Søndag 23. November 2014

Noe å tenke på …?

Kort fortalt har jeg et enkelt spørsmål jeg håper noen kan være i stand til å svare på: Hvorfor er det betydelig flere (om lag dobbelt så mange) unge som tar livet sitt i Norge som i Danmark når forholdet tidligere var det motsatte?

Ser man på tallene som viser antall selvmord pr. 100.000 innbyggere blant ungdom i alderen 10-24 år i Norge og Danmark, hentet fra statistikken i perioden 1995-2002 og 2003-2012, med den nordiske databasen som kilde - kan man lett se at forskjellen er markant:

2012:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,2
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 7,3
Danmark: 4,1

Gutter 10-19 år:
Norge: 4,6
Danmark: 2,5

Gutter 20-24 år:
Norge: 18,7
Danmark: 9,5

2011:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,9
Danmark: 4,2

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,1
Danmark: 2,5

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,8
Danmark: 9,8

2010:

Jenter 10-19 år:
Norge: 1,3
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,0
Danmark: 3,7

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,1
Danmark: 3,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 25,7
Danmark: 3,0 (korrekt tall, men dette kan umulig stemme.)

2009:

Jenter 10-19 år:
Norge: 4,5
Danmark: 1,2

Jenter 20-24 år:
Norge: 4,8
Danmark: 0,6

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,7
Danmark: 2,8

Gutter 20-24 år:
Norge: 17,6
Danmark: 9,8

2008:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: 1,5

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,3
Danmark: 3,3

Gutter 10-19 år:
Norge: 5,5
Danmark: 2,8

Gutter 20-24 år:
Norge: 21,0
Danmark: 13,4

2007:

Ingen tilgjengelige tall.

2006:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,0
Danmark: 1,5

Jenter 20-24 år:
Norge: 8,8
Danmark: 3,5

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,6
Danmark: 2,0

Gutter 20-24 år:
Norge: 32,0
Danmark: 12,2

2005:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,4
Danmark: 0,6

Jenter 20-24 år:
Norge: 10,4
Danmark: 3,5

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,1
Danmark: 3,3

Gutter 20-24 år:
Norge: 23,0
Danmark: 8,8

2004:

Jenter 10-19 år:
Norge: 4,3
Danmark: -

Jenter 20-24 år:
Norge: 7,2
Danmark: -

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,9
Danmark: -

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,7
Danmark: -

2003:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: -

Jenter 20-24 år:
Norge: 6,7
Danmark: -

Gutter 10-19 år:
Norge: 9,0
Danmark: -

Gutter 20-24 år:
Norge: 25,8
Danmark: -

2002:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,9
Danmark: -

Jenter 20-24 år:
Norge: 5,2
Danmark: -

Gutter 10-19 år:
Norge: 6,8
Danmark: -

Gutter 20-24 år:
Norge: 22,3
Danmark: -

2001:

Jenter 10-19 år:
Norge: 2,9
Danmark: 0,7

Jenter 20-24 år:
Norge: 8,9
Danmark: 3,1

Gutter 10-19 år:
Norge: 7,3
Danmark: 5,7

Gutter 20-24 år:
Norge: 28,7
Danmark: 13,9

2000:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,0
Danmark: 2,5

Jenter 20-24 år:
Norge: 4,4
Danmark: 1,2

Gutter 10-19 år:
Norge: 11,3
Danmark: 4,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 29,9
Danmark: 16,0

1999:

Jenter 10-19 år:
Norge: 6,4
Danmark: 0,4

Jenter 20-24 år:
Norge: 5,8
Danmark: 3,5

Gutter 10-19 år:
Norge: 10,1
Danmark: 5,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 36,4
Danmark: 15,2

1998:

Jenter 10-19 år:
Norge: -
Danmark: 1,4

Jenter 20-24 år:
Norge: -
Danmark: 2,9

Gutter 10-19 år:
Norge: -
Danmark: 6,1

Gutter 20-24 år:
Norge: -
Danmark: 10,0

1997:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,1
Danmark: 2,8

Jenter 20-24 år:
Norge: 3,4
Danmark: 5,0

Gutter 10-19 år:
Norge: 8,8
Danmark: 7,4

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,4
Danmark: 14,1

1996:

Ingen tilgjengelige tall.

1995:

Jenter 10-19 år:
Norge: 3,9
Danmark: 0,7

Jenter 20-24 år:
Norge: 5,1
Danmark: 3,3

Gutter 10-19 år:
Norge: 12,9
Danmark: 5,3

Gutter 20-24 år:
Norge: 24,6
Danmark: 16,7

For å være på den sikre siden har jeg også funnet frem til kildeopplysningene; det norske tallmaterialet er tatt fra Statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå, mens de danske tallene er hentet fra Statistikkbanken til Center for Selvmordsforskning; så mange unge over 14 år har tatt livet sitt i de to landene siden 1970 - og legg merke til hvordan forskjellen mellom Norge og Danmark endrer seg over tid:

2012:

Norge:
15-24 år: 66 - 21 jenter og 45 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 4 jenter og 13 gutter
20-29 år: 43 - 11 jenter og 32 gutter

2011:

Norge:
15-24 år: 78 - 20 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 13 - 4 jenter og 9 gutter
20-29 år: 40 - 12 jenter og 28 gutter

2010:

Norge:
15-24 år: 72 - 13 jenter og 59 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 4 jenter og 12 gutter
20-29 år: 38 - 7 jenter og 31 gutter

2009:

Norge:
15-24 år: 69 - 18 jenter og 51 gutter

Danmark:
15-19 år: 11 - 3 jenter og 8 gutter
20-29 år: 39 - 3 jenter og 36 gutter

2008:

Norge:
15-24 år: 69 - 21 jenter og 48 gutter

Danmark:
15-19 år: 12 - 3 jenter og 9 gutter
20-29 år: 49 - 9 jenter og 40 gutter

2007:

Norge:
15-24 år: 59 - 14 jenter og 45 gutter

Danmark:
15-19 år: 7 - 2 jenter og 5 gutter
20-29 år: 47 - 9 jenter og 38 gutter

2006:

Norge:
15-24 år: 86 - 18 jenter og 68 gutter

Danmark:
15-19 år: 10 - 4 jenter og 6 gutter
20-29 år: 50 - 12 jenter og 38 gutter

2005:

Norge:
15-24 år: 70 - 20 jenter og 50 gutter

Danmark:
15-19 år: 10 - 2 jenter og 8 gutter
20-29 år: 50 - 11 jenter og 39 gutter

2004:

Norge:
15-24 år: 78 - 20 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 13 - 2 jenter og 11 gutter
20-29 år: 64 - 20 jenter og 44 gutter

2003:

Norge:
15-24 år: 75 - 17 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 9 - 1 jente og 8 gutter
20-29 år: 46 - 12 jenter og 34 gutter

2002:

Norge:
15-24 år: 64 - 15 jenter og 49 gutter

Danmark:
15-19 år: 15 - 3 jenter og 12 gutter
20-29 år: 63 - 8 jenter og 55 gutter

2001:

Norge:
15-24 år: 81 - 20 jenter og 61 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 2 jenter og 15 gutter
20-29 år: 59 - 10 jenter og 49 gutter

2000:

Norge:
15-24 år: 84 - 14 jenter og 70 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 7 jenter og 12 gutter
20-29 år: 64 - 10 jenter og 54 gutter

1999:

Norge:
15-24 år: 103 - 24 jenter og 79 gutter

Danmark:
15-19 år: 14 - 1 jente og 13 gutter
20-29 år: 93 - 20 jenter og 73 gutter

1998:

Norge:
15-24 år: 88 - 21 jenter og 67 gutter

Danmark:
15-19 år: 20 - 4 jenter og 16 gutter
20-29 år: 65 - 11 jenter og 54 gutter

1997:

Norge:
15-24 år: 71 - 13 jenter og 58 gutter

Danmark:
15-19 år: 27 - 8 jenter og 19 gutter
20-29 år: 81 - 22 jenter og 59 gutter

1996:

Norge:
15-24 år: 78 - 16 jenter og 62 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 4 jenter og 13 gutter
20-29 år: 77 - 10 jenter og 67 gutter

1995:

Norge:
15-24 år: 84 - 16 jenter og 68 gutter

Danmark:
15-19 år: 17 - 2 jenter og 15 gutter
20-29 år: 102 - 11 jenter og 91 gutter

1994:

Norge:
15-24 år: 77 - 13 jenter og 64 gutter

Danmark:
15-19 år: 15 - 4 jenter og 11 gutter
20-29 år: 83 - 17 jenter og 66 gutter

1993:

Norge:
15-24 år: 87 - 18 jenter og 69 gutter

Danmark:
15-19 år: 15 - 3 jenter og 12 gutter
20-29 år: 100 - 17 jenter og 83 gutter

1992:

Norge:
15-24 år: 107 - 16 jenter og 91 gutter

Danmark:
15-19 år: 14 - 4 jenter og 10 gutter
20-29 år: 103 - 22 jenter og 81 gutter

1991:

Norge:
15-24 år: 104 - 14 jenter og 90 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 5 jenter og 11 gutter
20-29 år: 122 - 22 jenter og 100 gutter

1990:

Norge:
15-24 år: 94 - 20 jenter og 74 gutter

Danmark:
15-19 år: 18 - 4 jenter og 14 gutter
20-29 år: 108 - 25 jenter og 83 gutter

1989:

Norge:
15-24 år: 108 - 20 jenter og 88 gutter

Danmark:
15-19 år: 18 - 3 jenter og 15 gutter
20-29 år: 120 - 30 jenter og 90 gutter

1988:

Norge:
15-24 år: 112 - 21 jenter og 91 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 9 jenter og 14 gutter
20-29 år: 148 - 35 jenter og 113 gutter

1987:

Norge:
15-24 år: 92 - 12 jenter og 80 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 8 jenter og 11 gutter
20-29 år: 163 - 45 jenter og 118 gutter

1986:

Norge:
15-24 år: 81 - 12 jenter og 69 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 3 jenter og 20 gutter
20-29 år: 136 - 40 jenter og 96 gutter

1985:

Norge:
15-24 år: 97 - 24 jenter og 73 gutter

Danmark:
15-19 år: 33 - 9 jenter og 24 gutter
20-29 år: 166 - 47 jenter og 119 gutter

1984:

Norge:
15-24 år: 100 - 16 jenter og 84 gutter

Danmark:
15-19 år: 28 - 3 jenter og 25 gutter
20-29 år: 134 - 35 jenter og 99 gutter

1983:

Norge:
15-24 år: 81 - 11 jenter og 70 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 4 jenter og 19 gutter
20-29 år: 140 - 40 jenter og 100 gutter

1982:

Norge:
15-24 år: 77 - 15 jenter og 62 gutter

Danmark:
15-19 år: 33 - 10 jenter og 23 gutter
20-29 år: 177 - 51 jenter og 126 gutter

1981:

Norge:
15-24 år: 75 - 10 jenter og 65 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 5 jenter og 18 gutter
20-29 år: 166 - 42 jenter og 124 gutter

1980:

Norge:
15-24 år: 75 - 10 jenter og 65 gutter

Danmark:
15-19 år: 24 - 9 jenter og 15 gutter
20-29 år: 177 - 52 jenter og 125 gutter

1979:

Norge:
15-24 år: 65 - 16 jenter og 49 gutter

Danmark:
15-19 år: 23 - 9 jenter og 14 gutter
20-29 år: 144 - 40 jenter og 104 gutter

1978:

Norge:
15-24 år: 76 - 19 jenter og 57 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 7 jenter og 9 gutter
20-29 år: 128 - 42 jenter og 86 gutter

1977:

Norge:
15-24 år: 68 - 16 jenter og 52 gutter

Danmark:
15-19 år: 16 - 5 jenter og 11 gutter
20-29 år: 131 - 37 jenter og 94 gutter

1976:

Norge:
15-24 år: 56 - 17 jenter og 39 gutter

Danmark:
15-19 år: 20 - 4 jenter og 16 gutter
20-29 år: 140 - 40 jenter og 100 gutter

1975:

Norge:
15-24 år: 51 - 14 jenter og 37 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 6 jenter og 13 gutter
20-29 år: 144 - 36 jenter og 108 gutter

1974:

Norge:
15-24 år: 57 - 13 jenter og 44 gutter

Danmark:
15-19 år: 21 - 4 jenter og 17 gutter
20-29 år: 137 - 26 jenter og 111 gutter

1973:

Norge:
15-24 år: 38 - 7 jenter og 31 gutter

Danmark:
15-19 år: 22 - 9 jenter og 13 gutter
20-29 år: 116 - 28 jenter og 88 gutter

1972:

Norge:
15-24 år: 46 - 15 jenter og 31 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 7 jenter og 12 gutter
20-29 år: 116 - 39 jenter og 77 gutter

1971:

Norge:
15-24 år: 31 - 9 jenter og 22 gutter

Danmark:
15-19 år: 19 - 4 jenter og 15 gutter
20-29 år: 123 - 40 jenter og 83 gutter

1970:

Norge:
15-24 år: 23 - 6 jenter og 17 gutter

Danmark:
15-19 år: 9 - 2 jenter og 7 gutter
20-29 år: 120 - 35 jenter og 85 gutter

Som du ser, var det vesentlig flere selvmord blant unge i Danmark enn i Norge i 1970, men siden 1988 har antallet blitt redusert i begge landene - med størst nedgang i Danmark. Det eneste som har økt, er antall selvmordsforsøk blant ungdom i alderen 15-19 år; i perioden 1990-2010 har antallet i Fyn Amt - som var det eneste stedet i Danmark der man førte statistikk over selvmordsforsøk i denne tidsperioden - mer enn blitt doblet fra 46 til 100. Hadde man ført samme type statistikk i Norge, er det overveiende sannsynlig at man hadde sett den samme utviklingen.

Likevel - i forhold til 1980-årene er de danske tallene for selvmord i 2012 knapt tredjeparten av det de var i 1980, mens tallene i Norge har gått ned fra 75 til 66 i samme periode. Så hvorfor har Norge, et land med færre innbyggere, idag flere selvmord i aldersgruppen 15-24 år enn Danmark har i aldersgruppen 15-29 år? Hvorfor er det om lag dobbelt så mange unge som tar livet sitt i Norge? Hva er det man har klart i Danmark som man ikke får til her hjemme …?

- Brian

Fredag 31. Oktober 2014

Tårenes pris

Når man ikke vet om noen man bryr seg om, er død eller fortsatt er i live, og man leter gjennom endeløse dødsannonser for å prøve å finne svaret - forstår man så altfor godt at selvmord handler om noe langt mer enn å “ta sitt eget valg” - som enkelte påstår.

For ingen av oss er en øde øy, og bekymringene og tårene til dem som blir igjen har også en pris; mon tro hvem av dem som tenker på å ta livet sitt, kan med hånden på hjertet si at han eller hun er i stand til å betale denne prisen …?

- Brian

Søndag 14. September 2014

Til en glemt engel

For snart to år siden skrev du et innlegg på Freak.no der du fortalte at du hadde blitt tilbudt ti tusen for å selge sex - noe du seriøst vurderte, og reaksjonene du fikk var typisk nok overfladiske; man diskuterte prostitusjon, men uten å stille seg spørsmålet: Hvorfor? Så jeg blandet meg inn:

“jt89: Håper jeg ikke høres ut som en forkommen fransk pelikan når jeg nå skriver dette, men etter å ha lest svarene dine og resten av tråden, fikk jeg lyst til å komme med en liten kommentar.

Sant å si aner jeg ikke hvem du er, jt89, men skal man danne seg et bilde av deg som menneske på bakgrunn av det du skriver, har jeg inntrykk av at du er ei grei, intelligent jente, og selv om jeg forstår at tilbudet du har fått kan høres ut som en enkel måte å tjene 10.000 på i en rimelig presset økonomisk situasjon, og kanskje er du også litt smigret over interessen han har vist deg, lurer jeg på om du kanskje bør ta deg god tid til å tenke over dette - selv om man går ut fra at han er en vanlig mann, og ikke en potensiell kannibal eller vampyr.

Poenget er at hadde du vært en annen enn den du er nå - for eksempel ei bortskjemt jente som er villig til å selge halve vennegjengen sin bare prisen er den riktige, eller ukritisk gått inn for salg av sex som et alternativt yrkesvalg, hadde jeg ikke sagt et pip, men når du skriver at du ikke får økonomisk støtte fra familien din, men situasjonen snarere har vært motsatt helt fra du var 16 - da synes jeg du fortjener respekt for dette.

Samtidig burde man slutte å overdramatisere - å røre ved en hasjpipe er ikke synonymt med evig fortapelse som kronisk narkoman, ikke alle jenter som går til sengs med en ukjent type etter å ha fått spandert noen halvlitere har nødvendigvis solgt kroppen sin, og det er heller ikke forutbestemt at forslaget du har fått kan bli det første skrittet i en livsvarig karierre som prostituert. Spørsmålet man derimot bør stille seg, er muligens: “Er dette virkelig det eneste alternativet?”

Bevares - hadde det vært snakk om en del av et nyskapende kunstverk der du hadde fått en halv million for en natt, noe som heller ikke er all verden med tanke på dagens boligpriser her i Oslo; hadde det vært snakk om et selvironisk veddemål hvorvidt man tar sjansen på å delta i nakenløpet på Roskilde, eller hadde det vært snakk om en desperat stakkar i rullestol som vifter med tusenlapper fordi han ikke har fått anledning til å oppleve seksuelle kjærtegn de siste 12 årene, hadde jeg skjønt det bedre, men hva er det som egentlig er så kreativt eller grensesprengende med det å selge sex? På hvilken måte blir livet rikere, bortsett fra noen papirlapper med tall på og en opplevelse man i ettertid bør være forsiktig med å snakke om til kjente…?

Når man ser på andre studenter, kan man finne eksempler på hvordan folk har klart å tjene langt større beløp enn 10.000 simpelthen ved å bruke fantasien og gi skapergleden fritt spillerom; Steve Jobs med Apple, Zuckerberg med Facebook eller Alex Tew som i 2005 fikk idéen til milliondollarpage.com - idag har de fleste antagelig glemt hele opplegget, men 21-åringen fikk iallfall media med seg, og han fikk solgt pikslene på en enkel webside for den ikke ubetydelige sum av én million dollar. En solid porsjon lommepenger, uten at han av den grunn måtte legge ut jomfrudommen sin for salg.

Så skulle jeg gi deg et velment råd, jt89, ville jeg rett og slett si: Du er et fritt menneske, du har et fritt valg, og du har full rett til å bestemme over ditt eget liv. Men samtidig kan det være lurt å tenke grundig over valg man i fremtiden kan angre på - som sagt kjenner jeg deg ikke, og selv om det muligens kan virke en smule overdrevent å sammenligne deg med Einstein eller da Vinci, var de levende mennesker akkurat som du og jeg - verdifulle mennesker med en levende kropp og en like avansert hjerne som den vi alle har mellom ørene, og så lenge du har troen på deg selv og evnene dine, er det ingen grunn til at ikke også du skal lykkes i livet ditt, og i fremtiden tjene betydelig større beløp enn 10.000 i et yrke du trives i. Er de 10.000 da verdt det å ha sex med noen man ikke ville hatt sex med ellers?

Noen her i tråden påstår at alle har en pris - tja, jeg lurer på hvor langt man ville ha kommet med én eller tusen kofferter fulle av dollarsedler i møte med mennesker som Gandhi eller Nelson Mandela, eller mennesker som ble torturert til døde under 2. verdenskrig fordi de nektet å tyste på kompisene sine i møte med Gestapo; det spørs om ikke ekte karakter- og viljestyrke er mer verdt enn all verdens pengetrykkerier. For hva er vel penger annet enn et kunstig system som ikke tar utgangspunkt i de utallige ressursene jorden har å by på - naturligvis har det sine fordeler å gå til REMA eller KIWI uten å måtte slepe med seg en kurv med egg og en halv gris, men jeg tror neppe man ville ha kommet langt med et romskip fullt av pengesedler på en annen planet, bortsett fra at man i beste fall kunne bruke papirlappene som brensel.

Ærlig talt vet jeg ikke nøyaktig hva jeg hadde gjort om jeg var deg, jt89, men en løsning kunne være å avslå pengetilbudet, for i stedet lage en humoristisk blogg der jeg fortalte leserne om situasjonen som hadde oppstått; at jeg frivillig ga avkall på de 10.000 for én natts sex fordi jeg ikke ville selge kroppen min, og i stedet gikk inn for å tjene pengene på et alternativt vis. Som for eksempel ved å lage et kunstprosjekt der jeg solgte signerte svart-hvitt-fotografier i A4-format med menneskekroppen kledd i pengesedler som tema, eller noe annet som tar for seg forholdet mellom mennesket, kroppen og pengene - bare fantasien setter grensene i kunstens verden. I verste fall kunne jeg tjent mindre enn 10.000. I beste fall ville prosjektet føre til langt bedre resultater, sett både fra et økonomisk og samfunnskritisk synspunkt; å selge sex er klisjé - å lage kunst av det for å skape debatt og sette fokus på eksempelvis sexkjøpslovens overgrep mot funksjonshemmede som mentalt og fysisk ikke er i stand til å finne en partner å ha sex med, er noe helt annet. Men det er som sagt bare noe jeg ville ha funnet på om jeg var jente; gjør det du selv mener er best.

Ønsker deg uansett lykke til videre både med studiene og livet ellers, og ha en fortsatt fin høst, noe som også gjelder dere andre her i tråden; håper ikke min første kommentar her på Freak.no ble så lang at den kunne ha gitt en egyptisk katt halvlitterære traumer. :)”

- - - - -

Og to dager senere fulgte jeg opp med dette:

“Bevares - jeg forstår argumentet om hvorfor sexsalg kan stille i en annen kategori enn for eksempel nasking, men likevel har jeg et enkelt spørsmål jeg håper jeg kan komme med uten at jeg fornærmer eller støter noen. For hvorfor fokusere på dem som selger sex - hvorfor heller ikke snu det hele på hodet, og sette oss selv på tiltalebenken.

Ta meg som et eksempel; hvem er vel jeg? Til tross for at jeg nå har blitt en smule mer moden og støtter opp om Gandhis syn på levende vesener, har jeg ikke alltid vært like vennlig mot småkryp, og jeg tilstår at jeg med kaldt blod har tatt knekken på en del mygg i årenes løp. En bagatell, sier dere kanskje, men la oss nå se saken fra myggens synsvinkel; her flyr man rolig på leting etter litt mat, ufrivillig forviller seg inn i et rom man ikke aner hva er, og så - helt uventet - sier det BANG og livet er ugjenkallelig slutt for alltid og evig. Hadde det vært myggen og ikke menneskene som hadde hatt makten på denne kloden, og hatt sine egne domstoler, hadde undertegnede for lengst endt livet sitt i den elektriske stol, bivånet av små og store mygg på den andre siden av glassruten som hadde frydet seg over at massemorderen som hadde drept slektningene deres endelig var tatt av dage.

Men det stopper ikke der. Nei da - som barn tok jeg også livet av noen fluer, biller og antagelig også uskyldige maur. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde noe jeg ikke er stolt av idag, for det var ikke snilt gjort, men en gang grillet jeg faktisk en stakkars veps. Det arme dyret måtte ha dødd en jævlig død, og hadde det vært vepsene som hadde sittet i domstolene, tør jeg ikke å tenke på hvilken straff jeg hadde fått. Ikke bare som drapsmann, men også som bøddel, torturist og sadistisk vepsemorder.

Videre tilstår jeg at jeg som barn hadde en god og varm pels, men sett fra NOAH sin side er dette å kle seg i dyrelik og synonymt med nekrofili. Jeg spiser også døde dyr - både litt kjøtt og fisk. Når det gjelder det sistnevnte, har jeg i kjelleren en del bokser med markell i tomat som jeg fikk kjøpt på tilbud, og hadde det vært makrellene som hadde jobbet i avisredaksjonene, hadde det ikke forundret meg om jeg hadde blitt hengt ut på det groveste, og overskriften i VG hadde muligens vært: “Iskald makrelleter oppbevarte lik i kjelleren”.

Nå er det jo slik at det fortsatt er menneskene som har makten på denne vesle planeten, så la oss gå videre, og sette meg på tiltalebenken i lys av lov og rett. Fra jeg var 10 år gammel til jeg var 12, utviklet jeg meg etter hvert til å bli klassens verste bråkmaker, og ettersom dette ikke ble satt pris på fra skolens side, fikk jeg brev med hjem, og siden foreldrene mine neppe ville ha vært enige i min kreative utvikling, forfalsket jeg like så godt mors underskrift. Så man kan vel legge “dokumentfalsk” til resten av anklagene.

Om jeg har vært rampete? Lagt en tegnestift på stolen til ei jente så hun vrælte og jeg ble sendt til rektor? Naturligvis. Stjålet ting i butikker da jeg var barn? Så klart. I tillegg til å ikke være direkte vennlig mot bøker som jeg den gangen lånte fra biblioteket. Nå er det ikke all verden, sier dere kanskje, men hadde jeg levd i land der tyver får kappet av hendene, hadde det ikke vært stort mer enn en torso igjen av meg.

Og så videre. Om jeg har trosset norsk lov og røykt hasj? Ja da. Om jeg har spist opplegget? Ja. Kjøpt alkohol til mindreårige? Ja. En gang stod det en gjeng festglade tenåringer utenfor REMA, og siden ingen av dem var rukket å bli 18, lurte de på om jeg kunne hjelpe med kveldens forsyning av øl, noe jeg ikke hadde hjerte til å nekte dem. Et cetera, et cetera. Skulle jeg liste opp alt jeg har gjort som strider mot det ene eller det andre, hadde jeg neppe blitt ferdig før nyttår.

Poenget er at ingen av oss er perfekte eller feilfrie, og det ville ikke forundre meg om jt89 ville fremstå som en halv engel i forhold til meg selv om hun hadde sagt ja til forslaget, så spørsmålet mitt er rett og slett:

Hvilken rett ville jeg ha til å på noe vis dømme henne uten å se meg selv i speilet først…?

Det gjelder også såkalte “prostituerte” som man kaller båsen man setter disse menneskene i; hvilken rett har undertegnede til å dømme andre mennesker som aldri har gjort meg noe vondt?

Grunnen til at dette etter min mening er viktigere enn man skulle tro, er at jeg ser for meg en skolegård og de hånlige ropene: “Hore, hore, stygge, dumme hore”. Mens andre kanskje ikke liker at noen er tynnere eller tykkere enn resten av klassen, og ærlige som de er, nøler de ikke med å vise det. Og atter andre er av den oppfatning at den umoderne, røde genseren er god nok grunn til å si ifra med litt muskelkraft; hva skal man vel med tapere som ikke kan tilpasse seg resten av flokken.

Ifjor (i 2011) var det i alt 85 unge under 25 år som begikk selvmord her i Norge, av dem var 7 under 15 år. Jeg vet ikke hvor mange av de 85 som hadde blitt mobbet i løpet av barne- eller ungdomsårene, men jeg vil gjette på at det var minst halvparten; av de 7 under 15 år som tok livet av seg, er det god grunn til å tro at mobbing direkte eller indirekte var hovedgrunnen til alle dødsfallene. Og selv om man setter dette på dagsordenen og gjennomfører kampanjer, manifester, mobbeløfter og annet nonsens som får politikerne til å slå seg på brystet og skryte av det i festtalene sine, er dette fullstendig bortkastet så lenge noen mener at de har rett til å dømme andre, og får resten av saueflokken med seg. Noe både tall og erfaring tydelig viser, for antall barn/unge som blir mobbet på norske skoler holder seg på samme nivå år etter år. Og problemene blir ikke borte av seg selv den dagen skolen er over, for smerten som i år etter år med mobbing har fått grobunn i menneskesinnet blir ikke borte med et trylleslag.

Man kan være enig eller ikke, men det spørs om ikke samfunnet vårt hadde sett helt annerledes ut om menneskene helt fra barndommen av ble lært opp til å være selvstendige uten å måtte tråkke på andre: “Jeg lever mitt eget liv på mitt eget vis uten at andre kan dømme meg, og andre lever sitt eget liv uten at jeg kan dømme dem.” Kort og godt.

Så man kan spørre seg om ikke en “prostituert” som har solgt kroppen sin halve livet, har nøyaktig like stor verdi som menneske sammelignet med damen med perlehalsbånd til to millioner som stiger ut av limousinen hånd i hånd med den vellykkede mannen sin, sammen med de perfekte barna og den velfriserte puddelen. For ikke å snakke om at den “prostituertes” livshistorie antagelig hadde vært langt mer spennende å høre på enn sludderet til perfekte mennesker som snakker om sine perfekte liv gjemt bak perfekte masker; det er tross alt en grunn til at de som i gamle dager klarte å skape tidløs kunst man beundrer og hyller den dag idag, var folk som levde på kanten av tilværelsen, langt utenfor samfunnets trygge normer og regler; vi vet hvem Vincent van Gogh var, men ingen av oss husker fru Olsen som på samme tid skrøt av katten sin til de perfekte venninnene sine. Noe som forresten måtte ha vært en uforglemmelig samtale. :)”

- - - - -

Og da du svarte meg i en personlig melding, skrev jeg:

“Hei igjen!

Takk for ærlig svar, og ikke ta det så tungt om ikke alt går etter planen. Tenk heller på at et menneske fortsatt forblir et verdifullt menneske uansett hva det enn gjør; kanskje ikke alle vil være enige med meg i dette, men spør du meg, burde folk - i stedet for å diskutere moral - heller se det unike i andre mennesker og ikke fokusere på bagatellene; ingen av oss er perfekte, aller minst jeg, hvis kunstneriske evner kunne ha gitt en albansk grevling hikke. Derfor er det i mine øyne uvesentlig hvor mange sexpartnere ei jente har eller har hatt; hun er fortsatt den samme, levende jenta, slik også du er det. Og du kommer til å være like et like verdifullt menneske uansett om du tar, eller ikke tar imot tilbudet det er snakk om.

Men som jeg skrev i kommentaren min i tråden, er spørsmålet om de 10.000 er verdt det å ha sex med en person man ikke ville hatt sex med ellers; du er et voksent menneske og bestemmer selv over ditt eget liv, men spør du meg, burde du som sagt tenke nøye over det. Jeg skjønner at det kan være vrient å være student med slunken lommebok, men det er så mange andre muligheter å velge mellom; eksempelvis finnes det mange legater man kan få stipend fra, og jeg er temmelig sikker på at du kan finne en eller flere legater som kan gi deg en del tusenlapper - ta en kikk på www.legathandboken.no om du har tid og lyst.

Ellers forstår jeg at livet ikke alltid er like enkelt, men det gjelder å ha tillit til fremtiden og stole på at ting ordner seg - vet du, i slutten av juni var jeg i begravelsen til ei jente som het E. (fornavnet er utelatt her), og som tok livet av seg bare 22 år gammel. Etter at seremonien var over, stod jeg lenge foran den hvite kisten hennes, og mens tårene rant lovte jeg meg selv at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Poenget er at bak den vellykkede fasaden og alle festtalene om at Norge er verdens rikeste og mest fantastiske land, finnes det så mye folk flest ikke aner om; så mye bunnløs smerte, så mange glemte tårer. Samtidig bygger menneskene murer rundt seg i form av uekte roller og kunstige masker, slik at det kan være vanskelig å vite om jenta som smiler et strålende smil, i virkeligheten har opplevd svært mye vondt og kutter seg når natten og mørket faller på.

Som sagt kjenner jeg deg ikke, men følelsen av å ha mistet seg selv vet jeg mange kan få - på den annen side har livet utallige muligheter, og det finnes alltid, alltid håp. Hadde man dratt ut til den ytterste stjernen og sett hvor ørliten jorden er i forhold til resten av stjernehimmelen, og hadde man forstått at selv om menneskene er ufattelig små i det store perspektiv, betyr det ingen verdens ting fordi hvert enkelt menneske er enestående - det eneste i en stor verden, og uansett hvor langt du hadde dratt ut i universet, hadde du aldri funnet noen som er lik deg selv; du er den eneste som kan tenke tankene du tenker; du er den eneste som kan føle det du gjør, og det er uvesentlig hvilke klær du går i, eller hvordan håret ditt ser ut; det er uvesentlig hvor mange sexpartnere du har hatt - det som er viktig, er at du er unik, at du er deg. Det er det som gjør deg så uendelig verdifull.

Sant å si aner jeg ikke hvordan jeg ville ha reagert om ei av jentene jeg kjenner, ville ha fortalt meg at hun har fått det samme tilbudet du har fått, men jeg ville neppe ha begynt å vifte med en moralsk pekefinger; hun ville jo være et fritt menneske som bestemmer over sitt eget liv. Men hadde hun tenkt å gjøre det fordi hun virkelig trengte pengene, hadde jeg muligens fortalt henne at hvis hun ville, kunne hun ha sex for de 10.000, eller hun kunne stille seg foran speilet og si til seg selv “Jeg er mer dyrebar enn jeg er klar over. Jeg er faktisk det.” Så kunne man heller bruke kreativiteten og fantasien, og skaffe pengene på et annet vis. Kanskje fordi hennes selvfølelse og selvbilde ville være mer verdt enn all verdens papirlapper med tall på, bedre kjent som penger.

Likevel må jeg innrømme at jeg ikke vil komme med et lignende råd til deg nettopp fordi jeg ikke kjenner deg - jeg respekterer andre mennesker som dem de er, og hadde jeg gjort meg selv til en gretten moralsk vokter og begynt å behandle andre som småunger, hadde det bare vært dumt; jeg lever mitt eget liv på mitt eget vis uten at andre kan dømme meg, og andre lever sitt eget liv uten at jeg kan dømme dem. Det eneste jeg håper jeg kan fortelle deg, er det jeg oppriktig mener om både deg og andre mennesker: At du er verdifull. Fordi det er fakta.

[…]

Uansett håper jeg alt ordner seg for deg, ønsker deg alt godt, og opp med hodet; jeg har full forståelse for at livet går opp og ned, men husk at alle de overfladiske bagatellene folk flest legger vekt på, ikke spiller noen som helst rolle når alt kommer til alt - som jeg skrev tidligere, er det uvesentlig hvilke klær du går i, eller hvordan håret ditt ser ut; det er uvesentlig hvor mange sexpartnere du har hatt - det som er viktig, er at du er unik, at du er deg. Ta derfor godt vare på deg selv, for det fortjener du virkelig. :)”

- - - - -

Og du svarte med å fortelle noe det er umulig å glemme - at faren din begikk selvmord, og at du fant ham i garasjen da du kom hjem fra skolen; hvilken jente i midten av tenårene ville vel ikke ha bltt preget av dette. Etter noen dager sluttet du å gi livstegn fra deg på Freak.no, så jeg aner ikke hvordan det går med deg idag; håper inderlig at du fortsatt lever, tar godt vare på deg selv, og at alt har ordnet seg for deg - for det er noe du som sagt virkelig fortjener, som det fantastiske mennesket du er; en glemt engel som stille vandrer blant morgensolens skimrende lysknopper.

Skulle ønske at folk ikke ville dømme ei jente og putte henne i en bestemt bås selv om hun vil selge sex, ligger med mange, eller gjør ting andre ikke gjør - for er vi vel så feilfrie og allvitende at vi kan dømme et annet menneske uten å kjenne til historien som ligger bak…?

- Brian

Mandag 8. September 2014

Den nakne sannheten om kropp og sex

Hadde vi vært små, grønne grevlinger fra det ytre rom som etter en lang reise hadde kommet på feriebesøk hit til Jorden, hadde vi sikkert undret oss over jordboernes interesse for noe de kaller “sex”, men som i våre øyne ville ha virket like forvirrende som grevlinger kledd i bikini. For hvorfor gjøre noe så grisete som å ligge i samme seng og hoppe oppå hverandre når man enkelt kan lage en baby ved å trykke på en knapp, og vente til babygrevlingen kommer ut av automaten, ikke helt ulikt jordboernes kaffemaskiner.

Så i stedet for å sikle og tenke urene tanker slik enkelte jordboere har for vane å gjøre, vil jeg i dette innlegget ta for meg kropp og sex betraktet fra en objektiv synsvinkel - sett med øynene til en liten, grønn grevling fra det ytre rom. På forhånd unnskyld om jeg skulle tråkke noen på tærne, for det er ikke meningen å fornærme verken jordboere av hunkjønn, grevlinger, sexglade spøkelser, eller andre skapninger som har et forhold til kropp og sex; håper jeg i natt ikke blir hjemsøkt av en gjennomsiktig, grå dame som svevende over sengen min erklærer at hun har lyst til å lage en baby, skjønt man vet jo aldri med disse forunderlige jordboerne.

Mon tro hva en utenomjordisk grevling ville ha sagt dersom han hadde sett hvor mye energi, hvor mange løgner, baksnakking, kunstig rollespill og jævelskap jordboere er villige til å ofre bare for å kunne bruke dyrebar tid på det de kaller “sex”? Om den stakkars grevlingen hadde fått øye på den vesle spruten som kommer ut av dingsen til hankjønn-jordboeren etter at han er ferdig med å stønne, ville han kanskje fromt ha lukket øynene, og sukket: “Tenk at noe så lite kan bety så mye”. Noe som i bunn og grunn er en grei definisjon på “sex”; tenk at noe så lite kan bety så vanvittig mye for disse arme skapningene.

Ettersom jeg går ut fra at de fleste som leser dette, er kjent med jordboernes grunnleggende anatomi, skal jeg ikke gå i detaljer, men kort fortalt har jordboere av hankjønn en merkelig dings hengende mellom beina som produserer kimen til nye jordboere i et forrykende tempo, mens jordboere av hunkjønn har et slags hull som det er meningen at jordboere av hankjønn skal putte dingsen sin inn i. Etter å ha hoppet opp og ned og gitt fra seg lyder ingen av jordboerne ville ha våget å ytre bak kontorpulten, er de ferdige med selve “sexen”, men hva som kommer senere, vet ingen - av og til hender det at en jordboerbaby kommer ut ni måneder senere, andre ganger blir en annen jordboer sint og forteller hankjønn-jordboeren at han er en utro gris og at hun vil skilles, men som regel skjer det ikke stort, bortsett fra at begge jordboerne får dårlig samvittighet dagen etter når de våkner opp i et rom fullt av tomme ølflasker.

Avisene jordboerne kjøper, er iallfall begeistret over å bruke ordet “sex” for å øke opplaget, og smeller til med krigsoverskrifter som “MONSTERSEXEN TOK LIVET AV HAM” eller “ALT OM SEXSJOKKET” om de ikke av en eller annen grunn går løs på leserne med ordet “NAKEN” akkurat som om dette skulle være noe sensasjonspreget når jordboerne er de eneste i hele universet som bruker underbukse. Et annet pussig fenomen er jordboernes evne til å stirre på små skjermer på kommunikasjonsredskapene sine, der de også bruker mye tid på kropp og sex, og jordboere av hankjønn tenker grisete tanker og blir røde i fjeset mens de med den ene hånden gjør uforståelige ting med dingsen sin, samtidig som den andre hånden roter med kommunikasjonsredskapet, der hunkjønn-jordboere uten klær vifter med puppene sine. Forstå det den som kan. I en liten, grønn grevlings øyne virker dette like sykt som at andre grevlinger skulle ta på seg badetøy når man bader sammen.

Så jordboernes forhold til de rare greiene de kaller “klær” er utvilsomt verdt et nærmere studium. Er det kaldt ute og jordboerne hakker tenner, kan man skjønne at de vil ta på seg noe så de ikke må hakke tenner mer, men når solen steker og jordboerne likevel klamrer seg fast til klesplaggene sine, er det hinsides en grønn grevlings sunne fornuft; selv en ape som freidig gumler på en banan er klokere. Mens noen hunkjønn-jordboere går i heldekkende, svarte klær i solen for å fremme kvinnens rettigheter, tar andre på seg så lite som mulig, og kaller det “bikini”. Det merkelige er likevel reaksjonen deres om de skulle miste det knøttlille plagget som likevel ikke dekker stort: “HJELP!!! Jeg er naken!” hyler de, som om dette skulle utgjøre noen stor forskjell - men etter skrikene deres å dømme, kan man få inntrykk av at galaksens undergang er nær. Samtidig nøler de ikke med å frivillig dra av seg klærne når de leker trekant senere på dagen. Ren galskap. Kanskje skyldes dette det merkelige forholdet de har til “sex”, der det virker som om de konkurrerer om å få av seg klærne fortest mulig, samtidig som de tviholder på de sure sokkene mens de stønner så naboene holder seg for ørene.

En annen ting som også er verdt å legge merke til, er jordboernes forhold til sex og løgn, der de to tingene ofte henger sammen. Når en hankjønn-jordboer spør en hunkjønn-jordboer om hun har lyst, snur hun seg og sier at hun er for trøtt - uten å si et kvekk om de tre andre jordboerne hun tidligere på dagen lekte oralsex med. Men hankjønn-jordboere er like ille - når de sier “Jeg elsker deg”, vet man aldri om dette er noe de sier for å la være å prate om den andre hunkjønn-jordboeren de praktiserer sex med i lunsjpausen, eller om de bare vil ha fred for å se resten av fotballkampen. Det virker også som om hunkjønn-jordboere liker å knise og le av andre jordboere fordi dette får dem til å føle seg bedre, og sex er et tema der de tror at de er bedre enn alle andre, og har således rett til å drite dem ut.

Men det villeste er vel hunkjønn-jordboernes forhold til sin egen kropp etter å ha funnet beskrivelser av idealkroppen i ukebladene. Når de våkner om morgenen, stiller de seg ikke foran speilet slik naturen har skapt dem, og sier “Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv.” - slik alle fornuftige grønne grevlinger ville ha gjort. Nei da, med et tårevått blikk stirrer de bedrøvet på speilbildet sitt som om de i løpet av natten var blitt forvandlet til ildsprutende monstre fra en dyrehage på Pluto, før de rastløst hopper på badevekten og begynner å ynke seg over at de er for feite. Så raser de ut for å jogge seg til god samvittighet, og når man ser de svette fjesene til disse treningsdesperadoene som er villige til å jogge til Neptun og tilbake igjen bare for å bli misfornøyd med noe annet ved kroppen sin neste gang de ser seg selv i speilet, skjønner man galskapen i noe ingen utenomjordisk grevling ville ha kastet bort tiden på; hva i all verden er vitsen…? En dag kommer de likevel til å bli gamle og se ut som inntørkede rosiner i fjeset - kunne de ikke ha gitt blaffen, og i stedet brukt dagene til å glede seg over at de lever, er friske og bor i et land uten krig?

Ja - når man objektivt betrakter jordboernes forhold til kroppen sin, kan man virkelig spørre seg om det ikke hadde vært bedre om også de kunne plukke ut babyer fra en automat etter å ha trykket på en knapp, uten å måtte stønne, lyve, bedra, spille falske roller og gå løs på hverandre fordi “sex” er så viktig for dem. Hadde jordboerne tatt seg tid til å se opp mot stjernene, hadde de kanskje innsett hvor lite de har forstått av universet de lever i, og at rollespillet de spiller ovenfor hverandre, er fullstendig meningsløst i den store sammenhengen. Hvis man hadde sett jorden fra en fjern planet langt, langt borte, hadde man sett en bitteliten, blå klode omgitt av stjernehavets umåtelighet; en liten, ensom verden bebodd av ørsmå, jordboere laget av stjernestøv - vakre og fantastiske i sin uerstattelighet. Så hvorfor stresser og maser de så mye…?

- - - - -

Derfor har jeg en utfordring til alle jordboere av hunkjønn som nå leser dette, og feilaktig føler at kroppene deres ikke er perfekte nok: Når dere har våknet om morgenen og gnidd søvnen ut av øynene, kan dere stille dere foran et speil der dere kan se den fantastiske kroppen deres i helfigur, slik naturen har skapt dere; slik dere faktisk er, uten å måtte sminke dere, eller spille kunstige roller ovenfor dere selv i form av klær. Vær ærlige, og si til speilbildet deres: “Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv.” Hvis dere ikke tror dette fullt ut, så si det om igjen, og om igjen, og om igjen, hver eneste morgen - til dere innser betydningen og skjønnheten i disse enkle ordene: “Jeg elsker deg. Fordi du er meg selv.”

Vær så snill - prøv å forstå at man ikke behøver å være en liten, grønn grevling fra det ytre rom for å se vanviddet i det dere holder på med når dere streber etter idealkroppen samtidig som dere ikke ser den myke, ordløse poesien i kroppen dere allerede har, for uansett hvor mye eller lite dere veier, uansett hvilken alder dere har - er dette bare meningsløse tall som ikke forteller noe om tankene, følelsene eller drømmene deres; dette sier ingen verdens ting om den magiske helheten kroppen deres skaper når dere lever og former verden rundt dere, dette sier ingenting om dere selv, som de uperfekte englene dere er; tross alt er dere originalene, ikke en kopi av andres forventninger.

Prøv å forstå hvor vakre - hvor vidunderlige dere er, og slutt å mase om perfeksjon når dere allerede er fullkomne. Vær så snill.

- Brian

Søndag 7. September 2014

Skjebnekunst

Man kan si hva man vil om Edvard Munch, men å se verkene hans er omtrent like forutsigbart som å åpne kjøledisken på REMA 1000, eller stikke hodet inn i en antikk fransk giljotin og fullføre dagen som spøkelse. Derimot ville kunstopplevelsen fått en helt annen karakter om “Skrik” var utstyrt med en automatisk terningskastmaskin som ga de besøkende en uventet opplevelse avhengig av resultatet: Fikk han 6, ville en gutt bli overrasket av en flokk skrikende, nakne jenter med bæreposer fulle av pengesedler, og fikk han 5, ville de samme jentene dukke opp hylende i bikini med bæreposer fulle av ullundertøy. Fikk han 4, ville jentene skrike at det var sjokksalg på burka, fikk han 3, ville jentene ha blitt 30 år eldre og skrike om likestilling og kvinnerettigheter, fikk han 2, ville en gjeng bestemødre skrike om nye gebiss mens de gikk løs på ham med rullatorene sine - og fikk han 1, ville en sexy blondine skrike at hun ville ha skilsmisse og krevde hele formuen som kompensasjon for lidelsene hun var blitt utsatt for ved å stirre på sminkespeilet og lure på om hun skulle kjøpe nye pupper. Ingen tvil om at dette ville gi Munchs malerier en helt ny dimensjon.

Vår kvekkende venn Donald Duck løste problemet med livets tilfeldigheter ved å overlate skjebnen til en allvitende mynt i klassikeren om Kronismen, og i boken “The Dice Man” lar hovedpersonen terningen styre livet sitt. Men folk flest foretrekker stort sett det trygge og hverdagslige selv om de liker å klage over at livet er for kjedelig, noe som på sin side fører til økt salg av overprisede skjønnhetskurer og flere skilsmisser. Men når det kommer til stykket, bruker de færreste av oss pil og bue for å kverke ei ku til frokost når alternativet er å ta ut melken fra kjøleskapet.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på dette innlegget - det kommer mye, mye mer, men min vane tro, har jeg et søvnunderskudd som ikke ligner grisen og er omtrent like sliten som en oransje støvsuger, så resten kommer etter at jeg - forhåpentligvis - får sovet litt.

- Brian

Fredag 29. August 2014

Gi deg selv en siste sjanse

Uerstattelige, snille venn…

Vet du - da jeg mandag kveld leste det du tidligere hadde lagt ut på siden din, brast jeg i gråt, og tårene rant i over to timer; så sterkt var det å lese det du hadde skrevet. Og jeg husker at da jeg selv tenkte på å avslutte livet mitt, hadde også jeg et todelt kroppsbilde - der kropp og sjel fremstod som to atskilte deler uavhengige av hverandre, så jeg vet hvordan du har det. Selv om jeg er oppriktig lei meg for at du har det vondt, forstår jeg at etter så mye smerte ønsker du bare å forsvinne, folde vingene ut, og bli fri ved å for alltid si farvel til denne verden, og at de som vil holde deg tilbake igjen, bare er i veien. Ja, jeg vet - etter alt du har opplevd, virker det som om det er for mye å be om dersom man ber deg vente, men tro meg, jeg har det ikke så enkelt, jeg heller.

Hvis jeg i morgen skulle bli oppsøkt av en lutrygget, hettekledd skikkelse med ljå i den ene hånden og en liste med mitt navn på i den andre, hadde jeg med glede blitt med, og stille lukket døren bak meg - for hva tror du jeg i bunn og grunn har å leve for…? Mindre enn en liten, grønn grevling fra Pluto som har tapt alle klærne sine i klespoker. Hver ny dag jeg føler meg altfor sliten, er en kamp for å komme meg gjennom den, og fremtiden er et stort, svart hull ribbet for alt som heter håp. Alt det som får vanlige mennesker til å se på glade bilder med stjerner i blikket og drømme seg bort, er for meg en verden jeg er stengt ute fra; jeg har ingen kjæreste som kan gi meg en klem når jeg er nedfor og bry seg om meg, ambisjonene mine om å “bli noen” i fremtiden er lik null, og begrepet ferie er like fremmed i mitt vokabular som et romskip fra Star Wars for en italiensk gullfisk; jeg er ikke i stand til å flykte fra en kropp som alltid vil være tynget av ettervirkningene etter hjernerystelsen i bilulykken.

Men vet du hva det er som midt i all elendigheten holder meg igjen, får meg til å spre livsglede så langt kreftene strekker til, betrakte mitt eget speilbilde med en solid dose selvironi der den svarte humoren stikker av med seieren, og fortelle andre at det alltid, alltid finnes håp? Det at uansett hvor tung hverdagen min er og hvor vondt det er å være meg, så vet jeg at jeg bare har ett liv, og at denne tilværelsen er min eneste sjanse til å gjøre verden litt varmere; hver dag, hver time, hvert minutt - hvert øyeblikk er den siste sjansen jeg får til å leve det, og hvis jeg skulle kaste bort denne muligheten, vil jeg aldri noensinne kunne leve det på nytt; klokken 07:07:34 om morgenen 29. august 2014, er et sekund som aldri vil komme tilbake, og om jeg ikke lever det fullt ut - hva har jeg da igjen…?

Så i stedet for å gi etter for perfeksjonshysteriet og forsøke å sette kroppen min på en pidestall der andres meninger får diktere selvbildet mitt, gir jeg fullstendig blaffen i hva som måtte være på moten i år; tross alt er jeg originalen, ikke en kopi av andres forventninger. Kroppen min - som jeg tidligere hadde problemer med - har blitt min beste venn, for uansett hvor uperfekt den enn er, og uansett om den hårete brystkassen min kunne ha skremt vettet av King Kong og antagelig fått halve byen til å flykte skrekkslagne av gårde dersom jeg hadde åpnet noen skjorteknapper på en badestrand, er det takket være denne kroppen at jeg klarer å skrive disse ordene til deg, snille venn; hadde jeg vært et gjennomsiktig, svevende spøkelse, kunne jeg kanskje fått øye på deg på kirkegården, men jeg kunne ikke ha klart å vise at jeg bryr meg, og avspeilet tankene mine i alt jeg har skrevet til deg det siste året. Det er takket være denne levende, herlige kroppen at jeg lever - den er ikke en pyntedings man kan sette i et bur og kritisere, men en nyttig bruksgjenstand jeg bruker til å skape livsglede.

Slik at det beste rådet jeg kan gi deg, samt alle andre som har problemer med kroppen sin, er å innse at menneskekroppens verdi ikke ligger i om den i noen år er pen å se på eller ikke, men i alt det vakre, tidsløse den er i stand til å skape; ei jentes skjønnhet avspeiles ikke i at hun bruker en halv time på badet om morgenen før hun våger seg ut, men i livsgnisten som fyller livet hennes; i det spontane smilet hun gir en fremmed person, i ærligheten i tårene hennes, i ordene hun skriver i en bok som vil bli lest om hundre år, lenge etter at hun selv er borte. Den kroppen både du og andre har, er så utrolig at den kan lære menneskene noe nytt og endre hele verden; du er fantastisk, ikke fordi du er perfekt eller må leve opp til et glansbilde der du blir nødt til å spille uekte roller, men fordi du er til; fordi du lever. Vær så snill - ta vare på denne muligheten, snille venn.

Ingen vet hvilken dato det er snakk om, men i fremtiden finnes det en dag som vil bli min aller siste; en dag da jeg kanskje vil kunne se soloppgangen, men ikke natten som faller på når dagen er over. Hadde jeg blitt født om tre hundre år, kunne jeg finne denne datoen i historiebøkene eller på en gammel, mosegrodd grav på kirkegården, da den for meg ville ha vært fortid - men siden jeg lever her og nå, er denne siste dagen stadig noe som ligger foran meg, og for hver dag som går, kommer den nærmere; etter hvert som dagene passerer, blir livet mitt kortere og kortere - til min tid en dag er over, og jeg kan bli en liten engel som roter bort vingene mine, synger så fælt at resten av engleflokken må holde seg for ørene, og skaper fullt kaos etter harpespillingen. Men inntil denne dagen kommer, vil jeg sette pris på de utallige mulighetene livet gir meg, om det så er snakk om livsgleden i oppmuntringene jeg skriver, eller hjelpeløsheten i mangelen på krefter som følger meg som en skygge, for selv om den ikke er enkel å leve med, gjør den meg klokere - hadde jeg vært mangemilliardær med tre biler og åtte elskerinner, tviler jeg på at jeg hadde brydd meg om å skrive disse ordene.

Det samme gjelder alle andre - ingen av oss kommer til å leve evig - den pene kroppen ei jente ser i speilet når hun er 20, vil svinne etter hvert som årene går og hun ser et helt annet speilbilde når hun fyller 80 - men det vi alle har til felles, er de mulighetene vi får, uansett hvem vi enn er og hvordan vi lever. Noen får fra naturens side et pent utseende som gir dem muligheter til å bruke utseendet sitt på en positiv måte, mens andre blir født med en kropp som lenker dem fast til sykesengen eller rullestolen resten av livet, samtidig som atter andre blir født som sprudlende, glade babyer, men det som skjer senere fyller livene deres med smerte og håpløshet. Likevel får vi alle våre muligheter, større eller mindre, til å forme verden rundt oss - noen velger å gjøre det med hat og vold, mens andre gjør det stikk motsatte, og lar skjønnheten være sterkere enn all verdens sorg og motløshet.

Jeg vet hvor vanskelig du har det, snille venn, og jeg forstår fullt ut ønsket ditt om å dø slik at du kan legge alt dette bak deg - men det du ikke må glemme, er at siden smerten du har opplevd har farget hjertet ditt med tårer, kan ordene du skriver i en bok bli så vakre at de kan spre uendelig mye trøst og håp for ei annen jente som har opplevd det samme som du gjorde; historien din er så sterk at hadde du gitt håpet en sjanse og fortalt den i en bok, hadde en ny verden åpnet seg for deg - ikke bare ville du ha fått mye støtte fra alle som leste den, men du ville også ha kunnet hjelpe de som har blitt eller kommer til å bli utsatt for noe like grusomt som du selv. Hvis du vil, kan du godt være anonym i boken, liksom du også kan bruke ting du skrevet tidligere slik at det ikke er så mye arbeid som gjenstår, så jeg ber deg så inderlig, vær så snill og tenk nøye over dette; gi deg selv en siste sjanse.

For til tross for at du var så altfor ung da den drittsekken gjorde dette mot deg, er du dessverre ikke den eneste som opplever dette; det finnes mange andre jenter og kvinner - og også menn - som har opplevd marerittet i etterdønningene dette fører med seg; nei, nei og atter nei, alt du har vært gjennom som følge av dette de siste seks årene, skulle aldri ha skjedd, og hvis du dør nå, blir du bare enda en glemt skygge som har gått bort, enda en glemt skygge som ikke taklet presset; du fortjener noe bedre, noe uendelig mye bedre, som den fantastiske jenta du er - jenta med det varme hjertet. Tenk deg en liten tulle som sitter i kroken og gråter etter å ha opplevd det du opplevde den gang; du er i stand til å hjelpe henne, du kan gi henne håpet tilbake med ordene du skriver, ord som kan bli lest om og om igjen i årene som kommer; du kan gjøre en enorm forskjell hvis du ikke gir opp.

En drømmende kveld, på et annet sted, i en annen tid, kommer tre små engler til å møtes for å se på stjernene; du, Eline og jeg - det er en tid for alt, og når denne vidunderlige kvelden kommer, kan vi alle slappe av, i trygg forvisning om at alt som heter smerte, for alltid hører fortiden til, og at ingen vil kunne skade deg mer. For den aller siste dagen min her på jorden, den venter på meg i fremtiden, og det gjør også din - en dag da du rolig kan lukke øynene dine og ta med deg englevingene som er gjemt i hjertet ditt; vel vitende om at du har gjort det du kunne for å kunne gjøre denne verden til et bedre sted - den dagen kan du omsider fly av sted mot evighetens strålende regnbue.

Men ikke enda, snille venn, ikke enda.

- Brian

P.S. Om du skulle ha lyst til å skrive en kommentar til dette innlegget, sier jeg tusen takk, men i tilfelle vil jeg be deg om å ikke skrive den til meg - skriv i stedet en liten oppmuntring til jenta jeg skriver dette til; hun fortjener noe bedre enn tårene livet har gitt henne. D.S.

- - - - -

M. - jenta dette innlegget var skrevet til, døde i oktober 2016, bare 21 år gammel. Ingen brydde seg om å skrive noen ord til henne her.

Onsdag 27. August 2014

Her er det du som bestemmer

Tenk deg to små butikker i en liten landsby. Den ene butikken har et fargesprakende skilt i vinduet med teksten: “SE, SE, SE. DETTE MÅ DU KJØPE. KJØP, KJØP, KJØP!!!” Når du kommer inn i butikken, blir du omringet av tre overivrige alver og fem julenisser som hopper rundt, lik søvnløse, hylende zombier som går løs på deg med ordene: “Om 119 dager er det JUUUUUUUL…!” Skrekkslagen rygger du tilbake, bare for å bli angrepet av musikken som strømmer ut av høytalerne, fremført av et kor som på klingende nordnorsk gauler: “Du kjøper og du kjøper, julesang og bjelleklang, vi raner deg på høylys dag - GOD JUUUUUL…!!!!!” Den andre butikken, derimot, har et diskret skilt i vinduet der det står: “Gjør hva pokker du vil. Her er det du som bestemmer.” Hvilken av de to butikkene har du mest lyst til å handle i…?

Alle vet vi hva reklame er, og hvor irriterende den kan være. Men har du tenkt på at det er du som i tillegg må betale for den? Kanskje dette høres rimelig masochistisk ut, men fakta er at reklame overhodet ikke er gratis, da det den koster er innbakt i prisen vi betaler for varen, og spørsmålet er derfor hvorfor i all verden man først skal bli irritert av aggressiv, pågående reklame som forteller deg at det er livsviktig å kjøpe det ene eller det andre, for å så betale for reklamen når du handler i butikken - ville det ikke ha vært like greit å droppe den?

For min del har reklame stikk motsatt virkning enn for folk flest - når jeg får øye på en svær reklameplakat som blokkerer halve fortauet her i Oslo og tvinger eldre med rullator eller rullestolbrukere til å foreta halsbrekkende gymnastiske øvelser for å komme seg videre, ønsker jeg hele opplegget til helvete, og lover meg selv at jeg iallfall ikke skal finansiere dette ved å kjøpe produktet plakaten reklamerer for. Det samme gjelder reklame på nettet - desto mer irriterende og påtrengende den er, desto større sjanse er det for at jeg heller foretrekker å danse tango naken på et fullsatt Ullevål Stadion fremfor å gi etter, så nettannonsørene får prise seg lykkelige over at jeg bruker Adblock. Hadde bare alle vært like kritiske til reklamen - spør du meg, fortjener du noe bedre enn å måtte betale for noe som plager deg; du burde i det minste få kunne velge selv.

Jeg har forståelse for at man vil drive en reklamefinansiert tjeneste, men når reklamen blir så voldsom at den ikke ligner grisen designmessig sett, og passer omtrent like godt i bloggen som en rapende flodhest i Barbies rosa dukkehus, kan man virkelig spørre seg selv om den har noen annen hensikt enn å være et irritasjonsmoment man vil bli kvitt. Bare ta en kikk på hvor glimrende den spretne rumpa og treningsreklamen passer inn i det poetiske diktet i bloggen min på Blogg.no, og nyt harmonien i det som kan sammenlignes med åtte dusin svette, glefsende treningsdesperadoer som er i ferd med å rasere stillheten i et kunstmuseum.

Derfor mener jeg at det er rett og rimelig å gi deg valget mellom å lese bloggen min med reklame på Blogg.no, eller å gi deg muligheten til å lese de samme innleggene her på Brian.no, som er kjemisk fri for reklamemas. I og med at jeg som følge av det bombastiske inntoget av reklamebanneret på Blogg.no etter hvert har tenkt å flytte alle innlegg og kommentarer over til denne siden, kan man like gjerne legge igjen kommentarer her i stedet.

For her er det du som bestemmer. Rett og slett.

Ønsker deg en strålende, reklamefri dag.

- Brian

Fredag 22. August 2014

Vampyren fra Oslo

Håper virkelig ikke du etter å ha lest overskriften er i ferd med å ringe nærmeste kirke for førstehjelp som inkluderer bruk av hvitløk og vievann, da det er greit å være klar over at det finnes to typer vampyrer: De som drikker blod, har en svart likkiste på soverommet og unngår sollys, og de som er offentlig registrert i Brønnøysundsregistrene.

Kort oppsummert ble jeg ikke Vampyr ved at en naken jomfru klatret inn gjennom vinduet og forførte meg ved å snakke om hvilken helsemessig gevinst man får av å drikke blod, da sannheten er langt mer prosaisk; saken er nemlig den at i mars 2001 ble en liten, eksklusiv kunstforening offentlig registrert, og navnet på denne kunstforeningen er Draculas Forlag. Første trinn på veien mot fullverdig medlemskap i foreningen er å bli Mumie, deretter blir man Zombie, og til slutt får man hederstittelen Vampyr, noe jeg altså er. Grunnen til at denne vesle foreningen er så eksklusiv, er at alle nye medlemmer først må godkjennes med unison enighet blant Vampyrene - hadde for eksempel Oslo hatt tilsvarende regler for nye innbyggere, måtte Ola og Kari før de laget babyer ha sendt inn søknad til kommunen, deretter måtte alle innbyggerne ha gått til valg og krysset av på en stemmeseddel at det var i orden at Ola og Kari laget 1 stk. baby i dobbeltsengen sin onsdag klokken 20:30, og saksbehandlingstiden tatt i betraktning, ville Ola brukt gebiss og Kari lett etter rullatoren sin før søknaden omsider ble innvilget.

Som Vampyr tåler jeg sollys rimelig bra selv om jeg ikke soler meg så mye, og jeg er definitivt ikke et A4-menneske, noe som gjenspeiles i ryktene som undertegnede har hørt om seg selv. Det mest originale ryktet var antagelig ryktet om at jeg med den hårete brystkassen min av en eller annen grunn skulle ha gjennomgått en kjønnsskifteoperasjon og fått pupper, noe som antagelig skyldes bruken av Janice som etternavn i kunstnernavnet mitt: Brian M. Janice. Andre fargerike rykter har også versert - det ene villere enn det andre - opprinnelsen til ryktene sier både litt om folks fantasi og ikke minst evnen til å dømme andre. For ikke å snakke om episoden da en venninne av meg uventet brøt all kontakt etter at moren hennes hadde følt negative vibrasjoner da jeg pratet i telefonen.

Problemet med venner som plutselig og uten et ord til forklaring bryter all kontakt, er forresten noe mange av oss som ikke er A4 har opplevd. Den ene dagen er man bestevenner, og alt er fryd og gammen. Den neste dagen - etter at noen har spredd helt ville rykter om deg - står du alene, og folk vender deg ryggen. Uten å ytre så mye som et pip om årsaken. En forhenværende venn av meg fant en vakker dag ut at jeg lå et par trinn under ham på den sosiale rangstigen da jeg forsvarte narkomane og andre livet ikke har vært snilt mot, og dommen var bestemt: Ingen kontakt mer. Da jeg senere ved en tilfeldighet traff vedkommende, og ville være hyggelig ved å hilse på ham, var reaksjonen så avvisende at man nesten skulle tro at han følte seg til de grader betydningsfull at jeg ville være klar til å falle ned på kne, og bønnfalle ham om å skjenke sitt livs lys over en forkommen stakkar som meg. Herlighet - tenk så innbilske enkelte er. Heldigvis er jeg ikke av typen som tar meg nær av folks dumhet; om noen velger å vende meg ryggen, gir jeg stille og rolig blaffen selv; tross alt finnes det sju milliarder andre mennesker som har fornuften i behold.

Tenårenes glade start …

Det er synd at når andre dømmer en, stiller de seg ikke spørsmålet hvorfor man gjør det ene og det andre. Som for eksempel da jeg gjennom de tre årene i vidergående til dels var skolens svarte får, og til dels gjorde det stikk motsatte av alle andre. Historien er som følger: I ungdomsskolen var jeg ingen opprører, bare en gutt som i siste klasse var dypt og inderlig forelsket i ei søt jente som het Camilla. Ettersom jeg noen år tidligere hadde vært klassens verste bråkmaker og ved en anledning hadde plassert en tegnestift på stolen til den stakkars jenta, i tillegg til en lang rekke andre ting snille barn ikke gjør, endte det med at foreldrene mine ble innkalt til en alvorsprat med læreren, og jeg måtte bli snill gutt igjen ved at daglige meldinger om oppførselen min på skolen ble utvekslet mellom hjem og skole.

Året etter, da jeg var 13, forsøkte jeg bokstavelig talt på liv og død å rekke skolen ved å løpe over en trafikkert vei på rødt lys, og en stund så det nesten ut som om Mannen med ljåen var kommet for å hente meg. Ifølge øyevitner hadde jeg tatt en baklengs salto etter at bilen hadde truffet meg, slik at jeg landet med hodet først i asfalten, hvilket ikke er det sunneste man kan gjøre. Det endte med at jeg lå seks dager i koma etter en kraftig hjernerystelse, og det eneste jeg husket da jeg våknet, var navnet mitt - alt annet hadde blitt visket vekk, omtrent som når man mister en harddisk fra 14. etasje. Sakte, men sikkert vendte hukommelsen tilbake, liksom også resten av kroppen restituerte seg; i tillegg til hjernerystelsen klarte jeg å brekke venstre kne og ankel, liksom jeg også hadde brudd i venstre hånd samtidig som den høyre var lammet i to uker etter ulykken, og listen fortsetter med strukket leddbånd i høyre kne samt et digert, åpent sår i høyre legg, der selve beinet stakk ut fra foten og det var et blodig søl uten like. Selv hadde jeg imidlertid for lengst tatt skrittet inn i bevisstløshetens stille verden.

I samme slengen kan jeg nevne at det var en lærerik opplevelse å oppleve smerte hinsides all fornuft - ettersom det åpne såret i leggen min var av en slik art at beinet måtte festes til en skinne med skruer for at opplegget ikke skulle sprette ut, måtte dette også tas ut igjen etter noen uker. Og av en eller annen grunn fant man ut at man skulle gjøre det uten bedøvelse, så der lå jeg, som 13-åring, og hadde gleden av å føle at seks skruer som var festet direkte i skjelettet, sakte ble skrudd ut uten bedøvelse av noe slag. Men litt frodig smertetortur klarer man jo takle selv om man er 13 og ble påkjørt den 13., så etter tre måneder på sykehus kunne jeg møte verden utenfor igjen. Ingen fare - jeg ser ikke ut som Frankenstein i fjeset, men samtidig sliter jeg med stadige søvnproblemer året rundt som følge av hjernerystelsen, hvilket fører til at jeg så å si alltid er sliten, og mang en gang helt utslitt. Nei, livet er ingen dans på roser, og selv om jeg er positiv og forsøker å spre livsglede rundt meg, vet de færreste hvor tung og uendelig slitsom hverdagen min faktisk er.

Men da jeg vendte tilbake til skolen igjen etter bilulykken, ble jeg - som tidligere hadde sprudlet - innadvendt og forsiktig; i ettertid antar jeg at dette hadde årsak i at bilulykken og vissheten om at et brøkdels sekund og et spontant skritt tilbake reddet meg fra å få englevinger, var en rimelig traumatisk opplevelse for en 13-åring, og det tok flere år før jeg igjen ble meg selv. I mellomtiden var jeg ensom, og puslet stille med frimerkene mine samtidig som verden utenfor gikk sin gang. Så da jeg i siste klasse i ungdomsskolen ble forelsket i tidligere nevnte Camilla, stod jeg helt utenfor veinettet av normer og regler som ungdom lever etter, og det er vel unødvendig å si at det aldri ble noe mer enn en vakker og dyp forelskelse.

… og fortsettelse …

Da jeg begynte på videregående og kom i et helt nytt miljø med folk jeg ikke kjente fra før av, hadde jeg også muligheten til å starte helt på nytt. Imidlertid lå innsikten min i ungdommens sosiale liv et lysår bak de andre, så jeg falt på sett og vis inn i rollen som klassens klovn, som alltid rakte opp hånden i diskusjoner, fant på mye rart og folk trodde jeg bare var ute etter oppmerksomhet selv om jeg ikke var det; jeg prøvde bare å komme meg inn i en ny sosial tilværelse der ingen hadde gitt meg et kart som viste hvor jeg kunne, og hvor jeg ikke kunne gå.

Bedre ble det heller ikke da det etter noen uker etter skolestart ble avholdt en klassefest, der jeg for aller første gang i mitt liv våget å spørre ei jente jeg var litt forelsket i, om hun ville være sammen med meg. Nå må det legges til at synet mitt på Den store kjærligheten på dette tidspunktet var som tatt ut av historiebøkene - det eneste som manglet, var en hvit hest og en fager jomfru jeg kunne redde. Så da jenta sa nei og ingen kunne synge “Du skal få en dag i mårå” for å lege såret i guttehjertet mitt avslaget hadde forårsaket, hadde jeg gjerne meldt meg inn i Fremmedlegionen om jeg bare hadde hatt muligheten. I en alder av 16 år, med kviser i fjeset og fortsatt midt i stemmeskiftet, så jeg ingen annen utvei enn å si farvel til kjærlighetens visne blomster ved å flykte inn i politikkens voksne verden, og allerede seks dager etter det bitre avslaget, så verdens antagelig første politiske parti skapt av kjærlighetssorg dagens lys.

Problemet var at ingen på skolen var klar over dette, og siden dette vesle partiet gikk på tvers av meningene resten av skolen stod for, oppstod det opphetede politiske diskusjoner der jeg ble utsatt for angrep fra alle kanter, og slik sett ble jeg hele skolens svarte får. På den annen side var det flotte mennesker rundt meg som var i stand til å innvie meg i de unges verden så jeg kunne lære mer om hva normal ungdom har for vane å foreta seg i en alder av 16, og sakte tok jeg fatt på den lange veien fra den øde, ensomme øya der jeg hadde levd siden bilulykken, og inn til fastlandet, der folk var sosiale, hadde det moro og levde livet uten å ta alt like høytidelig som jeg selv gjorde den gang.

… og slutt

Men Rom ble som kjent ikke bygget på en dag, og problemene med både den følelsesmessige ensomheten og kjærligheten fortsatte med uforminsket styrke, for selv om jeg hadde fått gode guttekompiser jeg kunne feste og spille musikk med, hadde jeg ingen jentevenner jeg kunne betro hjertesorgene mine til, og på kjærlighetsfeltet gikk alt til et meget varmt sted som begynner på H; jeg dummet meg ut gang på gang, og det å alltid være nummer tre når to andre kysser og koser seg, begynte å ta på kreftene. I slike dystre stunder virker tanken på selvmord forlokkende, og i mitt tilfelle resulterte det både i ensomme turer på kirkegården samt økt interesse for det overnaturlige. Til tross for at jeg aldri gjorde konkrete forsøk på å ta livet mitt, var det mange tunge tanker og et sterkt ønske om å gjøre dette, noe som uttrykkes godt i “Kjære død”-diktet:

    Stille

    synker du hen
    fylt av lys

    Du
    som bærer
    den myke og lette
    blomsterkransen
    på hodet ditt

    Som enda
    kan synge
    uskyldighetens
    vesle vise
    om rødmende kinn

    Så trofast
    varmer verden
    med det
    bittelille
    svarttrosthjertet

    fylt med
    lengsel og håp

    Øynene dine
    løftes opp mot lyset

    Bølgene bruser
    om ditt hode

    Blomstene tørker
    ditt våte kinn

    Leppene former seg
    til et smil

    På et vakkert ansikt
    til ei trist jente
    som jeg så oppriktig
    lider med

       men aldri har funnet

    Du kom aldri
       aldri
       aldri
       aldri -

    Aldri kom du

    Men kom så nå

    Ta hjertet mitt
    løft det til værs
    så vi sammen kan fly
    mot stjernene

    Til tonene
    av sangens glede
    som stille blir til
    i en varm følgeshånd
    der du fører meg

       hjemover

    Jeg vil hjem

    Bort
          fra mørke og fryktsomme skygger
          av iskald asfalt
    Bort
          fra suset
          av hånlige menneskeutbrudd

          kom, ta meg imot

    Og kommer ikke du
    så kommer jeg

          kjære,
          kjære død.

Et selvmord ble det heldigvis aldri noe av, men nederlagene hva kjærligheten angår og jenters evne til å dømme og baksnakke andre, førte til at den en gang så vakre drømmen om å finne ei jente jeg kunne dele mine innerste følelser med, ble knust i tusen biter; jeg ga opp alle forhåpninger, og en gang for alltid innså at jeg var dømt til å leve et liv som evig singel. Noe jeg fortsatt er den dag idag, og ettersom jeg knapt er i stand til å ta vare på meg selv - omgitt av et salig kaos som kunne ha gitt fire indiske snabeldyr kronisk forstoppelse, kan jeg ikke forestille meg at et vesen av hunkjønn kunne føle noe for undertegnede uten å få vedvarende latterkrampe dersom hun hadde sett rotet med de ni eksterne harddiskene på stuebordet mitt; den som åpner døren til en singel, fortapt kunstners hjerte, burde bli advart om at her må man la alt håp fare.

Og livet fortsetter …

Slik har livet mitt utviklet seg, fra å være en outsider som levde i en ensom virkelighet fylt av romantiske og innholdsrike dagdrømmer, ble også jeg en del av den store verden, skjønt dette nok kan diskuteres, da jeg aldri har vært i Syden, og stedet lengst nord i Norge der jeg har satt min fot, er en skoletur til Eidsvoll. Antall kinobesøk siden jeg var liten, kan telles på en hånd, og siste gang jeg gikk på ski, var da jeg var ni, så helt A4 blir jeg nok aldri. Men etter hvert som jeg har lært menneskenes indre bedre å kjenne, har jeg i stadig større grad fått øye på de tause tårene i skyggene, og innser nå at det må sterkere krutt til om man vil endre samfunnet enn å spille gitar, si nei til slankespress, og dele ut flere tusen oppmuntringslapper på gaten. Særlig har dødsfallet til Cathrine - jenta forelsket meg i etter juleballet da jeg var 17 - gått sterkt inn på meg, noe som er nedskrevet i dagboken min fra desember 2008. Da jeg begynte å måke snøen og vanne blomstene på graven hennes ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne for å prøve å gjøre denne verden litt varmere ved å engasjere meg, men sakte har jeg kommet videre og funnet det ut. Og da E. tok livet sitt for to år siden, og tårene rant der jeg stod foran den hvite kisten i begravelsen hennes, forstod jeg hvor viktig det er å ikke komme for sent - at øyeblikket vi opplever her og nå, og muligheten man har til å trøste eller muntre opp et annet menneske - kan være den aller siste sjansen vi noensinne vil få.

Derfor sier jeg tusen ganger unnskyld hvis måten jeg uttrykker meg på når jeg skriver, kan virke svært direkte ettersom jeg kommer med komplimenter og ærlig forteller at jeg mener at du er et fantastisk menneske - så for folk som ikke kjennner meg, kan det virke som om jeg er ute etter å sjekke opp alle jeg skriver til. Sannheten er at jeg prøver så godt jeg kan å spre livsglede gjennom kunsten min, og i et samfunn fylt med krav om idealkropp og meningsløse normer, vil jeg gjerne fortelle folk jeg skriver til det jeg oppriktig mener om dem, uten å være redd for å si at du er et strålende, uerstattelig menneske som verden virkelig trenger.

I det virkelige liv, derimot, er jeg pent nødt til å være langt mer forsiktig, for til tross for at jeg ikke ser ut som grev Dracula eller en orangutang som har rømt fra dyrehagen, er jeg av hankjønn - og som alle vet, er individer av hankjønn noe mang et individ av hunkjønn automatisk plasserer i en bås, og stempler som en kåt og overfladisk mannsgris som bare tenker på trompeten han har hengende mellom beina. Følgelig tar jeg heller ikke sjansen på å spontant være hyggelig, og fortelle kassadamen på REMA 1000 at smilet hennes er strålende eller at hun ser fin ut på håret idag, for i tilfelle er jeg rimelig sikker på at hun vil misforstå alt, tro at jeg sier dette bare fordi jeg vil lage en baby, og slå meg i hodet med kassaapparatet. Nei, kjære kassadame, jeg vil bare skape en litt varmere verden, og skulle ønske at folk man blir stoppet av på gaten, kunne si noe pent til deg uten at det ligger noe bak - i stedet for å be om penger, spørre deg hvilket strømabonnement du har, eller forsøke å melde deg inn i et treningsstudio.

Samtidig har jeg selv blitt dømt og misforstått av andre og vet hvor vondt det føles - så jeg ikke vil gjøre den samme feilen selv og dømme deg, uansett hvem du enn er; det dyrebare mennesket du er, vil alltid forbli like kostbart uansett hvilke handlinger du velger å bruke kroppen din til å utføre. Begge så vi en gang dagens lys som små babyer, begge er vi laget av stjernestøvet solsystemet er dannet av, begge lever vi under stjernene i det gigantiske stjernehavet som fyller universet; begge er vi mennesker - og jeg har ingen som helst rett til å sette meg til doms over deg selv om jeg kan være fullstendig uenig i handlingene dine.

Jeg vet - nå har jeg vært så åpen at jeg antagelig har dummet meg mer ut enn noen andre har gjort i bloggingens verden siden årtusenskiftet. Men til tross for at dette sikkert høres veldig dumt ut, avspeiles hjertet mitt i ordene jeg skriver nå; tråkk på det, le av det, riv det i tusen biter, eller bare se på det; uansett vil jeg ikke dømme deg, og alltid fortelle deg at du er et verdifullt menneske, noe jeg oppriktig tror at du er, uansett hvordan du ser ut, hvor mye eller lite du veier, hvor gammel du er, eller hvor du kommer fra - i mine øyne vil du alltid være et fantastisk, levende menneske.

Så ja, jeg er Vampyr. Men vær så snill - ikke døm meg selv om jeg ikke er som vampyrer flest.

- Brian

P.S.: Vet ikke hva du mener, men spør du meg, er mye av kunsten som skapes idag blitt altfor ekskluderende ved at den lukkes inne i hvitmalte gallerier der det er lommebokens størrelse som teller - kunsten bør være for alle, både fattig og rik - så jeg vil slippe den ut i friheten og inn i menneskehjertene, der den hører hjemme. Derfor er både du og alle du kjenner, invitert til et nydelig kunstprosjekt mot kroppspress som handler om å dele stillheten foran stjernene i tankenes ærlige harmoni; et prosjekt du kan lese mer om på denne siden. Med mindre du ikke har sans for vampyrer, og begynner å jage meg med hvitløk og en kakekjevle dynket med vievann, er du hjertelig velkommen til å ta del i dette prosjektet. D.S.

De fire første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

Tirsdag 19. August 2014

Hvordan gi bort kr.10.000 …?

Bevares - jeg vet at spørsmålet kan virke rart i en verden der man helst vil få inn penger i stedet for å gi dem bort, men er du nysgjerrig på hva i all verden dette er for noe, kan jeg godt fortelle hele historien. Her er forresten den gule konvolutten det er snakk om:

Foto: Den gule konvolutten

Kort fortalt setter jeg stor pris på kreativitet, da det er den som er grunnlaget for hele sivilisasjonen vår - alt det menneskeskapte vi kan se rundt oss, oppstod til å begynne med i et menneskes tanker. Slik at konkurranser av typen “klikk og vinn” i mine øyne virker drepende kjedelige da de ikke stimulerer de små grå - selv har jeg mer sans for uløste mysterier man aldri vil komme til bunns i, avgrunnsdype hemmeligheter, skjulte tegn, kryptiske gåter eller innmurte ganger i eldgamle slottsruiner der intet levende menneske har satt sin fot de siste sju hundre årene; ting som får en til å tenke og bruke fantasien, da det å bruke skaperkraften i seg selv gir gevinst.

For noen år siden ville jeg lage sju gåter knyttet til det drømmende Astié-diktet, og den første gåten kom tidlig i 2006, uten at noen klarte å finne svaret, som var rimelig enkelt. Den andre Astié-gåten ble lagt ut på nettet i mai 2006 - en oppmuntring til jenter som mener at de ikke er tilstrekkelig “perfekte”, og i løpet av de åtte årene som har gått, har en rekke personer forsøkt å finne svaret - her er gåten:
“Den første jenta som, etter å ha lest Astié-diktet, kommer med en ugjendrivelig, fordomsfri forklaring på hvorfor ei annen jente skulle være vakrere enn henne selv, får den gule konvolutten med kr.10.000.”

Dette var en klar utfordring til alle jentene som tror at de ikke strekker til: Javel, du føler deg mislykket og føler at alle andre er bedre enn deg, men vær så snill, ettersom du mener at dette er et vitenskapelig faktum - vennligst forklar hvorfor noen andre skulle være vakrere enn deg selv.
Ingen klarte å finne svaret.

Så jeg sier tusen takk til alle som prøvde å finne løsningen og kom med svar, og selv om ei av jentene som svarte, til dels kom inn på tankegangen min, begrunnet hun ikke hvorfor den andre jenta skulle være vakrere enn henne selv, slik at konkurransen var åpen helt til jeg avsluttet den nå i sommer - åtte lange år får klare seg; dessverre klarte ingen å finne frem til et av de to svarene som kunne løse gåten, og jeg kunne omsider få gitt bort premien.

Problemet er nemlig at siden jeg allerede har donert pengene til prosjektet med den gule konvolutten, kan jeg forståelig nok ikke ta dem tilbake; man tar ikke tilbake gaver man allerede har gitt bort. Så idag er situasjonen pussig nok den at pengene fortsatt er uten eier; de venter bare på å bli gitt til noen som vil ha dem. Jammen - pengene kan jo bare gis bort, tenker du kanskje. Så enkelt er det heller ikke. Poenget er at den gule konvolutten med de ti tusen er knyttet til diktet - til tross for at ingen klarte å løse de to første gåtene, kunne jeg naturligvis ha kommet med den tredje gåten, som er en smule vanskeligere, og ventet ytterligere noen år på at noen prøvde å løse den, så jeg tror det er best å si stopp her, og finne en annen måte å gi bort pengene på før Norges Bank bytter ut tusenlappen.

Som tidligere nevnt, har jeg ikke sans for konkurranser som ikke utfordrer fantasien og oppfinnsomheten, slik at jeg undres på om ikke en liten skattejakt i biblioteket kunne være en løsning. Naturligvis burde ingen være så dum at vedkommende skriver i selve boken (selv om enkelte vandaler beklageligvis bruker bibliotekets bøker som sine egne), men tenk så hyggelig det hadde vært å låne en bok, og finne en håndskrevet lapp inni boken fra den forrige låneren som ønsket deg er herlig dag og håpet du fikk glede av boken. Dog uten å være så vampyrisk at lappen avslører hvem som er morderen i en krimbok.

Den ene av løsningene mine holder seg til lapp-i-boken-idéen, der jeg skriver ned løsningen på den andre gåten på et ark papir, river papiret i småbiter, gjemmer bitene i tilfeldige bøker, og legger ut kryptiske hint og koder på nettet om hvilke bøker det er snakk om - den som setter sammen bitene og finner løsningen, får den gule konvolutten. En lignende løsning kan være å bruke det samme lapp-i-boken-konseptet, men i stedet grave ned konvolutten med pengene, diktet og løsningen på gåten på et hemmelig sted, og det opprevne papirarket skjult i bibliotekets bøker avslører hvilket sted det er snakk om. Muligens virker dette som unødvendig mye arbeid for en konvolutt med bare ti tusen - hadde det enda vært en kiste full av gullmynter og et sjørøverlik som voktet over skatten, hadde opplegget utvilsomt blitt mer spennende - men litt av poenget er altså å stimulere kreativiteten fremfor å gjøre det enkelt og kjedelig.

En annen løsning er å rett å slett ta pengene ut av den gule konvolutten, dele opp de ti tusen, og gi en tusenlapp til hver av dem som var nærmest løsningen da de kom med svarene sine på den andre Astié-gåten i 2006. Denne løsningen er kanskje den mest rettferdige - iallfall for dem som forsøkte å finne svaret den gang. Ulempen er at det kan bli vanskelig å spore opp jentene som ville være anonyme; e-postadresser som adressen@neitakk.no eller Hai@ha.no sier ikke all verden, skjønt det var jeg selv som ga dem valget til å ta vare på personvernet. Så i tilfelle må jeg lære meg å spille fiolin, finne frem pipen jeg kjøpte for noen år siden og bytte fornavn til Sherlock før jeg begir meg ut i storbyens skumle gater på jakt etter de heldige vinnerne.

En tredje løsning kan være å brenne opp pengene i protest mot folks likegyldighet. Brenning av penger er fullt lovlig, så den siden av saken er grei, og til tross for at det kanskje virker en smule meningsløst å sette fyr på penger, er det en klassisk metode å bli kvitt ting på en gang for alltid - og den dagen prosjektet avsluttes for godt, kan det godt tenkes at jeg kommer til å gjøre det med mindre pengene allerede er gitt bort. Kanskje et pengebål som en reaksjon på likegyldigheten i samfunnet rundt oss kunne få folk til å tenke litt etter; når ei flott og uerstattelig jente som har opplevd ufattelig mye smerte vil avslutte livet sitt nå, gir folk flest fullstendig blaffen, men om noen skulle brenne krøllete papirlapper med tall på - da begynner de å reagere. Hvilken tragisk ironi.

Løsning nummer fire ville være å implementere den gule konvolutten i Håpets Blomsterkrans, der den som får Håpets Anemone, kan ønske seg absolutt alt - og enten få det, eller få vite hva man kan gjøre for å oppfylle ønsket: Jeg lover deg at om du kommer med et bestemt ønske, vil jeg enten selv oppfylle det, få noen andre til å gjøre det, eller fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre for å få ønsket ditt oppfylt.

Naturligvis hadde det vært morsommere om jeg hadde hatt en halv million å gi bort, men til gjengjeld er det på ingen måte umulig å finne en fargerik løsning som kan øke lommebokens verdi i løpet av kort tid om noen skulle ha behov for det. Med dagens boligpriser i Norge er det dessverre ikke stort man får til den prisen, men ved å bruke idérikdommen kan man alltids finne andre løsninger som øker gevinstpotensialet, og finne på noe ingen andre har funnet på før - tross alt har folk klart å få inn større beløp uten at bankene har gått under. Når man tenker på hvilke milliardbeløp som skifter hender i IT-universet for en enkel app som vil være håpløs gammeldags om noen år, ser man at ved hjelp av de små grå er det mulig å finne en løsning på alt; ethvert spørsmål har minst ett korrekt svar.

Nå er jeg imidlertid i tvil om hva jeg skal gjøre, så det store spørsmålet er derfor: Hva i all verden skal jeg gjøre for å bli kvitt den gule konvolutten med de ti tusen uten å gjøre dette altfor kjedelig…? Om du skulle ha gode forslag å komme med, sier jeg tusen takk; kreativiteten din er mer verdt enn all verdens penger.

- Brian

P.S.: Og hvis en engel med et varmt hjerte skulle ha lyst til å trøste eller muntre opp jenta som har gitt opp alt håp og bare vil dø, sier jeg også tusen takk - man kan for eksempel skrive til henne i dette innlegget; hun fortjener noe bedre enn alt det vonde hun har opplevd. D.S.

De 17 første kommentarene er kopiert fra samme innlegg på Blogg.no.

Søndag 17. August 2014

Drit i kroppspresset - du er fantastisk

Kort og godt: Du er et fantastisk menneske, og jeg skulle ønske jeg kunne gi deg et ærlig speilbilde som kunne vise deg hvor unik og uerstattelig du er. Derfor er du invitert til et kunstprosjekt litt utenom det vanlige.

Så tusen ganger unnskyld at for dette tok så lang tid, men jeg føler meg omtrent like sliten som en dansk torsk som på mystisk vis har havnet i Sahara-ørkenen, og etter beste evne forsøker å unngå å bli spist av ei sulten ku - uansett, nå har jeg omsider fått oppdatert innlegget “Stillheten foran stjernene: Kunstprosjektet Håpets Blomsterkrans” som jeg skrev i forrige uke - slik at jeg kan invitere både deg og alle andre til et drømmende prosjekt mot skjønnhetspress og krav om idealkropp som jeg tok fatt på i februar; du finner all informasjon på denne siden - bare spør hvis det er noe du lurer på.

Ønsker deg en strålende kveld…!

- Brian