Søndag 15. Mars 2020

Under stjernene - 15. mars 2020

Skrev om Håpets Blomsterkrans i det forrige innlegget mitt, og her er beskrivelsen av tankene mine i kunstprosjektet i kveld:

15. mars 2020:

Skyene svevde over himmelhvelvningen, men kunne også se stjernene der jeg stod på balkongen - herlighet, hvilken skjønnhet er det som finnes der ute i denne uutforskede verden der intet menneske har vært; så ufattelig mange stjerner, så mange mysterier.

Kall meg gjerne poet og drømmer, men hva er vel et liv uten følelser …? Og mens jeg så på stjernene, ønsket jeg at jeg kunne se dem sammen med den fantastiske, gode venninnen min som jeg er utrolig bekymret for i forbindelse med viruset, men som jeg nå ikke kan møte - og det er så vanvittig vondt å vite at alt det man opplever nå, kunne vært unngått dersom folk bare hadde brydd seg litt; at viruset ikke var til å spøke med, var enkelt å se når man så hva som skjedde i Kina og Italia, og når vi advarte mot det, flirte man bare av oss og kalte oss hysterikere.

Og selv når coronaviruset hadde kommet til Norge, fortsatte man å kose seg og “leve livet”; noen måtte på liv og død feste, andre måtte på konsert; loppemarked på Deichman med mye folk, fulle ungdommer sist helg i Holmenkollen - livet skulle leves og alt skulle være så moro, og det var ingen kjente personer med autoritet eller norske “kjendiser” som i de første dagene av virusutbruddet gjorde noe som helst for å få folk til å våkne, og innse at dette var noe man måtte ta på alvor så snart som overhodet mulig; hadde man gjort det, kunne man klart å stoppe viruset før det fikk spredt seg.

Likegyldighet og egoisme side om side; meg, meg, meg, og enda en gang meg.

Og se hvor vi er nå; mon tro hvor mange som må dø før dette er over …?

Men tilbake til stjernene - er som sagt bekymret for venninnen min og tårene rant tidligere idag, så det er ikke så lett å tenke på andre ting akkurat nå; på den annen side kan man ikke unngå å bli fylt av en dyp og oppriktig beundring når man tenker etter hvor stort dette er; man føler seg så uendelig liten når man står der og skuer dette praktfulle synet, denne storslåtte himmelhvelvningen, dette skimrende havet av drømmer.

Likevel er det bare én ting jeg ønsker meg nå, og det er at den gode venninnen min skal bli frisk; hun er den beste vennen jeg noen sinne har kjent.

Bli frisk, fantastiske venn.

- Brian

Fordi frykt er til for å overvinnes

Nå som coronaviruset smitter flere og flere, gatene er tomme, folk stenger seg bak låste dører, og fremtiden er helt uviss, forstår jeg godt at mange føler angst og uro. For min del har jeg forsonet meg med tanken om at jeg kanskje bare har uker eller måneder igjen å leve, noe jeg skrev om i det forrige innlegget mitt, så derfor føler jeg at det er på tide å senke skuldrene, og invitere deg til et vakkert kunstprosjekt som nå handler om å overvinne frykt.

Poenget er nemlig at det som virker så stort og skremmende sett med våre øyne - slik viruspandemien er - ikke er like stort dersom man sammenligner dette med noe større, og en grei måte å uskadeliggjøre frykt på, er å innse at det man frykter, egentlig ikke er noe å være redd for.

For la oss nå se oss selv i perspektiv; her bor vi, på denne relativt sett lille planeten, omgitt av et enormt verdensrom; et majestetisk hav av stjernekrystaller som er så stort at man umulig kan forestille seg hvor det ender og begynner, og uansett hva som enn måtte skje her på jorden - om det nå er virus, kriger, kaos eller håpløshet - kommer stjernehimmelen fortsatt til å være der rundt oss, en oase av trygghet og ro midt i en kaotisk og stressende hverdag.

Og motgangene man møter i livet ville vært mye enklere å overvinne hvis man ikke fryktet dem; i stedet for å se på meg selv som en som bor i en 2-roms leilighet i Oslo, Norge, der problemene man møter utenfor inngangsdøren er gigantisk store fordi VG også bruker store bokstaver til å beskrive dem, kunne jeg se på meg selv som en bor i dette fantastiske universet vi alle er en del av, men som tilfeldigvis er bosatt på denne vesle planeten, akkurat som jeg er bosatt i leiligheten min.

Den store fordelen ved å tenke slik og sette ting i perspektiv, er at alle de store problemene som man ellers ville bruke både tid og krefter på å frykte, blir så utrolig små når man løfter hodet og føler roen i stjernehimmelens skjønnhet; det er ingenting å frykte, ingenting å være redd for. Og det er derfor slik jeg også betrakter viruset for min egen del - for selv om jeg skulle dø som følge av dette, får det som skjer, bare skje; jeg kommer til å måtte dø en dag uansett, og til tross for at jeg en dag blir borte, kommer stjernene fortsatt til å være der og spre edelglansen sin ut over graven min.

For litt over seks år siden tok jeg fatt på et kunstprosjekt som jeg kalte Håpets Blomsterkrans, og som i det store og det hele handler om å kunne ta seg en pause fra hverdagens kaos i tre minutter fra klokken 11 over 11 om kvelden, og i stedet la tankene vandre og filosofere litt over livets mysterier; et prosjekt som jeg beskrev med disse ordene:

- - - - -

Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på.

Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod.

Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.

Her er et eksempel på hva jeg tenkte på i løpet av disse tre minuttene da jeg begynte med dette:

- - - - -

10. februar 2014:

Så noen ord om tankene mine i løpet av de tre minuttene i kveld; stod litt lenger enn til 23:14, noe som førte til at det ble mange filosofiske tanker. Også i kveld var det overskyet, himmelen var like sørgmodig som igår, og det regnet litt. Men bak alt dette stråler fortsatt stjernene, og jeg tenkte på hvor magisk tiden i bunn og grunn er; stjernelyset vi kan se en skyfri natt, er jo ingenting annet enn budbringere fra en fjern fortid - det viser hvordan stjernene så ut for lenge, lenge siden. Mens vi står her og kan betrakte dette i en helt annen tid.

Når man tenker på verden rundt oss, betyr også tiden så utrolig mye mer enn man kanskje tenker over i hverdagens kjas og mas. Hadde jeg vært født for 200 år siden, hadde dagliglivet idag fortonet seg som det reneste science fiction i mine øyne, og det samme gjelder menneskene jeg kjenner. Hadde jeg blitt født 200 år inn i fremtiden, hadde de samme, levende menneskene vært en fjern fortid for meg, og historiebøkene kunne fortelle om tiden de levde i. Dersom jeg hadde sett etter blant gamle, for lengst mosegrodde graver på kirkegårdene der ingen lenger brydde seg om å sette ut blomster, kunne jeg muligens finne gravene til vennene jeg kjenner idag - for meg ville de ha hørt til fortidens glemte tanker.

Der jeg stod ute på balkongen og så foran meg, tenkte jeg også på hvordan bygningene rundt oss kommer til å endre seg i tidens løp; der hvor det er tent små lys idag som et livstegn fra menneskene som bor der, kommer det i fremtiden til å være tomme, forfalne ruiner før man kanskje bygger noe nytt, og det samme gjelder gamle hus man kan få øye på her og der - en gang var de splitter nye, og oldemoren som så vidt klarer å komme seg frem ved hjelp av rullatoren sin, var en gang en sprudlende 12-åring som fniste og lekte med venninnene sine. Og der jeg står idag, kommer det i fremtiden til å gå mennesker jeg aldri kan lære å kjenne, mennesker som aldri vil vite at jeg levde i denne leiligheten i en tid som i deres øyne vil være en fjern fortid.

Vi er alle fanget i tiden, ingen av oss kan bestemme når vi blir født, men samtidig er det pussig å tenke på hvor heldige vi egentlig er som lever på samme tid som vennene våre - hadde vi levd i et annet århundre, hadde vi aldri blitt kjent med dem. Så mye betyr tiden; tiden vi kan prøve å forstå ved å tenke på hvor gammelt lyset fra stjernene som lyser opp himmelhvelvningen, faktisk er. Tiden, som helt tilfeldig har ført oss sammen med menneskene vi kjenner.

Uansett er jeg glad for at jeg kan skrive dette til deg nå, for hadde jeg blitt født om 200 år, hadde du vært et bilde man kunne finne i en gammel, nedstøvet bok på loftet, og hadde jeg vært født om 50 år, hadde jeg sett en gammel dame som hadde vanskeligheter med å krysse gaten; en skrøpelig, gammel dame jeg antagelig aldri hadde blitt kjent med. Så mye betyr tiden, tiden som rommer både livene våre og stillheten i stjernelysets skjønnhet.

- - - - -

Flere eksempler samt en nærmere beskrivelse av prosjektet finner du på denne siden.

Disse tre spesielle minuttene foran stjernene har jeg, så sant det lar seg gjøre, fortsatt med i løpet av disse seks årene, og siden det er så mye frykt og angst der ute på grunn av viruset, vil jeg også invitere deg og alle andre som ikke har det så bra nå til å dele stillheten med meg i løpet av disse tre små minuttene - selv om vi bor på hvert vårt sted og aldri kommer til å møte hverandre. Og skulle du ha lyst, er du velkommen til å kommentere her og fortelle hva du tenkte på akkurat denne kvelden.

For til tross for at vi ikke kan overvinne viruset i seg selv, kan vi overvinne frykten for det; frykt er til for å overvinnes, og i forhold til stjernehavet rundt oss, blir selv store problemer bitte, bitte små.

Ikke vær redd, for det er ingenting å frykte; ingenting å være redd for.

- Brian

Torsdag 12. Mars 2020

Coronaviruset: Dømt til å dø

For snart to uker siden skrev jeg innlegget Ikke vær redd, min venn, og i løpet av de to korte ukene har situasjonen eskalert voldsomt her i Norge, slik at de som hadde litt angst den gang, nå antagelig er mer eller mindre livredde. Folk hamstrer varer i butikkene etter beste evne, og den utviklingen jeg adverte mot - kampen for den sterkestes rett - begynner dessverre å gjøre seg gjeldende; det er alles kamp mot alle, og den som kommer først i køen, river til seg de siste rullene med toalettpapir.

Hvorfor er vi kommet dit vi er nå? Hvorfor reagerte man ikke fra politisk hold og stengte grensene tidligere, mens det fremdeles var tid? Hvorfor måtte folk på liv og død reise på ferie når man så hvor farlig utbruddet var i Kina, og være ultrasosiale etter at de hadde kommet hjem? Hvorfor fortalte man øyelegen på Ullevål at han kunne gå på jobb selv om han mistenkte at han var syk? Hvorfor ble stemmene til de som tok dette på alvor druknet og hånet av folk som absolutt ville bagatellisere viruset, og “leve livet” som om ingenting var hendt, slik som ungdommene som drakk seg dritings i Holmenkollen forrige helg …?

Det er så mange “hvorfor” at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men det som er sikkert, er at man ser resultatet av dette nå, og i og med at man vil spre smitten utover i tid, noe man ser i den seneste risikorapporten der man regner med at rundt 2,2 millioner - 42% av befolkningen - vil bli smittet i løpet av året. Når man leser om friske og sunne folk som beskriver coronaviruset som å være i helvete, kan man forestille seg hvordan dette vil kunne oppleves av noen som ikke er fullt så frisk og sunn. Det vil simpelthen bety døden for mange, altfor mange.

For min del er helsen min ikke den beste etter en bilulykke jeg hadde da jeg var barn, og hvis jeg får viruset, vet jeg at kroppen min med stor sannsynlighet ikke vil være sterk nok til å vinne denne kampen, slik at jeg kommer til å dø; hverdagen er allerede tung nok, selv uten coronavirus. Uten at det finnes noe som kan hindre dette; ingen vidundermedisin, ingen vaksine. En trist tanke, men det som nesten er litt paradoksalt, er hvor lite det er som skal til; hadde aldri sett for meg at noe så prosaisk som det å holde et lommetørkle på feil måte, eller uforskyldt ta på en gjenstand skulle være det som kunne bety forskjellen på liv og død for min del; å måtte ta farvel med vennene mine, å aldri få oppleve sommeren; å aldri mer få se stjernehimmelens prakt.

Så jeg kommer til å dø. Kanskje om noen uker, kanskje har jeg fortsatt noen måneder igjen å leve slik at jeg kan få med meg denne sommeren. Høsten tør jeg ikke å håpe på. Og selv om jeg mot alle odds skulle klare å ikke bli smittet av viruset i løpet av det kommende året, venter døden der i det fjerne; kanskje neste år, kanskje om 5 år; kanskje om 10 - uansett kommer jeg ikke til å slippe unna; en dag kommer jeg til å dø, samme hva jeg enn gjør. Hvorfor da være redd, når dette er en skjebne som er en del av livet mitt, på samme måte som hodet og hendene henger sammen med resten av kroppen …?

I øyeblikket jeg ble født, begynte en usynlig klokke å tikke ned tiden jeg hadde igjen å leve, og disse årene jeg har levd her på denne kloden, har ikke alltid vært like snille mot meg; likevel sier jeg tusen takk for at jeg har fått denne unike gaven som består av tid til å leve - samtidig må jeg kunne akseptere at denne tiden ikke er uendelig, og at den usynlige klokken som tikker ned tiden jeg har igjen, en dag vil komme til sluttpunktet, og det ikke vil være mer tid igjen.

Rart å tenke på at mange tror at livet handler om å oppnå rikdom eller berømmelse, gjerne sammen med mest mulig nytelse, mens det virkelig verdifulle - tiden - er noe man tar som en selvfølge, og gjør ofte banale ting for å få tiden til å gå. Men det er først når man ligger der og vet at man kanskje bare har uker eller dager igjen å leve at man innser tidens verdi; selv den aller, aller rikeste ville ha vært villig til å ofre hele formuen sin for å kunne utsette døden med litt tid. Så uendelig dyrebar er tiden, og så lite pris setter vi på den i forhold til det den faktisk er verdt.

Ja, døden er en del av livet, og til tross for at den ikke er behagelig å tenke på, er den ikke noe å frykte; i bunn og grunn skiller ikke døden seg så mye fra en time hos tannlegen - det er ikke noe man gleder seg til, men vil man ha tenner i stedet for et gebiss på nattbordet, er det bare noe man må gjennom; vil man leve, må man også akseptere at livet man har fått i gave, en dag vil ta slutt. Uten at det er noen grunn til å være redd; det man derimot burde være redd for, er å ikke sette pris på tiden som fortsatt er der; livet er altfor verdifullt til å sløses bort på å være redd.

Derfor kommer jeg til å være her så lenge jeg kan og håpe at det på mirakuløst vis kan dukke opp noe som kan stoppe spredningen av viruset, men hvis tallene i risikorapporten slår til, har jeg 58% sjanse for å ikke bli smittet og overleve dette året, og 42% sjanse for å stryke med. Temmelig dårlige odds, spør du meg.

Men ikke tenk på meg nå, for jeg er bare et lite menneske som verden kan klare seg uten. Tenk i stedet på alle de fantastiske menneskene som er der ute; eldre folk som ikke lenger er unge, men som andre kunne ha mye å lære av; tenk på alle de svake og syke som ikke kan løpe maraton, men som definitivt er flotte, uerstattelige mennesker; tenk på alle dem som kommer til å dø i fryktelige smerter som følge av dette.

Det var så lite som skulle til for å hindre denne katastrofen, men likevel ble det ikke gjort.

Selv om jeg bare er den jeg er, et lite menneske som ikke legger vekt på titler eller store ord, hadde det likevel vært koselig å kunne føle solstrålenes varme neste sommer, en sommer både jeg og mange andre antagelig aldri kommer til å få oppleve.

- Brian

Tirsdag 3. Mars 2020

Coronaviruset: Hygienetips for den paranoide

I ekstraordinære situasjoner er det lov å være litt paranoid når man føler angst og uro, så her er noen praktiske tips som kan holde coronaviruset unna selv om man ikke har fått kjøpt munnbind eller Antibac; så smittsomt som viruset er, er dette ingen normal situasjon, og skal man kunne holde det på en armlengdes avstand, må man akseptere at man lever i en unntakstilstand og derfor er nødt til å ta visse forholdsregler.

1. Ting man rører ved med hendene, kan man dele i to grupper: Sikre og usikre ting. De sikre tingene er ting som er antatt virusfrie og som man kan ha et normalt forhold til, mens de usikre tingene kan ha overflatesmitte, og bør derfor behandles med forsiktighet - når man åpner man en dør, støtter seg til et rekkverk eller tar i en annen gjenstand som hundrevis eller tusenvis av andre har tatt på, bør man helst ikke gjøre det uten hansker. Alternativt behøver man ikke å bruke hansker hvis man vasker eller renser hendene rett etterpå, uten å røre ved andre ting.

2. Under hanskene kan man eventuelt ha engangshansker, slik at man har to lag beskyttelse, også når man tar av ytterhanskene.

3. Skal man tørke eller pusse nesen, tar man av ytterhanskene uten at de kommer borti hendene; nesen kan tørkes ved å bruke kjøkkenpapir - da dette er tykkere enn papirlommetørklær - pent brettet sammen og som fungerer utmerket som lommetørkle, og som kastes etter bruk.

4. Både handlekurver og vogner i dagligvarebutikkene har som regel ikke blitt vasket på lenge. Skal man bare handle et mindre antall varer, kan man holde dem under armen; handler man mer, kan man putte varene i en egen pose som man senere tar varene ut fra - men det kan være en fordel å si ifra til betjeningen først slik at man ikke blir mistenkt for tyveri.

5. I disse virustider bruker man ikke gjenbruksposer, men engangsposer som man kaster når man har kommet hjem - eksempelvis blå resirkuleringsposer.

6. Bruk aldri en oppskjærsmaskin til å kutte opp brødet i butikken, da de som regel aldri vaskes; skjær opp brødet hjemme. Brødet beholder man i brødpapiret, og legger det i en eller to plastposer.

7. Unngå å kjøpe brød som står oppstilt loddrett, da hvem som helst kan ha hostet på det.

8. Smågodt i løsvekt er heller ikke så lurt; de fargerike plastskuffene blir sjeldent vasket, heller ikke når de faller på gulvet eller tas på med skitne hender. Kjøp enten godteri i pose, eller ha et lite sjokoladelager liggende hjemme.

9. Går man forbi en person som tydelig er syk og hoster uhemmet, kan man holde pusten en stund og fjerne seg fra vedkommende. Personen er sikkert et veldig interessant menneske, men er vedkommende forkjølet, har influensa eller coronavirus, burde vedkommende holde seg innedørs uten å smitte andre.

10. Mobiltelefonen er en bakteribombe - helst la den ligge igjen hjemme; det er liten sjanse for at verden går under i mellomtiden. Eventuelt kan man bruke engangshansker når man tar på den.

11. Trikk og buss bør man unngå dersom det er mulig - sett av litt mer tid, og bruk føttene, eller sykkelen, i stedet.

12. Unngå større folkemengder, og vent med å delta i arrangementer med mange mennesker til viruset har gitt seg; litt underholdning er ikke verdt det å måtte holde seg i karantene, og eventuelt bli alvorlig syk.

13. Det samme med større kjøpe- eller trimsentre; vent med storhandelen til dette er over.

14. En spasertur eller løpetur i friluft er alltid sunt; mosjoner så mye du vil, men gjør det utendørs eller hjemme.

15. Vent med utenlandsferieturen til senere; da kan du kose deg uten å risikere å havne i karantene i et fremmed land.

16. Når man er hjemme, vasker man hendene før man spiser, og etter å ha tatt på ting som ikke er sikre; coronaviruset kan overleve i opptil tre dager på overflater. En runde med vaskekluten skader heller ikke av og til; 9 deler vann og 1 del klor tar knekken på det meste.

17. Det finnes utallige morsomme hobbyer man kan ta seg til i disse virustider uten å måtte kjede seg - til tross for at det sosiale livet blir noe begrenset.

18. Man blir ikke syk av å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge, så hvorfor ikke bruke telefonen slik man gjorde i gamle dager - før folk begynte å kommunisere med hverandre ved å stirre på en skjerm.

19. Hva andre måtte mene om deg, er knekkende likegyldig; det er viktigere å holde seg frisk uten å spre smitten videre, enn å måtte betale en høy pris for ikke å gjøre det.

20. Ta viruset seriøst, men uten å la frykten ta over; skulle man likevel bli smittet til tross for at man har prøvd å unngå dette, er det bare å akseptere at det som skjer, det skjer - det som er viktigst, er at man har forsøkt å gjøre sitt beste. Hadde alle gjort det, hadde vi ikke vært i situasjonen vi er i nå.

Oppdatering - 2 nye hygienetips:

21. Bruke spissen av en penn med lokket på til å taste inn PIN-kode i stedet for å bruke fingrene.

22. Legge en kort remse med toalettpapir (eventuelt rullet sammen til en rull) over dørhåndtak eller andre ting man ikke er helt sikker på, remsen kan man bytte ut så ofte man vil; dette er mer praktisk enn å vaske ting gang på gang. Har en i oppgangen i karantene, så dørvrideren til utgangsdøren tar jeg ikke sjansen på å røre selv med hansker, slik at jeg alltid legger toalettpapiret rundt vrideren før jeg åpner døren.

- Brian

P.S.: Er enig i at enkelte av disse punktene muligens kan virke noe overdrevne for utenforstående, men hvis alternativet er at smitten sprer seg videre slik at noen får alvorlige komplikasjoner eller fører til dødsfall, kan man spørre seg om det kanskje ikke er best å være litt ekstra forsiktig likevel. Eksempelvis dør en del mennesker av vanlig influensa, men ville disse menneskene ha blitt smittet om det ikke hadde vært for alle heltene som absolutt må på jobben eller skolen selv om de er syke og klarer å smitte et dusin andre …? D.S.

P.S.S.: Det er fortsatt mange som ikke forstår alvoret i situasjonen; kanskje dette innlegget kan få dem til å tenke litt etter: Coronaviruset: Tid for samhold, ikke egoisme D.S.S.

Mandag 2. Mars 2020

Virus til salgs

For å unngå smitte har folk blitt rådet til å vaske hendene, men hva hjelper vel det når man kan få i seg både coronaviruset og diverse andre ting i maten man spiser …?

Kort fortalt har mange dagligvarebutikker satt opp en oppskjærsmaskin der man kan skjære opp brødet man kjøper i skiver. Et tilsynelatende god idé; å ta frem en kniv hjemme må jo være utrolig krevende og slitsomt i disse dager da alt skal automatiseres. Så er spørsmålet: Hvor ofte tror du disse maskinene faktisk blir rengjort bortsett fra å feie bort gamle brødsmuler på slutten av dagen?

For la oss nå tenke oss at det kommer en person inn i butikken som er syk, enten som følge av forkjølelse, vanlig influensa eller corona. Og vedkommende går så bort til den praktiske oppskjærsmaskinen og hoster eller nyser litt, slik at de som bruker maskinen senere, i tillegg til brødskivene også får et virus med på kjøpet som bonus; coronaviruset kan overleve i opptil ni dager på en overflate, ifølge Live Science:

How long can the new coronavirus last on surfaces?
Some coronaviruses can linger on surfaces for up to 9 days.
[…]
But how long can the new coronavirus linger on surfaces, anyway? The short answer is, we don’t know. But if this new coronavirus resembles other human coronaviruses, such as its “cousins” that cause SARS and MERS, it can stay on surfaces — such as metal, glass or plastic — for as long as nine days, according to a new study. (In comparison, flu viruses can last on surfaces for only about 48 hours.)

Vil ikke henge ut noen slik at jeg ikke skal komme med konkrete butikknavn, men kan røpe at den eneste butikken som faktisk har en rengjøringsprosedyre av butikkene jeg spurte etter virusutbruddet i Kina, er en Coop-butikk. Resten lar oppskjærsmaskinene stå uvasket i ubestemt tid, eller vet ikke om de overhodet blir vasket. Forhåpentligvis har de begynt med det etter at jeg har sagt ifra, men jeg lover ingenting; da jeg nevnte dette på et tidligere tidspunkt, så man nesten på meg som om jeg hadde kommet dalende i et romskip fra Neptun. Slik at et forsiktig råd fra meg er å skjære opp brødet i litt rensligere omgivelser hjemme, for uansett hvor god håndhygiene man enn måtte ha, hjelper det fint lite hvis man får virus servert i brødet man spiser til frokost.

En annen ting er butikker som setter opp brødet loddrett for å spare plass. Greit nok. Men igjen - det kommer en person som er syk, og hoster eller nyser i nærheten av brødene. Aaaaatsjooo, så har man i et nys eller hark spredd dråpesmitte i kveldsmaten til et par dusin andre husholdninger; dette lover godt når man skal stoppe spredningen av coronaviruset. Og selv om man ikke nødvendigvis får i seg virus, er det ikke alle som setter like stor pris på å få flass eller andre personlige gjenstander i brødet man spiser. Har sagt ifra der jeg har sett dette, men uten synlig resultat hittil.

Videre har man hyllene der man kan kjøpe smågodt i løsvekt, med fargerike plastskuffer som ikke har blitt vasket på en stund, faller på bakken når ungene mister dem, plukkes opp igjen og brukes som om ingenting har skjedd, før det søte barnet peller seg i nesa og legger igjen busemannen som en gave til nestemann som bruker plastskuffen til å fylle posen med sjokolade. God appetitt.

Avslutningsvis har man handlekurvene, som enkelte steder gir inntrykk av å ikke ha sett såpe og vann siden napoleonskrigene. Hva man kan finne der av både døde og levende mikroorganismer, er det kanskje like greit å ikke vite.

Så hvis målet er å stoppe spredningen av coronaviruset i Norge med dagens rutiner i flere av dagligvarebutikkene - men vel og merke ikke alle, da noen tar hygienen mer på alvor enn andre - er det dessverre bare å kondolere.

- Brian

Søndag 1. Mars 2020

Coronaviruset: Tid for samhold, ikke egoisme

Som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt, er det når faren truer at får man øye på det verste - og det beste - i menneskenaturen, og folk viser sitt sanne jeg. Derfor er det direkte skremmende å se enkelte reaksjoner på dette viruset; man får nesten assosiasjoner til en viss politisk ideologi fra 1930-årene.

Et anonymt innlegg publisert i Kvinneguidens forum om morgenen 28. februar som nå er blitt slettet, hadde tittelen “Mennesker jævla hodeløse høns!”, med denne spontane teksten:

Hadde ikke gjort noe om flere døde. De som kaster bort ressursene til helsevesenet nå bare pga eget hysteri.

I innlegget Jeg er redd! Ikke for coronsviruset, men for folk fant jeg denne oppriktige kommentaren, som senere også er blitt slettet av moderator, men her sier man det rett ut:

Synes egentlig de bare kan dø. Så er vi kvitt dem

Ja, så er vi kvitt dem. Men hvis du tror at dette bare er noen få, ekstreme eksempler på hva man gir uttrykk for i dagens situasjon i et samfunn som oser av toleranse og medmenneskelighet, i alle fall på overflaten, må jeg dessverre skuffe deg - for gang på gang finner man mer moderate kommentarer som i bunn og grunn gir gjenklang av det samme menneskesynet, nemlig at dette viruset ikke er verdt oppmerksomheten det får, da de som risikerer å dø av det, bare er syke gamlinger som ville ha strøket med uansett. Pføy - hva skal man med den slags; slike folk er jo bare i veien.

Greit nok - ingen lever evig og vi skal alle dø, men fortjener selv ikke et sykt eller gammelt menneske å leve noen år til, eller er vi kommet dit hen at disse menneskene ikke lenger betyr noe som helst, og bare kan dø uten videre? At det ikke spiller noen rolle at andre kan få komplikasjoner av viruset, så lenge jeg får leve videre? Hva pokker gjør egentlig coronaviruset med oss, nå som vi har en fare mot vår egen velferd stående rett utenfor inngangsdøren vår …?

Videre har man de likegyldige som flirer av hele situasjonen, og oppfatter den som grunnløst hysteri - og følgelig mener å ha full rett til å fortsette livet som før; i verste fall risikerer man noen dager med lette, influensalignende symptomer. Pytt, pytt. La oss reise på ferie til den andre siden av kloden, og kose oss. Pytt, pytt.

Igjen ser man den fantastiske “meg, meg, meg, og enda mer meg”-tankegangen, for det man ser fullstendig bort fra her, er at så lenge man er smittebærer, sprer man smitten videre, og for dem som har svekket helse fra før av, blir dette et spørsmål om liv og død: Det finnes faktisk mennesker der ute som gjerne vil leve, men som kan få forkortet livet sitt på grunn av tåpelig egoisme; en bestemor, en bestefar, en diabetiker; ei jente med hjerteproblemer - bør man ikke ta litt hensyn også til dem …?

Poenget er at skal man for alvor få bukt med viruset, er det beklageligvis verken tid eller sted for å glane på sitt eget speilbilde og la resten av verden tilpasse seg ens egne ønsker om hvordan livet kan bli mest mulig behagelig, men dette er simpelthen krig mot en liten, men svært så aggressiv motstander som allerede har tatt flere tusen menneskeliv, og skal man kunne vinne denne krigen, kan man bare gjøre det med samhold, ikke egoisme; “meg, meg, meg, og enda mer meg”-tankegangen kan man spare til roligere tider når dette er over.

Etter alle tabbene som er begått hittil, er det blodig alvor for dem som er i risikosonen for å få komplikasjoner av viruset - dette er ingen spøk man kan feie under teppet ved å late som om problemet ikke eksisterer: Coronaviruset er i Norge her og nå, og frem til man finner en vaksine, burde det etter min mening være en - unnskyld uttrykket - fordømt plikt å hjelpe til slik at færrest mulig dør av dette.

Vi kan takke all reisingen hit og dit for at viruset har spredd seg så raskt; skal man reise, gjør man det kun hvis det er ytterst nødvendig - feriereisen til Kina kan man vente med til dette er over. Å ha et beredskapslager hjemme er greit, men hamstring av varer som man selger til blodpris på bruktmarkedet er helt forkastelig; man skal dele overskuddet av det man har med vennene sine da det er det ekte vennskap handler om.

Hadde man visst bedre i 1918, og tatt opp kampen mot spanskesyken da den først dukket opp, kunne man forhindret at mellom 40 og 100 millioner døde, og det samme gjelder dagens situasjon; dersom viruset får spre seg uhemmet uten at folk tar hensyn til smittefaren, er det ikke umulig at det muterer et sted på veien, og at de som idag ler av dette, kan få likegyldigheten sin midt i fleisen når de selv risikerer å stryke med: Et aggressivt virus er og forblir et aggressivt virus, og skal man få dette under kontroll, må man brette opp ermene, og bidra til at dette ikke ender i vårt århundres store katastrofe.

Situasjonen er rett og slett så alvorlig at nå er det tid for samhold og gjensidig solidaritet, ikke egoisme.

- Brian

P.S.: Siden det etter alt å dømme finnes mange der ute som har fått angst for viruset, kan man på egen hånd muntre dem opp; alternativt kan kanskje det forrige innlegget mitt - Ikke vær redd, min venn - være til hjelp; man må ta dette på alvor, men uten å la frykten ta overhånd. D.S.

Fredag 28. Februar 2020

Ikke vær redd, min venn

Likevel forstår jeg deg godt hvis skulle være det, da det iblant dukker opp uventede ting som river i stykker den behagelige illusjonen om at vi lever i en trygg verden, slik coronaviruset har gjort nå som det har kommet til Norge. Derfor er det helt naturlig at man føler at ikke alt er som det skal være, noe som kan være særlig ille for mennesker som sliter med angst fra før - så jeg skal prøve å komme med noen oppmuntrende ord, ikke ved å flire av dette og bagatellisere situasjonen slik enkelte fortsatt gjør, men ved å se realitetene i øynene uten å være redd; frykt er til for å overvinnes.

På den annen side skal jeg ærlig innrømme at jeg innerst inne er livredd for at konsekvensene av viruset kan bli at en eller begge foreldrene mine får komplikasjoner og dør som følge av dette, og det som hadde vært mest skremmende, var dersom det var jeg som smittet dem - så ja, jeg er definitivt livredd for å bli en smittebærer som sprer viruset videre.

Men hva meg selv angår, ser jeg ingen mening i å bruke dyrebar tid på å være redd for min egen del; poenget er at fra det magiske øyeblikket da vi ser dagens lys begynner også nedtellingen mot øyeblikket da livet vil ta slutt - den tilsynelatende endeløse tiden vi har til rådighet, er en gave det gjelder å bruke mens man fortsatt kan; tiden livet vårt består av er i bunn og grunn av et stort, men ikke uendelig, antall sekunder, og hvert eneste sekund man kaster bort på å være redd, er et bortkastet sekund.

Ikke vær redd, min venn - livet er ikke noe å frykte, selv om det ikke er rart at nyfødte babyer begynner å hyle når de møter en ny og ukjent verden som er fullstendig annerledes enn livet de er vant til i Mammas trygge mage; det føles alltid skremmende å møte noe nytt og helt ukjent. Overgangen fra en baby i magen til en baby utenfor magen er likevel noe vi alle har vært gjennom til tross for at vi ikke husker det, og klarte du denne utfordringen, klarer du også resten.

Vet ikke om du har sett en av de mange filmene som er blitt laget om Titanic, men spør du meg, kan forliset av det gigantiske skipet sammenlignes med møtet med coronaviruset; da man traff isfjellet, virket det til å begynne med som en bagatell - dette skipet kunne jo overhodet ikke synke. Og de som flirte av denne totalt usannsynlige muligheten, måtte bite i seg ordene tre timer senere; at noe er stort og mektig, betyr ikke at det ikke kan gå til grunne.

Hittil har det ikke vært måte på hvor mange ganger avisene har belært oss hvor lykkelige vi er som lever i verdens beste og mest fantastiske land - VG klarte å smelle til med overskriften “JA, VI ER SÅ LYKKELIGE” en junidag i 2012. Det var den dagen ei 22-årig jente som hadde tatt livet sitt etter å fullstendig ha blitt sviktet av helsevesenet, ble begravet.

Slik at alle vi som kjenner til hvordan det står i de mørke og vonde skyggene som finnes også her i landet, har et noe mer nyansert bilde av tilværelsen. Og så kommer øyeblikket da det stolte skipet Titanic Norge møter isfjellet sitt: Coronaviruset. Tidligere lo mange av noe man trodde bare skjedde langt, langt borte i Kina, og de såkalte ekspertene bagatelliserte faren; epidemi-forsker ved Oslo Met Svenn-Erik Mamelund konstanterte at wuhan-viruset er trolig mindre farlig enn influensa, mens professor i mikrobiologi, Ørjan Olsvik, tok for seg vinnersjansene i pengespill:
- Det er større sjanse for å vinne i lotto tre uker på rad, enn at noen av turistene som er her kan smitte oss.

Da man i sin tid gikk verdens undergang i møte med fugle- og svineinfluensaen, tok jeg opplegget med knusende ro, men det som virket skremmende med nettopp dette viruset, var hvordan Kina reagerte; når et så stort og mektig land setter 60 millioner innbyggere i karantene uten å bry seg om de økonomiske konsekvensene dette vil få, må de vite noe som ikke vi vet - man gjør ikke dette uten grunn. Samtidig virket det som om resten av verden trakk på skuldrene, og lot livet gå sin vante gang; man reiste med fly og koste seg, og her hjemme la man stor vekt på at dette var noe som ikke angikk oss; faktisk.no slo bestemt fast at det at viruset hadde kommet til Norge var falske nyheter. Uten å tenke på at dette kunne være en realitet om mindre enn 30 dager, og at man kanskje kunne være litt forsiktig for sikkerhetens skyld. Hadde man tatt dette seriøst på et tidligere tidspunkt da man med stor pondus bagatelliserte dette, hadde man unngått situasjonen vi har idag.

Uansett er vi kommet der vi er, og coronaviruset er i Norge. Hva gjør vi? Hva gjorde passasjerene på Titanic …? Når faren truer får man øye på det verste - og det beste - i menneskenaturen, og folk viser sitt sanne jeg; mens en del av dem som reiste med Titanic, gjorde sitt beste for å kun berge seg selv, tenkte andre på å redde andre, og når man ser tilbake, er det idealistene, ikke egoistene, man minnes; kampen for overlevelse er ikke synonymt med lykke. De som overlevde forliset, møtte først 1. verdenskrig, så børskrakket i 1929, deretter 2. verdenskrig noen år senere, og for noen ble sorgen for stor; Jack Thayer, som overlevde Titanic 17 år gammel, begikk selvmord i 1945 etter å ha mistet sønnen sin i løpet av krigen.

Som sagt er frykt til for å overvinnes. Men når panikken sprer seg og folk begynner å kjempe for livet for å få tak i den siste pakningen med doruller før hyllene blir tomme; når kampen for den sterkestes rett slår ut i full blomst, er man tilbake på steinalderstadiet der man klubbet hverandre ned for å få tak i middagen. Det tilsynelatende verste som kan skje om coronaviruset rammer meg, er at jeg dør. Og hva så …? En dag er dette livet over uansett hvor mye man enn vil sikre seg; er det ikke virus, så kan det være en murstein i hodet, en bilulykke eller en kreftsykdom; en dag må jeg ta farvel med vennene mine og alt livet mitt består av, og man kan slå fast at den dagen kommer samme hvor mange skuddsikre vester man enn kjøper. Trist, men slik er nå livet; man lever - og man dør.

Det som jeg derimot føler hadde vært mye verre for min del, er om jeg ufrivillig hadde smittet andre slik at de døde - og det som hadde vært enda verre, var om jeg ble en som med nebb og klør kjempet for mitt eget ego; livet mitt kommer ikke til å vare evig, og det er bedre å være et lite menneske som bruker tiden skjebnen har gitt meg i gave på en fornuftig måte enn å være et stort menneske som misbruker den; jeg er livredd for å bli smittebærer slik at jeg tar mine forholdsregler for å ikke bli smittet selv, men hvert eneste sekund av livet man bruker for å være redd, er - som tidligere nevnt - et bortkastet sekund.

Naturligvis tar jeg viruset seriøst, men ikke pokker om jeg skal frykte det i tillegg.

Ikke vær redd, min venn, for du er ikke alene om å være redd; det er flere av oss som ikke har det så godt nå, og hvis man sitter der med hver sin angst, blir det bare mer angst ut av dette; nå er det tid for samhold, ikke for egoisme - for det er menneskets egoisme som har ført oss dit vi er; da Li Wenliang sa ifra om viruset, ble han truet til å tie stille. Og så kan man takke dem som på liv og død absolutt må reise jorden rundt for å realisere seg selv; uten den hersens globalismen hadde spredningen foregått mye saktere, slik at man kunne tatt rotta på viruset før det fikk spredt seg verden over.

Men en vaksine er muligens allerede på vei; vi får håpe på det beste, men være realistiske nok til å innse fakta.

Så ikke vær redd, min venn, for frykt er til for å overvinnes; det er en mening med at du er til, og er det meningen at du skal fortsette å leve, eksisterer ikke viruset som kan hindre deg i dette.

Du er mye sterkere enn du er klar over.

- Brian

Mandag 23. Desember 2019

Til deg som skrev jentapabroen.blogg.no

Trist at jeg ikke lenger kan skrive oppmuntringer til deg nå som bloggen din forsvant sammen med resten av det gamle blogg.no, men sangen jeg lovet å lage til deg, har jeg forlengst begynt på, skjønt dette bare er en uferdig prøveversjon - uansett:
Her er sangen din [11.6 MB] (61 nedlastinger).

Er lei meg for at jeg ikke har skrevet dette tidligere, men har en ørlite håp om at du fortsatt er her iblant så du kan lese dette, og skriv gjerne noen ord slik at jeg vet hvordan det går med deg.

Skulle oppriktig ønske alt ordnet seg for den fantastiske jenta som du er, glem aldri hvor uendelig mye du betyr for verden rundt deg, og sender mange gode tanker nå i juletiden. :)

- Brian

Søndag 15. Oktober 2017

Sanger til gode venner

Kristins Melodi [11.04 MB] (177 nedlastinger)

Idas sang [10.82 MB] (211 nedlastinger)

Ny sang 04.11.2017 [2.85 MB] (145 nedlastinger)

Opus 3 - demo 22.06.2019 [19.19 MB] (86 nedlastinger)

Opus 3 (arrangert av Finn) - demo 21.08.2019 [5.83 MB] (70 nedlastinger)

Julesang - demo 18.08.2019 [8.13 MB] (73 nedlastinger)

Tirsdag 26. September 2017

Naboer og spøkelser

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian