Lørdag 17. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 3. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Så kunne du forsøke å ta vare på deg selv og holde deg i live til sangen din en dag blir gitt ut på plate…?

(Fra en SMS jeg sendte M. i oktober 2014)

Sangen din, gode M. - sangen jeg hadde lovet at du skulle få; sangen du ble så glad for. I mai 2014, da jeg for lengst hadde forstått situasjonens alvor - og ville gi deg håp om morgendagen - begynte jeg å legge ut oppmuntringer til deg på siden min for å få deg til å innse hvor viktig du var. Ettersom man ikke kunne kommentere siden din, var dette innlegg der jeg flere ganger ba andre om å legge igjen noen ord til deg slik at du kunne forstå at du ikke var alene, at også andre brydde seg, og jeg sier tusen, tusen takk til dem som gjorde det og skrev til deg. Innleggene var Til en venn, Fordi verden trenger deg, Fordi du er uendelig verdifull, Smilet ditt er vakrere enn du aner, Gi deg selv en siste sjanse og Når en venn vil dø - der jeg skrev dette:

Hun som nå har gitt opp alt håp og venter på å dø, er også en slik vakker, glemt rose. Jeg kommer ikke til å svikte henne og skal fortsatt gjøre det jeg kan for å gi henne håpet tilbake, men om jeg klarer det, er en annen sak; skulle ønske at også noen andre kunne bry seg, men det virker som om likegyldigheten har tatt overhånd. Da jeg skrev innlegg til henne og lurte på om noen kunne skrive en oppmuntring til henne i kommentarfeltet, var det bare én som skrev noe, og det var bestevenninnen min. Ei annen jente jeg stolte på, svarte ikke, og da jeg spurte en kjent blogger på topplisten om hva man skal gjøre for å få folk til å bry seg litt mer, ble jeg fullstendig oversett. Ingen bryr seg; er samfunnet vårt virkelig blitt så kaldt…?

Som en siste utvei har jeg skrevet til henne både her og i bloggen min på Blogg.no, og selv om hun har skrevet at hun setter pris på alt jeg har gjort, virker det som om dette ikke er nok til å gi henne litt av håpet tilbake - og uten en gnist av håp er det bare den evige natten og døden som blir igjen. Selv om jeg respekterer andre menneskers frie vilje og retten til å selv bestemme over livet sitt, også når det gjelder selvmord, er det likevel fryktelig vondt for meg å vite at alt tyder på at hun snart kommer til å ta farvel med denne verden; det er som å se noen man bryr seg om, drukne i sakte film.

- - - - -

Følgelig måtte jeg finne på noe nytt, og etter at Lene Marlin fortalte historien sin i Aftenposten, fikk jeg en lys idé: Hvorfor ikke skrive et velskrevet brev og spørre henne om hun kunne ha lyst til å skrive en sang til deg? Jeg satte i gang, og etter å ha latt kreativiteten spire i to måneder kunne resultatet omsider legges ut på siden min, men først sendte jeg deg det ferdige utkastet - Brevet til Lene Marlin, et vakkert brev som kanskje fikk deg til å forstå hvor verdifull du var:

Det jeg derimot har gjort, er å lese det nydelige brevet du har skrevet - og jeg er helt målløs. Medisinene demper alt av følelser og jeg klarte ikke engang å felle en eneste tåre forrige lørdag, men nå triller de nedover kinnene mine uten stopp; så vakkert og sårbart var det å lese ordene dine - og å se mine egne ord på den måten.

Så kjære, gode Brian, du må aldri tvile på deg selv. Det gjorde vondt i hjertet å lese den siste meldingen du sendte, for jeg vet jo at du kun vil alle godt og at du gjør ditt beste hele tiden. Du er mer enn god nok i deg selv, og alt du gjør i tillegg? Det er helt utrolig. DU er helt utrolig og jeg håper du klarer å se det selv. Jeg hadde aldri i verden forventet at noen skulle stille opp for meg og være der for meg, slik du har vært gjennom det siste året; jeg er helt målløs og egentlig tom for ord, for ingen ord vil noen gang kunne nå opp til det.

Jeg er så ubeskrivelig rørt og takknemlig for alt, Brian; bare det at du har laget denne siden (som absolutt ikke ser simpel ut i mine øyne) betyr så mye mer enn du kan tenke deg. Tusen, tusen takk for alt, snille venn. Tusen takk for at du alltid har vært der, tusen takk for at du ikke har gitt meg opp, tusen takk for ordene dine, tusen takk for tiden du har brukt på det vakre brevet; tusen takk for alt!

Nå er det bare stillheten som fyller den tomme plassen etter deg; verden kommer aldri mer til å høre hjerteslagene fra det lille hjertet ditt; fylt av takknemlighet og glede over et brev som ga deg fornyet håp fordi du skulle få sangen din - du, som hele tiden ønsket at jeg skulle gi deg opp fordi du ville dø, så nå med egne øyne at du var så betydningsfull at selveste Lene Marlin fikk en forespørsel om å lage denne sangen.

- - - - -

At Lene Marlin ikke ga lyd fra seg, betydde ikke all verden så lenge du fikk nye krefter til å leve, og jeg, som hadde gått tom for energi etter et langt år fullt av bekymringer, kunne omsider senke skuldrene da du ble sammen med en snill kjæreste som kunne ta seg av deg; nå var du i trygge hender.

Den siste søndagen i mai 2015 skjedde en kjedelig ulykke som skulle få et uventet utfall - i et øyeblikks uoppmerksomhet klarte jeg med full kraft å mose hodet i en dørkarm i kjellergangen, og blodet rant friskt, for å si det pent. Såret måtte i tre uker beskyttes med plaster som dekket halve pannen, jeg kunne ikke vaske håret, følte meg rimelig deppa og holdt meg innendørs da jeg så ut som en såret krigsfange. Løsningen ble å ta frem den velbrukte Gibson-gitaren min, og begynne å spille gitar igjen - noe jeg ikke hadde gjort på evigheter. I løpet av de to første ukene i juni laget jeg to små, enkle sanger til deg, og allerede den første fikk deg til å lyse opp:

Kjære Brian!

Jeg er så rørt og takknemlig at jeg ikke finner ord; jeg er rett og slett målløs. Selv om
jeg vet at du holder ord så hadde jeg ikke helt forestilt meg at det faktisk skulle gå igjennom.

Tusen takk for alt, det betyr så mye for meg.

Håper du har det bra.

Klem

- - - - -

Om jeg ikke hadde spilt gitar på evigheter, stod det enda verre til med pianospillingen, der alt jeg i sin tid hadde lært, var gått i glemmeboken. Ikke at det var noe særlig; det jeg en gang kunne, var å klunke på de hvite tangentene i C-dur og litt i F med ujevn og manglende rytme i begge hendene; å spille musikk er ikke min sterkeste side da jeg mildt sagt er talentløs på dette feltet. Men siden jeg innså at for å kunne fortsette å jobbe med sangen din, måtte jeg gå løs på tangentene igjen, noe jeg gjorde i slutten av juni, og etter å ha prøvd å lære meg å spille de neste ukene, var sangen din klar i september - musikalsk sett er den svært enkel, men dette var alt jeg fikk til i løpet av to korte måneder: Her er en demo av den første versjonen av En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.) [19.71 MB] (303 nedlastinger).

Det var ett år til du skulle bli borte for alltid, snille M., og jeg skulle gitt alt for at man kunne skru tiden tilbake til disse septemberdagene i måneden du likte aller best - da det enda var tid, da det enda var håp.

- - - - -

Selv om utgangspunktet er håpløst, er det ingen grunn til å gi opp - og det siste året har jeg etter beste evne forsøkt å lære meg å spille for å i praksis vise at håp er noe mer enn bare et tomt ord; i vinter gikk jeg rundt og øvde opp fingrene med halsbrekkende øvelser, i sommer tok jeg fatt på de svarte tangentene slik at jeg kunne begynne å spille i andre tonearter enn C-dur - og tok fatt på sangen din igjen. Den andre versjonen har jeg aldri fått skikkelig til, men samtidig sendte jeg deg også begynnelsen på en liten melodi jeg i mangel av andre idéer kalte Høstsang og som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med; jeg sendte deg en e-post i begynnesen av oktober som dessverre aldri kom frem; det siste livstegnet fra deg fikk jeg den 12. der du fortalte dette. Sendte en ny melding med sangene i slutten av måneden - men alt dette føles så uvesentlig når jeg nå vet at livet ditt gikk mot slutten.

Jeg trodde du fortsatt var her og sendte deg SMS-er der jeg ba om livstegn uten at du svarte - samtidig som jeg jobbet videre med sangen, la til side den andre versjonen og gjorde i stedet Høstsangen til sangen din; sangen jeg håpet kunne gjøre deg glad - demoversjonen jeg sendte deg i november kan man høre her [9.19 MB] (99 nedlastinger). Dette er en uferdig sang som aldri noensinne kommer til å bli fullført, på samme vis som livet ditt heller ikke vil bli det. Idéen min kunne til slutt ha blitt en nydelig sang om det bare var tid nok til å få den ferdig, men tiden som var igjen rant ut da jeg fikk høre at du var død; det er ikke mer tid.

Bare tårene er igjen.

- - - - -

For til tross for at du var så altfor ung da den drittsekken gjorde dette mot deg, er du dessverre ikke den eneste som opplever dette; det finnes mange andre jenter og kvinner - og også menn - som har opplevd marerittet i etterdønningene dette fører med seg; nei, nei og atter nei, alt du har vært gjennom som følge av dette de siste seks årene, skulle aldri ha skjedd, og hvis du dør nå, blir du bare enda en glemt skygge som har gått bort, enda en glemt skygge som ikke taklet presset; du fortjener noe bedre, noe uendelig mye bedre, som den fantastiske jenta du er - jenta med det varme hjertet. Tenk deg en liten tulle som sitter i kroken og gråter etter å ha opplevd det du opplevde den gang; du er i stand til å hjelpe henne, du kan gi henne håpet tilbake med ordene du skriver, ord som kan bli lest om og om igjen i årene som kommer; du kan gjøre en enorm forskjell hvis du ikke gir opp.

En drømmende kveld, på et annet sted, i en annen tid, kommer tre små engler til å møtes for å se på stjernene; du, E. og jeg - det er en tid for alt, og når denne vidunderlige kvelden kommer, kan vi alle slappe av, i trygg forvisning om at alt som heter smerte, for alltid hører fortiden til, og at ingen vil kunne skade deg mer. For den aller siste dagen min her på jorden, den venter på meg i fremtiden, og det gjør også din - en dag da du rolig kan lukke øynene dine og ta med deg englevingene som er gjemt i hjertet ditt; vel vitende om at du har gjort det du kunne for å kunne gjøre denne verden til et bedre sted - den dagen kan du omsider fly av sted mot evighetens strålende regnbue.

Men ikke enda, snille venn, ikke enda.

(Fra innlegget Gi deg selv en siste sjanse)

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Tirsdag 13. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 2. del

(Fortsettelse fra forrige del)

13. desember. Dagen den glemte engelen ble voldtatt. Dagen hun hatet og ville flykte fra, år etter år; marerittet slapp aldri tak.

Det som skjedde i løpet av noen få desemberdager i 2008 skulle for alltid endre livene til to forskjellige mennesker på hver sin kant av landet. Den 15. desember fikk jeg vite at jenta jeg en gang var forelsket i, var død av anoreksi. To dager tidligere ble M. voldtatt første gang, 13 år gammel. Uten at noen brydde seg om ei ung jentes rennende tårer og frykten for å bli gravid; Julen stod snart for døren og julebordene var det store samtaleemnet blant folk flest, mens mediene spådde at 2009 ville bli et jubelår.

En junidag fire år senere tok E. livet sitt i en alder av 22 år; hun hadde skrevet en blogg både M., jeg og mange andre fulgte. Av disse vet jeg ikke hvor mange som har forsøkt å ta livet sitt i årene som fulgte, og hvor mange som faktisk har gjort det, men det man kan slå fast, er at den 28. juni, dagen da E. ble begravet, var overskriften i VG “Stor meningsmåling: JA, VI ER SÅ LYKKELIGE”.

Året etter la jeg ut bloggen hennes på siden min slik at de som hadde fulgt den, kunne få den som minne om E.; slik ble jeg kjent med M. - dette er de første ordene hun skrev til meg (har anonymisert alle navn så bare forbokstaven vises):

- - - - -

Fra: M.
Tid: Fredag 21. juni 2013 18.40
Emne: Contact sent through Stillhetens Anemoner

Hei! Jeg hadde kontakt med E. før hun døde, men etter at jeg fikk ny pc så har jeg ikke klart å komme på navnet på bloggen hennes. Kunne du sendt meg det? Jeg hadde selv en blogg på blogg.no tidligere, men jeg har ikke skrevet der på ganske lenge. E. og jeg fortsatte å ha kontakt gjennom meldinger via bloggen, men ikke så mye utenom - men jeg har et stort ønske om å få navnet på bloggen hennes hvis du vil gi meg det. Jeg finner fortsatt stor trøst i å lese gjennom alle meldingene vi skrev til hverandre, og E. var en av de som var med på å gjøre slik at jeg søkte hjelp selv.

Til slutt vil jeg bare takke deg for at du har opprettet denne bloggen, jeg er sikker på at E. hadde satt utrolig stor pris på det.

- M.

- - - - -

Svaret mitt:

Fra: Brian M. Janice
Tid: Fredag 21. juni 2013 21.00
Emne: Passordet til E.-s blogg

Hei, M.!

Naturligvis kan du få navnet til E.-s blogg - her er innloggingsinformasjonen:

Brukernavn: […]
Passord: […]

Og her er direktelenken til bloggen:
[…]

Alt sammen er lagret slik bloggen så ut 22. juni ifjor; alle innleggene som E. skrev og alle kommentarene er med - det eneste jeg har lagt til, er en forside med bilder av E. - håper uansett at bloggen kan være til trøst; har fått inntrykk av at det også gjelder andre som har lest den, og beklager at det tok så lang tid før jeg fikk lagt den ut. Grunnen til at den er passordbeskyttet, er først og fremst av respekt for foreldrene hennes.

Når det gjelder kirkegården der E. er gravlagt, har jeg ikke fått besøkt den enda, men det er snakk om S. kirkegård, og gravnummeret jeg har fått, er:

[…] så hvis du skulle være i nærheten og vil besøke graven hennes, er den å finne her.

Ellers er det ingenting å takke for når det gjelder siden min - har bare så vidt kommet i gang - for som jeg skriver:
“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge”
Poenget er at E. er gått bort, men de andre triste skjebnene som finnes der ute, de er det fortsatt mulig å gjøre noe med; regnbuen er like drømmende selv om man har glemt de vakre rosene som vokser i skyggen av den.

Ellers har jeg fortsatt kontakt med noen av dem som kjente E. den gang, men har byttet bloggadresse; N. fra […] - hvis du husker henne - skriver nå […] - så hvis du skulle ha lyst til å skrive noen ord i bloggen hennes, ville det kanskje kunne trøste henne litt - hun har det vanskelig, hun óg.

Ønsker deg alt godt videre, M., og håper virkelig alt ordner seg for deg; du er mer dyrebar enn du aner. Jeg vet at livet kan være tungt og hardt, men prøv å ta godt vare på deg selv, og aldri gi opp, for du er unik og uerstattelig; verden trenger oss alle, og som jeg har sagt så mange ganger før: Det finnes alltid, alltid håp. Alltid.

Brian

P.S.: Sant å si er jeg litt usikker på hvordan tumblr der du har bloggen/bildene dine fungerer - er det mulig å komme med noen oppmuntrende ord selv om man ikke er registrert der?

- - - - -

Fra: M.
Tid: Søndag 23. juni 2013 13.06
Emne: RE: Passordet til E.-s blogg

Hei igjen!

Jeg beklager at jeg ikke har svart deg før; jeg prøvde å svare deg rett etter at jeg fikk mailen din, og også i går, men jeg klarte det rett og slett ikke - jeg fant ikke de rette ordene. Jeg er fortsatt tom for ord, så jeg kommer dessverre ikke til å komme med et langt svar tilbake - men tusen, tusen takk for all informasjonen. Du virker som et helt fantastisk menneske som bryr deg så mye om andre, og ja, jeg ble helt målløs av ordene dine. Husk å ta godt vare på deg selv oppi alt dette, for du fortjener virkelig kun det aller beste.

Som svar på det siste du spurte om, så vet jeg faktisk ikke helt. Jeg tror det kun er mulig å stille spørsmål til brukeren der inne eller noe slikt, men jeg er ganske usikker. Men ellers har jeg twitter […], instagram 1 […], instagram 2 […] og instagram 3 […] - hvor både twitteren og de to siste instagrammene er låste og private.

Jeg skal følge med på bloggen din videre, og jeg ønsker deg alt godt.

- M.

- - - - -

Deretter var det stille helt frem til desember da jeg skrev dette; i mellomtiden hadde jeg for øvrig byttet e-post, slik at datoinformasjonen ser litt annerledes ut:

- - - - -

Fra: Brian M. Janice
Dato: Tue, 03 Dec 2013 16:03:52 +0100
Emne: Fordi du er så verdifull

Hei, M.!

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge, men denne høsten har ikke vært enkel for meg heller; har vært langt, langt nede.

Uansett ble jeg oppriktig bekymret for deg da jeg leste det du hadde skrevet på siden din på Tumblr med tanke på konserten, så jeg skulle ønske du kunne få i deg mer mat; vær så snill. Poenget er at jeg selv har sett hva matmangel kan føre til - C., jenta som gikk i klassen under meg på skolen og som døde for fem år siden, hadde jo anoreksi - og det var så inderlig vondt å se ei flott jente forvandle seg til et menneskelig vrak som følge av dette; menneskekroppen trenger mat for å kunne leve, ellers får den varige skader som kan bli umulige å rette opp senere, som benskjørhet.

Utifra det du skriver, forstår jeg hvor vanskelig du har det, M., men det er viktig å huske på at ingen av oss kan flykte fra seg selv - mange mennesker prøver og prøver; noen samler opp rikdommer og tror at akjemarkedet kan erstatte sjelen deres, andre reiser fra sted til sted, fra sexpartner til sexpartner, fra en form for rus til en annen rus, mens atter andre sliter med andre ting. Midt oppi alt dette finner man det enkle, levende mennesket, og samme hvor mange klær og masker man enn tar på seg, vil alltid mennesket til syvende og sist være det det faktisk er, nemlig et levende menneske.

I løpet av tiden hun slet med sykdommen, forsøkte også C. å flykte fra seg selv gjennom anoreksien og den evige kampen om vekten; en vei som ikke førte noe annet steds hen enn til en stille grav på en kirkegård. Det fantes så mange andre veier hun kunne ha gått - for eksempel var hun intelligent og hadde så vidt jeg vet gode nok karakterer til å prøve å komme inn på medisinstudiet, og hun kunne sikkert ha blitt en god lege som kunne ha hjulpet mange andre med tilsvarende problemer. Det samme gjelder E. - et fantastisk menneske som fortsatt skulle ha vært her, og gjort verden til et varmere sted å leve i.

Bevares - livet mitt har heller ikke vært noen dans på roser og jeg skjønner hvor tungt og vanskelig det iblant kan være, så jeg forstår deg, M., men vær så snill - glem aldri at du er uerstattelig, glem aldri hvor dyrebar du er; glem aldri hvor mye verden faktisk trenger deg. For tiden og livet går fremover, og når du en gang i fremtiden, kanskje om ti års tid, betrakter deg selv med nye øyne, vil du kunne se at du den gangen hadde langt flere muligheter enn du var klar over; muligheter du har idag. Det finnes så uendelig mye mer man kan gjøre enn å fokusere på vekten og maten man spiser.

Atter en gang beklager at jeg har vært så stille de siste månedene - men jeg foretrekker å trekke meg tilbake når jeg selv har det vanskelig uten å forstyrre andre med mine problemer - og selv om denne høsten ikke har vært lett for min del, betyr det ikke at jeg slutter å bry meg; i perioder mangler jeg bare krefter til det meste. Ellers ser du kanskje at jeg har fjernet alt om E. fra bloggen min, noe jeg måtte gjøre etter å ha fått en skarp beskjed om å gjøre det, men jeg håper både E.-s blogg og det jeg skrev om henne kunne trøste deg og andre som kjente henne.

Ta vare på deg selv så godt du kan, M.; du er ei sterk jente som klarer mer enn du muligens tror - noe de 245 dagene uten selvskading du skriver om, er et tydelig bevis på. Livet er ikke enkelt, men det er bare å prøve og prøve, så ordner det seg til slutt; ønsker deg alt godt videre. Fordi du er så verdifull, så uerstattelig. Glem aldri det.

Noen tanker fra meg
- Brian

- - - - -

Fra: M.
Dato: Sat, 7 Dec 2013 06:27:31 +0100
Emne: RE: Fordi du er så verdifull

Hei, Brian!

Først og fremst; tusen takk for en utrolig fin mail. Jeg
fikk den jo på tirsdag og da skulle jeg faktisk på en ny konsert så jeg leste
den da jeg ventet, og jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest
den til nå. Jeg har ikke klart å svare før og det beklager jeg veldig, men det
gikk ikke så bra på den konserten heller, dessverre, men det ordnet seg. Jeg
har tenkt på deg flere ganger, og det var veldig hyggelig å høre fra deg igjen,
selv om det var helt uforventet - så du har virkelig ingenting å beklage for.

Utrolig trist å høre om venninnen din/hun du skriver om, og
du har veldig rett. Jeg har selv mistet ei fantastisk jente til sykdommen - og
enda flere til selvmord (en flott gutt senest i slutten av oktober), men du trenger
virkelig ikke å bekymre deg for meg. Det er leit å høre om hvordan det går med
deg for tiden, og jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg. Har sett at
det om E. ble borte fra bloggen din, ja, og det må jo også ha vært tungt for
deg, men det trøstet meg mye i tunge perioder og det er jeg helt sikker på at
det gjorde for mange andre og.

Du er en ekte gledesspreder, du, og jeg ble så satt ut av å
få den utrolig lange og betydningsfulle mailen at jeg ikke har hatt noen anelse
om hva jeg skulle skrive tilbake til deg, for det betydde mer enn ord kan
beskrive. Jeg håper du klarer å ta til deg mye av det du skriver til andre, for
du trengs virkelig her i verden og du er så uerstattelig og verdifull.

Jeg må bare beklage at jeg ikke klarer å svare like bra som
jeg gjerne skulle ønske, men jeg er fortsatt litt satt ut av alt du skrev, samt
har det blitt noen søvnløse netter denne uken, men du må vite at det betydde
utrolig mye for meg at du tok deg tid til å skrive så mange kloke og gode ord.
Håper det kan glede deg at jeg i dag (riktig nok om 2 timer) har 290 skadefrie
dager, og jeg håper og tror det skal fortsette den veien.

Og kjære deg, jeg håper virkelig at du kan bruke meg om du
trenger, for du har vært en enorm støtte både for meg og for en haug av andre
også. Du er så god, og jeg håper du klarer å ta godt vare på deg selv oppi alt
dette. Det er bare å skrive til meg, i hvert fall, og jeg svarer vanligvis mye
raskere enn slik jeg gjør denne gangen, bare så det er sagt.

Sender en klem tilbake og mange gode tanker.

- M.

- - - - -

Så oppriktig var godheten som fylte hjertet til den glemte engelen, et varmt hjerte som aldri vil kunne banke mer.

Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg en som ikke var der da det virkelig gjaldt, lik en tapende målmann som strekker seg etter alle skudd i løpet av kampen, bortsett fra det avgjørende målet i aller, aller siste øyeblikk. Så mange ganger ville du avslutte livet ditt, og så mange ganger klarte jeg å gi deg krefter til å fortsette videre. Jeg kunne ha unnskyldt meg med at de siste dagene i livet ditt falt sammen med en rekke uheldige omstendigheter; at den første e-posten jeg sendte deg ikke kom frem, at jeg brukte en hel uke til å stresse med en PC jeg skulle gi bort i gave slik at jeg ikke hadde tid til å øve på sangen din, at jeg forsøkte å skrive en melding til deg på den private siden vår uten å klare det fordi serveren var blitt oppgradert - jeg kunne ha kommet med utallige bortforklaringer, liksom målmannen kunne ha skjøvet ansvaret over på det glatte underlaget, midtstopperen eller dommeren. Men ingenting av dette betyr noe lenger når jeg ikke evnet å være der da livet ditt nærmet seg slutten; jeg øvde på sangen din og trodde det var nok å sende deg oppmuntrende meldinger - døden vant igjen, og tok atter en gang med seg et dyrebart menneske bort fra oss.

Nei, det er ikke min skyld at du døde, M.; du hadde selv ansvaret for din egen helse og ditt eget liv. Men vi har alle ansvar for å bry oss, vi har alle ansvar for å bære noen på våre skuldre og støtte de som ikke klarer det for å komme seg videre på livets lange vei; da du så dagens lys som en liten baby var det aldri meningen at du skulle bli borte bare 21 år senere; det lille hjertet ditt var det eneste i sitt slag og det tomme hullet som er igjen, kan aldri erstattes med noe annet - unnskyld at jeg ikke klarte å være der for deg den siste tiden slik jeg burde ha vært, hadde jeg visst at tiden din gikk mot slutten, hadde jeg funnet frem alt som er igjen av krefter og prøvd mye, mye mer; unnskyld, M. Tusen ganger unnskyld.

Fordi du var så uendelig verdifull, så uerstattelig. Selv om du i samfunnets øye bare var en stor taper; hvorfor kaste bort tiden på å bry seg om slike som deg når man i stedet kan beundre de vellykkede som alle flokker seg rundt …?

- - - - -

Se godt rundt deg, og du vil få øye på menneskene ingen legger merke til; de voldtatte, de ensomme. Menneskene som drømmer om menneskelig varme, menneskene som så lenge har blitt oversett at de nesten har gitt opp håpet om å møte noen som bryr seg om dem. Hvorfor leser så mange populære rosablogger, samtidig som ingen tar seg tid til å kommentere bloggen til jenta som føler seg ensom og ønsker å dø?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Mandag 12. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 1. del

Vanligvis har eventyr en optimistisk slutt der man lever lykkelig alle sine dager, men eventyret om Den glemte engelens lille hjerte er ulikt noe du har hørt før. For dette er ikke et eventyr man finner i en fargerik bok i barneavdelingen på biblioteket, men en historie fra virkeligheten - om den glemte engelen M. som stolte på menneskene rundt seg, men som fikk håpet knust, ble seksuelt misbrukt, forsøkte å begå selvmord som 9-åring, ble voldtatt som 13-åring, og forsøkte forgjeves å gå videre i livet sitt, men falt gang på gang, til hun døde som 21-åring høsten 2016.

Det pussige er likevel at nesten ingen brydde seg, bortsett fra noen få mennesker som stod henne nær. Det var ingen aviser som fant plass til å skrive om skjebnen hennes blant artikler om hvor godt vi har det som lever i rike Norge; det var ingen engasjerte reportere fra TV som dukket opp for å ta henne i forsvar, ingen av dem som skriver om hvor viktig det er å bry seg i debattinnlegg på nettet nevnte henne, og blant alle som varmt snakker om menneskerettigheter og urettferdighet var det ingen som fikk øye på henne på gaten. Det var nesten som om hun ikke fantes, en taper det ikke var verdt å kaste bort tiden på; glemt i maset om å ta seg godt ut foran speilet og jakte på selvrealisering og lykke.

Derfor vil jeg fortelle historien om Den glemte engelens lille hjerte og vise deg hvordan det så ut i hjertet til denne nydelige jenta, om tankene og følelsene hennes, om glimt fra det altfor korte livet til det lille, sårbare hjertet som nå ligger gravlagt på kirkegården. Bakgrunnen er de lange e-postene og meldingene vi sendte til hverandre i løpet av de tre siste årene hun levde, noe hun ga meg lov til da jeg spurte henne om dette i en e-post i november 2014:
“Ellers lurte jeg på en ting; hvis det verste skulle skje og du velger å si farvel, kommer jeg likevel til å fortsette engasjementet mitt mot selvmord - kunne du hjelpe meg ved å la meg få sitere det vi to har skrevet i løpet av det siste året …? Det hadde vært til stor hjelp, selv om jeg håper at du kan fortsette å leve videre.”
Og svaret på Tumblr-siden hennes var:
“Du kan bruke hva du vil av det vi har skrevet, men bare vær snill. Jeg vet jo at du er det, men jeg husker ikke alt jeg har skrevet og du vet nok ganske mye. Håper bare at du respekterer alt og ikke skriver noe som kan ødelegge mer for familien min i tilfelle de skulle komme over det; har helt sikkert skrevet ting som ikke er så hyggelige om dem, men jeg ville aldri hengt de ut, så vær snill mot dem. For meg.”

- Ja, snille, gode M. Jeg skal være varsom, anonymisere alle navn og steder, fjerne alt du har skrevet om familien og utelate ting som du ikke ville ønske jeg satte på trykk; du stolte alltid på meg, og jeg lover at jeg skal forsøke å gjøre mitt beste for å kunne leve opp til tilliten du viste meg. Selvfølgelig kunne jeg gjort som man vanligvis gjør, og gjemme alt det vakre du skrev i en låst skuff, men kommer man noen vei i kampen mot selvmord og psykiske vanskeligheter ved å gjøre dette; hvor mange ser tårene bak tallene i statistikken; hvor mange leser bloggene til jenter som virkelig sliter …?

Jeg kunne ha latt deg være et anonymt tall i statisitikken over unge som dør eller jenter som har blitt voldtatt; jeg kunne ha latt deg være like usynlig som de andre triste skjebnene, men fortjener du ikke noe langt bedre - fortjener du ikke at man forstår hvilken glemt engel verden har mistet, slik at ikke dette skjer igjen? Du hadde naturlig, uforbeholden omtanke for andre, og jeg føler meg sikker på at om jeg hadde spurt deg nå, ville du ha bekreftet det du fortalte meg for to år siden - etter at E. døde, skrev jeg:
“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge.”
Det samme gjelder deg, M. - de vakreste blomstene jeg kan legge igjen på graven din er blomstene som kommer fra hjertet; den mest meningsfylte arven du kan få er om ordene du skrev til meg, kan hindre at flere unge dør.

- - - - -

Men i en verden der altfor mange dessverre gjør ting bare for å oppnå noe, ville det ikke forundre meg om noen spør seg hvorfor i all verden jeg gjør dette. Forklaringen er enkel: Engasjementet mitt mot selvmord begynte i 2012 etter at ei jente jeg leste bloggen til, tok livet sitt - og mens tårene rant, lovte jeg meg selv i begravelsen at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. I løpet av de siste fire årene har jeg forsøkt å engasjere meg så langt kreftene og helsen strekker til, og i motsetning til folk som hemningsløst vifter med mobilkameraet for å skryte av gavmildheten sin på nettet, er jeg ikke så glad i oppmerksomhet; det jeg gjør, det gjør jeg i det stille, og jeg venter heller ikke på ros eller takk; drit i meg, bry deg heller om dem som trenger deg.

Hva M. angår, var vi to helt ulike mennesker, og jeg har aldri snakket med henne eller sett henne; det eneste stedet der vi møttes, var i musikkens, ordenes og kunstens verden - i sangene jeg sendte henne, i e-postmeldingene og senere også SMS-ene, og en tid i tankene mens vi betraktet stjernehimmelen; to mennesker som aldri hadde truffet hverandre, men som var venner i tankenes verden - tankevenner. Dette var en trygg, stille verden, og med tanke på vanskelighetene som ellers preget livet til M., skulle jeg tro at hun følte at dette var et lite pusterom i et ellers tungt og kaotisk liv; jeg var vennen som alltid var der i en tid da hun trengte noen som kunne støtte henne. Kanskje var det lengselen etter å bli respektert og sett på som et levende menneske som var årsaken til den ekte og likeframme takknemligheten hun viste ovenfor folk som brydde seg om henne - etter å ha møtt andre som så på henne som en gjenstand man kunne utnytte, viste hun stor glede over de små tingene. Da jeg ga henne en stemme ved å gjengi ordene hennes i brevet til Lene Marlin gjorde dette så sterkt inntrykk at hun ble rørt til tårer, og det var ikke måte på hvor glad hun ble da jeg laget sangen hennes året etter, så dårlig jeg enn var til å spille.

Sett fra min kant var dette en kamp mot tiden, en kamp for å gi henne fornyet selvtillit og håp om morgendagen; en kamp mot døden. Håpet var at hun til slutt skulle klare å gå videre med livet sitt, denne dyrebare jenta som hadde så mye å gi verden. Jeg har sett andre klare det - Kristine Getz, som jeg i en periode kommenterte mye i bloggen til, hadde også en tung tid i denne fasen av livet, men kom seg ut av spiseforstyrrelsen og skrev en bok om erfaringene sine; uansett hvor vanskelig disse årene kan være i mange jenters liv, der man sliter med dårlig selvtillit, spiseforstyrrelser, selvskading eller selvmordstanker, finnes det fortsatt håp; det er først døden som setter det endelige punktum. M. prøvde og prøvde gang på gang - når man ser det hun skriver i sin helhet, ser man hvor mye hun faktisk prøvde, men hun falt om og om igjen - til døden til slutt innhentet den spede kroppen.

Så hvem var hun da - den glemte engelen M.? Her er et bilde av følelsene i det lille hjertet, avspeilet i tankene hennes som jeg tok med i brevet til Lene Marlin i november 2014:

- - - - -

Når ingenting lenger betyr noe. Når ting som pleide å få deg til å smile ekte, ikke engang gjør deg litt glad lenger. Når ting som vanligvis ville gjort deg redd ikke lenger gjør det. Når man slutter å se seg for når man går over veien. Når livet ikke lenger er verdt å leve. Når alt virker uoppnåelig uansett. Når du vet at du ikke er god nok for noen. Når likegyldigheten tar så over at du ikke lenger klarer å forstå hvorfor det at nettopp DU skal holde ut gir noe som helst mening.

Det verste som kan skje, har allerede skjedd - og det å skulle holde ut er plutselig blitt uutholdelig.

- - - - -

Hvordan forteller man de man elsker at man egentlig skulle vært død? Hvordan forteller man om den konstante frykten for å plutselig skulle stå helt alene med ansvaret? Hvordan forteller man noen at livslysten er så langt borte at lyset i tunnelen mest sannsynlig har forsvunnet for godt? Hvordan forteller man noen at man ønsker døden mer enn livet - for åttende året på rad?

Mer enn noe annet så vil jeg bare gi opp. Jeg vil si takk og farvel til alle nære og kjære, og deretter vil jeg gi slipp. […]

Man blir født uten forespørsel, også kan man ikke engang forlate verden når man selv ønsker det, uten å tenke på de andre som er rundt en. Det er nok det som er verst, for jeg vet jo selv hvilke tanker og følelser jeg har sittet igjen med etter at hele tre fine jenter tapte kampen. Det er ikke noen god følelse i det hele tatt, men samtidig så forstår jeg hvorfor de gjennomførte det - noe de i familien min ikke kommer til å forstå om de så leste alle bloggene jeg har hatt i løpet av de siste årene. De har valgt å ikke forstå, så derfor velger jeg å ikke fortelle dem mer.

For nøyaktig 1 år siden, da jeg skulle fylle 17 år, så skrev jeg følgende: “16 år, snart 17, og mitt aller største ønske er å dø”. Jeg føler det likedan nå, og jeg har ingen tro på at det vil endre seg med det første; jeg har ingen tro på at det vil bli bedre, så hvorfor skal jeg ikke kunne forsvinne og kanskje endelig få fred?

Jeg er så lei av å skulle overleve for alle andres skyld, men har man egentlig noe valg når situasjonen er som den er? En dag vil alt være slutt; en dag skal alle dø, og det å vite at jeg kan dø på egne premisser - det er i det minste betryggende, men hva hjelper det når man må vente til at alle rundt en har et stabilt liv før man hopper ut i det?

Jeg står fast i dette kaoset av et liv, helt uten håp, livslyst og styrke.

17 år, snart 18, og mitt aller største ønske er å dø.

- - - - -

[…] og det er én måned til jeg fyller hele 19 år. Det gjør veldig vondt, for det var aldri meningen at dette skulle skje; men jeg må bare godta at det nå er de nye planene som gjelder og at jeg må holde ut frem til da. Flere sier ofte at jeg har hele livet foran meg, men jeg forstår ikke hva de vil frem til med det. Jeg har snart levd i hele 19 år - burde ikke det være nok? Jeg er så sliten; så ufattelig sliten og tom for krefter, og jeg kunne like gjerne fylt 80 år neste måned, for det er slik det føles ut, og jeg føler meg ferdig her på jorden.

Ukene fremover er litt tunge, for nå er det snart 9 år siden jeg spurte noen som var noen år eldre enn jeg var på den tiden om hvordan man kunne ta sitt eget liv, fordi jeg ikke hadde nett selv og fordi jeg ikke hadde vett nok i hodet til å la være og heller finne det ut på en annen måte. Det er snart 9 år siden jeg forsøkte å ta livet mitt for første gang, og jeg forsøkte flere ganger etter det - men på måter som mest sannsynlig aldri hadde funket. Det er 9 år siden jeg første gang brukte gjenstander til å skade meg selv med. Det er 9 år siden jeg ble truet av en som ville være sammen med meg; for hvis jeg ikke ble det og gjorde nøyaktig som han ville så skulle han fortelle alle at jeg kastet opp maten med vilje - og nå høres det helt latterlig ut, men der og da var det noe av det verste som kunne ha skjedd. Det er 9 år siden jeg ble misbrukt seksuelt for det jeg tror var første gangen (en psykolog lurer på om noe også kan ha skjedd før dette, siden det er store deler av barndommen jeg har fortrengt) og også ble tvunget til det ene og det andre. Det er 9 år siden jeg ble slått, sparket, nesten brukket armen på, stukket i med en passer til jeg begynte å blø, kastet steiner i hodet på […] og veldig mye annet av han som truet meg og sa at han elsket meg mer enn noe annet. Det er 9 år siden jeg ble livredd for ordet “elske” - fordi alle som hadde “elsket” meg “elsket” meg så høyt at de kun ville meg vondt. Det er 9 år siden jeg oppriktig ville dø og kun så døden som den eneste utveien - og det gjør jeg fortsatt.

- - - - -

22.01.2014, 14:41

Natt til i dag må være en av de verste nettene jeg har opplevd i hele mitt lange liv. Jeg husker bare biter, men jeg var så langt, langt borte - og til slutt var jeg helt ute av meg selv mens jeg så alt utenfra. Jeg skrev flere sider opp og ned i natt, men ingenting - absolutt ingenting av det - ga mening da jeg leste det når jeg var “tilbake”. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig eller uvanlig; jeg vet ikke lenger hva som er virkelig eller uvirkelig - det eneste jeg vet er at kontrollen er alt annet enn min.

Hittil i år har jeg sovet til sammen ca. 15 timer fordelt på tre-fire netter. Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke klarer å gjøre stort annet enn å gråte - noe som gjør meg enda mer sliten - så akkurat dette er ganske håpløst. Jeg kan bare ikke; det er ikke trygt, det er ikke lov, det er ikke fortjent - det er bare slik det er nødt til å være. Det er meningen at jeg kanskje kan sove natt til fredag eller lørdag siden jeg skal jobbe i helgen, men jeg vet ikke helt enda. Jeg er redd konstant.

Akkurat nå skulle jeg egentlig vært hos psykolog […] for første gang på veldig lenge, men jeg tror ikke at jeg kommer til å se henne igjen noen gang. Jeg skal kanskje til en fin lege i morgen da - dersom jeg tør å dra - men bare tanken på det gjør meg skjelven. Planen er å få tak i noen ganske sterke medikamenter, men dersom han ikke vil gi meg det så vurderer jeg sterkt å kontakte sykehuset […] bare for å kunne være i narkose og deretter få morfin dersom jeg er så uheldig at jeg våkner opp igjen. Desperasjon.

Nå må jeg sjekke alt av sosiale medier for å være helt sikker på at jeg ikke har skrevet noe til noen i natt; og i verste fall få oppklart det på en eller annen logisk måte. Hodet mitt fungerer jo igjen nå, og akkurat det med at ord og bokstaver stokker seg om har hendt før, men ikke i like stor grad som i natt. Er ganske sikker på at jeg ikke har snakket med noen av dere, men dersom jeg tar feil så får dere en unnskyldning veldig snart.

Jeg vet ikke hva som vil skje videre, men jeg føler meg så ferdig med alt at det ikke gjør noe. Snart kan jeg fly.

- - - - -

26.01.2014, 00:56

Unnskyld
for at jeg ikke strekker til

Unnskyld
for at jeg ikke er god nok

Unnskyld
for at jeg opptar plass

Unnskyld
for at jeg fortsatt eksisterer

Unnskyld
for alt

- - - - -

27.01.2014, 16:55

Smertene er tilbake og jeg vet hva som kan hjelpe mot det som kommer til å skje snart, men jeg klarer ikke å unne meg selv det. Ingenting av det jeg gjør kan være for meg: jeg kan kun gjøre det for andre, og jeg klarer kun å holde løfter jeg lover andre at jeg skal holde. Dermed får det som skjer bare skje, og jeg har ikke engang krefter til å stå i mot.

Kroppen er veldig, veldig sliten, men det er kun min egen feil. Jeg prøvde å sove natt til i dag - virkelig - for kroppen kollapset etter helgens tjue timer på jobb så jeg trodde det skulle gå greit å sove litt, men jeg fikk så panikk da jeg forsøkte å slå av lysene at jeg gråt hysterisk halve natten og prøvde å ta meg sammen den resterende halvdelen. Jeg vet ikke helt hva det er, for jeg er ikke mørkeredd slik jeg var da jeg var yngre, men jeg er likevel redd for mørket og alt som skjuler seg i det, hvis det gir noen som helst mening? Riktig nok fikk jo kroppen hvilt seg da den ikke orket å holde meg oppe lenger, så den klarer seg litt til […]

Jeg har fortsatt ikke fått svar, men det kan skje når som helst og det kommer til å avgjøre alt - ikke det at jeg skal leve enda mer på overtid, for all del, men da skal jeg i det minste klare å holde ut til tiden er inne og jeg har gjort mitt her på jorden, selv om jeg er veldig klar for å dra.

- - - - -

02.02.2014

Da jeg dro - og ikke hadde noe sted å dra - vandret jeg bare gråtende rundt til jeg knakk helt sammen. Jeg gråt allerede hysterisk da jeg tok første skrittet ut av bygget og var helt på egenhånd - i et lite øyeblikk angret jeg faktisk på at jeg ikke hadde fortalt ham mer - og det tok ikke slutt. Etter en stund fant jeg en undergrunn, så jeg la meg ned der selv om det var iskald og jeg skalv som et stakkarslig forlatt barn. Mennesker kom og mennesker dro. Enkelte stoppet opp og spurte om alt gikk bra, om jeg var syk eller dårlig, om jeg trengte hjelp, om de kunne gjøre noe, og gudene vet hva - men jeg svarte det de ønsket å høre; at alt gikk bra og at jeg bare ventet på noen og at det var derfor jeg lå der.

Jeg lå der i flere timer, og til slutt ble jeg så trøtt at jeg nesten sovnet, og kroppen begynte å bli vant til kulden. Et litt eldre par stoppet opp og prøvde å få kontakt med meg, og når jeg “kom til meg selv” og forsto hvor jeg var og hvorfor jeg lå der kom jeg også på standardsvaret mitt; og jeg fortalte dem at alt gikk bra og at jeg ventet på noen. De gikk etter en stund, men de var så nølende at jeg ble litt redd for at de kanskje kom til å ringe politiet eller noen andre, så jeg flyttet meg litt lenger opp mot veien, før jeg deretter flyttet meg til et busstopp. Etter en stund så jeg at hun litt eldre damen kom oppover der jeg satt, og hun sa at de hadde gått tilbake til undergrunnen for å se til meg igjen fordi de hadde blitt så bekymret over at en ung jente bare lå der, og de hadde blitt enda mer bekymret da jeg var borte, så hun var glad for at hun hadde funnet meg. Deretter spurte hun hvor personen jeg hadde ventet på var, men da svarte jeg at jeg hadde snakket med henne og heller skulle møte henne i byen, så det var derfor jeg satt på busstoppet nå;

“Så du har nettopp snakket med venninnen din?”
“Ja, hun venter på meg i byen.”
“Så du lover at du skal møte henne nå snart?”
“Jeg tar neste buss, ja.”
“Vel, det er godt å høre” sa hun mens tårene hennes trillet - noe som knuste hjertet mitt så totalt. “Det er ikke akkurat hverdagskost å se ei ung jente i den tilstanden vi fant deg i, liggende slik, det var ordentlig skremmende.” Hun holdt hånden sin på skulderen min nå, og jeg var helt tom for ord, men ikke for løgner. “Du lover at du er ok og at du skal møte noen andre nå?” og nå rant tårene hos begge, men jeg nikket og prøvde å si “ja”, men jeg tror kanskje at hun vet at jeg løy der og da, for hun kom tilbake, la hånden på skulderen min igjen og sa “Aldri glem at det er noen som bryr seg, og alltid ta vare på deg selv.” Jeg takket henne masse før hun dro, og jeg gråt og gråt - herregud, tårene renner når jeg skriver dette fordi det øyeblikket var så.. ubeskrivelig, rett og slett - før jeg bestemte meg for å ta neste buss inn til byen, slik jeg hadde lovet. Hun må ha vært en engel.

[…]

Det at vi nå er i februar virker alt annet enn realistisk, og gårsdagen husker jeg ingenting av. Alt føles fortsatt uutholdelig - og det gjør alt mye verre at enkelte nå plutselig er bekymret og følger med, for de fortjener så utrolig mye bedre, hver og en av de. Til tross for dette, er […] sterkere enn noen gang, og jeg klarer ikke å bry meg om det de sier - det som skjer får bare skje, for det finnes ingen annen utvei som er best for alle. Snart slipper jeg livet, og de slipper meg - så alle vinner på det, selv om enkelte ikke klarer å se det akkurat nå. Det er egentlig bare falskt, alt sammen.

Likevel må jeg si unnskyld; unnskyld for at jeg fortsatt er her, for at jeg fortsatt er i veien og til bry, for at jeg fortsatt tar opp plass […]. Unnskyld for at enkelte har blitt bekymret over noe så lite betydelig som det jeg er, unnskyld for at jeg ikke har kontrollen lenger, unnskyld for at jeg kanskje kommer til å ødelegge enda mer på tiden jeg har igjen - om det så står om dager, uker eller måneder. Unnskyld for at jeg er den jeg er; jeg beklager på det sterkeste.

Unnskyld for alt.

- - - - -

17.02.2014, 06:50

Jeg har ikke gjort annet enn å gråte i nesten hele natt, fordi jeg nå skal tilbake til alt jeg ikke mestrer. Konsentrasjonen er for dårlig til at jeg klarer å henge med i en vanlig samtale, og nå skal den være “på topp” i så mange timer i strekk at det virker håpløst - men jeg skal møte opp, jeg skal puste, jeg skal eksistere; jeg skal bare være der og gjøre mitt aller beste; selv om det ikke er godt nok.

- - - - -

06.03.2014, 20:13

Livstegn. Jeg er dessverre her enda, men alt er så mørkt […] at jeg ikke klarer noe som helst. Jeg beklager så sårt og inderlig, men det er ikke sikkert at dere får svar i det hele tatt, og jeg kan ikke unnskylde nok for det.

Det er veldig vanskelig å finne grunner til å holde ut når man konstant føler seg i veien, til bry, ødelagt, mislykket og håpløs, så nei, jeg vet ikke lenger - det eneste jeg vet er at en verden uten […] hadde vært et bedre sted, for jeg hører ikke til her; det har jeg aldri gjort.

Unnskyld. Dere fortjener bedre.

- - - - -

24.08.2014 - 22:36

Og kjære, gode B;

Jeg kan ikke få takket deg nok for alt; det sier seg selv at det ikke finnes nok ord for vise deg hvor rørt og takknemlig jeg er for alt du har gjort for meg. Det er uforståelig at du fortsetter selv om alt allerede er over for min del og jeg er så lei meg for all tiden du har brukt til ingen nytte. Du har reddet meg så mange ganger, men herfra blir det bare verre og det går ikke lenger. Jeg har allerede gitt opp og det er ikke noe noen kan gjøre, men det du har gjort er helt ubeskrivelig. Du er den eneste som av en eller annen uforklarlig grunn ikke har gitt meg opp og jeg blir helt målløs når jeg leser det du har skrevet. Jeg vet at du respekterer valget mitt samtidig som du ikke støtter det, jeg vet at dette ikke er lett, men vær så snill; du er nødt til å vite hvor mye dette har betydd for meg selv om det kanskje ikke har virket slik den siste tiden.

Du er nødt til å vite at jeg setter så stor pris på deg og at jeg er så glad for at du finnes; jeg er så glad for at du er her og for at du sprer så mye vakkert med tekstene og kunstprosjektene dine. Jeg er så uendelig takknemlig for at du deler viktige budskap som gjør at den ellers kalde verdenen vi lever i kanskje kan forstå litt mer av mørkets tomme og ensomme bakside, for selv om døden kan virke trygg så er det sjeldent sant. Dette er riktig for meg, men for veldig få andre og du har garantert spredd så mye håp og glede at du har reddet flere liv enn du i det hele tatt kan tenke deg. Jeg vil for alltid være deg evig takknemlig for at du ikke har gitt opp - selv om jeg samtidig virkelig skulle ønske at du hadde gjort det.

Nå håper jeg bare at du med dette flytter fokuset ditt over på noe annet eller noen andre; på noen som kan reddes, for du er nødt til å stoppe nå, kjære B. Det har betydd mer enn du aner, men nå har jeg så dårlig samvittighet for at du har brukt så mye tid og krefter på ei som allerede har tapt kampen. Du fortjener så mye bedre enn dette og jeg beklager på det sterkeste for alt - du er et helt unikt og fantastisk menneske og jeg har ofte lurt på om du i det hele tatt finnes, for jeg trodde ikke det var mulig å være så tvers igjennom god, men du har vist at det er sant og det er så fint å vite. Selv om du ikke ser på deg selv som en helt, så er det nettopp det du er; en hverdagshelt som er med på å gjøre verden til et bedre og varmere sted og det kommer til å redde utallige mennesker. Du må aldri si at du ikke har gjort nok, for du har gjort alt for mye for ei som ikke har fortjent noe som helst av det, og om det ikke hadde vært for veldig mange andre faktorer så kunne jeg kanskje ha klart det. Kun på grunn av deg og det at du respekterer og aksepterer hvert eneste menneske for nettopp den de er. Jeg håper at flere leser alt det kloke du har skrevet opp igjennom årene, for om flere kan klare å se det på samme måte så ser jeg for meg at det kan forandre alt til det bedre.

Tusen hjertelig takk for alt, B. Jeg skal prøve å skrive igjen, men jeg kan ikke love noe. Ta godt vare på deg selv og vær så snill å gi deg selv en ordentlig pause snart, for du gjør så mye for andre at jeg er redd du glemmer deg selv oppi alt dette. Jeg skrev tidligere at jeg ikke visste hva en venn er for noe, men det er jo mennesker som deg; det er mennesker som ikke gir seg og som fortsetter å prøve selv om alt håp er ute - kun av ren godhet. Det er deg, B. Nå ber jeg deg så inderlig om å stoppe selv om du kanskje ikke vil, men det er på tide nå, snille venn. Aldri glem hvor utrolig viktig og verdifull du er og at du utgjør en helt klar forskjell i veldig mange liv; også i mitt selv om tiden min renner ut.

- - - - -

31.08.2014 - 23:30

Det gjør så vondt å skrive dette.

31. august. Det er den siste dagen i denne måneden - som også skulle vært min aller siste. Jeg skulle vært død nå.

Jeg skulle vært død.

- - - - -

06.09.2014 - 13:30

September. Det er noe med denne måneden som rett og slett bare er magisk. Høsten er den vakreste årstiden etter min mening og jeg gleder meg så til bladene endrer farge og alt annet fint september bringer. Da jeg var yngre elsket jeg våren fordi alt blir så grønt, nytt og levende - det ligger kanskje noe i det; at jeg nå elsker høsten fordi alt blir fargerikt, mørkere, vissent og dødt. Egentlig liker jeg alle årstidene på hver sin måte, men høsten er helt spesiell. Jeg gleder meg veldig og jeg ser litt ekstra fram til det dette året fordi jeg egentlig ikke skulle vært her nå og fordi dette blir min siste høst. Jeg elsker regnet, jeg elsker at det blir mørkere ute, at det blir kaldere og at jeg kan gjemme kroppen min bak enda flere klær. Jeg elsker å lage nye spillelister for de neste månedene og som passer til både været og humøret og som i tillegg gjør at jeg klarer å skrive. Denne følelsen er fantastisk, selv om jeg føler alt på en gang og det nesten får meg til å miste pusten.

Det var noe som endret seg allerede i månedsskifte; som om høstens magiske tryllestøv omringet meg med en gang til tross for at jeg forventet en uendelig tristhet. Den kom aldri. Tomheten er der alltid […] og den vender alltid tilbake - men jeg er ikke trist og jeg klarer fortsatt ikke å gråte selv om det har vært rett før flere ganger - som da jeg leste det du skrev, kjære, gode B. Det er virkelig det fineste jeg har lest noen gang og jeg ble nok en gang målløs. Ikke engang nå klarer jeg å finne de rette ordene som kan forklare hvor mye det betyr for meg, men jeg er så evig takknemlig, det må du vite. Jeg håper som alltid at du gir meg opp selv om du bringer så mye lys og styrke, og jeg må innrømme at til og med håpet har sneket seg litt fram, men jeg kan ikke holde på det. Jeg tør ikke, for det varer aldri og tiden min er inne. Selv om et ørlite håp og magien høsten gir meg i teorien kunne gjort så jeg hadde holdt ut litt lenger, så er jeg så redd for at noen skal tro eller forvente at dette går en annen vei enn mot slutten; jeg er så redd for at noen andre skal få håp på grunn av dette som jeg da knuser nok en gang. Det er ikke annet enn ondskap å skape mer skade enn jeg allerede har gjort, så det er nødt til å stoppe her. Alt er nødt til å stoppe her.

I dag har jeg spilt piano igjen for første gang på veldig, veldig mange måneder. Det er så herlig at jeg ikke har ord for det; det har alltid vært skriving og musikk som har reddet meg gjennom alle år og nå er både lysten til å skrive og lære nye sanger og melodier tilbake. Det er så underlig - men veldig fint - å være tilbake til dette, for jeg hadde ingen tro på at det skulle skje; jeg hadde ingen tro på at jeg skulle klare å uttrykke meg på noen som helst måte igjen, men høsten er her. Verdens fineste måned med verdens fineste navn. Det betyr noe helt spesielt og det gjør meg så glad.

Alt kan snu, så jeg vil fortsatt ikke at noen skal forvente noe, men jeg er veldig sikker på at vi skrives snart. Ta vare på deg selv, kjære venn, og jeg håper at høstens magi også sprer seg til ditt hjerte.

- - - - -

06.10.2014 - 00:07

Det er som en helt annen verden. Samme hva man gjør så er man fanget og man kommer seg ikke løs. Kampen er med andre ord tapt uansett hva man prøver på, så til slutt vet man ikke hvorfor man i det hele tatt gidder å kjempe. Til slutt gir man opp og lar døden trenge seg enda nærmere innpå; døden er som en kjærlig venn som omfavner en og lover at alt skal gå bra. Døden lover trygghet, mørke. Evig stillhet, evig ro. Evig lykke for de sarte sjeler som ikke har mer å gi her i verden.

Herfra er det nytteløst. Herfra er det kun én utvei.

Jeg har tapt.

- - - - -

14.10.2014 - 06:49

De sier at det er alvorlig nå; at det kanskje ikke er en annen utvei uansett om jeg så skulle ombestemme meg og velge livet. Med andre ord er det mest sannsynlig “over og ut” […] samme hva jeg gjør, men jeg har ikke tid til å vente på at kroppen slukner av seg selv. Det er nok nå; det er mer enn nok og jeg har ikke mer å gi.

Om jeg har et siste ønske, annet enn at […] dere og andre jeg bryr meg om skal klare seg fint videre og holde på håpet som ikke alltid er der? Ja, jeg har et lite ønske; jeg håper at jeg får se snøen falle en siste gang og at jeg har krefter nok til å gå ut og danse. Jeg vil danse til Keaton Henson og andre magiske artister som lager verdens fineste musikk som har holdt meg i live til nå. En siste gang.

Selv om jeg ganske sjeldent kommer meg ut nå, så setter jeg så uendelig stor pris på alt rundt meg. Høsten er så nydelig og nå som det går mot vinter blir det bare enda finere og kaldere ute. Om jeg hadde orket så hadde jeg nok blitt stående i kulda og sett opp på himmelen og stjernene for alltid, for det finnes ikke noe vakrere.

Jeg setter så stor pris på alt og alle; og selvfølgelig deg også, B. Selv om jeg ikke klarer å svare eller noe som helst, så håper jeg så inderlig at du vet det og hvor mye alt du har gjort har betydd for meg. Samtidig håper jeg også at du tar til deg det jeg har skrevet før, både på godt og vondt. Det er på tide å gi meg opp; det er på tide at du går videre og heller hjelper noen som har en sjanse. Aller helst skulle jeg ønske at du kunne gjøre noe for deg selv nå, for du hjelper så mange hele tiden. Vit at du ofte er i tankene mine og at jeg ønsker deg absolutt alt godt videre; du er så uendelig verdifull og du har gjort en stor og betydelig forskjell for mange. Jeg er deg evig takknemlig for alt, men dette kan ikke fortsette, det går bare ikke. Håper du tar godt vare på deg selv så du kan fortsette å skrive flotte og meningsfulle tekster som kan være med på å gjøre verden litt bedre, for om det er noen som kan klare det, så er det deg.

- - - - - - - - - - - - - - -

Nå er klokken 08:11 og jeg er helt utslitt. Smertene sitter så dypt i hele kroppen at jeg må ta tredobbel dose bare for å klare denne dagen; selv om jeg ikke skal gjøre annet enn å ligge her i mørket med magisk musikk på. Slik det var før er ingenting sammenlignet med dette, men snart er det helt over og tanken på det gjør meg rolig og så utrolig lettet. Snart er alt over og det er virkelig på tide.

- - - - -

05.11.2014 - 22:30 - 03:10

Knekker sammen for tusende gang. Jeg trodde jeg var tom for tårer da forrige onsdag var omme […] men så skjedde det noe dagen etter som knuste meg helt totalt og jeg har nesten grått i ett siden. Det er ingen vei opp fra dette. Jeg bryter sammen konstant bare av tanken på det, så jeg skal ikke engang prøve å la tanker bli til ord. Det gjør alt for vondt.

[…]

Til info så tok jeg litt for mye av noe og hjertet mitt har aldri slått så raskt som nå før. Jeg husker ikke alt jeg har skrevet, men jeg føler at alt bare er et kaos uten like og at mye av det blir stående uten å bli helt fullført? Jeg vet ikke. Det er så rart å kjenne hvordan hjertet jobber alt det kan for å holde meg i live når jeg ikke ønsker det selv, jeg trenger at det stopper. Det burde vært en knapp man bare kunne trykket på, for det er alt annet enn gøy når hodet og kroppen jobber helt imot hverandre - og nja, jeg vet jo at de egentlig bare prøver å samarbeide, men likevel.

Hvis kroppen min ikke hadde strittet imot da jeg var 9 år så hadde jeg vært død nå og da hadde alle vært over det for lengst. Det hadde vært så utrolig mye bedre, men i stedet kastet kroppen opp alt den hadde fått i seg til lille […] besvimte. Jeg sov i dagevis etter det og det var helt forjævlig å våkne opp og finne ut at jeg fortsatt var her; at jeg fortsatt var i live og at marerittet enda ikke var over. Jeg var bare 9 år, men ingen brydde seg. De har aldri gjort det, jeg har vært usynlig siden jeg var 4 fordi de andre alltid gjorde noe ut av seg og krevde oppmerksomhet, så alle glemte meg siden jeg var stille og ikke gjorde annet enn det som var forventet av meg. Jeg kunne dødd da og, de hadde brukt veldig lang tid på å legge merke til det. Til og med da jeg startet på skolen så trodde og håpet jeg at det skulle bli annerledes og at alle skulle bli sett, men der tok jeg feil. De glemte meg hver eneste gang og når de kom på det så kom de bort og sa “åh, nå glemte vi deg igjen, men du har vel gjort alt du skal som vanlig?” også gikk de igjen fordi det var en selvfølge. Det var ingen som var der. Ingen. Aldri.

Jeg beklager, jeg vet ikke hva jeg holder på med nå, men det gjør så utrolig vondt. Skulle vært død, burde vært død. Jeg lever 10 år på overtid og alt har bare blitt verre for hvert år som har gått. Ingenting av det jeg har opplevd hadde skjedd om jeg døde da jeg var 9 år, det er så sykt å tenke på. Ingenting av det hadde skjedd, men så måtte jeg overleve og det måtte skje.

[…]

Unnskyld, herregud, unnskyld. Jeg vet ikke hva som skjer eller hva jeg holder på med, men hodet mitt forsvinner mer og mer og ingenting gir mening. Kan du forstå at dette ikke går? Kan du godta det? For jeg klarer ikke mer - jeg får det ikke til, det er nytteløst. Jeg vet at du kan få til omtrent hva du vil, men kjære deg; gi håpet og sangen du snakker om til noen som har en sjanse og som kan bruke den flotte gaven til noe nyttig og positivt videre i livet sitt. Ikke gi den til meg, B. Vær så snill; gi den til noen som kjemper alt de kan for å holde seg i live og som kan klare å holde ut, for jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke.

Dette evige helvete tar aldri slutt, så derfor må jeg gjøre det; jeg må ta slutt og denne gangen skal det ikke være en eneste liten sjanse for at jeg våkner igjen.

- - - - -

Mot alle odds klarte den glemte engelen seg også denne gangen, og det lille hjertet fortsatte å slå i to år til. Men en dag var det slutt, og øynene hennes lukket seg for aller siste gang før dødens nattsvarte port sakte åpnet seg, en låst dør som aldri, aldri noensinne kan åpnes igjen. Det lille, følsomme hjertet ville aldri slå flere slag, aldri komme med flere tanker, samtidig som livet i Norge fulgte sin vanlige rytme og folk fokuserte på mobiltelefonene sine og tok selfies, uten å vite at verden aldri ville bli som før; at en glemt engel var gått bort. For alltid.

- - - - -

Det er ikke de alle snakker om, eller de som vil bli sett som har det vanskeligst; det er de sårbare, glemte englene ingen legger merke til. Uansett hvem du enn er, kjenner du noen som trenger varmen din; ikke vær redd for å gi den bort - du får den tilbake senere av noen som kommer til å støtte deg den dagen du trenger det. Og husk: Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Tirsdag 20. September 2016

Ikke dø, min venn

Kjære, ukjente jente som ønsker å avslutte livet ditt - skrev dette til deg natt til igår:

“Det var veldig trist og rørende å lese hvordan du savner moren din, og jeg forstår deg godt - for jeg husker selv hvor lei meg jeg var da jenta jeg en gang var forelsket i, døde av anoreksi, liksom jeg også husker hvordan jeg gråt i begravelsen til ei annen jente som tok livet sitt for fire år tilbake - så det må være ufattelig vondt å måtte skilles fra moren sin; skulle ønske jeg kunne skrive noe som kunne trøste deg litt.

Likevel - livet mitt har gått videre uten at jeg har glemt disse jentene; etter at den første døde, måket jeg i mange år snøen rundt graven hennes og hjalp til med å stelle den, i tillegg til at jeg engasjerte meg mot spiseforstyrrelser, og etter at den andre jenta døde, kastet jeg meg inn i kampen mot selvmord - og hvis du leser bloggen min, ser du kanskje hva dette har ført til; som jeg tidligere skrev det:

“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge, for hennes skjebne er ikke unik - hun er en av mange sårbare, verdifulle mennesker som har endt livet sitt så altfor tidlig.”

Poenget er at historien gjentar seg gang på gang - og du har helt rett i at angst og depresjon ikke burde være tabu, men skal man gjøre noe med dette og endre verden slik at den blir litt varmere, kan man ikke gi opp; det gjør vondt å lese bloggene til unge som kutter seg og bare ønsker å dø, men når jeg kommer med oppmuntringer og forsøker å gi dem håpet tilbake, er dette de vakreste blomstene jeg kan legge på gravene til dem som allerede har gått bort; blomster som aldri kommer til å visne.

Så vær så snill - ta godt vare på deg selv, for verden trenger deg mer enn du aner; du er så dyrebar, og ingen annen kan føle det du gjør innerst inne; ingen annen kan leve livet ditt.

Vær så snill; forstå hvor uendelig verdifull du er.”

- - - - -

Men siden du har slått av alle muligheter til å kommentere og skrive noe til deg - både i rosahjerte.blogg.no og bloggen din på Wordpress, aner jeg ikke hvordan jeg kan kan sende deg disse ordene og fortelle deg at du ikke er alene, at det finnes noen som bryr seg om deg; har prøvd alt, men ingenting nytter.

Den eneste muligheten som er igjen, er å skrive dette og håpe at du kan lese det. Fire av dem jeg kjente, har begått selvmord - fire uerstattelige menneskeliv som har gått tapt for alltid; det eneste som er igjen etter dem, er fire kalde gravstøtter, og jeg vil ikke at livet til den fantastiske jenta som du er, skal bli erstattet med enda en ensom grav.

Uansett er jeg svært, svært bekymret for deg når du skriver at du er klar for å dø og ikke tenker på annet; gi livet en ny sjanse - vær så snill.

- Hilsen en som bryr seg om deg

Tirsdag 16. August 2016

Utseendet betyr ingenting; handlingene betyr alt

Som jeg skrev i forrige innlegg:

Det er likegyldig hvordan du ser ut eller hvem du er; summen av et menneskets liv er ikke dets ytre, men dets handlinger - utseendet eller hudfargen betyr ingenting; handlingene betyr alt.

Når man tenker på alle som etter beste evne forsøker å overbevise oss om at vi er fortapt hvis vi ikke kjøper dyre moteklær eller et fast medlemskap i et treningsstudio, vil du muligens være enig i at disse ordene er like kjetterske som å vifte med svarteboka rett foran nesen på en brekende svensk sau; om alle som idag føler at de ikke strekker til, plutselig oppdaget hvor fantastiske de er, sier det seg selv at sunnhetsindustrien og alle som tjener gode penger på idealkroppen, ville bli like bukseløse som Donald Duck - så dette må vel være den mest kontroversielle uttalelsen siden påstanden om at jorden er rund. Tenk å si noe så gruoppvekkende som at utseendet ikke betyr noe som helst i forhold til handlingene. Så før noen finner ut at man skal brenne meg på bålet, er det kanskje best at jeg forklarer dette litt nærmere.

Først og fremst er kropp og utseende to helt forskjellige ting - mens menneskekroppen er et fantastisk verktøy vi er avhengige av for å i det hele tatt kunne leve, er betydningen av et pent utseende noe som skifter etter hvert som motene og århundrene går. Og la oss være ærlige: Hva tenker og føler man når man hører musikk av Bach eller Mozart? Lytter man til musikken han skapte, eller undres man på hvor mye Bach veide? Funderer man på om Mozart luktet hest fordi han levde i en tid der man forsøkte å skjule kroppslukten med parfyme i stedet for vann og såpe, og at det å bade hele to ganger i året, var noe bare de aller mest renslige utsatte seg for? Og hva faller en inn når man hører navn som Hitler, Jeanne d’Arc eller Gandhi? Tenker man på Hitlers mandige ører eller var handlingene hans av større betydning? Spør man hvilken bryststørrelse Jeanne d’Arc hadde, eller om Gandhi burde ha foretatt en plastisk operasjon av nesen …?

Nei, et menneskes utseende er på langt nær så viktig som man kan bli fristet til å tro. Fokuset på en pen kropp har i utgangspunktet evolusjonære årsaker - små barn ser søte ut fordi de er avhengige av å bli tatt vare på; dersom babyer så ut som noe bare Frankenstein kunne ha funnet på, ville menneskeheten raskt dø ut. Når det gjelder voksne, har dette sammenheng med vår ubevisste evne til å sette likhetstegn mellom et pent utseende og sunnhet; med tanke på forplantningen, ønsker evolusjonen at de beste genene skal føres videre, slik at mennesker med en pen kropp får et naturlig fortrinn når de skal lage barn. Dette skyldes ene og alene evnen til å kunne se; hadde vi ikke hatt øyne, hadde man ikke vurdert utseendet ved valg av partner slik man gjør nå, men i stedet fokusert på andre egenskaper.

Hva personligheten angår, er det imidlertid mer komplisert. Poenget er at ingenting kommer av seg selv, og selv om man har talent for musikk, er ikke dette synonymt med at man er en god musiker; for å virkelig lære å spille, må det hardt arbeid til. Det samme gjelder personligheten vår - skal man utvikle trekk som empati, ydmykhet og selvironi, er man nødt til å jobbe med seg selv, og pene mennesker som har fått utseendet gratis fra naturens side, kan bli fristet til å tro at dette er nok til å åpne alle dører. Slik at det virker som enkelte jenter tror at penger nærmest vokser på trær, og at det er en naturlov at de alltid kommer først i køen, noe som fører til at disse jentene - som ellers ville ha vært normale mennesker om det ikke var for utseendet - oppfører seg som bortskjemte, innbilske kjeftesmeller som tror at de er universets midtpunkt.

Da vi var barn, virket fremtiden nær sagt evig, og for en femåring som begeistret feirer bursdagen sin er det ikke så enkelt å forstå at følelsen av tid ikke er annet enn en illusjon. For selv om det kommende året kan virke langt når man feirer nyttår, er det blitt februar før man har fått ryddet unna julepynten, så er det plutselig vår og påske, etterfulgt av en sommer som er blitt til august før man får sukk for seg, og november og juleforberedelsene er like om hjørnet; med ett har et helt år gått fra å være fremtid til å være noe som hører fortiden til. Slik fyker tiden ubarmhjertlig av sted - år etter år, tiår etter tiår, og når man finner frem gebisset på gamlehjemmet, lurer man på hvor all denne tiden man hadde foran seg da man var ung, egentlig er blitt av.

Og hva blir igjen etter oss når man skal oppsummere året som har gått, eller livet som helhet; på hvilken måte har man man satt igjen spor etter seg? Hvis du tenker på drømmene vi hadde da vi var små og ønsket å vokse opp og bli store, og sammenligner de fargerike visjonene vi hadde den gang om å endre verden, med hverdagens grå realiteter, spørs det om ikke de små utgavene av oss hadde følt at dette var like ille som å få en gammel murstein fra Julenissen når man uttrykkelig skrev i ønskelisten at man ønsket seg et Lego-tog.

Jeg vet ikke hva du mener, men tenker man på stressnivået i dagens samfunn og det evige jaget etter ungdom og kroppslig perfeksjon, føler jeg selv at dette er som å ta turen til Pyongyang når man bare skal ut og lufte hunden; én ting er å ta vare på kroppen sin på en normal, sunn måte uten å overdrive, men når menneskekroppen nærmest blir opphøyd til en gullkalv tilværelsen kretser rundt, burde man kanskje se seg i speilet og tenke over hva man egentlig holder på med. Når jeg går på gaten ser jeg mange som stirrer på mobiltelefonen sin, men ikke én av dem har tid til å smile til meg, og når man leser om tredjeklasses kjendiser med et desperat oppmerksomhetsbehov, kan man spørre seg om dette var den verdenen vi ønsket oss da vi var små: En verden full av selvopptatte mennesker, en verden der idealet synes å være et patetisk behov for bli sett og likt på en skjerm - er det virkelig dette vi så for oss da vi drømte om fremtiden …?

I øyeblikket vi blir født, blir det reservert en gravstein med navnet vårt på, og tiden vi har til rådighet, er ikke all verden - noen dør unge, andre blir eldre, men selv om man skulle leve til man blir riktig gammel, legger man årene bak seg i ekspressfart, og spørsmålet er hva man vil bruke tiden til; denne uerstattelige tiden som aldri kommer tilbake. Å dyrke ungdommen og utseendet? Håper ingen motebloggere føler trang til å jage meg med en nyslipt kjøttøks om jeg sier det rett ut - men selv det peneste mennesket man kan tenke seg, vil ikke lenger se like pent ut når man legger til 70 år, så det å bruke livet sitt til å tilbe kroppen, er som å gamble på en død hest. Satt litt på spissen har et pent utseende mye til felles med en kylling i ferskvaredisken på Meny - uansett hvor mye Botox og silikon man fyller den med, vil den en dag gå ut på dato.

Eller skal man bruke livet til å glane på mobiltelefonen for å ta flest mulig selfies? Ærlig talt tviler jeg på om definisjonen på et meningsfullt liv er å ligge på dødsleiet og telle antall “likes” man har fått på Facebook, skjønt med dagens forskrudde oppmerksomhetsbehov vet man aldri. Å bli rik og lykkelig? Mange tror dette er svaret, men ser man på skilsmissestatistikken i Hollywood, og hvordan det i lengden går med mennesker som på liv og død vil kjempe seg til en lykkelig tilværelse; må man lete lenge for å finne genuin lykke i de store, dyre villaene bak tykke murer, der narsissistiske mennesker skjuler seg bak blendende, falske smil; vellykkede utenpå, men til de grader selvopptatte at man holder på å spy. For hvorfor fokusere på etiketten utenpå kakeboksen når det er kakene inni som betyr noe …?

Du er et ufattelig dyrebart menneske som har fått anledning til å leve dette livet, og det er opp til deg hva du vil bruke det til. Men uansett hvordan du ser ut, hvilken hudfarge du er født med, hvilken sosial status eller livssyn du har; alt dette er likegyldig i forhold til handlingene dine - det er de man vil kunne se resultatene av i fremtiden, det er de som gjør deg til den du er og ønsker å være; og det er nettopp de som gjør deg fri: Du er ikke bundet av det ytre, eller det du gjorde igår når du skal gjøre noe idag; hver dag man våkner, startes livet på nytt, og feilene vi gjorde igår, trenger vi ikke å gjøre imorgen: Utseendet betyr ingenting; handlingene betyr alt.

Kort sagt: Vekten din betyr ingenting; smilet ditt betyr alt.

- Brian

Tirsdag 19. Juli 2016

Du er den eneste, den vakreste

Du er den eneste, den vakreste …

… fordi man kan lete over alt uten å finne noen som deg; fordi de varmeste følelsene dine utstråler krystaller av skjønnhet og lengsel. Fordi du lever, fordi du er til. Ingen annen kan føle det du gjør, ingen annen kan drømme det du drømmer, ingen annen kan gjenspeile de uuttalte ordene i smilet ditt, ingen annen kan gråte tårene dine; du er den eneste, den vakreste.

Derfor er det trist at så mange fokuserer på tomme ting som utseende og perfeksjon, og folk bryr seg mer om mobiltelefonene sine enn om hverandre. Vet du - ei jente jeg var forelsket i, slanket og slanket seg før hun til slutt døde av anoreksi, liksom jeg også kjenner flere som har tatt livet sitt, så du skjønner kanskje at når man skuer mot uendeligheten som fyller nattens skimrende stjernehav og kan se det hele i perspektiv, forstår man hvor små og sårbare menneskene i grunnen er.

Årene går og går, og det som nå sprudler av håp og forventninger, vil uunngåelig falme hen; sommeren man ser frem til, er over før man vet ordet av det - og hun som idag beundrer speilbildet sitt, vil om noen få tiår kunne se en rynkete, melankolsk skygge av det som en gang var; de nye lekene vi fikk da vi var barn, er blitt gamle og utbrukte, lik visne roser som sakte løser seg opp i støvet på et knirkete loft, glemt og forlatt.

Det eneste som på godt og ondt vil fortsette å leve videre, er resultatet av handlingene våre; det vi gjør nå, påvirker ikke bare dagen idag, men også morgendagen - grunnen til at jeg kan skrive dette, er at for mange tusen år siden ble ei jente glad i en gutt, og sammen fikk de en baby som er en av forfedrene mine; uten denne vesle babyen som vokste opp i en fjern fortid hadde ikke jeg kunnet se dagens lys; intet menneske er en øde øy, heller ikke du.

For det er en mening med alt, og du er den eneste som kan leve livet ditt; verden trenger deg mer enn du aner og det er en grunn til at du er til - du er vennen noen savner, mennesket noen bryr seg om. Det er likegyldig hvordan du ser ut eller hvem du er; summen av et menneskets liv er ikke dets ytre, men dets handlinger - utseendet eller hudfargen betyr ingenting; handlingene betyr alt.

Så ta godt vare på deg selv, og lykke til videre på alle måter; glem aldri hvor umåtelig verdifull og uerstattelig du er - et fantastisk menneske som er i stand til å endre verden slik bare du kan gjøre det.

Nettopp fordi du er den eneste, den vakreste.

B.

- - - - -

Tenk om alle som trenger en oppmuntring kunne lese disse ordene - alle som opplever mobbing, alle som skader seg selv, alle som har blir voldtatt; alle som er låst inne i en tilværelse der de til stadighet blir hindret av en nattsvart vegg av angst og håpløshet uten å kunne finne veien ut av mørket. Og ikke minst alle som tenker på å avslutte livet sitt. For hva hadde du gjort om noen du kjente, tok livet av seg? Og hva hadde du gjort om minst fire hadde gjort dette …?

Listen over folk jeg har kjent som har begått selvmord, begynner å bli sørgelig lang; en som tok livet sitt i tenårene som følge av kjærlighetssorg, den tidligere vaktmesteren i blokken der jeg bor, jenta jeg var i begravelsen i for fire år siden, og nå en jeg gikk på videregående med. Grunnen til at jeg sier minst fire, er at det er det er uvisst om flere av dem jeg kjente på nettet som slet med selvmordstanker og som plutselig forsvant uten å gi livstegn fra seg, også har endt livet sitt; de fleste har forhåpentligvis klart å komme seg videre, men jeg er redd ikke alle har klart det.

Og folks reaksjon etter selvmord følger som regel samme oppskrift: Man bøyer høflig hodet og mumler “kondolerer”, skriver pene nekrologer, og oppmerksomheten rundt vedkommende er stor en kort stund før man konkluderer med at dette tross alt var hans eller hennes eget valg, og at livet jo går videre. Døden er intet hyggelig bekjentskap, så etter to uker har man skjøvet denne ubehagelige hendelsen til en bortgjemt krok bakerst i hodet der minnene kan samle støv, slik at man slipper å tenke mer på dette.

Nei - livet går ikke videre. For dette er en tragedie som gjentar seg på nytt og på nytt, og når man spør “hvorfor”, kan man heller spørre seg hvorfor folk stadig fortsetter å mure seg i de trygge rollene sine; når man treffer noen man ikke har sett på lenge spør de: “Og hva er det du driver med?” - men ingen sier: “Går det bra med deg? Trenger du en venn å snakke med, noen som bryr seg om deg?”

Så etter begravelsen bestemte jeg meg for å skrive noe som kunne bryte ned det stive rollespillet og for et kort øyeblikk rive murene folk bygger rundt seg; noe som kunne nå frem til og bli lest av alle som tenker på å ta livet sitt, uansett kjønn eller alder, og kanskje få dem til å tenke seg litt om. En oppmuntring som kunne få mennesker som er fanget i et bekmørkt fengsel av depresjon uten dører eller vinduer som fører ut til solskinnet, til å se en ørliten sprekk av lys i mørket, og få dem til å innse at det likevel finnes håp.

Resultatet er blitt en nydelig hilsen skrevet med min særegne håndskrift, som begynner med ord som ellers ville ha vært forbeholdt noen man er glødende forelsket i; “Du er den eneste, den vakreste” er jo ikke akkurat det man sier til postbudet eller den gamle damen som støtter seg til rullatoren sin, men hva vet vi egentlig om disse menneskenes følelsesliv - ville ikke hverdagen ha vært lettere for oss alle om samfunnet var litt varmere, og vi fikk en spontan oppmuntring oftere enn vi gjør idag …?

Derfor skulle jeg ønske at “Du er den eneste, den vakreste” kunne bli lest av alle som trenger en oppmuntring; som du ser, er teksten anonym da jeg bare har underskrevet med “B.” - grunnen er at jeg ikke har laget dette for min egen skyld, men for andres; selv ønsker jeg ikke takk eller oppmerksomhet - gi blaffen i meg; la teksten tale for seg selv. Alt jeg ønsker, er å forhindre flere selvmord; at fire av dem jeg en gang kjente, har tatt livet sitt, bør være nok - jeg kan ikke sitte med hendene i fanget og vente på at også den femte gjør det.

- Brian

Den originale, håndskrevne oppmuntringen har jeg skannet inn som et bilde som fritt kan kopieres, skrives ut, sendes videre, eller legges ut på blogger eller sosiale medier - så hvis du vil, kan du dele det ut til alle du har lyst til å muntre opp; det hadde vært flott om dette bildet kunne spre håp. Tusen takk for hjelpen.

Utskrift - oppløsning 2481×3508

Stort bilde - oppløsning 1414×2000

Mellomstort bilde - oppløsning 707×1000

Lite bilde - oppløsning 353×500

For Instagram, Tumblr eller andre sosiale medier der man bruker kvadratiske bilder:

Mellomstort bilde i kvadrat - oppløsning 1000×1000

Lite bilde i kvadrat - oppløsning 500×500

Tirsdag 21. Juli 2015

Tør du å utfordre skjebnen …?

Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

[…]

Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Hadde vi kunnet skru klokken et par hundre år fremover i tid, hadde vi forstått hvilken enorm betydning selv det minste mennesket har. Alt som skjer på denne jorden er nemlig en del av et enormt puslespill, og for å forstå det, måtte man ha evnen til å se frem i tid. Akkurat som med venner og folk man kjenner - rene tilfeldigheter første til at man ble kjent med akkurat disse menneskene, at man var på rett sted til rett tid. Det samme skjer i livet ellers, bare at man ikke aner når det aller viktigste øyeblikket i ens liv vil inntreffe, øyeblikket som vil ha kolossal påvirkning langt inn i fremtiden. Det kan være noe så banalt som å komme noen sekunder for sent eller for tidlig, men det viktigste er at man er der når tiden er inne; derfor er menneskekroppens nytteverdi så avgjørende. Det er uvesentlig om man ser pen ut eller hvor mye man veier, det viktigste er at man lever.

For hva foretrekker vi når vi trenger en nøkkel til å åpne en dør med; en tynn og blank nøkkel som er ubrukelig, eller en gammel og slitt nøkkel som passer perfekt i låsen og åpner døren? Vi er alle en del av menneskehetens historie, og selv om vi ikke aner hvilken betydning de små tingene vi gjør vil påvirke den store sammenhengen om flere hundre år, er det en grunn til at vi er blitt født; det er en grunn til at vi eksisterer på denne planeten, omgitt av et grenseløst univers som vi alle er en del av. Selv om menneskene ikke har kommet lenger enn til å sette sin fot på månen, er det ingen tvil om at dette fantastiske universet er der, på samme vis som det fjerne lyset fra de glemte stjernene som etterlot seg stjernestøvet menneskekroppen er formet av, også er der. Derfor er det fullstendig meningsløst å tro at man er en øde øy atskilt fra resten av verden og bruke verdifull tid på å deppe foran speilet på grunn av nåtidens rosa elefanter. Du er uerstattelig og livet ditt er uerstattelig; hvert øyeblikk som går, vil aldri, aldri noensinne komme tilbake igjen; livet er et utrolig mysterium vi simpelthen ikke er i stand til å forstå betydningen av, for uansett i hvilken retning vi enn snur oss, er det uendelig mange ting vi ikke evner å få med oss: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Derfor er du mer verdifull enn du noensinne vil klare å forstå, derfor er du så viktig; derfor forteller det klare lyset fra stjerner som ikke lenger er til, dette vakre lyset som er for langt borte til at vi kan se det, mer om den reelle, virkelige skjønnheten din enn all verdens kroppsidealer og rosa elefanter - fordi det vi overser, alltid vil være større enn det vi legger merke til.

- - - - -

Disse ordene skrev jeg tidligere med tanke på Stillhetens Anemoner, og hvis du tenker etter hvordan samfunnet rundt oss er blitt, er du kanskje enig i at fokuset på det overfladiske er blitt så stort at mange simpelthen har mistet seg selv ved å krampaktig forsøke å leve opp til andres forventninger i stedet for å være klar over at det er de selv som er originalene - som jeg satte det på spissen i forrige innlegg: “Mens det i gamle dager var nok for ei jente å se på stjernehimmelens storhet for å kunne føle seg verdifull, skal hun idag ikke bare bruke tid og krefter på å glane på speilet og være misfornøyd med kroppen sin ettersom den ikke kan være perfekt nok, men hun må også minst tre ganger i timen kontrollere Facebook-statusen sin for å sjekke hvor mange “likes” hun har fått på den siste selfien i bikini - får hun ikke tilstrekkelig oppmerksomhet, er det full krise.”

Resultatet er iallfall at det er tankevekkende hvor få som egentlig forsøker å utforske livet; hvor mange liv tror du fremtiden din består av? Ett …? Feil. Fakta er at fremtiden vår består av ufattelig mange liv - potensielle resultat av de ufattelig mange valgene som står foran oss; valg vi selv kommer til å ta, bevisst eller ubevisst. Det stemmer at vi bare kommer til å leve ett liv, men hvordan dette livet kommer til å arte seg, er fortsatt et åpent spørsmål, og til tross for at “folk flest” lever i en rimelig konvensjonell tilværelse der de følger den kjedelige “hovedveien” i livet sitt uten å tenke mer over dette, er det fullt mulig å velge andre løsninger: Hva om; hva ville skje dersom man gjorde noe helt annet enn det man vanligvis ville ha gjort, og fikk øye på det man overser?

Hvis du er fullstendig tilfreds med livet ditt, er det flott; da kan jeg bare gratulere, og ønske deg lykke til videre. Men om du av en eller annen grunn føler at livet ditt kunne vært annerledes og har lyst til å utfordre skjebnen, kan jeg invitere deg til et interessant kunstprosjekt der handlingene og valgene dine avspeiles i et langt større tidsperspektiv - ikke bare som noe som skjer her og nå - men som noe som fortsetter å eksistere, lik ringer som sprer seg i vann lenge etter at en ørliten sten har truffet vannet. Eller, for å si det på en annen måte - hadde ikke tipp-tipp-tipp-etc-oldemoren din møtt tipp-tipp-tipp-etc-oldefaren din en dag på begynnelsen av 1600-tallet, men i stedet tatt en annen vei og møtt en kar hun ble forelsket i, hadde ikke du vært her idag. Det tilsynelatende lille og ubetydelige valget tipp-tipp-tipp-etc-oldemoren din gjorde ved å ta en spesiell vei denne dagen for om lag 400 år siden, har påvirket svært mange menneskers liv, inkludert ditt eget. Hvem vet hva du er i stand til etter hvert som århundrene farer av sted …?

Utstyret man trenger til dette kunstprosjektet, er svært enkelt; først og fremst trenger man en gammel, slitt mynt som kan brukes som Skjebnemynt. Selv bruker jeg nå en velbrukt norsk 10-øre i sølv fra 1899 som jeg kjøpte på auksjon for prisen av to liter melk, og siden mynten er godt brukt, er det fascinerende å tenke på alle menneskene som i årenes løp har holdt mynten og brukt den til å kjøpe ting med; hvem var de og hvordan avspeiles livene deres seg i menneskene jeg ser rundt meg - mon tro om oldemoren til noen jeg kjenner hadde denne tiøringen i pengepungen sin da hun skulle kjøpe melk hos kjøpmannen på hjørnet …? Mynter av dette slaget er fulle av hemmeligheter og ubesvarte spørsmål man trolig aldri vil komme til bunns i.

Hadde bare et eneste av disse menneskene ødelagt mynten eller mistet den på et sted der man ikke kunne finne den igjen, hadde ikke jeg hatt den - fra den dagen mynten ble preget i 1899 er det en lang, lang rekke tilfeldigheter og sammentreff som har funnet sted frem til jeg kan holde den i hånden idag. Mon tro hvor mynten befant seg da Titanic sank i 1912, mon tro om den fortsatt var i bruk da krakket inntraff i 1929, mon tro hvem som hadde den i skuffen da tyskerne invanderte Norge i 1940, mon tro om den fortsatt var der da Beatles ga ut sin første LP i 1963 - tenk så utrolig mye som har skjedd i løpet av alle disse årene. Samlerverdien til mange eldre, godt brukte mynter er liten da samlere foretrekker mynter i god kvalitet, så eldre 1-, 2-, 5- og 10-ører kan kjøpes for noen få kroner; 1- og 10-ører er særlig praktiske som følge av den beskjedne størrelsen. Og hvis man skulle lure på hva en gammel mynt fra forrige århundreskifte tilsvarer i dagens pengeverdi, kan kanskje prisutviklingen de siste 150 årene være av interesse.

Det andre man trenger, er en liten eske eller en tøypose, som man enten kan lage selv, eller kjøpe i en hobbyforretning. Formålet med esken er at den skal være liten nok til å bli tatt med over alt, men stor nok til at mynten kan stå på høykant og snu seg når man rister i esken; det er en smule kjedelig å bruke en særegen Skjebnemynt til å slå kron og mynt med, for å så miste den - i esken er den derimot trygg. Samtidig er det en fordel å fóre innsiden av esken med noe mykt som for eksempel fløyel, da dette beskytter mynten mot skader; det som kanskje er best egnet til formålet, er små, lette etui for smykker i hardplast eller tre med fløyel på innsiden, men det virker som om dette er umulig å få kjøpt i Oslo. Tøyposer er derimot greie å bruke når det er snakk om større, tyngre mynter.

Skjebnemynten - slik bruker man den:

1. Først bestemmer man om Skjebnemyntens avgjørelse skal være åpen eller hemmelig. Dersom det er snakk om en åpen avgjørelse, kan resultatet fortelles videre, eller legges ut på nettet. Hvis det derimot er snakk om en hemmelig avgjørelse, skal informasjonen om dette oppbevares på et trygt sted, og ikke åpnes før etter at man har gått bort og fått englevinger.

2. Så kan man rolig løsrive tankene fra tiden man lever i, og spørre seg selv hva man ville ha gjort dersom man skulle ta denne avgjørelsen om 30 eller 300 år. For som kjent endrer tidene seg, og det som var siste mote i 1715 eller 1985, blir sett på som fullstendig utdatert idag; hva er da hensikten med å følge normer og regler som objektivt sett er håpløst gammeldagse allerede nå - ettersom det er uunngåelig at de kommer til å bli det i fremtiden …?

3. Deretter velger man hva Skjebnemynten skal bestemme, og hvilken side av mynten som avgjør resultatet; det enkleste er å bruke mynten til å avgjøre ja/nei-spørsmål. Det kan være snakk om ukompliserte avgjørelser som hvilken vei man skal gå, eller mer avanserte utfordringer som setter fantasien og kreativiteten på prøve med tanke på tidsaspektet - mon tro hvordan dagliglivet i Norge vil være om 300 år? Likevel er det viktig å være klar over at uansett hva man enn gjør, spiller dette ingen rolle i den store sammenhengen, da universet vi lever i, er så enormt i forhold til den knøttlille kloden vi kaller Jorden, at ingenting av det vi gjør her, vil påvirke resten av verden - om så halve Norges befolkning begynner å hoppe rundt med kaninører og rosa togaer mens de av full hals skråler Bobbysocks’ vinnermelodi i Melodi Grand Prix 1985, kan man ta opptrinnet med knusende ro: morgendagen blir nøyaktig den samme på Pluto, og både solen og resten av stjernene vil fortsette å skinne som tidligere. Altså er det ingen grunn til å stresse - samme hva man enn bestemmer seg for, vil resten av universet være som før. På den annen side er enkelte ting rett og slett for betydningsfulle til at man kan la en mynt avgjøre skjebnen, slik at skjebnemynten ikke under noen omstendigheter kan brukes til å planlegge selvmord, eller skade mennesker eller dyr.

4. Etter beste evne rister man boksen eller tøyposen, og lar mynten avgjøre skjebnen.

5. Til slutt åpner man boksen eller lar mynten forsiktig gli ut av tøyposen, og ser hva Skjebnemynten har kommet frem til. Denne avgjørelsen må logisk nok respekteres, ettersom det forståelig nok ville være meningsløst å la mynten avgjøre noe man ikke setter ut i livet - da kan man like gjerne kaste mynten, og skru på TV-en for å glane på siste episode av en masseprodusert serie fra Hollywood. Skjebnen er ikke alltid like enkel å tolke, og man kan alltids spørre seg hvorfor i all verden mynten har valgt det ene alternativet fremfor det andre, men slik er nå livet - det er ikke alltid meningen at man skal forstå det som skjer her og nå; på den annen side er det ikke umulig at man kommer til å gjøre det i fremtiden når man kan se det hele i perspektiv, og vite hvilke andre valg den ene avgjørelsen førte til; tross alt er det en grunn til at ting skjer.

6. Senere - når man har tid til overs - skriver man ned hvilken avgjørelse Skjebnemynten har kommet frem til. Er det snakk om en åpen avgjørelse, kan man fortelle dette videre; om det er en hemmelig avgjørelse, skal notatene legges på et sikkert sted så hemmeligheten fortsetter å være en hemmelighet; greit nok at vi lever i en tid der det tydeligvis er meningen at man skal utlevere intime detaljer om livet sitt på sosiale medier, men litt godt, gammeldags privatliv har aldri skadet noen - og en hemmelig avgjørelse skal få lov til å forbli hemmelig så lenge man lever, uten at man forteller dette til en levende sjel.

7. Når det har gått nøyaktig 3 år etter dette, kan man igjen se på Skjebnemyntens avgjørelse, og se i hvilken grad det har påvirket ens eget, samt andre menneskers liv.

8. Det samme skjer 10 år etter Skjebnemyntens avgjørelse; på hvilken måte har valget man en gang tok påvirket ens eget og andres liv i løpet av disse ti årene …?

9. Det samme skjer 30 år etter Skjebnemyntens avgjørelse. 30 år er lang tid - hvordan har livet utviklet seg som følge av dette?

10. Det samme skjer 100 og 300 år etter Skjebnemyntens avgjørelse. Men siden ingen av oss lever evig og det er de færreste forunt å feire fødselsdag med 100 lys på bursdagskaken, får det være opp til fremtidens mennesker å se hva Skjebnemyntens valg fører til om 100 og 300 år; det hadde sannelig vært spennende å få vite hvilke valg alminnelige folk gjorde for 300 år siden og kunnet følge disse valgene frem til idag, men dessverre var det ingen som tenkte på å skrive dette ned. Hva valgene dine fører til om 3, 10 og 30 år, er noe du kan følge selv på - og om du idag lar en gammel mynt avgjøre hvilken vei du velger eller om du skal ta sjansen på å gjøre noe, ville du garantert ha blitt overrasket over hva noen av disse valgene har ført til, og i hvilken grad de har påvirket andres liv når man skriver år 2018, 2025 og 2045. Skjebnemynten har allerede en rik historie formet av menneskene som har holdt den i hånden - nå er det opp til oss å videreføre denne historien på vårt eget vis.

Der ute, blant alle stjernene som lyser opp nattehimmellen, finnes det et utall uforløste hemmeligheter man aldri vil få kjennskap til; dette gjelder også menneskenes fortid og fremtid; verden er full av skjult magi samtidig som altfor mange lever et kjedelig liv uten å ta seg tid til å tenke etter at fremtiden vår ikke bare bastår av ett, men av ufattelig mange liv - og at det til syvende og sist er opp til oss selv å velge hvilket av disse livene som kommer til å bli vårt eget; tør du å utfordre skjebnen med skaperkraften din …?

- Brian

Fredag 19. Juni 2015

Hjertet ditt er viktigere enn Sommerkroppen

Unnskyld at jeg spør, men hvis du skal være helt oppriktig - tror du at et perfekt utseende er veien til lykke …?

Vet ikke om du har tenkt over det, men når folk spør hva som er årsaken til kroppspress og perfeksjonsjag, er svaret kanskje mer nærliggende enn man skulle tro, da dagens lykkeideal nøkternt kan oppsummeres med ordene “Se meg, lik meg; alt handler om meg, meg og meg”. Ikke slik å forstå at man med bøyd nakke skal gå i puritanske sørgeklær og være kuet av Janteloven, for det er ingenting galt i å være fornøyd med kroppen sin, men - herlighet - synes du ikke opplegget blir litt vel desperat når man ser narsissismen og bekreftelsestrangen enkelte viser idag …?

Jo, du har rett i at det har blitt sagt mye rart om Eva som i sin tid lokket arme Adam til epleslang, men sett i lys av dagens idealer kunne Eva like gjerne vært en altruistisk pirat som solidarisk delte eplet med samboeren sin etter “sharing is caring”-prinsippet; hadde historien blitt skrevet idag, ville Eva enten ha fått øyekontakt med de ville dyrene i Edens hage og gitt dem ordre om å glefse i seg stakkars Adam slik at hun kunne få hagen helt for seg selv, eller hun ville engasjert slangen som skilsmisseadvokat siden hun måtte bruke tiden til å fokusere på trening og sunt kosthold i stedet for å kaste bort tid på den nakne, hårete taperen.

Kaster man et blikk på alle selfiene på nettet og betrakter menneskene som etter beste evne forsøker å gi inntrykk av hvor overjordisk lykkelige de er på sosiale medier, og tenker etter hva som skjuler seg bak den perfekte fasaden, sitter man igjen med en sørgelig følelse av tomhet når sannheten går opp for en: Hvorfor til de grader dyrke og idealisere selvopptatthet og navlebeskuelse? Er det virkelig dette som er meningen med tilværelsen; er jakten på drømmekroppen, drømmepartneren, drømmelivet og selveste Lykken alt livet handler om …?

Mens det i gamle dager var nok for ei jente å se på stjernehimmelens storhet for å kunne føle seg verdifull, skal hun idag ikke bare bruke tid og krefter på å glane på speilet og være misfornøyd med kroppen sin ettersom den ikke kan være perfekt nok, men hun må også minst tre ganger i timen kontrollere Facebook-statusen sin for å sjekke hvor mange “likes” hun har fått på den siste selfien i bikini - får hun ikke tilstrekkelig oppmerksomhet, er det full krise. Dersom Titanic hadde sunket i den digitale tidsalder, kan jeg forestille meg kapteinens reaksjon: “Buhuuuuuuu, dakkars meg; livet mitt er over, ingen liker meg. Jeg som la ut det sexy nakingbildet på Facebook i bare underbuksa, så får jeg kun åtte “likes” - og så kommer dere egoistiske tullinger og plager meg med en bagatell som at skipet holder på å synke!”

For ikke å snakke om forholdet til kjæresten. I en svunnen tid da livet var litt enklere og handlet om å leve - ikke om å glane på smarttelefonen - var det i fattige kår gjerne slik at to unge som ble glade i hverandre, giftet seg, fikk barn og klarte å tilpasse seg et liv i “gode og onde dager”. Idag begynner jakten på den perfekte kjæresten med en kravliste lang som et vondt år uten at man tar seg bryet med å spørre seg selv om det er umaken verdt å lete etter en perfekt partner; desto mer feilfri noen fremstår som - desto større sjanse er det for at vedkommende er en kronisk løgner eller notorisk utro.

I tillegg skal naturligvis også alt annet være perfekt. Livsstilen og middagsmaten må være så sunn som overhodet mulig av frykt for at universet vil kollapse hvis man får i seg for mange kalorier, avføringen skal også være perfekt - iallfall ifølge Dagbladet - og sexlivet kan heller ikke være perfekt nok. Mens man tidligere giftet seg uten å ane hvordan partneren var i sengen og fant en felles rytme etter hvert, må dagens sexliv tilfredsstille en lang rekke krav før samliv kommer på tale; når ei jente innser at formen på puppene eller vaginaen hennes ikke er perfekt nok og bare en plastisk operasjon kan redde henne fra den sikre fortapelsen, sier det vel seg selv at kravene til partneren også blir deretter.

Sosiale medier og status på Facebook er også av essensiell betydning, ikke minst når det gjelder utroskap; hvem vet hva partneren egentlig driver med på dette skumle nettet der man kan flørte med alt og alle ved hjelp av noen tastetrykk? Setter man i gang en debatt på et dertil egnet forum og får “velmente råd” fra andre kaklende høner, vil man sitte igjen med så mange grunner til mistanke at man kan anklage partneren for utroskap til vedkommende er kremert. Spørsmålet man derfor kan stille seg hva som egentlig er vitsen med noe så håpløst gammeldags som kjærlighet i dagens høyteknologiske samfunn - hadde det ikke vært enklere med to avatarer som kunne ha perfekt sex på en virtuell server mens de to turtelduene stønnet i hver sin iPhone og laget barn ved hjelp av kunstig befrutning …?

I skyggelandet

Nå høres jeg muligens ut som en gretten mumie på eldresenteret for senile grevlinger som med gebissene sine kjemper mot selfies, men - herlighet; finnes det ikke også en verden utenfor skjermen; hva med de oversette menneskene de færreste gidder å legge merke til selv om man passerer dem på gaten; hva med de mellom 400 og 600 jentene under 25 år som hvert år forsøker å avslutte livet sitt mens folk innbiller seg at de redder universet bare de lar være å gumle påskeegg?

Antagelig husker du ikke hvordan solen skinte her i Oslo den 19. juni for tre år siden, på dette som så ut til å bli en helt vanlig sommerdag, iallfall for de fleste av oss. Likevel skjedde det noe akkurat denne dagen som endret verden for alltid; ingenting kan lenger bli som før. Hadde ikke dette skjedd, kunne du ha fått en oppmuntring fra ei fantastisk jente; du kunne ha sett henne, smilt til henne og fått et strålende smil tilbake; hadde du snakket med henne, hadde hun fortalt deg noe ingen andre kan. Alt dette er opplevelser du ikke lenger kan oppleve; alt dette fikk en brå slutt da denne uerstattelige jenta tok livet sitt på en kirkegård i Oslo denne junidagen i 2012, sommeren før hun fylte 23.

Så de siste tre årene har jeg engasjert meg mot selvmord, ikke ved å bruke store ord eller gå i fakkeltog, men ved å gjøre mye jeg ikke vil skryte av. Hadde jeg kunnet, skulle jeg gjerne gjort mye mer, men kreftene mine setter en begrensing for hvor mye jeg er i stand til - i lange perioder har jeg ærlig talt vært fullstendig utslitt, noe som gjenspeiles her på bloggen. Jeg vet ikke hvor mange mennesker som har ombestemt seg med tanke på selvmord og fortsatt å leve som følge av oppmuntringene og engasjementet mitt, men så er det heller ikke antallet dette går ut på; jeg engasjerer meg ikke for å kunne slå meg på brystet og skryte av opplegget, noe tydeligvis ikke alle har forstått i en tid da det er på moten å stikke seg frem og bli “hyllet” på nettet. Uansett - når jeg i stillhet ser opp mot stjernene, er det greit å vite at også andre har muligheten til å se stjernehimmelen, mennesker som kunne vært borte idag; disse tause, glemte englene som fortjener så uendelig mye mer enn å dø.

For som du sikkert vet, lever vi i en tid der mediene elsker å fremheve overfladiske saker som gir flest klikk, slik at når man først begynner å snakke om meningsfylte ting, blir resultatet gjerne handlinger som fører til skinnende ren samvittighet, men små praktiske resultater: Mobbing? Hurra, la oss holde hender på Facebook, vifte med en rose, eller arrangere et fakkeltog, og alt blir så uendelig mye bedre. Selvmord? Da er det jo bare å “hylle” Lene Marlin, så forsvinner problemet av seg selv …? Nei, stakkaren som mobbes i skolegården kommer til å ha det like jævlig uansett hvor mange som går i fakkeltog to ganger i året, og livet til den 17-årige jenta som har blitt voldtatt, kutter seg selv og planlegger å ta livet sitt i neste uke, blir ikke plutselig problemfritt bare man “hyller” noen; når man holder på å drukne, hjelper det fint lite å vite at Ludvik XIV heller ikke kunne svømme.

Ifjor høst skrev jeg et langt, vakkert brev til nettopp Lene Marlin, et brev som burde leses om man ønsker å forstå hvor viktige de små menneskene er:

Verden trenger ikke flere konger, dronninger eller opphøyde riddere i blanke rustninger som ønsker å være viktige, verden trenger ikke flere som kjemper om oppmerksomhet og prøver å se perfekte ut, verden trenger ikke flere som er forelsket i sitt eget speilbilde; verden trenger de små, melankolske menneskene ingen tenker på og bryr seg om, men som har så mye kjærlighet inni seg. Verden trenger gutten som vil henge seg på grunn av mobbingen han blir utsatt for, verden trenger jenta som har det så vondt at tårene bare renner og renner, verden trenger de sårbare menneskene som får livet sitt snudd opp-ned på grunn av overgrep eller vold, verden trenger alle dem som tenker på eller planlegger å avslutte livet sitt for egen hånd; verden trenger de glemte englene ingen legger merke til, verden trenger dem virkelig.

- - - - -

Poenget er at hvis man bare leter litt, vil man finne atskillige mer eller mindre åpne blogger skrevet av unge jenter som virkelig sliter - noen vil ta livet sitt som følge av voldtekter eller seksuelle overgrep, mens andre vil gjøre det som følge av langvarig mobbing - og felles for dem alle er behovet for forståelse og medmenneskelighet, mens resultatet er nærmest total usynliggjøring. Selv kaller jeg dem Regnbuens glemte roser; de oversette blomstene ingen legger merke til fordi man er så opptatt av å stirre på regnbuen. De er der ute, mange kommer med lange, åpenhjertige historier om det de har vært gjennom; enkelte viser frem hjerteskjærende bilder av de blodige sårene sine etter selvskading; andre gjemmer seg i skyggene og vil være anonyme etter at selvtilliten deres har blitt tråkket på og latterliggjort, gang på gang, til den forvitrer helt. Og den sprudlende, livsglade toåringen de en gang var, forvandles til en blek, tungsindig skygge med armer og lår fulle av arr etter at følelsene deres har blitt hugget inn med knivbladets skarpe egg: “Jeg fortjener ikke bedre”; “Alt er min feil”; “Det er det beste for alle at jeg dør”.

Vet du - disse jentene er på langt nær de eneste som vurderer å ta livet sitt, men de er så avgjort synlige på nettet - om man vil se dem. Så når man sier at selvmord er tabu og at løsningen er å “snakke om det”, kan man undre seg over hvorfor man ikke tar seg tid til å bry seg og lytte til dem som er åpne om dette allerede nå; hva hjelper det vel å “snakke om det” når ingen likevel gidder å bry seg …? Jo da, folk liker tydeligvis å arrangere fakkeltog med store slagord i høstmørket for å vise at man er mot det ene eller det andre - symbolske markeringer som virker viktige der og da, men som går i glemmeboken uken etter - for så lenge folk ikke klarer å se verdien i det lille, tilsynelatende ubetydelige mennesket, ikke bare én gang i året, men dag etter dag, vil man ikke komme av flekken enten det er snakk om mobbing eller selvmord. Synd å måtte si det, men slik er det bare. Det å bry seg handler nemlig ikke om å kjøpe dyre julegaver eller vifte med en rose eller en plakat; det å bry seg handler om å være et medmenneske 365 dager i året. Å slå seg på brystet og si at man er mot mobbing hjelper fint lite når man ikke uken etter klarer å rekke hånden til noen som blir satt utenfor, og å “snakke om” selvmord fører bare til at neste års selvmordstall vil være på samme nivå som i år; altfor mange snakker og snakker - altfor få gjør noe.

- - - - -

Fordi du kan gjøre en forskjell

Nå står sommeren for døren, og ved siden av sollyset der folk koser seg, skjuler skyggene en annen virkelighet; en verden av tårer og smerte man ikke legger merke til fordi disse menneskene ikke har krefter til å stille seg langs byens hovedgate med skiltet “Jeg er så trist og lei meg. Kan du gi meg en klem?”

Det er forståelig at man vil bruke sommerferien til å slappe av og ha det hyggelig, men verden vil neppe gå under om man bruker en brøkdel av energien til å bry seg litt, uten å være så selvopptatte som enkelte er; uten å dømme noen, kan du vel selv tenke deg hvilke “kjendiser” som etter alt å dømme tror at de er universets naturlige midtpunkt. Derfor håper jeg du er fornuftigere og ikke ser på meg som en sulten vampyr som raserer et finsk slakteri hvis jeg pent spør: Har du lyst til å bruke fantasien din og hjelpe meg å spre litt livsglede i et nytt kunstprosjekt …?

For som du kanskje vet kan resultatet av det du gjør bli langt større enn man kan forestille seg; en liten sommerfugl som rører med vingene, kan føre til noe, som igjen fører til noe større og større - for å til slutt få enorme følger et helt annet sted. Kort sagt er du viktigere enn du tror; verden trenger deg mer enn du aner. Derfor er det synd at så mange sliter med dårlig selvtillit idag og bruker kreftene på å glane på et speil med tanke på at de kunne ha brukt tiden til viktigere ting - når det kommer til stykket, er jo menneskekroppen en nyttig bruksgjenstand, ikke en overfladisk pyntedings man skal sette på perfeksjonens pidestall. Hadde folk bare brukt en brøkdel av tiden de bruker på å fokusere på utseendet og egoet sitt til å bry seg om andre, hadde antall selvmord blitt drastisk redusert her i Norge.

Slik at jeg inviterer deg til å utfordre intelligensen og skaperevnen din, og finne en kreativ måte der du kan spre litt håp og livsglede til mennesker som trenger det mest; de små, glemte englene de færreste gidder å legge merke til, eller bry seg om. Det trenger ikke være mye - kanskje bare noen sekunder daglig, men det som er av betydning, er at det ikke blir en engangshendelse, men noe som varer; folk lever i illusjonen om at det hjelper å engasjere seg en kort stund i ting som “tar nettet med storm”, så kan de oppdatere Twitter og føle at de har gjort sitt for å redde verden. Dessverre - ting som mobbing eller selvmord er der hele tiden, dag etter dag, år etter år, og man blir ikke ferdig med dette med en “Nei til mobbing”-kampanje eller en kronikk i avisen; livet går videre, og når entusiasmen har lagt seg og alt er glemt, fortsetter problemene som før. Følgelig er det bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å gå i fakkeltog én gang i året; den daglige omtanken fortsetter å leve - mens de bombastiske fakkeltogene blir glemt uken etter.

Men hvordan spre denne livsgleden, spør du kanskje. Vel - det er opp til deg; bare fantasien din setter grensene for hva som er mulig. Oppmuntringslapper er én måte; selv begynte jeg å dele ut de klassiske “Liker du å le?”-lappene mine i 1999, og i løpet av de påfølgende årene delte jeg ut i alt et par tusen oppmuntringer til ukjente mennesker på gaten - kanskje jeg skulle dele ut noen av de originale lappene også i år? Har fortsatt en bunke ark liggende selv om disse lappene nesten er som antikviteter å regne i en tid der ingen lenger skriver for hånd; i tilfelle må jeg vel endre adressen, da postboksen på Blindern ikke lenger er i bruk. Men jeg er på ingen måte den eneste; en venninne med et stort hjerte fortalte meg at hun muntret opp andre ved å legge igjen håndskrevne oppmuntringer på forskjellige steder. Og det er godt å vite at også andre viderefører denne tradisjonen, noe dette er et flott eksempel på - jenta som lager disse lappene, klarer å spre livsglede til tross for at hun har det vanskelig selv; har stor respekt for mennesker som henne.

Samtidig finnes det også utallige andre måter - hva med å gå bort til et fremmed menneske på gaten som ser ut til å trenge en klem, og spørre vedkommende om han eller hun har lyst til å få en varm klem …? Hva med å innføre en daglig rutine med å hilse på en helt ukjent person og fortelle vedkommende at han/hun er et fantastisk menneske? Og tenk så hyggelig det hadde vært om alle som lånte en bok på biblioteket, kunne legge igjen en hyggelig lapp der de fortalte hva de mente om boken - så hva med å begynne å gjøre dette? Hva med å finne blogger skrevet av jenter som sliter, og legge igjen oppmuntringer der i stedet for å kaste bort tiden på selvopptatte kjendiser med 50.000 lesere; det er bloggen med to lesere i uken som verdsetter kommentarene mest - ikke den patetiske “se meg, her er jeg, se så viktig jeg er”-bloggen. Mulighetene er endeløse. Poenget er at mennesker som ønsker å avslutte livet sitt lever ikke i en annen verden på en fjern planet; de er rundt oss, vi går forbi dem på gaten uten å legge merke til dem, for den ensomme jenta med arrene etter selvskading kjemper ikke om oppmerksomhet og medfølelse; hun ønsker bare å dø.

Hva er så formålet med dette kunstprosjektet? Jeg vet ikke hvor mange som kommer til å forsøke å ta livet sitt eller begå selvmord i Norge nå i sommer, men det er flere enn man tror - sommeren er nemlig tiden da det er særlig vanskelig å være en av dem som lever i skyggene; det er neimen ikke lett å se alle parene som kysser hverandre omslynget av kjærlighetens rosenblader og folk som koser seg mens man selv opplever et helvete. Så hvorfor ikke prøve å endre samfunnet rundt oss, slik at færre avslutter livet sitt …? Men det er bare én side av dette, for mens vi som kjent lever i en narsissistisk, overfladisk kultur fylt av selfies og navlebeskuelse, handler dette prosjektet om det stikk motsatte enn å fylle Facebook med selvskryt. Antagelig kommer du aldri til å få vite hvor mye oppmuntringene dine har betydd for andre, så ikke vent på takk eller hyllest. Likevel kommer handlingene dine til å få følger og påvirke fremtiden i likhet med en stein man har kastet som lager krusninger på vannet; imorgen, neste uke, om 1, 20, 100 eller 500 år uten at du noensinne vil få vite hvor viktig oppmuntringen din har vært; la dette være et spørsmål uten svar, et mysterium man aldri vil komme til bunns i - det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Ja, hjertet ditt er viktigere enn Sommerkroppen. For hvor lykkelig blir man egentlig når jakten på drømmekroppen, drømmepartneren, drømmelivet og selveste Lykken er alt livet handler om …?

- Brian

Fantastisk hvis du ved å bry deg litt om menneskene rundt deg har lyst til å prøve å forhindre flere selvmord; ønsker deg alt godt videre, og håper du får en nydelig sommer.

Fredag 15. Mai 2015

Siste nytt fra grisebingen

Og så litt humor som antagelig kunne ha skapt full likestillingskrig i mang en gresk grisebinge; håper disse ordene kan bli tatt med et smil samt et glimt i øyet i dagens selvhøytidelige samfunn der terskelen for å bli krenket tydeligvis ikke er all verden …

“Kjære kvinner. Som den fødte mannsgrisen jeg nå er, sier det seg selv at brystkassen min er omtrent like hårete som King Kong sin, og antagelig kunne brukes i en skrekkfilm, eller som noe man skremmer ulydige tannlegepasienter med. Ikke desto mindre er jeg glødende opptatt av kvinners rettigheter, og når man tenker på at dere kan avle barn ved hjelp av kunstig befruktning uten stønningen og pesingen vår, skjønner jeg ærlig talt ikke hva dere skal med oss menn. Sannheten er at de eneste stedene hvor vi kan gjøre nytte for oss, er i vitenskapelige forsøk der man tidligere brukte hvite mus, eller i buret ved siden av orangutangene i en svensk dyrehage.”

Som du kanskje vet, skrev jeg disse minneverdige ordene ifjor som et ledd i kampen for kvinnekamp og likestilling; året før hadde jeg feiret kvinnedagen ved å skrive “Slakt Grisen!”, og fjorårets kvinnedag sørget for at kvinnene med ett fikk rikelig med penger til shopping som følge av den nye digitale valutaen KvinneEuro.

Uansett har jeg fulgt med i diskusjonen der jenter mener at “et nei er et nei”, og for å være helt oppriktig, begriper jeg ikke hvorfor man fortsetter å diskutere dette. Hvis jentene av en eller annen grunn tror at de henvender seg til siviliserte, intelligente skapninger som forstår hva man snakker om, vil jeg anbefale å samle en gruppe svorne fotballsupportere, gi dem en kasse øl og invitere dem til en kamp med favorittlagene deres der det deles ut seks røde kort. Forståelig nok kan det være lett å la seg føre bak lyset ved å høre på de tilsynelatende forståelsesfulle representantene for hankjønnet som sier at man skal “respektere kvinner bla bla bla” og tro at det likevel finnes håp også for disse fortapte individene, men enten er dette mennesker som seriøst burde vurdere en kjønnsskifteoperasjon, eller luringer som har tenkt å bruke dette som sjekketriks.

Ekte menn med en hårete brystkasse som minner om et overkjørt russisk pinnsvin, derimot - de er ikke psykologer som sitter bøyd over en kopp kaffe og høflig diskuterer likestilling; når en normal mann får øye på en naken kvinnepupp klarer han ikke å tenke på hva han burde eller ikke burde gjøre; instinktivt minnes han matfatet han hadde da han var baby og er villig til å krysse både ild og vann for å kunne sikle på puppen og oppsøke Mammas melkefabrikk på nytt. Å få en heterofil mann til å slutte å like pupper er som å få en datanerd til å slutte å like Linux.

Kort oppsummert er menn til syvende og sist enkle, dyriske skapninger som føler at de har funnet meningen med livet bare de får en steinklubbe i hånden, en ølflaske i kjeften, og i flokk kan danse nakne rundt et bål mens de hyler mot fullmånen og grafser i skrittet før de begynner å slåss.

Derfor har jeg som en del av et kunstprosjekt laget et skriftlig skjema som engler av hunkjønn kan signere hvis de tar sjansen på seksuell omgang med mannsgriser av hankjønn. Muligens kan dette være en smule uvant til å begynne med, men i en tid der skillet mellom “ja”, “tja” og “mmmmm” kan være vanskelig å tyde med mindre man er tankeleser eller en liten, grønn gris fra det ytre rom med telepatiske evner, er dette en løsning som sikrer at begge er enige om hva som er, og hva som ikke er lov; hadde Julian Assange signert noe tilsvarende før han satte i gang, hadde han ikke sittet i husarrest idag.

- - - - -

Ønsker De sex med en gris …?

Samtykke for seksuelt samkvem - vennligst fyll ut skjemaet før handlingen finner sted.

Spørsmål 1:

Ønsker De av egen, fri vilje å ha seksuelt samkvem med (sett inn mannsgrisens navn):

___________________________________________________

(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Ja
  • Nei

Hvis svaret er “Ja”, kan De gå videre til spørsmål 3. Hvis svaret er “Nei” - vennligst svar på spørsmål 2.

Spørsmål 2:

Hva er årsaken til at De ikke ønsker å ha seksuell omgang med villsvinet? Skyldes dette (vennligst stryk det som ikke passer):

  • Skitne underbukser som kunne ha skremt vettet av en grevling
  • Langt hår i nesen eller annen hårvekst
  • Overdreven interesse for norsk, engelsk, spansk eller italiensk fotball
  • Bor fortsatt hjemme hos Mamma
  • Sosial analfabet
  • Andre årsaker: ______________________________________________________

Spørsmål 3:

Er beslutningen Deres om å ha seksuelt samkvem med mannsgrisen et resultat av rus; har De drukket alkohol eller inntatt andre lovlige eller ulovlige rusmidler i løpet av de siste 24 timene?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Ja
  • Nei

Hvis svaret er “Ja” - tror De at De kommer til å angre på beslutningen Deres om De imorgen våkner opp med kuppelhue og dårlig ånde uten å kunne huske dagens hendelser? Vennligst angi hvor mye De antar at De vil angre på en skala fra 1 til 10, der 1 står for ren samvittighet og 10 kjennetegner alvorlig depresjon.

Angrenivå: ____

Spørsmål 4:

Hva slags type seksuelt samkvem ønsker De med villsvinet?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Kyssing av øvre deler av kroppen
  • Kyssing av nedre deler av kroppen
  • Onani
  • Ordinær sex front mot front
  • Oralsex
  • Analsex
  • Miljøvennlig sex ute i naturen
  • Kjøkkensex med gulrøtter og andre grønnsaker
  • Kunstersex der man skaper hvert sitt ekspresjonistiske verk
  • Likkistesex med vampyrtenner
  • Rollespill
  • Flasketuten peker på eller Nødt eller sannhet
  • Kiling med fjær
  • Nakenhet utendørs
  • Bondage
  • BDSM med eller uten bruk av pisk og håndjern
  • Trekant eller gruppesex
  • Voyeurisme
  • Andre alternativer

Har De bestemte ønsker med tanke på den seksuelle aktiviteten, kan De spesifisere dem her:
________________________________________________________________________________

________________________________________________________________________________

________________________________________________________________________________

Spørsmål 5:

I hvilken grad mener De at mannsgrisen De vil ha seksuelt samkvem med, minner om en hårete ape? Vennligst be ham om å kle seg naken, og vurder kroppsbehåringen på en skala fra 1 til 10, der 1 står for en glattbarbert kropp og 10 kjennetegner en gorilla som hører hjemme i jungelen.

Jeg gir grisen karakteren ____

Spørsmål 6:

Tror De at villsvinet er villig til å bli strippet, bundet fast og brukt som blink for bordtennisballer for å vise hvor høyt han respekterer ønskene Deres?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Ja
  • Nei

Hvis svaret på spørsmålet er “Ja” - sørg for at grisen er naken, bind ham godt fast, og ring venninnene Deres og spør om de vil spille “Slakt Grisen!”. Hvis svaret er “Nei” - vennligst forklar hvorfor De vil ha seksuelt samkvem med noen som ikke innser hvor mye lidenskap og offervilje De har gjort Dem fortjent til.

Begrunnelse: __________________________________________________________

________________________________________________________________________________

Spørsmål 7:

Hvor lang tid tror De at villsvinet De ønsker seksuelt samkvem med, vil bruke på dette før han vil se fotball og drikke øl?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Mer enn 120 minutter
  • Mellom 30 og 120 minutter
  • Over 10, men under 30 minutter
  • Under 10 minutter

Dersom svaret er “Under 10 minutter” - hvorfor risikerer De å bli gravid, og bruke de neste 18 årene av livet Deres på å oppdra et barn når ti minutters sex med en kåt gris er hele gevinsten? Vennligst forklar dette.

Begrunnelse: __________________________________________________________

________________________________________________________________________________

Spørsmål 8:

Hvis den kjønnslige akten til tross for prevensjon gjør Dem gravid - hvilket navn vil De gi ungen(e) dersom fødselen resulterer i …

  • Jente - navneforslag: _________________________________________________
  • Gutt - navneforslag: __________________________________________________
  • Tvillinger - navneforslag: ______________________________________________

Er villsvinet rede til å påta seg de økonomiske forpliktelsene 18 års barnebidrag fører med seg?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Ja
  • Nei, grisen er et rotehue som stadig må låne penger av andre

I tilfelle svaret er “Nei”, anbefales det virkelig å tenke gjennom hvorvidt villsvinet egner seg som pappa og økonomisk bidragsyter til det mulige resultatet av samleiet.

Spørsmål 9:

Har mannsgrisen De ønsker å ha seksuelt samkvem med, testet seg for SOI (seksuelt overførbare infeksjoner) i løpet av de siste 14 dagene?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Ja
  • Nei

Som kjent fører intim fysisk kontakt til at kroppen Deres blir utsatt for store mengder bakterier og mikroorganismer - og kan resultere i smitte av alvorlige sykdommer som i beste fall kan føre til at De blir sengeliggende, og i verste fall til døden. Hvilke sykdommer tror De at De risikerer å bli smittet med dersom De har seksuelt samkvem med villsvinet?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • Forkjølelse eller influensa
  • Mononukleose (kyssesyke)
  • Tuberkulose
  • Meslinger
  • Streptokokk A-bakterier (kjøttetende bakterier)
  • Humant papillomavirus (HPV)
  • Hodelus
  • Flatlus
  • Klamydia
  • Gonoré
  • Hepatitt B
  • Herpes
  • Syfilis
  • HIV/AIDS
  • Flekktyfus
  • Byllepest
  • Ebola
  • Andre dødelige eller ikke-dødelige sykdommer

(Det siste spørsmålet fylles ut etter at det seksuelle samværet har funnet sted)

Spørsmål 10:

Når De tenker tilbake på det som nettopp har funnet sted om ti år - hvor stor tror De sannsynligheten er for at De kommer til kommer til å angre på dette?
(Vennligst stryk det som ikke passer)

  • 100% sannsynlighet for anger
  • Over 90% sannsynlighet for anger fordi den seksuelle handlingen har ført til ett eller flere masete skrikerunger som snart blir storkjeftede tenåringer
  • Ingen anger fordi grisen har satt meg opp som arving i testamentet sitt

Vennligst tenk godt etter hvorvidt den seksuelle omgangen med villsvinet faktisk er fullbyrdelsen av drømmene Deres om Drømmeprinsen før De signerer dokumentet.

- - -

Det bekreftes herved at undertegnede frivillig ønsker å ha seksuelt samkvem med
(sett inn mannsgrisens navn):

___________________________________________________

___________________________ , den ____ / ____ - ________

Underskrift: __________________________________________

Villsvinet kjenner til dette dokumentets innhold, og erklærer på tro og ære at han etter å ha kledd seg naken lydig vil føye seg etter alle ønskene Deres lik et arketypisk slaktoffer fra forhistorisk tid.

Underskrift: __________________________________________

- - - - -

Samtykkeskjemaet for seksuelt samkvem kan skrives ut her.

- - - - -

Hva synes du …? Jeg skjønner at dette ved første øyekast kan virke som noe bare en supernerd som Sheldon fra “The Big Bang Theory” kunne ha funnet på, men som jeg skrev til å begynne med - hva jenter gir uttrykk for, og hva de faktisk mener, er en avansert vitenskap som får tolkningen av Dødehavsrullene til å blekne; at “ja” betyr ja og “nei” betyr nei, vet alle, men mon tro hva “mmmmm” står for? Enkelte jenters innfløkte reaksjoner kan være like vanskelige å tyde for et vesen av hankjønn som egyptiske hieroglyfer; poenget er at når man snakker til en bjeffende hund, begynner man ikke samtalen med å forklare bulldogen Oscar relativitetsteorien, og når ei jente snakker til en gutt, må hun bruke en tankegang også han kan forstå, gjerne bestående av presise uttrykk som “Spis!”, “Dekk!”, “Sex!” eller “United taper!”

I riktig gamle dager, da mannen kunne løpe rundt naken og speide etter mammuter, var Urmannens oppgaver tilpasset forståelsen hans - å jakte på middagsmaten, beskytte familien og lage barn, og selv om samfunnsforholdene har endret seg, har de fleste gutter og menn beholdt litt av forfedrenes jaktinstinkt, der man ikke skravler eller filosoferer over hva som er etisk riktig når man står ansikt til ansikt med et digert rovdyr, men simpelthen svinger steinklubben. Derimot er den “myke mannen” som hyller feminismen og oppfører seg som en kastrert puddel en ny oppfinnelse som skyldes at Kampen for tilværelsen har blitt til Kampen for bleieskift, og mens vikingene uten å nøle viftet med sverdet i tide og utide, har dagens mann mistet identiteten sin, noe de hårløse overkroppene og pornopungene vitner om. Sammenligner man Urmannens enkle, likeframme tankegang med rosabloggere på shoppingtur, skjønner man kanskje hvilke utfordringer dagens individer av hankjønn står ovenfor; sett med en manns øyne føles det som å komme hjem, og oppdage at kjøleskapet har blitt spist opp av en gjeng grønne blekkspruter fra Venus.

For når en genuin mann ser et par pupper ser han et par sexy pupper - når ei jente ser et par pupper, begynner hun å hviske og tiske til venninnen om hvor mye silikonimplantatet måttet ha kostet fordi hun er sååååå høy på pæra, noe også ei annen jente mener fordi hun har hørt bestemte rykter fra ei fjerde jente om at røya er utro med eks-en til ei femte jente, som i sin tur baksnakket ei sjette jente siden hun mente at hun er mer sexy enn ei syvende jente, som er rasende på den første jenta på grunn av noe som skjedde for tre uker siden, mens ei åttende jente er helt uenig i dette og sendte derfor en stygg melding til den femte jenta fordi hun flørtet vilt med typen til den tredje jenta uten å vite at den sjette jenta tror at hun er bifil. Er det rart en stakkars mannsgris blir forvirret …?

Hjelp mannen, og gjør det enklest mulig: Ingen sex uten skriftlig avtale.

- Brian

Fredag 8. Mai 2015

Velkommen til Pluto …!