Astié - 1. kapittel

Du er så vakker…

…du er så vakker når solens varme stråleglans varsomt stryker kinnet ditt, og får livsgnisten til å lyse opp…
…du er så vakker når du drømmer om natten mens et hav av stjerner pryder himmelhvelvingens lengselsfulle fargeprakt…
…du er så vakker når høsten omfavner håret ditt, får det til å sveve i vinden, og naturens dufter former årstidenes harmoni…
…du er så vakker når hendene dine rører ved et annet menneske, så vakker når du smiler, så vakker når øyekroken din blir fuktig, så vakker når du tenker noe du aldri har tenkt før, så befriende vakker når du slipper følelsene dine løs og spontant gjør noe du virkelig har lyst til…
…du er så vakker, du er så uendelig vakker når du lever.

Og hvis en liten engel hadde banket på døren din en kveld du var nedfor, hadde han forsiktig tørket tårene i ansiktet ditt, og lagt den vesle hånden sin i din. Omgitt av nattens fløyelsmyke dyp hadde du sett jordkloden bli mindre og mindre, til den forsvant i stjernehavet og stillheten senket seg…
…og der, sammen med engelen, kunne du skue universets uutgrunnelige storhet, og kanskje hadde du forstått at uansett hvem du enn er og hva du heter, uansett hvordan du enn ser ut og hvor gammel du måtte være, spiller ikke dette noen rolle - fordi du er den eneste som er deg selv…
…du er den eneste som kjenner til hemmelighetene som skjuler seg innerst inne i hjertet ditt, den eneste som kan lese dette og føle det du føler nå, den eneste som kan spre gjenklangen av tankene dine ved å bare være til;
den eneste sarte anemonen som spirer blant andre blomster i veikanten.

Så når du nå leser dette, vet du at her er det ingenting som haster, ingenting som må gjøres på et bestemt vis; her er det ingen som maser på deg eller prøver å dytte deg unna, her er du fri til å gjøre det du vil. For dette er en bok ulik noe du har lest før; en stille verden laget av tanker og ord, jeg skriver dem, men det er du som får dem til å leve og bety noe…
…det er i følelsene dine denne boken får en mening. Sidene kunne vært helt blanke, og likevel hadde du følt det samme som du føler nå, den lydløse klangen av skjønnhet kommer ikke fra bokstavene jeg skriver, men fra dypet av sjelen din; ordene er bare et speilbilde som gir følelsene dine en stemme, en vár melodi av uforløste, forsagte toner.

Du har fullstendig rett, livet er ikke alltid er så enkelt å leve og det skjer mye rundt oss som aldri burde ha skjedd, men du er for verdifull til å la deg såre av dette; du er for verdifull til å la de salte dråpene trille nedover kinnene dine, du er altfor verdifull til å ha det vondt. Derfor håper jeg at jeg kan trøste deg og muntre deg opp ved å skrive disse ordene…
…dette er en gave til deg, en tankeverden fylt av frihetens underbare horisont der følelsene dine er det eneste som betyr noe. Jeg bryr meg ikke om hvordan du ser ut eller hvor mye du veier, jeg bryr meg ikke om hvor gammel du er eller hva andre sier om deg; du er vakker fordi du er deg selv, ikke fordi du er slik andre vil at du skal være.

Vi kommer aldri til å møtes, men disse ordene vil være risset inn i papiret for alltid, lik et avtrykk i tidens fylde som vil fortsette å leve selv når skyggene forsvinner og mørket brer om seg.
Husk da at det alltid finnes håp…
…ingen tårer som er så våte at ikke morgensolens første stråler kan tørke dem, ingen skumring som er så knugende at ikke håpets gnist kan lyse den opp; ingen menneskeskjebne som er så bunnløs at ikke også den har en fremtid.

Så hvis du vil, kan du fortsette å lese denne siden, laget av enkle, alminnelige ord som likevel er forløsende i sin kraft, da du fornemmer klangen de rommer; lydløse toner uten navn, farget av dine drømmers fargeskrin. For enda vi aldri har sett hverandre og lever hvert vårt liv, deler vi disse ordene - jeg skriver dem mens du leser dem og får dem til å leve, og bety noe…
…vi speiler følelsene våre i dem begge to, i disse uutalte ordene som er en egen verden, en drømmende, stille verden som vi selv skaper og lever i akkurat nå, en verden der du kan se rett inn i sjelen min, og lære dens gjenskinn å kjenne.

Ovenfor deg blir jeg liten og sårbar, jeg kan ikke gjemme meg og tankene mine har ingen ting å dekke seg til med; jeg burde tatt på meg en påtatt maske og aldri skrevet dette, men det hadde vært så meningsløst…
…for ved hjelp av disse ordene vil jeg skape en verden der bare vi to er til, en verden fylt av trygghet og varme, en verden der vi er tankevenner og kan dele følelsene disse ordene vekker…
…en verden der ingen av oss behøver å være redd for å være seg selv.

For vi er jo mennesker begge to, to små mennesker som vandrer på en liten klode i et enormt verdensrom, to mennesker som begge lever, med tårer og smil, tanker og følelser…
…og nettopp derfor vil du alltid være et vakkert menneske i mine øyne, en ukjent venn jeg er glad i fordi du er til; en tankevenn jeg stoler på og har tillit til.
Jeg vet ikke hvilke drømmer du har, eller hvordan smilet ditt ser ut, det eneste jeg vet er at du er verdifull, langt mer verdifull enn du aner…
…så jeg er glad i deg som en venn, og måten jeg viser dette på, er å skrive dette, og legge igjen en del av meg selv i disse ordene, slik at du hele tiden kan lese tankene mine, like nær meg som om du så meg rett inn i øynene…
…i ren og uforbeholden ærlighet,
da jeg stadig er her,
for deg,
bare for deg.