Søndag 19. April 2020

Virus er gøy

Til tross for at hverdagen ikke er så lett nå, kan det være greit å gi livets alvor et lite pusterom, og tenke på at det før virusets tid også fantes noe som het livsglede - så her er et gjensyn med de tre små englebarna, og deres syn på svensker, hamstring av toalettpapir og hytteturer …

Virus er gøy

Virus er gøy, men det er mye morsommere å leke Brannbil, for da skjer det så mye. Sist vi lekte Brannbil, la vi frimerkesamlingen til Pappa på den store sengen til Mamma og Pappa, og så lekte vi med en laiter som Pappa hadde gjemt for at vi ikke skulle finne den. Så kom det tre veldig store, røde brannbiler, men Mamma begynte å kjefte på meg, og spurte om jeg ville ta livet av henne. Jeg sa ja for da kunne vi leke Begravelse, men så ble Mamma rasende helt uten grunn, så jeg måtte gå og legge meg uten kveldsmat. Og det er ingen spøk å gå sulten til sengs når man er fem år gammel.

Lillebror var dum, så Line ville leke Munnbind. Vi stappet en av sokkene til Hanne i munnen på ham og holdt ham fast mens vi kilte ham. Så begynte Lillebror å skifte farge. Først ble han rød, så ble han lilla, og så begynte han å bli blå, men da sa jeg stans, for Mamma ville kanskje bli sint hvis Lillebror så ut som en blå smurf. Jeg tror ikke Mamma liker smurfer. Hun likte iallfall ikke den smurfen jeg mistet i middagsgryta da sjefen hennes kom på besøk, så skrek han AU og sa han hadde brukket en tann, og jeg klappet i hendene og ropte hurra for han hadde funnet smurfen, men Mamma ble helt hysterisk og sa at hun ville gi meg bort på finndoteno.

La oss leke virus, foreslo Line. Slik som de voksne. Vi var enige. Virus er gøy. Men noen måtte være dum svenske, og det var Hanne, som er barnslig fordi hun bare er fire år. Hva gjør en dum svenske, spurte Hanne. Line som hadde hørt de voksne snakke om dumme svensker, forklarte at hun skulle leve som normalt og kysse og klemme bamsene. Så du smitter dem med viruset og så dør de og kommer til elvete der de skal brenne i evigheten sild.

Hanne begynte å gråte. Jammen, bamser er så søte og jeg vil ikke at de skal brenne i masse sild fordi sild smaker vondt. Det må du, sa Line, for det sier bestemor og det er det dumme svensker gjør. Jeg vil ikke, gråt Line. Du er dum som en salamipølse. Og kosebamsen din er brun som en eger, sa Line. Og barbiedukka di ser ut som en ore, ropte Hanne og viste tunga, så lugget Line Hanne og Hanne prøvde å spise fingeren til Line, og så begynte de å slåss.

Etterpå, da de var blitt venner igjen, kom Lillebror og spurte om han kunne være med å leke. Voksne er innmari dumme, men Lillebror er enda dummere. Da må du være dum svenske, sa Line. Lillebror ville ikke, men vi fortalte ham at hvis han ikke var dum svenske, skulle vi leke Begravelse og grave ham ned i hagen der han skulle ligge i tusen år. Det syntes Lillebror var altfor lenge, så han ble dum svenske og begynte å klemme bamsene for å smitte dem.

Først måtte vi hamstre toalettpapir. Vi tok alt toalettpapiret vi fant i huset, og samlet det sammen. Men hvordan hamstre toalettpapir? Det må ha noe med hamstre å gjøre, mente Line. Storesøsteren hennes har en hamster, men den får vi ikke lov til å leke med etter at vi lekte Gjemsel, og bestemoren til Line hylte som en gris da hun skulle bade og fant hamstren i badekaret.

Vi kan legge toalettpapiret på gaten, foreslo Hanne. Hvorfor det, spurte Line. Fordi det bor hamstre der, sa Hanne. Og de stakkars, søte hamstrene som ikke har noe hus å bo i blir sikkert veldig glade hvis de får masse toalettpapir. Tror du det, spurte Line. Ja, sa Hanne, og smilte. Mamma kaller dem rotter. Vi rullet ut toalettpapiret på gaten, og da vi kom hjem, hørte vi Pappa brøle. HVOR I HULESTE ER DET BLITT AV TOALETTPAPIRET? MAN KAN JO IKKE ENGANG GÅ PÅ DASS I DETTE GALEHUSET. Voksne er dumme som kjøttkaker.

Jeg skulle i ka rantene, og Line skulle holde sosial distanse ved å se sint ut, for det gjør de voksne. Lillebror var blitt lei av å klemme bamsene, så han pelte seg i nesa, og ville leke Indianer og hvit rasist, men Line forklarte ham at dumme svensker koste seg med dumheten sin, og at han ville smitte alle bamser i hele verden hvis han sluttet å være dum. Lillebror prøvde å rope på Mamma, men vi stappet en sokk i munnen på ham, og låste ham i klesskapet der han skulle være dum kineser.

Jeg er voksen, sa Hanne. Så jeg MÅ dra til hytta. Hun ville krabbe under bordet som vi hadde bestemt skulle være hytte, men da skrek Line NEI, DET ER FORBUDT og viftet med armene. Hvorfor ikke, spurte Hanne. For da er du ene goist. Men goister drar også til hytta, protesterte Hanne. Alle som drar til hytta er ene goister, sa Line. Det er derfor de ikke kan dra dit. Hanne prøvde å krabbe til hytta, men vi dro i beina hennes, og Line forklarte at straffen for å dra til hytta burde være å leke Begravelse. Da sa det BOM og hele klesskapet med Lillebror i, deiset i gulvet.

Hanne så sint på Line. Line så sint på meg, og jeg så sint på Lillebror, som tittet ut gjennom et stort hull i skapet. Lillebror så sint på oss alle, og vi var enige om at vi var så sinte at nå begynte vi å bli voksne.

- Brian

Søndag 15. Mars 2020

Under stjernene - 15. mars 2020

Skrev om Håpets Blomsterkrans i det forrige innlegget mitt, og her er beskrivelsen av tankene mine i kunstprosjektet i kveld:

15. mars 2020:

Skyene svevde over himmelhvelvningen, men kunne også se stjernene der jeg stod på balkongen - herlighet, hvilken skjønnhet er det som finnes der ute i denne uutforskede verden der intet menneske har vært; så ufattelig mange stjerner, så mange mysterier.

Kall meg gjerne poet og drømmer, men hva er vel et liv uten følelser …? Og mens jeg så på stjernene, ønsket jeg at jeg kunne se dem sammen med den fantastiske, gode venninnen min som jeg er utrolig bekymret for i forbindelse med viruset, men som jeg nå ikke kan møte - og det er så vanvittig vondt å vite at alt det man opplever nå, kunne vært unngått dersom folk bare hadde brydd seg litt; at viruset ikke var til å spøke med, var enkelt å se når man så hva som skjedde i Kina og Italia, og når vi advarte mot det, flirte man bare av oss og kalte oss hysterikere.

Og selv når coronaviruset hadde kommet til Norge, fortsatte man å kose seg og “leve livet”; noen måtte på liv og død feste, andre måtte på konsert; loppemarked på Deichman med mye folk, fulle ungdommer sist helg i Holmenkollen - livet skulle leves og alt skulle være så moro, og det var ingen kjente personer med autoritet eller norske “kjendiser” som i de første dagene av virusutbruddet gjorde noe som helst for å få folk til å våkne, og innse at dette var noe man måtte ta på alvor så snart som overhodet mulig; hadde man gjort det, kunne man klart å stoppe viruset før det fikk spredt seg.

Likegyldighet og egoisme side om side; meg, meg, meg, og enda en gang meg.

Og se hvor vi er nå; mon tro hvor mange som må dø før dette er over …?

Men tilbake til stjernene - er som sagt bekymret for venninnen min og tårene rant tidligere idag, så det er ikke så lett å tenke på andre ting akkurat nå; på den annen side kan man ikke unngå å bli fylt av en dyp og oppriktig beundring når man tenker etter hvor stort dette er; man føler seg så uendelig liten når man står der og skuer dette praktfulle synet, denne storslåtte himmelhvelvningen, dette skimrende havet av drømmer.

Likevel er det bare én ting jeg ønsker meg nå, og det er at den gode venninnen min skal bli frisk; hun er den beste vennen jeg noen sinne har kjent.

Bli frisk, fantastiske venn.

- Brian

Fordi frykt er til for å overvinnes

Nå som coronaviruset smitter flere og flere, gatene er tomme, folk stenger seg bak låste dører, og fremtiden er helt uviss, forstår jeg godt at mange føler angst og uro. For min del har jeg forsonet meg med tanken om at jeg kanskje bare har uker eller måneder igjen å leve, så derfor føler jeg at det er på tide å senke skuldrene, og invitere deg til et vakkert kunstprosjekt som nå handler om å overvinne frykt.

Poenget er nemlig at det som virker så stort og skremmende sett med våre øyne - slik viruspandemien er - ikke er like stort dersom man sammenligner dette med noe større, og en grei måte å uskadeliggjøre frykt på, er å innse at det man frykter, egentlig ikke er noe å være redd for.

For la oss nå se oss selv i perspektiv; her bor vi, på denne relativt sett lille planeten, omgitt av et enormt verdensrom; et majestetisk hav av stjernekrystaller som er så stort at man umulig kan forestille seg hvor det ender og begynner, og uansett hva som enn måtte skje her på jorden - om det nå er virus, kriger, kaos eller håpløshet - kommer stjernehimmelen fortsatt til å være der rundt oss, en oase av trygghet og ro midt i en kaotisk og stressende hverdag.

Og motgangene man møter i livet ville vært mye enklere å overvinne hvis man ikke fryktet dem; i stedet for å se på meg selv som en som bor i en 2-roms leilighet i Oslo, Norge, der problemene man møter utenfor inngangsdøren er gigantisk store fordi VG også bruker store bokstaver til å beskrive dem, kunne jeg se på meg selv som en bor i dette fantastiske universet vi alle er en del av, men som tilfeldigvis er bosatt på denne vesle planeten, akkurat som jeg er bosatt i leiligheten min.

Den store fordelen ved å tenke slik og sette ting i perspektiv, er at alle de store problemene som man ellers ville bruke både tid og krefter på å frykte, blir så utrolig små når man løfter hodet og føler roen i stjernehimmelens skjønnhet; det er ingenting å frykte, ingenting å være redd for. Og det er derfor slik jeg også betrakter viruset for min egen del - for selv om jeg skulle dø som følge av dette, får det som skjer, bare skje; jeg kommer til å måtte dø en dag uansett, og til tross for at jeg en dag blir borte, kommer stjernene fortsatt til å være der og spre edelglansen sin ut over graven min.

For litt over seks år siden tok jeg fatt på et kunstprosjekt som jeg kalte Håpets Blomsterkrans, og som i det store og det hele handler om å kunne ta seg en pause fra hverdagens kaos i tre minutter fra klokken 11 over 11 om kvelden, og i stedet la tankene vandre og filosofere litt over livets mysterier; et prosjekt som jeg beskrev med disse ordene:

- - - - -

Hvorfor må man stresse hele tiden; hvorfor kan man ikke sette av litt tid til en liten pause daglig hvor man kan løsrive seg fra alle illusjoner, og simpelthen være seg selv, slik man nå er? Hvorfor kan man ikke gi hverandre små, ærlige gaver i stedet for å glane på sitt eget speilbilde og ofre såre følelser i en intens jakt etter innbilt lykke; hvorfor kan man ikke føle varmen fra lyshavet som allerede er der? Tidligere skrev jeg om Stillhetens Anemoner, den majestetiske stråleglansen fra stjernene solsystemet vårt er formet av - lyset som er for langt borte til at vi kan se det, men som likevel er like virkelig som jorden vi lever på.

Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden hver eneste kveld fra nå av, altså klokken 23:11, kan du - hvis du har lyst - bli med på dette kunstprosjektet ved å i tre minutter lytte til stillheten under stjernene og speile deg i storheten deres, tre minutter der det er lov til å gi blaffen i alle krav og press om å gjøre ditt eller datt; tre minutter der man kan legge til side alle overfladiske roller og tilgjorte masker; tre minutter der du er fri og der ingen kan nekte deg å slappe av uten pipende mobiltelefoner eller tåpelige kommentarer på Facebook; ingen digitale dingser kan måle seg med de lydløse tonene man kan høre dypt inni seg når man står foran naturens usigelige høymod.

Ta vare på dette øyeblikket, for det kommer aldri, aldri tilbake igjen; denne dagen, denne kvelden er den aller siste i sitt slag - da du er unik, er du den eneste som kan føle det du gjør i løpet av disse tre minuttene; hvis ikke du er der, kan ingen annen erstatte nettopp deg. Slik at det ikke spiller noen rolle om det er overskyet; din egen skjønnhet og stjernehimmelens grenseløshet er to sider av samme sak: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Man trenger ikke å kunne se stjernene for å vite at de er der.

Her er et eksempel på hva jeg tenkte på i løpet av disse tre minuttene da jeg begynte med dette:

- - - - -

10. februar 2014:

Så noen ord om tankene mine i løpet av de tre minuttene i kveld; stod litt lenger enn til 23:14, noe som førte til at det ble mange filosofiske tanker. Også i kveld var det overskyet, himmelen var like sørgmodig som igår, og det regnet litt. Men bak alt dette stråler fortsatt stjernene, og jeg tenkte på hvor magisk tiden i bunn og grunn er; stjernelyset vi kan se en skyfri natt, er jo ingenting annet enn budbringere fra en fjern fortid - det viser hvordan stjernene så ut for lenge, lenge siden. Mens vi står her og kan betrakte dette i en helt annen tid.

Når man tenker på verden rundt oss, betyr også tiden så utrolig mye mer enn man kanskje tenker over i hverdagens kjas og mas. Hadde jeg vært født for 200 år siden, hadde dagliglivet idag fortonet seg som det reneste science fiction i mine øyne, og det samme gjelder menneskene jeg kjenner. Hadde jeg blitt født 200 år inn i fremtiden, hadde de samme, levende menneskene vært en fjern fortid for meg, og historiebøkene kunne fortelle om tiden de levde i. Dersom jeg hadde sett etter blant gamle, for lengst mosegrodde graver på kirkegårdene der ingen lenger brydde seg om å sette ut blomster, kunne jeg muligens finne gravene til vennene jeg kjenner idag - for meg ville de ha hørt til fortidens glemte tanker.

Der jeg stod ute på balkongen og så foran meg, tenkte jeg også på hvordan bygningene rundt oss kommer til å endre seg i tidens løp; der hvor det er tent små lys idag som et livstegn fra menneskene som bor der, kommer det i fremtiden til å være tomme, forfalne ruiner før man kanskje bygger noe nytt, og det samme gjelder gamle hus man kan få øye på her og der - en gang var de splitter nye, og oldemoren som så vidt klarer å komme seg frem ved hjelp av rullatoren sin, var en gang en sprudlende 12-åring som fniste og lekte med venninnene sine. Og der jeg står idag, kommer det i fremtiden til å gå mennesker jeg aldri kan lære å kjenne, mennesker som aldri vil vite at jeg levde i denne leiligheten i en tid som i deres øyne vil være en fjern fortid.

Vi er alle fanget i tiden, ingen av oss kan bestemme når vi blir født, men samtidig er det pussig å tenke på hvor heldige vi egentlig er som lever på samme tid som vennene våre - hadde vi levd i et annet århundre, hadde vi aldri blitt kjent med dem. Så mye betyr tiden; tiden vi kan prøve å forstå ved å tenke på hvor gammelt lyset fra stjernene som lyser opp himmelhvelvningen, faktisk er. Tiden, som helt tilfeldig har ført oss sammen med menneskene vi kjenner.

Uansett er jeg glad for at jeg kan skrive dette til deg nå, for hadde jeg blitt født om 200 år, hadde du vært et bilde man kunne finne i en gammel, nedstøvet bok på loftet, og hadde jeg vært født om 50 år, hadde jeg sett en gammel dame som hadde vanskeligheter med å krysse gaten; en skrøpelig, gammel dame jeg antagelig aldri hadde blitt kjent med. Så mye betyr tiden, tiden som rommer både livene våre og stillheten i stjernelysets skjønnhet.

- - - - -

Flere eksempler samt en nærmere beskrivelse av prosjektet finner du på denne siden.

Disse tre spesielle minuttene foran stjernene har jeg, så sant det lar seg gjøre, fortsatt med i løpet av disse seks årene, og siden det er så mye frykt og angst der ute på grunn av viruset, vil jeg også invitere deg og alle andre som ikke har det så bra nå til å dele stillheten med meg i løpet av disse tre små minuttene - selv om vi bor på hvert vårt sted og aldri kommer til å møte hverandre. Og skulle du ha lyst, er du velkommen til å kommentere her og fortelle hva du tenkte på akkurat denne kvelden.

For til tross for at vi ikke kan overvinne viruset i seg selv, kan vi overvinne frykten for det; frykt er til for å overvinnes, og i forhold til stjernehavet rundt oss, blir selv store problemer bitte, bitte små.

Ikke vær redd, for det er ingenting å frykte; ingenting å være redd for.

- Brian

Fredag 28. Februar 2020

Ikke vær redd, min venn

Likevel forstår jeg deg godt hvis skulle være det, da det iblant dukker opp uventede ting som river i stykker den behagelige illusjonen om at vi lever i en trygg verden, slik coronaviruset har gjort nå som det har kommet til Norge. Derfor er det helt naturlig at man føler at ikke alt er som det skal være, noe som kan være særlig ille for mennesker som sliter med angst fra før - så jeg skal prøve å komme med noen oppmuntrende ord, ikke ved å flire av dette og bagatellisere situasjonen slik enkelte fortsatt gjør, men ved å se realitetene i øynene uten å være redd; frykt er til for å overvinnes.

På den annen side skal jeg ærlig innrømme at jeg innerst inne er livredd for at konsekvensene av viruset kan bli at en eller begge foreldrene mine får komplikasjoner og dør som følge av dette, og det som hadde vært mest skremmende, var dersom det var jeg som smittet dem - så ja, jeg er definitivt livredd for å bli en smittebærer som sprer viruset videre.

Men hva meg selv angår, ser jeg ingen mening i å bruke dyrebar tid på å være redd for min egen del; poenget er at fra det magiske øyeblikket da vi ser dagens lys begynner også nedtellingen mot øyeblikket da livet vil ta slutt - den tilsynelatende endeløse tiden vi har til rådighet, er en gave det gjelder å bruke mens man fortsatt kan; tiden livet vårt består av er i bunn og grunn av et stort, men ikke uendelig, antall sekunder, og hvert eneste sekund man kaster bort på å være redd, er et bortkastet sekund.

Ikke vær redd, min venn - livet er ikke noe å frykte, selv om det ikke er rart at nyfødte babyer begynner å hyle når de møter en ny og ukjent verden som er fullstendig annerledes enn livet de er vant til i Mammas trygge mage; det føles alltid skremmende å møte noe nytt og helt ukjent. Overgangen fra en baby i magen til en baby utenfor magen er likevel noe vi alle har vært gjennom til tross for at vi ikke husker det, og klarte du denne utfordringen, klarer du også resten.

Vet ikke om du har sett en av de mange filmene som er blitt laget om Titanic, men spør du meg, kan forliset av det gigantiske skipet sammenlignes med møtet med coronaviruset; da man traff isfjellet, virket det til å begynne med som en bagatell - dette skipet kunne jo overhodet ikke synke. Og de som flirte av denne totalt usannsynlige muligheten, måtte bite i seg ordene tre timer senere; at noe er stort og mektig, betyr ikke at det ikke kan gå til grunne.

Hittil har det ikke vært måte på hvor mange ganger avisene har belært oss hvor lykkelige vi er som lever i verdens beste og mest fantastiske land - VG klarte å smelle til med overskriften “JA, VI ER SÅ LYKKELIGE” en junidag i 2012. Det var den dagen ei 22-årig jente som hadde tatt livet sitt etter å fullstendig ha blitt sviktet av helsevesenet, ble begravet.

Slik at alle vi som kjenner til hvordan det står i de mørke og vonde skyggene som finnes også her i landet, har et noe mer nyansert bilde av tilværelsen. Og så kommer øyeblikket da det stolte skipet Titanic Norge møter isfjellet sitt: Coronaviruset. Tidligere lo mange av noe man trodde bare skjedde langt, langt borte i Kina, og de såkalte ekspertene bagatelliserte faren; epidemi-forsker ved Oslo Met Svenn-Erik Mamelund konstanterte at wuhan-viruset er trolig mindre farlig enn influensa, mens professor i mikrobiologi, Ørjan Olsvik, tok for seg vinnersjansene i pengespill:
- Det er større sjanse for å vinne i lotto tre uker på rad, enn at noen av turistene som er her kan smitte oss.

Da man i sin tid gikk verdens undergang i møte med fugle- og svineinfluensaen, tok jeg opplegget med knusende ro, men det som virket skremmende med nettopp dette viruset, var hvordan Kina reagerte; når et så stort og mektig land setter 60 millioner innbyggere i karantene uten å bry seg om de økonomiske konsekvensene dette vil få, må de vite noe som ikke vi vet - man gjør ikke dette uten grunn. Samtidig virket det som om resten av verden trakk på skuldrene, og lot livet gå sin vante gang; man reiste med fly og koste seg, og her hjemme la man stor vekt på at dette var noe som ikke angikk oss; faktisk.no slo bestemt fast at det at viruset hadde kommet til Norge var falske nyheter. Uten å tenke på at dette kunne være en realitet om mindre enn 30 dager, og at man kanskje kunne være litt forsiktig for sikkerhetens skyld. Hadde man tatt dette seriøst på et tidligere tidspunkt da man med stor pondus bagatelliserte dette, hadde man unngått situasjonen vi har idag.

Uansett er vi kommet der vi er, og coronaviruset er i Norge. Hva gjør vi? Hva gjorde passasjerene på Titanic …? Når faren truer får man øye på det verste - og det beste - i menneskenaturen, og folk viser sitt sanne jeg; mens en del av dem som reiste med Titanic, gjorde sitt beste for å kun berge seg selv, tenkte andre på å redde andre, og når man ser tilbake, er det idealistene, ikke egoistene, man minnes; kampen for overlevelse er ikke synonymt med lykke. De som overlevde forliset, møtte først 1. verdenskrig, så børskrakket i 1929, deretter 2. verdenskrig noen år senere, og for noen ble sorgen for stor; Jack Thayer, som overlevde Titanic 17 år gammel, begikk selvmord i 1945 etter å ha mistet sønnen sin i løpet av krigen.

Som sagt er frykt til for å overvinnes. Men når panikken sprer seg og folk begynner å kjempe for livet for å få tak i den siste pakningen med doruller før hyllene blir tomme; når kampen for den sterkestes rett slår ut i full blomst, er man tilbake på steinalderstadiet der man klubbet hverandre ned for å få tak i middagen. Det tilsynelatende verste som kan skje om coronaviruset rammer meg, er at jeg dør. Og hva så …? En dag er dette livet over uansett hvor mye man enn vil sikre seg; er det ikke virus, så kan det være en murstein i hodet, en bilulykke eller en kreftsykdom; en dag må jeg ta farvel med vennene mine og alt livet mitt består av, og man kan slå fast at den dagen kommer samme hvor mange skuddsikre vester man enn kjøper. Trist, men slik er nå livet; man lever - og man dør.

Det som jeg derimot føler hadde vært mye verre for min del, er om jeg ufrivillig hadde smittet andre slik at de døde - og det som hadde vært enda verre, var om jeg ble en som med nebb og klør kjempet for mitt eget ego; livet mitt kommer ikke til å vare evig, og det er bedre å være et lite menneske som bruker tiden skjebnen har gitt meg i gave på en fornuftig måte enn å være et stort menneske som misbruker den; jeg er livredd for å bli smittebærer slik at jeg tar mine forholdsregler for å ikke bli smittet selv, men hvert eneste sekund av livet man bruker for å være redd, er - som tidligere nevnt - et bortkastet sekund.

Naturligvis tar jeg viruset seriøst, men ikke pokker om jeg skal frykte det i tillegg.

Ikke vær redd, min venn, for du er ikke alene om å være redd; det er flere av oss som ikke har det så godt nå, og hvis man sitter der med hver sin angst, blir det bare mer angst ut av dette; nå er det tid for samhold, ikke for egoisme - for det er menneskets egoisme som har ført oss dit vi er; da Li Wenliang sa ifra om viruset, ble han truet til å tie stille. Og så kan man takke dem som på liv og død absolutt må reise jorden rundt for å realisere seg selv; uten den hersens globalismen hadde spredningen foregått mye saktere, slik at man kunne tatt rotta på viruset før det fikk spredt seg verden over.

Men en vaksine er muligens allerede på vei; vi får håpe på det beste, men være realistiske nok til å innse fakta.

Så ikke vær redd, min venn, for frykt er til for å overvinnes; det er en mening med at du er til, og er det meningen at du skal fortsette å leve, eksisterer ikke viruset som kan hindre deg i dette.

Du er mye sterkere enn du er klar over.

- Brian

Mandag 23. Desember 2019

Til deg som skrev jentapabroen.blogg.no

Trist at jeg ikke lenger kan skrive oppmuntringer til deg nå som bloggen din forsvant sammen med resten av det gamle blogg.no, men sangen jeg lovet å lage til deg, har jeg forlengst begynt på, skjønt dette bare er en uferdig prøveversjon - uansett:
Her er sangen din [11.6 MB] (163 nedlastinger).

Er lei meg for at jeg ikke har skrevet dette tidligere, men har en ørlite håp om at du fortsatt er her iblant så du kan lese dette, og skriv gjerne noen ord slik at jeg vet hvordan det går med deg.

Skulle oppriktig ønske alt ordnet seg for den fantastiske jenta som du er, glem aldri hvor uendelig mye du betyr for verden rundt deg, og sender mange gode tanker nå i juletiden. :)

- Brian

Søndag 15. Oktober 2017

Sanger til gode venner

Kristins Melodi [11.04 MB] (177 nedlastinger)

Idas sang [10.82 MB] (211 nedlastinger)

Ny sang 04.11.2017 [2.85 MB] (145 nedlastinger)

Kristins Melodi (Til min beste venn) - demo 27.05.2020 [12.71 MB] (74 nedlastinger)

Kristins Melodi (Til min beste venn) - demo 11.06.2020 [15.13 MB] (50 nedlastinger)

Andre sanger:

Ny sang - demo 26.02.2017 [10 MB] (70 nedlastinger)

Sang til ei trist jente - demo 11.06.2017 [8.39 MB] (68 nedlastinger)

Opus 3 - demo 22.06.2019 [19.19 MB] (165 nedlastinger)

Opus 3 (arrangert av Finn) - demo 21.08.2019 [5.83 MB] (151 nedlastinger)

Julesang - demo 18.08.2019 [8.13 MB] (155 nedlastinger)

De fire vennenes sang - demo 28.04.2020 [4.57 MB] (60 nedlastinger)

De fire vennenes sang - demo 29.04.2020 [4.17 MB] (72 nedlastinger)

Ny sang 06.05.2020 - demo 11.05.2020 [12.16 MB] (69 nedlastinger)

Ny sang 06.05.2020 - demo 12.06.2020 [5.59 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 06.05.2020 - demo 15.06.2020 [5.16 MB] (50 nedlastinger)

Ny sang 13.06.2020 - demo 13.06.2020 [4.75 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 16.06.2020 - demo 16.06.2020 [7.52 MB] (54 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 04.10.2020 [13.28 MB] (2 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 13.10.2020 [13.83 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 13.10.2020 - demo 14.10.2020 [9.03 MB] (5 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 15.10.2020 [15.56 MB] (0 nedlastinger)

Ny sang 19.09.2020 - demo 16.10.2020 [14.85 MB] (2 nedlastinger)

Tirsdag 26. September 2017

Naboer og spøkelser

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian

Mandag 16. Januar 2017

Musikkens magiske verden

Setter du pris på rock og skulle ha mulighet til å låne en tidsmaskin og dra tilbake i tiden, er det to små konserter du burde ha oppsøkt. Den ene var en ubetydelig konsert i Liverpool i oktober 1957 med en obskur gruppe som kalte seg The Quarrymen, der en kvisete 15-åring ved navn Paul for første gang stod på scenen sammen med en eldre kar som het John. Den andre konserten var i bunn og grunn ingen konsert; bare en av dagene der en ukjent engelsk 17-åring tjente småpenger på å opptre som gatemusikant på Egertorget i Oslo.

Hadde du spurt folk den gangen om det var noe spesielt med disse anonyme tenåringene, hadde de antagelig bare ristet på hodet. Noen få år senere var musikkverdenen snudd på hodet, og både Beatles - anført av duoen John og Paul - og Rolling Stones samlet horder av hylende fans hvor de enn viste seg; den ukjente 17-åringen som spilte og sang på Egertorget, var forresten en viss Brian Jones, som fikk en helt annen velkomst da han kom tilbake til Norge seks år senere.

Nei, Rolling Stones-konsertene i Sjølysthallen i 1965 blir neppe glemt av dagens pensjonister, og det samme gjelder alle som fikk høre The Beatles på scenen i 1960-årene, men likevel kan man spørre seg om hvor man finner musikkens ærlige, likeframme sjel: Er det på den gigantiske konserten med superstjernene alle kjenner til, eller er det på den nesten tomme konserten med de samme musikerne noen år tidligere da ingen hadde hørt om dem, der de hadde god tid til å hilse på publikum både før og etter spillingen? Er det i det velkjente lydopptaket av en kjent sang man har hørt så mange ganger tidligere, eller var det i pianotonene som fylte et mørkt rom bare opplyst av et par blafrende stearinlys, der man for aller første gang kunne høre en uferdig versjon av denne sangen bli spilt av komponisten selv …?

For verken kunst eller musikk handler om penger, berømmelse eller perfeksjon; det handler om å kunne avspeile følelsene sine i det man skaper - enten det er snakk om et maleri, en bok eller en sang, og nettopp derfor kan det å fokusere på de små kunstnerne være langt mer meningsfylt enn å beundre de store; naturligvis kunne man gjøre som resten av flokken, og stille seg i en lang kø i Louvre sammen med kinesiske turister for å se Mona Lisas berømmelige smil et kort øyeblikk - men mon tro om det ikke hadde vært mer interessant å kunne hilse på Leonardo da Vinci på et gatehjørne i Firenze i 1503, og spørre ham hvordan det gikk med det nye maleriet av den mystiske damen; skravlet hun mye mens hun satt modell, eller bare smilte hun for å dekke over latteren som lå på lur?

Derfor burde man aldri glemme at verdien og skjønnheten i kunsten ikke ligger i dyre gjenstander bak tykt glass på et museum, men i livet, følelsene og tårene til dem som skapte dette, og likedan i følelsene til alle som opplever kunsten; verdens vakreste bok ville ikke ha vært annet enn en bunke gammelt papir om ingen kunne lese den. Det samme gjelder musikk - når det kommer til stykket, er jo ikke lyd annet enn trykkbølger i luften som vi kan oppfatte takket være ørene våre; det som gir musikken liv, er menneskenes følelser og drømmer; for noen kan enkelte sanger vekke gode, trygge minner; for andre kan de samme sangene åpne en dør til fortiden som man ønsker å holde lukket. Musikk handler ikke om noter, rytme, plater, opphavsrettigheter eller kjendisstatus; musikk handler om menneskesjelens måte å kommunisere på i tid og rom - uten å måtte bruke ord.

Tenk over det neste gang du hører noe av Bach; ikke hør på musikken, men drøm deg tre hundre år tilbake i tiden, og lytt til sjelen hans gjennom tonene du hører; hva tror du han følte da han laget dette …?

- - - - -

Men det er ikke nødvendigvis Bach eller Tsjajkovskij‪ man må høre på eller kunne spille for å få glede av musikkens univers - når til og med en (u)musikalsk analfabet som undertegnede klarer å spille noe uten at dette automatisk fører til verdens undergang eller invasjon av grønne, kvakkende ender fra det ytre rom, kan også du klare det, så unnskyldningen “jammen, jeg kan jo ikke spille” teller ikke; du kan definitivt spille, og det jeg klarer, klarer du‭ ‏dobbelt så godt. Og siden musikk som tidligere nevnt handler om noe langt mer enn noter eller rytme, kan den også brukes til helt andre formål enn å bare spille eller lytte til en sang.

En ting er hvordan musikk påvirker psykisk helse, da musikk kan være en langt mer effektiv medisin enn all verdens piller, noe man lett kan forstå hvis man tenker etter hvordan musikk er bygd opp; ikke ulikt matematikk er musikkens verden en ryddig verden der alt har sin rette plass; en trygg, forutsigbar verden der man har kontroll og der ingenting er overlatt til tilfeldighetene - i motsetning til kaoset som kan prege et menneskeliv. Når man setter seg foran et piano og trykker på E-tangenten, hører man simpelthen lyden av en E, som i en kromatisk skala alltid blir etterfulgt av en F; ingen vonde følelser, ingen vemod, ingen spørsmål om hva som er meningen med livet eller døden: Bare en E og en F. Så vidunderlig enkelt.

For min del har jeg i løpet av det siste året pugget skalaer forlengs og baklengs i tankene, samtidig som timene har flydd avgårde mens jeg har spilt - og kan konkludere med at når man først fyller hodet med E-er, F-er, dur og moll og konsentrerer seg fullt ut om dette, får man ikke tid til å gruble på noe annet; det blir nesten som en meditativ tilstand som tømmer hjernen for all verdens bekymringer, der E-ene og F-ene er det eneste som betyr noe. Så jeg vil absolutt anbefale mennesker som sliter med depresjon, selvskading eller andre typer problemer å begynne å spille musikk, rett og slett fordi dette er et alternativ til å synke i en bunnløs avgrunn av oppgitthet og dystre tanker; musikkens verden er en oversiktlig verden der det alltid finnes håp, der det finnes løsninger på ethvert problem.

En annen ting musikk kan brukes til, er å komme seg ut av den triste spiralen som kalles ensomhet. For gutter som føler seg ensomme, kan et praktisk råd være å lære seg å spille et instrument - man behøver ikke å være et musikalskt geni for å kunne spille tilstrekkelig til at man kan finne en rockegruppe eller et band som mangler en trommeslager eller bassist. Eller man kan henge opp en lapp i den lokale musikkbutikken der man søker nye bandmedlemmer og starte en verdensberømt death metal-gruppe på egen hånd. Og har man først blitt en del av et musikkfellesskap, vil en helt ny sosial verden åpne seg ettersom det alltid er noen som kjenner noen andre - plutselig blir man invitert til fester som vanligvis ville ha vært lukket, og kan snakke med folk man ellers ikke hadde blitt kjent med. At man fortsatt kan føle seg ensom bak en tøff rolle på scenen, er en annen sak. Hvordan det er med jenteband og miljøet rundt bandet, har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg skulle anta at det er som hos gutta - med både samhold og intern rivalisering innenfor bandet, og et sosialt miljø utenfor. Fuck ensomheten, gi rocken en sjanse.

- - - - -

Hvordan skal jeg lære meg å spille da, lurer du kanskje på. Hva er bedre - å begynne å pugge skalaer til man rekker å bruke gebiss før man kan ta fatt på Fader Jakob, eller et gjør-det-så-enkelt-som-mulig-kurs der man kan spille gitar med én finger, og i løpet av et kvarter komme på nivå med Elton John på piano? Vel - det er opp til deg; før i tiden måtte man vrenge lommeboken for å kjøpe dyre lærebøker, men nå finner man det meste på biblioteket eller gratis på nettet.

Det man imidlertid bør passe seg for, er å tro på mirakler - ja, jeg vet at nå om dagen skal alt gjøres så enkelt som mulig, og i utgangspunktet velger man nivå selv; er målet å spille pønk, rekker det å kjøpe en gitar, stemme strengene, lære seg tre grep, skru forsterkeren på maks, og skremme vettet av nabolaget. Er målet å spille black metal, er det nok å kjøpe en gitar og en bensinkanne, sette fyr på gitaren mens man kauker kryptiske besvergelser av full hals, og satse på at Mørkets Fyrste ordner resten.

Men er målet å virkelig lære seg å spille, vil man raskt finne ut at det å ha oversikt over et hav av akkorder og musikalske begreper ikke er så enkelt, slik at man kan bli fristet til å gi opp før man har startet, eller å satse på enkle løsninger som lover litt for mye; hadde alle kunnet bli like gode som Mozart i løpet av en helg, hadde han ikke vært så kjent som han er. Poenget er at selv om musikk er enkelt å lære seg på de aller enkleste nivåene, trenger man tid for å komme seg videre, og dette tar som regel noen år. Spørsmålet er likevel om det er mulig å fremskynde denne prossessen litt ved å bruke tiden bedre; det er typisk at man kanskje bruker en halv time daglig på å øve å spille, samtidig som man uten å nøle tilbringer to timer foran en amerikansk TV-serie - hva om det gikk an å spille mens man gjorde andre ting; døgnet har tross alt 24 timer …?

Det er dette jeg selv har eksperimentert med etter at jeg begynte å spille igjen - å rett og slett bruke tiden mer effektivt, slik at øvingen går fortere. Resultatet er at jeg har pugget skalaer og noter før jeg har sovnet i stedet for å telle sauer, etter å ha våknet ligger jeg iblant i halvsøvne og øver med fingrene ved å spille på madrassen, og har funnet ut at det går helt greit å spille på en bok, eller hva som ellers måtte være tilgjengelig, mens man ser en film. Ettersom jeg objektivt sett er talentløs hva musikk angår, er jeg omtrent like rask som en som kjører en trehjulssykkel mens andre suser av gårde i sportsbiler, men det går sakte fremover; jeg skulle anta at om du fulgte samme tidsplan, ville du kunne spille et hvilket som helst instrument rimelig greit i løpet av ett år.

Slik har jeg delt opp musikkøvingen min for å bruke tiden bedre:

1. Grunnleggende musikkteori
Dette kan man øve på nær sagt hvor som helst og når som helst - gjerne med lukkede øyne; som nevnt et alternativ til å telle sauer før man sovner, eller man kan gjøre dette mens man går på tur, venter på grønt trafikklys, eller kjeder seg når man har sex.

2. Fingergymnastikk
Også dette er noe man kan gjøre hvor og når man vil, men har man utrente fingre, må man for all del ikke overdrive til å begynne med, og alltid huske på å riste løs fingrene med jevne mellomrom så man ikke risikerer å skade muskler eller sener. Vi har alle ti fingre, og fingrene er definitivt nøkkelen til suksess på piano eller gitar; ved å styrke fingrene og gjøre dem smidigere blir man i stand til å lære nye ting fortere; husk at verdens dyktigste musikere hadde samme utgangspunkt som du har - Django Reinhardt hadde faktisk bare åtte fingre, men var likevel i stand til å spille gitar bedre enn de fleste.

3. Rytmeøvelser
Hva dette angår, er det visse begrensninger hvor man kan øve, da det ikke passer like bra å trene opp rytmen i sin egen eller andres begravelse, men igjen er mulighetene store for å øve samtidig som man gjør andre ting; å høre på musikk mens som man eksperimenterer med takten er en utmerket anledning til å øve opp rytmesansen - man kan aldri bli for god til dette.

4. Praktisk spilling
Så er det på tide å endelig sette seg, legge fingrene på instrumentet, og få bruk for alt du har lært i punkt 1-3. Ikke stress - det viktigste er ikke å spille feilfritt, men å ha glede av spillingen.

- - - - -

Og som en liten oppmuntring til alle som føler at musikkteori virker forferdelig komplisert, kan jeg fortelle at de grunnleggende kunnskapene i bunn og grunn er enklere enn man aner; her er et lite grunnkurs i musikkteori som neppe kommer til å gi deg samme status som Beethoven, men som likevel gir en viss oversikt.

Aller først - kvintsirkelen; kan du denne, kan du det meste ettersom dette er nøkkelen til alle toneartene. Teoretisk sett kan man lære kvintsirkelen ved å bruke huskeregler av typen man lærte i barneskolen, men min egen erfaring er at det er bedre å rett og slett pugge den slik man i sin pugget alfabetet; forlengs og baklengs, til man kan den i søvne. I vår digitale tid kan kvintsirkelen virke en smule gammeldags da den er formet som en rund klokke man brukte i forrige årtusen - der hver time markerer en dur og dens parallelltoneart, alt satt opp i et system som henger sammen. Klokken 12 har man C-dur og parallelltonearten A-moll, og av en eller annen grunn er moll alltid 3 timer forsinket i forhold til dur; mens C-dur er klokken 12, er C-moll klokken 9, og mens A-dur er klokken 3, er A-moll klokken 12. Hvis du hører hvordan A-moll høres ut i forhold til A-dur, kan du høre forskjellen: Dur høres lyst ut, mens moll har en melankolsk klang, antagelig fordi moll henger med hodet og alltid er tre timer for sent ute.

Som du ser, er det dobbelt navn klokken 6; Fiss-dur er det samme som Gess-dur, og Diss-moll er det samme som Ess-moll - grunnen til dette er at de svarte tangentene på et piano har splittet personlighet; akkurat som Donald også er Fantonald, er Fiss Gess, og Diss er Ess. Ikke tenk på om Dolly også er splittet og roter med Fetter Anton i nattens mulm og mørke; bare lær kvintsirkelen uten å la hjernen tørke:

Klokken 12: C-dur - A-moll
Klokken 1: G-dur - E-moll
Klokken 2: D-dur - H-moll
Klokken 3: A-dur - Fiss-moll
Klokken 4: E-dur - Ciss-moll
Klokken 5: H-dur - Giss-moll
Klokken 6: Fiss-dur - Diss-moll / Gess-dur - Ess-moll
Klokken 7: Dess-dur - B-moll
Klokken 8: Ass-dur - F-moll
Klokken 9: Ess-dur - C-moll
Klokken 10: B-dur - G-moll
Klokken 11: F-dur - D-moll

Når du har lært kvintsirkelen, vet du faktisk mer enn Mozart gjorde da han var to måneder gammel og gjorde i buksa. Da Mozart var 17 år komponerte han sin 25. symfoni i G-moll, noe ingen av oss klarer, men du kan iallfall trøste deg med at du vet at G-moll er parallelltonearten til B-dur klokken 10.

Så over til skalaene. En vanlig dur-skala består av sju toner som hopper opp og ned lik en opphisset kanin som vil lage barn; kaninen hopper ned når det er snakk om forrige toneart, og hopper opp når det er neste toneart:

1. tone: Grunntonen
2. tone: Molltonen til forrige toneart
3. tone: Molltonen til neste toneart
4. tone: Durtonen til forrige toneart
5. tone: Durtonen til neste toneart
6. tone: Molltonen til denne tonearten
7. tone: En halv tone under grunntonen

Altså - etter 1. tone, som er grunntonen, hopper kaninen vår ned da 2. tone er molltonen til forrige toneart på kvintsirkelen, så hopper kaninen opp da 3. tone er molltonen til neste toneart, hvorpå kaninen hopper ned igjen da 4. tone er durtonen til forrige toneart, og hopper frydefullt opp igjen da 5. tone er durtonen til neste toneart, så blir den stakkars Casanovaen vår lei seg og hopper ned da 6. tone er molltonen til denne tonearten, og er så deppa at han forblir nede også i den 7. tonen. Kort sagt: opp-ned-opp-ned-opp-ned-ned.

Slik ser C-dur (C-D-E-F-G-A-H) ut med den hoppende vennen vår:

C-dur:

C   E   G
  D   F   A   H

Grunnen til at jeg bruker opp-ned-teknikken, er at den gjør det mye enklere å se forskjell på de sju tonene og betydningen av hver enkelt tone; da jeg forsøkte å lære meg skalaene tidligere, gikk de fort i glemmeboken, men ved å pugge 13 papirlapper med opp-ned-skalaene som jeg lærte utenat sitter de nå spikret fast i hukommelsen. Her er de 12 andre skalaene; Fiss-dur er som kjent det samme som Gess-dur:

G-dur:

G   H   D
  A   C   E   Fiss

D-dur:

D   Fiss   A 
  E      G   H   Ciss

A-dur:

A   Ciss   E 
  H      D   Fiss   Giss

E-dur:

E      Giss   H
  Fiss      A   Ciss   Diss

H-dur:

H      Diss   Fiss
  Ciss      E      Giss   Aiss

Fiss-dur:

Fiss      Aiss   Ciss
     Giss      H      Diss   F

Gess-dur:

Gess     B   Dess
     Ass   H      Ess   F

Dess-dur:

Dess     F      Ass
     Ess   Gess     B   C

Ass-dur:

Ass   C      Ess
    B   Dess     F   G

Ess-dur:

Ess   G     B
    F   Ass   C   D

B-dur:

B   D     F
  C   Ess   G   A

F-dur:

F   A   C
  G   B   D   E

Lag gjerne dine egne versjoner av skalaene utformet på et vis som passer deg best, og lær dem på rams samtidig som du vet hvilken plass hver enkelt tone har; uansett hvilket instrument du vil spille nå eller i fremtiden, er dette kunnskap du vil få nytte av senere. Bøker for nybegynnere, enten det er snakk om piano, gitar eller andre instrumenter, finner du på nærmeste bibliotek, og gode råd og tips finnes på nettet; når til og med jeg kan spille noe, klarer du garantert å gjøre det bedre; gi musikken en sjanse, og du kommer aldri til å angre på at du brukte litt tid på å lære deg noe du kan få nytte og glede av resten av livet.

Musikk er til for alle - også deg.

- - - - -

Til slutt vil jeg si noen ord om en liten duo som kanskje ikke er så kjent, men som definitivt har imponert meg; når undertegnede sakte kommer seg frem på den musikalske trehjulssykkelen min med en toppfart på snaue tre kilometer i timen, er det å høre musikken deres som å se en speilblank Porsche suse forbi - man blir rett og slett stum av beundring.

Den norske duoen heter Autumn Incident, og består av to jenter som har spilt sammen i flere år enda de ikke har fylt 20; når man lytter til harmoniene i Silhouette - en nydelig sang de har lagt ut på SoundCloud og som jeg hører på når jeg skriver dette - er det ingen tvil om at de fortjener all respekten de kan få, både fordi sangen har klare kunstneriske kvaliteter, og ikke minst som følge av talentet og arbeidet de har lagt i dette; bare hør selv - hvilken kjent gruppe minner dette deg om?

I forhold til det jeg fikk til på scenen ved å vræle i mikrofonen og hamre løs på Gibson-gitaren min, er spillingen og sangen deres omtrent som å høre to hvitkledde engler synge i Edens hage - sammenlignet med de desperate hylene til den fortapte rockeren Brian som blir grillet i den lokale mikrobølgeovnen og stukket med en spiss høygaffel et varmt sted der-nede.

En annen sang de har på SoundCloud, er You Should’ve Stayed, også den verdt å høre på.

Videre har duoen også lagt ut flere sanger på YouTube; en av dem er den melodiske Pen and Paper.

Så det er godt å vite at den akustiske musikken har en fremtid også i vår digitale tidsalder; jeg tar av meg hatten for jentene i Autumn Incident, og lover at hvis dere i fremtiden gir ut noe, kommer den signerte CD-en eller LP-en deres til å få reservert en plass i samlingen min sammen med Beatles og resten av musikkhistorien som fyller det jeg har i hyllene. Ønsker dere oppriktig lykke til, og stå på videre …!

- Brian

Lørdag 31. Desember 2016

Har du en vakker sjel …?

Nei, du har ikke bare en vakker sjel. Du har en vidunderlig sjel som utstråler en grad av skjønnhet som overgår alt vi kan forestille oss - tenk bare på stjernehimmelens forsagte duft av uendelighet og prøv å forstå at i all denne storheten er du unik; den eneste som kan føle det du gjør.

Men uansett hvor dyrebart et menneske enn måtte være, er det likevel noe vi alle må forholde oss til, noe som setter grenser for alle forhåpninger og drømmer - nemlig tid. På den annen side er tid ikke nødvendigvis det vi forestiller oss når vi feirer nyttårsaften, og man kan spørre seg selv om oppdelingen av tid i år i bunn og grunn er like meningsløs som å dele opp havet med en brødkniv; hadde man bodd på Neptun, hadde man blitt riktig gammel og mistet tennene lenge før man kunne feire sin første fødselsdag. Og hvorfor skal man måtte følge etter “alle andre” og gå over i et nytt år når man er rimelig fornøyd med det gamle …? Så på samme tid ifjor satte jeg i gang et uhøytidelig kunstprosjekt for å vise at vår inndeling av tid ikke er noen naturlov, og for min del ble den 31. desember 2015 etterfulgt av den 32. og 33. desember 1965(!) uten at jeg forsvant i løse luften eller at apokalypsen kom - det eneste som skjedde, var at den digitale kalenderen ikke aksepterte at i kunstens verden behøver ikke tidsregningen å være den vi allerede kjenner; klokken kan skrus tilbake uten at verden går under.

Uansett - husker du hvor langt 2016 virket den gangen på nyttårsaften 2015? Så mange ubrukte dager man kunne ta av, så mange planer som skulle gjennomføres, så mange ønsker for fremtiden. Og vipps, så er plutselig året forbi; hvor ble det av …? Går man tilbake til nyttårsaften året før, skjedde det samme. Som jeg har skrevet det i et tidligere innlegg:

Da vi var barn, virket fremtiden nær sagt evig, og for en femåring som begeistret feirer bursdagen sin er det ikke så enkelt å forstå at følelsen av tid ikke er annet enn en illusjon. For selv om det kommende året kan virke langt når man feirer nyttår, er det blitt februar før man har fått ryddet unna julepynten, så er det plutselig vår og påske, etterfulgt av en sommer som er blitt til august før man får sukk for seg, og november og juleforberedelsene er like om hjørnet; med ett har et helt år gått fra å være fremtid til å være noe som hører fortiden til.

I en blogg jeg kommenterte ifjor, oppsummerte jeg tiden slik:

For en 5-åring virker den neste sommeren som en evighet, for en 10-åring virker det neste året som en evighet, for en 20-åring virker det neste tiåret som en evighet, men når man en dag sitter der og skal blåse ut 70 lys fra bursdagskaken, lurer man på hvor alle disse årene egentlig er blitt av.

- - - - -

Altså har vi en praktfull sjel som vi kan bruke til mye godt, men ikke all verdens tid å gjøre det på; nå vil jeg nødig ta knekken på noens nyttårsfeiring ved å oppføre meg som en skrukkete oldemor som sitter i gyngestolen og med dyster stemme forteller det 5-årige oldebarnet sitt at han like gjerne kan kremere kosebamsen han fikk i julegave fordi en hettekledd skikkelse med ljå kommer til å slukke Ole Brumm-lampen hans når han minst venter det, men tid ikke er noe uendelig som man bare kan øse av i all evighet - enhver dag, ethvert øyeblikk vi lever, er det aller siste i sitt slag.

Og det er i grunnen trist å se alle mulighetene folk går glipp av, muligheter som aldri noensinne kommer tilbake. For hvem tror du blir mest glad over å få en 100-lapp - Donald Trump eller en hjemløs stakkar som lever i en pappeske på gaten? Det samme gjelder menneskelig varme og omtanke for andre; personlig har jeg ikke noe imot jenter som går bananas bare de hører navnet Justin Bieber og har rommet fullt av plakater av idolet sitt, men det som i mine øyne er blodig urettferdig, er at han får så mye oppmerksomhet mens ingen legger merke til den ensomme gutten bakerst i klassen. Hadde Justin Bieber vært moden nok til å innse dette, hadde han kanskje sagt til fansen sin: “Kjære dere, takk for at dere er så gode og tenker på meg, men jeg har allerede alt jeg trenger - derimot finnes det mange andre som ikke er så heldige, så tenk i stedet på dem, og bry dere om de venneløse guttene eller jentene som sliter på skolen deres, ikke ved å være snill for snillhetens egen skyld slik at man kan få god samvittighet og skryte av det på Facebook, men simpelthen ved å bry seg litt fordi man føler at det er det rette å gjøre.”

Denne problemstillingen gjelder også kjente bloggere som neppe ville lide sultedøden om noen av leserne deres så seg litt rundt og tenkte over at når to personer jobber like mye i løpet av en kveld, og den ene får 30.000, mens den andre ikke får noe som helst - er ikke dette en smule urettferdig, for å si det mildt …? Ville ikke det gitt mer mening at den som får 30.000, hadde sagt til den andre: “Det er da altfor mye; jeg har fått 30.000 og du har fått 0; er det greit at vi deler litt - jeg klarer meg godt med 25.000, så kan du få 5000 - det er det minste jeg kan gjøre for deg.”

Her tenker jeg ikke på penger, men på antall lesere; jeg har sett atskillige uttrykksfulle blogger skrevet av mennesker som har det vondt og virkelig legger sjelen sin i ordene de skriver; velskrevne blogger som de håper at noen kan lese så folk kan forstå hvordan det føles å leve i livets bekmørke skygger, men hvor mange legger merke til arbeidet og anstrengelsene deres? Svært, svært få. Samtidig får kjente bloggere gang på gang promotert bloggene sine av nettavisene fordi de er “kjendiser”, og det er nesten ikke grenser for hvor mye de kan bli “hyllet” for meningene sine - i motsetning til de glemte, oversette menneskene som etter beste evne forsøker å hjelpe uten å bli lagt merke til.

Denne urettferdigheten reagerer jeg på, og derfor kan jeg ærlig fortelle deg at jeg er glad og takknemlig for at du tok deg tid til å lese dette - tusen, tusen takk. Og jeg skal fortsette å skrive, slik at du er velkommen en annen gang, men i mellomtiden ber jeg deg om å - de neste gangene du vil gå til bloggen min - i stedet gå til en av de nydelige, små bloggene skrevet av fantastiske mennesker som så altfor få leser, og legge igjen en oppmuntring som kan få dem til å lyse opp; de trenger deg, de trenger hjertevarmen din.

Så jeg skal legge ut en liste med små blogger som jeg følger i løpet av kort tid, men vil spørre om lov først da det ikke er alle som ønsker oppmerksomhet; enkelte skriver i det stille for å få satt ord på følelsene sine, noe som naturligvis må respekteres. På den annen side er andre åpne for å dele bloggen sin med resten av verden, og hvis noen som sliter avspeiler tankene sine i en upåaktet blogg som flere burde lese, er det bare å legge igjen en kommentar her.

En av bloggene som definitivt burde leses, er fading.blogg.no, skrevet av ei 19-årig jente som fortjener alle de gode tankene hun kan få.

- - - - -

Dette var alt jeg ønsket meg på juleaften:

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

- - - - -

Nei, verden trenger ikke flere selvopptatte jenter som tror at de er universets midtpunkt. Verden trenger flere snille julenisser som er i stand til å bry seg ikke bare i desember, men året rundt; verden trenger godheten som fyller det klare morgenlyset innerst inne i sjelen din.

Fordi den er så vakker.

- Brian

Lørdag 24. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 4. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Juleaften 2008: Etter at ei 13 år gammel jente hadde blitt voldtatt noen dager tidligere, lever hun i voldsom angst for at hun kan være gravid. “God Jul”, sier folk, og haster forbi henne.

Juleaften 2016: Den glemte engelen som ble voldtatt åtte år tidligere, er nå død. “God Jul”, sier folk, og haster forbi tomrommet der hun skulle ha vært.

Føler de virkelig ikke at det er noe som mangler …?

- - - - -

Savner deg, snille venn; savner de fine meldingene du sendte meg, savner de varme tankene som kom fra det lille hjertet ditt, savner oppriktigheten din, savner takknemligheten din; savner håpet om at alt en dag likevel skulle ordne seg for deg - at du kunne legge det vonde bak deg og gå videre i livet ditt. Alt som er igjen etter deg, er en uendelig følelse av savn og tomhet ingen annen kan fylle; ingen annen kan erstatte deg, gode M. Ingen vil noensinne høre mer fra deg, ingen av vennene dine vil få flere ærlige klemmer fra deg, ingen av dem du brydde deg om, vil kunne vite at du fortsatt er der - et fantastisk, uerstattelig menneske verden virkelig trengte.

Og det som gjør så vondt nå, er likegyldigheten folk viser ovenfor deg. Nei - du var ingen profilert blogger som kjempet om å vise seg frem, du dyttet ikke unna andre i kampen om oppmerksomhet, du skrev ikke harmdirrende avisinnlegg om at du følte deg krenket, det var ingen som hyllet deg for den genuine omsorgen du viste dyrene; du var bare ei følsom og sårbar norsk jente som ble utnyttet og voldtatt. Uten at noen brydde seg den gang, og uten at man gjør det nå som du er død - du kunne nesten vært en flue som man kan slå til og fortsette å leke videre.

Men selv om du var den eneste som var deg, var du på langt nær den eneste som levde i skyggene av fortidens mareritt. Jeg vet ikke hvor mange blogger jeg har kommet over skrevet av unge som lever på kanten av en nattsvart avgrunn etter å ha opplevd langvarig mobbing, voldtekter, trusler eller overgrep; jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har sett av blodige armer eller arr etter selvskading; jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at de hater kroppen sin og ønsker å dø; jeg vet ikke hvor mange verdifulle mennesker som er der ute med fullstendig knust selvtillit - det jeg vet, er at nesten ingen bryr seg om disse glemte rosene som vokser i regnbuens skygge. Det er nesten ingen som tar seg tid til å lese historiene deres, nesten ingen som kommer med kommentarer; nesten ingen som bryr seg: Er et menneskeliv virkelig verdt så lite i dagens Norge …?

På den annen side mangler det så visst ikke engasjement, og det er ikke måte på hvor mye penger og energi man bruker til å redde resten av verden; regnskogen skal reddes, en stund pågikk det en heroisk kampanje mot Freias påskeegg i miljøets ånd, halve Afrika skal reddes, for ikke å snakke om flyktninger. Greit nok; all ære til dem som vil bry seg. Men spørsmålet er om det ikke hadde vært bedre om man før man går inn for å redde resten av verden, hadde tatt seg bryet med å se hva som faktisk foregår utenfor ens egen inngangsdør, og gjort noe med dette - kan man satse på å redde resten av kloden.

- - - - -

Nei, jeg hater ikke eller fordømmer ham som voldtok kroppen og livsgnisten til denne flotte jenta da hun var 13, slik at hun skulle dø åtte år senere. Heller vil jeg ikke bruke tid og krefter på å skrive lange debattinnlegg om strafferammen for voldtekt, eller snakke om hvilken del av verden han kom fra. Rett og slett fordi det i mine øyne ville ha vært helt meningsløst å rette fokuset mot overgriperen når det er offeret som bør stå i sentrum.

Dessverre er vanlig praksis at man gjør det stikk motsatte - når noe dramatisk skjer og offeret er anonymt, blir offerets skjebne glemt uken etter, mens oppmerksomheten og energien rettes mot den eller dem som utførte ugjerningen; hadde alle som legger sjelen sin i å skrive sinte kommentarer på nettet om hvor viktig det er å øke straffene for voldtekt, bare brukt en liten del av denne energien til å støtte ofrene for voldtekt, hadde mange av dem neppe følt seg så ensomme som de gjør nå; idag lar man ofrene seile sin egen sjø.

Det samme gjelder ofrene for mobbing - i fire tiår har “kampen mot mobbing” stått på agendaen, det ene antimobbeprogrammet har etterfulgt det andre, skoler har proklamert seg selv som mobbefrie, kjendiser har stått frem med historien sin og politikere har slått seg selv på brystet; Se, så flinke vi er. Og resultatet er …? I det store og det hele null og niks. For i realiteten er effekten av flotte kampanjer at man engasjerer seg der og da, men så snart den grå hverdagen vender tilbake, fortsetter mobbingen som før.

Som jeg har skrevet tidligere:
Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

Problemet er bare at det er så mye enklere for folk flest å vende oppmerksomheten mot store kampanjer som “alle andre” også støtter; den ene uken skal man redde miljøet, den andre sultne i Afrika, den tredje er det flyktninger som er i fokus, mens juletiden er årstiden da man skal redde de ensomme. Ja, det er kanskje enkelt å holde sammen, gå i fakkeltog, holde hender på Facebook og få god samvittighet etter å ha gjort sitt for å redde verden - men livet handler ikke om å velge den enkleste og mest behagelige løsningen.

Jo visst er det enklere å skyve ansvaret fremfor seg ved å med store ord snakke om “mer penger til psykiatrien” enn å si noen trøstende ord til en som ønsker å ta livet sitt, liksom det er lettere å si at man er mot mobbing enn å gå bort og begynne å snakke med noen som står alene i et hjørne av skolegården; det føles mer meningsfylt å engasjere seg i store saker også andre er opptatt av - som miljøet, sult i verden eller flyktninger - enn å sitte alene og bruke flere timer på å skrive en oppmuntrende kommentar i en blogg ingen andre leser; det er behageligere å føle at man er en helt som blir hyllet ved å legge ut selfies på Instagram sammen med hundrelappen man gir til et godt formål enn å gjøre ting i det stille, men det å virkelig bry seg handler ikke om å bli sett eller motta applaus; det handler om å bry seg om dem som trenger det mest, om dem ingen andre gidder å bry seg om.

Og tro meg - man behøver ikke å rette blikket mot andre deler av verden for å finne mennesker som har behov for forståelse og omtanke; disse menneskene er rundt oss selv om vi ikke kjenner skjebnene deres; det er ikke de vi legger merke til som har det vanskeligst, men de glemte englene som passerer oss på gaten mens folk haster forbi; det er ikke rosabloggen med flere titusen lesere som trenger mest støtte, men den vesle bloggen skrevet av den ensomme jenta som ingen andre kommenterer.

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

Ønsker deg riktig God Jul, og alt godt videre.

- - - - -

Tirsdag 27. desember 2016:

Når Julen nærmer seg er det ikke grenser for hvor store ord man bruker for å uttrykke sin sympati med de ensomme, og hvor mye man tilsynelatende skal bry seg, men hvordan ser alt dette ut med øynene til noen som føler seg glemt og tilsidesatt; gjør all denne “heisann-hoppsann-la-oss-bry-oss”-mentaliteten egentlig noen forskjell, eller er det bare snakk om en gedigen livsløgn for å få god samvittighet til julemiddagen …?

Her er min erfaring fra i år: Mens folk flest gledet seg og kom med den tomme, utslitte frasen “God Jul”, har jeg de siste ukene vært lei meg etter å ha fått vite at M. er død. Dermed var forutsetningene for partystemning på juleaften heller små, og samtidig som man andre steder i landet skålte og feiret, bestod julemiddagen min av tre tørre skiver grovbrød med gulost, der jeg satt mutters alene på kjøkkenet mitt, noe som samsvarte med humøret, som sant å si var temmelig svart.

Men det er ingen grunn til å gi opp, tenkte jeg - folk snakker så mye om å bry seg, så kanskje det finnes en eller annen engel der ute som kan spre litt lys og varme ved å gi meg julegaven jeg ønsker meg aller mest. Følgelig skrev jeg dette innlegget, der jeg til slutt fortalte hva som lå på toppen av ønskelisten min.

Hadde en kjent person skrevet noe slikt, hadde dette blitt delt med lynets hastighet på sosiale medier, og vedkommende hadde blitt “hyllet” og sett opp til, men hva skjer når et lite menneske gjør det samme …? Så mens stemningen i de tusen hjem steg og man forventningsfullt pakket opp julegavene, var det ingenting som kunne minne om julestemning rundt meg; ingen glade mennesker, ingen som kunne gi meg en klem, intet juletre, ingen gaver - bare et stille håp om at det kunne finnes noen der ute som kunne bry seg om en som ikke hadde andre ønsker enn at man skal tenke mer på de glemte menneskene, dem som ingen gidder å tenke på.

Julekvelden gikk og 1. juledag kom uten at jeg så noe til Julenissen eller noen andre som kunne bry seg, så utover kvelden ble jeg 15 kroner fattigere ved å betale for en BloggShout på blogg.no av 1. del av Den glemte engelens lille hjerte - sammen med en lenke til dette innlegget; kanskje noen endelig kan legge merke til en som føler seg oversett, tenkte jeg, og i et desperat forsøk på å bli mer synlig føyde jeg “Hemmeligheten du ikke kjente til” i tittelen. Samtidig ventet jeg også på svar fra andre jeg hadde forsøkt å muntre opp; her er noe jeg skrev natt til julaften:

- - - - -

Ikke vær lei deg; det er du for verdifull til.

For som jeg skrev i en annen blogg forrige natt:

“Vet du - menneskelivet er som et puslespill man sakte setter sammen bit for bit etter hvert som årene går, og det som kanskje virker meningsløst idag, kan godt være en viktig del av et annet bilde som vi først vil kunne se når de andre brikkene faller på plass; dette er noe man kan tenke over når livet føles for tungt - at alt har en mening, både solskinn, tåke og tårer.”

Derfor skjønner jeg godt at man kan føle seg ensom i en tid der man pøser på med sentimentalitet i juleinnpakning og der familielykken står i fokus, men er det i grunnen det livet handler om - denne evige jakten på lykke og selvrealisering mens man ser seg selv i speilet og tar selfies? Finnes det ikke også skjønnhet i blomstene som vokser i skyggen av regnbuen; en drømmende skjønnhet man ikke legger merke til hvis man bare konsentrerer seg om det som skjer i sollysets varme …?

Om du tenker på det jeg skrev i den kommentaren min, synes jeg den vesle bloggen med bare noen få lesere kan være langt bedre enn den store, kjente bloggen “alle andre” leser - og det samme gjelder mennesker; det er ikke de populære, vellykkede jeg bryr meg om, men de glemte menneskene som ingen legger merke til. Så lurer du kanskje på om jeg alltid har tenkt slik, og svaret er “nei”. En gang var også målet mitt å være vellykket; jeg fulgte med på aksjekursene og ville bli børsmegler; senere hadde jeg ambisjoner om å bli en stor kunstner.

Men etter hvert som jeg har sett så mange mennesker jakte på Lykken med stor L, så mange mennesker som dytter andre til side og setter seg selv i sentrum, samtidig som jeg også har sett hva som foregår i skyggene, ikke på den andre siden av kloden, men her i Norge, nesten rett utenfor inngangsdøren vår - for åtte år siden døde ei jente jeg en gang var forelsket i, av anoreksi, for fire år siden tok ei jente jeg leste bloggen til, livet sitt, nå i høst døde ei uerstattelig jente bare 21 år gammel; jeg har sett så mange triste skjebner at denne evige jakten på lykke og oppmerksomhet som preger dagens samfunn virker uendelig tom og meningsløs i mine øyne.

Likevel - tror du jeg hadde tenkt slik om jeg hadde blitt den jeg en gang ville bli; tror du jeg hadde brukt krefter på å bry meg om andre om jeg hadde vært fanget i drømmen om rikdom og lykke …? Nei, da hadde jeg kanskje sittet låst bak tykke murer i en villa i et av Oslos dyreste strøk, og tenkt på hvordan jeg kunne bli enda rikere, enda mer vellykket.

Jo - jeg forstår både deg og andre som føler at julen er en tid man helst bare vil hoppe over. Men samtidig kan det også være greit å huske på at familielykken rundt juleribba ikke er selve meningen med livet, og at julen også kan være meningsfull på andre måter, noe som kan få en til å se verden med nye øyne; noe man kan ta med seg videre på livets lange vei; de vakreste diktene ble ikke skrevet av folk som plutselig hadde blitt lottomillionærer - nei, de hadde det for travelt til å tenke på hva pengene skal brukes til. Og selv om det å ikke være sosial i julen eller på nyttårsaften idag blir sett på som et nederlag, føler jeg selv at dette gir mye rom for ettertanke - tanker jeg ikke ville ha hatt tid til om jeg var opptatt sammen med andre.

Ta godt vare på deg selv og prøv å gjøre det beste ut av det - kanskje nettopp denne dagen er biten som mangler i puslespillet i livet ditt der det venter både solskinn og glede. Men før solen begynner å spre lysstrålene sine, venter det triste regnet; slik er det også i livet.

Så ikke vær lei deg - husk at det alltid, alltid finnes håp.

- - - - -

Men nei, intet svar fra den kanten.

Annen juledag gikk rolig for seg uten at Julenissen eller hjelperne hans la merke til at også jeg er til, og ingen brydde seg om å skrive noen vennlige ord til meg her. Så kom 27. desember, bare 5 personer hadde fått lest dette innlegget i løpet av disse tre dagene, og Julen var over. Uten at noen hadde tid til å bry seg.

Dette ble en trist Jul, men jeg klarer meg og skriver ikke dette for min egen skyld: Jeg tenker på alle som ikke bare i løpet av Julen, men også resten av året sitter der mutters alene omgitt av depresjonens dystre tanker; jeg tenker på alle som vurderer å ta livet sitt - om jeg i løpet av disse juledagene hadde funnet frem et tau til å henge meg i, eller tatt en overdose med piller; hadde du brydd deg om meg? Hadde du vært der når jeg virkelig trengte deg …?

Tro meg - det er ikke uten grunn at selvmordstallene er så høye som de er, og det er ikke uten grunn at det er så mange ensomme mennesker som sliter, rett og slett fordi denne krampaktige “la-oss-tenke-på-de-stakkars-ensomme”-holdningen rundt juletider til syvende og sist bare fører til god samvittighet foran juleribba, ikke til å løse et reelt problem som varer året rundt. Jammen - du kunne ha gjort det ene eller det andre i stedet for å bare sitte der, vil noen kanskje si, men sannheten er at når man er nedfor og tom for krefter, klarer man rett og slett ikke å gjøre ting som for andre virker selvfølgelige; i en slik situasjon virker veien til å gjøre slutt på alt kortere enn veien til et sted der man kan få hjelp. Det er lett å si gjør ditt eller gjør datt når man er frisk, men sykdom og depresjon endrer alt.

Uansett fikk jeg altså ikke en eneste julegave i år, og siden jeg som kjent ikke ønsker materielle gaver av noe slag, bare at folk skal bry seg litt mer om de glemte, oversette englene rundt oss, tar jeg sjansen på å spørre deg rett ut: Har du lyst til å hjelpe meg, slik at denne verden kan bli en smule varmere …?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)