Onsdag 6. Desember 2017

Årets juleeventyr

Husker du hvordan det var å være barn, planlegge alt man skulle gjøre bare man ble stor nok, og vente spent på den mystiske karen som de voksne kalte Julenissen?

Når man ser alt maset i Julen - fra marsipangrisene som dukker opp i butikkhyllene i september til desperate mennesker som minner om utsultede zombier på jakt etter kjøtt der de løper rundt for å rekke å kjøpe obligatoriske gaver før butikkene stenger juleaften - kan man spørre seg hva det egentlig har blitt av oss nå som vi er blitt voksne; hvor ble det av alle de storslåtte drømmene, alt håpet om å finne skjulte, uoppdagede skatter i en fremtid der gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet …?

Ikke vet jeg hvordan du hadde det da du var liten, men for min del husker jeg at skoleveien var fylt av dagdrømmer, at jeg i barneskolen skrev lange historier om tidsreiser og romvesener, spilte fotball i stuen hjemme, og hadde planer om å bygge en hoppbakke på soverommet, bare for å nevne noe; kort sagt ingen mangel på fantasi. Når man så spoler frem til nåtiden, har jeg hjemme blant annet en diger kosegris i full størrelse, mange mindre griser, sju store gule badeender, en riktig søt sau, tre smilende Duracell-kaniner og den største Hello Kitty-Pez-dispenseren som var å oppdrive - da ser jeg bort fra en hel bærepose fylt av svarte badeender, hvorav én er strategisk plassert rett utenfor inngangsdøren.

Så er spørsmålet: Hva tror du en selvironisk kunstner som samler på rosa griser og har nok badeender til å fylle et helt badekar, vil skrive i forbindelse med julefeiringen? Selv lurte jeg på om jeg kanskje skulle sette i gang en ny tradisjon ved å hvert år skrive et juleeventyr som ikke bare gir deg lyst til å le, men som også setter Julen i et nytt perspektiv - og årets eventyr er inspirert av og tilegnet ei livsglad jente ved navn Marte. Nå aner jeg ikke hva hun ville gjøre dersom hun fikk stillingen som Julenissens offisielle medhjelper, slik at jeg måtte ta i bruk kreativiteten når jeg brukte henne som modell for Lille Marte, som er hovedpersonen i dette herlige eventyret.

- - - - -

Lille Marte og invasjonen fra det ytre rom

Hvis du hadde dratt langt, langt mot nord, like ved der hvor Julenissen holder til, hadde du funnet et lite, rødt hus omgitt av en nydelig hage som alltid blomstrer. Hvorfor blomstene dufter så godt og fortsetter å spire mens snøen faller i skogen som omgir huset, er det ingen som vet, men kanskje er det fordi det bor en liten engel her som har et så varmt hjerte at varmen er nok til å få gresset til å bli grønt året rundt.

Den lille engelen heter Lille Marte, og hvorfor hun ikke spiller harpe og synger sammen med de andre englene, er det heller ingen som vet, men det kan ha noe å gjøre med at mens engler flest ser veldig høytidelige ut der de i kor synger salmer og lærer å spille harpe, brukte Lille Marte harpen som akebrett og trampoline, og forsøkte å finne ut om den også kan brukes som bumerang, selv om hun sa pent unnskyld da sjefsengelen fikk den i hodet. Etter denne episoden flyttet Lille Marte til det røde huset og ble Julenissens medhjelper, der hun gjør sitt beste for å hjelpe, selv om ikke alle blir like glade. For Lille Marte har et barns hjerte, og er det noe alle barn vet, så er det at voksne kan være fryktelig kjedelige, og misforstå absolutt alt.

Som den gangen da alt vesle Tobias ønsket seg til Jul, var at pappaen hans skulle slutte å ha vondt i en tann, for pappa ble sint og irritert når han hadde tannpine. Lille Marte syntes så synd på stakkars Tobias at på juleaften ble pappaen hans kidnappet av en frenetisk tannlege som dopet ham ned og brukte julekvelden til å trekke ut alle tennene mens han drakk Vodka og skrålte “Glade Jul”. Hva pappaen til Tobias mente om å bruke gebiss resten av livet, er en annen historie. Men slik er nå voksne - de finner alltid noe å klage på.

Eller den gangen Julenissen følte at reinsdyrene hans trengte en velfortjent ferie, og bestilte nye reinsdyr. Bare pass på at alt er i orden, for det er flere som skal ha gaver, fortalte han Lille Marte, som strålte som en sol, og sa at ingenting kan gå galt. Like etter snublet hun så lang hun var så gaveønsker og navnelapper fløy i alle retninger, men gjorde sitt beste for å rydde opp. Noen dager senere fikk alle gavene sine; en beduin i utkanten av Sahara fikk et sett bildekk til en klassisk BMW, en bilentusiast i Tyskland ble vekket av en flokk sultne reinsdyr utenfor garasjen sin, og Julenissen selv fikk tre flotte kameler og et lite harem av søte, mørkøyde jomfruer.

For ikke å forglemme den gangen da innbyggerne i en avsidesliggende bygd begynte å krangle like før Jul, og Lille Marte ville overraske og muntre dem opp ved å bytte gaver. Ei jente som likte å eksperimentere når hun lekte doktor, fikk en bibelanalyse i fem bind skrevet av en tysk professor, ungkaren Jonas fikk ‪‪‪en kokebok som fortalte hvordan han skulle lage rødbeter på deprimerende dager, evig sure enkefru Olsen fikk en oppblåsbar Barbara med vibrerende pupper, og presten svimte av da han fant to par håndjern, en pisk samt boken “Nå er du i min makt, slave” under juletreet.

Denne morgenen hadde snøen varsomt lagt seg over tretoppene lik en myk, hvit dyne, men hagen rundt det røde huset var som alltid like duggfrisk, og blomstene strakte seg mot sollyset. Lille Marte våknet tidlig, ga teddybjørnen sin en god, varm klem, og bestemte seg for å være ekstra snill idag. Men hva skulle hun finne på? Alle gavene var for lengst bestilt, og over hele verden satt barn og ventet på at en stresset Julenisse skulle foreta halsbrekkende akrobatiske øvelser og klatre gjennom pipa.

Et eller annet sted der ute måtte det likevel finnes noen som ønsket seg noe, men hadde gitt opp å få det. Lille Marte sukket. Voksne var så dumme. Mens barn fylte hjertene sine med drømmer og ventet på at de skulle bli oppfylt, snakket voksne om realiteter og problemer mens de stirret på en liten skjerm og trodde meningen med livet var å finne i en iPhone. Så ble de deppa fordi de leste noen ord på denne skjermen, og la ikke merke til at solstrålene smilte til dem.

   -  -  -

I et lite land som heter Norge finnes det en bitte liten by som heter Oslo. Hadde du gått langs en av gatene der denne tidlige morgenen juleaften, hadde du kunnet se en Julenisse av det større slaget. Det ville feil å si at han var like rund som Obelix, for selv om det er temmelig politisk ukorrekt å si det, var han minst dobbelt så stor. I hjemlandet var han kjent som “Det gule monsteret”, men følte seg overhodet ikke som et monster. Hadde du sett godt etter bak det hvite skjegget og julenissekostymet, hadde du fått øye på en sårbar, liten gutt som bodde innerst inne i sjelen til denne mannen, som het Yuki og var en kjent japansk sumobryter.

Hvordan han hadde havnet her i Oslo på juleaften, er en lang historie, men det begynte med at Yuki, som var svært flink til å omgå alle forbudene i sumosporten og kjente strippebarene i Tokyo like godt som notisbøkene der han hadde skrevet ned navnene på veninnene han hadde lekt doktor med, en vakker dag fant ut at livet hans var like tomt som en gjennomsnittlig rosabloggers hjerne. Umettelig når det gjaldt kreativ sex både med og uten pisk og lenker med det meste som kunne bevege seg på to eller fire bein, fikk han primærbehovene sine dekket flere ganger om dagen, men hvor ble det av kjærligheten og Den Rette …?

Yuki tok frem Skjebnemynten han hadde vunnet i poker en fuktig natt, puttet mynten i en liten eske, ristet den, sa farvel til fortiden, og lot skjebnen bestemme livets videre vei. Etter litt klabb og babb der han holdt på å bli middagsmat hos en vennlig stamme med kulinarsk interesserte urinnvånere i regnskogen i Amazonas, endte han til slutt i et nissekostyme på gaten i Oslo, fast bestemt på at den neste som rundet hushjørnet, ville være Den Rette, uansett hvem det var. Det hadde nemlig mynten besluttet, og Yuki var fast bestemt på å gi Drømmekvinnen sin alt han hadde av kjærlighet og sexlyst.

Og skjebnen smilte til Yuki. For den som gikk ham i møte på den andre siden av hushjørnet, var ei nydelig jente som følte seg ensom og lurte på hvor hun kunne tilbringe juleaften. Bak henne sjanglet en heller rufsete kar som hadde festet hele natten og endt på et nachspiel han overhodet ikke husket noe av, men det var ikke så farlig, for det gjorde heller ingen andre, da kollektivt hukommelsestap er en viktig del av den tradisjonsrike norske drikkekulturen. Denne karen, som het Mattis, hadde etter hvert kommet i en filosofisk stemning der han følte han var ett med resten av universet, og grublet over eksistensielle spørsmål som “Hvem er jeg” og “Hvorfor kjører ikke giraffer trikk”. Mysteriet han overhodet ikke kunne finne svar på, var imidlertid om det finnes liv andre steder i verdensrommet. Og hvis det gjør det - hvordan ser de da ut? Hvor mange øyne har de, og i hvilken grad påvirker dette salget av solbriller? Det blir fort dyrt når man må kjøpe tre par bare for å dekke øynene i nakken. Bruker de kontanter, eller tar de det på krita når de handler? Mattis ble helt ør i hodet av å tenke på hvor mange skapninger som måtte leve i andre galakser iført solbriller kjøpt med kredittkort.

Men mest av alt ønsket han seg noen som kunne gi ham kjærlighet. Og sex. Mye sex. Kolofenomenalt mye sex. Uten å måtte bli offer for sine kollegeres perverse lyster, som lot ham gå gjennom en helvetesuke der han ble tatovert på stumpen, måtte løpe naken gjennom byens hovedgate, ble presset til å strippe for ei ukjent jente, og gjort til et mannlig sexobjekt i bokseringen. Med en god advokat i en amerikansk rettsal ville erstatningskravet for prøvelsene han hadde vært gjennom kunne dekke utgiftene til å kjøpe halve New York.

Lille Marte syntes synd på Mattis, og følte at det ville være feil å la skjebnen bestemme her - de to søte turtelduene måtte da få en sjanse til å få oppleve den store kjærligheten sammen. Derfor stoppet den nydelige jenta opp da hun fikk en uventet melding på mobilen, slik at det ble Mattis som rundet hushjørnet først.

Yuki ble litt overrasket da han så hva skjebnen hadde kommet frem til, men skjebne er nå skjebne. Han kastet seg over Mattis, overøste ham med våte kyss, og sa det rett ut: ダーリン。私はあなたを愛しています。 Mattis stirret på Yuki med øyne runde som tallerkener. Og så et vesen utkledd som Julenisse, et vesen som sett med hans øyne hadde to hoder, fire øyne og to røde neser. Kort sagt et fellende bevis på at han hadde fått nærkontakt av tredje grad med en utenomjordisk sivilisasjon, og i en sådann stund er det ikke lett å finne ord. Yuki på sin side følte at han hadde funnet en som omsider var klar til å gi ham den kjærligheten han ventet på, men var for sjenert til å vise det. Han oversatte til engelsk: “Darling. I love ya.”

Mattis, som ikke var helt sikker på hvilken hashtag man måtte bruke for å vise at man tar avstand fra å bli analundersøkt av aliens fra andre planeter, sa det første som falt ham inn: “Me too.” Yuki tolket dette som et klart “ja”, tok Mattis under armen mens han sprellet med beina, og begynte å rusle mot hotellet samtidig som han fortalte Mattis hvor høyt han elsket ham, og hvor mye han så frem til å leke doktor. Alt Mattis tenkte på, var at han nå var blitt bortført av et romvesen som ville frakte ham til en ukjent klode, og sjokket gjorde ham stum som en østers. Farvel, Moder jord.

Lille Marte sukket oppgitt når hun så dette. Typisk voksne. Først vil de ha sex, og maser og maser. Og når de får ønsket sitt oppfylt, vil de ikke ha det likevel. Skal jeg gi masekoppen en sjanse til? Egentlig ville hun si nei, men det lille englehjertet hennes sa ja.

I samme øyeblikk snublet Yuki, og Mattis benyttet sjansen til å rømme mot friheten, like ivrig som en fembarnsfar som etter tjue års monogami plutselig ser portene til toppløsbaren “Kåt og Våt” åpne seg. Men mens han løp for livet med Yuki pesende fire meter bak, måtte Mattis gjøre det alle gjør i en krisesituasjon nå til dags, nemlig å ta en selfie, og oppdatere sosiale medier med noe som kan brukes i nekrologen: “HJELP. Invasjon fra det ytre rom. Flykter fra et romvesen utkledd som julenisse. Dette er slutten. #RIPMattis #ViSomMinnesMattis #Mattis4Ever”.

Yuki på sin side var forbauset når han så hvordan disse søte og eksotiske nordmennene reagerte på litt spontan kjærlighet. Vel var folk sjenerte også i Japan, men dette tok kaka. 停止し、ropte han, 私はあなたを愛しています! Dog uten at Mattis så ut til å gjengjelde kjærlighetserklæringen, for han løp som om han hadde den sultne svigermoren til Dracula etter seg.

Omsider nådde han frem til radiostasjonen der han arbeidet, galopperte gjennom lokalene, rasket med seg en stekepanne som slagvåpen, smelte igjen døren etter seg, og følte seg som en livstidsfange etter en vellykket flukt fra Alcatraz. På den andre siden av døren stod stakkars Yuki, hvis vennlige ord hadde hatt en helt annen virkning enn hjemme i Tokyo. Å misforstå betydningen av 私はあなたを愛しています var komplett umulig, da selv en japansk treåring forstod hva han mente. Grunnen til at nordmannen oppførte seg så rart, måtte være at han var usedvanlig sjenert og ville gjøre seg uoppnåelig. Yuki humret - disse pussige nordmennene var jammen noe for seg selv. Men i krig og kjærlighet er alt tillatt. Han hamret på døren med knyttnevene, og sa med kraftig røst: ドアを開けてください。 私はあなたを愛しています。 あなたはそれをよく知っています。

En vettskremt Mattis tok der og da sitt livs beslutning. Selv hadde han klart å slippe unna det utenomjordiske monsteret, men hva med resten av byen? Ingen tvil - det var i slike øyeblikk verden trengte superhelter. Han satte seg ved mikrofonen med stekepannen trygt innenfor rekkevidde, og tok fatt på den mest dramatiske direktesendingen i norsk radiohistorie. Med skjelvende stemme beskrev han hvordan han hadde unnsluppet den overhengende faren, og hulkende fortalte han lytterne at dette sannsynligvis var deres siste dag i live. De heldigste kunne regne med å havne i en dyrehage eller et laboratorium på en fremmed klode. Avbrutt av den intense hamringen til Yuki konkluderte han med at dette er Slutten. Udyrene i julenissedrakter var sikkert altetende kannibaler, og både elskerinnen din, barna dine, hunden din, og du selv kom til å havne på en middagstallerken eller i frysedisken på et interplanetarisk supermarked.

Nyheten slo ned som en atombombe ved frokostbordene. For ingenting er som god, gammeldags frykt når man skal gjøre en liten fjær om til fem dusin trailere fulle av blodige, nyslaktede hønselik. Hvis du spør folk om de la merke til den skumle mannen med det røde skjegget som krysset gaten et kvarter tidligere, spiller det ingen rolle at dette i virkeligheten var ei liten jente med barbiedukken sin - noen vil beskrive hvilken farge skoene han hadde, andre vil fortelle at de ble skremt av det dyriske uttrykket i øynene, mens atter andre er villige til å sverge på at han har gjemt seg under sengen deres.

Bland denne frykten med en busemann som er på moten der og da, og du får en saftig blanding det lukter dynamitt av. I riktig gamle dager var ingenting farligere enn slemme hekser som gjorde fæle ting uten en tråd på de sosiale, nattlige møtene med ham-der-nede. Bare ordet “heks” var nok til å få folk til å hoppe opp av stolen og rygge fem meter bakover. Senere var ordet “jøde” nok til å få folk til å hoppe opp og rope om hjelp fra en mann med bart. Så var det en seksuell legning som begynte på bokstaven “p” som fikk folk til å velte halve inventaret. Nå var turen kommet til Julenissen, og alt som kunne minne om røde toppluer og hvitt skjegg fikk folk til å hyle som stukne tyrkiske griser. Som en livredd seksåring så treffende sa det da hun så pappas godmodige, smilende fjes bak julenissemasken: “Mamma! Monsteret har spist opp Pappa!”

Nettavisene, som ble nedringt av desperate mennesker som endelig kunne få sine femten minutters berømmelse ved å fortelle om møtet med de utenomjordiske, kom raskt på banen og sparte ikke på kruttet. Særlig er det tre ord redaksjonene er glade i når de skal selge nyheter, og det er skrekk, monster og død. Stifter du bekjentskap med en skrekkbakterie eller får øye på en monstermarihøne, er det fortsatt håp. Men kommer dødsskilpadden, kan du like gjerne ringe presten og bestille begravelsen. Nettavisen var først ute med nyheten: “Monsternissene kommer”, etterfulgt av Aftenpostens “Flukten fra skrekknissene”. VG skapte ville tilstander med “ALT OM VERDENS UNDERGANG: DØDSNISSENE ER HER.”, Dagbladet brukte en annen innfallsvinkel og skrev at man først måtte bli kjent med de nyankomne uten å vise fordommer eller rasistiske tendenser, mens Klassekampen slo fast at nå er det viktig å vise solidaritet, og at romnissene hadde like mye rett til å være her som alle andre.

Antagelig den eneste som ikke hadde fått med seg de kataklysmiske, apokalyptiske nyhetene, var Stian, som jobbet i radioen sammen med Mattis. Etter en lang natt heller ikke han husket noe av, sov han ut rusen i et siderom, og følte at halsen var like tørr som egyptisk sandpapir da han våknet. Av en eller annen grunn hadde også han kledd seg ut som Julenisse. Men hvorfor? Si dét. Dette var et av tilværesens store mysterier. Etter en heroisk kamp mot planetens tyngdekraft, klarte han å komme seg opp av sofaen, og ravet ut av rommet, der han fikk øye på en skrekkslagen Mattis med stekepannen i hånden.

ET NYTT MONSTER, vrælte Mattis så man kunne høre det helt ute i Gjøvik. Det er meg, Stian, hørte Stian seg selv si, men Mattis, som fortsatt hadde problemer med å fokusere blikket, holdt seg til vitenskapelige fakta: Du er avslørt, ropte han, Stian har bare to øyne - du har fire! Videre argumentasjon mot dette forskningsresultatet var nytteløs, så Stian tok beina fatt fulgt av Mattis viftende med stekepannen som om det var en klubbe de hårete forfedrene hans brukte i steinalderen, og balanse i regnskapet ble det først da Stian åpnet kjøkkenskapet, og fikk tak i en annen stekepanne. Dermed begynte den store duellen, og i mangel av lyssabler og Star Wars-rekvisita var stekepanner en brukbar erstatning, noe lytterne som fortsatt satt ved radioen uten å hylende ha rømt ut på gaten, kunne bevitne: BOOOING! BANG!!! KRAAAAASJ!!!!!!! Etterfulgt av lyden av Yuki som etter å ha brutt opp døren stormet frem for å hjelpe sin elskede, og skriking om monstre, romvesener, to falske Julenisser, kjøkkenutstyr og Armageddon.

Lille Marte kunne knapt tro sine egne øyne da hun så kaoset som utspant seg. Det var bare så typisk voksne å misforstå alt og oppføre seg som småunger i barnehagen. Det hun ville, var at alle skulle bli glade på julekvelden. Var det virkelig så vanskelig å være venner? Hun sukket dypt, og tuslet bort til Julenissen for å spørre om hun kunne låne vanndampmaskinen hans.

Med den skrev hun store, hvite bokstaver på himmelen så alle kunne se det: IKKE VÆR REDDE, DUMMINGER. HVORFOR ER DERE SÅ SLEMME MOT JULENISSEN NÅR HAN ALDRI HAR GJORT DERE NOE VONDT? IKKE LA DEN DUMME FRYKTEN DERES ØDELEGGE JULEN. GOD JUL, ALLE SAMMEN.

Menneskene så opp og leste dette, før de vendte blikket mot hverandre, og skamfullt så ned i bakken. Lenge lette de etter monstrene de nettopp hadde flyktet fra og vært så redde for, men uansett hvor mye de enn prøvde å finne dem, fant de ingen. Kanskje fordi de aldri hadde vært der.

Og utslitt etter en lang dag, la Lille Marte seg til å sove. Men før hun falt i søvn, ønsket hun teddybjørnen sin God Jul, og ga ham en varm klem.

- - - - -

… og dette var årets juleeventyr fra min hånd; håper du liker det. Men til tross for at eventyret altså er tilegnet Marte, er det også en liten julegave til deg og alle andre som får lyst til å trekke på smilebåndet når du leser dette.

Om du vil, kan du gjerne dele lenken til denne siden med andre du kjenner, da historien om Lille Marte er et eventyr litt utenom det vanlige som alle voksne burde lese.

Håper du får en riktig fin førsjulstid, og husk at så lenge det fortsatt finnes badeender og små engler, er det alltid håp.

- Brian

  • Alexandria
    Søndag, Desember 24, 2017 - 00:16:32

    Hei. Ville bare ønske deg en god jul :)

  • Brian
    Søndag, Desember 24, 2017 - 15:29:25

    Alexandria: Tusen takk, og selv om Julen egentlig ikke begynner før natten til den 25. desember da det “bare” er juleaften idag, ønsker jeg også deg riktig God Jul, og alt godt videre.

    Håper forresten ikke Julenissen ble krenket av det vesle eventyret mitt i disse krenkelsestider da humor er noe man kan lese om i historiebøkene; det hadde vært litt kjedelig om Julenissen plutselig gikk til streik med begrunnelsen om at han følte seg krenket av en kunstner som meg. :)

  • Frida Johnsen
    Mandag, Januar 8, 2018 - 21:03:12

    Hei og hopp du der i sjefstolen! Tusen takk for jule- og nyttårsønskene, og som seg hør og bør, noe forsinket; God jul og godt nytt år! (Eller kanskje jeg bare vil være tidlig ute til neste gang?)

    Jeg spretter fortsatt, ramler litt på glatta, banner og funderer, men har måttet prioritere behandling, familie, og jobb de siste månedene. Har en mistanke om at reservetanken min har vært lekk en stund, men det kommer seg. Passerer fortsatt EU-kontroll!

    Jeg håper det går fint hos deg også, at du unngår knall og fall på glatta for det meste! Leste nettopp Juleeventyret ditt, og syntes det var herlig skøy! Situasjonene Lille Marte har stelt i stand tok meg litt på senga og fikk meg til å le godt!

    Fortsatt god Januar flotte menneske!

  • Brian
    Tirsdag, Januar 9, 2018 - 00:47:18

    Frida: Mange takk for hyggelig kommentar, og fortsatt godt nytt år også til deg; godt å høre at alt står bra til, og koselig at du likte juleeventyret om Lille Marte - som ikke ulikt mange barn - har en egen evne til å snu verden helt på hodet. Barns logikk er nemlig ikke alltid like enkel å forstå sett med voksne øyne; da jeg var liten, bodde vi i et nabolag med mursteinsblokker der det bodde mange eldre - og forklaringen min var at disse menneskene sikkert hadde flyttet inn da blokkene var nye, og røde. Hva ellers. For kan man vel tenke seg en penere farge enn skinnende rød når man er seks år gammel …?

    Hva den voksne Marte ville ha gjort om hun skulle hjelpe Julenissen, aner jeg ikke, men alle som har googlet fornavnene på de to mannlige hovedpersonene som utkjemper duellen med stekepannene, kan selv gjette om eventyret er inspirert av virkelige personer som jobber i en virkelig radiostasjon - bortsett fra den vennlige sumobryteren Yuki, som er noe jeg har funnet på; har oppriktig sans for den fargerike kulturkollisjonen som finner sted når japansk kjærlighet møter norsk skikk og bruk. Regner forresten med at det kommer en fortsettelse til neste Jul som er minst like morsom; man kan bare forestille seg hva Lille Marte finner på denne gangen, da fantasien ikke har noen grenser, iallfall ikke hos en kunstner med en badeand utenfor inngangsdøren - en badeand som for øvrig viser revolusjonære tendenser da den har fått jakkemerker med Che Guevara og anarkist-symbolet. Og navnet på denne revolusjonshelten? Fridtjof. Hva ellers. ;)

    Ønsker deg uansett alt godt i tiden fremover, og skulle du i løpet av året trenge oppmuntrende ord fra min kant, vet du hvor du finner meg. Spre smilet og varmen i hjertet ditt til resten av verden - har sagt det før og sier det gjerne igjen: En likegyldig verden trenger fantastiske mennesker som deg, Frida. :)

  • Jenta på broen
    Torsdag, Januar 11, 2018 - 16:57:32

    Tusen takk for varm og sterk kommentar på bloggen min. Formen har vært så dårlig de siste dagene, så har ikke orket å komme tilbake til deg, fordi jeg føler at jeg burde ha kommet med en mer gjennomtenkt og sterk kommentar. Men jeg skal prøve å komme tilbake hit, og lese litt. For nå, vil jeg bare si tusen takk… Kommentaren din betydde veldig mye

  • Brian
    Torsdag, Januar 11, 2018 - 21:44:09

    Jenta på broen: Så koselig at du ble glad for den vesle kommentaren min. Og siden jeg ikke er et menneske av typen som stresser med forventninger av noe slag, kan du ta det helt med ro; jeg skjønner hvor vanskelig du har det, slik at det ikke er nødvendig å bruke krefter på å skrive lange kommentarer til meg; jeg blir glad uansett.

    Ta godt vare på deg selv videre, og skulle det komme dager når man blir oppriktig lei seg, tankene er preget av dystre skygger, og livet føles håpløst - så ikke vær redd for å skrive til meg; jeg både kjenner og har kjent mange som av forskjellige grunner ikke har det lett, og til tross for at det iblant kan ta en stund før jeg får svart fordi jeg så å si alltid er sliten, bryr jeg meg om menneskene rundt meg; jeg er alltid her.

    Og husk: Det finnes alltid, alltid håp. :)

Si din oppriktige mening om dette innlegget

Det hadde vært snilt av deg om du kunne fylle ut skjemaet for å legge til kommentaren din. Så lenge du ikke begynner å jage meg med en løpsk motorsag og vil grille meg i mikrobølgeovnen, er alt i orden.
Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive noen ord i denne bloggen, og håper alt ordner seg for deg; det fortjener du virkelig.