Onsdag 31. Juli 2013

Fordi du er vakker

For liksom kjærlighet er noe langt mer enn bare et ord, er også skjønnhet det. Det er noe som finnes i ethvert speil du speiler deg i; noe som er ditt eget og som ingen kan ta fra deg. Det eneste som må til, er at du er moden nok til å få øye på det virkelige speilbildet ditt, ikke det speilbildet andre forteller deg at du har.

Du er vakker. Fordi du er det.

Vet du - nå har det gått snart åtte år siden jeg skrev dette, men når vi betrakter samfunnet rundt oss, er du kanskje enig i at det virker som om folk flest har omtrent like mye kunnskap om menneskelig skjønnhet som et forkomment bengalsk villsvin om Beethovens symfonier. Ærlig talt, ville verdens undergang ha kommet i form av fire tusen kvekkende plastender og en enslig, rosa gris om man ga rom for litt spontan livsglede, og i stedet for å krampaktig spille roller på gaten, kunne fortelle deg hvor vakker du faktisk er?

Poenget er at hadde du sett deg selv slik naturen ser deg, hadde du forstått at når solstrålene varmer kinnet ditt etter den lange reisen fra stjernen som har sendt dem, er de åpne for å møte deg som den du er; du behøver ikke å pynte deg eller si noe spesielt: Det er nok at du er til stede. Når vannet rører ved ansiktet ditt, ber ikke vanndråpene om legitimasjon eller stiller vanskelige spørsmål - de tar deg imot som den du er. Og etter at solen har gått ned og stjernelyset omkranser nattens endeløse horisont, skjer det samme; natten inviterer deg uten at du trenger invitasjon: Kom som du er. Naturen aksepterer deg i din ærlige prakt - det er knekkende likegyldig hva hårfargen eller vekten din er; det er nok at du er til. Så lytt til naturen om du vil høre sannheten om deg selv; lytt til solstrålene, lytt til vannet, lytt til nattens uforgjengelige melodi; lytt til stjernestøvet kroppen din er laget av: Du er vakker. Fordi du lever.

Det å være pen, derimot, er noe menneskene har funnet på, og har sammenheng med sosial status; hvis eliten i et samfunn har et bestemt utseende, avgjør dette skjønnhetsidealet i samfunnet, noe det finnes utallige eksempler på. Som svarte, misfargede tenner. På Elisabeth den førstes tid i andre halvdel av 1500-tallet var prisen på sukker så høy at det bare var de rikeste som hadde råd til å gumle søtsaker og la tennene råtne. Noe som førte til at om de fattige stakkarene med sunne, hvite tenner ville følge moten, måtte de late som om tennene var råtne, og følgelig ga sverting av tennene et utseende som fulgte datidens skjønnhetsideal; til og med dronningen hadde svarte tenner. Kan man vel tenke seg noe penere? Bare spør dem som levde den gang og drømte om kvinnelige åpenbaringer med moteriktige tenner.

Et annet aspekt er vekt - i samfunn der mat er mangelvare, er det å ha solid tilgang til mat et statussymbol, og det er ikke uten grunn at kongene og adelen i Europa i sin tid veide langt mer enn resten av befolkningen; overdådige festmiddager som varte i flere timer var noe bare eliten hadde råd til, og hamburgere på McDonald’s var et ukjent begrep. Solbrun hud er enda et eksempel på hvordan rikdom avgjør hva som blir betraktet som pent i et samfunn - mens en likblek person idag bringer tankene hen på en blodfattig vampyr, var det lenge et skjønnhetsideal ettersom bøndene i gamle dager måtte slite ute i solen og bruke hendene til arbeid på åkeren, samtidig som overklassen hadde råd til å holde seg innendørs og la hendene hvile. Ergo var det å være blek og ha fine hender synonymt med å være pen i Europa frem til langt ut på 1900-tallet, da det å ha råd til å dra på ferie til syden ble det nye statussymbolet alle higet etter.

For å sitere det jeg skrev den gangen, i 2005:
Slik så altså menneskene ut før i tiden, og når folk om noen hundre år vil se på bildene av dagens “skjønnhetsidoler”, kommer de til å le seg ihjel. Poenget er at i fremtiden kommer det til å bli fokusert på andre aspekter ved utseendet, og idealet vil følge dette. Ergo er det å “se pen ut” noe som er fanget i tiden, ikke bare i forhold til samfunnet, men i aller høyeste grad også med tanke på individet; ei jente som “ser pen ut” når hun er 20, vil se annerledes ut den dagen hun fyller 80. Ei jente som “ser pen ut” i en bestemt klesdrakt og med dertil egnet sminke, kan se ut som et romvesen når hun gnir søvnen ut av øynene, og gjesper en mandag morgen.

Kort sagt er det å være vakker og det å se pen ut to helt forskjellige ting; det blir omtrent som å sammenligne en regnbue og en italiensk salamipølse - det ene er naturlig, det andre menneskeskapt. Det ene ekte, det andre like genuint som de sju usynlige, rosa elefantene jeg skrev om tidligere. For hva er egentlig hovedgrunnen til at noen kan mene at en person ser pen eller stygg ut? Eller, for å si det på en annen måte - mon tro om vedkommende hadde sagt det samme om han eller hun ikke hadde kunnet se? Hvilken rolle ville utseendet vårt ha spilt dersom vi levde i en samfunn der ingen av oss hadde kunnet se hverandre…?

Tenker du over dette, forstår du sikkert hvorfor det er så stor forskjell på å være vakker og å se pen ut er - du er vakker fordi du lever, fordi kroppen din er laget av stjernestøv. Du hadde vært like vakker om du så hadde vært det eneste mennesket i hele universet. Men når ei jente ser pen ut, er det utelukkende fordi et annet menneske kan se henne, og kan bedømme utseendet hennes i forhold til skjønnhetsidealene i samfunnet vedkommende lever i. Det at du er vakker, er noe som er ditt eget - en del av deg selv som kommer til å være der så lenge du lever. Du er vakker uansett om du bruker sminke eller ikke; du er vakker når du er våken, du er vakker når du sover, og du er vakker når du gnir søvnen ut av øynene klokken halv seks en mandag morgen og håret ditt stritter til alle kanter uten at det spiller noen rolle; du er vakker fordi du er til, fordi du er enestående, fordi verden ville ha vært annerledes uten deg.

Det å se pen ut, er derimot noe helt annet. For det første er det noe som man ikke eier selv, men som er avhengig av andre menneskers evne til å se - ei jente kunne ha sett overjordisk pen ut, men utseendet hennes ville ha vært verdiløst dersom ingen, ikke engang hun selv, hadde kunnet se henne. For det andre er det å se pen ut tidsbegrenset - ei jente som ser pen ut når hun er 20 vil oppleve at utseendet hennes endrer seg frem til hun fyller 65, og da kan det være en stor fordel å ønske seg noe annet enn Botox og evig ungdom på 65-årsdagen. Og for det tredje kan det å til stadighet se nødt til å se pen ut være temmelig slitsomt; til slutt kan ei virkelig pen jente føle at utseendet fører til at hun ikke blir noe annet enn en estetisk utstillingsdokke for andre mens hennes virkelige jeg kommer i bakgrunnen.

…og dette innlegget er bare halvferdig - det kommer mer, men akkurat nå er jeg så søvnig at det en smule vanskelig å finne de riktige ordene.