Onsdag 6. Desember 2017

Årets juleeventyr

Husker du hvordan det var å være barn, planlegge alt man skulle gjøre bare man ble stor nok, og vente spent på den mystiske karen som de voksne kalte Julenissen?

Når man ser alt maset i Julen - fra marsipangrisene som dukker opp i butikkhyllene i september til desperate mennesker som minner om utsultede zombier på jakt etter kjøtt der de løper rundt for å rekke å kjøpe obligatoriske gaver før butikkene stenger juleaften - kan man spørre seg hva det egentlig har blitt av oss nå som vi er blitt voksne; hvor ble det av alle de storslåtte drømmene, alt håpet om å finne skjulte, uoppdagede skatter i en fremtid der gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet …?

Ikke vet jeg hvordan du hadde det da du var liten, men for min del husker jeg at skoleveien var fylt av dagdrømmer, at jeg i barneskolen skrev lange historier om tidsreiser og romvesener, spilte fotball i stuen hjemme, og hadde planer om å bygge en hoppbakke på soverommet, bare for å nevne noe; kort sagt ingen mangel på fantasi. Når man så spoler frem til nåtiden, har jeg hjemme blant annet en diger kosegris i full størrelse, mange mindre griser, sju store gule badeender, en riktig søt sau, tre smilende Duracell-kaniner og den største Hello Kitty-Pez-dispenseren som var å oppdrive - da ser jeg bort fra en hel bærepose fylt av svarte badeender, hvorav én er strategisk plassert rett utenfor inngangsdøren.

Så er spørsmålet: Hva tror du en selvironisk kunstner som samler på rosa griser og har nok badeender til å fylle et helt badekar, vil skrive i forbindelse med julefeiringen? Selv lurte jeg på om jeg kanskje skulle sette i gang en ny tradisjon ved å hvert år skrive et juleeventyr som ikke bare gir deg lyst til å le, men som også setter Julen i et nytt perspektiv - og årets eventyr er inspirert av og tilegnet ei livsglad jente ved navn Marte. Nå aner jeg ikke hva hun ville gjøre dersom hun fikk stillingen som Julenissens offisielle medhjelper, slik at jeg måtte ta i bruk kreativiteten når jeg brukte henne som modell for Lille Marte, som dette eventyret handler om.

- - - - -

Lille Marte og invasjonen fra det ytre rom

Hvis du hadde dratt langt, langt mot nord, like ved der hvor Julenissen holder til, hadde du funnet et lite, rødt hus omgitt av en nydelig hage som alltid blomstrer. Hvorfor blomstene dufter så godt og fortsetter å spire mens snøen faller i skogen som omgir huset, er det ingen som vet, men kanskje er det fordi det bor en liten engel her som har et så varmt hjerte at varmen er nok til å få gresset til å bli grønt året rundt.

Den lille engelen heter Lille Marte, og hvorfor hun ikke spiller harpe og synger sammen med de andre englene, er det heller ingen som vet, men det kan ha noe å gjøre med at mens engler flest ser veldig høytidelige ut der de i kor synger salmer og lærer å spille harpe, brukte Lille Marte harpen som akebrett og trampoline, og forsøkte å finne ut om den også kan brukes som bumerang, selv om hun sa pent unnskyld da sjefsengelen fikk den i hodet. Etter denne episoden flyttet Lille Marte til det røde huset og ble Julenissens medhjelper, der hun gjør sitt beste for å hjelpe, selv om ikke alle blir like glade. For Lille Marte har et barns hjerte, og er det noe alle barn vet, så er det at voksne kan være fryktelig kjedelige, og misforstå absolutt alt.

Som den gangen da alt vesle Tobias ønsket seg til Jul, var at pappaen hans skulle slutte å ha vondt i en tann, for pappa ble sint og irritert når han hadde tannpine. Lille Marte syntes så synd på stakkars Tobias at på juleaften ble pappaen hans kidnappet av en frenetisk tannlege som dopet ham ned og brukte julekvelden til å trekke ut alle tennene mens han drakk Vodka og skrålte “Glade Jul”. Hva pappaen til Tobias mente om å bruke gebiss resten av livet, er en annen historie. Men slik er nå voksne - de finner alltid noe å klage på.

Eller den gangen Julenissen følte at reinsdyrene hans trengte en velfortjent ferie, og bestilte nye reinsdyr. Bare pass på at alt er i orden, for det er flere som skal ha gaver, fortalte han Lille Marte, som strålte som en sol, og sa at ingenting kan gå galt. Like etter snublet hun så lang hun var så gaveønsker og navnelapper fløy i alle retninger, men gjorde sitt beste for å rydde opp. Noen dager senere fikk alle gavene sine; en beduin i utkanten av Sahara fikk et sett bildekk til en klassisk BMW, en bilentusiast i Tyskland ble vekket av en flokk sultne reinsdyr utenfor garasjen sin, og Julenissen selv fikk tre flotte kameler og et lite harem av søte, mørkøyde jomfruer.

For ikke å forglemme den gangen da innbyggerne i en avsidesliggende bygd begynte å krangle like før Jul, og Lille Marte ville overraske og muntre dem opp ved å bytte gaver. Ei jente som likte å eksperimentere når hun lekte doktor, fikk en bibelanalyse i fem bind skrevet av en tysk professor, ungkaren Jonas fikk ‪‪‪en kokebok som fortalte hvordan han skulle lage rødbeter på deprimerende dager, evig sure enkefru Olsen fikk en oppblåsbar Barbara med vibrerende pupper, og presten svimte av da han fant to par håndjern, en pisk samt boken “Nå er du i min makt, slave” under juletreet.

Denne morgenen hadde snøen varsomt lagt seg over tretoppene lik en myk, hvit dyne, men hagen rundt det røde huset var som alltid like duggfrisk, og blomstene strakte seg mot sollyset. Lille Marte våknet tidlig, ga teddybjørnen sin en god, varm klem, og bestemte seg for å være ekstra snill idag. Men hva skulle hun finne på? Alle gavene var for lengst bestilt, og over hele verden satt barn og ventet på at en stresset Julenisse skulle foreta halsbrekkende akrobatiske øvelser og klatre gjennom pipa.

Et eller annet sted der ute måtte det likevel finnes noen som ønsket seg noe, men hadde gitt opp å få det. Lille Marte sukket. Voksne var så dumme. Mens barn fylte hjertene sine med drømmer og ventet på at de skulle bli oppfylt, snakket voksne om realiteter og problemer mens de stirret på en liten skjerm og trodde meningen med livet var å finne i en iPhone. Så ble de deppa fordi de leste noen ord på denne skjermen, og la ikke merke til at solstrålene smilte til dem.

   -  -  -

I et lite land som heter Norge finnes det en bitte liten by som heter Oslo. Hadde du gått langs en av gatene der denne tidlige morgenen juleaften, hadde du kunnet se en Julenisse av det større slaget. Det ville feil å si at han var like rund som Obelix, for selv om det er temmelig politisk ukorrekt å si det, var han minst dobbelt så stor. I hjemlandet var han kjent som “Det gule monsteret”, men følte seg overhodet ikke som et monster. Hadde du sett godt etter bak det hvite skjegget og julenissekostymet, hadde du fått øye på en sårbar, liten gutt som bodde innerst inne i sjelen til denne mannen, som het Yuki og var en kjent japansk sumobryter.

Hvordan han hadde havnet her i Oslo på juleaften, er en lang historie, men det begynte med at Yuki, som var svært flink til å omgå alle forbudene i sumosporten og kjente strippebarene i Tokyo like godt som notisbøkene der han hadde skrevet ned navnene på veninnene han hadde lekt doktor med, en vakker dag fant ut at livet hans var like tomt som en gjennomsnittlig rosabloggers hjerne. Umettelig når det gjaldt kreativ sex både med og uten pisk og lenker med det meste som kunne bevege seg på to eller fire bein, fikk han primærbehovene sine dekket flere ganger om dagen, men hvor ble det av kjærligheten og Den Rette …?

Yuki tok frem Skjebnemynten han hadde vunnet i poker en fuktig natt, puttet mynten i en liten eske, ristet den, sa farvel til fortiden, og lot skjebnen bestemme livets videre vei. Etter litt klabb og babb der han holdt på å bli middagsmat hos en vennlig stamme med kulinarsk interesserte urinnvånere i regnskogen i Amazonas, endte han til slutt i et nissekostyme på gaten i Oslo, fast bestemt på at den neste som rundet hushjørnet, ville være Den Rette, uansett hvem det var. Det hadde nemlig mynten besluttet, og Yuki var fast bestemt på å gi Drømmekvinnen sin alt han hadde av kjærlighet og sexlyst.

Og skjebnen smilte til Yuki. For den som gikk ham i møte på den andre siden av hushjørnet, var ei nydelig jente som følte seg ensom og lurte på hvor hun kunne tilbringe juleaften. Bak henne sjanglet en heller rufsete kar som hadde festet hele natten og endt på et nachspiel han overhodet ikke husket noe av, men det var ikke så farlig, for det gjorde heller ingen andre, da kollektivt hukommelsestap er en viktig del av den tradisjonsrike norske drikkekulturen. Denne karen, som het Mattis, hadde etter hvert kommet i en filosofisk stemning der han følte han var ett med resten av universet, og grublet over eksistensielle spørsmål som “Hvem er jeg” og “Hvorfor kjører ikke giraffer trikk”. Mysteriet han overhodet ikke kunne finne svar på, var imidlertid om det finnes liv på andre kloder. Og hvis det gjør det - så hvordan ser de ut? Hvor mange øyne har de, og hvordan påvirker dette salget av solbriller? Det blir fort dyrt når man må kjøpe tre par bare for å dekke øynene i nakken. Bruker de bankkort, eller tar de det på krita når de handler? Mattis ble helt ør i hodet av å tenke på hvor mange skapninger som måtte leve der ute i universet med solbriller kjøpt på kreditt.

Men mest av alt ønsket han seg noen som kunne gi ham kjærlighet. Og sex. Mye sex. Kolofenomenalt mye sex. Uten å måtte bli offer for sine kollegeres perverse lyster, som lot ham gå gjennom en helvetesuke der han ble tatovert på stumpen, måtte løpe naken gjennom byens hovedgate, ble presset til å strippe for ei ukjent jente, og gjort til et mannlig sexobjekt i bokseringen. Med en god advokat i en amerikansk rettsal ville erstatningskravet for prøvelsene han hadde vært gjennom kunne dekke utgiftene til å kjøpe halve New York.

Lille Marte syntes synd på Mattis, og følte at det ville være feil å la skjebnen bestemme her - de to søte turtelduene måtte da få en sjanse til å få oppleve den store kjærligheten sammen. Derfor stoppet den nydelige jenta opp da hun fikk en uventet melding på mobilen, slik at det ble Mattis som rundet hushjørnet først.

Yuki ble litt overrasket da han så hva skjebnen hadde kommet frem til, men skjebne er nå skjebne. Han kastet seg over Mattis, overøste ham med våte kyss, og sa det rett ut: ダーリン。私はあなたを愛しています。 Mattis stirret på Yuki med øyne runde som tallerkener. Og så et vesen utkledd som Julenisse, et vesen som sett med hans øyne hadde to hoder, fire øyne og to røde neser. Kort sagt et fellende bevis på at han hadde fått nærkontakt av tredje grad med en utenomjordisk sivilisasjon, og i en sådann stund er det ikke lett å finne ord. Yuki på sin side følte at han hadde funnet en som omsider var klar til å gi ham den kjærligheten han ventet på, men var for sjenert til å vise det. Han oversatte til engelsk: “Darling. I love ya.”

Mattis, som ikke var helt sikker på hvilken hashtag man måtte bruke for å vise at man tar avstand fra å bli analundersøkt av aliens fra andre planeter, sa det første som falt ham inn: “Me too.” Yuki tolket dette som et klart “ja”, tok Mattis under armen mens han sprellet med beina, og begynte å rusle mot hotellet samtidig som han fortalte Mattis hvor høyt han elsket ham, og hvor mye han så frem til å leke doktor. Alt Mattis tenkte på, var at han nå var blitt bortført av et romvesen som ville frakte ham til en ukjent klode, og sjokket gjorde ham stum som en østers. Farvel, Moder jord.

Lille Marte sukket oppgitt når hun så dette. Typisk voksne. Først vil de ha sex, og maser og maser. Og når de får ønsket sitt oppfylt, vil de ikke ha det likevel. Skal jeg gi masekoppen en sjanse til? Egentlig ville hun si nei, men det lille englehjertet hennes sa ja.

I samme øyeblikk snublet Yuki, og Mattis benyttet sjansen til å rømme mot friheten, like ivrig som en fembarnsfar som etter tjue års monogami plutselig ser portene til toppløsbaren “Kåt og Våt” åpne seg. Men mens han løp for livet med Yuki pesende fire meter bak, måtte Mattis gjøre det alle gjør i en krisesituasjon nå til dags, nemlig å ta en selfie, og oppdatere sosiale medier med noe som kan brukes i nekrologen: “HJELP. Invasjon fra det ytre rom. Flykter fra et romvesen utkledd som julenisse. Dette er slutten. #RIPMattis #ViSomMinnesMattis #Mattis4Ever”.

Yuki på sin side var forbauset når han så hvordan disse søte og eksotiske nordmennene reagerte på litt spontan kjærlighet. Vel var folk sjenerte også i Japan, men dette tok kaka. 停止し、ropte han, 私はあなたを愛しています! Dog uten at Mattis så ut til å gjengjelde kjærlighetserklæringen, for han løp som om han han hadde den sultne svigermoren til Dracula etter seg.

Omsider nådde han frem til radiostasjonen der han arbeidet, galopperte gjennom lokalene, rasket med seg en stekepanne som slagvåpen, smelte igjen døren etter seg, og følte seg som en livstidsfange etter en vellykket flukt fra Alcatraz. På den andre siden av døren stod stakkars Yuki, hvis vennlige ord hadde hatt en helt annen virkning enn hjemme i Tokyo. Å misforstå betydningen av 私はあなたを愛しています var komplett umulig, da selv en japansk treåring forstod hva han mente. Grunnen til at nordmannen oppførte seg så rart, måtte være at han var usedvanlig sjenert og ville gjøre seg uoppnåelig. Yuki humret - disse pussige nordmennene var jammen noe for seg selv. Men i krig og kjærlighet er alt tillatt. Han hamret på døren med knyttnevene, og sa med kraftig røst: ドアを開けてください。 私はあなたを愛しています。 あなたはそれをよく知っています。

En vettskremt Mattis tok der og da sitt livs beslutning. Selv hadde han klart å slippe unna det utenomjordiske monsteret, men hva med resten av byen? Ingen tvil - det var i slike øyeblikk verden trengte superhelter. Han satte seg ved mikrofonen med stekepannen trygt innenfor rekkevidde, og tok fatt på den mest dramatiske direktesendingen i norsk radiohistorie. Med skjelvende stemme beskrev han hvordan han hadde unnsluppet den overhengende faren, og hulkende fortalte han lytterne at dette sannsynligvis var deres siste dag i live. De heldigste kunne regne med å havne i en dyrehage eller et laboratorium på en fremmed klode. Avbrutt av den intense hamringen til Yuki konkluderte han med at dette er Slutten. Udyrene i julenissedrakter var sikkert altetende kannibaler, og både elskerinnen din, barna dine, hunden din, og du selv kom til å havne på en middagstallerken eller i frysedisken på et interplanetarisk supermarked.

Nyheten slo ned som en atombombe ved frokostbordene. For ingenting er som god, gammeldags frykt når man skal gjøre en liten fjær om til fem dusin trailere fulle av blodige, nyslaktede hønselik. Hvis du spør folk om de la merke til den skumle mannen med det røde skjegget som krysset gaten et kvarter tidligere, spiller det ingen rolle at dette i virkeligheten var ei liten jente med barbiedukken sin - noen vil beskrive hvilken farge skoene han hadde, andre vil fortelle at de ble skremt av det dyriske uttrykket i øynene, mens atter andre er villige til å sverge på at han har gjemt seg under sengen deres.

Bland denne frykten med en busemann som er på moten der og da, og du får en saftig blanding det lukter dynamitt av. I riktig gamle dager var ingenting farligere enn slemme hekser som gjorde fæle ting uten en tråd på de sosiale, nattlige møtene med ham-der-nede. Bare ordet “heks” var nok til å få folk til å hoppe opp av stolen og rygge fem meter bakover. Senere var ordet “jøde” nok til å få folk til å hoppe opp og rope om hjelp fra en mann med bart. Så var det en seksuell legning som begynte på bokstaven “p” som fikk folk til å velte halve inventaret. Nå var turen kommet til Julenissen, og alt som kunne minne om røde toppluer og hvitt skjegg fikk folk til å hyle som stukne tyrkiske griser. Som en livredd seksåring så treffende sa det da hun så pappas godmodige, smilende fjes bak julenissemasken: “Mamma! Monsteret har spist opp Pappa!”

Nettavisene, som ble nedringt av desperate mennesker som endelig kunne få sine femten minutters berømmelse ved å fortelle om møtet med de utenomjordiske, kom raskt på banen og sparte ikke på kruttet. Særlig er det tre ord redaksjonene er glade i når de skal selge nyheter, og det er skrekk, monster og død. Stifter du bekjentskap med en skrekkbakterie eller får øye på en monstermarihøne, er det fortsatt håp. Men kommer dødsskilpadden, kan du like gjerne ringe presten og bestille begravelsen. Nettavisen var først ute med nyheten: “Monsternissene kommer”, etterfulgt av Aftenpostens “Flukten fra skrekknissene”. VG skapte ville tilstander med “ALT OM VERDENS UNDERGANG: DØDSNISSENE ER HER.”, Dagbladet brukte en annen innfallsvinkel og skrev at man først måtte bli kjent med de nyankomne uten å vise fordommer eller rasistiske tendenser, mens Klassekampen slo fast at nå er det viktig å vise solidaritet, og at romnissene hadde like mye rett til å være her som vi andre.

Antagelig den eneste som ikke hadde fått med seg de kataklysmiske, apokalyptiske nyhetene, var Stian, som jobbet i radioen sammen med Mattis. Etter en lang natt heller ikke han husket noe av, sov han ut rusen i et siderom, og følte at halsen var like tørr som egyptisk sandpapir da han våknet. Av en eller annen grunn hadde han også kledd seg ut som Julenisse. Men hvorfor? Si dét. Dette var et av tilværesens store mysterier. Etter en heroisk kamp mot planetens tyngdekraft, klarte han å komme seg opp av sofaen, og ravet ut av rommet, der han fikk øye på en skrekkslagen Mattis med stekepannen i hånden.

ET NYTT MONSTER, vrælte Mattis så man kunne høre det i Gjøvik. Jeg er Stian, hørte Stian seg selv si, men Mattis, som fortsatt hadde problemer med å fokusere blikket, holdt seg til vitenskapelige fakta: Du er avslørt, ropte han, Stian har bare to øyne - du har fire! Videre argumentasjon mot dette forskningsresultatet var nytteløs, så Stian tok beina fatt fulgt av Mattis viftende med stekepannen som om det var en klubbe de hårete forfedrene hans brukte i steinalderen, og balanse i regnskapet ble det først da Stian åpnet oppvaskmaskinen, og fikk tak i en annen stekepanne. Dermed begynte den store duellen, og i mangel av Star Wars-rekvisita og lyssabler var stekepanner en brukbar erstatning, noe lytterne som fortsatt satt ved radioen uten å hylende ha rømt ut på gaten, kunne bevitne: BOOOING! BANG!!! KRAAAAASJ!!!!!!! Etterfulgt av lyden av Yuki som etter å ha brutt opp døren stormet frem for å hjelpe sin elskede, og skriking om monstre, romvesener, to falske Julenisser, kjøkkenutstyr og Armageddon.

Lille Marte kunne knapt tro sine egne øyne da hun så kaoset som utspant seg. Det var bare så typisk voksne å misforstå alt og oppføre seg som småunger i barnehagen. Det hun ville, var at alle skulle bli glade på julekvelden. Var det virkelig så vanskelig å være venner? Hun sukket dypt, og tuslet bort til Julenissen for å spørre om hun kunne låne vanndampmaskinen hans.

Med den skrev hun store, hvite bokstaver på himmelen så alle kunne se det: IKKE VÆR REDDE, DUMMINGER. HVORFOR ER DERE SÅ SLEMME MOT JULENISSEN NÅR HAN ALDRI HAR GJORT DERE NOE VONDT? IKKE LA DEN DUMME FRYKTEN DERES ØDELEGGE JULEN. GOD JUL, ALLE SAMMEN.

Menneskene så opp og leste dette, før de vendte blikket mot hverandre, og skamfullt så ned i bakken. Lenge lette de etter monstrene de nettopp hadde flyktet fra og vært så redde for, men uansett hvor mye de enn prøvde å finne dem, fant de ingen. Kanskje fordi de aldri hadde vært der.

Og utslitt etter en lang dag, la Lille Marte seg til å sove. Men før hun falt i søvn, ønsket hun teddybjørnen sin God Jul, og ga ham en varm klem.

- - - - -

… og dette var årets juleeventyr fra min hånd; håper du liker det. Men til tross for at eventyret altså er tilegnet Marte, er det også en liten julegave til deg og alle andre som får lyst til å trekke på smilebåndet når du leser dette.

Om du vil, kan du gjerne dele lenken til denne siden med andre du kjenner, da historien om Lille Marte er et eventyr litt utenom det vanlige som alle voksne burde lese.

Håper du får en riktig fin førsjulstid, og husk at så lenge det fortsatt finnes badeender og små engler, er det alltid håp.

- Brian

Torsdag 26. Oktober 2017

Hvordan trylle frem en million …?

Håper den snille og hyggelige naboen i etasjen over ikke snubler over denne siden med det første, for liksom andre er gode til det ene eller det andre, virker det som om min spesialitet er å dumme meg ut; neste stopp blir vel å migrere til Sydpolen og få en stillferdig, filosofisk innstilt pingvin som nabo.

Alle som kjenner meg, vet at det siste året ikke har vært enkelt for min del, slik at jeg trengte en liten oppmuntring i form av litt ro og inspirasjon som kunne dytte meg fremover, hvilket ikke var særlig lett med de forrige beboerne og en hoppende utgave av Hunden fra Baskerville. Så dukket den nye naboen opp med det strålende smilet sitt, og jeg begynte å skrive igjen med en hastighet som ville ha gjort en rosa smurf blå av misunnelse.

Derfor er jeg oppriktig takknemlig for at hun har gitt meg inspirasjonen jeg trengte, samtidig som jeg er redd for at hun kan misforstå meg, og tro at jeg ser på henne som noe mer enn en snill nabo. Akkurat det kan hun ta helt med ro, for som jeg skrev i Naboer og spøkelser - hvis hun befinner seg i eliteserien, er undertegnede på nedrykksplass i 8. divisjon, og jeg er mer opptatt av å bruke årene jeg har igjen før jeg havner seks fot under jorden til å gjøre denne verdenen litt varmere å leve i enn å ha store ambisjoner; sexlivet mitt er for tiden like ambisiøst som Dalai Lamas, og det er antagelig bare et spørsmål om tid før undertegnedes åndelighet når et nivå som sørger for at sjelen begynner å sveve en halv meter over kroppen slik at jeg får vanskeligheter med å komme meg gjennom normale døråpninger.

For det andre har jeg ikke glemt noe ei jente jeg hadde som nabo i året da jeg bodde på hybel, fortalte meg da jeg spurte henne om hvorfor hun flørtet med alle andre, men ikke med meg: Du er for dyrebar til å flørte med, var svaret; kloke ord fra ei flott jente. Den samme innstillingen har jeg til naboen over: Et menneske jeg har stor respekt for fordi hun er så positiv og har sans for humor; et fantastisk, levende menneske som jeg på alle måter ønsker lykke til videre uten å tenke på noe “mer”; det er fullt mulig å respektere en kvinne uten å måtte sikle etter puppene hennes uansett hvor heterofil man er.

Som kjent er jeg ikke av typen som leser “Se og Hør” og løper rundt med en selfiestang; hadde jeg fått besøk av Elvis midt i frokosten, hadde jeg vært mer opptatt av at han kunne sitte behagelig enn å hyle og be om autografen hans. Følgelig prøver jeg å ta hensyn til henne som en god nabo og være musestille hvis jeg er oppe om natten slik at hun kan få en rolig natts søvn før hun skal på jobb, og hvis hun i fremtiden skulle bli lei seg, har hun i likhet med alle andre i min omgangskrets, fri tilgang til Brians oppmuntringstjenester der jeg etter beste evne forsøker å stille opp om noen jeg kjenner trenger trøst eller oppmuntring; riktignok er det visse tekniske og praktiske utfordringer som må løses før jeg kan ta opp konkurransen med Alladins lampeånd og bosette meg i en gammel lampe, men jeg forsøker så godt jeg kan å være der om noen trenger meg; det er bare å si ifra.

På den annen side skal jeg ikke nekte for at jeg har begynt å sette pris på de daglige, humoristiske innslagene på radio som hun er en del av - i et tidligere innlegg skrev jeg at å høre showet uten henne var omtrent som å se Ronaldo spille fotball med amputerte bein - og i forrige uke snakket hun om hennes evne til å gamble på panteautomaten i håp om å vinne en million, noe jeg selv sant å si aldri gjør, ettersom jeg er en smule uenig i at generalsekretæren i Røde Kors skal ha så høy lønn; han kunne klart seg utmerket med halvparten. Da jeg hørte henne fortelle dette, fikk jeg assosiasjoner til den lille piken med svovelstikkene hvis drømmer blir knust av tilværelsens uutholdelige motorsag; riktignok klarte hun å vinne akkurat denne gangen, men når man ser “Ingen gevinst”-lappene liggende foran panteautomatene, er det ikke vanskelig å forstå folks skuffelse når de ikke vinner, hvilket dessverre skjer langt oftere enn det motsatte. Følgelig fikk jeg lyst til å leke litt med den kreative delen av de små grå, og finne en måte den hyggelige naboen min kunne få millionen sin på.

For hvor vanskelig - eller hvor enkelt - er det egentlig å trylle frem en million i våre dager da man knapt får kjøpt et kott på Majorstuen til det firedobbelte …? Da ser jeg bort fra svarte flosshatter fulle av hvite kaniner. Hvis noen der ute har sans for humor uten å være redd for å ta sjanser, kan et forsiktig tips være å introdusere en vill idrett med både litt nakenhet og mye latter for et større publikum; jeg skal ikke love at det å arrangere et norgesmesterskap i “Slakt Grisen!” kan gjøre deg til mangemillionær, men jeg skulle anta at det ligger en økonomisk gevinst i å tenke utenfor rammen av det politisk korrekte; spør du meg, er samfunnet vårt altfor opptatt av å ikke støte eller krenke noen, og er således blitt like kjedelig som Disneys familievennlige utgave av Mikke Mus; alt skal pakkes inn i silkehansker. Det dagens verden trenger, er et opprør som i likhet med pønken i 1970-årene peker nese til alt det bestående.

Men tilbake til naboen min og idéen jeg har fått med tanke på millionen. Hvem er hun? En sprudlende, fargerik person. Derfor har jeg tenkt litt frem og tilbake, og til slutt endt opp med en skisse til et kunstprosjekt - håper hun ikke begynner å jage meg med en par nyinnkjøpte boksehansker dersom hun ikke har sans for idéen, men alle som kjenner meg, vet at til tross for at de kreative forslagene mine til tider kan være like ville som en flokk sjimpanser som okkuperer Carl I. Hagens badeværelse, forsøker jeg å gjøre mitt beste.

- - - - -

Tenk deg et abstrakt kunstbilde som består av 777.777 piksler (med en høyde/bredde på 881/882 piksler), som selges i små deler på 10 piksler hver. Altså 77.777 deler i alt; den siste delen med 7 piksler består av informasjon om prosjektet. Hver del koster 30 kroner, og gir rett til å legge ut en lenke til et eget bilde fra delen man har kjøpt. Men det stopper naturligvis ikke der. For hele kunstbildet er utformet som en gåte - nøkkelen til en skjult kode, som gir kr.1.000.000 i premie.

Koden er bygget opp slik at man samler opp informasjon og hint gjennom flere trinn før man kommer frem til målet, men ikke nødvendigvis - man kan også gå direkte til bildet, og forsøke å gjette seg frem; dette skal være enkelt, men tilstrekkelig vanskelig til at ikke folk og fé kan finne frem til svaret. De første hintene vil være å finne i noen av de 77.777 bildene folk har lagt ut. Andre hint kan være sitater fra mindre kjente bøker. Eller små detaljer i bildene som naboen min legger ut på Instagram. Eller navnene på fjerne stjerner på nattehimmelen. Absolutt alt kan brukes som grunnlag for å lage en kode.

Poenget er at dette skal være en utfordring for skaperkraften og intelligensen - et komplekst, avansert puslespill som er en skattejakt både i den virtuelle og den fysiske verdenen. Alle kan være med, men den eneste som kan heve førstepremien, er den første som finner svaret samtidig som vedkommende har kjøpt en del av bildet. Likevel er det fritt frem for gruppesamarbeid med venner for å finne løsningen; pengepremien kan jo etter eget ønske deles opp i vennegjengen.

Man kan også ta med et annet interessant element: Spill med skjebnen - også som en del av koden, som ikke er statisk, men endrer seg som et resultat av valgene folk tar. Som jeg skrev i presentasjonen av Skjebnemynten tidligere; for øvrig et fascinerende prosjekt der man i ettertid kan se hvilke endringer selv små valg kan føre til:

Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

[…]

Resultatet er iallfall at det er tankevekkende hvor få som egentlig forsøker å utforske livet; hvor mange liv tror du fremtiden din består av? Ett …? Feil. Fakta er at fremtiden vår består av ufattelig mange liv - potensielle resultat av de ufattelig mange valgene som står foran oss; valg vi selv kommer til å ta, bevisst eller ubevisst. Det stemmer at vi bare kommer til å leve ett liv, men hvordan dette livet kommer til å arte seg, er fortsatt et åpent spørsmål, og til tross for at “folk flest” lever i en rimelig konvensjonell tilværelse der de følger den kjedelige “hovedveien” i livet sitt uten å tenke mer over dette, er det fullt mulig å velge andre løsninger: Hva om; hva ville skje dersom man gjorde noe helt annet enn det man vanligvis ville ha gjort, og fikk øye på det man overser?

I dette kunstprosjektet kunne man utfordre skjebnen ved skrive ned svaret på en krøllete, skitten papirlapp uten å nevne et ord om at dette er løsningen på en gåte som gir en million i gevinst, og på en tilfeldig dag legge den i en krok på et fortau i en norsk by: Hva kommer til å bli skjebnen til lappen - kommer den til å bli plukket opp av en heldig Fetter Anton som ser potensialet i dette, eller kommer folk til å bare gå forbi, uvitende om at de nettopp har passert en million …? Dette kunne dokumenteres med et skjult kamera - filmen om menneskene som gikk forbi milliongevinsten.

Og hvilke motiver skal så de 77.777 bildene ha? Dette er noe man kan vurdere, men her er en idé man ikke ser så ofte: Lego-figurer i et landskap av naken hud. Hvilken pervers tankegang, tenker du kanskje. Slapp av. Poenget er at bilder av avkledde mennesker ser man så å si over alt; det er ingenting nyskapende i dette med mindre man er en god fotograf og lar lyset og skyggene leke seg med kroppen på en måte som ikke er blitt gjort før. Lego er det derimot ikke så ofte man ser i denne sammenhengen: Når så du sist en nærsynt Lego-arkeolog som for første gang i sitt sexfrie liv får studere en kvinnelig brystvorte på nært hold, og lurer på hva i all verden dette er for noe? Man må huske på at det ikke er noen dans på roser å være en Lego-figur, risikere å bli delt opp i mindre deler og måtte bytte hode med en annen, og ellers være forvist til et liv der alle senger, stoler og sexleketøy er laget av harde, kalde klosser - også Lego-figurer har følelser og behov for varme og mykhet; slipp Lego-mennene fri, og gi dem en silikonfri pupp å kose seg med.

Ooooops. Der gikk jeg vel over streken. Håper du forstår humoren i dette før du stempler meg som en fortapt mannsgris med unevnelige, kjønnsdiskriminerende tanker om bruken av Lego.

I det hele tatt virker det som om regelen er at man forsøker å holde Lego-figurene innenfor et univers av klosser uten å la dem utforske verden utenfor, men ingen regel uten unntak - her er et humoristisk bilde der en lærevillig Lego-dame utfører oralsex på partneren sin tydelig inspirert av menneskene i bakgrunnen. At produsenten av en barnevennlig leke som Lego ikke ble så begeistret da de fant ut ut den polske kunstneren Zbigniew Libera brukte klossene de sponset ham med til å bygge Lego-konsentrasjonsleire er en sak, så det spørs hva de ville ha sagt om 77.777 bilder av Lego-figurer som utforsker nakne menneskekropper lik astronauter på fremmede kloder, men hvorfor ikke; hvorfor skal man sette grenser for kunst …?

Andre temaer enn Lego-figurer på oppdagelsesferd kan selvfølgelig også brukes; min vane tro har jeg et par alternative, kontroversielle forslag på lager, men ettersom et av dem i verste fall kan sette halve Midt-Østen i brann og gjøre meg et hode kortere, er det kanskje best at jeg ikke nevner dette her; stikkordet er en kjent profet i Lego-format.

Med 77.777 deler og en pris på 30 kroner pr. del blir det kr.2.333.310 i alt; kr.1.000.000 til den som første som løser gåten, kr.333.310 til gjennomføringen av prosjektet, og kr.1.000.000 til naboen min. Dette krever mer arbeid og fantasi enn å kjøpe et Flaxlodd, men til gjengjeld ville et slikt prosjekt være langt morsommere å få til.

- - - - -

Og det var alt for denne gangen; beklager at jeg ikke oppdaterer denne siden så ofte, men er konstant sliten, og føler meg like sprek som en vampyr på vegetarianerdiett. Skulle imidlertid også du ha et ønske om å bli en million rikere, eller ha andre ønsker; bare si ifra - det kan hende at det finnes en løsning du ikke har tenkt på. Husk at ingenting er umulig, og at ethvert spørsmål har minst to riktige svar, uansett hvor vanskelig det enn måtte være: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Så opp med hodet, og ønsker deg en fortsatt fin høst.

- Brian

P.S.: Etter å ha skrevet dette, har jeg fått flere idéer til hvordan naboen min kan trylle frem en million, og jeg er ikke i tvil om at hun kan klare det hvis hun skulle ha lyst til å forsøke. Prosjektet jeg skisserer i innlegget, består til syvende og sist av tre deler som alle kan gjennomføres uavhengig av hverandre: Skattejakt, spill med skjebnen og noe uortodoks bruk av Lego - eksempelvis vil jeg gjette på at det er et marked for en kunstbok med fotografier av Lego-figurer på oppdagelsesferd i et landskap av naken hud.

Men idéen som kanskje har mest potensiale i dagens verden der folk stresser rundt og føler at tilværelsen består av en lang liste med krav man må leve opp til, er å kunne senke skuldrene og la skjebnen avgjøre hvilken vei livet skal ta; universet går ikke under og jorden blir ikke invandert av grønne, kvekkende ender fra Jupiter om ei jente går ut uten sminke selv om det kanskje virker slik i hennes øyne. Som sagt - hva ville skje dersom man gjorde noe helt annet enn det man vanligvis ville ha gjort, og fikk øye på det man overser?

Så dersom naboen min hadde skrevet en blogg som var like fargerik som hun selv, beskrevet hvilke muligheter vi alle faktisk har, og hvordan man kan åpne seg for disse mulighetene ved å spille med skjebnen, tror jeg dette ville bli satt pris på i et bloggunivers fylt av klisjér. Rosablogger eller livsstilsblogger går det 13 på dusinet av - man trenger noe helt nytt, og det er i kunsten man finner friheten til å utfordre vedtatte sannheter; har man en søppelbøtte fylt av noe alle andre mener er søppel, får dette en ny økonomisk dimensjon dersom man setter søppelbøtten i et hvitmalt utstillingslokale og kaller verket “Storbyens ode til Picasso” med en utsalgspris på kr.45.000. Ti år senere blir dette nyskapende kunstverket som gjennom sitt abstrakte uttrykk så levende skildrer kaosets sublime duft, hyllet og omsettes for to millioner. Var det noen som snakket om å trylle penger ut av løse luften …? D.S.

- - - - -

P.P.S.: Naboen min har definitivt sans for humor, så jeg håper hun ikke putter undertegnede i en finsk vaskemaskin fordi idéene mine er altfor ville og kreative, men her er en ny, spontan idé. Utstillinger der folk kommer påkledd og kan se fotografier av nakne mennesker eller dyr er noe alle kjenner til. I 2013 hadde Leopold Museum i Wien en alternativ innfallsvinkel, da besøkende i Adams og Evas drakt kunne beskue utstillingen “Nude Men” med 300 malerier, fotografier, tegninger og skulpturer av den nakne mannskroppen i historisk perspektiv. Men hva om man snudde det hele på hodet, og hadde en kunstutstilling med fotografier av påkledde mennesker og påkledde dyr som bare var åpen for personer uten en tråd? Det samme kunne gjøres som et performance-prosjekt i Frognerparken; kle på alle statuene, la Sinnataggen stå der i ullgenser og topplue, og bare la nakne personer gå rundt i parken og se kunstprosjektet - dette har garantert aldri blitt gjort før.

Enkelte fotografer har fokusert på klærnes betydning ved å gi ut fotobøker med bilder av de samme menneskene både med og uten klær, slik Sophia Vogel gjorde i prosjektet With and Without, eller Dag Öhrlund i boken Nakna Svenskar, men en park full av påkledde statuer som i utgangspunktet var nakne, og nakne besøkende som i utgangspunktet var påkledde, ville være noe helt nytt. D.D.S.

Søndag 15. Oktober 2017

Sanger til gode venner

Kristins Melodi [11.04 MB] (21 nedlastinger)

Idas sang [10.82 MB] (26 nedlastinger)

Ny sang 04.11.2017 [2.85 MB] (14 nedlastinger)

Onsdag 27. September 2017

Naboer og spøkelser

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt livstegn fra meg så lenge, men håper du kan tilgi meg når jeg forteller hvorfor.

For etter at M. gikk bort, føles det omtrent som å sitte igjen med knuste glasskår av det som tidligere var noe uendelig verdifullt; det fantastiske mennesket hun var, er ikke lenger til, og visstheten om at det eneste som er igjen av henne, er en gråsvart gravstein, kjennes like tung som steinen selv; en viktig del av verden er borte for alltid - et tomrom som aldri kan bli fylt igjen.

Samtidig føler jeg at noe må være fundamentalt galt i samfunnet rundt oss når ei jente som ble misbrukt som barn, forsøkte å ta livet sitt som 9-åring, ble voldtatt første gang som 13-åring, og dør som 21-åring - samtidig som ingen blir stilt til ansvar; ingen bryr seg, og alt går videre som om ingenting hadde skjedd; var livet hennes virkelig så lite verdt …?

Derfor har jeg til tider vært langt, langt nede i løpet av det siste året; en skygge av den ukuelige optimisten jeg vanligvis er, og selv om jeg har forsøkt å gå videre, har jeg stort sett ikke kommet av flekken; det eneste lyspunktet har vært musikken, der det sakte går fremover med spillingen.

Nå har jeg imidlertid funnet ro i sjelen og begynt å skrive igjen, og hovedgrunnen til det er at jeg endelig kan sove litt uten å bli plaget av de forrige naboene, som nå - takk og lov - har flyttet ut. Den nye naboen er ei snill og hyggelig jente, og alt jeg kan si om henne er at hun har et strålende smil; som kjent er andre mennesker verdifulle i mine øyne fordi de er levende mennesker uten at jeg bryr meg om deres sosiale status; det er ikke sminken eller fasaden som betyr noe - det er mennesket selv.

Som jeg har skrevet på en bitte liten oppmuntringshilsen en smilende Lego-figur holder i hånden:
    Det er ikke de store ordene som forteller mest, men de små;
    det er ikke de store handlingene som endrer verden, men de små
    - for kunst handler ikke om gamle malerier i et nedstøvet museum,
    men om et uventet smil som lyser opp en grå regnværsdag.

På den annen side kan jeg forestille meg at inntrykket den nye naboen må ha fått av undertegnede, antagelig kunne ha fått en måpende torsk til å søke asyl i frysedisken på REMA; jeg håper hun har så mye sans for humor at hun ikke tror at jeg er en sulten zombie som venter på å komme ut av skapet, selv om det er sikkert som i banken at jeg på et eller annet tidspunkt klarer å dumme meg ut.

Da jeg eksempelvis flyttet inn, tok jeg med meg en sorgløs rock’n roll-innstilling sammen med musikken, trampet som en gravid flodhest, kunne begynne å spille gitar med forsterker midt på natten, og var oppgangens ubestridte mareritt. Når folk klaget, skjønte jeg ikke hvorfor ikke andre også kunne tenke som meg - slapp av, folkens; verden går da ikke under om man begynner å spille litt rock klokken tre om natten; det er noe man må tåle når man bor i nærheten av en kommende rockestjerne. Problemet er bare at naboen som skal tidlig på jobb, trolig ser dette fra et helt annet perspektiv, og den illsinte damen som bodde under meg da, har all min medfølelse; det er flaut å erkjenne det idag, men den gang var jeg omtrent en like god nabo som et halvt dusin eggkastende pøbelunger på Halloween som med djevelske smil ser på deg og forteller sukkersøtt at de jo bare leker.

Likevel - livet går videre, man blir klokere etter hvert som årene går; idag går jeg bokstavelig talt på tærne for å ikke forstyrre naboene, og prøver etter beste evne å ta hensyn der jeg kan. Men for å si det rett ut: Karma is a bitch. For noen år siden fikk jeg nye naboer, og siden jeg respekterer andres privatliv, skal jeg ikke gå i detaljer, men det er noe ved enkelte lyder virkelig som går en på nervene, som lyden av kritt som skrapes mot en tavle. Særlig var det to typer lyder i leiligheten over jeg straks kjente igjen; den ene var lyden av en ball som ble kastet mot gulvet. Den andre var blytunge, infernalske drønn, gjerne midt på natten, som begynte helt uventet og varte en god stund: BUUUUUM. Pause. BUUUUUUUM. Litt lengre pause. BUM. BUUUM. Pause. BUM-BUM-BUM-BUM. Og så videre. Hos meg hørtes dette ut som jordskjelv som burde gitt solide utslag på Richters skala, men lenge trodde jeg at dette var et resultat av naboenes sexliv, så jeg fant meg tålmodig i dette. Karma is a bitch.

Etter at en av dem midlertidig flyttet ut, og bare den andre ble boende, gikk jeg bort fra hypotesen om at det var sex som var årsaken til bråket; selv med intens onanivirksomhet kunne neppe en enkelt person lage så mye støy med mindre han hoppet rundt mens han utførte unevnelige handlinger - altså måtte det finnes en annen mistenkt. Mistanken ble rettet mot et mystisk dyr jeg ikke så mye til; hvilken art det elskelige dyret tilhørte, var jeg også usikker på, men det minnet om en hund. Kunne dette være Udyret selv, den onde beistet og herskeren av underverdenen i leiligheten over, som hadde terrorisert meg så lenge …? Sherlock-instinktet fortalte meg at jeg var på rett spor; en hund som rett og slett våknet midt på natten og tok fatt på morgengymnastikken. Noe som skapte så mye støy at dette ga assosiasjoner til utbruddet av 3. verdenskrig.

Men av og til inntreffer det hendelser som snur opp-ned på hele tilværelsen, og da jeg så “Visning”-skiltet kunne jeg neppe øynet større lykke enn om jeg hadde vunnet førstepremien i Lotto og en tur til Bahamas. Skjønt - som offer for psykiske traumer forårsaket av en hoppende hund var jeg passe desperat før visningsrunden: Hvem ville bli den neste naboen? I bunn og grunn er en ny nabo et skjebnelotteri man har null oversikt over; den neste naboen kunne like gjerne bli en sint islamist som rettet en fatwa mot meg, en som kjøpte leiligheten for å så leie den ut til et kollektiv av festende Hells Angels-medlemmer, eller en dyrevenn med tre hoppende hunder, fire katter og en skilpadde. Hadde jeg vært eiendomsmegler, hadde jeg for lengst gjort det obligatorisk for naboene å måtte svare på 20 spørsmål i en runde av “Nødt eller sannhet” på visningen.

Så hva kan man gjøre for å tiltrekke folk av det rolige slaget …? Da jeg spurte noen jeg kjenner om råd, ble jeg fortalt at det var umulig. Skjønt - ingenting er umulig bare man er kreativ nok; dersom en 70-årig bestefar stiller opp splitter naken i døråpningen, ønsker de kommende nye naboene hjertelig velkommen og spør om også de setter pris på sosiale nudistmiddager, vil man antagelig utelukke flere potensielle kjøpere; det samme er tilfelle hvis man går løs på en ustemt gitar og av full hals synger “Mil etter mil” så falskt man bare kan gjennom hele visningen, eller gang på gang roper “Dø, din perverse tomat. Til ketchup skal du bli” akkompagnert av en bongotromme. Problemet er at hvis noen kjøper leiligheten med denne forhåndsreklamen, kan man forvente å få en nabo som hyler ved fullmåne.

Et alternativ som kunne ha fungert, er rett og slett å tapetsere sitt eget vindu ut mot gaten med en stor plakat med påskriften: “Rolig nabo søkes”. Andre, mer drastiske alternativer med svart humor er tekster som “Velkommen til helvete. Jeg har ikke dusjet siden julevasken i 2001”, eller “Rolig nabo søkes. Død eller levende, men helst død”.

Uansett ble det til slutt den snille, hyggelige naboen med det strålende smilet som bor der nå, men hvorfor hun flyttet akkurat hit, er fortsatt et mysterium jeg ikke har svar på; hvis hun befinner seg i eliteserien, er undertegnede på nedrykksplass i 8. divisjon.

I alle fall vet hun neppe at hun har fått en kunstnerisk nabo som meg til tross for at jeg alltid ser sliten ut og for tiden har klesstil som en uteligger, samtidig som jeg har utviklet allergi mot hoppende hunder. Forresten er det merkelig hvordan man endrer seg med alderen - hadde alle i en oppgang vært småunger, hadde vi lekt døgnet rundt; to decennier senere blir den sosiale kontakten redusert til et høflig, men reservert “Hei” når man møter naboen, og den dagen man glemmer hvor man har lagt gebisset, sitter man i et rom sammen med 17 andre på gamlehjemmet og klager over hvor ensom man er.

Og siden vi snakker om naboer, kan jeg presentere begynnelsen på en liten fortelling om to spøkelser som får en ny nabo - som jeg tok fatt på etter at skrivelysten kom tilbake:

- - - - -

Ludvigs nye nabo

Tro meg - det å være spøkelse er noe helt annet enn å være Donald Trumps elektriske tannbørste. Ikke bare må vi hjemsøke gamle hus natt etter natt og etter beste evne forsøke å skremme folk så de vræler som stukne griser på vei til et russisk slakteri, men det er heller ingen takk å få; det spiller ingen rolle hvor mye vekt vi legger på det kunstneriske innholdet i spøkeriet vårt - bare vi hilser vennlig på folk foran gravkapellet på kirkegården nattestid, får hylene deres et lydnivå verden ikke har sett siden Elvis gjorde i buksa.

Nei, det å være spøkelse er noe helt annet enn å være en oppladbar tannbørste som har nærkontakt med Donalds tenner, uansett hva tannlegen hans enn sier. Derfor er jeg glad for at barndomshjemmet mitt enda ikke ikke er blitt erstattet med en makaber, sjelløs OBOS-blokk, og at jeg har en sympatisk følgesvenn som har like dystert syn på tilværelsen som jeg selv. Ludvig heter han, og har for vane å bære hodet sitt under armen. Grunnen til det er at den godeste Ludvig i sin tid var ansatt ved hoffet og løp etter alt av hunkjønn som kunne krype og gå på to bein, og etter et begivenhetsrikt eventyr med en av kongens elskerinner som også inkluderte en sau og to griser, så Hans majestet seg nødt til å gjøre Ludvig et hode kortere. Etter noen hundre år som ungkar har Ludvig roet seg ned, men blir likevel rød som en italiensk tomat dersom han blir fersket i å smugtitte på pornosamlingen sin, som for øvrig består av en bunke med røntgenbilder.

Når det gjelder hjemmekoselig atmosfære, setter vi mest pris på at det er stille som i en middels dyp grav. Musikk kan til nød tillates, men da må det være toner fra tiden da man fortsatt kunne lage kvalitetsmusikk; Ludvig er av den oppfatning at alt som er blitt laget etter Bach får ørene til å visne; selv setter jeg grensen ved Mozart - skjønt vi er begge enige om at Beethoven er noe nymotens ræl. Så da det ble bekreftet at vi ikke ville se mer til den forrige naboen vår etter at Ludvig i nattens mulm og mørke hadde stønnet i kjøkkenet hans og lagt det avkappede hodet sitt i oppvaskmaskinen, ventet vi spent på neste nabo; vi håpet at det kunne bli en kronisk deprimert eldre mann, ensom og venneløs, som brukte livet sitt til å stirre tomt fremfor seg uten å si et kvekk.

Ludvig var den første som sa noe da den nyankomne dukket opp.
  - Hjelp, stønnet han, viftet febrilsk med armene, og slapp hodet så det trillet bortover gulvet.
  - Ingen grunn til å miste hodet, trøstet jeg. Så lenge man ser svart på det og er negativ nok, kommer alt til å ordne seg.

Spørsmålet var bare om vi hadde nok negativitet å ta av. For ikke bare smilte den fremmede, men den nye naboen vår var tydeligvis ikke en han; det var en hun, noe som fikk Ludvig til å rødme som en eksotisk skapning man finner i en omreisende dyrehage.

Her burde jeg kanskje komme med noen forklarende ord som beskriver hvordan et spøkelses mørke hverdag fortoner seg. Først er det dette med negativiteten - ja, jeg forstår at det å leve et nattsvart liv omgitt av andre avdøde i utgangspunktet kan virke en smule deprimerende, men ærlig talt: Hvis man ser bort fra gotere og dedikerte fans av death metal-band - når så du sist et spøkelse som sjanglet foran scenen på en rockeklubb? Man må også forstå at på samme vis som dronningen av England ikke uten videre kan dukke opp toppløs med en vodkaflaske i hånden, eller at en satanist ikke blir tatt særlig seriøst dersom han kommer til en rituell ofring ikledd en rosa T-skjorte med bilde av Sophie Elise, har også vi spøkelser vårt image å ta vare på, der det forståelig nok ikke er en tur i taxfree-butikken på danskebåten som står i sentrum; følgelig er det et statussymbol for oss å være mest mulig depressiv - en trend som også ser ut til å ha blitt siste mote blant dagens unge.

Med tanke på det svake kjønn, vokste både jeg og Ludvig opp i en verden der mennene var gentlemen som med utsøkt høflighet behandlet kvinner som skjøre blomster, og der kjærlighet handlet om drømmer, romantikk og poesi - før man i samlet flokk oppsøkte det lokale horehuset senere på dagen. Ville man finne pornografiske scener, måtte man granske skildringene av fortapte sjeler i glassmaleriene i kirken; ellers foregikk undervisningen i høyet på låven. Dette var en velkjent verden der alle visste hva som var hva, og denne tradisjonsrike holdningen er heldigvis også gjeldende her i det hinsidige, bortsett fra at de omsvermede overklassedamene som i levende live spredde giftige rykter, baksnakket hverandre og etter beste evne laget kompliserte intriger som kunne ha fått enhver mann til å fremstå som en kastrert kalkun, nå er hvite og grå damer som fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som avdøde, noe arme Ludvig smertelig har fått erfare etter at en forhenværende grevinne og datidens sexbombe begynte å bruke hodeskallen hans som blomsterpotte.

Derfor er Ludvig i århundrenes løp blitt allergisk ovenfor alle typer kvinner, både døde og levende, og nøyer seg med å studere de erotiske røntgenbildene i pornosamlingen sin. Ankomsten av inntrengeren rev ham brått ut av denne tryggheten, og slik situasjonen var nå, minnet Ludvig mer om en lyserød gris enn om et fryktinngydende, hodeløst spøkelse.
  - Hjelp, gjentok han. Hva gjør vi?
  - Hvis du kaster hodet ditt ut av vinduet, kan du kanskje skremme henne vekk, foreslo jeg.
  - Kanskje?
  - Hadde vi skrevet 1817, hadde hun flyktet som en livredd høne. To hundre år senere tar ungdommen selfies, skriver blogg om hvor spennende husspøkelset er, og venter på å bli rike.
  - Men hva med oss?
  - Ærede Ludvig. Se deg i speilet, og beskriv deg selv; hva ser du? Et nitrist, umoderne spøkelse. Fjern de hvite gevantene, og du sitter igjen med et totalt usexy skjelett som hører hjemme i en sarkofag, ikke i en spenstig reklamefilm for slankemidler. Hvilken bruk har dagens verden for oss, annet enn som et spennende innslag i “Åndenes Makt” på TV? Vi har ingen ungdommelige kropper andre kan sikle etter; vi er verdiløse skygger fra en annen tid. Vi bor her på lånt tid før noen finner ut at det er lønnsomt å bygge et parkeringshus her.
  - Så hva gjør vi? Gir opp?
  - Vi venter. Venter og ser.

Men Ludvigs tålmodighet hadde etter alt å dømme sine grenser. Etter at den nye naboen flyttet inn, ble han mer og mer rastløs, mistet hodet i tide og utide, og mumlet for seg selv at nå er det krig; i likhet med henfarne hærførere med dødsens alvorlige miner la han slagplaner for hvordan denne krigen skulle vinnes. Å spøke på egen hånd foran en ung dame var utelukket - sist han gjorde det, var han så travelt opptatt av å gjennomføre en akrobatisk spøkelsesdans at han i iveren ikke merket at påkledningen gled av, og da det gikk opp for ham at han danset i bare skjelettet uten en tråd, ble stakkars Ludvig så sprutrød at det var like før brannvesenet måtte tilkalles. Dette var enda en sten man kunne legge til byrden i Ludvigs ikke ukompliserte forhold til kvinner.

Etter en tid bød anledningen seg da den smilende naboen vår skulle ha innvielsesfest. Ludvig gjorde virkelig sitt beste for å fremstå så blodig som mulig; det eneste som manglet var en sulten vampyr som kunne spise ham opp. Da klokken slo midnatt, var oppgjørets time kommet.
  - Jeg håper jeg er motbydelig nok? stønnet han.
  - Selv moren din hadde tatt beina fatt hvis hun hadde sett deg nå, sa jeg medfølende. Du virker så redselsfull at menneskeheten hadde dødd ut om dette var resultatet av forplantningen.
  - Da går jeg inn og skremmer vettet av dem.

Resultatet var imidlertid en smule uventet - i stedet for skrekkslagne hyl og rop om hjelp, kunne man høre rungende latter etterfulgt av spontan applaus.
  - Hvordan gikk det? spurte jeg da forestillingen var over.
Hodet til Ludvig stirret på meg som om jeg hadde spist opp yndlingsgrisen hans.
  - De bare lo og sa at det var fem måneder igjen til Halloween.

- - - - -

Og dette var begynnelsen på historien om stakkars Ludvig og hans heroiske kamp mot nye naboer, ny musikk og alt det andre nymotens tullet som har preget verden siden Johann Sebastian Bach fikk englevinger i 1750. Hva som til slutt kommer ut av dette, aner jeg ikke, men jeg må innrømme at jeg har sans for antihelten Ludvig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper du får en riktig fin høst.

- Brian

Tirsdag 17. Januar 2017

Musikkens magiske verden

Setter du pris på rock og skulle ha mulighet til å låne en tidsmaskin og dra tilbake i tiden, er det to små konserter du burde ha oppsøkt. Den ene var en ubetydelig konsert i Liverpool i oktober 1957 med en obskur gruppe som kalte seg The Quarrymen, der en kvisete 15-åring ved navn Paul for første gang stod på scenen sammen med en eldre kar som het John. Den andre konserten var i bunn og grunn ingen konsert; bare en av dagene der en ukjent engelsk 17-åring tjente småpenger på å opptre som gatemusikant på Egertorget i Oslo.

Hadde du spurt folk den gangen om det var noe spesielt med disse anonyme tenåringene, hadde de antagelig bare ristet på hodet. Noen få år senere var musikkverdenen snudd på hodet, og både Beatles - anført av duoen John og Paul - og Rolling Stones samlet horder av hylende fans hvor de enn viste seg; den ukjente 17-åringen som spilte og sang på Egertorget, var forresten en viss Brian Jones, som fikk en helt annen velkomst da han kom tilbake til Norge seks år senere.

Nei, Rolling Stones-konsertene i Sjølysthallen i 1965 blir neppe glemt av dagens pensjonister, og det samme gjelder alle som fikk høre The Beatles på scenen i 1960-årene, men likevel kan man spørre seg om hvor man finner musikkens ærlige, likeframme sjel: Er det på den gigantiske konserten med superstjernene alle kjenner til, eller er det på den nesten tomme konserten med de samme musikerne noen år tidligere da ingen hadde hørt om dem, der de hadde god tid til å hilse på publikum både før og etter spillingen? Er det i det velkjente lydopptaket av en kjent sang man har hørt så mange ganger tidligere, eller var det i pianotonene som fylte et mørkt rom bare opplyst av et par blafrende stearinlys, der man for aller første gang kunne høre en uferdig versjon av denne sangen bli spilt av komponisten selv …?

For verken kunst eller musikk handler om penger, berømmelse eller perfeksjon; det handler om å kunne avspeile følelsene sine i det man skaper - enten det er snakk om et maleri, en bok eller en sang, og nettopp derfor kan det å fokusere på de små kunstnerne være langt mer meningsfylt enn å beundre de store; naturligvis kunne man gjøre som resten av flokken, og stille seg i en lang kø i Louvre sammen med kinesiske turister for å se Mona Lisas berømmelige smil et kort øyeblikk - men mon tro om det ikke hadde vært mer interessant å kunne hilse på Leonardo da Vinci på et gatehjørne i Firenze i 1503, og spørre ham hvordan det gikk med det nye maleriet av den mystiske damen; skravlet hun mye mens hun satt modell, eller bare smilte hun for å dekke over latteren som lå på lur?

Derfor burde man aldri glemme at verdien og skjønnheten i kunsten ikke ligger i dyre gjenstander bak tykt glass på et museum, men i livet, følelsene og tårene til dem som skapte dette, og likedan i følelsene til alle som opplever kunsten; verdens vakreste bok ville ikke ha vært annet enn en bunke gammelt papir om ingen kunne lese den. Det samme gjelder musikk - når det kommer til stykket, er jo ikke lyd annet enn trykkbølger i luften som vi kan oppfatte takket være ørene våre; det som gir musikken liv, er menneskenes følelser og drømmer; for noen kan enkelte sanger vekke gode, trygge minner; for andre kan de samme sangene åpne en dør til fortiden som man ønsker å holde lukket. Musikk handler ikke om noter, rytme, plater, opphavsrettigheter eller kjendisstatus; musikk handler om menneskesjelens måte å kommunisere på i tid og rom - uten å måtte bruke ord.

Tenk over det neste gang du hører noe av Bach; ikke hør på musikken, men drøm deg tre hundre år tilbake i tiden, og lytt til sjelen hans gjennom tonene du hører; hva tror du han følte da han laget dette …?

- - - - -

Men det er ikke nødvendigvis Bach eller Tsjajkovskij‪ man må høre på eller kunne spille for å få glede av musikkens univers - når til og med en (u)musikalsk analfabet som undertegnede klarer å spille noe uten at dette automatisk fører til verdens undergang eller invasjon av grønne, kvakkende ender fra det ytre rom, kan også du klare det, så unnskyldningen “jammen, jeg kan jo ikke spille” teller ikke; du kan definitivt spille, og det jeg klarer, klarer du‭ ‏dobbelt så godt. Og siden musikk som tidligere nevnt handler om noe langt mer enn noter eller rytme, kan den også brukes til helt andre formål enn å bare spille eller lytte til en sang.

En ting er hvordan musikk påvirker psykisk helse, da musikk kan være en langt mer effektiv medisin enn all verdens piller, noe man lett kan forstå hvis man tenker etter hvordan musikk er bygd opp; ikke ulikt matematikk er musikkens verden en ryddig verden der alt har sin rette plass; en trygg, forutsigbar verden der man har kontroll og der ingenting er overlatt til tilfeldighetene - i motsetning til kaoset som kan prege et menneskeliv. Når man setter seg foran et piano og trykker på E-tangenten, hører man simpelthen lyden av en E, som i en kromatisk skala alltid blir etterfulgt av en F; ingen vonde følelser, ingen vemod, ingen spørsmål om hva som er meningen med livet eller døden: Bare en E og en F. Så vidunderlig enkelt.

For min del har jeg i løpet av det siste året pugget skalaer forlengs og baklengs i tankene, samtidig som timene har flydd avgårde mens jeg har spilt - og kan konkludere med at når man først fyller hodet med E-er, F-er, dur og moll og konsentrerer seg fullt ut om dette, får man ikke tid til å gruble på noe annet; det blir nesten som en meditativ tilstand som tømmer hjernen for all verdens bekymringer, der E-ene og F-ene er det eneste som betyr noe. Så jeg vil absolutt anbefale mennesker som sliter med depresjon, selvskading eller andre typer problemer å begynne å spille musikk, rett og slett fordi dette er et alternativ til å synke i en bunnløs avgrunn av oppgitthet og dystre tanker; musikkens verden er en oversiktlig verden der det alltid finnes håp, der det finnes løsninger på ethvert problem.

En annen ting musikk kan brukes til, er å komme seg ut av den triste spiralen som kalles ensomhet. For gutter som føler seg ensomme, kan et praktisk råd være å lære seg å spille et instrument - man behøver ikke å være et musikalskt geni for å kunne spille tilstrekkelig til at man kan finne en rockegruppe eller et band som mangler en trommeslager eller bassist. Eller man kan henge opp en lapp i den lokale musikkbutikken der man søker nye bandmedlemmer og starte en verdensberømt death metal-gruppe på egen hånd. Og har man først blitt en del av et musikkfellesskap, vil en helt ny sosial verden åpne seg ettersom det alltid er noen som kjenner noen andre - plutselig blir man invitert til fester som vanligvis ville ha vært lukket, og kan snakke med folk man ellers ikke hadde blitt kjent med. At man fortsatt kan føle seg ensom bak en tøff rolle på scenen, er en annen sak. Hvordan det er med jenteband og miljøet rundt bandet, har jeg ingen personlig erfaring med, men jeg skulle anta at det er som hos gutta - med både samhold og intern rivalisering innenfor bandet, og et sosialt miljø utenfor. Fuck ensomheten, gi rocken en sjanse.

- - - - -

Hvordan skal jeg lære meg å spille da, lurer du kanskje på. Hva er bedre - å begynne å pugge skalaer til man rekker å bruke gebiss før man kan ta fatt på Fader Jakob, eller et gjør-det-så-enkelt-som-mulig-kurs der man kan spille gitar med én finger, og i løpet av et kvarter komme på nivå med Elton John på piano? Vel - det er opp til deg; før i tiden måtte man vrenge lommeboken for å kjøpe dyre lærebøker, men nå finner man det meste på biblioteket eller gratis på nettet.

Det man imidlertid bør passe seg for, er å tro på mirakler - ja, jeg vet at nå om dagen skal alt gjøres så enkelt som mulig, og i utgangspunktet velger man nivå selv; er målet å spille pønk, rekker det å kjøpe en gitar, stemme strengene, lære seg tre grep, skru forsterkeren på maks, og skremme vettet av nabolaget. Er målet å spille black metal, er det nok å kjøpe en gitar og en bensinkanne, sette fyr på gitaren mens man kauker kryptiske besvergelser av full hals, og satse på at Mørkets Fyrste ordner resten.

Men er målet å virkelig lære seg å spille, vil man raskt finne ut at det å ha oversikt over et hav av akkorder og musikalske begreper ikke er så enkelt, slik at man kan bli fristet til å gi opp før man har startet, eller å satse på enkle løsninger som lover litt for mye; hadde alle kunnet bli like gode som Mozart i løpet av en helg, hadde han ikke vært så kjent som han er. Poenget er at selv om musikk er enkelt å lære seg på de aller enkleste nivåene, trenger man tid for å komme seg videre, og dette tar som regel noen år. Spørsmålet er likevel om det er mulig å fremskynde denne prossessen litt ved å bruke tiden bedre; det er typisk at man kanskje bruker en halv time daglig på å øve å spille, samtidig som man uten å nøle tilbringer to timer foran en amerikansk TV-serie - hva om det gikk an å spille mens man gjorde andre ting; døgnet har tross alt 24 timer …?

Det er dette jeg selv har eksperimentert med etter at jeg begynte å spille igjen - å rett og slett bruke tiden mer effektivt, slik at øvingen går fortere. Resultatet er at jeg har pugget skalaer og noter før jeg har sovnet i stedet for å telle sauer, etter å ha våknet ligger jeg iblant i halvsøvne og øver med fingrene ved å spille på madrassen, og har funnet ut at det går helt greit å spille på en bok, eller hva som ellers måtte være tilgjengelig, mens man ser en film. Ettersom jeg objektivt sett er talentløs hva musikk angår, er jeg omtrent like rask som en som kjører en trehjulssykkel mens andre suser av gårde i sportsbiler, men det går sakte fremover; jeg skulle anta at om du fulgte samme tidsplan, ville du kunne spille et hvilket som helst instrument rimelig greit i løpet av ett år.

Slik har jeg delt opp musikkøvingen min for å bruke tiden bedre:

1. Grunnleggende musikkteori
Dette kan man øve på nær sagt hvor som helst og når som helst - gjerne med lukkede øyne; som nevnt et alternativ til å telle sauer før man sovner, eller man kan gjøre dette mens man går på tur, venter på grønt trafikklys, eller kjeder seg når man har sex.

2. Fingergymnastikk
Også dette er noe man kan gjøre hvor og når man vil, men har man utrente fingre, må man for all del ikke overdrive til å begynne med, og alltid huske på å riste løs fingrene med jevne mellomrom så man ikke risikerer å skade muskler eller sener. Vi har alle ti fingre, og fingrene er definitivt nøkkelen til suksess på piano eller gitar; ved å styrke fingrene og gjøre dem smidigere blir man i stand til å lære nye ting fortere; husk at verdens dyktigste musikere hadde samme utgangspunkt som du har - Django Reinhardt hadde faktisk bare åtte fingre, men var likevel i stand til å spille gitar bedre enn de fleste.

3. Rytmeøvelser
Hva dette angår, er det visse begrensninger hvor man kan øve, da det ikke passer like bra å trene opp rytmen i sin egen eller andres begravelse, men igjen er mulighetene store for å øve samtidig som man gjør andre ting; å høre på musikk mens som man eksperimenterer med takten er en utmerket anledning til å øve opp rytmesansen - man kan aldri bli for god til dette.

4. Praktisk spilling
Så er det på tide å endelig sette seg, legge fingrene på instrumentet, og få bruk for alt du har lært i punkt 1-3. Ikke stress - det viktigste er ikke å spille feilfritt, men å ha glede av spillingen.

- - - - -

Og som en liten oppmuntring til alle som føler at musikkteori virker forferdelig komplisert, kan jeg fortelle at de grunnleggende kunnskapene i bunn og grunn er enklere enn man aner; her er et lite grunnkurs i musikkteori som neppe kommer til å gi deg samme status som Beethoven, men som likevel gir en viss oversikt.

Aller først - kvintsirkelen; kan du denne, kan du det meste ettersom dette er nøkkelen til alle toneartene. Teoretisk sett kan man lære kvintsirkelen ved å bruke huskeregler av typen man lærte i barneskolen, men min egen erfaring er at det er bedre å rett og slett pugge den slik man i sin pugget alfabetet; forlengs og baklengs, til man kan den i søvne. I vår digitale tid kan kvintsirkelen virke en smule gammeldags da den er formet som en rund klokke man brukte i forrige årtusen - der hver time markerer en dur og dens parallelltoneart, alt satt opp i et system som henger sammen. Klokken 12 har man C-dur og parallelltonearten A-moll, og av en eller annen grunn er moll alltid 3 timer forsinket i forhold til dur; mens C-dur er klokken 12, er C-moll klokken 9, og mens A-dur er klokken 3, er A-moll klokken 12. Hvis du hører hvordan A-moll høres ut i forhold til A-dur, kan du høre forskjellen: Dur høres lyst ut, mens moll har en melankolsk klang, antagelig fordi moll henger med hodet og alltid er tre timer for sent ute.

Som du ser, er det dobbelt navn klokken 6; Fiss-dur er det samme som Gess-dur, og Diss-moll er det samme som Ess-moll - grunnen til dette er at de svarte tangentene på et piano har splittet personlighet; akkurat som Donald også er Fantonald, er Fiss Gess, og Diss er Ess. Ikke tenk på om Dolly også er splittet og roter med Fetter Anton i nattens mulm og mørke; bare lær kvintsirkelen uten å la hjernen tørke:

Klokken 12: C-dur - A-moll
Klokken 1: G-dur - E-moll
Klokken 2: D-dur - H-moll
Klokken 3: A-dur - Fiss-moll
Klokken 4: E-dur - Ciss-moll
Klokken 5: H-dur - Giss-moll
Klokken 6: Fiss-dur - Diss-moll / Gess-dur - Ess-moll
Klokken 7: Dess-dur - B-moll
Klokken 8: Ass-dur - F-moll
Klokken 9: Ess-dur - C-moll
Klokken 10: B-dur - G-moll
Klokken 11: F-dur - D-moll

Når du har lært kvintsirkelen, vet du faktisk mer enn Mozart gjorde da han var to måneder gammel og gjorde i buksa. Da Mozart var 17 år komponerte han sin 25. symfoni i G-moll, noe ingen av oss klarer, men du kan iallfall trøste deg med at du vet at G-moll er parallelltonearten til B-dur klokken 10.

Så over til skalaene. En vanlig dur-skala består av sju toner som hopper opp og ned lik en opphisset kanin som vil lage barn; kaninen hopper ned når det er snakk om forrige toneart, og hopper opp når det er neste toneart:

1. tone: Grunntonen
2. tone: Molltonen til forrige toneart
3. tone: Molltonen til neste toneart
4. tone: Durtonen til forrige toneart
5. tone: Durtonen til neste toneart
6. tone: Molltonen til denne tonearten
7. tone: En halv tone under grunntonen

Altså - etter 1. tone, som er grunntonen, hopper kaninen vår ned da 2. tone er molltonen til forrige toneart på kvintsirkelen, så hopper kaninen opp da 3. tone er molltonen til neste toneart, hvorpå kaninen hopper ned igjen da 4. tone er durtonen til forrige toneart, og hopper frydefullt opp igjen da 5. tone er durtonen til neste toneart, så blir den stakkars Casanovaen vår lei seg og hopper ned da 6. tone er molltonen til denne tonearten, og er så deppa at han forblir nede også i den 7. tonen. Kort sagt: opp-ned-opp-ned-opp-ned-ned.

Slik ser C-dur (C-D-E-F-G-A-H) ut med den hoppende vennen vår:

C-dur:

C   E   G
  D   F   A   H

Grunnen til at jeg bruker opp-ned-teknikken, er at den gjør det mye enklere å se forskjell på de sju tonene og betydningen av hver enkelt tone; da jeg forsøkte å lære meg skalaene tidligere, gikk de fort i glemmeboken, men ved å pugge 13 papirlapper med opp-ned-skalaene som jeg lærte utenat sitter de nå spikret fast i hukommelsen. Her er de 12 andre skalaene; Fiss-dur er som kjent det samme som Gess-dur:

G-dur:

G   H   D
  A   C   E   Fiss

D-dur:

D   Fiss   A 
  E      G   H   Ciss

A-dur:

A   Ciss   E 
  H      D   Fiss   Giss

E-dur:

E      Giss   H
  Fiss      A   Ciss   Diss

H-dur:

H      Diss   Fiss
  Ciss      E      Giss   Aiss

Fiss-dur:

Fiss      Aiss   Ciss
     Giss      H      Diss   F

Gess-dur:

Gess     B   Dess
     Ass   H      Ess   F

Dess-dur:

Dess     F      Ass
     Ess   Gess     B   C

Ass-dur:

Ass   C      Ess
    B   Dess     F   G

Ess-dur:

Ess   G     B
    F   Ass   C   D

B-dur:

B   D     F
  C   Ess   G   A

F-dur:

F   A   C
  G   B   D   E

Lag gjerne dine egne versjoner av skalaene utformet på et vis som passer deg best, og lær dem på rams samtidig som du vet hvilken plass hver enkelt tone har; uansett hvilket instrument du vil spille nå eller i fremtiden, er dette kunnskap du vil få nytte av senere. Bøker for nybegynnere, enten det er snakk om piano, gitar eller andre instrumenter, finner du på nærmeste bibliotek, og gode råd og tips finnes på nettet; når til og med jeg kan spille noe, klarer du garantert å gjøre det bedre; gi musikken en sjanse, og du kommer aldri til å angre på at du brukte litt tid på å lære deg noe du kan få nytte og glede av resten av livet.

Musikk er til for alle - også deg.

- - - - -

Til slutt vil jeg si noen ord om en liten duo som kanskje ikke er så kjent, men som definitivt har imponert meg; når undertegnede sakte kommer seg frem på den musikalske trehjulssykkelen min med en toppfart på snaue tre kilometer i timen, er det å høre musikken deres som å se en speilblank Porsche suse forbi - man blir rett og slett stum av beundring.

Den norske duoen heter Autumn Incident, og består av to jenter som har spilt sammen i flere år enda de ikke har fylt 20; når man lytter til harmoniene i Silhouette - en nydelig sang de har lagt ut på SoundCloud og som jeg hører på når jeg skriver dette - er det ingen tvil om at de fortjener all respekten de kan få, både fordi sangen har klare kunstneriske kvaliteter, og ikke minst som følge av talentet og arbeidet de har lagt i dette; bare hør selv - hvilken kjent gruppe minner dette deg om?

I forhold til det jeg fikk til på scenen ved å vræle i mikrofonen og hamre løs på Gibson-gitaren min, er spillingen og sangen deres omtrent som å høre to hvitkledde engler synge i Edens hage - sammenlignet med de desperate hylene til den fortapte rockeren Brian som blir grillet i den lokale mikrobølgeovnen og stukket med en spiss høygaffel et varmt sted der-nede.

En annen sang de har på SoundCloud, er You Should’ve Stayed, også den verdt å høre på.

Videre har duoen også lagt ut flere sanger på YouTube; en av dem er den melodiske Pen and Paper.

Så det er godt å vite at den akustiske musikken har en fremtid også i vår digitale tidsalder; jeg tar av meg hatten for jentene i Autumn Incident, og lover at hvis dere i fremtiden gir ut noe, kommer den signerte CD-en eller LP-en deres til å få reservert en plass i samlingen min sammen med Beatles og resten av musikkhistorien som fyller det jeg har i hyllene. Ønsker dere oppriktig lykke til, og stå på videre …!

- Brian

Lørdag 31. Desember 2016

Har du en vakker sjel …?

Nei, du har ikke bare en vakker sjel. Du har en vidunderlig sjel som utstråler en grad av skjønnhet som overgår alt vi kan forestille oss - tenk bare på stjernehimmelens forsagte duft av uendelighet og prøv å forstå at i all denne storheten er du unik; den eneste som kan føle det du gjør.

Men uansett hvor dyrebart et menneske enn måtte være, er det likevel noe vi alle må forholde oss til, noe som setter grenser for alle forhåpninger og drømmer - nemlig tid. På den annen side er tid ikke nødvendigvis det vi forestiller oss når vi feirer nyttårsaften, og man kan spørre seg selv om oppdelingen av tid i år i bunn og grunn er like meningsløs som å dele opp havet med en brødkniv; hadde man bodd på Neptun, hadde man blitt riktig gammel og mistet tennene lenge før man kunne feire sin første fødselsdag. Og hvorfor skal man måtte følge etter “alle andre” og gå over i et nytt år når man er rimelig fornøyd med det gamle …? Så på samme tid ifjor satte jeg i gang et uhøytidelig kunstprosjekt for å vise at vår inndeling av tid ikke er noen naturlov, og for min del ble den 31. desember 2015 etterfulgt av den 32. og 33. desember 1965(!) uten at jeg forsvant i løse luften eller at apokalypsen kom - det eneste som skjedde, var at den digitale kalenderen ikke aksepterte at i kunstens verden behøver ikke tidsregningen å være den vi allerede kjenner; klokken kan skrus tilbake uten at verden går under.

Uansett - husker du hvor langt 2016 virket den gangen på nyttårsaften 2015? Så mange ubrukte dager man kunne ta av, så mange planer som skulle gjennomføres, så mange ønsker for fremtiden. Og vipps, så er plutselig året forbi; hvor ble det av …? Går man tilbake til nyttårsaften året før, skjedde det samme. Som jeg har skrevet det i et tidligere innlegg:

Da vi var barn, virket fremtiden nær sagt evig, og for en femåring som begeistret feirer bursdagen sin er det ikke så enkelt å forstå at følelsen av tid ikke er annet enn en illusjon. For selv om det kommende året kan virke langt når man feirer nyttår, er det blitt februar før man har fått ryddet unna julepynten, så er det plutselig vår og påske, etterfulgt av en sommer som er blitt til august før man får sukk for seg, og november og juleforberedelsene er like om hjørnet; med ett har et helt år gått fra å være fremtid til å være noe som hører fortiden til.

I en blogg jeg kommenterte ifjor, oppsummerte jeg tiden slik:

For en 5-åring virker den neste sommeren som en evighet, for en 10-åring virker det neste året som en evighet, for en 20-åring virker det neste tiåret som en evighet, men når man en dag sitter der og skal blåse ut 70 lys fra bursdagskaken, lurer man på hvor alle disse årene egentlig er blitt av.

- - - - -

Altså har vi en praktfull sjel som vi kan bruke til mye godt, men ikke all verdens tid å gjøre det på; nå vil jeg nødig ta knekken på noens nyttårsfeiring ved å oppføre meg som en skrukkete oldemor som sitter i gyngestolen og med dyster stemme forteller det 5-årige oldebarnet sitt at han like gjerne kan kremere kosebamsen han fikk i julegave fordi en hettekledd skikkelse med ljå kommer til å slukke Ole Brumm-lampen hans når han minst venter det, men tid ikke er noe uendelig som man bare kan øse av i all evighet - enhver dag, ethvert øyeblikk vi lever, er det aller siste i sitt slag.

Og det er i grunnen trist å se alle mulighetene folk går glipp av, muligheter som aldri noensinne kommer tilbake. For hvem tror du blir mest glad over å få en 100-lapp - Donald Trump eller en hjemløs stakkar som lever i en pappeske på gaten? Det samme gjelder menneskelig varme og omtanke for andre; personlig har jeg ikke noe imot jenter som går bananas bare de hører navnet Justin Bieber og har rommet fullt av plakater av idolet sitt, men det som i mine øyne er blodig urettferdig, er at han får så mye oppmerksomhet mens ingen legger merke til den ensomme gutten bakerst i klassen. Hadde Justin Bieber vært moden nok til å innse dette, hadde han kanskje sagt til fansen sin: “Kjære dere, takk for at dere er så gode og tenker på meg, men jeg har allerede alt jeg trenger - derimot finnes det mange andre som ikke er så heldige, så tenk i stedet på dem, og bry dere om de venneløse guttene eller jentene som sliter på skolen deres, ikke ved å være snill for snillhetens egen skyld slik at man kan få god samvittighet og skryte av det på Facebook, men simpelthen ved å bry seg litt fordi man føler at det er det rette å gjøre.”

Denne problemstillingen gjelder også kjente bloggere som neppe ville lide sultedøden om noen av leserne deres så seg litt rundt og tenkte over at når to personer jobber like mye i løpet av en kveld, og den ene får 30.000, mens den andre ikke får noe som helst - er ikke dette en smule urettferdig, for å si det mildt …? Ville ikke det gitt mer mening at den som får 30.000, hadde sagt til den andre: “Det er da altfor mye; jeg har fått 30.000 og du har fått 0; er det greit at vi deler litt - jeg klarer meg godt med 25.000, så kan du få 5000 - det er det minste jeg kan gjøre for deg.”

Her tenker jeg ikke på penger, men på antall lesere; jeg har sett atskillige uttrykksfulle blogger skrevet av mennesker som har det vondt og virkelig legger sjelen sin i ordene de skriver; velskrevne blogger som de håper at noen kan lese så folk kan forstå hvordan det føles å leve i livets bekmørke skygger, men hvor mange legger merke til arbeidet og anstrengelsene deres? Svært, svært få. Samtidig får kjente bloggere gang på gang promotert bloggene sine av nettavisene fordi de er “kjendiser”, og det er nesten ikke grenser for hvor mye de kan bli “hyllet” for meningene sine - i motsetning til de glemte, oversette menneskene som etter beste evne forsøker å hjelpe uten å bli lagt merke til.

Denne urettferdigheten reagerer jeg på, og derfor kan jeg ærlig fortelle deg at jeg er glad og takknemlig for at du tok deg tid til å lese dette - tusen, tusen takk. Og jeg skal fortsette å skrive, slik at du er velkommen en annen gang, men i mellomtiden ber jeg deg om å - de neste gangene du vil gå til bloggen min - i stedet gå til en av de nydelige, små bloggene skrevet av fantastiske mennesker som så altfor få leser, og legge igjen en oppmuntring som kan få dem til å lyse opp; de trenger deg, de trenger hjertevarmen din.

Så jeg skal legge ut en liste med små blogger som jeg følger i løpet av kort tid, men vil spørre om lov først da det ikke er alle som ønsker oppmerksomhet; enkelte skriver i det stille for å få satt ord på følelsene sine, noe som naturligvis må respekteres. På den annen side er andre åpne for å dele bloggen sin med resten av verden, og hvis noen som sliter avspeiler tankene sine i en upåaktet blogg som flere burde lese, er det bare å legge igjen en kommentar her.

En av bloggene som definitivt burde leses, er fading.blogg.no, skrevet av ei 19-årig jente som fortjener alle de gode tankene hun kan få.

- - - - -

Dette var alt jeg ønsket meg på juleaften:

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

- - - - -

Nei, verden trenger ikke flere selvopptatte jenter som tror at de er universets midtpunkt. Verden trenger flere snille julenisser som er i stand til å bry seg ikke bare i desember, men året rundt; verden trenger godheten som fyller det klare morgenlyset innerst inne i sjelen din.

Fordi den er så vakker.

- Brian

Lørdag 24. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 4. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Juleaften 2008: Etter at ei 13 år gammel jente hadde blitt voldtatt noen dager tidligere, lever hun i voldsom angst for at hun kan være gravid. “God Jul”, sier folk, og haster forbi henne.

Juleaften 2016: Den glemte engelen som ble voldtatt åtte år tidligere, er nå død. “God Jul”, sier folk, og haster forbi tomrommet der hun skulle ha vært.

Føler de virkelig ikke at det er noe som mangler …?

- - - - -

Savner deg, snille venn; savner de fine meldingene du sendte meg, savner de varme tankene som kom fra det lille hjertet ditt, savner oppriktigheten din, savner takknemligheten din; savner håpet om at alt en dag likevel skulle ordne seg for deg - at du kunne legge det vonde bak deg og gå videre i livet ditt. Alt som er igjen etter deg, er en uendelig følelse av savn og tomhet ingen annen kan fylle; ingen annen kan erstatte deg, gode M. Ingen vil noensinne høre mer fra deg, ingen av vennene dine vil få flere ærlige klemmer fra deg, ingen av dem du brydde deg om, vil kunne vite at du fortsatt er der - et fantastisk, uerstattelig menneske verden virkelig trengte.

Og det som gjør så vondt nå, er likegyldigheten folk viser ovenfor deg. Nei - du var ingen profilert blogger som kjempet om å vise seg frem, du dyttet ikke unna andre i kampen om oppmerksomhet, du skrev ikke harmdirrende avisinnlegg om at du følte deg krenket, det var ingen som hyllet deg for den genuine omsorgen du viste dyrene; du var bare ei følsom og sårbar norsk jente som ble utnyttet og voldtatt. Uten at noen brydde seg den gang, og uten at man gjør det nå som du er død - du kunne nesten vært en flue som man kan slå til og fortsette å leke videre.

Men selv om du var den eneste som var deg, var du på langt nær den eneste som levde i skyggene av fortidens mareritt. Jeg vet ikke hvor mange blogger jeg har kommet over skrevet av unge som lever på kanten av en nattsvart avgrunn etter å ha opplevd langvarig mobbing, voldtekter, trusler eller overgrep; jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har sett av blodige armer eller arr etter selvskading; jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at de hater kroppen sin og ønsker å dø; jeg vet ikke hvor mange verdifulle mennesker som er der ute med fullstendig knust selvtillit - det jeg vet, er at nesten ingen bryr seg om disse glemte rosene som vokser i regnbuens skygge. Det er nesten ingen som tar seg tid til å lese historiene deres, nesten ingen som kommer med kommentarer; nesten ingen som bryr seg: Er et menneskeliv virkelig verdt så lite i dagens Norge …?

På den annen side mangler det så visst ikke engasjement, og det er ikke måte på hvor mye penger og energi man bruker til å redde resten av verden; regnskogen skal reddes, en stund pågikk det en heroisk kampanje mot Freias påskeegg i miljøets ånd, halve Afrika skal reddes, for ikke å snakke om flyktninger. Greit nok; all ære til dem som vil bry seg. Men spørsmålet er om det ikke hadde vært bedre om man før man går inn for å redde resten av verden, hadde tatt seg bryet med å se hva som faktisk foregår utenfor ens egen inngangsdør, og gjort noe med dette - kan man satse på å redde resten av kloden.

- - - - -

Nei, jeg hater ikke eller fordømmer ham som voldtok kroppen og livsgnisten til denne flotte jenta da hun var 13, slik at hun skulle dø åtte år senere. Heller vil jeg ikke bruke tid og krefter på å skrive lange debattinnlegg om strafferammen for voldtekt, eller snakke om hvilken del av verden han kom fra. Rett og slett fordi det i mine øyne ville ha vært helt meningsløst å rette fokuset mot overgriperen når det er offeret som bør stå i sentrum.

Dessverre er vanlig praksis at man gjør det stikk motsatte - når noe dramatisk skjer og offeret er anonymt, blir offerets skjebne glemt uken etter, mens oppmerksomheten og energien rettes mot den eller dem som utførte ugjerningen; hadde alle som legger sjelen sin i å skrive sinte kommentarer på nettet om hvor viktig det er å øke straffene for voldtekt, bare brukt en liten del av denne energien til å støtte ofrene for voldtekt, hadde mange av dem neppe følt seg så ensomme som de gjør nå; idag lar man ofrene seile sin egen sjø.

Det samme gjelder ofrene for mobbing - i fire tiår har “kampen mot mobbing” stått på agendaen, det ene antimobbeprogrammet har etterfulgt det andre, skoler har proklamert seg selv som mobbefrie, kjendiser har stått frem med historien sin og politikere har slått seg selv på brystet; Se, så flinke vi er. Og resultatet er …? I det store og det hele null og niks. For i realiteten er effekten av flotte kampanjer at man engasjerer seg der og da, men så snart den grå hverdagen vender tilbake, fortsetter mobbingen som før.

Som jeg har skrevet tidligere:
Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

Problemet er bare at det er så mye enklere for folk flest å vende oppmerksomheten mot store kampanjer som “alle andre” også støtter; den ene uken skal man redde miljøet, den andre sultne i Afrika, den tredje er det flyktninger som er i fokus, mens juletiden er årstiden da man skal redde de ensomme. Ja, det er kanskje enkelt å holde sammen, gå i fakkeltog, holde hender på Facebook og få god samvittighet etter å ha gjort sitt for å redde verden - men livet handler ikke om å velge den enkleste og mest behagelige løsningen.

Jo visst er det enklere å skyve ansvaret fremfor seg ved å med store ord snakke om “mer penger til psykiatrien” enn å si noen trøstende ord til en som ønsker å ta livet sitt, liksom det er lettere å si at man er mot mobbing enn å gå bort og begynne å snakke med noen som står alene i et hjørne av skolegården; det føles mer meningsfylt å engasjere seg i store saker også andre er opptatt av - som miljøet, sult i verden eller flyktninger - enn å sitte alene og bruke flere timer på å skrive en oppmuntrende kommentar i en blogg ingen andre leser; det er behageligere å føle at man er en helt som blir hyllet ved å legge ut selfies på Instagram sammen med hundrelappen man gir til et godt formål enn å gjøre ting i det stille, men det å virkelig bry seg handler ikke om å bli sett eller motta applaus; det handler om å bry seg om dem som trenger det mest, om dem ingen andre gidder å bry seg om.

Og tro meg - man behøver ikke å rette blikket mot andre deler av verden for å finne mennesker som har behov for forståelse og omtanke; disse menneskene er rundt oss selv om vi ikke kjenner skjebnene deres; det er ikke de vi legger merke til som har det vanskeligst, men de glemte englene som passerer oss på gaten mens folk haster forbi; det er ikke rosabloggen med flere titusen lesere som trenger mest støtte, men den vesle bloggen skrevet av den ensomme jenta som ingen andre kommenterer.

Derfor ønsker jeg meg ingen dyre gaver til Jul; alt jeg ønsker meg er at M. ikke skal bli glemt; at ikke flere unge dør samtidig som likegyldigheten preger folk flest. Hun er død, men hun var ikke den eneste som hadde det vondt - det finnes fortsatt mange, mange triste skjebner der ute der det enda er håp, der det enda ikke er for sent.

Så unnskyld at jeg spør, men har du lyst til å være en snill julenisse som kunne hjelpe meg litt …? Du behøver ikke å gjøre så mye, bare spre håp og varme gjennom ordene dine og vise at du bryr deg om mennesker som andre ikke ser; poenget er at jeg rett og slett ikke har krefter til å være der for alle jeg ønsker å hjelpe.

Ønsker deg riktig God Jul, og alt godt videre.

- - - - -

Tirsdag 27. desember 2016:

Når Julen nærmer seg er det ikke grenser for hvor store ord man bruker for å uttrykke sin sympati med de ensomme, og hvor mye man tilsynelatende skal bry seg, men hvordan ser alt dette ut med øynene til noen som føler seg glemt og tilsidesatt; gjør all denne “heisann-hoppsann-la-oss-bry-oss”-mentaliteten egentlig noen forskjell, eller er det bare snakk om en gedigen livsløgn for å få god samvittighet til julemiddagen …?

Her er min erfaring fra i år: Mens folk flest gledet seg og kom med den tomme, utslitte frasen “God Jul”, har jeg de siste ukene vært lei meg etter å ha fått vite at M. er død. Dermed var forutsetningene for partystemning på juleaften heller små, og samtidig som man andre steder i landet skålte og feiret, bestod julemiddagen min av tre tørre skiver grovbrød med gulost, der jeg satt mutters alene på kjøkkenet mitt, noe som samsvarte med humøret, som sant å si var temmelig svart.

Men det er ingen grunn til å gi opp, tenkte jeg - folk snakker så mye om å bry seg, så kanskje det finnes en eller annen engel der ute som kan spre litt lys og varme ved å gi meg julegaven jeg ønsker meg aller mest. Følgelig skrev jeg dette innlegget, der jeg til slutt fortalte hva som lå på toppen av ønskelisten min.

Hadde en kjent person skrevet noe slikt, hadde dette blitt delt med lynets hastighet på sosiale medier, og vedkommende hadde blitt “hyllet” og sett opp til, men hva skjer når et lite menneske gjør det samme …? Så mens stemningen i de tusen hjem steg og man forventningsfullt pakket opp julegavene, var det ingenting som kunne minne om julestemning rundt meg; ingen glade mennesker, ingen som kunne gi meg en klem, intet juletre, ingen gaver - bare et stille håp om at det kunne finnes noen der ute som kunne bry seg om en som ikke hadde andre ønsker enn at man skal tenke mer på de glemte menneskene, dem som ingen gidder å tenke på.

Julekvelden gikk og 1. juledag kom uten at jeg så noe til Julenissen eller noen andre som kunne bry seg, så utover kvelden ble jeg 15 kroner fattigere ved å betale for en BloggShout på blogg.no av 1. del av Den glemte engelens lille hjerte - sammen med en lenke til dette innlegget; kanskje noen endelig kan legge merke til en som føler seg oversett, tenkte jeg, og i et desperat forsøk på å bli mer synlig føyde jeg “Hemmeligheten du ikke kjente til” i tittelen. Samtidig ventet jeg også på svar fra andre jeg hadde forsøkt å muntre opp; her er noe jeg skrev natt til julaften:

- - - - -

Ikke vær lei deg; det er du for verdifull til.

For som jeg skrev i en annen blogg forrige natt:

“Vet du - menneskelivet er som et puslespill man sakte setter sammen bit for bit etter hvert som årene går, og det som kanskje virker meningsløst idag, kan godt være en viktig del av et annet bilde som vi først vil kunne se når de andre brikkene faller på plass; dette er noe man kan tenke over når livet føles for tungt - at alt har en mening, både solskinn, tåke og tårer.”

Derfor skjønner jeg godt at man kan føle seg ensom i en tid der man pøser på med sentimentalitet i juleinnpakning og der familielykken står i fokus, men er det i grunnen det livet handler om - denne evige jakten på lykke og selvrealisering mens man ser seg selv i speilet og tar selfies? Finnes det ikke også skjønnhet i blomstene som vokser i skyggen av regnbuen; en drømmende skjønnhet man ikke legger merke til hvis man bare konsentrerer seg om det som skjer i sollysets varme …?

Om du tenker på det jeg skrev i den kommentaren min, synes jeg den vesle bloggen med bare noen få lesere kan være langt bedre enn den store, kjente bloggen “alle andre” leser - og det samme gjelder mennesker; det er ikke de populære, vellykkede jeg bryr meg om, men de glemte menneskene som ingen legger merke til. Så lurer du kanskje på om jeg alltid har tenkt slik, og svaret er “nei”. En gang var også målet mitt å være vellykket; jeg fulgte med på aksjekursene og ville bli børsmegler; senere hadde jeg ambisjoner om å bli en stor kunstner.

Men etter hvert som jeg har sett så mange mennesker jakte på Lykken med stor L, så mange mennesker som dytter andre til side og setter seg selv i sentrum, samtidig som jeg også har sett hva som foregår i skyggene, ikke på den andre siden av kloden, men her i Norge, nesten rett utenfor inngangsdøren vår - for åtte år siden døde ei jente jeg en gang var forelsket i, av anoreksi, for fire år siden tok ei jente jeg leste bloggen til, livet sitt, nå i høst døde ei uerstattelig jente bare 21 år gammel; jeg har sett så mange triste skjebner at denne evige jakten på lykke og oppmerksomhet som preger dagens samfunn virker uendelig tom og meningsløs i mine øyne.

Likevel - tror du jeg hadde tenkt slik om jeg hadde blitt den jeg en gang ville bli; tror du jeg hadde brukt krefter på å bry meg om andre om jeg hadde vært fanget i drømmen om rikdom og lykke …? Nei, da hadde jeg kanskje sittet låst bak tykke murer i en villa i et av Oslos dyreste strøk, og tenkt på hvordan jeg kunne bli enda rikere, enda mer vellykket.

Jo - jeg forstår både deg og andre som føler at julen er en tid man helst bare vil hoppe over. Men samtidig kan det også være greit å huske på at familielykken rundt juleribba ikke er selve meningen med livet, og at julen også kan være meningsfull på andre måter, noe som kan få en til å se verden med nye øyne; noe man kan ta med seg videre på livets lange vei; de vakreste diktene ble ikke skrevet av folk som plutselig hadde blitt lottomillionærer - nei, de hadde det for travelt til å tenke på hva pengene skal brukes til. Og selv om det å ikke være sosial i julen eller på nyttårsaften idag blir sett på som et nederlag, føler jeg selv at dette gir mye rom for ettertanke - tanker jeg ikke ville ha hatt tid til om jeg var opptatt sammen med andre.

Ta godt vare på deg selv og prøv å gjøre det beste ut av det - kanskje nettopp denne dagen er biten som mangler i puslespillet i livet ditt der det venter både solskinn og glede. Men før solen begynner å spre lysstrålene sine, venter det triste regnet; slik er det også i livet.

Så ikke vær lei deg - husk at det alltid, alltid finnes håp.

- - - - -

Men nei, intet svar fra den kanten.

Annen juledag gikk rolig for seg uten at Julenissen eller hjelperne hans la merke til at også jeg er til, og ingen brydde seg om å skrive noen vennlige ord til meg her. Så kom 27. desember, bare 5 personer hadde fått lest dette innlegget i løpet av disse tre dagene, og Julen var over. Uten at noen hadde tid til å bry seg.

Dette ble en trist Jul, men jeg klarer meg og skriver ikke dette for min egen skyld: Jeg tenker på alle som ikke bare i løpet av Julen, men også resten av året sitter der mutters alene omgitt av depresjonens dystre tanker; jeg tenker på alle som vurderer å ta livet sitt - om jeg i løpet av disse juledagene hadde funnet frem et tau til å henge meg i, eller tatt en overdose med piller; hadde du brydd deg om meg? Hadde du vært der når jeg virkelig trengte deg …?

Tro meg - det er ikke uten grunn at selvmordstallene er så høye som de er, og det er ikke uten grunn at det er så mange ensomme mennesker som sliter, rett og slett fordi denne krampaktige “la-oss-tenke-på-de-stakkars-ensomme”-holdningen rundt juletider til syvende og sist bare fører til god samvittighet foran juleribba, ikke til å løse et reelt problem som varer året rundt. Jammen - du kunne ha gjort det ene eller det andre i stedet for å bare sitte der, vil noen kanskje si, men sannheten er at når man er nedfor og tom for krefter, klarer man rett og slett ikke å gjøre ting som for andre virker selvfølgelige; i en slik situasjon virker veien til å gjøre slutt på alt kortere enn veien til et sted der man kan få hjelp. Det er lett å si gjør ditt eller gjør datt når man er frisk, men sykdom og depresjon endrer alt.

Uansett fikk jeg altså ikke en eneste julegave i år, og siden jeg som kjent ikke ønsker materielle gaver av noe slag, bare at folk skal bry seg litt mer om de glemte, oversette englene rundt oss, tar jeg sjansen på å spørre deg rett ut: Har du lyst til å hjelpe meg, slik at denne verden kan bli en smule varmere …?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Lørdag 17. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 3. del

(Fortsettelse fra forrige del)

Så kunne du forsøke å ta vare på deg selv og holde deg i live til sangen din en dag blir gitt ut på plate…?

(Fra en SMS jeg sendte M. i oktober 2014)

Sangen din, gode M. - sangen jeg hadde lovet at du skulle få; sangen du ble så glad for. I mai 2014, da jeg for lengst hadde forstått situasjonens alvor - og ville gi deg håp om morgendagen - begynte jeg å legge ut oppmuntringer til deg på siden min for å få deg til å innse hvor viktig du var. Ettersom man ikke kunne kommentere siden din, var dette innlegg der jeg flere ganger ba andre om å legge igjen noen ord til deg slik at du kunne forstå at du ikke var alene, at også andre brydde seg, og jeg sier tusen, tusen takk til dem som gjorde det og skrev til deg. Innleggene var Til en venn, Fordi verden trenger deg, Fordi du er uendelig verdifull, Smilet ditt er vakrere enn du aner, Gi deg selv en siste sjanse og Når en venn vil dø - der jeg skrev dette:

Hun som nå har gitt opp alt håp og venter på å dø, er også en slik vakker, glemt rose. Jeg kommer ikke til å svikte henne og skal fortsatt gjøre det jeg kan for å gi henne håpet tilbake, men om jeg klarer det, er en annen sak; skulle ønske at også noen andre kunne bry seg, men det virker som om likegyldigheten har tatt overhånd. Da jeg skrev innlegg til henne og lurte på om noen kunne skrive en oppmuntring til henne i kommentarfeltet, var det bare én som skrev noe, og det var bestevenninnen min. Ei annen jente jeg stolte på, svarte ikke, og da jeg spurte en kjent blogger på topplisten om hva man skal gjøre for å få folk til å bry seg litt mer, ble jeg fullstendig oversett. Ingen bryr seg; er samfunnet vårt virkelig blitt så kaldt…?

Som en siste utvei har jeg skrevet til henne både her og i bloggen min på Blogg.no, og selv om hun har skrevet at hun setter pris på alt jeg har gjort, virker det som om dette ikke er nok til å gi henne litt av håpet tilbake - og uten en gnist av håp er det bare den evige natten og døden som blir igjen. Selv om jeg respekterer andre menneskers frie vilje og retten til å selv bestemme over livet sitt, også når det gjelder selvmord, er det likevel fryktelig vondt for meg å vite at alt tyder på at hun snart kommer til å ta farvel med denne verden; det er som å se noen man bryr seg om, drukne i sakte film.

- - - - -

Følgelig måtte jeg finne på noe nytt, og etter at Lene Marlin fortalte historien sin i Aftenposten, fikk jeg en lys idé: Hvorfor ikke skrive et velskrevet brev og spørre henne om hun kunne ha lyst til å skrive en sang til deg? Jeg satte i gang, og etter å ha latt kreativiteten spire i to måneder kunne resultatet omsider legges ut på siden min, men først sendte jeg deg det ferdige utkastet - Brevet til Lene Marlin, et vakkert brev som kanskje fikk deg til å forstå hvor verdifull du var:

Det jeg derimot har gjort, er å lese det nydelige brevet du har skrevet - og jeg er helt målløs. Medisinene demper alt av følelser og jeg klarte ikke engang å felle en eneste tåre forrige lørdag, men nå triller de nedover kinnene mine uten stopp; så vakkert og sårbart var det å lese ordene dine - og å se mine egne ord på den måten.

Så kjære, gode Brian, du må aldri tvile på deg selv. Det gjorde vondt i hjertet å lese den siste meldingen du sendte, for jeg vet jo at du kun vil alle godt og at du gjør ditt beste hele tiden. Du er mer enn god nok i deg selv, og alt du gjør i tillegg? Det er helt utrolig. DU er helt utrolig og jeg håper du klarer å se det selv. Jeg hadde aldri i verden forventet at noen skulle stille opp for meg og være der for meg, slik du har vært gjennom det siste året; jeg er helt målløs og egentlig tom for ord, for ingen ord vil noen gang kunne nå opp til det.

Jeg er så ubeskrivelig rørt og takknemlig for alt, Brian; bare det at du har laget denne siden (som absolutt ikke ser simpel ut i mine øyne) betyr så mye mer enn du kan tenke deg. Tusen, tusen takk for alt, snille venn. Tusen takk for at du alltid har vært der, tusen takk for at du ikke har gitt meg opp, tusen takk for ordene dine, tusen takk for tiden du har brukt på det vakre brevet; tusen takk for alt!

Nå er det bare stillheten som fyller den tomme plassen etter deg; verden kommer aldri mer til å høre hjerteslagene fra det lille hjertet ditt; fylt av takknemlighet og glede over et brev som ga deg fornyet håp fordi du skulle få sangen din - du, som hele tiden ønsket at jeg skulle gi deg opp fordi du ville dø, så nå med egne øyne at du var så betydningsfull at selveste Lene Marlin fikk en forespørsel om å lage denne sangen.

- - - - -

At Lene Marlin ikke ga lyd fra seg, betydde ikke all verden så lenge du fikk nye krefter til å leve, og jeg, som hadde gått tom for energi etter et langt år fullt av bekymringer, kunne omsider senke skuldrene da du ble sammen med en snill kjæreste som kunne ta seg av deg; nå var du i trygge hender.

Den siste søndagen i mai 2015 skjedde en kjedelig ulykke som skulle få et uventet utfall - i et øyeblikks uoppmerksomhet klarte jeg med full kraft å mose hodet i en dørkarm i kjellergangen, og blodet rant friskt, for å si det pent. Såret måtte i tre uker beskyttes med plaster som dekket halve pannen, jeg kunne ikke vaske håret, følte meg rimelig deppa og holdt meg innendørs da jeg så ut som en såret krigsfange. Løsningen ble å ta frem den velbrukte Gibson-gitaren min, og begynne å spille gitar igjen - noe jeg ikke hadde gjort på evigheter. I løpet av de to første ukene i juni laget jeg to små, enkle sanger til deg, og allerede den første fikk deg til å lyse opp:

Kjære Brian!

Jeg er så rørt og takknemlig at jeg ikke finner ord; jeg er rett og slett målløs. Selv om
jeg vet at du holder ord så hadde jeg ikke helt forestilt meg at det faktisk skulle gå igjennom.

Tusen takk for alt, det betyr så mye for meg.

Håper du har det bra.

Klem

- - - - -

Om jeg ikke hadde spilt gitar på evigheter, stod det enda verre til med pianospillingen, der alt jeg i sin tid hadde lært, var gått i glemmeboken. Ikke at det var noe særlig; det jeg en gang kunne, var å klunke på de hvite tangentene i C-dur og litt i F med ujevn og manglende rytme i begge hendene; å spille musikk er ikke min sterkeste side da jeg mildt sagt er talentløs på dette feltet. Men siden jeg innså at for å kunne fortsette å jobbe med sangen din, måtte jeg gå løs på tangentene igjen, noe jeg gjorde i slutten av juni, og etter å ha prøvd å lære meg å spille de neste ukene, var sangen din klar i september - musikalsk sett er den svært enkel, men dette var alt jeg fikk til i løpet av to korte måneder: Her er en demo av den første versjonen av En Glemt Engels Melodi (Tilegnet M.) [19.71 MB] (68 nedlastinger).

Det var ett år til du skulle bli borte for alltid, snille M., og jeg skulle gitt alt for at man kunne skru tiden tilbake til disse septemberdagene i måneden du likte aller best - da det enda var tid, da det enda var håp.

- - - - -

Selv om utgangspunktet er håpløst, er det ingen grunn til å gi opp - og det siste året har jeg etter beste evne forsøkt å lære meg å spille for å i praksis vise at håp er noe mer enn bare et tomt ord; i vinter gikk jeg rundt og øvde opp fingrene med halsbrekkende øvelser, i sommer tok jeg fatt på de svarte tangentene slik at jeg kunne begynne å spille i andre tonearter enn C-dur - og tok fatt på sangen din igjen. Den andre versjonen har jeg aldri fått skikkelig til, men samtidig sendte jeg deg også begynnelsen på en liten melodi jeg i mangel av andre idéer kalte Høstsang og som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med; jeg sendte deg en e-post i begynnesen av oktober som dessverre aldri kom frem; det siste livstegnet fra deg fikk jeg den 12. der du fortalte dette. Sendte en ny melding med sangene i slutten av måneden - men alt dette føles så uvesentlig når jeg nå vet at livet ditt gikk mot slutten.

Jeg trodde du fortsatt var her og sendte deg SMS-er der jeg ba om livstegn uten at du svarte - samtidig som jeg jobbet videre med sangen, la til side den andre versjonen og gjorde i stedet Høstsangen til sangen din; sangen jeg håpet kunne gjøre deg glad - demoversjonen jeg sendte deg i november kan man høre her [9.19 MB] (130 nedlastinger). Dette er en uferdig sang som aldri noensinne kommer til å bli fullført, på samme vis som livet ditt heller ikke vil bli det. Idéen min kunne til slutt ha blitt en nydelig sang om det bare var tid nok til å få den ferdig, men tiden som var igjen rant ut da jeg fikk høre at du var død; det er ikke mer tid.

Bare tårene er igjen.

- - - - -

For til tross for at du var så altfor ung da den drittsekken gjorde dette mot deg, er du dessverre ikke den eneste som opplever dette; det finnes mange andre jenter og kvinner - og også menn - som har opplevd marerittet i etterdønningene dette fører med seg; nei, nei og atter nei, alt du har vært gjennom som følge av dette de siste seks årene, skulle aldri ha skjedd, og hvis du dør nå, blir du bare enda en glemt skygge som har gått bort, enda en glemt skygge som ikke taklet presset; du fortjener noe bedre, noe uendelig mye bedre, som den fantastiske jenta du er - jenta med det varme hjertet. Tenk deg en liten tulle som sitter i kroken og gråter etter å ha opplevd det du opplevde den gang; du er i stand til å hjelpe henne, du kan gi henne håpet tilbake med ordene du skriver, ord som kan bli lest om og om igjen i årene som kommer; du kan gjøre en enorm forskjell hvis du ikke gir opp.

En drømmende kveld, på et annet sted, i en annen tid, kommer tre små engler til å møtes for å se på stjernene; du, E. og jeg - det er en tid for alt, og når denne vidunderlige kvelden kommer, kan vi alle slappe av, i trygg forvisning om at alt som heter smerte, for alltid hører fortiden til, og at ingen vil kunne skade deg mer. For den aller siste dagen min her på jorden, den venter på meg i fremtiden, og det gjør også din - en dag da du rolig kan lukke øynene dine og ta med deg englevingene som er gjemt i hjertet ditt; vel vitende om at du har gjort det du kunne for å kunne gjøre denne verden til et bedre sted - den dagen kan du omsider fly av sted mot evighetens strålende regnbue.

Men ikke enda, snille venn, ikke enda.

(Fra innlegget Gi deg selv en siste sjanse)

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Tirsdag 13. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 2. del

(Fortsettelse fra forrige del)

13. desember. Dagen den glemte engelen ble voldtatt. Dagen hun hatet og ville flykte fra, år etter år; marerittet slapp aldri tak.

Det som skjedde i løpet av noen få desemberdager i 2008 skulle for alltid endre livene til to forskjellige mennesker på hver sin kant av landet. Den 15. desember fikk jeg vite at jenta jeg en gang var forelsket i, var død av anoreksi. To dager tidligere ble M. voldtatt første gang, 13 år gammel. Uten at noen brydde seg om ei ung jentes rennende tårer og frykten for å bli gravid; Julen stod snart for døren og julebordene var det store samtaleemnet blant folk flest, mens mediene spådde at 2009 ville bli et jubelår.

En junidag fire år senere tok E. livet sitt i en alder av 22 år; hun hadde skrevet en blogg både M., jeg og mange andre fulgte. Av disse vet jeg ikke hvor mange som har forsøkt å ta livet sitt i årene som fulgte, og hvor mange som faktisk har gjort det, men det man kan slå fast, er at den 28. juni, dagen da E. ble begravet, var overskriften i VG “Stor meningsmåling: JA, VI ER SÅ LYKKELIGE”.

Året etter la jeg ut bloggen hennes på siden min slik at de som hadde fulgt den, kunne få den som minne om E.; slik ble jeg kjent med M. - dette er de første ordene hun skrev til meg (har anonymisert alle navn så bare forbokstaven vises):

- - - - -

Fra: M.
Tid: Fredag 21. juni 2013 18.40
Emne: Contact sent through Stillhetens Anemoner

Hei! Jeg hadde kontakt med E. før hun døde, men etter at jeg fikk ny pc så har jeg ikke klart å komme på navnet på bloggen hennes. Kunne du sendt meg det? Jeg hadde selv en blogg på blogg.no tidligere, men jeg har ikke skrevet der på ganske lenge. E. og jeg fortsatte å ha kontakt gjennom meldinger via bloggen, men ikke så mye utenom - men jeg har et stort ønske om å få navnet på bloggen hennes hvis du vil gi meg det. Jeg finner fortsatt stor trøst i å lese gjennom alle meldingene vi skrev til hverandre, og E. var en av de som var med på å gjøre slik at jeg søkte hjelp selv.

Til slutt vil jeg bare takke deg for at du har opprettet denne bloggen, jeg er sikker på at E. hadde satt utrolig stor pris på det.

- M.

- - - - -

Svaret mitt:

Fra: Brian M. Janice
Tid: Fredag 21. juni 2013 21.00
Emne: Passordet til E.-s blogg

Hei, M.!

Naturligvis kan du få navnet til E.-s blogg - her er innloggingsinformasjonen:

Brukernavn: […]
Passord: […]

Og her er direktelenken til bloggen:
[…]

Alt sammen er lagret slik bloggen så ut 22. juni ifjor; alle innleggene som E. skrev og alle kommentarene er med - det eneste jeg har lagt til, er en forside med bilder av E. - håper uansett at bloggen kan være til trøst; har fått inntrykk av at det også gjelder andre som har lest den, og beklager at det tok så lang tid før jeg fikk lagt den ut. Grunnen til at den er passordbeskyttet, er først og fremst av respekt for foreldrene hennes.

Når det gjelder kirkegården der E. er gravlagt, har jeg ikke fått besøkt den enda, men det er snakk om S. kirkegård, og gravnummeret jeg har fått, er:

[…] så hvis du skulle være i nærheten og vil besøke graven hennes, er den å finne her.

Ellers er det ingenting å takke for når det gjelder siden min - har bare så vidt kommet i gang - for som jeg skriver:
“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge”
Poenget er at E. er gått bort, men de andre triste skjebnene som finnes der ute, de er det fortsatt mulig å gjøre noe med; regnbuen er like drømmende selv om man har glemt de vakre rosene som vokser i skyggen av den.

Ellers har jeg fortsatt kontakt med noen av dem som kjente E. den gang, men har byttet bloggadresse; N. fra […] - hvis du husker henne - skriver nå […] - så hvis du skulle ha lyst til å skrive noen ord i bloggen hennes, ville det kanskje kunne trøste henne litt - hun har det vanskelig, hun óg.

Ønsker deg alt godt videre, M., og håper virkelig alt ordner seg for deg; du er mer dyrebar enn du aner. Jeg vet at livet kan være tungt og hardt, men prøv å ta godt vare på deg selv, og aldri gi opp, for du er unik og uerstattelig; verden trenger oss alle, og som jeg har sagt så mange ganger før: Det finnes alltid, alltid håp. Alltid.

Brian

P.S.: Sant å si er jeg litt usikker på hvordan tumblr der du har bloggen/bildene dine fungerer - er det mulig å komme med noen oppmuntrende ord selv om man ikke er registrert der?

- - - - -

Fra: M.
Tid: Søndag 23. juni 2013 13.06
Emne: RE: Passordet til E.-s blogg

Hei igjen!

Jeg beklager at jeg ikke har svart deg før; jeg prøvde å svare deg rett etter at jeg fikk mailen din, og også i går, men jeg klarte det rett og slett ikke - jeg fant ikke de rette ordene. Jeg er fortsatt tom for ord, så jeg kommer dessverre ikke til å komme med et langt svar tilbake - men tusen, tusen takk for all informasjonen. Du virker som et helt fantastisk menneske som bryr deg så mye om andre, og ja, jeg ble helt målløs av ordene dine. Husk å ta godt vare på deg selv oppi alt dette, for du fortjener virkelig kun det aller beste.

Som svar på det siste du spurte om, så vet jeg faktisk ikke helt. Jeg tror det kun er mulig å stille spørsmål til brukeren der inne eller noe slikt, men jeg er ganske usikker. Men ellers har jeg twitter […], instagram 1 […], instagram 2 […] og instagram 3 […] - hvor både twitteren og de to siste instagrammene er låste og private.

Jeg skal følge med på bloggen din videre, og jeg ønsker deg alt godt.

- M.

- - - - -

Deretter var det stille helt frem til desember da jeg skrev dette; i mellomtiden hadde jeg for øvrig byttet e-post, slik at datoinformasjonen ser litt annerledes ut:

- - - - -

Fra: Brian M. Janice
Dato: Tue, 03 Dec 2013 16:03:52 +0100
Emne: Fordi du er så verdifull

Hei, M.!

Tusen ganger unnskyld at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge, men denne høsten har ikke vært enkel for meg heller; har vært langt, langt nede.

Uansett ble jeg oppriktig bekymret for deg da jeg leste det du hadde skrevet på siden din på Tumblr med tanke på konserten, så jeg skulle ønske du kunne få i deg mer mat; vær så snill. Poenget er at jeg selv har sett hva matmangel kan føre til - C., jenta som gikk i klassen under meg på skolen og som døde for fem år siden, hadde jo anoreksi - og det var så inderlig vondt å se ei flott jente forvandle seg til et menneskelig vrak som følge av dette; menneskekroppen trenger mat for å kunne leve, ellers får den varige skader som kan bli umulige å rette opp senere, som benskjørhet.

Utifra det du skriver, forstår jeg hvor vanskelig du har det, M., men det er viktig å huske på at ingen av oss kan flykte fra seg selv - mange mennesker prøver og prøver; noen samler opp rikdommer og tror at akjemarkedet kan erstatte sjelen deres, andre reiser fra sted til sted, fra sexpartner til sexpartner, fra en form for rus til en annen rus, mens atter andre sliter med andre ting. Midt oppi alt dette finner man det enkle, levende mennesket, og samme hvor mange klær og masker man enn tar på seg, vil alltid mennesket til syvende og sist være det det faktisk er, nemlig et levende menneske.

I løpet av tiden hun slet med sykdommen, forsøkte også C. å flykte fra seg selv gjennom anoreksien og den evige kampen om vekten; en vei som ikke førte noe annet steds hen enn til en stille grav på en kirkegård. Det fantes så mange andre veier hun kunne ha gått - for eksempel var hun intelligent og hadde så vidt jeg vet gode nok karakterer til å prøve å komme inn på medisinstudiet, og hun kunne sikkert ha blitt en god lege som kunne ha hjulpet mange andre med tilsvarende problemer. Det samme gjelder E. - et fantastisk menneske som fortsatt skulle ha vært her, og gjort verden til et varmere sted å leve i.

Bevares - livet mitt har heller ikke vært noen dans på roser og jeg skjønner hvor tungt og vanskelig det iblant kan være, så jeg forstår deg, M., men vær så snill - glem aldri at du er uerstattelig, glem aldri hvor dyrebar du er; glem aldri hvor mye verden faktisk trenger deg. For tiden og livet går fremover, og når du en gang i fremtiden, kanskje om ti års tid, betrakter deg selv med nye øyne, vil du kunne se at du den gangen hadde langt flere muligheter enn du var klar over; muligheter du har idag. Det finnes så uendelig mye mer man kan gjøre enn å fokusere på vekten og maten man spiser.

Atter en gang beklager at jeg har vært så stille de siste månedene - men jeg foretrekker å trekke meg tilbake når jeg selv har det vanskelig uten å forstyrre andre med mine problemer - og selv om denne høsten ikke har vært lett for min del, betyr det ikke at jeg slutter å bry meg; i perioder mangler jeg bare krefter til det meste. Ellers ser du kanskje at jeg har fjernet alt om E. fra bloggen min, noe jeg måtte gjøre etter å ha fått en skarp beskjed om å gjøre det, men jeg håper både E.-s blogg og det jeg skrev om henne kunne trøste deg og andre som kjente henne.

Ta vare på deg selv så godt du kan, M.; du er ei sterk jente som klarer mer enn du muligens tror - noe de 245 dagene uten selvskading du skriver om, er et tydelig bevis på. Livet er ikke enkelt, men det er bare å prøve og prøve, så ordner det seg til slutt; ønsker deg alt godt videre. Fordi du er så verdifull, så uerstattelig. Glem aldri det.

Noen tanker fra meg
- Brian

- - - - -

Fra: M.
Dato: Sat, 7 Dec 2013 06:27:31 +0100
Emne: RE: Fordi du er så verdifull

Hei, Brian!

Først og fremst; tusen takk for en utrolig fin mail. Jeg
fikk den jo på tirsdag og da skulle jeg faktisk på en ny konsert så jeg leste
den da jeg ventet, og jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest
den til nå. Jeg har ikke klart å svare før og det beklager jeg veldig, men det
gikk ikke så bra på den konserten heller, dessverre, men det ordnet seg. Jeg
har tenkt på deg flere ganger, og det var veldig hyggelig å høre fra deg igjen,
selv om det var helt uforventet - så du har virkelig ingenting å beklage for.

Utrolig trist å høre om venninnen din/hun du skriver om, og
du har veldig rett. Jeg har selv mistet ei fantastisk jente til sykdommen - og
enda flere til selvmord (en flott gutt senest i slutten av oktober), men du trenger
virkelig ikke å bekymre deg for meg. Det er leit å høre om hvordan det går med
deg for tiden, og jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg. Har sett at
det om E. ble borte fra bloggen din, ja, og det må jo også ha vært tungt for
deg, men det trøstet meg mye i tunge perioder og det er jeg helt sikker på at
det gjorde for mange andre og.

Du er en ekte gledesspreder, du, og jeg ble så satt ut av å
få den utrolig lange og betydningsfulle mailen at jeg ikke har hatt noen anelse
om hva jeg skulle skrive tilbake til deg, for det betydde mer enn ord kan
beskrive. Jeg håper du klarer å ta til deg mye av det du skriver til andre, for
du trengs virkelig her i verden og du er så uerstattelig og verdifull.

Jeg må bare beklage at jeg ikke klarer å svare like bra som
jeg gjerne skulle ønske, men jeg er fortsatt litt satt ut av alt du skrev, samt
har det blitt noen søvnløse netter denne uken, men du må vite at det betydde
utrolig mye for meg at du tok deg tid til å skrive så mange kloke og gode ord.
Håper det kan glede deg at jeg i dag (riktig nok om 2 timer) har 290 skadefrie
dager, og jeg håper og tror det skal fortsette den veien.

Og kjære deg, jeg håper virkelig at du kan bruke meg om du
trenger, for du har vært en enorm støtte både for meg og for en haug av andre
også. Du er så god, og jeg håper du klarer å ta godt vare på deg selv oppi alt
dette. Det er bare å skrive til meg, i hvert fall, og jeg svarer vanligvis mye
raskere enn slik jeg gjør denne gangen, bare så det er sagt.

Sender en klem tilbake og mange gode tanker.

- M.

- - - - -

Så oppriktig var godheten som fylte hjertet til den glemte engelen, et varmt hjerte som aldri vil kunne banke mer.

Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg en som ikke var der da det virkelig gjaldt, lik en tapende målmann som strekker seg etter alle skudd i løpet av kampen, bortsett fra det avgjørende målet i aller, aller siste øyeblikk. Så mange ganger ville du avslutte livet ditt, og så mange ganger klarte jeg å gi deg krefter til å fortsette videre. Jeg kunne ha unnskyldt meg med at de siste dagene i livet ditt falt sammen med en rekke uheldige omstendigheter; at den første e-posten jeg sendte deg ikke kom frem, at jeg brukte en hel uke til å stresse med en PC jeg skulle gi bort i gave slik at jeg ikke hadde tid til å øve på sangen din, at jeg forsøkte å skrive en melding til deg på den private siden vår uten å klare det fordi serveren var blitt oppgradert - jeg kunne ha kommet med utallige bortforklaringer, liksom målmannen kunne ha skjøvet ansvaret over på det glatte underlaget, midtstopperen eller dommeren. Men ingenting av dette betyr noe lenger når jeg ikke evnet å være der da livet ditt nærmet seg slutten; jeg øvde på sangen din og trodde det var nok å sende deg oppmuntrende meldinger - døden vant igjen, og tok atter en gang med seg et dyrebart menneske bort fra oss.

Nei, det er ikke min skyld at du døde, M.; du hadde selv ansvaret for din egen helse og ditt eget liv. Men vi har alle ansvar for å bry oss, vi har alle ansvar for å bære noen på våre skuldre og støtte de som ikke klarer det for å komme seg videre på livets lange vei; da du så dagens lys som en liten baby var det aldri meningen at du skulle bli borte bare 21 år senere; det lille hjertet ditt var det eneste i sitt slag og det tomme hullet som er igjen, kan aldri erstattes med noe annet - unnskyld at jeg ikke klarte å være der for deg den siste tiden slik jeg burde ha vært, hadde jeg visst at tiden din gikk mot slutten, hadde jeg funnet frem alt som er igjen av krefter og prøvd mye, mye mer; unnskyld, M. Tusen ganger unnskyld.

Fordi du var så uendelig verdifull, så uerstattelig. Selv om du i samfunnets øye bare var en stor taper; hvorfor kaste bort tiden på å bry seg om slike som deg når man i stedet kan beundre de vellykkede som alle flokker seg rundt …?

- - - - -

Se godt rundt deg, og du vil få øye på menneskene ingen legger merke til; de voldtatte, de ensomme. Menneskene som drømmer om menneskelig varme, menneskene som så lenge har blitt oversett at de nesten har gitt opp håpet om å møte noen som bryr seg om dem. Hvorfor leser så mange populære rosablogger, samtidig som ingen tar seg tid til å kommentere bloggen til jenta som føler seg ensom og ønsker å dø?

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)

Mandag 12. Desember 2016

Den glemte engelens lille hjerte - 1. del

Vanligvis har eventyr en optimistisk slutt der man lever lykkelig alle sine dager, men eventyret om Den glemte engelens lille hjerte er ulikt noe du har hørt før. For dette er ikke et eventyr man finner i en fargerik bok i barneavdelingen på biblioteket, men en historie fra virkeligheten - om den glemte engelen M. som stolte på menneskene rundt seg, men som fikk håpet knust, ble seksuelt misbrukt, forsøkte å begå selvmord som 9-åring, ble voldtatt som 13-åring, og forsøkte forgjeves å gå videre i livet sitt, men falt gang på gang, til hun døde som 21-åring høsten 2016.

Det pussige er likevel at nesten ingen brydde seg, bortsett fra noen få mennesker som stod henne nær. Det var ingen aviser som fant plass til å skrive om skjebnen hennes blant artikler om hvor godt vi har det som lever i rike Norge; det var ingen engasjerte reportere fra TV som dukket opp for å ta henne i forsvar, ingen av dem som skriver om hvor viktig det er å bry seg i debattinnlegg på nettet nevnte henne, og blant alle som varmt snakker om menneskerettigheter og urettferdighet var det ingen som fikk øye på henne på gaten. Det var nesten som om hun ikke fantes, en taper det ikke var verdt å kaste bort tiden på; glemt i maset om å ta seg godt ut foran speilet og jakte på selvrealisering og lykke.

Derfor vil jeg fortelle historien om Den glemte engelens lille hjerte og vise deg hvordan det så ut i hjertet til denne nydelige jenta, om tankene og følelsene hennes, om glimt fra det altfor korte livet til det lille, sårbare hjertet som nå ligger gravlagt på kirkegården. Bakgrunnen er de lange e-postene og meldingene vi sendte til hverandre i løpet av de tre siste årene hun levde, noe hun ga meg lov til da jeg spurte henne om dette i en e-post i november 2014:
“Ellers lurte jeg på en ting; hvis det verste skulle skje og du velger å si farvel, kommer jeg likevel til å fortsette engasjementet mitt mot selvmord - kunne du hjelpe meg ved å la meg få sitere det vi to har skrevet i løpet av det siste året …? Det hadde vært til stor hjelp, selv om jeg håper at du kan fortsette å leve videre.”
Og svaret på Tumblr-siden hennes var:
“Du kan bruke hva du vil av det vi har skrevet, men bare vær snill. Jeg vet jo at du er det, men jeg husker ikke alt jeg har skrevet og du vet nok ganske mye. Håper bare at du respekterer alt og ikke skriver noe som kan ødelegge mer for familien min i tilfelle de skulle komme over det; har helt sikkert skrevet ting som ikke er så hyggelige om dem, men jeg ville aldri hengt de ut, så vær snill mot dem. For meg.”

- Ja, snille, gode M. Jeg skal være varsom, anonymisere alle navn og steder, fjerne alt du har skrevet om familien og utelate ting som du ikke ville ønske jeg satte på trykk; du stolte alltid på meg, og jeg lover at jeg skal forsøke å gjøre mitt beste for å kunne leve opp til tilliten du viste meg. Selvfølgelig kunne jeg gjort som man vanligvis gjør, og gjemme alt det vakre du skrev i en låst skuff, men kommer man noen vei i kampen mot selvmord og psykiske vanskeligheter ved å gjøre dette; hvor mange ser tårene bak tallene i statistikken; hvor mange leser bloggene til jenter som virkelig sliter …?

Jeg kunne ha latt deg være et anonymt tall i statisitikken over unge som dør eller jenter som har blitt voldtatt; jeg kunne ha latt deg være like usynlig som de andre triste skjebnene, men fortjener du ikke noe langt bedre - fortjener du ikke at man forstår hvilken glemt engel verden har mistet, slik at ikke dette skjer igjen? Du hadde naturlig, uforbeholden omtanke for andre, og jeg føler meg sikker på at om jeg hadde spurt deg nå, ville du ha bekreftet det du fortalte meg for to år siden - etter at E. døde, skrev jeg:
“Det som har skjedd, har allerede skjedd uansett hvor mye man enn måtte angre idag; man kan tenke på henne og savne henne, men de vakreste blomstene man kan legge på graven hennes idag, planter man ved å hindre at flere unge tar livet sitt her i Norge.”
Det samme gjelder deg, M. - de vakreste blomstene jeg kan legge igjen på graven din er blomstene som kommer fra hjertet; den mest meningsfylte arven du kan få er om ordene du skrev til meg, kan hindre at flere unge dør.

- - - - -

Men i en verden der altfor mange dessverre gjør ting bare for å oppnå noe, ville det ikke forundre meg om noen spør seg hvorfor i all verden jeg gjør dette. Forklaringen er enkel: Engasjementet mitt mot selvmord begynte i 2012 etter at ei jente jeg leste bloggen til, tok livet sitt - og mens tårene rant, lovte jeg meg selv i begravelsen at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. I løpet av de siste fire årene har jeg forsøkt å engasjere meg så langt kreftene og helsen strekker til, og i motsetning til folk som hemningsløst vifter med mobilkameraet for å skryte av gavmildheten sin på nettet, er jeg ikke så glad i oppmerksomhet; det jeg gjør, det gjør jeg i det stille, og jeg venter heller ikke på ros eller takk; drit i meg, bry deg heller om dem som trenger deg.

Hva M. angår, var vi to helt ulike mennesker, og jeg har aldri snakket med henne eller sett henne; det eneste stedet der vi møttes, var i musikkens, ordenes og kunstens verden - i sangene jeg sendte henne, i e-postmeldingene og senere også SMS-ene, og en tid i tankene mens vi betraktet stjernehimmelen; to mennesker som aldri hadde truffet hverandre, men som var venner i tankenes verden - tankevenner. Dette var en trygg, stille verden, og med tanke på vanskelighetene som ellers preget livet til M., skulle jeg tro at hun følte at dette var et lite pusterom i et ellers tungt og kaotisk liv; jeg var vennen som alltid var der i en tid da hun trengte noen som kunne støtte henne. Kanskje var det lengselen etter å bli respektert og sett på som et levende menneske som var årsaken til den ekte og likeframme takknemligheten hun viste ovenfor folk som brydde seg om henne - etter å ha møtt andre som så på henne som en gjenstand man kunne utnytte, viste hun stor glede over de små tingene. Da jeg ga henne en stemme ved å gjengi ordene hennes i brevet til Lene Marlin gjorde dette så sterkt inntrykk at hun ble rørt til tårer, og det var ikke måte på hvor glad hun ble da jeg laget sangen hennes året etter, så dårlig jeg enn var til å spille.

Sett fra min kant var dette en kamp mot tiden, en kamp for å gi henne fornyet selvtillit og håp om morgendagen; en kamp mot døden. Håpet var at hun til slutt skulle klare å gå videre med livet sitt, denne dyrebare jenta som hadde så mye å gi verden. Jeg har sett andre klare det - Kristine Getz, som jeg i en periode kommenterte mye i bloggen til, hadde også en tung tid i denne fasen av livet, men kom seg ut av spiseforstyrrelsen og skrev en bok om erfaringene sine; uansett hvor vanskelig disse årene kan være i mange jenters liv, der man sliter med dårlig selvtillit, spiseforstyrrelser, selvskading eller selvmordstanker, finnes det fortsatt håp; det er først døden som setter det endelige punktum. M. prøvde og prøvde gang på gang - når man ser det hun skriver i sin helhet, ser man hvor mye hun faktisk prøvde, men hun falt om og om igjen - til døden til slutt innhentet den spede kroppen.

Så hvem var hun da - den glemte engelen M.? Her er et bilde av følelsene i det lille hjertet, avspeilet i tankene hennes som jeg tok med i brevet til Lene Marlin i november 2014:

- - - - -

Når ingenting lenger betyr noe. Når ting som pleide å få deg til å smile ekte, ikke engang gjør deg litt glad lenger. Når ting som vanligvis ville gjort deg redd ikke lenger gjør det. Når man slutter å se seg for når man går over veien. Når livet ikke lenger er verdt å leve. Når alt virker uoppnåelig uansett. Når du vet at du ikke er god nok for noen. Når likegyldigheten tar så over at du ikke lenger klarer å forstå hvorfor det at nettopp DU skal holde ut gir noe som helst mening.

Det verste som kan skje, har allerede skjedd - og det å skulle holde ut er plutselig blitt uutholdelig.

- - - - -

Hvordan forteller man de man elsker at man egentlig skulle vært død? Hvordan forteller man om den konstante frykten for å plutselig skulle stå helt alene med ansvaret? Hvordan forteller man noen at livslysten er så langt borte at lyset i tunnelen mest sannsynlig har forsvunnet for godt? Hvordan forteller man noen at man ønsker døden mer enn livet - for åttende året på rad?

Mer enn noe annet så vil jeg bare gi opp. Jeg vil si takk og farvel til alle nære og kjære, og deretter vil jeg gi slipp. […]

Man blir født uten forespørsel, også kan man ikke engang forlate verden når man selv ønsker det, uten å tenke på de andre som er rundt en. Det er nok det som er verst, for jeg vet jo selv hvilke tanker og følelser jeg har sittet igjen med etter at hele tre fine jenter tapte kampen. Det er ikke noen god følelse i det hele tatt, men samtidig så forstår jeg hvorfor de gjennomførte det - noe de i familien min ikke kommer til å forstå om de så leste alle bloggene jeg har hatt i løpet av de siste årene. De har valgt å ikke forstå, så derfor velger jeg å ikke fortelle dem mer.

For nøyaktig 1 år siden, da jeg skulle fylle 17 år, så skrev jeg følgende: “16 år, snart 17, og mitt aller største ønske er å dø”. Jeg føler det likedan nå, og jeg har ingen tro på at det vil endre seg med det første; jeg har ingen tro på at det vil bli bedre, så hvorfor skal jeg ikke kunne forsvinne og kanskje endelig få fred?

Jeg er så lei av å skulle overleve for alle andres skyld, men har man egentlig noe valg når situasjonen er som den er? En dag vil alt være slutt; en dag skal alle dø, og det å vite at jeg kan dø på egne premisser - det er i det minste betryggende, men hva hjelper det når man må vente til at alle rundt en har et stabilt liv før man hopper ut i det?

Jeg står fast i dette kaoset av et liv, helt uten håp, livslyst og styrke.

17 år, snart 18, og mitt aller største ønske er å dø.

- - - - -

[…] og det er én måned til jeg fyller hele 19 år. Det gjør veldig vondt, for det var aldri meningen at dette skulle skje; men jeg må bare godta at det nå er de nye planene som gjelder og at jeg må holde ut frem til da. Flere sier ofte at jeg har hele livet foran meg, men jeg forstår ikke hva de vil frem til med det. Jeg har snart levd i hele 19 år - burde ikke det være nok? Jeg er så sliten; så ufattelig sliten og tom for krefter, og jeg kunne like gjerne fylt 80 år neste måned, for det er slik det føles ut, og jeg føler meg ferdig her på jorden.

Ukene fremover er litt tunge, for nå er det snart 9 år siden jeg spurte noen som var noen år eldre enn jeg var på den tiden om hvordan man kunne ta sitt eget liv, fordi jeg ikke hadde nett selv og fordi jeg ikke hadde vett nok i hodet til å la være og heller finne det ut på en annen måte. Det er snart 9 år siden jeg forsøkte å ta livet mitt for første gang, og jeg forsøkte flere ganger etter det - men på måter som mest sannsynlig aldri hadde funket. Det er 9 år siden jeg første gang brukte gjenstander til å skade meg selv med. Det er 9 år siden jeg ble truet av en som ville være sammen med meg; for hvis jeg ikke ble det og gjorde nøyaktig som han ville så skulle han fortelle alle at jeg kastet opp maten med vilje - og nå høres det helt latterlig ut, men der og da var det noe av det verste som kunne ha skjedd. Det er 9 år siden jeg ble misbrukt seksuelt for det jeg tror var første gangen (en psykolog lurer på om noe også kan ha skjedd før dette, siden det er store deler av barndommen jeg har fortrengt) og også ble tvunget til det ene og det andre. Det er 9 år siden jeg ble slått, sparket, nesten brukket armen på, stukket i med en passer til jeg begynte å blø, kastet steiner i hodet på […] og veldig mye annet av han som truet meg og sa at han elsket meg mer enn noe annet. Det er 9 år siden jeg ble livredd for ordet “elske” - fordi alle som hadde “elsket” meg “elsket” meg så høyt at de kun ville meg vondt. Det er 9 år siden jeg oppriktig ville dø og kun så døden som den eneste utveien - og det gjør jeg fortsatt.

- - - - -

22.01.2014, 14:41

Natt til i dag må være en av de verste nettene jeg har opplevd i hele mitt lange liv. Jeg husker bare biter, men jeg var så langt, langt borte - og til slutt var jeg helt ute av meg selv mens jeg så alt utenfra. Jeg skrev flere sider opp og ned i natt, men ingenting - absolutt ingenting av det - ga mening da jeg leste det når jeg var “tilbake”. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig eller uvanlig; jeg vet ikke lenger hva som er virkelig eller uvirkelig - det eneste jeg vet er at kontrollen er alt annet enn min.

Hittil i år har jeg sovet til sammen ca. 15 timer fordelt på tre-fire netter. Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke klarer å gjøre stort annet enn å gråte - noe som gjør meg enda mer sliten - så akkurat dette er ganske håpløst. Jeg kan bare ikke; det er ikke trygt, det er ikke lov, det er ikke fortjent - det er bare slik det er nødt til å være. Det er meningen at jeg kanskje kan sove natt til fredag eller lørdag siden jeg skal jobbe i helgen, men jeg vet ikke helt enda. Jeg er redd konstant.

Akkurat nå skulle jeg egentlig vært hos psykolog […] for første gang på veldig lenge, men jeg tror ikke at jeg kommer til å se henne igjen noen gang. Jeg skal kanskje til en fin lege i morgen da - dersom jeg tør å dra - men bare tanken på det gjør meg skjelven. Planen er å få tak i noen ganske sterke medikamenter, men dersom han ikke vil gi meg det så vurderer jeg sterkt å kontakte sykehuset […] bare for å kunne være i narkose og deretter få morfin dersom jeg er så uheldig at jeg våkner opp igjen. Desperasjon.

Nå må jeg sjekke alt av sosiale medier for å være helt sikker på at jeg ikke har skrevet noe til noen i natt; og i verste fall få oppklart det på en eller annen logisk måte. Hodet mitt fungerer jo igjen nå, og akkurat det med at ord og bokstaver stokker seg om har hendt før, men ikke i like stor grad som i natt. Er ganske sikker på at jeg ikke har snakket med noen av dere, men dersom jeg tar feil så får dere en unnskyldning veldig snart.

Jeg vet ikke hva som vil skje videre, men jeg føler meg så ferdig med alt at det ikke gjør noe. Snart kan jeg fly.

- - - - -

26.01.2014, 00:56

Unnskyld
for at jeg ikke strekker til

Unnskyld
for at jeg ikke er god nok

Unnskyld
for at jeg opptar plass

Unnskyld
for at jeg fortsatt eksisterer

Unnskyld
for alt

- - - - -

27.01.2014, 16:55

Smertene er tilbake og jeg vet hva som kan hjelpe mot det som kommer til å skje snart, men jeg klarer ikke å unne meg selv det. Ingenting av det jeg gjør kan være for meg: jeg kan kun gjøre det for andre, og jeg klarer kun å holde løfter jeg lover andre at jeg skal holde. Dermed får det som skjer bare skje, og jeg har ikke engang krefter til å stå i mot.

Kroppen er veldig, veldig sliten, men det er kun min egen feil. Jeg prøvde å sove natt til i dag - virkelig - for kroppen kollapset etter helgens tjue timer på jobb så jeg trodde det skulle gå greit å sove litt, men jeg fikk så panikk da jeg forsøkte å slå av lysene at jeg gråt hysterisk halve natten og prøvde å ta meg sammen den resterende halvdelen. Jeg vet ikke helt hva det er, for jeg er ikke mørkeredd slik jeg var da jeg var yngre, men jeg er likevel redd for mørket og alt som skjuler seg i det, hvis det gir noen som helst mening? Riktig nok fikk jo kroppen hvilt seg da den ikke orket å holde meg oppe lenger, så den klarer seg litt til […]

Jeg har fortsatt ikke fått svar, men det kan skje når som helst og det kommer til å avgjøre alt - ikke det at jeg skal leve enda mer på overtid, for all del, men da skal jeg i det minste klare å holde ut til tiden er inne og jeg har gjort mitt her på jorden, selv om jeg er veldig klar for å dra.

- - - - -

02.02.2014

Da jeg dro - og ikke hadde noe sted å dra - vandret jeg bare gråtende rundt til jeg knakk helt sammen. Jeg gråt allerede hysterisk da jeg tok første skrittet ut av bygget og var helt på egenhånd - i et lite øyeblikk angret jeg faktisk på at jeg ikke hadde fortalt ham mer - og det tok ikke slutt. Etter en stund fant jeg en undergrunn, så jeg la meg ned der selv om det var iskald og jeg skalv som et stakkarslig forlatt barn. Mennesker kom og mennesker dro. Enkelte stoppet opp og spurte om alt gikk bra, om jeg var syk eller dårlig, om jeg trengte hjelp, om de kunne gjøre noe, og gudene vet hva - men jeg svarte det de ønsket å høre; at alt gikk bra og at jeg bare ventet på noen og at det var derfor jeg lå der.

Jeg lå der i flere timer, og til slutt ble jeg så trøtt at jeg nesten sovnet, og kroppen begynte å bli vant til kulden. Et litt eldre par stoppet opp og prøvde å få kontakt med meg, og når jeg “kom til meg selv” og forsto hvor jeg var og hvorfor jeg lå der kom jeg også på standardsvaret mitt; og jeg fortalte dem at alt gikk bra og at jeg ventet på noen. De gikk etter en stund, men de var så nølende at jeg ble litt redd for at de kanskje kom til å ringe politiet eller noen andre, så jeg flyttet meg litt lenger opp mot veien, før jeg deretter flyttet meg til et busstopp. Etter en stund så jeg at hun litt eldre damen kom oppover der jeg satt, og hun sa at de hadde gått tilbake til undergrunnen for å se til meg igjen fordi de hadde blitt så bekymret over at en ung jente bare lå der, og de hadde blitt enda mer bekymret da jeg var borte, så hun var glad for at hun hadde funnet meg. Deretter spurte hun hvor personen jeg hadde ventet på var, men da svarte jeg at jeg hadde snakket med henne og heller skulle møte henne i byen, så det var derfor jeg satt på busstoppet nå;

“Så du har nettopp snakket med venninnen din?”
“Ja, hun venter på meg i byen.”
“Så du lover at du skal møte henne nå snart?”
“Jeg tar neste buss, ja.”
“Vel, det er godt å høre” sa hun mens tårene hennes trillet - noe som knuste hjertet mitt så totalt. “Det er ikke akkurat hverdagskost å se ei ung jente i den tilstanden vi fant deg i, liggende slik, det var ordentlig skremmende.” Hun holdt hånden sin på skulderen min nå, og jeg var helt tom for ord, men ikke for løgner. “Du lover at du er ok og at du skal møte noen andre nå?” og nå rant tårene hos begge, men jeg nikket og prøvde å si “ja”, men jeg tror kanskje at hun vet at jeg løy der og da, for hun kom tilbake, la hånden på skulderen min igjen og sa “Aldri glem at det er noen som bryr seg, og alltid ta vare på deg selv.” Jeg takket henne masse før hun dro, og jeg gråt og gråt - herregud, tårene renner når jeg skriver dette fordi det øyeblikket var så.. ubeskrivelig, rett og slett - før jeg bestemte meg for å ta neste buss inn til byen, slik jeg hadde lovet. Hun må ha vært en engel.

[…]

Det at vi nå er i februar virker alt annet enn realistisk, og gårsdagen husker jeg ingenting av. Alt føles fortsatt uutholdelig - og det gjør alt mye verre at enkelte nå plutselig er bekymret og følger med, for de fortjener så utrolig mye bedre, hver og en av de. Til tross for dette, er […] sterkere enn noen gang, og jeg klarer ikke å bry meg om det de sier - det som skjer får bare skje, for det finnes ingen annen utvei som er best for alle. Snart slipper jeg livet, og de slipper meg - så alle vinner på det, selv om enkelte ikke klarer å se det akkurat nå. Det er egentlig bare falskt, alt sammen.

Likevel må jeg si unnskyld; unnskyld for at jeg fortsatt er her, for at jeg fortsatt er i veien og til bry, for at jeg fortsatt tar opp plass […]. Unnskyld for at enkelte har blitt bekymret over noe så lite betydelig som det jeg er, unnskyld for at jeg ikke har kontrollen lenger, unnskyld for at jeg kanskje kommer til å ødelegge enda mer på tiden jeg har igjen - om det så står om dager, uker eller måneder. Unnskyld for at jeg er den jeg er; jeg beklager på det sterkeste.

Unnskyld for alt.

- - - - -

17.02.2014, 06:50

Jeg har ikke gjort annet enn å gråte i nesten hele natt, fordi jeg nå skal tilbake til alt jeg ikke mestrer. Konsentrasjonen er for dårlig til at jeg klarer å henge med i en vanlig samtale, og nå skal den være “på topp” i så mange timer i strekk at det virker håpløst - men jeg skal møte opp, jeg skal puste, jeg skal eksistere; jeg skal bare være der og gjøre mitt aller beste; selv om det ikke er godt nok.

- - - - -

06.03.2014, 20:13

Livstegn. Jeg er dessverre her enda, men alt er så mørkt […] at jeg ikke klarer noe som helst. Jeg beklager så sårt og inderlig, men det er ikke sikkert at dere får svar i det hele tatt, og jeg kan ikke unnskylde nok for det.

Det er veldig vanskelig å finne grunner til å holde ut når man konstant føler seg i veien, til bry, ødelagt, mislykket og håpløs, så nei, jeg vet ikke lenger - det eneste jeg vet er at en verden uten […] hadde vært et bedre sted, for jeg hører ikke til her; det har jeg aldri gjort.

Unnskyld. Dere fortjener bedre.

- - - - -

24.08.2014 - 22:36

Og kjære, gode B;

Jeg kan ikke få takket deg nok for alt; det sier seg selv at det ikke finnes nok ord for vise deg hvor rørt og takknemlig jeg er for alt du har gjort for meg. Det er uforståelig at du fortsetter selv om alt allerede er over for min del og jeg er så lei meg for all tiden du har brukt til ingen nytte. Du har reddet meg så mange ganger, men herfra blir det bare verre og det går ikke lenger. Jeg har allerede gitt opp og det er ikke noe noen kan gjøre, men det du har gjort er helt ubeskrivelig. Du er den eneste som av en eller annen uforklarlig grunn ikke har gitt meg opp og jeg blir helt målløs når jeg leser det du har skrevet. Jeg vet at du respekterer valget mitt samtidig som du ikke støtter det, jeg vet at dette ikke er lett, men vær så snill; du er nødt til å vite hvor mye dette har betydd for meg selv om det kanskje ikke har virket slik den siste tiden.

Du er nødt til å vite at jeg setter så stor pris på deg og at jeg er så glad for at du finnes; jeg er så glad for at du er her og for at du sprer så mye vakkert med tekstene og kunstprosjektene dine. Jeg er så uendelig takknemlig for at du deler viktige budskap som gjør at den ellers kalde verdenen vi lever i kanskje kan forstå litt mer av mørkets tomme og ensomme bakside, for selv om døden kan virke trygg så er det sjeldent sant. Dette er riktig for meg, men for veldig få andre og du har garantert spredd så mye håp og glede at du har reddet flere liv enn du i det hele tatt kan tenke deg. Jeg vil for alltid være deg evig takknemlig for at du ikke har gitt opp - selv om jeg samtidig virkelig skulle ønske at du hadde gjort det.

Nå håper jeg bare at du med dette flytter fokuset ditt over på noe annet eller noen andre; på noen som kan reddes, for du er nødt til å stoppe nå, kjære B. Det har betydd mer enn du aner, men nå har jeg så dårlig samvittighet for at du har brukt så mye tid og krefter på ei som allerede har tapt kampen. Du fortjener så mye bedre enn dette og jeg beklager på det sterkeste for alt - du er et helt unikt og fantastisk menneske og jeg har ofte lurt på om du i det hele tatt finnes, for jeg trodde ikke det var mulig å være så tvers igjennom god, men du har vist at det er sant og det er så fint å vite. Selv om du ikke ser på deg selv som en helt, så er det nettopp det du er; en hverdagshelt som er med på å gjøre verden til et bedre og varmere sted og det kommer til å redde utallige mennesker. Du må aldri si at du ikke har gjort nok, for du har gjort alt for mye for ei som ikke har fortjent noe som helst av det, og om det ikke hadde vært for veldig mange andre faktorer så kunne jeg kanskje ha klart det. Kun på grunn av deg og det at du respekterer og aksepterer hvert eneste menneske for nettopp den de er. Jeg håper at flere leser alt det kloke du har skrevet opp igjennom årene, for om flere kan klare å se det på samme måte så ser jeg for meg at det kan forandre alt til det bedre.

Tusen hjertelig takk for alt, B. Jeg skal prøve å skrive igjen, men jeg kan ikke love noe. Ta godt vare på deg selv og vær så snill å gi deg selv en ordentlig pause snart, for du gjør så mye for andre at jeg er redd du glemmer deg selv oppi alt dette. Jeg skrev tidligere at jeg ikke visste hva en venn er for noe, men det er jo mennesker som deg; det er mennesker som ikke gir seg og som fortsetter å prøve selv om alt håp er ute - kun av ren godhet. Det er deg, B. Nå ber jeg deg så inderlig om å stoppe selv om du kanskje ikke vil, men det er på tide nå, snille venn. Aldri glem hvor utrolig viktig og verdifull du er og at du utgjør en helt klar forskjell i veldig mange liv; også i mitt selv om tiden min renner ut.

- - - - -

31.08.2014 - 23:30

Det gjør så vondt å skrive dette.

31. august. Det er den siste dagen i denne måneden - som også skulle vært min aller siste. Jeg skulle vært død nå.

Jeg skulle vært død.

- - - - -

06.09.2014 - 13:30

September. Det er noe med denne måneden som rett og slett bare er magisk. Høsten er den vakreste årstiden etter min mening og jeg gleder meg så til bladene endrer farge og alt annet fint september bringer. Da jeg var yngre elsket jeg våren fordi alt blir så grønt, nytt og levende - det ligger kanskje noe i det; at jeg nå elsker høsten fordi alt blir fargerikt, mørkere, vissent og dødt. Egentlig liker jeg alle årstidene på hver sin måte, men høsten er helt spesiell. Jeg gleder meg veldig og jeg ser litt ekstra fram til det dette året fordi jeg egentlig ikke skulle vært her nå og fordi dette blir min siste høst. Jeg elsker regnet, jeg elsker at det blir mørkere ute, at det blir kaldere og at jeg kan gjemme kroppen min bak enda flere klær. Jeg elsker å lage nye spillelister for de neste månedene og som passer til både været og humøret og som i tillegg gjør at jeg klarer å skrive. Denne følelsen er fantastisk, selv om jeg føler alt på en gang og det nesten får meg til å miste pusten.

Det var noe som endret seg allerede i månedsskifte; som om høstens magiske tryllestøv omringet meg med en gang til tross for at jeg forventet en uendelig tristhet. Den kom aldri. Tomheten er der alltid […] og den vender alltid tilbake - men jeg er ikke trist og jeg klarer fortsatt ikke å gråte selv om det har vært rett før flere ganger - som da jeg leste det du skrev, kjære, gode B. Det er virkelig det fineste jeg har lest noen gang og jeg ble nok en gang målløs. Ikke engang nå klarer jeg å finne de rette ordene som kan forklare hvor mye det betyr for meg, men jeg er så evig takknemlig, det må du vite. Jeg håper som alltid at du gir meg opp selv om du bringer så mye lys og styrke, og jeg må innrømme at til og med håpet har sneket seg litt fram, men jeg kan ikke holde på det. Jeg tør ikke, for det varer aldri og tiden min er inne. Selv om et ørlite håp og magien høsten gir meg i teorien kunne gjort så jeg hadde holdt ut litt lenger, så er jeg så redd for at noen skal tro eller forvente at dette går en annen vei enn mot slutten; jeg er så redd for at noen andre skal få håp på grunn av dette som jeg da knuser nok en gang. Det er ikke annet enn ondskap å skape mer skade enn jeg allerede har gjort, så det er nødt til å stoppe her. Alt er nødt til å stoppe her.

I dag har jeg spilt piano igjen for første gang på veldig, veldig mange måneder. Det er så herlig at jeg ikke har ord for det; det har alltid vært skriving og musikk som har reddet meg gjennom alle år og nå er både lysten til å skrive og lære nye sanger og melodier tilbake. Det er så underlig - men veldig fint - å være tilbake til dette, for jeg hadde ingen tro på at det skulle skje; jeg hadde ingen tro på at jeg skulle klare å uttrykke meg på noen som helst måte igjen, men høsten er her. Verdens fineste måned med verdens fineste navn. Det betyr noe helt spesielt og det gjør meg så glad.

Alt kan snu, så jeg vil fortsatt ikke at noen skal forvente noe, men jeg er veldig sikker på at vi skrives snart. Ta vare på deg selv, kjære venn, og jeg håper at høstens magi også sprer seg til ditt hjerte.

- - - - -

06.10.2014 - 00:07

Det er som en helt annen verden. Samme hva man gjør så er man fanget og man kommer seg ikke løs. Kampen er med andre ord tapt uansett hva man prøver på, så til slutt vet man ikke hvorfor man i det hele tatt gidder å kjempe. Til slutt gir man opp og lar døden trenge seg enda nærmere innpå; døden er som en kjærlig venn som omfavner en og lover at alt skal gå bra. Døden lover trygghet, mørke. Evig stillhet, evig ro. Evig lykke for de sarte sjeler som ikke har mer å gi her i verden.

Herfra er det nytteløst. Herfra er det kun én utvei.

Jeg har tapt.

- - - - -

14.10.2014 - 06:49

De sier at det er alvorlig nå; at det kanskje ikke er en annen utvei uansett om jeg så skulle ombestemme meg og velge livet. Med andre ord er det mest sannsynlig “over og ut” […] samme hva jeg gjør, men jeg har ikke tid til å vente på at kroppen slukner av seg selv. Det er nok nå; det er mer enn nok og jeg har ikke mer å gi.

Om jeg har et siste ønske, annet enn at […] dere og andre jeg bryr meg om skal klare seg fint videre og holde på håpet som ikke alltid er der? Ja, jeg har et lite ønske; jeg håper at jeg får se snøen falle en siste gang og at jeg har krefter nok til å gå ut og danse. Jeg vil danse til Keaton Henson og andre magiske artister som lager verdens fineste musikk som har holdt meg i live til nå. En siste gang.

Selv om jeg ganske sjeldent kommer meg ut nå, så setter jeg så uendelig stor pris på alt rundt meg. Høsten er så nydelig og nå som det går mot vinter blir det bare enda finere og kaldere ute. Om jeg hadde orket så hadde jeg nok blitt stående i kulda og sett opp på himmelen og stjernene for alltid, for det finnes ikke noe vakrere.

Jeg setter så stor pris på alt og alle; og selvfølgelig deg også, B. Selv om jeg ikke klarer å svare eller noe som helst, så håper jeg så inderlig at du vet det og hvor mye alt du har gjort har betydd for meg. Samtidig håper jeg også at du tar til deg det jeg har skrevet før, både på godt og vondt. Det er på tide å gi meg opp; det er på tide at du går videre og heller hjelper noen som har en sjanse. Aller helst skulle jeg ønske at du kunne gjøre noe for deg selv nå, for du hjelper så mange hele tiden. Vit at du ofte er i tankene mine og at jeg ønsker deg absolutt alt godt videre; du er så uendelig verdifull og du har gjort en stor og betydelig forskjell for mange. Jeg er deg evig takknemlig for alt, men dette kan ikke fortsette, det går bare ikke. Håper du tar godt vare på deg selv så du kan fortsette å skrive flotte og meningsfulle tekster som kan være med på å gjøre verden litt bedre, for om det er noen som kan klare det, så er det deg.

- - - - - - - - - - - - - - -

Nå er klokken 08:11 og jeg er helt utslitt. Smertene sitter så dypt i hele kroppen at jeg må ta tredobbel dose bare for å klare denne dagen; selv om jeg ikke skal gjøre annet enn å ligge her i mørket med magisk musikk på. Slik det var før er ingenting sammenlignet med dette, men snart er det helt over og tanken på det gjør meg rolig og så utrolig lettet. Snart er alt over og det er virkelig på tide.

- - - - -

05.11.2014 - 22:30 - 03:10

Knekker sammen for tusende gang. Jeg trodde jeg var tom for tårer da forrige onsdag var omme […] men så skjedde det noe dagen etter som knuste meg helt totalt og jeg har nesten grått i ett siden. Det er ingen vei opp fra dette. Jeg bryter sammen konstant bare av tanken på det, så jeg skal ikke engang prøve å la tanker bli til ord. Det gjør alt for vondt.

[…]

Til info så tok jeg litt for mye av noe og hjertet mitt har aldri slått så raskt som nå før. Jeg husker ikke alt jeg har skrevet, men jeg føler at alt bare er et kaos uten like og at mye av det blir stående uten å bli helt fullført? Jeg vet ikke. Det er så rart å kjenne hvordan hjertet jobber alt det kan for å holde meg i live når jeg ikke ønsker det selv, jeg trenger at det stopper. Det burde vært en knapp man bare kunne trykket på, for det er alt annet enn gøy når hodet og kroppen jobber helt imot hverandre - og nja, jeg vet jo at de egentlig bare prøver å samarbeide, men likevel.

Hvis kroppen min ikke hadde strittet imot da jeg var 9 år så hadde jeg vært død nå og da hadde alle vært over det for lengst. Det hadde vært så utrolig mye bedre, men i stedet kastet kroppen opp alt den hadde fått i seg til lille […] besvimte. Jeg sov i dagevis etter det og det var helt forjævlig å våkne opp og finne ut at jeg fortsatt var her; at jeg fortsatt var i live og at marerittet enda ikke var over. Jeg var bare 9 år, men ingen brydde seg. De har aldri gjort det, jeg har vært usynlig siden jeg var 4 fordi de andre alltid gjorde noe ut av seg og krevde oppmerksomhet, så alle glemte meg siden jeg var stille og ikke gjorde annet enn det som var forventet av meg. Jeg kunne dødd da og, de hadde brukt veldig lang tid på å legge merke til det. Til og med da jeg startet på skolen så trodde og håpet jeg at det skulle bli annerledes og at alle skulle bli sett, men der tok jeg feil. De glemte meg hver eneste gang og når de kom på det så kom de bort og sa “åh, nå glemte vi deg igjen, men du har vel gjort alt du skal som vanlig?” også gikk de igjen fordi det var en selvfølge. Det var ingen som var der. Ingen. Aldri.

Jeg beklager, jeg vet ikke hva jeg holder på med nå, men det gjør så utrolig vondt. Skulle vært død, burde vært død. Jeg lever 10 år på overtid og alt har bare blitt verre for hvert år som har gått. Ingenting av det jeg har opplevd hadde skjedd om jeg døde da jeg var 9 år, det er så sykt å tenke på. Ingenting av det hadde skjedd, men så måtte jeg overleve og det måtte skje.

[…]

Unnskyld, herregud, unnskyld. Jeg vet ikke hva som skjer eller hva jeg holder på med, men hodet mitt forsvinner mer og mer og ingenting gir mening. Kan du forstå at dette ikke går? Kan du godta det? For jeg klarer ikke mer - jeg får det ikke til, det er nytteløst. Jeg vet at du kan få til omtrent hva du vil, men kjære deg; gi håpet og sangen du snakker om til noen som har en sjanse og som kan bruke den flotte gaven til noe nyttig og positivt videre i livet sitt. Ikke gi den til meg, B. Vær så snill; gi den til noen som kjemper alt de kan for å holde seg i live og som kan klare å holde ut, for jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke.

Dette evige helvete tar aldri slutt, så derfor må jeg gjøre det; jeg må ta slutt og denne gangen skal det ikke være en eneste liten sjanse for at jeg våkner igjen.

- - - - -

Mot alle odds klarte den glemte engelen seg også denne gangen, og det lille hjertet fortsatte å slå i to år til. Men en dag var det slutt, og øynene hennes lukket seg for aller siste gang før dødens nattsvarte port sakte åpnet seg, en låst dør som aldri, aldri noensinne kan åpnes igjen. Det lille, følsomme hjertet ville aldri slå flere slag, aldri komme med flere tanker, samtidig som livet i Norge fulgte sin vanlige rytme og folk fokuserte på mobiltelefonene sine og tok selfies, uten å vite at verden aldri ville bli som før; at en glemt engel var gått bort. For alltid.

- - - - -

Det er ikke de alle snakker om, eller de som vil bli sett som har det vanskeligst; det er de sårbare, glemte englene ingen legger merke til. Uansett hvem du enn er, kjenner du noen som trenger varmen din; ikke vær redd for å gi den bort - du får den tilbake senere av noen som kommer til å støtte deg den dagen du trenger det. Og husk: Det er bedre å bry seg litt hver eneste dag enn å bry seg mye én dag i året, slappe av med god samvittighet, og la være å bry seg de 364 andre dagene.

- Brian

(Fortsettelse følger i neste del …)