Stakkars Brian: Kvakk kvakk.

Skulle jeg oppsummere hvem jeg er i en eneste setning, ville jeg neppe ha sagt at jeg er en kunstnerisk tragedie som trolig ville ha gitt fem greske skilpadder langvarige mareritt om øldrikkende astrosmurfer, heller ei fortalt at kaoset som preger livet mitt sannsynligvis ville tatt knekken på gjøkurene i de fleste sveitsiske grisebinger. Hvorfor gjøre det så vanskelig når hele opplegget kan sammenfattes i to ord: Kvakk kvakk.

Ikke fordi jeg kvekker mens jeg går rundt i matrosdress, har en rik onkel som går berserk bare han mister en 10-øring og prøver å sjekke opp sexbomben Dolly Duck, men simpelthen fordi det ikke er så mye mer å si. Alternativet er å legge frem et selvbiografisk verk i flere bind der jeg dissekerer privatlivet mitt bit for bit, men siden det antagelig ville føre til et akutt behov for hodepinetabletter, skal jeg spare deg for dette og forsøke å komprimere livshistorien min i noen få avsnitt.

Som kjent bryr jeg meg ikke om navn, titler eller sosial status; i mine øyne er dette så overfladisk og banalt i forhold til menneskelige følelser at jeg simpelthen ikke ser noen grunn til å sette andre i bås som følge av yrkestittel eller plass i skattelistene, som for øvrig er så patetiske at jeg ikke aner hvor mye naboen min tjener. Men siden det virker som om samfunnet rundt meg er veldig opptatt av det ytre, og kjendisskribentene holder på å få kollektiv orgasme så snart en tredjeklasses Big Brother-kjendis får nye silikonpupper, kan jeg jo begynne denne presentasjonen med å si at navnet mitt - Brian M. Janice - er et kunstnernavn. Kanskje det høres rart ut i en verden der livets mål for mange er å bli mest mulig vellykket, for i motsetning til dette er navnet mitt inspirert av et mannlig spøkelse og en kvinnelig taper.

Det har seg nemlig slik at da jeg spilte rock og mishandlet tonene den arme Gibson-gitaren min ga fra seg, hadde jeg så stor sans for Brian Jones at jeg like så godt valgte Brian som artistnavn, og siden har hele bekjentskapskretsen min kalt meg Brian. Som alle musikkinteresserte vet var Brian Jones en særdeles begavet musiker som begynte karierren sin med å grunnlegge Rolling Stones, og fullførte den med å drukne i sitt eget svømmebasseng noen år senere, etter at bandkompisen hadde stjålet drømmedama hans og Brian ikke hadde noe imot å blande sammen piller i ulike farger og satse på at blandingen kunne ta rotta på depresjonen hans. Kort tid etter at han hadde fått sparken fra gruppen der han etter hvert ble det svarte fåret, gikk det imidlertid galt, og Brian sa stillferdig takk for seg foran huset som i sin tid tilhørte skaperen av Ole Brumm; noen mente at dødsfallet skyldes Brians utstrakte bruk av kjemiske substanser, mens andre mente han var blitt drept, noe jeg antar er mer sannsynlig. Uansett var et stort musikalsk talent gått bort, og at Rolling Stones valgte å fortsette å bruke bandnavnet etter den tid, er mer enn jeg kan fatte; for min del har jeg ikke en eneste av platene Stones ga ut etter 1969; Rolling Stones uten Brian Jones er omtrent like genuint som en Ferrari laget av italienske sylteagurker.

Når det gjelder Janice, så jeg en gang en film om ei opprørsk jente med det samme navnet som var i strid med familien sin, og ettersom det den gangen var visse generasjonsmotsetninger mellom meg og foreldrene mine, hadde jeg full sympati med urokråka Janice. Den siste biten i navnet mitt - den mystiske M-en - er forbokstaven i navnet jeg fikk i dåpen, da jeg var liten baby og gjorde i buksa i tide og utide.

Sent i 2008 skjedde det noe som fryste ned alle mine fremtidsdrømmer om å bli en stor kunstner. Mens resten av byen stresset med juleforberedelsene og butikkene forsøkte å overgå hverandre med plastjulenisser, kjøpemas og mishandlet folks musikalske sans ved å spille “Last Christmas”, fikk jeg vite at ei jente jeg en gang hadde vært forelsket i, var død etter å ha slitt med anoreksi, og blitt tynnere og tynnere. Så tro meg - jeg bare gråt. Og gråt. Og gråt. Det jeg følte i disse grå desemberdagene, forsøkte jeg å sette ord på i en trist, men oppriktig liten dagbok full av tårer; der og da bestemte jeg meg for alvor for å gjøre mer for å varme opp temperaturen i en verden der det ikke er plass til menneskelige følelser fordi man desperat er opptatt av det ytre, noe avisoverskriftene vitner om. Tenk så drepende kjedelig livet hadde blitt om vi alle skulle være tynne, rike, pene kjendiser som brukte livet til å glane på speilbildet vårt og byttet kjærester annenhver måned fordi vi hadde gått lei; et liv der kjærlighet bare blir et tomt ord.

Riktignok hadde jeg lenge forsøkt å gjøre opprør mot vold og mobbing av mennesker som ikke er like glatte og plettfrie som syltynne modellaliens i slankebladene; i noen år gikk jeg rundt i Oslo sentrum og delte ut tusenvis av små og større oppmuntringslapper med tittelen “Liker du å le?”, og selv om jeg fikk mange til å trekke på smilebåndet og klarte å spre livsglede rundt meg, var dette bare en dråpe i havet; samfunnet rundt meg ble kaldere og kaldere, med mer blind vold, større press på utseende og vekt, flere voldtekter; mer smerte.

For øvrig arbeider jeg nå med dette bokprosjektet, så hvis du skulle være nysgjerrig på hva dette er, kan jeg røpe at det er snakk om en fritt tilgjengelig bok tilegnet Regnbuens glemte roser - skrevet i protest mot mobbing samt den overfladiske fokuseringen på det ytre som fører til anoreksi, spiseforstyrrelser, selvskading, psykiske problemer eller selvmord. Til tross for at folk flest gir blaffen, er dette så viktig at det er på tide å begynne å bry seg i langt større grad enn man gjør idag; man kan ikke bare sitte rolig og være vitne til at dette skjer rundt oss.

Oppdatering:

Dette skrev jeg i februar 2012, og etter at jeg begynte å engasjere meg så mye at det lille jeg hadde av krefter raskt ble brukt opp, falt det planlagte bokprosjektet i grus. Da ei jente jeg leste bloggen til tok livet sitt noen måneder senere, lovte jeg meg selv i begravelsen at om jeg kunne hindre dette, skulle dette aldri, aldri skje igjen. Dette førte til engasjement mot selvmord det neste året og påfølgende utmattelse sommeren 2013; det koster å bry seg.

Høsten 2013 var preget av dystre, mørke skyer over livet mitt, men i desember tok jeg fatt på oppmuntringene igjen - noe som igjen gikk ut over kreftene, da rotet i leiligheten min den dag idag er av en slik art at tre og et halvt dusin greske grevlinger uten vanskeligheter hadde fått livsvarig hikke. I 2014 gjorde jeg mitt beste for å få ei jente til å forstå hvor verdifull hun var ettersom hun hadde gitt opp alt håp og bare ventet på døden, noe som førte til at jeg skrev det vakre brevet til Lene Marlin. Ettersom ingen annen tok seg tid til å lage sangen jeg ba om i brevet, gjenopptok jeg året etter musikkspillingen og laget den selv. Hun døde bare 21 år gammel høsten 2016, og siden jeg ikke vil at også hun skal bli glemt, har jeg begynt å skrive Den glemte engelens lille hjerte - den sanne historien om ei uerstattelig jente verden har mistet.

Noen måneder tidligere hadde Mannen med ljåen banket på døren min atter en gang da en jeg gikk på videregående med, tok livet sitt - som et resultat av dette skrev jeg Du er den eneste, den vakreste; en hilsen alle som tenker på å begå selvmord eller simpelthen trenger en liten oppmuntring, burde lese:

- - - - -

Du er den eneste, den vakreste …

… fordi man kan lete over alt uten å finne noen som deg; fordi de varmeste følelsene dine utstråler krystaller av skjønnhet og lengsel. Fordi du lever, fordi du er til. Ingen annen kan føle det du gjør, ingen annen kan drømme det du drømmer, ingen annen kan gjenspeile de uuttalte ordene i smilet ditt, ingen annen kan gråte tårene dine; du er den eneste, den vakreste.

Derfor er det trist at så mange fokuserer på tomme ting som utseende og perfeksjon, og folk bryr seg mer om mobiltelefonene sine enn om hverandre. Vet du - ei jente jeg var forelsket i, slanket og slanket seg før hun til slutt døde av anoreksi, liksom jeg også kjenner flere som har tatt livet sitt, så du skjønner kanskje at når man skuer mot uendeligheten som fyller nattens skimrende stjernehav og kan se det hele i perspektiv, forstår man hvor små og sårbare menneskene i grunnen er.

Årene går og går, og det som nå sprudler av håp og forventninger, vil uunngåelig falme hen; sommeren man ser frem til, er over før man vet ordet av det - og hun som idag beundrer speilbildet sitt, vil om noen få tiår kunne se en rynkete, melankolsk skygge av det som en gang var; de nye lekene vi fikk da vi var barn, er blitt gamle og utbrukte, lik visne roser som sakte løser seg opp i støvet på et knirkete loft, glemt og forlatt.

Det eneste som på godt og ondt vil fortsette å leve videre, er resultatet av handlingene våre; det vi gjør nå, påvirker ikke bare dagen idag, men også morgendagen - grunnen til at jeg kan skrive dette, er at for mange tusen år siden ble ei jente glad i en gutt, og sammen fikk de en baby som er en av forfedrene mine; uten denne vesle babyen som vokste opp i en fjern fortid hadde ikke jeg kunnet se dagens lys; intet menneske er en øde øy, heller ikke du.

For det er en mening med alt, og du er den eneste som kan leve livet ditt; verden trenger deg mer enn du aner og det er en grunn til at du er til - du er vennen noen savner, mennesket noen bryr seg om. Det er likegyldig hvordan du ser ut eller hvem du er; summen av et menneskets liv er ikke dets ytre, men dets handlinger - utseendet eller hudfargen betyr ingenting; handlingene betyr alt.

Så ta godt vare på deg selv, og lykke til videre på alle måter; glem aldri hvor umåtelig verdifull og uerstattelig du er - et fantastisk menneske som er i stand til å endre verden slik bare du kan gjøre det.

Nettopp fordi du er den eneste, den vakreste.

- - - - -

Og mens andre snakker og snakker om kroppspress, sier jeg det slik: Utseendet betyr ingenting; handlingene betyr alt.

Eller for å si det veldig enkelt: Vekten din betyr ingenting; smilet ditt betyr alt.

- Brian

Foto: Brians Skygge