Onsdag 30. Juli 2014

Fordi du er uendelig verdifull

Uerstattelige, snille venn…

…skulle ønske en liten engel kunne banke på døren din i natt, og vise deg et speil der du kunne se det varme hjertet ditt - så du forstod hvor umistelig du faktisk er; om du skulle dø nå, ville verden miste noe den aldri noensinne kan erstatte: Deg. Jeg skjønner at du har det vondt når du ødelegger deg selv, jeg skjønner at du har gitt opp alt håp og bare venter på døden, men vær så snill - prøv også å forstå hvordan det må føles å være meg, og vite at du går under rett foran øynene mine uten at jeg kan gjøre mer for å trøste deg.

Så jeg har tenkt og tenkt, og ettersom denne sommeren trolig kommer til å bli din aller siste hvis det ikke skjer noe som kan gi deg håpet tilbake igjen, kan jeg ikke annet enn å reagere; når folk flest tydeligvis er knekkende likegyldige til at ei strålende jente som deg vil dø før du fyller 20 fordi livet ditt i mange år har vært preget av smertens dystre skyggspill, er det pokker meg på tide at noen reiser seg og sier ifra; rundt oss finnes det et inferno av spiseforstyrrelser og selvskading samtidig som reklamen ufortrødent gnåler om den perfekte sommerkroppen; hvert år forsøker mellom 400 og 600 jenter under 25 å ta livet sitt bak låste dører - hvor er det blitt av medienes engasjement…? Det er totalt fraværende, kanskje fordi halvparten er travelt opptatt av å ta nærbilder av pupper, mens resten konsentrerer seg om sommerværet.

Vet du, snille venn - jeg er bare et liten, ufullkommen rotekopp, men jeg bryr meg for mye til at jeg stille og rolig kan se deg gå undergangen i møte rett foran øynene mine; hvis du virkelig vil dø, er det naturligvis du selv som avgjør dette, men før du for alvor bestemmer deg om du vil si farvel eller gi livet en siste sjanse, vil jeg forsøke å gjøre mitt beste for å vise deg hvor kostbar du er - at den dagen du dør, dør også alle øyeblikkene du i stedet kunne ha levd, alle ordene du kunne ha sagt, alt det gode du kunne ha gjort; den dagen du dør, dør også hele verden sammen med deg - slik den ville ha blitt om du hadde vært i live.

Derfor vil jeg gi deg en annerledes gave som symboliserer nettopp dette - alt det som kunne ha vært. Og denne gaven er den vesle boken du tidligere har lest; den vil jeg tilegne deg og alle jentene som sliter her i Norge uten å ha krefter til å kjempe om oppmerksomhet; de mest sårbare, de som lider i stillhet: Blomstene som blir overskygget av regnbuens fargeprakt, disse váre menneskene som lever i livets skygge; Regnbuens glemte roser.

Som kjent sluttet jeg å skrive etter at E. begikk selvmord for to år siden, slik at de eneste delene av boken som er ferdigskrevet, er første kapittel, et nydelig andre kapittel, samt det gåtefulle avslutningsdiktet. Mens alt imellom, alt det som kunne ha vært, vil bli erstattet med tomme, blanke sider - for som jeg kommer til å skrive i forordet:

Tenk deg at du en dag åpnet en bok som var blitt laget i et eneste eksemplar, der bare begynnelsen og slutten var intakt, mens resten av innholdet var revet ut og brent. En ufullendt bok full av hemmeligheter og usagte ord. Kanskje ville du undres over hva som stod på de ødelagte sidene ingen lenger kunne lese, og tenke på ordene som burde ha vært der, men som ingen noensinne ville få kjennskap til.

Nå er bøker av dette slaget noe man sjeldent kommer over. Men hvis du tenker godt etter, er du kanskje enig i at noe tilsvarende skjer med unge mennesker som tar livet sitt. I likhet med den ødelagte boken får man bare kjennskap til begynnelsen og slutten av historien, mens resten forblir et evig mysterium; de usagte ordene og øyeblikkene av liv som aldri vil bli levd, skyggene av uforløst glede og skjønnhet som aldri vil bli åpenbart. Tilbake står en kald, ensom grav: Et minnesmerke over noe som kunne ha vært, men brått ble revet bort.

Men i motsetning til en ødelagt bok er skjebnen til boken min fremdeles ikke beseglet, akkurat som livet ditt ikke er slutt enda; det er fortsatt tid. De tomme sidene som følger etter andre kapittel kan følges opp med et tredje kapittel som er bedre enn det andre, og et fjerde kapittel som er mer uttrykksfullt - dersom jeg fortsetter å skrive, og lar de tomme sidene i boken bli fylt opp av ord, kan denne drømmende boken virkelig bli vakker, på samme vis som livet ditt kan bli det om du gir fremtiden en sjanse og fyller de blanke sidene i livet ditt med hjertegnist. Hvis du derimot skulle dø nå, finnes det vel knapt et bedre bilde som kan illustrere dette enn mange blanke, tunge boksider. Boksider som kunne vært fylt opp med de fineste ord og tanker, boksider som ville avspeilet verden slik den hadde blitt om du hadde vært der og delt ut ordene og tankene dine - så om disse boksidene skal fylles med ord, eller om fremtiden din skal fylles med liv, er opp til deg; dette er det du som bestemmer.

Det som iallfall er sikkert, er at hvis også du avslutter livet ditt og sier farvel, vil det være fullstendig meningsløst for meg å fortsette arbeidet med boken; hva skal man vel med verdens vakreste bok om de som kunne ha lest den er døde…? For meg er døden blitt en vond, dyster skygge som har tatt bort så mange fantastiske mennesker som fortsatt burde ha levd; for snart seks år siden døde Cathrine av anoreksi, året etter døde Regine etter å ha kjempet mot kreften, for to år siden begikk E. selvmord, og dersom også du skulle dø nå, er det overhodet ingen mening i å fortsette.

Da kommer de tomme sidene i boken aldri noensinne til å kunne fylles opp, da kommer jeg til å ødelegge den originale, håndskrevne delen, og symbolskt brenne opp den gule konvolutten med ti tusen kroner - pengene som skulle gis bort til den som fant svaret på gåten i avslutningsdiktet - for da kommer hele prosjektet til å være over; da er det ingen mening i å fortsette noe som bare ville ha vekket såre, vonde minner og savnet etter dem som er gått bort; da kan man bare oppsøke kirkegården og legge en enslig rose på en grav mens tårene presser på.

Men så lenge fremtiden ligger foran oss, er det fortsatt håp; jeg kan fylle de tomme, ubeskrevne sidene i boken min med tidløs poesi - liksom du kan fylle de ubrukte dagene i fremtiden din med livsglød og pågangsmot; jeg tror på deg, snille venn - for du er sterkere enn du aner, du kan klare det; du kan klare alt om du bare går inn for det. Og skulle du noengang tvile på hvor dyrebar du er, håper jeg det kan hjelpe å tenke på de tomme sidene i denne boken, for om disse sidene noensinne kommer til å fylles med ord, er avhengig av om du kommer til å fortsette å leve.

Jeg vet - kanskje dette høres helt vilt ut, men jeg bryr meg for mye om menneskene rundt meg til at jeg kan stå rolig og se på mens du ødelegger deg selv og styrer mot døden rett foran øynene mine, du vet hvor mye jeg har skrevet til deg og forsøkt å muntre deg opp, en stund virket det som om du fikk litt av håpet tilbake igjen, men dette har tydeligvis ikke vært nok til å få deg til å forstå hvor uerstattelig du er, og hvor trist verden ville ha blitt om også du ble borte. Jeg respekterer deg som menneske med retten til å selv bestemme over ditt eget liv - til og med når det er snakk om å frivillig avslutte det - men jeg må innrømme at jeg får en stor klump i halsen når jeg tenker på at til neste år kan det være en gravstein og en askehaug igjen av den nydelige jenta som nå er deg.

Det finnes så mye lidelse bak låste dører her i Norge, så mange mennesker som har det vondt uten at man legger merke til dem at man må våkne opp, og ta et oppgjør med tomheten i samfunnet vårt, der det å glane mest mulig på speilbildet sitt synes å være idealet. I stedet for å gjemme oss bak trygge roller og velkjente fraser, burde man kunne utfordre likegyldigheten rundt oss, og forstå at dette rett og slett ikke kan fortsette - om bare ei eneste jente begår selvmord, dør hele verden sammen med den ubeskrevne fremtiden hun kunne fylle, akkurat som man burde innse at om du dør nå, like før du fyller 20, dør hele verden med deg.

Så vær så snill, snille venn, ikke dø. Ikke dø. Vær så snill.

- Brian

P.S. Om du skulle ha lyst til å skrive en kommentar til dette innlegget, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive den til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn smerten og tårene livet har gitt henne. D.S.

De to første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

- - - - -

M. - jenta dette innlegget var skrevet til, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel.

  • freakdeeluxe
    Mandag, August 11, 2014 - 21:26:46

    Kjære søte fine deg. Jeg vet ikke hvem du er eller hva du sliter med, men jeg tror jeg kan forstå hvordan du har det allikevel. Jeg vet hvordan det er å ha det så vondt at man faktisk vurderer å gi opp. Men du må ikke gi opp. Vi må ikke gi oss uten en kamp. Vit at du ikke er alene og ta gjerne kontakt med meg (via bloggen min) om du ønsker å snakke med noen som kanskje kan forstå deg litt. Jeg lytter gjerne. Vi trenger deg her på jorden vennen, ikke glem det! <3 Sender en stor og varm klem og håper at den når frem til deg.

  • Brian
    Torsdag, August 14, 2014 - 20:40:04

    freakdeeluxe: Tusen, tusen takk for de fine ordene; i stedet for å skrive her i kommentarfeltet, har jeg skrevet en liten hilsen til deg i dette innlegget:
    http://www.brian.no/?x=entry:entry140814-200351

  • Isabel
    Torsdag, November 20, 2014 - 19:36:40

    Kjære bortkomne du.
    Jeg veit av erfaring at ingen ord fra andre (og da spesielt ikke tilfeldige ukjente tastetrykkere) kan endre på noe så mørkt og tilsynelatende fastgrodd som det disse skyggene som kveler en fra innsida tar med seg; det som gjør så vondt at det hele blir uutholdelig. De er altoppslukende og ubarmhjertige, disse skyggene, og omfavner en med et lammende, iskaldt mørke.
    Det er dette mørket som er selve esset i ermet til denne sykdommen. Jo mørkere det er, jo mindre ser man jo naturlig nok. Men det betyr ikke at det ikke finnes noe å se. Skrur du av lyset i et rom, forsvinner likevel ikke tingene der inne. Det blir bare vanskeligere å orientere seg, ikke får man gjort noe nyttig med det som finnes der inne, og man har større sjanse for å snuble og slå seg. Alle skarpe kanter blir farligere i mørket.
    Sykdommen vil du skal tro at alt er borte. At disse skarpe kantene er alt rommet har å by på. At det ikke finnes vinduer og dører, at man ikke kan invitere venner over og sette på musikk.
    Sykdommen vil du skal tro at du sitter aleine i mørket. Men sannheta er at vi er mange her. Det finnes både flere rom, andre hus, og en hel verden der ute. Noen sitter som deg, gjennomfrossen og ensom og omgitt av mørke. Noen av oss har karra oss halvdøde over gulvet og fått tvingt opp en dør på sprekk, og myser desperat rundt oss i skyggelandskapet i et forsøk på å orientere oss. Noen ganske få har vett til å skrike ut om hjelp helt til noen kommer. Men de fleste av oss er helt stille, uten håp om at det finnes noen å rope til.
    Noen heldige soler seg på verandaen uten en sky i sikte, noen av dem har vært der hele livet, andre har stavra seg fram fra stummende mørke kjellerrom.
    Men de aller fleste har både vinter, vår, sommer og høst, og tråkker trofast videre framover i vissheta om at det er den eneste veien å gå, og at uavhengig av hva man møter på, er omgivelsene i evig forandring.
    Noen du ikke har møtt ennå, trenger historien din. For har du vært sterk nok til å overleve så dypt inn i mørket at du tenker å gi opp, har du gjort deg en unik erfaring som noen andre trenger å høre. Og har du overlevd så lenge med skyggenes kvelertak rundt halsen, betyr det at du greier det videre også. De prøver nemlig bare å få deg til å ta livet av deg selv fordi de har måttet innse at DE ikke greier det.
    Når alt er umulig, er det eneste man har igjen, muligheten til å velge å håpe.
    Du trenger ikke en gang tro, så lenge du velger å håpe.
    Jeg håper for deg til du finner det. Og jeg er på mail og blogg hvis du skulle trenge en påminnelse i mellomtida.

  • Brian
    Søndag, Desember 25, 2016 - 04:59:27

    Isabel: Tusen takk for at også du brydde deg og skrev dette; jeg er sikker på at hun satte pris på rådene du kom med. Men dessverre klarte hun seg ikke - hun døde nå i høst.

    Uansett - jeg er evig takknemlig for at du gjorde ditt beste for å gi henne håpet tilbake; verden trenger flere mennesker som har et like åpent og varmt hjerte som du har, så ta godt vare på deg selv, og håper alt ordner seg for deg.