som helst?

For at det ikke forvirringen skal bli total i dette prosjektet, må man forståelig nok bli enige om et bestemt tidspunkt. 11 over 11 er enkelt å huske, mørkt nok til at man kan se stjernene mestparten av året - selv om lyse sommernetter og sommertid ikke er så gunstig når man vil skue stjerneprakt; det er ikke for sent på kvelden for de fleste, og tre minutter er passe lenge selv om vinteren. Hovedårsaken til tidspunktet er likevel at dette skal være et kunstprosjekt åpent for alle, og selv det ensomste, mest utstøtte menneske skal kunne vite at hvis vedkommende står foran stjernene 11 minutter over klokken 11, kan han eller hun dele stillheten sammen med andre uten å bli stående utenfor. Når det gjelder klokken, kan man naturligvis stå foran kveldshimmelen så lenge man vil, men det vesentlige er at man er der i de tre minuttene - selv har jeg for vane å begynne ett eller to minutter før; det er definitivt ikke meningen at man skal la seg stresse av sekundviseren.

Hva hvis man er opptatt, og for eksempel ser noe spennende på TV?

Sett sendingen på pause. Selv hadde jeg dette problemet i løpet av fotball-VM, der valget stod mellom fotballen og stillheten, og jeg valgte det siste. Noen kamper satte jeg på pause slik at jeg likevel fikk sett hele kampen, andre kamper mistet jeg noen minutter av - uten at verden gikk under, og ildsprutende kalkuner fra det ytre rom invanderte jorden. Sivilisasjonens undergang er ikke nær selv om man snur ryggen til teknologien i noen minutter.

Hva om man sitter i fengsel eller ikke kan gå ut?

Kunstprosjektet er åpent for alle, og det er intet krav at man bør være utendørs; man kan like gjerne sitte i mørket på kjøkkenet og skue stjernene gjennom vinduet når det er 20 kuldegrader ute. Den samme valgfriheten gjelder mennesker med nedsatt syn eller som ikke er i stand til å se kveldshimmelen, da er det greit å huske på at siden atomene i deres egne kropper stammer fra stjernestøv, kan man bare legge hånden på hjertet og lukke øynene; det vesentlige er å kunne dele stillheten sammen med andre mens man lar tankene fly av sted.

Kan man stille opp kledd som Darth Vader mens man ser på stjernene?

Selvfølgelig, men det er en fordel å sørge for at ikke naboene må behandles for sjokk. Eller sagt på en annen måte - i løpet av disse tre minuttene kan man gjøre det samme man ville ha gjort dersom man stod ensom på en annen planet og skuet stjernene derfra; friheten er essensiell uten at man skal måtte bekymre seg for nåtidens kroppshysteri, moter eller mobbing. Hvis man hadde stilt opp i Darth Vader-kostyme mens man betraktet stjernene på Pluto, kan man gjerne gjøre det. Hvis man vil være hippie med slengbukser og fredstegn rundt halsen, kan man gjøre det. Ei jente jeg kjente for flere år siden, fortalte meg at en gang de var på klassetur, kledde hele klassen seg nakne, la seg ned på bakken, og så opp mot stjernehimmelen; tenk så mye mer poetisk dette var enn om de hadde kranglet eller baksnakket hverandre. Nå skulle jeg tro at folk ville ha blitt opprørt hvis flere hundre mennesker lå på bakken og så opp mot stjernene uten en tråd omgitt av statuene i Frognerparken 11 over 11 om kvelden, selv om jeg ikke forstår hvorfor folk er så ivrige til å dømme andre. Dette kunstprosjektet hever seg elegant over all form for dømming, og dersom noen skulle ha lyst til å være kledd som Batman eller Mikke Mus mens de ser på stjernene og deler stillheten sammen med oss andre, er de frie til å gjøre det.

Hvem er dette prosjektet åpent for?

Alle som bor i den europeiske tidssonen vår, og er i stand til å dele stillheten under stjernene samtidig med oss her i Norge, der klokken er 11 over 11 norsk tid. Men om andre vil gjøre det samme i sin del av verden, er de naturligvis også velkommen til å gjøre det. Dette kunstprosjektet er åpent for absolutt alle - store og små - uansett kroppsfasong, alder eller rase; prosjektet er åpent for muslimer, jøder, kristne, buddhister eller ateister - hvis menneskene kunne lære seg å dele stillheten sammen under stjernene i stedet for å dømme hverandre, slåss eller slakte hverandre, hadde jorden vært like fredelig som den ser ut når man betrakter den fra verdensrommet.

Hva med radikale ekstremister? Er også de velkommen?

Til tross for at jeg kan være dypt uenig i en persons handlinger, er mennesket selv og handlingene vedkommende velger å bruke kroppen sin til å utføre, to helt ulike ting. Følgelig har jeg ingen rett til å sette meg til doms over andre som de levende menneskene de er, og er det noen som ville ha godt av å lytte til stillheten under stjernene, er det nettopp folk som dømmer og hater andre; kanskje de kan glemme hatet for en stund og huske at også de en gang var små, uskyldige babyer som gråt i mammas fang - og tenke over hva de egentlig driver med.

Hva er tittelen på kunstprosjektet?

De tre minuttene der man deler stillheten under stjernene, er Håpets Blomsterkrans. Hvis man i tillegg vil gi bort en vakker gave til noen man bryr seg om, kan man dele ut denne blomsterkransen i form av Tilgivelsens Anemone, Tillitens Anemone og Håpets Anemone, noe man kan lese mer om på denne siden.

  • Helaenys
    Søndag, Oktober 30, 2016 - 13:11:11

    Jeg vil bli med på kunstprosjektet. Jeg skal gjøre det i kveld.

  • Brian
    Søndag, Oktober 30, 2016 - 19:06:19

    Helaenys: Så fint - håper du kan sette pris på poesien som er å finne i stjernehimmelens fredfulle skjønnhet. I dagens hektiske hverdag der folk til stadighet stresser med et ene eller det andre, kan det være tankevekkende å se det hele i perspektiv og forstå hvor små menneskene er når det kommer til stykket; er enig i at naturen kan være vakker og storslått, men kilden til alt dette er jo solen, en stjerne.

    Folk er forskjellige og kan være uenige om det meste, men er det noe vi alle har til felles, er det jo det at vi lever under denne majestetiske stjernehimmelen, og jeg skulle gjette på at mennesker som fyller tilværelsen sin med evigvarende konflikter og bagateller, ville kunne se det meningsløse i dette om de betraktet livet sitt i lys av nettopp stjernene - så små og fjerne sett med våre øyne, men likevel så viktige.

  • Brian
    Mandag, Oktober 31, 2016 - 04:00:48

    Synd at det var litt overskyet søndag kveld; selv fikk jeg ikke øye på en eneste stjerne, men det at man ikke kan se noe, er jo ikke synonymt med at det ikke er der.

    Tenkte på hvordan vi lever i krysningspunktet mellom fortid og fremtid; for folk flest virker det som kommer til å skje om 300 år som noe som er så langt frem i tid at man ikke engang kan forestille seg det, men tenker man på hvor gammelt lyset fra stjernene er, er 300 år ingen verdens ting - en stjerne som befinner seg tusen lysår unna, sendte ut lyset sitt da vikingene vandret i Norge; stjernelyset gjenspeiler en svunnen fortid. Samtidig vil det vi gjør nå, påvirke fremtiden, og skriver man noe eller lager en sang som først vil bli funnet om flere hundre år, krysser dette tiden på samme vis som vi idag kan høre musikk som ble skrevet på 1700-tallet.

    Undret meg også over hvordan det så ut her tidligere - lenge før menneskene kom - under siste istid strakk vannkanten seg mye lenger opp enn nå slik at halvparten av dagens Oslo lå under vann, inkludert leiligheten min. Men mon tro hvordan det så ut her da dinosaurene levde …?

    Nå er det godt over to år siden jeg satte i gang dette prosjektet, og setter fortsatt stor pris på disse tre små minuttene under stjernene, der man kan la tankene sveve mot uendeligheten; verden og universet er et fantastisk sted fullt av ubesvarte spørsmål man kan undre seg over, synes du ikke?

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.